Vi hadde bare én dag på oss til å bestige fjellet som har brent med en lokkende flamme i oss i mange år. Falketind (2067 moh.), en av Jotunheimens absolutte juveler, hadde fått stå urørt av oss begge. Sant og si hadde jeg vel ikke vært på disse traktene siden vi to, Per Kristian Bø og undertegnede, pluss Helge Fonnum, en kald februarkveld i 2003 besteg Falketinds mektige nabo i nordøst, Uranostinden (2157 moh.), og det var på høy tid å komme tilbake til dette herlige området sør i Jotunheimen.
Sett fra Leirdalen er Stetinden (2020 moh) en helt ordinær topp som med sin fortopp på 1985 moh, sin tydelige fjellhammer på toppeggen og sitt definerte toppunkt verken virker spektakulær eller vanskelig oppnåelig. Den likner virkelig ikke på sin tilnærmede navnesøster i nord med de Ti Forbitrede Fingertak og Mysosten. Men vinkelen bedrar. Sett fra Storebjørn (2222 moh) i vest går det en loddrett vegg fra det navnløse snøfeltet øst for Tverrbyttjønne i dalbotnen og 300 høydemeter opp til toppvarden, og eggen er smal som en sti etter fjellhammeren før veien videre snor seg i utsatte klyv opp til toppen.
– Hm, dette ser ikke riktig ut PK, terrenget stemmer ikke med kartet, eller omvendt, sa jeg.
Tåken hadde lettet noe og vi så på en lang fjellrygg i profil med et kneisende hode til venstre og en noe lavere bakende til høyre. Snøfallet hadde avtatt, men 10 cm kram nysnø dekket den grove uren og skjulte forræderiske feller for ustø føtter i våte støvler.
– Vi får stoppe og sjekke GPS og kart, sa PK.
Etter et halvt år med toppløse tilstander på den ene og den andre måten hjemme, var jeg svært innstilt på å få meg en topptur da Per Kristian Bø ringte meg og spurte om vi skulle finne på noe en helg. Etter litt grubling ble vi enige om å reise til Hemsedal, til den lite besøkte selvbetjente turistforeningshytta Kljåen i Kljådalen for å forsøke oss på en bestigning av Høgeloft. Høgeloft rager 1920 moh. og er ikke bare den høyeste toppen på fjellmassivet Jukleeggi, den er også Filefjells høyeste, samt Buskeruds nest høyeste fjell, bare slått av Folarskardnuten på Hallingskarvet på 1933 moh.
En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.
Det var nok en gang tid for toppturer i Jotunheimen. Per Kristian Bø bød på selskap og jeg var som vanlig ikke vanskelig å be. Vi tok turen fredag ettermiddag opp til Valdresflye. På sommerdekk kjempet vi oss over fjellovergangen i et forrykende snøvær før vi kom oss ned Vargebakkan og fikk satt opp teltet i øsende regnvær på en rasteplass rett før Maurvangen.
Natten forløp rolig, og vi våknet klokken 0700 uten særlig store forhåpninger om tur. Men været viste seg faktisk fra en god side da vi dro opp glidelåsen og tittet ut. Vi så at vinden lekte med skydottene, men så lenge det var opphold og sol kunne det være det samme. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte tilbake opp Vargbakkan til parkeringsplassen hyppigst brukt av folk som skal gå Knutshøe. Ca kl 0930 la vi i vei innover stien i Leirungsdalen på rundt 1000 moh. Det blåste friskt, men høstfargene hypnotiserte oss.
Etter å ha passert den andre broen over Leirungsåe og rundet Semelhøe (1302 moh) tok vi av fra stien og tok fatt på Steinflybakkan. Vi hadde nesten 1200 tøffe høydemeter foran oss. Et stykke oppe i Steinflybakkan tråkket vi over grensen fra høst til vinter og vinden begynte virkelig å rive i oss. I stiv kuling og med snøen piskende tråkket vi noe ustøtt oppover. Vi var på nære nippet til å snu. Noen kilo lettere ville jeg kunne ha lettet ved å holde armene ut og kroppen mot vinden. Selv stein kunne nesten ha flydd i Steinflybakkan.
