De aller fleste barn har en dragning mot å klatre. De klatrer på stoler, sofaer og bord. De henger i rekkverk og etter dørhåndtak. Så hvorfor ikke gi dem et godt alternativ som gjør at familien fortsatt kan hevde å bo i et møblert hjem? Hvorfor ikke bygge en klatrevegg hjemme? Og når du først er i gang, hvorfor ikke bygge den slik at du kan bruke den selv også? Her er oppskriften.
(En versjon av denne artikkelen er også gjengitt på UT.no – Bygg din egen klatrevegg.)
Jeg har vært på Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) eller Storen som den kalles, to ganger tidligere. Den første gangen via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. Men jeg har aldri gått normalruta opp. Dette ble Helge Fonnum (som jeg gikk sammen med de to første gangene) og de to førstereisgutta Bård Greve og Michael Just Hansen, og undertegnede enige om å gjøre noe med, og vi satte av en helg i september 2014.
Marianne mente det var på høy tid å ta med sin far Geir Wahlstrøm på Norges tak, Galdhøpiggen (2468,8 moh.). Jeg var selvsagt enig, og vi tok turen nordover fredag 8. august 2014, med første stopp Lom, hvor vi overnattet i en campinghytte på Nordal Turistsenter.
Langt mot nord, sørøst for Skibotn i Troms, og vest for Kilpisjärvi i Finland – på et lite nes i innsjøen Golddajávri, som ligger på vannskillet og både renner ut i Breiddalselva i nordvest og i innsjøen Kilpisjärvi i sørøst – på 69°03′35,9″N 20°32′55,1″Ø, ligger verdens nordligste treriksrøys. Her møtes grensene til Norge, Sverige og Finland. Dette er samtidig Sveriges nordligste punkt, og Finlands vestligste. Her presser Finland seg mellom det nordligste Sverige og Norge, og danner innsnevringen mellom Troms og Finnmark fylke, bare avbrutt av utposningen som Reisa nasjonalpark utgjør.
Det finnes en rute litt lenger sør som gjør det mulig å lage et sammenhengende skispor mellom disse tre landene i løpet av vel en uke; fra Norge, gjennom Finland, gjennom Sverige, og tilbake igjen i Norge. Dette var noe jeg hadde tenkt på en god stund å få gjort. Og endelig, i slutten av februar 2014, på morgenen fredag den 21., sto kamerat og NRK-kollega Øyvind Werner Øfsti og jeg på Gardermoen, i full grunnutrustning, med kurs for Alta. Med oss hadde vi to Paris-pulk-akebrett, og fire velfylte bagger med utstyr.
Fredag 21. juni 2013 møttes vi inne i stua på Glitterheim; Bård Greve, Christian Eide, Eldar Lillevik, Marius Tandberg, Michael Just Hansen og undertegnede. Jeg hadde kjørt alene oppover, parkert bilen ved bommen, og syklet inn til Glitterheim hvor de andre gutta allerede var kommet.
I forbindelse med en jobbreise for NRK til NRK Sápmis hovedkontor i Karasjok i 2013 ble Øyvind Werner Øfsti, Bjarne Ringstad Olsen og undertegnede invitert av Nils Johan J. Gaup og Edmund J. Grønmo på hyttetur helgen før vi skulle i arbeidsmøter påfølgende mandag. Som driftige reineiere hadde selvsagt Nils Johan og kona Marit Kirsten Anti Gaup gode baktanker med turen. Vi fikk utdelt bevis på at vi skulle være reindrenger og bidra til frakt av forsyninger og ved til hytta oppe på Finnmarksvidda. En sjelden mulighet for et innblikk i moderne samisk kultur, og ikke minst til å være sammen med gode kollegaer!
Tre menn kjemper seg opp til de høyeste toppene nordvest på Spitsbergen. De skal hente verdifulle data som kanskje kan si noe om issmeltingen i fremtiden.
24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2012 i forbindelse med «En naturlig helaften» og på NRK1 i mars og april 2013 som en del av «Ut i naturen».
Filmfotograf: Helge Kaasin.
