Kategorier
Fjelltur

Grunnstoffet og meningen med livet

Hovden er et meget pent lite fjellområde øverst i Setesdalen som grenser mot Hardangervidda ikke langt fra Haukeligrend. Pia Lyche og jeg tok oss en tur dit i nydelig sommervær.

Onsdag

Om morgenen onsdag den 26. krabbet vi ut av teltet på campingplassen Hovden Fjellstoge til et nydelig vær. Vi pakket sekkene, kom oss i bilen og kjørte bort til Hovden Skisenter. Vi parkerte bilen, og tok skiheisen opp nesten til Storenos (1198 moh). I grunn herlig at vi hadde denne muligheten, så slapp vi å gå slepa oppover som er litt traurig. Ca 1130 sto vi altså på toppen og hadde hele lille Hovden foran oss. Vi valgte å følge en sti som etter sigende skulle være blåmerket innover mot Krossloskardet.

Vi gikk feil og havnet nede ved Fisketjønni. Der spiste vi lunsj, orienterte oss skikkelig og fant veien over Skyvasskardet som ligger i den lille fjellkjeden Veggine. Da begynte allerede dagen å komme på hell og vi fant oss en nydelig halvøy ute i Hellerstjønn som nattens fjellhotell. Der slappet vi av, fisket fånyttes og observerte sauenes underlige forflyttninger.

Torsdag

Neste dag opprant like vakker som den foregående og vi spiste frokost i frydefull fred og frihet. Så pakket vi sekkene og gikk én km rundt vannet og ned til stien mot turisthytten Sloaros. De 4 km gikk fort og vi var fremme til en tidlig lunsj. Vi kjøpte oss litt proviant og snakket med hyttevakta. Så gikk veien videre langs stien mot vest, langs Den lange tjønni og Fisketjønn.

I enden av Fisketjønn tok vi av på en meget sparsommelig merket sti innover mot Langvatns nordvestlige bredd. Der skulle det være såkalte molybdengruver fra forrige århundre. Vi aktet å slå leir der for natten. Stemningen var trolsk og historisk når vi kom ned mot de forlatte gruvene og huset like ved. Vi lot for øyeblikket gruver være gruver og fant oss en nydelig teltplass på en holme ute i Langvatn. Jeg fisket litt og fikk faktisk en liten ørret som jeg stekte og spiste med stor appetitt.

Fredag

Fredag sto nok en gang i solens tegn, og vi pakket sekkene etter en behagelig havregrøtsfrokost og la i vei bort til gruvene. Der rotet vi rundt, fant stener med spor av molybden og tok bilder. Molybden er et grunnstoff med atomnummer 42. Tankene førte meg raskt til bøkene «The Hitchikers Guide To The Galaxy» av Douglas Adams og de bevisste veseners søken etter meningen med livet, og det noe nedslående svaret etter millioner av år: 42.

Tross alt var det ikke svaret det var noe galt med, men spørsmålet. I dette tilfellet var det hverken noe galt med spørsmålet eller svaret. Vi hadde det herlig. Etter en tid tok vi sekkene på ryggen og gikk videre. Vi fulgte fortsatt stien vestover forbi det vestligste hjørnet av Langvatn under Storhellerhalsen (1215 moh), før vi fulgte vannet videre sørøstover mot Langevasskilen. Denne rundet vi på sørøstsiden og kom tilbake til Langvatn.

På veien fikk vi fisket litt og badet. Vannet var faktisk ikke så verst. Vi fant oss en fin vik ute på en odde hvor vi satte opp teltet. Vi fisket mer og jeg dro opp tre fine ørreter som havnet i steikepanna. Kvelden var nydelig.

Lørdag

Nok en herlig dag. Vi spiste havregrøt, brøt leir og gikk videre langs Langvatns sørlige bredd med sikte mot sørsiden av Juvshellerkollen (1147 moh) hvor stien mot Sloaros går. Vi traff på stien og la i vei nedover mot Hovden igjen. Det er ca. 12 km fra Juvshellerkollen til Hovden. Siste del av turen går over i en slepe fra Krossloskaret. Denne delen av turen er den minst morsomme, og vi var glade og slitne da vi så bilen igjen på parkeringsplassen nede ved skisenteret.