Noen steder var snøen hoftedyp, men flere av snøfeltene var harde, noe som lettet fremdriften. Vi fulgte den langstrakte østryggen mot Høgdebrotet (2226 moh). Nærmere kl 1300 stoppet vi for lunsj. Da var vi ennå et godt stykke nedenfor toppen. Men, endelig kl 1440 sto vi på toppen av Høgdebrotet. Vinden hadde løyet noe heldigvis, og utsikten var upåklagelig. Vi kunne se Tjønnholstinden (2334 moh) i sørvest, Munken i sør, Øvre Heimdalsvatnet og Heimdalen i øst og Besseggen med Besshøe (2258 moh) i nord.
Kulden på toppen gjorde at vi raskt gikk videre. Vi valgte å la Tjønnholstinden stå denne dagen og heller komme oss over til traversen over Kvassryggen (2071 moh) og Bukkehåmåren (1910 moh). For å få til dette måtte vi ned den stupbratte veggen fra Høgdebrotet-platået og til ryggen som forbinder dette med Kvassryggen. Denne er bratt og luftig på en tørr sommerdag, men fortoner seg langt mer seriøs på en dag med snø og is. Vi prøvde en rekke steder før Per Kristian tok affære og satte nedover. Vi var ikke noe spesielt grasiøst syn der vi dels akte, dels stavret oss nedover den glatte og løse steinura. Ved ett tilfelle klarte Per Kristian akkurat å unngå å få en stein, som jeg utløste, i panna.
Vi kom da ned til ryggen til slutt. Dermed var det bare å rusle opp på toppen av Kvassryggen for deretter å komme seg videre til Bukkehåmåren. Til dels morsom klyving på noen punkter gjorde turen minneverdig. Turen de 900 høydemeterne fra Bukkehåmåren ble derimot en prøvelse. Endeløse nedstigninger i glatt ur gjorde sitt for at knærne skranglet. Men etter flere timer kom vi frem til bekken som renner ned fra Bukkehåmårtjønne og kunne følge denne ned til broen over Leirungsåe. Etter en times tid, akkurat idet klokken ble 2000 og mørket falt på, kunne vi låse opp bilen og sette oss inn.
Sett i lys av dagens tur på nesten 11 timer og fredagens voldsomme vær over fjellet tok vi ingen sjanser og valgte å kjøre tilbake over fjellet. Vi planlagte en rolig søndag ved kjapt å skulle bestige Bitihorn (1607 moh) før en tidlig retur til Oslo. Som sagt, så gjort. Vi parkerte bilen og slo opp teltet på parkeringsplassen like under Bitihorn. Nærmere kl 2400 kunne vi tilfredse og mette etter mat og litt øl sovne til lyden av nesten ingenting. Kl 1000 neste morgen var vi på vei oppover mot Bitihorn.
Vi gikk raskt oppover stien mot Bitihorn. Her skulle det ikke somles. Et par gutter hadde gått ut ca 20 minutter før oss, og vi var – uten at det var kommunisert – begge ute etter å hente dem inn. Gjørme avløst av snø preget turen oppover, og selv om været ikke var på langt nær så fint som dagen før, så var det mindre vind og en ganske behagelig temperatur på rundt null grader. Et stykke før toppen tok vi igjen de to guttene, og snart var vi ved antennen på toppen. Vi hadde brukt litt over timen på turen opp. Etter et par bilder, innskriving i protokollen og glaning ut i tåka begynte vi å småløpe ned igjen. På slaget to timer etter start kunne vi ta av oss vått tøy i bilen og forberede oss på returen til Oslo.
På veien ned møtte vi mange mennesker på vei opp. Det var godt å se at så mange ønsket å utnytte denne brytningstiden mellom høst og vinter.
