Kategorier
Teltturer

Det ennå ikke værendes ontologi

På vei hjem i bilen fra Haukelifjell hørte vi, min far og jeg, på radio. Et program om utopi og filosofen Ernst Bloch fanget min interesse straks. Det viste seg å være NRK P2-programmet Utopia ved programleder Håkon Olaussen. Jeg forstod med ett at denne far-og-sønn-fisketuren vi nå kjente etterdønningene av i bena var nok et forsøk på å oppfylle utopien om far og sønn på fisketur sammen; den gode nærheten, samholdet på tross av en hverdag adskilt fra hverandre, og følelsen av generasjon, det å kunne se sin far/sønn i fri dressur og holde dette bildet opp mot en selv i en slags rom-tidsreise. Samtidig var fisketuren en utopisk drøm om vakende fjellørret i frodige vann på Hardangervidda; med stekeos fra svidd fiskeskinn i stekepanna, konjakk og kokkaffe.

Kategorier
Skitur

Førjulsstria: Hardangervidda fra øst til vest

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Hardangervidda på tvers fra min families hytte på Dagali til Tyssedal var planen. Turen er på ca 14 mil i til tider kupert terreng, i alle fall i starten og på slutten. Som vanlig var snømengde og været de store usikkerhetsfaktorene. Vi visste at det skulle bli korte dager og en lang tur innenfor et begrenset antall dager. Jeg mente vi skulle kunne klare det på fire dager med 3 mil per dag. Men luftlinje og realitet er ikke helt det samme, så det gikk fem dager.

Avreise

Mandag ettermiddag etter jobb hentet jeg Tonje. Mens jeg sto utenfor og lastet om bord i bilen kom jeg i snakk med en gammel dame. Hun fortalte oppspilt om et helt liv på ski, med spennende turer i en forgangen tid, og ikke uten vemod. Det er bare å smi mens jernet er varmt tenkte jeg, mens kropp og sjel spiller på lag. Plutselig er man gammel og ute av stand til å lage mange nye minner. Tonje kom ned og hadde pakket seg ferdig. Vi kom oss ut av Oslo etter hvert, og siden vi ikke hadde sett hverandre siden mai var det hyggelig å friske opp vårt korte og svært turpregede vennskap. Vi ankom Dagalifjell etter noen timer på veien og kvelden forløp med pakking av (Paris-) pulker og litt mat før vi kom oss tidlig i seng.

Dag 1

Reveljen gikk klokken 0500. Vi laget oss mat, pakket de siste tingene og låst hytta før vi la i vei vestover i mørket. En vrang trinse fordret stavbytte for Tonje og vi ble noe forsinket, men snart var vi på god vei innover mot Syningan, ca 8 km unna. Der inne sto en elgku med en årsgammel kalv og forsynte seg av vegetasjonen som stakk opp av snøen. Føret var fint, men snøen var løs og ga lite hold i bakkene på baksiden av Syningan. Solen som kom opp gjorde det hele allikevel vel verdt slitet. Snart var vi oppe mellom Djupeskard og Skrivenuten, og Hardangervidda lå foran oss. Vi gikk forbi Falketind og kom oss ned på Tøddølvatnet. Der nede så vi nok en elg løpe grasiøst vekk fra oss mens den stadig kikket seg nysgjerrig tilbake.

Etter et lite intermesso langs det frosne elvefaret mellom Tøddølvatnet og Skarvsvatnet åpnet sistnevnte seg i sin fulle lengde på fire kilometer. Midtveis fant jeg til min overraskelse et felt med overvann og fikk iset ned skiene skikkelig, både bindinger og skifeller. Ergerlig, men vi kom oss rundt og fortsatte mot DNTs trekkfulle steinbu Ulvelilægret, før vi gikk videre langs Høljabrotet mot Ulvelihytta. Da var mørket kommet over oss. Klokken var blitt litt over 1600, og vi var i grunn slitne etter en kupert første dag. Det hadde vært en fantastisk dag med strålende skyfri himmel. Nå veltet stjernene frem og månen skinte med et halvveis glis.

Vi fikk opp teltet raskt og fikk etter hvert i oss hver vår pose med Real turmat med Tonjes hjemmelagde banankake og marsipan til dessert. Vi var langt inne i drømmeland før klokken 2100.

Dag 2

Vi sto opp klokken 0500, jeg fjernet rim på innerduken, tente opp primusen og fikk en gryte med snø på. Deretter var det for min del å smøre niste, før vi fylte vannflasker med nykokt vann. Vi måtte i alt lage tre fireliters gryter med vann før vi fikk nok. Tonje laget så havregrøt som vi spiste med mer eller mindre appetitt før oppvask, siste rest av aktiviteter knyttet til personlig hygiene ble utført, før vi fikk pakket oss ut av teltet. Etter tre og en halv time sto vi klare for å gå videre. Dette gjentok seg hver morgen.

Vi la i vei ned mot Skrykken. Vi bestemte oss for å kutte rett over mot DNTs hytte Rauhellern istedenfor å gå oppom brua over Lågen i enden av Langevatnet. Vi så folk med snøskuter ved hytta Jansbu i vestenden av vannet og vinket, før vi fortsatte langs elvefaret mot Fiskebuhytta og videre over Krossvatn, forbi hyttene Krossvassbu og Trønderbu, og over Reinavatnet. Vi møtte så en stigning før vi kunne se Rauhellern blinke ved roten av Midtnuten og den veldige Langesjøen strekke seg ut i hele sin 12 kilometers lengde. Veien mellom Hansbu øst ved vannet og Nilsbu vest ved vannet ble derfor lang og monoton. Vi slet begge med trykksmerter under føttene og noe laber motivasjon på slutten, men sola hang så vidt over fjellene på den skyfrie blå himmelen og gjorde det hele helt vidunderlig allikevel. Mot slutten av vannet kom mørket over oss og etter bare en kilometer eller så etter Nilsbu var det på tide å ta kvelden.

Dag 3

Neste dag fikk en tung start. Været var like fantastisk som før, men vi slet med navigeringen og brukte unødig lang tid på noen få kilometer. Brått kom det en uro i oss for om vi ville rekke å komme hjem til jul. Etter hvert kom vi allikevel på rett kjøl og tok ganske raskt de 11 kilometerne til Sandhaug. Der fortsatte vi ufortrødent og med ny energi videre rett over Nordmannslågen til Besså. Nå var vi på vannskillet. Øst var blitt vest, og elvene rant plutselig med oss. Mens vi slet oss oppover bakkene på sørvestsiden av Besså tenkte jeg på at denne turen over vidda ikke bare er en reise fra øst til vest, men det er også en reise fra ett kraftanlegg til et annet; fra Norefallene i øst til Tyssefaldene i vest.

Vannkraft

Det er ingen overlapp mellom nedslagsfeltene knyttet til Norefallene i øst og Tyssefaldene i vest, men historien og én mann knytter disse kraftanleggene sammen; begge utbyggingene kom som en direkte respons på konsesjonskampen i Stortinget og konsesjonslovene av 1906 som fastsetter at enhver annen enn Staten og norske kommuner trenger konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til større vannfall. Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (ELKEM), stiftet allerede den 20. april 1906 Aktieselskabet Tyssefaldene i en konstituerende generalforsamling på ingeniørens kontor i Kristiania.

På halvannet år etter byggestart i september 1908, med 500 mann i arbeid, var første byggetrinn ferdigstilt med kraftstasjonen i Tyssedal, rørgate, tilførselstunnel, senkingstunnel i Ringedalsvann, provisorisk kraftstasjon, kai, taubaner, tjenesteboliger og den første overføringslinjen til Odda. Samtidig hadde agent S. Gulbrandsen, eller Fossegulbrandsen som han ble kalt, og konkurrent Nore Fossekompani kjøpt opp det vesentligste av fallet mellom Tunhovdfjorden og Sporan bru. Gulbrandsen var agent nettopp for Sam Eyde. Rettighetene ble i Norefallenes tilfelle – som en følge av konsesjonslovene – tilbudt Staten og proposisjonen om utbygging av Norefallene ble vedtatt i Stortinget den 29. mai 1907. Norefallene er en samlebetegnelse på alle fossefall og stryk i Lågen mellom Tunhovdfjorden og Norefjorden.

Den driftige Eyde klarte altså å komme Staten i forkjøpet med Tyssefaldene, mens det senere Norges Vassdrags- og Energivesen (NVE) fikk rettighetene til Norefallene. Selv i dag er Tyssefaldene et privat aksjeselskap med tre eiere. Sam Eyde trakk seg ut av A/S Tyssefaldene allerede i 1910 for å konsentrere seg om det nyopprettede A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk, som også lå i Tyssedal og var basert på Eydes selskap ELKEM.

Tonje og jeg rotet nå rundt i det småkuperte området sørvest for Bessevatnet. Vi prøvde så godt som råd var å følge kartets angivelse av vintertraseen, men det bød noen ganger på problemer. Tilslutt klarte vi allikevel å komme oss ned på Bismarvatnet, som selv uten ‘k’ ga meg assosiasjoner til krigens dager. Med ett knyttet min egen familiehistorie seg til historien om kraftanleggene på Hardangervidda.

Min farfar

I 1942 kom min farfar Egil Kaasin til Rødberg etter noen års anleggsarbeid på Sørlandsbanen hvor han var med å håndborre Kvinesheitunnelen. Tunnelen er 9065 meter lang og Norges 4. lengste jernbanetunnel. Den har en rettstrekning på 9020 meter og er dermed Norges lengste rettstrekning på jernbane, 5 meter lenger enn den i Romeriksporten. Kvinesheitunnelen går mellom Sandvatn stasjon i Kvinesdalen og Snartemo stasjon i Lyngdalen.

