Kategorier
Tekst

Det meningsløse

Det meningsløse
Det meningsløse

Det meningsløse kommer i mange varianter og kulører. Ikke før har man klart å karre til seg litt mening, så slenger noe meningsløst innom og krydrer med sin blasse og til tider bitre smak.

Å ha fri fra jobb er for mange julens beste egenskap. For meg også, men når troen og håpet ikke innfris er det lett å gå meningsløsheten friskt i møte. Og jeg snakker ikke om fred, frihet og julenissen, jeg snakker om noe langt viktigere, savnet av snø og is.

Per Augdahl beretter i Norsk Tindeklubbs jubileumsbok av 1933, «Norsk Fjellsport 1933», om han og vennene Asbjørn Gunneng og P. W. Zapffes klatretrening på Kolsås en tredje juledag som «sportslig sett ikke var meget vellykket» (Litt Kolsåsprat, s. 152-153). Grunnen til dette var tåke og barfrost som glasserte klippene på Kolsås.

Som betegnende for forholdene bør det dog nevnes at der under tilbaketoget fra Topås for fullt alvor blev reist spørsmål om å bruke tau til nedfiring på selve stien.

Per Augdahl, Litt Kolsåsprat, Norsk Fjellsport 1933, s. 154.

Da Augdahl og Gunneng senere i februar kom tilbake og «lekte issport», var de heldigere, men han bemerker at det «var der mindre is enn vi hadde ventet – på grunn av manglende nedbør» (Litt Kolsåsprat, s. 154).

Så var det altså ikke særlig mye hverken snø eller is på 30-tallet heller alltid. Løsrevet er jo ikke mangel på snø og is noe stort problem. Problemet oppstår først i naturens lite imøtekommenhet med menneskets konkrete plan og ønsker for bruk av nettopp snøen og isen. Det for være at, som P. W. Zapffe sier i før nevnte bok:

Tindesporten er meningsløs som selve livet.

Peter Wessel Zapffe, Hvad er tindesport?, Norsk Fjellsport 1933, s. 89

Men når også det meningsløse i sporten faller bort, dvs. selve livsgrunnlaget for det meningsløse svinner hen, da blir det dobbelt meningsløst i all sin meningsløshet.

Det meningsløse har selvsagt alltid vært betegnelsen på det som ingen mening eller hensikt har sett i forhold til anskaffelse av jordisk gods og gull. Stein P. Aasheim besvarer spørsmålet om hvorfor man klatrer etter å ha sett Arne Næss Jr. klyve forsøksvis på Puncac Jaya på Ny Guinea i boka «Fem fjell: Fem kontinenter. Fem uker»: «Fordi du er nysgjerrig» (Stein P. Aasheim og Ivar Tollefsen, Fem fjell: Fem kontinenter. Fem uker, 1992, s. 96) Og det nysgjerrige er selvsagt meningsløst. Like meningsløst som svaret Finn Alnæs i «Gemini» gir sitt eget spørsmål:

Hvorfor begynte du med tindebestigning? Jeg ble drevet av fallmuligheten.

Finn Alnæs, Gemini, 1968, s. 11.

Etterhvert blir det for hovedpersonen poesi å klatre:

en styrkelse av min kosmiske dødsbevissthet, en håndgripelig bevegelse ut av det selvfølgeliges trange sirkel, en irrasjonell fornemmelse av vekst og utsiktspunkt, en inspirasjon til å stige, ikke bare i fjellet – en ferd ut av det trivielle og over i det tragiske plan. Og på dette plan søker man ikke sin avslutning, men sin fortsettelse.

Finn Alnæs, Gemini, 1968, s. 12.

For meg er nok Alnæs nær svaret på mitt spørsmål. Det rommer både Aasheims nysgjerrighet og alle tings iboende meningsløshet jamfør Zapffe. Slik ser jeg nå tilbake på julen ’06 fra skrivebordet i mitt barndomshjem på Kongsberg. Slik samler de meningsløse trådene seg som så mange ganger før i kulørte meningsmettede linjer gjennom samtaler, gjøremål og lest litteratur. Når jeg nå går opp disse siste dagene i desember skinner det meningsløse med en inderlig sterk og lys glød.