To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.
Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.
Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.
Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.
Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.
Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.
Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.
Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.
Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.
Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.
Kl 0800 begynte vi å gå oppover Leirbrean mot Bjørnskardet helt i vest på denne store breen. Målet for dagen var i alle fall å ta Storebjørn (2222 moh), den virkelige kjempen i dette fjellmassivet. Og vi var ikke alene. Stadig flere toppturentusiaster kom i kjølvannet vårt.
I Bjørnskardet ble vi usikre på hvordan vi skulle entre Storebjørn, så vi gikk opp på en liten topp som heter Bjørnungen (2110 moh) for å få litt oversikt. Enn så lenge denne dagen hadde vi ikke sett Storebjørn. Men det gjorde vi til gangs oppe på Bjørnungen! Storebjørn reiser seg massiv med en fantastisk bratt og lang snødekt bakke helt til topps. Rett i vest fra Bjørnungen går Jotunheimens smaleste egg innom Veslebjørn (2150 moh) og videre mot Skeie (2118 moh).
Vi kom oss ned fra Bjørnungen og rundet denne med utsikt rett ned i Leirdalen og Leirvassbu i øst. Vi måtte ned noen høydemeter og begynte den lange oppstigningen til skaret mellom Veslebjørn og Storebjørn. Det var allerede en kar oppe på Storebjørn. Snøen begynte å bli noe bløtere etter at den var steinhard om morgenen. Skyene lettet og sola kom strålende frem også etter hvert.
Vi tok av oss skiene i skaret og gikk først opp til Veslebjørn slik at vi skulle få best mulig snøforhold på vei ned fra Storebjørn senere. Veien til topps på Veslebjørn er svært enkel, noe man ikke skulle tro når man ser den fra nord. Karen fra Storebjørn kom også opp og vi slo av en prat før vi gikk ned til skaret igjen, plukket opp skiene og fortsatte et stykke oppover langs eggen. En fantastisk utsikt ned mot Smørstabbrean og de sørlige Smørstabbtindane fulgte oss i vest.
Nok en gang satte vi fra oss skiene og gikk videre til fots mot toppen med stegjern. Flere andre var kommet til og fulgte oss opp. Litt før kl 1400 kunne vi stå på toppen og nyte utsikten til hele Jotunheimen i et strålende vær med skyfri himmel. Vi kom oss ned igjen og en herlig utforkjøring ventet oss. Vi kastet oss utfor og suste i deilige svinger ned mot foten av Bjørnungen. Snøen var blitt mye bløtere og små ras hadde gått fra Bjørnungens sørlige flanke.
Så var det (endelig) igjen litt fiskebein oppover mot Bjørnskardet. Da vi var vel oppe presset jeg viljen min gjennom om å ta Sokse (2189 moh) også, før returen til teltet. Per Kristian ble om enn noe motvillig med oppover den bratte lia mot innsteget i renna mellom de to delene av fjellet som danner den karakteristiske sakseformen.
Det var så langt på dag nå at snøen dryppet ovenfor hodene våre, og jeg bestemte meg for at speed is safety og kjørte på oppover med isøks og stegjern. Vi fikk senere høre at det hadde vært steinsprang der dagen før mens noen klatret oppover. Heldigvis gikk alt vel, og jeg kunne snart stå på den noe lavere nordlige topp og fotografere Per Kristian oppe på den andre toppen. Så besteg også jeg denne. Dermed var Sokse beseiret og vi kunne snike oss ned igjen til skiene.
Fra Bjørnskardet var det herlige 600 høydemeter med blank snøbakke ned til teltet. Vi suste nedover i deilige svinger, før vi godt fornøyde kunne sprette en øl kl 1700 og kose oss i solen utover kvelden. Selvsagt laget vi en solid middag før vi igjen kunne krype i posen ved 2130-tiden.
Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.
Vi var fremme ved første bommen kl 2230 etter en rolig kjøretur oppover Gudbrandsdalen. Vi slo opp teltet på rasteplassen der, som så mange ganger før, og sov en herlig søvn til klokken ringte 0600. Søvnige kropper karet seg ut av teltåpningen til et fantastisk vårvær med klinkende klar luft og blå himmel. Vi spiste frokost og smurte brødskiver til dagens tur før vi brøt leiren og kom oss i bilen.
Veien skulle åpne kl 0800, og vi befant oss ved bommen oppe ved Jotunheimen fjellstue kl 0745. Der var det allerede noen biler foran oss i køen. Men på grunn av et solid snøras måtte vi vente til kl 0930 før veien ble åpnet. Da vi kjørte gjennom det nybrøytede raset fikk vi solid respekt for de folkene som holder veien åpen over fjellet. Det var mye og kompakt snø som hadde sklidd ned fra fjellsiden.
Vi parkerte på plassen litt øst for Krossbu og pakket utstyret vårt i hver vår Paris-pulk og la i vei oppover fjellsiden med blikket rettet mot Store Smørstabbtinden. Etter et par hundre høydemeter fikk nok være nok med pulken og vi fant en fin plass for teltet, i ly for vinden og med en flott utsikt i vest mot Fanaråken og Hurrungane. Bak oss i øst åpnet Leirbrean seg, omkranset av navn som på turen skulle bli oss så kjære. Fra nord: Store Smørstabbtinden (2208 moh), Kniven (2133 moh), Sauen (2077 moh), Sokse (2189 moh), Bjørnungen (2110 moh), Veslebjørn (2150 moh), Storebjørn (2222 moh), Skeie (2118 moh) og Kalven (2034 moh).
Teltet kom opp i en fart, og dagstursekkene ble pakket før vi klokken 1200 kunne legge i vei mot Store Smørstabbtinden som var dagens mål. Vi holdt godt mot nord slik at vi etter en god stund kunne gå langs Leirvatnet på sørsiden før vi tok fatt på den harde oppstigningen. Svetten silte i det fantastiske været, og sola freste i panna. Vi tok av oss skiene og puttet plaststøvlene i stegjernene ved det bratte partiet på ca 2100 moh. Med isøks i den ene hånden og en stav i den andre gikk det kjapt oppover, og ikke lenge etter, ca. kl 1600 var vi 2208 moh og på toppen av Store Smørstabbtinden.
Etter de obligatoriske bildene fra et fantastisk panorama, litt mat og mye vann, klatret vi ned igjen. Flere var kommet til ved skiene våre på vei oppover. Vi vekslet noen ord før vi spente på oss skiene og suste nedover. I førstningen var det bratt og vi var litt rustne på telemarksfronten, men etter hvert gikk det hele som en lek. Svært kort tid etterpå var vi nede ved Leirvatnet igjen og kunne (endelig) gå litt fiskebein opp et stykke før utforkjøringen ble vedvarende tilbake til teltet på 1400 moh. Der var vi ca. kl 1800, godt fornøyde med dagens dont.
Så ble pulklivets forse trukket frem i form av øl og potetgull, før middagen etter hvert ble laget, og fortært med stor appetitt. Vi satt i kveldsolen frem til kl 2100 da det var på tide å krype i posen. Vi sovnet tilfredse litt etter kl 2200.
Påsken 2006 startet med et rykk i selen fra pulken bak meg. Klokken var litt over 21 på kvelden fredag 7. april. Per Kristian og jeg befant oss i måneskinnet ved Spiterstulen i Jotunheimen.
Fire dager blant 2000-metere lå foran oss. Værutsiktene var ikke de beste, men bestyrerinnen på Spiterstulen hadde på telefon forsikret oss om at selv om meldingen så dårlig ut var det utsikter for godt vær i Jotunheimen. Uansett var det dårlige værutsikter i alle aktuelle fjellområder. Vi kunne like godt ta sjansen.