Året er altså 1942; den første anleggsperioden fra 1913 til 1928 er fullført og kraftstasjonen på Rødberg står ferdig. I 1937 vedtok Stortinget å bygge ut det andre av byggetrinnet av Norefallene. Den andre anleggsperioden var dermed i gang. Nore I skulle utvides og kraftstasjonen ved Norefjorden på Vrenne, Nore II, skulle bygges. Reguleringsdammen for Nore II skulle ligge på Rødberg og Sletta måtte legges under vann. Den 24. oktober 1946 ble lukene i den nybygde Rødbergdammen stengt og vannet strømte inn over området på Sletta.

Fra inntaksdammen skulle det bygges en 3,6 kilometer lang tunnel med tverrsnittflate på 42 kvadratmeter til fordelingsbassenget på Vrenne. Tunnelarbeidet ble satt i gang fra tre steder; ett på venstre side av Uvdalselva rett overfor kraftstasjonen på Nore I, ett innslag ved Vrenne, og ett innslag ved Mørkvålen. Min farfar arbeidet først ved innslaget på Mørkvålen som startet allerede i 1940.

Det ble arbeidet i to retninger; både mot inntaksdammen og mot kraftstasjonen på Vrenne. Arbeidet foregikk hele døgnet i tre skift. Nå var det tunge håndarbeidet med slegge og bor byttet ut med trykkluftbor spent fast mellom veggene i tunnelen. Etter sprengning ble steinmassen lastet på vaggene med lastestuffer, krafse og brett, og fraktet ut på tippen, i førstningen med hest, før lokomotiv overtok.

Min farfar kjørte etter hvert lokomotivet, og hadde slik sett en fin jobb. Kjøring til tippen ble bare gjort med lokomotiv ved Vrenne og ved inntaksdammen, så trolig jobbet han på ett av de stedene. Våren 1947 var Nore II i drift, og min farfar tok strøjobber ved jernbanen og noe veiarbeid på Rødberg. Så arbeidet han med linjearbeid et par, tre år frem til ca 1950 hvor han fikk fast jobb som maskinist i maskinsalen på Nore I. Dette jobbet han med til han tok kurs i kraftverksfag ved Inntrøndelag yrkesskole i Steinkjer i 1957-58, hvorpå han etter endt utdannelse arbeidet i kontrollrommet ved Nore I frem til han sluttet i 1986.

Etter å ha gått over Bismarvatnet og rundet knausen sør for Engelstjørn falt mørket på. Vi presset på videre vestover for å finne igjen vardene langs stien. Vi fant den etter hvert, men det var nå så mørkt at vi før den smale passasjen mellom Storahorgi i sør og Flautenuten i nord måtte gi opp. Vi var nå bare ca 6 kilometer fra DNTs hytte Litlos. Nok en herlig dag var over og stjernehimmelen la seg over oss i all sin prakt med en tiltagende full måne.

Dag 4

Vi våknet til en ny klar dag, og i det sola sto opp var vi forbi Litlos, på vei over Kollsvatnet og inn i Sledalen. Sakte men sikkert karet vi oss opp hundre høydemeter fordelt over to kilometer på skavlet snø. Etter noe kupert terreng og over Oddvyrevatnet kom vi ned på Nonsskorvatnet som vi fulgte et par kilometer før vi slet oss opp Selsbotnen ved krysset hvor stiene fra øst, vest og nord møtes. I nord kommer man etter noen timer til DNTs Torehytten. 6 kilometer mot vest befinner Tyssevassbu seg. Vi hadde et lønnlig håp om å nå dit før det ble for mørkt.

Vi fulgte Selsløken nordvestover helt til enden før vi gikk bakkene rett vestover. Her er det virkelig kupert og terrenget er fullt av dype furer og bratte gjel. Mørket falt på og vi måtte navigere utelukkende på GPS, noe som gjør at man sjelden finner den mest økonomiske ruten. Etter noen timers roting kunne vi oss stake oss ned mot Tyssevassbu. Klokken var over 1700, og månen skinte nesten full fra en skyfri himmel.

Vi innlosjerte oss i den store hytta, og hadde en flott kveld i varmen der inne. Det var ikke dumt å få tørket klær og soveposer.

Dag 5

Denne dagen kunne vi koste på oss litt ekstra søvn før vi igjen sto klar ved halv ni-tiden for siste del av turen ned mot Tyssedal. Vi kunne følge et snøskuterspor et stykke, men da det viste seg at dette førte oss på ville veier måtte vi ta kartet fatt igjen. Etter noen timer sto vi på Hattanuten og kunne se hyttegrenda Mågelitopp ovenfor Skjeggedal. Etter en bratt nedkjøring kunne vi rusle forbi folketomme hytter. Dette gjorde oss naturlig nok noe bekymret siden vi fortsatt hadde igjen å komme oss ned bratthenget på 400 høydemeter ned til Skjeggedal. Og da helst med trallebanen Mågelibanen. Etter en kjapp telefon til en kontakt jeg hadde fått ved Turistkontoret i Odda, kunne vi konstantere at vi hadde to reelle alternativer; enten å gå stien, eller gå skinnene ned Mågelibanen.

Mågelibanen

Mågelibanen ble bygget som anleggsbane for frakt av utstyr til anlegg på Hardangervidda av A/S Tyssefaldene. Den er 985 meter lang og går ca 400 meter tilværs oppover lia fra Mågeli Kraftstasjon i Skjeggedal til hyttefeltet Mågelitopp. På det bratteste er det 42 graders stigning. I 1950-årene ble banen tilrettelagt for persontrafikk. Den ble snart et populært transportmiddel for turgåere, som ved hjelp av banen raskt kom seg opp på Hardangervidda. Nå har banen vært stengt i ett år for turisme og det er per dags dato krangel om finansiering.

Stien som går ned ved siden av Mågelibanen er uhyre bratt, og med den lille mengden snø nedover henget hadde vi ikke noe valg; vi måtte gå ned banen. Heldigvis finnes det trappetrinn hele veien ned, og langs den ene siden er det en vire å holde seg fast i. Det er ikke noe problem å gå ned denne banen, men med en pulk på kanskje femti kilo blir det noe mer kronglete. Vi valgte å bruke en skrukarabin og bremsetauet til pulken som vi koblet på viren for å unngå stygge fall. Via ferrata beveget vi oss dermed sakte nedover med den tunge børen foran oss. Det var ikke fritt for at de glatte trinnene og helningen gjorde lårmusklene møre. Etter to timer var det blitt mørkt, vi var endelig nede og klare for siste etappe.

Skjeggedal-Tyssedal-Odda-Tyssedal-Odda-Kongsberg-Oslo

Vi gikk langs den for det meste snøløse veien til Tyssedal. Det er dermed bevist at Paris-pulkene går like strykende på snø, skinner og asfalt. Skjeggedal har en dramatisk natur. Voldsomt bratte fjellsider styrter ned i det som er igjen av elven. Vi skimtet denne storslåtte naturen mens vi hastet nedover de smale veiene mot sjøen. Månen skinte stor og rund i takt med myriader av stjerner. Etter et par timer var vi nede i Tyssedal. Vi ringte drosje og var snart på jakt etter et hotell i Odda. Vi valgte dette i stedet for Tyssedal for å være nærmere Haukeliekspressen som dagen etter skulle frakte oss hjem til jul.

Dessverre var ingen av hotellene åpne i Odda, og vi måtte returnere til hotellet i Tyssedal. Tonjes bemerkning om likheten med juleevangeliet var treffende, hvis man så til det faktum at vi møtte stengte dører på ethvert herberge vi søkte, men det var nok et par andre detaljer som ikke helt var treffende. Mangelen på Jesusbarnet og de tre vise menn var påtagelig også senere på kvelden da vi etter en herlig dusj fikk servert middag med øl og vin på Tyssedal hotell. Vi passet ikke helt inn i jentejulebordet som foregikk et par bord bortenfor der Tonje satt i fleecebukse med gule bivuakksokker til, og jeg skjeggete med svære skistøvler. Uansett la vi oss tidlig mens karaokeanlegget gikk varmt i første etasje.

Neste dag sto vi tidlig opp som vanlig, fikk oss frokost og tok Haukeliekspressen til julefeiring i Kongsberg og Oslo. En utrolig flott tur var ferdig og julefreden kunne senke seg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelihytta – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal


Kategorier
Skirenn Video

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!

Kategorier
Skitur

Til Ustaoset i kuling

– Vi har i alle fall vært heldige med været! Jeg kikket bort på Helge Fonnum og Hans Jakob Rogstad. De gliste med skjegget fullt av is. Vi var på vei fra Dagalifjell til Ustaoset i kuling.

Sent fredag kveld ankom Helge Fonnum og jeg familiens hytte på Dagali. Der satt mine foreldre i samtaler med Hans Jakob allerede. Vi drakk kaffe og bestemte oss ganske snart for ikke å legge den planlagte helgeturen over Hallingskarvet. Værmeldingen hadde plutselig slått over til å melde kuling i fjellet, og vi hadde ikke noe ønske om å blåse ned av Skarvet. Etter en del frem og tilbake bestemte vi oss for å legge i vei fra hytta rett vestover for etterhvert å dreie nordover og ned til Ustaoset. Mine foreldre tilbød seg å kjøre Hans Jakob sin bil ned til Ustaoset dagen etter slik at vi kunne komme oss tilbake.

Som sagt, så gjort. Vi pakket de tre Paris-akebrett-pulkene våre og la i vei ut i mørket og kulden. Gradestokken viste rundt -10 grader. Vi gikk ikke langt, kanskje 1,5-2 km før vi stoppet og satte opp teltet. Klokken var blitt mange og vi ønsket en tidlig start neste dag.