Helge Fonnum og jeg reiste til Tenerife den tiende desember. Av all utferdstrang er vel pakketuren den trangeste, og snever er nedslagsfeltet for hva som er forventet av en pakketurist i syden. Vi valgte oss bort og brukte pakketuren som springbrett opp fra den trange sirkel inn i klatreveggen. Vi valgte også gåturen til topps på Teide, der det trange (og meningsfulle) alternativet er taubane. Etter hjemkomsten var planen klar for min del; jeg skulle krysse Hardangervidda på ski fra øst til vest, slik at jeg meningsløst nok kunne si å ha gjennomført turen til fots og på ski alene innenfor et halvårs tidsrom. Det var fra da av ting gikk fra meningsløst til dobbelt meningsløst.

Blant palmer, salamandre og svovelstinkende sand drømte jeg om herlige dager på ski, på et føre så gnistrende som aldri før over vidda. Korte dager i vakkert lys skulle avløses av lange kvelder med boka i lyset fra hodelykta, og lykken over å ha varm sovepose. Jeg skulle få testet nytt utstyr og gjort flere erfaringer hva lett mat vinterstid angår, slik at turen Norge på tvers langs polarsirkelen i februar/mars skal gå som smurt.

I høstsola over et grønt Bærum, vel vitende om dårlig værmelding (Hardangervidda stengt med kolonnekjøring) og lite snø på østvidda pakket jeg fire svære vesker og en sekk full av utstyr, deriblant to par ski og full isklatrerigg. Jeg ville trolig ikke rekke turen over vidda før jul allikevel, men jeg skulle da for faen finne på noe! Hva med en tur over Blefjell? Eller kanskje over Vegglifjell? Vel fremme i et grønt Kongsberg, med Skrim som gren mørkt imot meg, kom den neste nedslående nyhet etter en telefon til bestyreren på vintercampingen på Ble: det er ikke et snøfnugg på Blefjell. Selv da måtte jeg spørre to ganger om det kanskje ikke var litt snø allikevel?

Tro kan flytte fjell, også i dette tilfellet. Jeg flyttet turen til Dagalifjell. Der hadde jeg jo gått på ski allerede i år, og visste det var noe. Det måtte da ha kommet mer på de tre ukene som hadde gått? Dessverre kan ikke troen få det til å snø på fjellet. Det var et trist syn som møtte meg da jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor familiens hytte på Dagalifjell: mindre snø enn sist! Allikevel pakket jeg pulken og dro innover fjellet. Da kjente jeg brått at troen og motivasjonen sviktet; hva er det jeg egentlig driver med? Hva skal dette være godt for?

Vinden ulte, busker og lyng stakk over snøen og gjorde pulken til et drass. Is vekslet med litt tørr snø, og bekkene fløt som om våren. Hver en dump fra sommeren var nå forsterket med glassur. Jeg slet meg frem de siste to timene av dagslyset den dagen. Ikke mer enn fem-seks kilometer fra hytta fant jeg et litt lunere sted i en treklynge med rennende vann og litt dypere snø. Her satte jeg opp teltet. Hadde det ikke vært motvind tilbake igjen hadde jeg nok gått til hytta. Nå fikk jeg tilbringe kvelden med en god bok og medbrakt mat. Vinden dro i teltet hele natten, men jeg sov som en stein.

Neste dag kullkastet jeg planen om en rundtur på den østlige delen av Dagalifjell og Uvdalsfjellet. Vinden blåste kraftig, det var flere varmegrader og gråvær. Jeg pakket teltet og gikk fiskeben hjem i motvind. Jeg brukte nesten halvannen time på det som tar et kvarter i medvind og på gode ski. Jeg bannet og svor for hver gang pulken satte seg fast og for hver lille kul i terrenget med is. Meningsløsheten sto å lese i ansiktet mitt også da jeg satte meg i bilen igjen, fast bestemt på at nå var det faenmeg slutt og god jul.

Allerede i bilen nedover var jeg på skarp utkikk etter is å klatre.