Vi hadde sett oss ut Urdadalstinden som ett av flere mål. Utstyret lå fordelt i to pulker. Vi droppet bakkeskiene og kiten. Vinden var feil og det lå altfor lite snø på toppene. Vi hadde mat og drikke for flere dager, og ikke minst, pågangsmot. Vi ruslet innover Visdalen i ca 2 km. Noen hundre meter innenfor to telt med åtte personer, og litt mer opp i lia, satte vi opp teltet. En fin plass med utsikt rett mot Styggehø. Vi åpnet hver vår øl, før vi etterhvert gikk inn i drømmeland.
Dagen etter viste Jotunheimen seg fra en av sine dårligere sider. Vind, lavt skydekke og snø. Vi måtte bare vente, selv om vi så noen dristige personer karre seg oppover fjellsidene. De ville uansett ikke få noen positivt minnerik tur. Vinden var sterkere i høyden. Vi leste og ventet på bedre vær. Vi grov kuldegrop og latrine. Været var like kjipt. Dagene er uendelig lange for den som venter, og særlig den som venter i et telt.
Sent på ettermiddagen var været noe bedre, men ikke godt nok for en topptur besluttet vi. Vi pakket teltet og gikk nesten 5 km videre innover i dalen. Der satte vi opp teltet nok en gang, denne gang ved roten av Urdadalstind. Den så noe utsatt ut pga. svært lite snø. Vi la oss til å vente igjen. Været var noe bedre, og solen varmet litt. Vi laget middag, drakk øl, og leste.
Søndag var været ennå verre. Mer vind og sterkt snøfall. Vi mistet noe av motet. Jeg var ferdig med min bok og vi måtte dele opp Per Kristian sin. Dagen gikk uendelig tregt.
Mandag opprant med et strålende vær. Men vi var psyket ut. Ingen av oss hadde troen på at været ville holde, og vi var humørløse og slappe i kroppen da vi besluttet å prøve oss på en topptur. Vi lot Urdadalstinden stå, og valgte en lavere topp som første mål. Denne kunne vi bruke som springbrett til andre topper vestover. Vi la igjen stegjern og glemte solkrem.
Bena fungerte oppover den bratte lia, og humøret kom tilbake. Været så ut til å forverre seg, men klarte seg allikevel akkurat. Vi savnet solkremen. Vi kom mot den bratteste delen av turen og måtte ta av oss skiene fordi det ble for hardt og bratt. Vi savnet stegjern og forbannet oss selv for at vi kunne være så naive å tro at nysnøen ville legge seg her. Det ble umulig å fortsette, vi var nødt til å snu.
Vi var nede ved teltet på et kvarter. Solen skinte igjen, men vi var lei hele greia, pakket teltet og pulker, og satte avgårde tilbake til sivilisasjonen. De 6,5 km tilbake til Spiterstulen var vakre. Flere telt og mye folk i løypene. Vi så spor blant annet oppover Styggehø, og mot Galdhøpiggen. Vi var ved bilen ved 1430-tiden. Pakket alt inn og kjørte litt oppløftet og litt skuffet mot Oslo. Jeg for min del skulle tilbringe resten av påsken på familiens hytte på Dagali, og nå ville jeg rekke å vaske klær og pakke ut alt siden vi kom en dag tidligere.
Endelig skulle vi på tur igjen, Per Kristian og jeg. Vi ønsket oss en enkel topptur ikke langt fra Oslo for å friske opp gammel toppturform. Valget falt på Skogshorn i Hemsedal.
Vi kom sent av gårde fredag kveld og var ikke ferdig rigget for avmarsj under snøfattige Skogshorn før klokken var 2330. Vi gikk en time i oppoverbakke før vi gjorde leir. Lykkefølelsen bruste i kroppen; pulk bak, vindstille, fullmåne og ca -8 grader. Det blir ikke bedre. Vi satte opp teltet like over tregrensa, fant frem potetgull og øl, og koste oss skikkelig. Kl 0200 la vi oss og sov som steiner.