Lørdag opprant som ventet. Kuling og snødrev. Vi stod opp kl. 0700 og var i gang med å gå kl. 0900. Heldigvis hadde vi vinden for det meste i ryggen, så vi hadde et fint driv. Vi kom oss til Syningan, et kjent turmål for de fleste skiløpere på Dagalifjell, i alle fall ved påsketider. Nå så vi ingen. Det gjorde vi strengt tatt ikke på hele turen. I et lunt hjørne ved en av hytteveggene på Syningan tok vi lunsj.

Så bar det videre opp på selve Hardangerviddaplatået, forbi Skrivenuten (1227 moh) og etterhvert ned mot Tjønnegrøtjønnan hvor jeg har gode vår- og sommerminner. Vi fortsatte rett vestover inn Grotdalen hvor i alle fall jeg akte pulken med stort hell og mye moro. Jeg hadde muligheten til dette fordi jeg bare hadde påmontert kortfeller, mens de to andre hadde lange feller. Jeg kan innrømme å ha ropt «So long suckers!» på vei forbi…

Etter Grotdalen bar det nedover og nordvestover til vi ikke var langt fra broen over Numedalslågen. Kokken var blitt 1700 og vi hadde gått ca. 2,2 mil. Vi syntes det fikk holde og slo opp teltet. Snart lå vi bedagelig å ventet på at chef Fonnum skulle få ferdig maten. Mye kjøttdeig, spagettisaus og masse potetmos var dagens rett. Den smakte utmerket! En skvett whiskey til dessert var heller ikke å forakte. Allerede kl. 2100 gikk vi til sengs og sov knallgodt frem til klokken ringte 0630 neste morgen.

Vi skrapte en halv liter rim av innerteltet og fikk igang primusen. Nok en kald dag, men langt mindre vind. Fortsatt snødde det, og godværet lot vente på seg, helt til mandag faktisk, da vi var hjemme igjen… Vi kom oss i sælen, og kl. 0845 dro vi avgårde ned til broen over Numedalslågen. Deretter fulgte vi elvebredden noen hundre meter før vi gikk over Heinelvi. Så bar det rett vestover igjen et lite stykke før vi gikk nordvestover opp dalen mot Bjordalsvatnet. Det var et nydelig føre med lett pudder. Ved Bjordalsvatnet gikk vi et stykke vestover før vi tok rett nordvestover igjen øst for Kortenuten (1315 moh). Så var det strake veien nordover i ca. 5 km til Tuva turisthytte.

Tuva var grundig nedkjølt, og ikke et menneske å se. Fra Tuva fulgte vi de endeløse stikkede løypene nordøstover før vi etterhvert kunne ta av ned bakkene mot Ustevatn og følge veien rundt til hotellet på Ustaoset hvor bilen stod.

Turen i korte trekk: Fjellstua – Syningan – Tjønnegrøtjønnan – Grotdalen – Åan – Bjordalsvatnet – Tuva – Ustevatn – Ustaoset.

Kategorier
Fjelltur

Alene over vidda


Ferdselsveien over Hardangervidda fra øst til vest og vest til øst har en aura av eventyr og gammel tid. Men trass i den moderne tids vidunder står én ting fast: det er kortere å gå over enn rundt.

Dag 1

Hvorom allting er så befant jeg meg under kveldssola alene med tung sekk oppe i lia vestenfor familiens hytte mellom Torsetlia og Vasstulan på Dagalifjell. Dagalifjell ligger i randsonen av Hardangervidda øst, som en myk forlengelse av denne. I sørvest stikker Jønndalen med Solheimstulen seg inn i Hardangervidda.

Klokka var nærmere 2000 og planen var å telte der jeg hadde teltet noen uker før, forbi Syningan, oppe ved Damvatn, ved det som heter Nedre Kroktjønne. Dit er det ca 12 km. Oppe i lia ser jeg en fantastisk vakker hjort med store horn trippe grasiøst over toppene. Med dens ensomhet og styrke velger jeg den som min talisman for turen.

Dag 2: Mot Ulveli

Neste dag opprant klinkende klar, men med ganske sterk vind. Jeg trasket forbi Falketind og sørover ned mot Tøddølsvatnet uten stier. Stien fra Torsetlia er nemlig en «blindvei» som ender på Grotbekk ved Ossjøen. Jeg går mot en slepe som slår seg sammen med slepa fra Solheimsstulen. Slepa starter ved Tøddølsvatnet og en liten demning der. Jeg ser et lavvotelt der, men ingen folk. Allerede nå angrer jeg på at jeg tok plaststøvlene på meg. Det gnager. Men gjort er gjort.

Over Dyregravshallii blåser det sterkt imot og det duskregner. Jeg går i shorts, hardshelljakke med hetta på og vanter. Skarsvatnet skummer hvitt. Dagen går fort, og med slik vind og tidlig på turen velger jeg å slå meg til ro på Ulvelilægret. Klokken er rundt 1500. Jeg har gått ca 18 km.

Ulvelilægret er en meget enkel steinbu i DNTs eie, uten forsyninger, men med ovn. Et par madrasser og et ullteppe finnes der. Vann er ikke så lett å finne, men er å få tak i sør nede på myra. Men ikke minst finnes boka «90 dager på loffen på Børgefjell» av Lars Monsen der. Jeg leste den med fryd og ble ytterligere inspirert. Det ble en kald kveld. Vinden ulte utenfor og steinhytta holdt på kulda.

Dag 3: Mot Rauhellern

Dagen etter var noe roligere hva vind angår, og med en herlig blå himmel. Jeg la ivei i retning Rauhellern, som etter sigende skulle befinne seg 6 timers gange unna. Trolig er disse tidsangivelsene fra Turistforeningens side noteringer av verdensrekorder. Forsåvidt motiverende, men også farlige. Det tok meg i alle fall ca 7,5 timer med én kort rast å komme til Rauhellern, og jeg er ikke akkurat pensjonist. Avstanden er på ca 23 km.

Rauhellern er et meget vakkert sted beliggende ved den store Langesjøen som dessverre er i privat eie med fiskeforbud fordi de som eier det fisker for føden. Jeg kom til Rauhelleren i middagstiden og kunne ikke motstå fristelsen. Der fant jeg blant aspargessuppe, kjøttgryte og sjokolademousse selskap av to par Fredrikstadborgere. En pils eller to med hyggelig passiar over kartene, så strøyk jeg på dør ut av sivilisasjonen for å finne en teltplass langs Flotatjønne eller Langesjøen. Jeg gikk et par km før jeg fant en liten odde som stikker ut i Langesjøen. Natta var kald og rimen dekket teltet i morgentimene Jeg ventet til det fikk smeltet og tørket, spiste min havregrøt, tapet bena, pakket og kom meg avgårde.

Dag 4: Mot Sandhaug

Turen mot Sandhaug var kanskje den vakreste på hele turen, i alle fall på østvidda. Et herlig vær, litt bris for å holde myggen unna, og et utrolig terreng. Noe kuppert i begynnelsen og på slutten, men mellom Nibbenuten og Reinsmyrtjørna var det VIDDE! Jeg spiste både lunsj og middag på turen, noe som innebar kokekar etc. frem to ganger siden jeg ikke hadde med annet enn tørrmat. Jeg møtte tre mennesker og en hund på veien. Det tok meg ca 9 timer å gå de ca 22 km til Sandhaug. Sandhaug var ok, det stinket litt utenfor der, og hadde campinggebyr, noe jeg ikke liker. Jeg slappet litt av inne, kjøpte noe sjokolade og gikk et par km videre for å telte. Der traff jeg turens store myggsverm, men sov godt i teltet. Endelig var jeg over på den siden av mitt Hardangerviddakart som dekker den vestlige delen!

Dag 5: Mot Besså og Litlos

De ca 7 km langs Nordmannslågen bort til Besså fra Sandhaug er gjort på 1,5 time slik det er angitt. Jeg ruslet helt ned til seteren og kjøpte 4 skiver grovt brød med brunost og en kopp kaffe. Solen skinte nok en gang og vertskapet satt ute på tunet Det ble en hyggelig passiar over herlig avveksling på matsiden. Så gikk turen videre mot Litlos. Landskapet var nok en gang meget vakkert. Litt mer kupért enn før, flere små vann. Også denne gangen laget jeg meg middag mot slutten av etappen. Det var en lang etappe på ca 20 km. På slutten, opp mot Holken var jeg rimelig sliten og lei. Klokka dro seg også mot 2100. Jeg møtte to mennesker på veien. Litlos overrasket meget positivt. En god del folk der, og unge folk som drev stedet. Jeg spiste en pose potetgull, kjøpte litt sjokolade, mer sportstape og fiskekort for to dager før jeg gikk 1 km videre langs osen mellom Litlosvatnet og Kollsvatnet. Der slo jeg opp teltet og sov som en sten.

Dag 6: Mot Tyssevassbu

Dette skulle bli den verste dagen på turen. Jeg våknet opp med rimet telt og et vekslende grått vær. Litt regn var i lufta og det blåste friskt. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til Litlos og vente på været, men jeg lot meg ikke friste. Isteden pakket jeg teltet og la ivei. Så kom regnet. Jeg hadde sterkt motvind og regnet rett i trynet. For det meste duskregnet det, men det var også lange perioder med skikkelig regn. Jeg hadde pakket lett, noe som ikke innebar regntøy. Min etterhvert gamle GoreTex-jakke holdt ikke lenge, ei heller den tynne microfiberbuksa mi. Det ble bitterlig kaldt og vått. Tryggheten var selvsagt at jeg bar huset mitt på ryggen, og kunne trygt presse meg. Dette handlet mest om mentalitet.