Vi tok turen ned til Hovden sentrum, kjøpte mat og drikke, og fant en campingplass sør for Haukeliseter hvor vi overnattet. Dagen etter kjørte vi tilbake til Oslo. En deilig tur, og definitivt meningen med livet!

Kategorier
Fjelltur

Alene over vidda


Ferdselsveien over Hardangervidda fra øst til vest og vest til øst har en aura av eventyr og gammel tid. Men trass i den moderne tids vidunder står én ting fast: det er kortere å gå over enn rundt.

Dag 1

Hvorom allting er så befant jeg meg under kveldssola alene med tung sekk oppe i lia vestenfor familiens hytte mellom Torsetlia og Vasstulan på Dagalifjell. Dagalifjell ligger i randsonen av Hardangervidda øst, som en myk forlengelse av denne. I sørvest stikker Jønndalen med Solheimstulen seg inn i Hardangervidda.

Klokka var nærmere 2000 og planen var å telte der jeg hadde teltet noen uker før, forbi Syningan, oppe ved Damvatn, ved det som heter Nedre Kroktjønne. Dit er det ca 12 km. Oppe i lia ser jeg en fantastisk vakker hjort med store horn trippe grasiøst over toppene. Med dens ensomhet og styrke velger jeg den som min talisman for turen.

Dag 2: Mot Ulveli

Neste dag opprant klinkende klar, men med ganske sterk vind. Jeg trasket forbi Falketind og sørover ned mot Tøddølsvatnet uten stier. Stien fra Torsetlia er nemlig en «blindvei» som ender på Grotbekk ved Ossjøen. Jeg går mot en slepe som slår seg sammen med slepa fra Solheimsstulen. Slepa starter ved Tøddølsvatnet og en liten demning der. Jeg ser et lavvotelt der, men ingen folk. Allerede nå angrer jeg på at jeg tok plaststøvlene på meg. Det gnager. Men gjort er gjort.

Over Dyregravshallii blåser det sterkt imot og det duskregner. Jeg går i shorts, hardshelljakke med hetta på og vanter. Skarsvatnet skummer hvitt. Dagen går fort, og med slik vind og tidlig på turen velger jeg å slå meg til ro på Ulvelilægret. Klokken er rundt 1500. Jeg har gått ca 18 km.

Ulvelilægret er en meget enkel steinbu i DNTs eie, uten forsyninger, men med ovn. Et par madrasser og et ullteppe finnes der. Vann er ikke så lett å finne, men er å få tak i sør nede på myra. Men ikke minst finnes boka «90 dager på loffen på Børgefjell» av Lars Monsen der. Jeg leste den med fryd og ble ytterligere inspirert. Det ble en kald kveld. Vinden ulte utenfor og steinhytta holdt på kulda.

Dag 3: Mot Rauhellern

Dagen etter var noe roligere hva vind angår, og med en herlig blå himmel. Jeg la ivei i retning Rauhellern, som etter sigende skulle befinne seg 6 timers gange unna. Trolig er disse tidsangivelsene fra Turistforeningens side noteringer av verdensrekorder. Forsåvidt motiverende, men også farlige. Det tok meg i alle fall ca 7,5 timer med én kort rast å komme til Rauhellern, og jeg er ikke akkurat pensjonist. Avstanden er på ca 23 km.

Rauhellern er et meget vakkert sted beliggende ved den store Langesjøen som dessverre er i privat eie med fiskeforbud fordi de som eier det fisker for føden. Jeg kom til Rauhelleren i middagstiden og kunne ikke motstå fristelsen. Der fant jeg blant aspargessuppe, kjøttgryte og sjokolademousse selskap av to par Fredrikstadborgere. En pils eller to med hyggelig passiar over kartene, så strøyk jeg på dør ut av sivilisasjonen for å finne en teltplass langs Flotatjønne eller Langesjøen. Jeg gikk et par km før jeg fant en liten odde som stikker ut i Langesjøen. Natta var kald og rimen dekket teltet i morgentimene Jeg ventet til det fikk smeltet og tørket, spiste min havregrøt, tapet bena, pakket og kom meg avgårde.