Morgenen gikk som sedvanlig etter en tøff oppvåkning kl 0800. Vi spiste frokost, kokte vann, og pakket lette sekker. Teltet bardunerte vi ekstra med bambus fra løypa ikke langt unna for å forsterke det vi allerede hadde plantet av brøytestikker kvelden før. Snøplugger hadde vi nemlig glemt. Vi hadde en kort prat med tre svensker i full bakkerigg før vi la i vei oppover mot Skogshorn. Ikke veldog langt under toppen måtte vi gi opp for sterk vind. Vi ble nesten blåst overende. Vi snudde, fant det ikke veldig spennende å gå hvileløst rundt i vinden, gikk til teltet, pakket det sammen og la i vei tilbake til bilen.
Vi bestemte oss for å reise til hytta mi på Dagalifjell for å slappe av. Uansett var det meldt dårlig vær dagen etter. Vi var der kl 1500, fyrte opp og slappet av med noen pils resten av kvelden.
Morgenen etter var det et strålende vær! Vi gikk en liten tur opp til Djupegrønut på 1237 moh. Fortsatt var det en del vind og de som var så smarte å ta med kite hadde en skikkelig herlig helg. Vi reiste tidlig tilbake til Oslo. Tross alt ble det en OK helg.
Endelig var Per Kristian Bø og jeg tilbake på klippene på Hauktjern. Etter en noe nervøs start klarte jeg i alle fall å få med meg Kolibrien (6-) på led.
Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Hauktjern da vi måtte avlyse en helgetur til Jotunheiemn pga. dårlig vær. Dette var første gang på klippe i år og vi var litt spente. Jeg startet med å lede Speakers Corner (4+), PK fulgte etter og vi gjorde et par varianter av denne hver på topptau.
Så flyttet vi tauet litt til venstre og jeg topptauet Kolibrien (6-) mens jeg etablerte noen naturlige sikringer på forhånd. Så ledet jeg denne ruten (som er mix) med etablerte, men utrygge naturlige sikringer. Det gav et skikkelig adrenalinrush. PK topptauet en kombinert rute med Speakers Corner i starten før han traverserte over til Kolibrien i toppen. En flott tur i deilig vårvær.
Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.
Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg la i vei mot Tyin torsdag kveld. Ved ett-tiden på natten er vi i teltet ved Tyin. Det er minus 20 grader og tåke så teltet er helt nedrimet på morgenen. Vi står opp kl 5 etter en ganske kald natt, pakker tingene våre og er klar når den bestilte snøsccoteren kommer kvart over 7.
Etter en kald time på scooteren settes vi av ca tre timers gange fra Koldedalsvatnet. Vi går inn til vannet, etablerer teltleir og legger i vei mot Urdanostinden kl 12. Været er fantastisk, men vi er usikre på om vi rekker toppen før mørket faller på. Like før kl 18 står vi på Urdanostinden og solen går ned. Turen har vært fantastisk, men vi er slitne etter tung gange.
Etter tre timers gange i månelyset er vi tilbake i teltet og kan lage middag. Conrad og Birgit har satt opp telt like ved oss. De gikk over vannet samme dag. Alt vann vi henter fra bekken fryser på ett minutt, så vi må ha flaskene i soveposen sammen med mat og annet. Jeg fryser hele natten og sover dårlig. Vi bestemmer oss for å droppe Falketind siden det vil ta oss rundt 7 timer å gå tilbake over vannet. Ergo kan vi sove litt lenger og være opplagte nok til å komme oss hjem.
Det blir en vakker tur tilbake og vi er ved bilen kl 19. Månen har vært med oss hele tiden. Men Tyinvatnet er langt! Vi spiser en bedre middag på Filefjellstua og er utpakket og hjemme igjen ved halv tre-tiden natt til søndag. En fantastisk tur!
Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.
En meget vellykket tur til Nigardsbreen – et brefall tilhørende Jostedalsbreen – sammen med Per Kristian Bø og Helge Fonnum.