Jeg slet mest nedover Sledalen. Der regnet det som verst og jeg måtte skifte innerklærne på overkroppen. Ved Oddvyrevatnet leste jeg en plakett om et fly med jegere som for mange år siden styrtet med bare én overlevende. Det hjalp ikke på mitt noe dystre sinn. Men da Nonskorvatnet kom i sikte skjønte jeg at jeg ville klare det. Jeg hadde nemlig et sterkt ønske om å kunne tørke klær inne på en hytte denne kvelden. Ved den lille bua langs bredden midt på vannet tok jeg på en ekstra underbukse i ull, stappet lua nedi til ekstra beskyttelse og gikk på videre. Jeg var i alle fall varm og tørr på føttene. Ved enden av vannet måtte jeg vade over innoset. Dette hadde jeg grudd meg noe til siden det regnet såpass mye og vannet steg. Men dette gikk smertefritt, og jeg var tørr på bena også etterpå. Her er det også at stien skiller seg mot Torehytten. Turen som etter sigende til nå skulle ha tatt 4 timer hadde nok tatt en time ekstra. Det skulle også vise seg at de siste 2 timene skulle bli flere. For det var nå det virkelig ble kupért.

Og ikke bare kupért, men også sleipt med mange store snøfelt som måtte krysses, litt klyving og ikke minst: nå kom også tåka. Heldigvis var det bra merket med varder, men sikten var ikke mange meterne. Terrenget ble mer og mer uhyggelig, mørkt fjell med lite vegetasjon. De siste meterne langs det vannet som ligger inntil Tyssevassbu var regelrett bratte og skremmende. Tanke på å falle utfor der var ikke hyggelig. Jeg hadde ikke møtt folk hele dagen og det lyste heller ikke fra hyttene, som jeg såvidt kunne se konturene av. Men jeg kom meg forbi og opp til hyttene. De sto begge tomme og jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle velge. Radioen på hovedhytta gjorde utslaget. Jeg hentet vann og hogg ved, kledde av meg det våte, satte på radioen og lagde meg kjøttkaker. Du store fryd, så deilig! Selv folkemusikktimen var fett å høre på! Jeg hadde gått 8 eller 9 timer gjennomvåt i ca 18 km. Jeg leste og lyttet på radioen sent den kvelden mens klærne tørket. Hyttene har jo også strøm siden de er overdratt fra kraftselskapet Tyssefallene. Skikkelig luksus.

Dag 7: Mot Tyssedal

Neste dag opprant med strålende sol! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg hadde faktisk regnet med å måtte tilbringe en dag ekstra der oppe. Men nå kunne jeg legge i vei på den siste etappen. Dette var også dagen for å prøve fiskelykken. Dette ble virkelig høydepunktet på turen. Et fantastisk vakkert og kupért landskap med massevis av små vann hvor snøfeltene stakk blå ned i. Etter noen km måtte jeg prøve stanga. Det tok ikke lang tid før det nappet og jeg dro en flott ørret opp. Jeg flyttet meg litt lenger langs vannet og dro opp en enda større ørret! Så gikk jeg litt videre før jeg ikke kunne dy meg igjen og måtte prøve et kast. Da dro jeg i land den største ørret jeg har fisket. En nydelig rugg. Dermed var middagen reddet.

På kartet står det at denne turen skal ta 2 timer ned og 7 timer opp. Dette er definitivt feil! Det skal nok være 6 timer. Jeg brukte nok ikke så mye mer i gangtid, men da er man bare nede ved Ringedalsvatnet og ikke helt nede i Tyssedal. Etter Storenuten, langs Trombeskarhøgdi og ned Grytenuten er det meget bratt, noe som verker godt i slitne knær. Oppe i lia der møtte jeg de første menneskene den dagen, to par på vei oppover. Så kommer man ned i et hyttefelt som ender i trallebanen Mågelibanen. Banen er 985 meter lang, og går ca. 400 meter rett til værs. Jeg visste ikke om jeg kunne gå ned banen til fots så jeg fant stien ned fjellsiden. Satan, så bratt! Klokken var vel blitt ca 1800 og jeg var dyktig sliten etter 18 bratte km. Da jeg endelig kom meg ned til Ringedalsdammen rant svetten. Så forsvant sola fra denne dype dalen og jeg hadde 6 km asfaltert vei ned til bygda. Jeg tenkte på å haike, men forbannet meg på at jeg skulle gå alle meterne til Tyssedal. Som sagt så gjort. Det tok meg et par timer, men jeg fant mye stor og fin markjordbær på veien, så det var ikke så verst. Vel nede i dalen fant jeg Tyssedal hotell, innlosjerte meg der, fikk mast meg til middag og la meg i deilige dyner. Himmelrik.

Dag 8: Hjemover

Etter frokost neste dag tok jeg buss til Odda, kjøpte meg en t-skjorte og nye sokker. Man kan si jeg stinket litt. Så tilbrakte jeg noen timer i sola over et par øl og pizza på Peppes Pizza like ved der Haukeliekspressen stopper. Kl 1515 er jeg på vei tilbake over fjellet, og kl 2230 kan jeg humpe inn døra hjemme etter en drosjetur fra Asker. For en tur! Anbefales på det varmeste. Særlig følelsen av å gå ut døra på hytta og etter noen dager befinne seg på vestlandet er minneverdig. Jeg hadde gått tilsammen ca 144 km på 7 dager. Ikke allverden, men jeg var alene og bar tungt. Sekken veide nok sine 20 kg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelilægret – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal

Kategorier
Fjelltur

Om å møte Veggen til fjells


Noen ganger treffer en roman meg med voldsom styrke. Livet er så lunefullt. Plutselig står man der med sitt eget liv partert og i slintrer istedenfor romanen man holdt i. Jeg dro altså til fjells.

Min sinnstilstand var ikke av de beste. Jeg trengte å komme bort fra alt det jeg egentlig burde forsonet meg med. Flukten ble da også vakrere enn strengt talt god. Jeg møtte nemlig Veggen. Mine deiligste møter med litteraturen har vært der jeg har hatt et inderlige ønske om svar på mine spørsmål. Denne gangen fikk jeg svar. Veggen er skrevet i 1962 av Marlen Haushofer. Dens ytre ramme omhandler en middelaldrende kvinne som reiser til en avsidesliggende jakthytte. Like etter innser hun at hun er fanget inne i dette vesle, ubefolkede området av en usynlig vegg. Det er umulig å komme seg ut. Hun prøver å tilpasse seg livet der alene, kun med selskap av en hund, en katt og en ku.

Nærhet

Jeg reiste til Dagalifjell i randen av mektige Hardangervidda med tung sekk og et ønske om å få være alene med mine tanker og naturen. Jeg så ikke ett menneske hele helgen, og resten av verden var som avskåret fra meg. I romanen var radioen stilnet. For meg var det ikke dekning på mobilen. Som hovedpersonen i boken kunne jeg fiske for å skaffe mat. Men i motsetning til henne kunne jeg reise tilbake.

Romanen handler om nærhet, ønsket om nærhet, og om fraværet av nærhet. Den handler om det egoistiske ved nærhet, om det krevende med nærhet, og om det moderne samfunnets redsel for nærhet. Den handler om livets prøvelser, livets faser, årstidene de fleste av oss ikke lenger bryr seg med. Den handler om savn, om utfordringer, om hjelpeløshet, om kjærlighet og om livets tomhet i fravær av andre levende vesener.

På reise

Romanens hovedperson får tid til å speile seg i kuas dype øyne, hun ser seg selv som den moren hun har vært i henne, hun ser sitt nye jeg i hundens hengivne naivitet, hun ser sin egen rastløshet og avsky for ansvar i kattens nattlige eskapader. Hun kommer så nær seg selv i all sin ulykke og transformeres. Hun er på en indre reise.

Jeg er også på reise, en reise som både foregår inne i meg og i et fjellområde jeg er meget glad i. Jeg reiste opp til familiens hytte på Dagalifjell fredag etter jobb. Omtrent kl 2200 la jeg i vei fra hytta og vestover mot Syningan, et kjent turmål for hytteeiere i området. Denne gamle seteren ligger ca. 8 km fra hytta vår. Kvelden var lys og været var nydelig. Jeg bestemte meg for å følge stien forbi Fyrtjønne og ta av mot Nedre Kroktjønne. Der tilbrakte jeg en vakker natt i teltet.

Hardangervidda

Tidlig neste morgen var været fortsatt ikke så verst. Jeg pakket sekken og beveget meg fra sørøstenden av vannet til vestsiden hvor det var en etablert bålplass. Der tente jeg bål og kokte meg kaffe. Frokosten smakte vidunderlig. Jeg fant etterhvert igjen stien og gikk raskt ned mot Syningan. der hadde jeg en kort rast før jeg beveget meg gjennom et lite fjellbjørkfelt innerst i Tøddøldalen, en liten dal som er en avstikker nordvestover fra den mer kjente Jønndalen hvor Solheimstulen befinner seg innerst i.

Så hadde jeg tråkket over grensen fra Dagalifjell til Hardangervidda. Jeg gikk stien over åsen ved Skrivenuten (1227 moh). For litt over en måned siden gikk jeg over her på ski med retning mot der jeg nå hadde kommet. Hele landskapet var forandret. Der hvor det før hadde vært vinter var det nå tidlig sommer i blomstring. Jeg gikk ned i dalen på baksiden av Skrivenuten, forbi et idyllisk lite vann, over der hvor vi så revespor i snøen, og forbi der fatter trodde han så ulv. Så kunne jeg se rett ned på Damtjønne. Dette vannet er demt opp i sørenden og har et hull i fjellet hvor vannet føres til kraftverk nede i Numedal. Litt nordvest for dette vannet ligger et nesten urørt vann som heter Tjønnegrøtjønnan. Det ligger et lite båtskur der. Dit gikk jeg.

Fjærmygg og ørret

Jeg slo opp teltet og suget inn naturen. For et herlig sted! Fjærmyggen surret og ga et riktig bakteppe for vakene ute på vannet og lyden av sluken som treffer vannskorpa. Jeg skulle nok hatt fluestang med, men ennå har jeg ikke fått kjøpt meg det. Det var ennå tidlig på dagen og jeg hadde all verdens tid. Jeg leste, fisket, spiste litt, slappet av. Høydepunktet var selvsagt da jeg dro opp en vakker ørret. Den smakte fortreffelig stekt i panna.

På ettermiddagen kom det regnet som var ventet. Jeg skyndte meg inn i teltet og leste videre. Regnet trommet på teltet. Etter et par timer ga det seg og sola skinte på et nyvasket høyfjell. Jeg tok meg en tur opp på Falketind (1241 moh) som ligger ennå mer mot vest, og rundt Damtjønne. Utsikten var fantastisk.

Over Veggen

Neste dag våknet jeg meget tidlig av regnet. Jeg trodde det var senere enn det var, men gadd ikke sjekke klokken før jeg hadde gått en stund hjemover etter at regnet holdt opp. Den viste 0800. Jeg hadde rukket å spise frokost, lese litt og pakke sekken. Turen hjem var enkel, og ved 1100-tiden kunne jeg slenge sekken på hyttegulvet. Det hadde vært en deilig tur, både for kropp og sjel. Jeg hadde kommet meg over Veggen.

Kategorier
Skitur

Vårløsning


Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.

Turen gikk nok en gang til Fagerheim inne på Hardangervidda. Denne gangen var målet familiens hytte på Dagalifjell. Mellom oss og hytta var det ca. 6 mil med potensielt råtten snø og overvann.

Avmarsj

Min far Alan Kåsin og jeg ankom Fagerheim lørdag kl. 0930. Der sto det allerede ca. 120 bikkjer å hoppet i selene med sleder bak. 20 hundespann var klare til å gi turister opplevelsen av norsk fjellheim. Kl. 1000 la vi i vei foran de fleste av hundespannene. Det var nesten ikke mulig å snakke på grunn av hundeglammet. De tok oss selvsagt fort igjen, og vi ble gående nesten helt frem til Heinseter i bikkjemøkk. Men solen stekte, snøen var fin, klisteret satt som støpt og formen var ikke så ille som jeg først tenkte. Vi holdt god fart innover Veslekrækkja og etterhvert over øvre Hein. Her var isen blå av overvann, så det var bare å holde seg i løypa. Nesten over vannet kom hundespannene oss i møte igjen, og vel over var vi alene på vidda. Vi tok oss en rast på en barflekk. Herlig.

Geitsjøen

De første 12 km hadde gått fint og vi la med godt mot oppover de lange bakkene fra Heinseter. Etter ca. 4 km tok vi av vekk fra hovedløypa og fulgte noen gamle scooterspor mot Geitsjøen. Dette vannet er ganske stort og tanken var å komme seg rett over til Geitsjøhytta. Dette viste seg umulig pga. alt overvannet. Hele sjøen lyste blått mot oss da vi så den. Vi bestemte oss for å koke oss ertesuppe til lunsj, slik at vi etterpå kunne gå rundt vannet.

Vadeliv

Vi holdt oss langs den vestlige bredden av vannet. Der renner det vann inn i sjøen fra den noe høyereliggende Langsjøen hvor Rauhellern turisthytte ligger. Det var først her vi forsto at dette kunne etterhvert bli en fuktig og strabasiøs tur. Vi måtte nemlig vade over denne våryre bekken, noe som ikke er noe problem på sommeren, men som er noe helt annet når isen demmer opp vannet. Vi oppdaget i alle fall at klister har sine store fordeler når man skal vade bekker. Det gjør det mye lettere å stå på stenene. Pulkene oppførte seg også meget godt i vann, men siden de er åpne ble det en del vann som la seg under pakksekkene og gjorde sitt med noe utstyr.

Skrykken

Vi fulgte sommerstien sørøstover mot broen over Lågen. Nå var det langt på dag og snøen var blitt svært råtten. Derfor var det meget slitsomt oppover i lia. Men vi kom da tilslutt til broen. Like ved denne var det vi året før hadde slått leir. Nå ville vi utnytte lyset og gikk videre langs Hølen, Langevannet og Skrykken. Dette føles som den lengste strekningen på veien.

Ulvelilægret

I østenden av Skrykken fulgte vi løypa videre der den runder og går mot Ulvelilægret i nordøst. Vi passerte Ulvelihytta hvor vi året før så folk, og fikk etterhvert Skarvsvatnet i syne. Ved dette vannet hadde vi på sommeren 5 år før stått i den nordøstlige enden av etter en fin tur opp fra Solheimstulen. Nå måtte vi begynne å tenke på å slå leir. Klokka var blitt 2100, vi hadde gått 20 slitsomme km siden Heinseter og var gode og slitne etter 35 km og 11 timer på farten den dagen. Tanken streifet oss om å prøve om vi kom inn i Ulvelilægret-hytta, men siden det er Drammen og Oppland turistforening som eier den visste jeg ikke om DNT-nøkkelen ville fungere. Det hadde den nok gjort fordi DOT er en lokalforening av DNT. Uansett var det bedre å ligge i telt fordi Ulvelilægret ikke er noen godt utstyrt hytte. Kun fire doble brisker og en grue. Vi la teltet midt i løypa for å få best underlag, laget oss middag og kom oss i seng.

Skarvsvatnet

Vi våknet kl. 0700 neste dag. Jeg var mildt sagt ikke helt i form, hadde en ganske ille natt med hosting og tett nese. Men ting bedret seg i takt med gjøremål som frokostspising og pakking. Vi kom oss avgårde kl. 0830 og la i vei på harde løyper nedover mot og langs Skarvsvatnet. I nordøstenden av vannet tok vi av fra løypa og vår lengste etappe uten løyper begynte. Her var snøen om mulig ennå mer sparsom enn tidligere, og det var umulig å gå på vannene. Heldigvis var det så tidlig på dagen at snøen ikke var veldig råtten. Vi navigerte oss langs Tøddølvatnet og fant en vei over i østenden av dette lange vannet som går over i Tøddøla som renner ned i Tøddøldalen og ned mot Uvdal.

Falketind

Vi holdt oss oppe i lia og siktet mot Falketind (1241 moh) som nok har fått navnet sitt etter rovfuglene som hekker der. Vi så i alle fall en som tydelig hadde reir. Vi tok en rast før vi begynte på opp- og nedstigningene forbi Falketind og mot Skrivenuten (1227 moh) hvor vi ville få utsikt ned mot Syningan og områder hvor vi er lokalkjent. Snøen råtnet etterhvert mer og mer og det rant mer vann enn tidligere. Vi kom oss etterhvert ned i dalen hvor Damtjern ligger, et lite oppdemmet vann hvor jeg har vært på sommeren. I lia opp mot Skrivernuten så vi noe som fatter først mente var for stort til å være rev, ergo måtte det være ulv. Litt senere så vi sporene etter krabaten. Bildene kunne i etterkant avsløre at det var snakk om rev. På Skrivenuten så vi Dagalifjellet strekke seg utover med ennå mindre snø enn tidligere på turen.

Hjemtrakter

Vi kom oss ned lia fra Skrivernuten på et vis. Snøen var råtten og pulkene gikk egne veier. På Syningan rastet vi før vi la i vei den siste milen mot hytta. Flere bekker måtte forseres, og fatter plumpet endelig. Litt etter kl. 1600 sto vi ved hytta. Vi hadde gått over 22 km. den dagen, var slitne, solbrente og veldig fornøyde.

Turen i korte trekk

Fagerheim Øvre Hein – Heinseter – Geitsjøen – Skrykken – Ulvelilægret – Skarvsvatnet – Tøddølvatnet – Falketind – Skrivenuten – Syningan – Bjørkebo

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2006


For 33. gang var det duket for det tradisjonsrike Skarverennet fra Finse til Ustaoset. For 3. gang skulle jeg være med min far Alan Kåsin og hans kamerat Jan Åge Brattås, som begge er Skarverennsveteraner.

Klokken ringte 0415 på Bjørkebo, Dagali. Vi kastet i oss mat, pakket og var på vei de 4 milene mot Geilo kl 0500. Kl 0530 var vi plass i Geilohallen for å hente startnummer og de vanlige reklameeffektene. Det tok sin tid med kranglete deltagere, men klare til dyst ruslet vi etter en stund mot togstasjonen. Der sto det første toget på plass, kl 0615, og vi fant plassene våre. Kl 0715 var vi på Finse, Alan Kåsin, Jan Åge Brattås og jeg.

Det var ca. -16°C på Finse, knallblå himmel og et meget trått føre da vi startet kl 0725. Vi skulle alle skøyte og det gikk tregt oppover de bratte bakkene i begynnelsen. Jan Åge dro tradisjon tro innover alene, mens fatter og jeg slo følge. Uansett kulden ble vi raskt varme og svette.

Løpet gikk som forventet, matstasjonene var på plass for hver mil vi gikk, vi kom oss foran de store massene, solen skinte, krampen i lårene kom i de bratte nedkjøringene, og vi sleit på det trå føret.

Og så, kl 1040 var vi mål, etter 3 timer og 15 minutter. Jan Åge var allerede kommet. Vi bestemte oss som vanlig for å komme oss raskt tilbake til Geilo og leide en minibuss sammen med noen andre. Vi stakk innom Skarverennsbutikken i Geilohallen før vi dro tilbake til hytta, pakket og reiste til Kongsberg. Nok ett herlig renn!

Kategorier
Kiting

Jomfruelig kitetur


Noen vil nok hevde det er på grensen til galskap å kjøre over tre timer hver vei for tre timers moro i snø når løvet spretter hjemme, men ikke alle.