Dag 4: Mot Sandhaug

Turen mot Sandhaug var kanskje den vakreste på hele turen, i alle fall på østvidda. Et herlig vær, litt bris for å holde myggen unna, og et utrolig terreng. Noe kuppert i begynnelsen og på slutten, men mellom Nibbenuten og Reinsmyrtjørna var det VIDDE! Jeg spiste både lunsj og middag på turen, noe som innebar kokekar etc. frem to ganger siden jeg ikke hadde med annet enn tørrmat. Jeg møtte tre mennesker og en hund på veien. Det tok meg ca 9 timer å gå de ca 22 km til Sandhaug. Sandhaug var ok, det stinket litt utenfor der, og hadde campinggebyr, noe jeg ikke liker. Jeg slappet litt av inne, kjøpte noe sjokolade og gikk et par km videre for å telte. Der traff jeg turens store myggsverm, men sov godt i teltet. Endelig var jeg over på den siden av mitt Hardangerviddakart som dekker den vestlige delen!

Dag 5: Mot Besså og Litlos

De ca 7 km langs Nordmannslågen bort til Besså fra Sandhaug er gjort på 1,5 time slik det er angitt. Jeg ruslet helt ned til seteren og kjøpte 4 skiver grovt brød med brunost og en kopp kaffe. Solen skinte nok en gang og vertskapet satt ute på tunet Det ble en hyggelig passiar over herlig avveksling på matsiden. Så gikk turen videre mot Litlos. Landskapet var nok en gang meget vakkert. Litt mer kupért enn før, flere små vann. Også denne gangen laget jeg meg middag mot slutten av etappen. Det var en lang etappe på ca 20 km. På slutten, opp mot Holken var jeg rimelig sliten og lei. Klokka dro seg også mot 2100. Jeg møtte to mennesker på veien. Litlos overrasket meget positivt. En god del folk der, og unge folk som drev stedet. Jeg spiste en pose potetgull, kjøpte litt sjokolade, mer sportstape og fiskekort for to dager før jeg gikk 1 km videre langs osen mellom Litlosvatnet og Kollsvatnet. Der slo jeg opp teltet og sov som en sten.

Dag 6: Mot Tyssevassbu

Dette skulle bli den verste dagen på turen. Jeg våknet opp med rimet telt og et vekslende grått vær. Litt regn var i lufta og det blåste friskt. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til Litlos og vente på været, men jeg lot meg ikke friste. Isteden pakket jeg teltet og la ivei. Så kom regnet. Jeg hadde sterkt motvind og regnet rett i trynet. For det meste duskregnet det, men det var også lange perioder med skikkelig regn. Jeg hadde pakket lett, noe som ikke innebar regntøy. Min etterhvert gamle GoreTex-jakke holdt ikke lenge, ei heller den tynne microfiberbuksa mi. Det ble bitterlig kaldt og vått. Tryggheten var selvsagt at jeg bar huset mitt på ryggen, og kunne trygt presse meg. Dette handlet mest om mentalitet.

Jeg slet mest nedover Sledalen. Der regnet det som verst og jeg måtte skifte innerklærne på overkroppen. Ved Oddvyrevatnet leste jeg en plakett om et fly med jegere som for mange år siden styrtet med bare én overlevende. Det hjalp ikke på mitt noe dystre sinn. Men da Nonskorvatnet kom i sikte skjønte jeg at jeg ville klare det. Jeg hadde nemlig et sterkt ønske om å kunne tørke klær inne på en hytte denne kvelden. Ved den lille bua langs bredden midt på vannet tok jeg på en ekstra underbukse i ull, stappet lua nedi til ekstra beskyttelse og gikk på videre. Jeg var i alle fall varm og tørr på føttene. Ved enden av vannet måtte jeg vade over innoset. Dette hadde jeg grudd meg noe til siden det regnet såpass mye og vannet steg. Men dette gikk smertefritt, og jeg var tørr på bena også etterpå. Her er det også at stien skiller seg mot Torehytten. Turen som etter sigende til nå skulle ha tatt 4 timer hadde nok tatt en time ekstra. Det skulle også vise seg at de siste 2 timene skulle bli flere. For det var nå det virkelig ble kupért.