Vi var fremme ved 21-tiden fredag etter å ha kjørt siden kl. 1330 og karret oss oppover fra parkeringsplassen til brekanten i stummende mørke. Heldigvis har Fonnum fått helt dilla på dioder. Ved 22-tiden stod teltet klart bare 100 m fra brekanten. En herlig teltplass.
Lørdag stod vi opp kl 0600 og kl 0715 var vi på vei opp breen. Veldig fin tur oppover selv om det regnet litt hele tiden. Veldig kupert bre til tider, men også ganske slak. I toppen deler den seg i tre før den går over i Jostedalsbreen. Vi kom nesten til topps på den venstre armen (den mest krakelerte) før vi snudde kl 1400. Vi var redd for å bli overmannet av mørket på vei ned.
Vi gikk uten tau hele turen og det var episoder da et fall ville vært katastrofalt, men det gikk fint. Ved 1830-tiden var vi tilbake i teltet og klar for middag og varme i soveposen.
Søndag var vi på vei opp breen ved 9-tiden, og da kun for å leke oss med klatring. Det første vi gjorde var å fire oss ned i et veldig hull på ca 25 m som gikk rett ned i fjellet og elva under breen. En ganske adrenalinfremkallende opplevelse. Kl 1500 var vi tilbake i teltet, tok leiren ned og var i bilen kl 1600. Kl 0100 satte jeg nøkkelen i døren hjemme i Oslo. Puh..!
Per Kristian Bø og jeg skulle gå Hardangerjøkulen på tvers. Været og forkjølelse ville det annerledes.
Turen var tenkt å skulle være over Hardangerjøkulen, men en kontinuerlig regn og tåke, pluss forkjølelse gjorde at vi skrinla det prosjektet. Vi kom oss nå i alle fall med tog til Finse og gikk innover i mørket til vi ikke fant stien lenger. Da slo vi opp teltet og det viste seg at vi hadde vært heldige med teltplassen. Fin utsikt til Blåisen.
Lørdag var det regn og vi lå i posene 4-5 timer lenger enn vi egentlig tenkte. Men vi kom oss opp og la i vei inn til Blåisen. Der koste vi oss i flere timer med klatring. Vi gikk til toppen, rundet til høyre og gikk ned igjen breen.
Søndag var det samme dritværet og jeg var nedsyltet av forkjølelse så vi reiste hjem igjen.
Conrad Helgeland, Birgit Hem, Per Kristian Bø og jeg reiste til Sarek i Nord-Sverige uten å bestige noen topper.
Vi reiste til Sarek for å bestige 2000-meters topper. Det gikk ikke bra, men vi hadde ikke verst dager frem og tilbake til basecamp. Kjøreturen og basecamp-dagene var kjedelige derimot.
Dag 1 og 2 gikk med til kjøring, og først på kvelden dag 2 var vi på skiene, da hadde Birgit og jeg allerede hatt en natt i telt langs veien.
Humøret er på topp selv om bakkene slet på musklene, særlig med ca 70 kg i pulken. Vi var endelig på plass i basecamp, natt 3 etter starten på skituren, dvs. dag 4. Den voldsomme vinden stilnet akkurat i det vi hadde fått opp teltene… underlig.
Første dag i basecamp (dag 5 siden vi kjørte fra Oslo) var det skikkelig dritvær. Vi brukte tiden til å bygge levegger for vinden og var fortsatt optimistiske. Men det ble ikke bedre. Dagene i basecamp gikk med til å lage mat og tenke på neste måltid.
Bjørk holdt ut i verdens største seng, men så fikk det også være inne i teltet når vi drakk cognac og kaffe (4 voksne mennesker pluss hund i et 3-manns Helsport telt. Dagene gikk i alle fall, men de var helt like. Vi lå to dager værfast. Den tredje med dårlig vær forlot vi Sarek.
Skituren tilbake klarte vi på en dag, det sier vel noe om stigningen og pulktyngden. (Alle foto: Birgit Hverven Hem)