Jeg har for lenge siden innsett at livet dreier deg om forberedelser til nytelse, og at nytelsen som oftest er mer kortvarig enn forberedelsene. Man tilbereder et måltid i to timer og spiser det på en halvtime, man jobber dag ut og dag inn for å få penger til å leve, selv om man bruker det meste av tiden på nettopp arbeidet. Man sliter seg ut med plen og busker for noen skarve nytende timer i solen hver sommer. Siden det er slik er det viktig at forberedelsene er verdt det, og det er viktig å nyte hele prosessen. Man bør nyte matlagingen, jobben sin og hagearbeidet.

Med nyervervet kite, noen fete Iron Maiden-, Entombed- og Soulfly-skiver, samt noe spennende å se frem til var ikke timene fra Slependen til Fagerheim inne på Hardangervidda så tunge, snarere tvert imot. Og det hele var vel verdt det da kiten for første gang i mine hender fanget luft og steg til værs. På et blunk var jeg på full fart utover vannet og et gledeshyl kunne slippe over leppene mine. Jeg hadde vært ganske usikker med hensyn på egne ferdigheter. Kurset var allerede gammel historie, og frykten for å slepes etter kiten, samt generelt tap av kontroll var fortsatt levende, men alt gikk strålende!

Jeg kjørte frem og tilbake i nesten tre timer. Ikke mange krumspring og aldri en centimeter over bakken, men jeg fikk da såpass fart at jeg ble nervøs. Jeg må lære meg å svinge skikkelig og å komme litt opp i lufta. I tillegg må jeg kjøpe meg hjelm, klatrehjelm ser ikke bra ut!

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2005


Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Fatter skulle reise med Jan Åge Brattås til fjells, mens jeg tok egen bil fordi jeg tenkte å tilbringe hele helgen på hytta slik at jeg skulle få prøvd min nyervervede kite (Naish Element 7).

Klokken ringte 0500 og vi kom oss i klærne, spiste frokost og var allerede på vei til Geilohallen på Geilo kl 0610 for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt etter kl 0700.

Toget gikk kl 0740 og vi var på plass på Finse kl 0825 hvor jeg smurte skiene med Universalklister før vi la i vei kl 0835. Jeg kunne som i fjor droppet klisteret fordi det ble til at jeg skøytet hele veien allikevel. Føret var igjen ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Vi hadde flere løpere foran oss dette året fordi vi tok et senere tog, og det var en del som falt stygt i utforkjøringene. Traseen var på flere steder skrå, noe som gjorde det vanskelig å stoppe et fall siden all løssnø var skrapet vekk. Men det var fantastisk solskinn og helt vindstille hele turen. Bedre blir det ikke på fjellet!

Etter tre timer – kl 1136 – var vi i mål på Ustaoset. Hadde vi gått i konkurransen ville fatter kommet på 42. plass, mens jeg ville kommet på 54. plass i våre respektive klasser. Brattås kom ca 20 min før oss i mål. Vi ventet en time nede i målområdet hvor det var full fest, før vi tok buss tilbake til Geilohallen.

Jeg skiftet klær og dro innover mot Ustaoset igjen for å prøve kiten. Jeg kjørte videre forbi Haugastøl og Fagerheim til et vann på vestsiden. Det var totalt vindstille. Jeg satt i bilen, spiste matakken min og hørte på et hørespill om tungtvannsaksjonen på Rjukan på radio. En herlig stund. Jeg bestemte meg for å pakke ut kiten nede på vannet for å sjekke liner og teste om jeg kunne løpe den i gang. Men det var umulig.

Jeg reiste tilbake til hytta og slappet av hele kvelden. Det var ikke fritt for at jeg var trøtt. Morgenen etter var det nok en fantastisk, vindstille dag. Jeg ringte Haugastøl for å høre om det var noe vind der, men nei. Da pakket jeg sammen og reiste tilbake til Oslo hvor jeg etter litt utpakking kom meg ut på sykkelen og syklet min nå faste tur innover Vestmarka, forbi Rustan leir, ned til Semsvannet i Asker, ned til Holmen og hjem igjen til Slependen. En herlig avslutning på en fantastisk helg!

Kategorier
Skitur

Fagerheim til Sønstevatn


– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.

Start

Min bil var parkert dagen før på Sønstevatn i et voldsomt snøvær, vi hadde tilbragt natten på hytta vår på Dagalifjell, og nå hadde vi endelig parkert fatters bil på Fagerheim. Vi skulle fullføre turen Fonnum og jeg startet på og måtte bryte pga mitt mageonde nettopp her på Fagerheim. Endelig skulle jeg få fullført i Børge Ouslands ånd og skispor.

Det var ikke før vi hadde gått ca halvannen mil i skiftende, men for det meste fint vær og vakre flate snøkledte vidder, og nærmet oss Heinseter at fatter spurte meg: – Du Helge, hvor er nøklene til din bil?

Nødløsning

Ting raste sammen i hodene våre. På Sønstevatn ville vi befinne oss over syv mil fra bilen på Fagerheim, og med den hyppigheten av passerende kollektivtrafikk og drosjer som Uvdal har å by på visste vi at vi var skikkelig ute å kjøre. Heldigvis hørte vi duren av en snøskuter rett bak oss. Vi stoppet denne, spurte mannen pent om han kunne hente nøklene for oss og beklaget oss vår stupiditet.

Han svarte at vi vel skulle innom Heinseter, så da kunne vi spørre han som drev det stedet om han kunne gjøre det. Vi forsto raskt at vi nå hadde med uvdølinger å gjøre. Disse er et sosialantropologisk studium eller ti verdt. Knapphet er deres natur, men i kontakt med det fremmede, noe de selvsagt skyr til det ikke er mulig å overse lenger, så utspilles deres knapphet seg ledsaget av et kroppsspråk svært lik en slanges pinsler i en maurtue. Dette kunne bli vanskelig.

Syvende uvdøling i huset

Langt om lenge kom vi til Heinseter. Der var det et yrende liv. Barn, kvinner og menn fint fordelt over tradisjonelle kjønnsmønstre. Ingen enset oss. Vi måtte igjen henvende oss til han vi trodde kjørte skuteren om hvem det var som kunne hjelpe oss. Han svarte med et grynt at han var inne.

Akkurat da kom det en mann ut fra inngangsdøra på seteren. Det ante oss at det var sjefen i huset og vi spurte han om han kunne hente nøklene til oss, i bytte med penger selvsagt. Nei, det fikk vi høre med han andre om, for han ville ikke.

Litt lamslåtte henvendte vi oss til den første igjen og lurte på om han kunne hente nøklene for oss. Han dro lenge på det og har til dags dato ikke kommet med et skikkelig svar, men han tok da imot beskrivelser og formaninger, og hentet hjelm for å dra avgårde. Vi lurte på hvor mye dette ville koste oss. Nei, det visste han ikke, det måtte vi høre med nummer to om. Vi ga opp og lot oss bare flyte med i denne absurde verden. Snipp snapp snute.

Ventetid

Ventetiden brukte vi til å spise, drikke og fikse gnagsår. Hytta var egentlig stengt, men vi fikk da lov (tror vi) til å være innenfor. Det tok en time og et kvarter før nøklene igjen var i vår varetekt og 200 kr var betalt. Vi takket og bukket uten å få noe særlig svar tilbake og dro kjapt videre.

Mot Lågen

Vi fulgte kvistet løype oppover et stykke fra Heinseter før vi la om kursen og gikk mot Geitsjøen. Vi gikk over denne til Geitsjøhytta hvor vi måtte oppover et stykke med en del stein synlig over snøen frem til broen over Lågen som starter her oppe og renner sørover og lager flotte hvite strender på Hvittensand utenfor Larvik.

Leir

Ved 1800-tiden var vi såpass kjørte at vi slo leir for natta. Vi fant et bra sted rett etter broen hvor vi kunne se nedover mot Åan. Vinden ble noe sterkere utover kvelden og det kom noe snø, men det var ikke nevneverdig verst vær. Vi smeltet snø, laget middag, kjedet oss, pratet og holdt oss varme i posene. Natta gikk greit selv om det ofte er kronglete å sove første natta i telt på en tur.

En ny dag

Neste dag kom vi oss opp kl 0730, laget frokost, smeltet mer vann, pakket teltet og var på farten kl 1020. Nok en dag med skiftende vær, men denne dagen var det noe mer sol.

Vi fulgte på langs Hølen, Langevatnet og Skrykken. Det var på Skrykken Børge Ousland hadde sin andre teltleir. Lite vind og vekslende skydekke. En meget vakker strekning. Vi sleit en del med at skiene kladdet. Fuktig gammel snø i bunnen vætte opp den nye snøen på toppen og laget det umulig for oss å smøre skikkelig. Jeg valgte å fjerne all smørning, noe som gjorde skiene noe bakglatte, men med fatter foran i tauet var det ikke noe problem. Det var i alle fall bedre enn kladding. I tillegg bremset de brede skoene mine i hans spor. Gnagsårene begynnte også å kjennes, men slik skal det jo bare være.

Upløyd mark

Til da hadde vi fulgt de merkede løypene og hadde en stund gått nærmest rett østover. Ved Ulvelihytta festet vi igjen kursen sørøst og beveget oss utenfor de merkede løypene. Det er mye mer interessant og gir en god følelse å måtte finne kursen på egenhånd. Med GPS og et godt kart er jo dette ikke spesielt vanskelig. Terrenget gikk nå over i en mer steinete og kuppert type.

Vi fulgte nå en rekke småvann mot Halstjønn og Dragøytjønne. Vi så flere hytter med folk både på Halstjønnberget og lenger sør på Dragøylegeret. Vakkert terreng, men litt sur vind og snødrev minnet oss på at det fortsatt var vinter der oppe. Rett før Halstjønn var vi på turens høyeste punkt, 1227 moh. Hele turen beveget vi oss i overkant av 1100 moh.