Så hadde jeg altså flere dager før julaften å slå ihjel. Jeg leste, jeg hjalp til med å handle, jeg gjorde alskens meningsfullt trask. Ingenting hjalp mot lengten etter det meningsløse. Jeg fant føreren for klatreruter i Kongsberg. Jeg oppsøkte dem, både ved Bolkesjø og oppe i Håvet. Jeg drakk meg full på byen. Ingenting hjalp. Tilslutt, på selveste lille julaften klarte jeg å få lurt min far opp i Håvet. Tauene var i sekken, men klatreskoene var dessverre på en søppelfylling på Tenerife, så jeg måtte klare meg med tunge turstøvler. Jeg gikk Grøfta (4), Omgjengelige Laila (4+) og Innunder (5) på topptau. Slet meg opp etter bare fingerne. Så gikk jeg Hjørnet (6). Jeg hang i tauet og bante. Med sånne sko var det ingen lett oppgave.

Så dro vi hjem igjen. En liten smak av det dobbelt meningsløse hang igjen på tunga da det meningsfulle slo ut i full blomst og julen tikket inn på BBS sitt display. Den lille sirkelen av selvfølgelighet ble igjen slått rundt meg. Så opprant tredje juledag. Nå var min far også grundig sliten av sofa og kaker, og vi bestemte oss for å reise oppover Numedal til Landshølen, et sted litt før Rødberg, ikke langt fra der hvor Uvdalselva og Lågen møtes, hvor min far fisket mang en gang som barn og som jeg selv har fisket. Vi var utstyrt med full isrigg i tilfelle det skulle være is der inne i skyggen. Jeg hadde kjørt nedover dalen for noen dager siden og visste godt at det ikke kunne være is der. Ikke noe sted var det is å oppdrive. Men jeg sa ingenting. Bare jeg fikk gå med tung sekk på et ufremkommelig sted kunne det være det samme.

Så kjørte vi da i halvannen time til vi kom til Sporanbrua der elvene møtes. Tok på oss sekkene og kom oss over Lågen på iskledte steiner, før vi fulgte en gjengrodd tømmervei oppover elva. Etter noe over en time var vi fremme i Landshølen. Ikke noe is hadde vi sett, og såvidt bare litt snø på noen flekker. Men vi så da mye tråkk etter bever og gledet oss over sekkene. Så lagde vi oss bål der innerst i det trange gjelet, spiste mat og drakk kaffe. Vi hadde det inderlig meningsløst og godt. Så gikk vi den vanskeligste, bratteste og tyngste veien vi kunne finne tilbake til veien før vi kjørte halvannen time tilbake til Kongsberg.

Mye kan sies om det dobbelt meningsløse, men maten smaker i alle fall bedre!

Kategorier
Klatring

Cragrotter på Tenerife


For rundt 3,5 millioner år siden, og etter tre store vulkanske utbrudd, var den største av Kanariøyene dannet. Helge Fonnum og jeg reiste nedover for å erobre Teide og klatre sportsruter.

Tenerife er bare 2034 m² stor, men består allikevel av en tørr og karrig sørside og en fuktig og grønn nordside. I tillegg har den altså Pico del Teide som er det høyste fjellet på noen atlanterhavsøy, det høyeste fjellet i Spania og den tredje største vulkanen i verden. Teide rager 3718 moh og ca. 7000 meter over sjøbunnen rundt øya.

Vi var interessert i å nå denne toppen som er en svært enkel affære, selv når man ikke benytter seg av taubanen opp, men vi var minst like interessert i å klatre på noen av de 25 klatrefeltene som befinner seg på øya. Tross alt er livet som sportsklatrer i Norge i desember begrenset for det meste til innendørs klatrehaller.

Pakketur

Vi valgte billigste løsning: én ukes pakketur til Los Gigantes på vestkysten, litt nord for Las Americas. Hotellet heter Tamaimo Tropical og var helt greit, i alle fall etter at vi fikk byttet rom fra første etasje hvor det var en del kakkerlakker. Los Gigantes er et rolig sted uten de helt store nattlige utskeielsene, noe som passet oss bra. Få restauranter er det også, noe som resulterte i at vi gikk for en enkel plan: vi spiser oss nedover gata. Dette fungerte helt ypperlig, selv om vi var på annen runde dagen før hjemreise.

Avreise

Ufattelig tidlig flyavgang gjorde at vi allerede var på veien til Gardermoen kl 0230 natt til søndag (alpin tid!). Jeg hadde for min del nesten snudd døgnet den foregående uken pga. mange julebord, så det gikk greit for min del. Fonnum var noe mer utilpass. Flyet skulle gå ved 06-tiden og ankomst lokal tid på Tenerife skulle være 1105. Det skjedde ikke. Vi ventet i over 11 timer på flyplassen før vi endelig kunne sette foten på vulkansk jord kl 2208. Da var selvsagt ikke folkene vi skulle leie bil av tilstede, så vi måtte avbestille den og leie en ny bil. Ved 01-tiden på natten hadde vi funnet hotellet.

Arico

Vi var tidlig oppe mandag allikevel. Etter den etter hvert daglige rutinen med en kopp kaffe, handling av mat (brød, skinke, ost, vann, øl og potetgull), frokost og lesing, pakket vi sekkene og la i vei mot det klatrefeltet som har flest ruter på Tenerife, nemlig Arico. Vi hadde anbefaling om dette stedet både fra en artikkel i Klatring 75 og fra den der mye negativt omtalte Rockfax-guiden. Rockfax-guiden viste seg for oss å fungere helt greit. Et par feil på gradering fant vi vel, men generelt viste den seg å være svært nyttig.

Arico ligger mot sørøst, ikke langt fra flyplassen (den sørlige). Viebeskrivelsen er enkel: ta motorveien TF-1, ta av på avkjøring (salida) 19, over broen over motorveien, første til høyre og til byen Arico. Ta til venstre ved telefonboksen inne i byen og følg veien oppover. Hold til høyre der veien deler seg. Tilslutt kommer man til en markert kløft. Parker der hvor det er en bro over kløften. Feltet består av øvre og nedre del, delt av denne broen. De hardere rutene ligger i den nedre delen. Vi valgte av naturlige årsaker den øvre delen.

Klatrefeltet Arico er som nevnt en kløft. Det er en del skygge nede i denne kløften og vi fikk god bruk for gode gensere og lue der nede. Men det finnes også en del ruter som er i solskinnet, og da særlig de som ligger på høyre side. Alle rutene på den øvre delen er under 20 meter høye og varierer i grad fra fire og fem til åtte. Rutene i Rockfax-guiden er merket med franske grader. Her vil jeg referere til norske grader med de franske i parentes.

Ruter

Fonnum er klart den mest rutinerte og beste klatreren av oss og ledet nesten alle rutene vi klatret. Men jeg fikk da også ledet en del ruter, noe som gjør godt for selvtilliten. Vi klatret ruter på flere av sektorene, men likte best rutene i Sector pena del lunes og Sector los pines. Sector sus villa er ikke så verst, og Sector corazon de metal er fin som oppvarming med flere femmerruter. Vi klatret følgende ruter.

Sector corazon de metal

Izquierda 5 (5), Centro 5 (5), Drecho 4 (4), ? 5 (5) og ? 5 (5).

Sector sus villa

? 5 (5), El terror de las chiquillas 5 (5), No hay collega sin taco 5 (5), Sus villa 6+ (6b) og Casca la basca a la lasca 6- (6a) som var en veldig fin rute og litt lenger enn de andre i denne sektoren, 12 meter.

Sector vivac

Noches de coral 6+ (6b), Peta de kilo 6- (6a) og Flipa flopa 6+ (6b) som var en ok rute.

Sector bosque

Maki navaja 6 (6a+) en flott rute på 16 meter med overheng som vel var min hardeste rute på led, selv om Rocomador i Sector pena del lunes ifølge føreren skulle være hardere, noe ikke vi tror.

Sector los pinos

Distortion total 5+ (5+), Papeo chachi (6b+) 7- som er en flott rute med en fin avslutning og en av Fonnums hardeste på led. Papeo chungo 6+ (6b).

Sector pena del lunes

Josellto 6- (6a), Little by little 6 (6a+), Espolon del rampa 6 (6a+), Pena del lunes 6+ (6b) som er en flott rute, Rocomador satt til 7- (6b+) men som vi mener er en 5+ eller 6-. Wirito santo tok kun Fonnum. Denne er satt til 7 (6c), men vi tror ikke den er vanskeligere enn 7- (6b+). El kallfa 6- (6a) som er forlenget en del i forhold til føreren, og en rute som ikke står i føreren som vi antar er en 5+ rute.

Såre fingre og byråkrati

Vi klatret mellom fem og seks timer hver dag i 5 dager. Skarpt fjell slet både på fingre og klatresko. Vår «hviledag» var onsdag hvor vi besteg Teide. Men veien dit var ikke så enkel. Man må nemlig ha godkjennelse fra staten for å komme seg helt til topps på Teide. Som kjent går det taubane opp til 3500 moh. De siste 200 meterne er bevoktet av sure vakter. Ca. 200 mennesker om dagen klarer å få tak i denne tillatelsen, men langt de fleste foretrekker å ta taubanen opp. Da er dette ikke noen hard tur. Vi brukte første del av tirsdagen til å reise inn til Santa Cruz for å få tillatelse. På en unnselig kontor ned ved sjøen i femte etasje fant vi tilslutt kontoret til Ministerio de Medio Ambiente. Der måtte vi fremvise pass og levere kopi av passet til turlederen (meg), samt bestemme oss for hvilken tid på døgnet vi hadde tenkt å være oppe i begrensede tidsluker på to timer. Dette siste var ikke lett siden vi hadde bestemt oss for å gå hele veien opp, men vi havnet på det lykkelige valget 1300 – 1500.

Pico del Teide

Turen opp mot Teide langs veien var fantastisk. Vi kjørte oppover ganske gode veier opp fra den golde sørkysten, gjennom fantastiske pinjeskoger og opp til et landskap uten noe særlig med vekster, og som ser uferdig og røft ut. Veien går helt opp til 2400 moh, altså nesten like høyt som de høyeste fjell i Norge. Utsikten mot Teide denne dagen var formidabel, men skyer samlet seg langs kysten og gjorde ikke sikten nedover mot sjøen så god som den kunne vært. Teide var dessverre uten snø, noe som ville gitt en god kontrast til varmen nede ved kysten.

Vi parkerte bilen på 2400 meters høyde, pakket sekkene med varme klær, mye vann (3 liter hver) og mat. Kl 1030 la vi i vei oppover en avstengt grusvei. Langs veien var det store felter dekket med is som skinte som diamanter i solen. Veien var lettgått og slutter like etter at man har passert de såkalte Teide-eggene som er store vulkanske steiner som har rullet nedover fjellsiden. Vi gikk rimelig fort og la bak oss all «konkurranse» oppover.

Veien går over i en røff og bratt sti som slynger seg gjennom forrevne steiner og grus. Jeg var spent på om jeg kom til å kjenne høyden etterhvert som vi kom over 3000 meter. Det gjorde jeg da også ved lett svimmelhet og tunge ben, men jeg fikk heldigvis ikke vondt i hodet på turen. Oppe ved taubanen møtte vi kjentfolk vi hadde tilbragt en dag med på Gardermoen, noe som var veldig hyggelig. Vi spiste lunsj og kikket på folk før vi hastet videre. Klokken var 1400 da vi leverte tillatelsen og 25 minutter senere var vi oppe på kraterkanten. Selve krateret på Teide er ikke så imponerende med sine 20 meter i diameter, men utsikten er fantastisk. Her ser man tydelig avtegningen av det gamle krateret hvis kratervegger har kollapset og som danner hele det som kalles en «caldera», et 15 ganger 10 km stort grusbasseng hvor Teide troner i midten. Lukten av svovel rev i nesen her oppe og varmedampen var synlig og veldig varm. Det var svært underlig å stå på en så høy topp og være varm.

Turen ned gikk lett hele veien, og to timer senere var vi nede på 2400 meters høyde ved bilen. Vi kjørte tilbake til hotellet og startet vår vanlige kveldsrutine med noen øl og potetgull, etterfulgt av middag på restaurant før den avsluttende ølen på en pub.