Vi hadde bare én dag på oss til å bestige fjellet som har brent med en lokkende flamme i oss i mange år. Falketind (2067 moh.), en av Jotunheimens absolutte juveler, hadde fått stå urørt av oss begge. Sant og si hadde jeg vel ikke vært på disse traktene siden vi to, Per Kristian Bø og undertegnede, pluss Helge Fonnum, en kald februarkveld i 2003 besteg Falketinds mektige nabo i nordøst, Uranostinden (2157 moh.), og det var på høy tid å komme tilbake til dette herlige området sør i Jotunheimen.
Det tynne jordsmonnet er gjennomtrukket av vann i den bratte løvtrekledte lia. Bregner og mose strutter irrgrønt og dekker morener, flyttblokker og fjell. Vi beveger oss sakte oppover mot tregrensen i det bratte og uoversiktlige terrenget. Gradestokken viser elleve grader, og tynne tåkebanker driver mellom de bratte fjellsidene. Bak oss står bilen parkert i skillet mellom Stubblidalen og Skamdalen innerst i Beisfjord ved Narvik. Foran oss, på 500 høydemeter, ligger Torsvikkollen, dagens første mål. Bak der igjen ligger det endelige målet, Beaivečohkka på 1003 moh. Vi har i noen få timer plassert barna hos bestemor og bestefar i Beisfjord, og nyter hesblesende tiden mellom to amminger.
På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.
Da vi i 2008 var returnert fra vinterens feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen, besøkte vi isgrottene i Austre Brøggerbre ved Ny-Ålesund på Svalbard. Grottene er smeltevannskanaler i isen som på Svalbard holder seg åpne gjennom vinteren fordi breene er så kalde. Endre Før Gjermundsen eksperimenterte en del med kamera og blits der nede i mørket. Blant annet forsøkte han fotografering med løs blits og lang lukkertid, uten stativ. Siden det er absolutt ingen lystilgang der nede kunne speilet på kameraet være nede, uten at informasjon ble registrert før jeg fyrte av blitsen. Ved ett tilfelle var jeg på vei opp av breens indre på jumar, da vi tok et bilde; Endre med kameraet, jeg med blitsen. Ett av disse bildene sendte Endre inn til bladet Klatrings fotokonkurranse om Norges beste klatrebilde i vinter, og han vant førsteprisen på 10.000 kroner i utstyr fra Mammut. Gratulerer Endre!
Hennie Victoria er datter av Helge Kaasin og Marianne Wahlstrøm. Hun er født 21. desember 2011.
Det er kvelden før min fødselsdag. Det er førti år siden min mor en vakker høstmorgen slo en spiker inn i den skjøre evigheten i et febrilt forsøk på å holde seg der. Meg og mitt befinner seg i en svak kjegle av kunstig lys, som kastes tilbake fra spenstige lauvtrelegger og glitrende granbar. Utenfor hviler et mykt mørke. Under slitte joggesko surkler det i en masse av rennende vann og gjørme. Bak meg smitter bilgummi sakte men sikkert over på grunnen i en fest av trestemt friksjon. Mine spente legger. Sølesprut. Glitrende panne. Det røde gnaget fra sælen. Jeg er hesten, bak meg er min troika. En jordløper møter høylys dag og stopper i forundring. Lukten av oppbløtt muld, bark, trevirke, en fallen gran. Kongler. Den søte lukten av råtnende frukt i det jeg når bebyggelsen. Lyset fra lune, varme hjem i skogbrynet i flimmeret fra dansende løvverk og bar.
Gjennom den frodige Stubblidalen summer det av mygg, klegg og andre av insektverdenens plagsomme skapninger, men skogbunnens skjønnhet overgår selv de verste bitt. Blomster, gress, blåbærlyng og potente moltekart krydrer det, i geologisk tid, unge morenelandskapet. Suset fra den kalde og krystallklare Stubblielva blander seg med fuglekvitter og insektsurr. Jeg er på vei alene opp mot Vomtinden, en 1495 meter høy fjelltopp som står som en steil pyramide ruvende over et høyereliggende platå som abrupt avslutter den grønne dalen, og setter scene for blankskurte grå fjell spettet med fjellvann, hengebreer og snøflekker. Vomtinden er den mest karakteristiske av de toppene som ligger som en naturens skyline bak den lille bygda Beisfjord noen kilometer unna Narvik, men er omkranset av et mangfold av andre vakre og bratte topper.
Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.
Turbeskrivelsen finner du her:
Turbeskrivelsen finner du her:
Turbeskrivelsene finner du her:
Turbeskrivelsene finner du her:
Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