Vidda tar slutt

Vi fikk en vakker tur over Smågefjorden. Vi rundet en odde helt øst på vannet og gikk nordøst et lite stykke. Elva Smågåe som renner ut fra Smågefjorden var åpen og vi fylte flaskene våre med deilig kaldt vann. Vi så utover Smågådalen og visste at det var slutt på vidda. Vi skulle ned på ca 1000 moh hvor våren hadde tatt et sterkere grep. Hundre høydemeter gikk fint nedover og vi passet oss for ikke å gå i elva. Rett før vi kom til Vikvatn så vi at isen var dårlig på vannet, og la sporet vårt til grusveien som går langs vannene østover. Det skulle vise seg at isen var dårlig pga. nedtapping også videre, slik at vi måtte følge veien helt frem til Imingfjell.

Veien var bar noen steder, men det var ikke verre enn at det gikk fint. Vi begynte å bli dyktig slitne, men bestemte oss for å prøve å komme helt frem til bilen den kvelden. Selv om teltlivet har sin sjarme, så er en hytteseng langt å foretrekke. Veien gjør en slynge nord på Sønstevatn hvor det største hyttefeltet er lagt, og det ble en omvei for oss. På slutten var det lite snø, slik at ski og pulk fikk kjørt seg. Borte ved demningen på Imingfjell salte vi av og gikk – eller snarere haltet – de siste meterne til bilen. Vinden hadde blitt mye verre og vi var glade både for at vi hadde nøklene til bilen og at vi ikke skulle sette opp teltet.

Hjemtur

Kl 2030 satte vi oss inn i bilen og kjørte til fjells igjen. Det var behagelig å vaske av seg salt og svette, og å få fikset gnagsår. Vi orket ikke lage middag, og tok en tidlig kveld. Vi var begge skikkelig brunebrente i ansiktet, og veldig fornøyde med turen som i alt ble på 60 km.

Nedtur

Mandag morgen fant vi ut via WAP at vi nok ikke kunne vente å få med oss bilen som stod på Fagerheim. Der oppe var det storm og kolonnekjøring kun for store kjøretøy. En kar på Haugastøl fortalte oss at det ikke var noe vits i å prøve å få ut bilen slik været var. Det kom fortsatt snø, og så sant det ikke ble til regn måtte vi reise hjem uten bilen. Vi sjekket værmeldingen for de neste dagene og så at det nok ikke ble noen bedring. Dermed tok vi beslutningen om å reise hjem uten bilen. Fjellet er uforutsigbart, og det gjør det jo ekstra forlokkende. Takk for en herlig tur!

Turen i korte trekk

Fagerheim fjellstue – Veslekrækkja – Heinungen – Øvre Hein – Heintjønne – Heinseter – Geitsjøen – Geitsjøhytta – Hølen – Langevatnet – Skrykken – Ulvelihytta – Halstjønn – Dragøytjønne – Smågefjorden – Smågådalen – Vikvatn – Mevatn – Sønstevatn – Imingfjell.

Kategorier
Kiting

Kickass Tour -05


Nok en gang skulle Nettkringkaster og Utviklingsavdelingen på NRK på tur. Denne gangen sto kitekurs på programmet med base på Haugastøl.

Geilo

Torsdag ettermiddag reiste Andreas, Christoffer, Marius og jeg til Haugastøl. Fredag morgen reiste vi til Geilo for å stå i bakkene der. Greit vær og OK føre gjorde dette til en flott tur. Jeg knakk selvsagt en stav, men ellers gikk ting smertefritt, ikke engang Christoffer fikk hjernerystelse. Headcam var med uten at vi helt fikk til de store filmatiske opplevelsene. Kvelden endte i et gedigent pokerlag og flere var ikke i seng før ved 3-4-tiden.

Kursstart

Fredag kveld var det en kjapp innføring i kitens hemmeligheter. Tilhørerne var nokså slitne etter middag med tilbehør, men det var allikevel nyttig. Lørdag morgen kom den store dagen og vi reiste ut med buss på vidda som viste seg fra sin beste side med fantastisk klart vær og sol. Dagen gikk fort uten at vi fikk ski under kiten denne dagen, men det var rått å kjenne kreftene. På ettermiddagen fikk jeg meg en liten skitur i området også, men løypene var ikke spesielt gode. Kvelden gikk selvsagt med til et nok et pokerlag.

Med ski

Søndag skulle vi endelig få ski på bena og det var spennende. For noen var det nok litt for spennende og langtrukne skrik om hjelp skar over vidda. Men de aller fleste fikk grep på det etterhvert selv om det ble noen småskader. To av oss røk sikkerhetslinen til kiten. Instruktørene gjorde en kjempejobb og det var en meget fornøyd gjeng som reiste hjem til Oslo med buss den kvelden. Noen med konkrete planer om å kjøpe seg kite, andre konkrete planer om aldri å ta i en kite igjen…

Kategorier
Skitur

Langrenn


Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.

Ventetid

Det er natt, midtvinters og minus 25 grader på Dovrefjell i 2001. Det spraker i peisen, men det er allikevel kaldt inne på Reinheim. Jeg ligger og venter på lyder som skal befri meg fra den krypende angsten for å ha mistet mine tre kamerater på turen over Snøhettatraversen. Jeg forlot de mange timer tidligere på toppen av Snøhetta da jeg forsto at å skulle tilbringe mer tid på dette barske stedet uten noen mulighet for å snu, så kald på bena som jeg var da, ville være idioti. Jeg angret selvsagt allerede på vei ned, men gjort var gjort. Nå var jeg glad for valget, jeg ønsket ikke dø der oppe.

Tidtrøyte

Ventetiden på det som viser seg å bli en lykkelig utgang utpå natten en gang, tilbringer jeg slik som så mange andre fjellvandrere før meg har gjort; ved å lese DNTs årbøker. Jeg leser meg gjennom bok etter bok, og det hele er trolsk og underlig uvirkelig, alene langt til fjells på et øde sted som dette. En artikkel av eventyreren Børge Ousland fanger min interesse og spiller oppunder følelsen jeg allerede innehar. Han og en polsk kollega går fra Finse til Tessungdalen første helgen i februar 1996. Turen er på rundt 10 mil, i noe kupert, men for det meste flatt landskap, akkurat slik vi kjenner Hardangervidda. Turen fascinerte meg og lå i bakhodet mitt noen år. Jeg klarte tilslutt å få tak i årboken fra 1998 slik at jeg kunne lese mer om denne turen og om mulig gjenta den.

Planer

Første helgen i februar 2005 er tiden endelig moden. Jeg overbeviser min turkamerat Helge Fonnum, som ikke forsvant den natten på Snøhetta, til å være med. Planen er ganske enkel. Av praktiske hensyn tenker vi å droppe turen ned til Tessungdalen og vil avslutte turen på Sønstevatn, der min far skal henter oss.

Start

Torsdag er avreisedag. Turen går til min families hytte på Dagalifjell, hvor vi skal tilbringe natten og pakke. Vi bestemmer oss for ikke å ta første tog fra Geilo til Finse som går ved 0300-tiden på natten, men venter til 1200-toget. Vi regner ikke med å være fremme ved Sønstevatn før mandag. Med pulk og sekk fullpakket ankommer vi Finse i et ganske dårlig vær. Det blåser flere sekundmeter vind og det snør lett, men det er ikke spesielt kaldt.

Mot Finsefetene

Vi legger i vei over Finsevatn og opp mot Finsefetene. Det blåser nordvesting og det er surt å gå, men heldigvis ikke motvind. Vi følger den avmerkede vinterløypa på kartet, selv om det er for tidlig på vinteren til at den er kvistet. Vi går over Brattefonnvatnet og ned til Midnutvatnet hvor vi kan se Finnsberget. Vinden løyer noe og vi har et fint driv, jeg med sekk og Fonnum med pulken. I bratte skrenter hjelper jeg til med pulken som nok veier sine 70-80 kilo.

Mørkets opplevelser

Etter Finnsvatnet er det en del stigning før vi kjører ned igjen mot Drageidfjorden. Da har mørket senket seg over oss, men vi fortsetter uten lykter. Det er en helt unik stemning, alt er mørkt og vi navigerer helt uten naturlige visuelle holdepunkter, kun etter er kart, kompass og GPS. Vinden har løyet helt, og noen stjerner kan skimtes selv om månen er fraværende. Mørket og vidda pakker oss inn og alt vi hører er lyden av skiene mot snøen. Det er magisk.

Verdensmester

Vi krysser tangen over mot Krækkjahytta som er dagens mål, fortsatt i stummende mørke. Fonnum staker på med pulken på slep, mens jeg er litt mer forsiktig nedover mot hytta. Plutselig setter han i et hyl og forsvinner under meg. Raskt får jeg på lykta og hører hvordan det har gått. Snart setter begge igang med en voldsom latter, uttrykket for en lykkerus bestående av frykt for hva som kunne gått galt og ikke gjorde det, og det komiske i situasjonen. Trolig har Fonnum dristet seg inn i en eller annen sær rekordbok med et hopp på seks meter med pulk. Men denne snøskavelen er ikke den eneste, et par meter til og en ny avgrunn åpenbarer seg. Vi har vært ytterst heldige, dette kunne gått skikkelig galt.

Øl og pose

Raskt beveger vi oss videre, nå er vi klar for soveposen og litt mat. Ved hjelp av GPSen finner vi raskt Krækkjahytta som er behørlig stengt og gjensnødd for vinteren. Vi finner oss en lun plass for teltet like ved inngangsdøren til hovedhuset, og pakker ut. Lite snø gjør det kronglete å feste teltet, men etter en stund får vi det behørig festet. En av de dyrebare ølboksene våre tålte ikke hoppet og har dynket en del av utstyret i en ikke helt behagelig eim av øl, men ellers ser alt i orden ut. Dessverre lar ikke neste uhell vente på seg.