Og ikke bare kupért, men også sleipt med mange store snøfelt som måtte krysses, litt klyving og ikke minst: nå kom også tåka. Heldigvis var det bra merket med varder, men sikten var ikke mange meterne. Terrenget ble mer og mer uhyggelig, mørkt fjell med lite vegetasjon. De siste meterne langs det vannet som ligger inntil Tyssevassbu var regelrett bratte og skremmende. Tanke på å falle utfor der var ikke hyggelig. Jeg hadde ikke møtt folk hele dagen og det lyste heller ikke fra hyttene, som jeg såvidt kunne se konturene av. Men jeg kom meg forbi og opp til hyttene. De sto begge tomme og jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle velge. Radioen på hovedhytta gjorde utslaget. Jeg hentet vann og hogg ved, kledde av meg det våte, satte på radioen og lagde meg kjøttkaker. Du store fryd, så deilig! Selv folkemusikktimen var fett å høre på! Jeg hadde gått 8 eller 9 timer gjennomvåt i ca 18 km. Jeg leste og lyttet på radioen sent den kvelden mens klærne tørket. Hyttene har jo også strøm siden de er overdratt fra kraftselskapet Tyssefallene. Skikkelig luksus.

Dag 7: Mot Tyssedal

Neste dag opprant med strålende sol! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg hadde faktisk regnet med å måtte tilbringe en dag ekstra der oppe. Men nå kunne jeg legge i vei på den siste etappen. Dette var også dagen for å prøve fiskelykken. Dette ble virkelig høydepunktet på turen. Et fantastisk vakkert og kupért landskap med massevis av små vann hvor snøfeltene stakk blå ned i. Etter noen km måtte jeg prøve stanga. Det tok ikke lang tid før det nappet og jeg dro en flott ørret opp. Jeg flyttet meg litt lenger langs vannet og dro opp en enda større ørret! Så gikk jeg litt videre før jeg ikke kunne dy meg igjen og måtte prøve et kast. Da dro jeg i land den største ørret jeg har fisket. En nydelig rugg. Dermed var middagen reddet.

På kartet står det at denne turen skal ta 2 timer ned og 7 timer opp. Dette er definitivt feil! Det skal nok være 6 timer. Jeg brukte nok ikke så mye mer i gangtid, men da er man bare nede ved Ringedalsvatnet og ikke helt nede i Tyssedal. Etter Storenuten, langs Trombeskarhøgdi og ned Grytenuten er det meget bratt, noe som verker godt i slitne knær. Oppe i lia der møtte jeg de første menneskene den dagen, to par på vei oppover. Så kommer man ned i et hyttefelt som ender i trallebanen Mågelibanen. Banen er 985 meter lang, og går ca. 400 meter rett til værs. Jeg visste ikke om jeg kunne gå ned banen til fots så jeg fant stien ned fjellsiden. Satan, så bratt! Klokken var vel blitt ca 1800 og jeg var dyktig sliten etter 18 bratte km. Da jeg endelig kom meg ned til Ringedalsdammen rant svetten. Så forsvant sola fra denne dype dalen og jeg hadde 6 km asfaltert vei ned til bygda. Jeg tenkte på å haike, men forbannet meg på at jeg skulle gå alle meterne til Tyssedal. Som sagt så gjort. Det tok meg et par timer, men jeg fant mye stor og fin markjordbær på veien, så det var ikke så verst. Vel nede i dalen fant jeg Tyssedal hotell, innlosjerte meg der, fikk mast meg til middag og la meg i deilige dyner. Himmelrik.

Dag 8: Hjemover

Etter frokost neste dag tok jeg buss til Odda, kjøpte meg en t-skjorte og nye sokker. Man kan si jeg stinket litt. Så tilbrakte jeg noen timer i sola over et par øl og pizza på Peppes Pizza like ved der Haukeliekspressen stopper. Kl 1515 er jeg på vei tilbake over fjellet, og kl 2230 kan jeg humpe inn døra hjemme etter en drosjetur fra Asker. For en tur! Anbefales på det varmeste. Særlig følelsen av å gå ut døra på hytta og etter noen dager befinne seg på vestlandet er minneverdig. Jeg hadde gått tilsammen ca 144 km på 7 dager. Ikke allverden, men jeg var alene og bar tungt. Sekken veide nok sine 20 kg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelilægret – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal