Kategorier
Topptur Video

Den store stygge svanen

Storstygge-Svånåtinden er med sine 2209 moh den høyeste toppen utenfor Jotunheimen sett bort fra nærmeste nabo i nord-øst, Snøhettamassivet. Vi besteg dette vakre fjellet på Dovre i romjulen.

Helge Fonnum og jeg reiste fra Oslo mandag ettermiddag etter vel overstått julefeiring. Nå var det på tide å få av seg litt av ribbefettet. Turen til Dombås gikk smertefritt, men vi ble litt overrasket da det ble opplyst om at det var -19,5 grader ute. Vi hadde ikke forventet den type kulde, men spiste burgeren ferdig, fylte mer frostveske på bilen, trakk på skuldrene og reiste videre til Hjerkinn.

Militær brosten

Klokken var blitt nærmere 2400 da vi slo opp teltet i utkanten av militærleiren tilknyttet Hjerkinn Skytefelt. Ekstremt lite snø gjorde at vi måtte benytte oss av militær brosten for å sette opp teltet. Et lite telt og gode soveposer gjorde at vi sov meget godt den natta, og da klokka ringte 0600 var ingen av oss klare for å stå opp. Vi utsatte oppvåkningen en time.

Etter en kjapp nedpakking av telt reiste vi et par hundre meter til gamle ærverdige Hjerkinn stasjon, hvor venteværelset var varmt og opplyst. Her begynte vi med en storstilt nisteproduksjon. Kl 1030 var vi ferdige og satte avsted i bil innover den 13 km lange veien mot Snøheim som også var så godt som bar for snø.

Mot Snøheim

Planen var å sette av sekkene så nær Snøheim som mulig. Dessverre møtte vi for mye snø i en bakke etter ca 6 km. Vi satte likevel av sekkene og kjørte tilbake før vi begav oss innover på ski. Uansett slapp vi jo tunge sekker de kilometerne.

Mørket falt raskt på og vi gikk de siste timene etter et lys vi først trodde var Snøheim, men som viste seg å være en installasjon helt inne ved Snøhetta. Da vi hadde passert Snøheim fikk vi øye på lysene der og gjorde om kursen. Vi fant nødbua Larsbu som Hjerkinn Skytefelt lykkeligvis holder åpen og installerte oss der. Gradestokken viste -17 grader og vi valgte å definere oss selv som i nød. Vi fyrte både litt i vedovnen og på primusen og fikk det virkelig godt og varmt der inne.

Til topps

Vi sto opp kl 0430 neste morgen, pakket sekkene, spiste og dro ut i mørket kl 0700. Det var fortsatt meget kaldt, rundt -15 grader. Turen gikk rett vestover i stummende mørke og på vekslende snø- og stenunderlag. Turen er på ca. én mil en vei og tok oss vel 6 timer. Ulendt terreng og lite snø gjorde det hele litt mer tidkrevende enn antatt. Vi valgte å gå rundt fjellet for å bestige fjellet via vestryggen isteden for å gå den noe mer krevende østryggen som virket isete og bratt. Det ville nok ikke vært noe problem fordi vi hadde med oss isøkser og stegjern, men siden dagen var kort ønsket vi å lykkes på første forsøk.

Vi satte fra oss skiene ved innsteget på vestryggen og fortsatte til fots. Steinura oppover ga oss noe slit, snø og is gjorde det lett å skli og sette fast benene mellom stenene. Heldigvis ble ingen ben brukket og etterhvert som vi kom oss lenger opp ble ura ikke så bratt. I tillegg kom vi så høyt at sola nådde oss, noe som var behagelig selv om den ikke varmet merkbart. Ryggen virket uendelig lang, men vi kom da frem til varden og hadde en fantastisk utsikt utover hele Dovre.

Nødne

Men med mørket og kulden truende over oss kunne vi ikke bli lenge der oppe. Vi snudde og skyndte oss nedover, noe som gikk langt raskere enn opp. Vi fant skiene igjen og la avgårde nedover bandet mellom Svånåtinden og Skredahømassivet. Snart gikk vi på isen over Svånåvatnet igjen, forserte det bratte bandet ned til Fisketjønne, krysset dette og begynte oppstigningen mot Svånåkollen. Her falt mørket på igjen og vi tok på lyktene. Gradene krøp nedover til -21 grader før vi lykkelige kunne entre Larsbu kl 1730. Det bør vel ikke sies at det var deilig å få fyr på ovnen og primusen etter over 10 timer ute i nesten -20 grader. Ansiktet hovnet opp i varmen og trettheten seg innover oss.

Hjemover

Fornøyde la vi oss tidlig og sto opp tilsvarende tidlig, kl 0600. Vi pakket sakene og la i vei mot Hjerkinn i morgengryet. Vi fulgte veien så langt snøen tillot det og fikk bare ett fall grunnet overgang fra snø til grus. Kl 1130 var vi ved bilen og lykkeligvis startet den på andre forsøket. Nissan Sunny er virkelig meget driftsikre biler, selv om de har rundet 14 år. Men det blir nok en firhjulstrekker i fremtiden slik at vi neste gang kommer helt frem til Snøheim med sekkene.