Rompa bar

Allerede under teltbyggingen har jeg følt meg dårlig, og så snart vi har fatt alt inn er jeg sengeliggende av kvalme. Det går en time med sterke magesmerter mens Fonnum lager seg middag, før jeg løper ut og starter det som skal bli en svært lang natt med rompa bar. Heldigvis er det ikke mer enn et par minus, men med feber og smerter er det ikke spesielt behagelig. Det er ikke lett å komme seg ut av teltet heller, med dampende gryter og slitsom liggende skopåhaving.

Utmattelse

Jeg er skikkelig dårlig. Ikke bare klarer jeg å dekke en kvadratmeter med rennende avføring, jeg klarer også å lage en egen flekk med oppgulpet mageinnhold, i tillegg selvsagt til å spy inne i teltet. Det hele er en skikkelig rot. Jeg er sikkert ut og inn av teltet tyve ganger denne natten, og helt utmattet når morgenen kommer. Vi blir liggende en stund den morgenen. Det blir fort klart at jeg ikke er blitt noe særlig bedre. Vi har ikke tid til å bli liggende en dag i teltet, så vi bestemmer oss for å avbryte mens vi ennå er i nærheten av Riksvei 7, som vi uansett ville måtte krysset nede ved Fagerheim fjellstue.

Mot kveld

Etter mye slit for min del, og på tom mage, er telt og annet utstyr pakket ned og vi avrunder turen med en vakker times tur over Storekrækkja til Fagerheim. I det jeg kjører ned på veien blir jeg nesten påkjørt av min far som kommer for å hente oss. Perfekt timing! Slitet er selvsagt ikke over før utstyret er pakket ut og hengt til tørk mange timer senere på Slependen for min del, og halvannet døgn senere i Trondheim for min venn Fonnums del.

Vi prøver igjen

Det ble altså ingen fullstendig tur i fotsporene til polarhelten Børge denne gang. Det ble et par morsomme historier, flotte opplevelser, en ny uoffisiell verdensrekord i hopp med pulk, og et neddriti Krækkja i steden. Men pytt, jeg skal nok gå resten av turen!

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2004

Tre timer i fantastisk solskinn og knallhardt føre ble en herlig start på noe som forhåpentligvis blir en tradisjon. Jeg er jo nødt til å ta opp arven etter fatter som gikk sitt trettende Skarverenn i helgen.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Derfra reiste fatter og jeg til hytta på Dagalifjell hvor vi innlosjerte oss for natten.

Klokken ringte 0430 og vi kom oss i klærne og spiste frokost noe omtåket av tretthet. Allerede kl 0500 var vi ute av hytta på vei mot Geilohallen på Geilo for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt før kl 0600.

Toget gikk kl 0615 og vi var på plass på Finse kl 0655 hvor vi smurte skiene med Universalklister. Det kunne vi droppet, føret var ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Sporene etter tråkkemaskinen gjorde det ganske skummelt i nedoverbakkene og det ble en del ploging dessverre, men alternativet var fare for heftige fall på smale ski.

Det var et herlig solskinn og helt vindstille hele turen. Fantastisk! Dessverre var ikke arrangørene helt våkne så vi da vi kom tørste til første matstasjon var det ikke noe drikke å få. Meget irriterende og helt unødvendig. Men de andre stasjonene var i alle fall åpne.

Etter tre timer og fem minutter – kl 1010 – var vi i mål på Ustaoset, hvor arrangørene var i ferd med å rigge opp i målområdet. Jeg ser av tidene at fatter og jeg ville kommet på henholdsvis ca 39 plass og ca 43 plass i våre respektive klasser på 55-59 år og 30-34 år.

Bussene gikk ikke ennå så vi tok drosje tilbake til Geilo med fire andre. Så var det tilbake til hytta for å pakke før vi reiste ned til Kongsberg. Der benyttet jeg sjansen til å bytte til sommerdekk på bilen og fikse litt annet før jeg reiste innover til Oslo igjen. Dette må gjentas til neste år!

Kategorier
Bretur

Hardangerjøkulen – igjen


Per Kristian Bø og jeg skulle gå Hardangerjøkulen på tvers. Været og forkjølelse ville det annerledes.

Turen var tenkt å skulle være over Hardangerjøkulen, men en kontinuerlig regn og tåke, pluss forkjølelse gjorde at vi skrinla det prosjektet. Vi kom oss nå i alle fall med tog til Finse og gikk innover i mørket til vi ikke fant stien lenger. Da slo vi opp teltet og det viste seg at vi hadde vært heldige med teltplassen. Fin utsikt til Blåisen.

Lørdag var det regn og vi lå i posene 4-5 timer lenger enn vi egentlig tenkte. Men vi kom oss opp og la i vei inn til Blåisen. Der koste vi oss i flere timer med klatring. Vi gikk til toppen, rundet til høyre og gikk ned igjen breen.

Søndag var det samme dritværet og jeg var nedsyltet av forkjølelse så vi reiste hjem igjen.

Kategorier
Fjelltur

Rundt Hardangerjøkulen


Det var tid for min far Alan Kåsin og meg sin årlige fjelltur. Turen i år gikk rundt Hardangerjøkulen.

Fin tur i vekslende fjellnatur rundt Hardangerjøkulen. Vi startet torsdag kveld på Finse og gikk en time slik at vi kom oss unna hytter og annen sivilisasjon og slo opp teltet.

Fredag opprant og en fin dagsetappe gjennom månelandskap og frodig fjellflora. Etappen tok ca 7 timer og brakte oss en time forbi Rembesdalsseter og ved foten av Rembesdalsskåki-brefallet. Vi var slitne etter mye steingrunn og opp og ned.

Lørdag begav vi oss videre inn i mer tradisjonelt Hardangervidda-terreng. Vi kom oss forbi Kjeldebu og et par timer på innsiden. Dette tok oss ca. 8 timer. Slitne la vi oss ved et vann der.

Søndag skulle vi rekke toget fra Haugastøl og la i vei innover mot Krækja. En kjapp stopp der og videre. Etter seks timer var vi fremme på Haugastøl i god tid. Faktisk to timer før toget gikk så vi tok drosje tilbake til Geilo. Hele turen er over fem mil lang og man skal være i ganske god form hvis man velger å ligge i telt isteden for å gå fra hytte til hytte.

Kategorier
Skitur

Skarveredet på Hallingskarvet


Helge Fonnum og jeg bestemte oss for å overnatte i Arne Næss gamle hytte Skarveredet som han bygget helt på kanten av Hallingskarvet rett overfor sin egentlige hytte Tvergastein i 1942.

Nå er den opprinnelige hytta revet og erstattet med en ny (1995) av Geilo Klatreklubb. Vi reiste opp til min families hytte på Dagali fredag 4. januar, ble kvelden over der og reiste på morgenen til Geilo for å plukke opp nøkkel til «Redet».

Det ble tunge sekker denne gang også fordi vi tenkte å klatre en av rutene opp til Redet, noe som dessverre ikke ble noe av pga. kraftig vind. Det tok oss noe under 5 timer å komme til Redet. Vi gikk opp renne nr. 2 til høyre for Redet. På toppen hadde vi kraftig vind og det hadde skyet på etter en flott klar dag. Vi sleit litt med høye sekker med ski på, men vi kom oss bort til hytta, fikk måket frem døra og kommet oss inn. Redet ligger fabelaktig til en meter fra kanten og et stup på 150 meter.

Vi hadde en fin kveld med god mat, men det var noe klamt. Neste dag dro vi oss lenge, helt til solen kom og utsikten ble fabelaktig. Vi kom oss etterhvert nedover til Ustaoset igjen, noe vi brukte litt over 2 timer på. Ved 15-tiden var vi tilbake på Dagali og klare for en pils eller to. Fin tur.

Kategorier
Fjelltur

Hallingskarvet


Jeg måtte ha meg en dagstur på Hallingskarvet. Dette var min første tur på denne vakre koloss. Målet var å se Arne Næss hytte etter å ha lest mye om den og omgivelsene. Jeg kjørte inn til Ustaoset så langt jeg kunne og beveget meg raskt opp til Skarvet. Fin utsikt og deilig å gå på snø. Utrolige mengder med stein både på sidene og på toppen av skarvet. Rasfarlige bratte skrenter. Været var helt himmelsk.


Kategorier
Fjelltur

Sønstevatn til Åan

Fredag morgen kjørte vi to biler inn til Åan ved Numedalslågens vugge, og satte igjen én bil. Så kjørte vi den andre bilen til Sønstevann på Imingfjell, parkerte og startet oppstigningen med retning nordvest mot Åan.

Ikke lenge etter at vi var kommet opp på fjellet slo vi leir. En deilig kveld i fint vær fulgte. Vi spiste og ladet opp for neste dag.

Til lunch andre dagen, lørdag, var vi nedom Solheimsstulen og fikk oss en velfortjent øl og is før det bar opp igjen på flatfjellet. Vi fant leirplass ganske tidlig på kvelden og koste oss rundt bålet. Det ble tilogmed bading, noe som ikke var en særlig varm opplevelse.

På ettermiddagen søndag var vi fremme ved Åan, gode og slitne. Så var det å kjøre til Sønstevann for å hente den andre bilen. Fint vær hele turen.

Kategorier
Sykkeltur

Rallarvegen

En flott tur, men ganske kaldt og en del turister som valset opp bakker på feil side av veien. Jeg måtte stadig bremse ned så store stein fløy gjennom luften og skremte møtende. Ble meget sliten etter å ha prøvd å følge en kar siste halvdel av turen. Han var godt trent ja og jeg måtte gi opp for syre på slutten.