Fire kilometer i luftlinje og 1448 høydemeter unna skuer fjellet Beisfjordtøtta utover fjorden og stedet innerst i fjorden som har gitt henne første leddet i sitt navn. Andre ledd, «tøtte» betyr «stor kvinne» og Beisfjordtøtta er ifølge sagnet ei gyger – den kvinnelige representanten for jotnene i norrøn mytologi – som er blitt til stein. Og for en stein! Hun rager massivt opp på nordsiden av Beisfjorden med en sørøstvendt nærmest loddrett blankskurt fjellside som henger over en botnbre 250 høydemeter lenger nede og over det isdekte Isvatnet (som det finnes ett til av litt lenger nord), mens foten av fjellet runder parabolsk av nedover i det grønne vegetasjonsbeltet som strekker seg 600 høydemeter opp fra fjorden slik fjell formet av bre gjør. Kanskje har hun et godt øye til trollkarlen Beisfjordgubben – en eiendommelig fjellformasjon som ser ut som ansiktet til en rise – på andre siden, sørsiden av fjorden. Øst for begge disse, innerst i elvedeltaet Beisfjord har Marianne mang en gang fra stuevinduet tittet opp på Beisfjordtøtta og tenkt at hun skulle bestiges, og endelig var dagen kommet.
Willia Konstanse er en herlig og flink jente, men hun er tross alt ikke stor nok til å passe på seg selv ennå, så for at vi begge to, både Marianne og jeg, skulle få bestige Beisfjordtøtta, så ble vi enige om å gjøre det på skift. Lørdag reiste Marianne av gårde på morgenkvisten med et turlag i regi av Turistforeningen, mens jeg passet Willia Konstanse. Snøen lå fortsatt på fjellet etter siste dagers kulde og snøfall, men været var fantastisk, turen gikk uproblematisk, og Marianne kom hjem på kvelden brun i ansiktet, sliten i bena og godt fornøyd med turen. (Det hører med til historien at det tok timer før Willia Konstanse ville sove, og bestemor og jeg sendte henne gående mellom oss til hun knakk sammen av utmattelse uten at hun ville sove av den grunn.)
Dagen etter, søndag, var det min tur. Jeg fikk med meg Mariannes bror Lars (Lasse) som gikk turen i fjor. Klokken 0823 la vi i vei fra minikraftverket ved Taraldsvikelva på 200 moh. i et fantastisk varmt sommervær; skyfri himmel og ikke et vindpust, ikke engang bris nok til å jage myggen, noe som resulterte i ti myggstikk bare per skulder for min del. Vi fulgte gode jordstier gjennom frodig og grønn bjørkeskog med skogstjerner, gress og bregner østover forbi Førstevannet og langs Rombaken før vi dreide av opp på fjellet og etter en god stund kom til det todelte Forsnesvatnet på ca. 630 moh. Her rastet vi en kort stund i vakre omgivelser. Tredjetoppen troner i vest høyest på fjellmassivet Fagernesfjellet med Fagernestoppen (Linken) skjult bak. Den mørke dalbotnen på sørenden av Forsnesvatnet ender i et band mellom foten av Moskočohkka (1264 moh.) som ligger i forlengelsen av Tredjetoppen og Beisfjordtøtta (1448 moh.). I nordøst kneiser Rombakstøtta (1230 moh.) som ser enkel ut å bestige herfra, men som rager opp som Romsdalshorn fra Rombaksfjorden.
Etter rasten tok vi fatt på den første virkelig bratte stigningen – først på sti og så i stor steinur – opp til platået på 1240 moh. som er dekket av kvartsknudrete skifer og, nærmere toppdomen, store snøfelter. Her tok vi nok en rast. Vi forserte snøfeltene og kløv på store og små steinblokker opp den siste bratte stigningen på 150 høydemeter opp på topplatået og klokken 1230 sto vi ved varden som balanserer på kanten av toppen.
Utsikten er formidabel. I nord stikker fjellene i Gratangen og Skånland opp bak henholdsvis Ofotfjorden, Herjangsfjorden og Rombaken. I øst ser vi Katterat og fjellene Sildviktinden (1360 moh.), Detasjementshøgda (1253 moh.), Storfjellet (1633 moh.) og Vomtinden (1494 moh.) med Blåisen bak, før svenskegrensa og fjellene i Sverige. I sør ligger Den Sovende Dronning (Skjomtinden) (1558 moh.) og Skjomen med Frostisen, og i vest Ballangen med Tysfjord og Stetinden (1392 moh.) bak, samt Lødingen med Møysalen (1262 moh.). Vi sprader rundt i bare overkropper og har det strålende på toppen før vi tar fatt på den lange turen tilbake. Himmelen er fortsatt blå og vi stortrives også på vei ned, raster igjen ved Forsnesvatnet før vi møter Lars og Mariannes onkel Viggo, tante Grete og søskenbarn Erlend ved Førstevannet. Vi slår av en prat, glemmer å gratulere Viggo med fødselsdagen (beklager), går den siste kilometeren ned til bilen og klokken viser 1634. Den påfølgende kalde pilsen etter turen inn til Beisfjord smaker fortreffelig! Turen er på 8,6 km én vei og 1250 vakre høydemeter.
Ett svar til “Beisfjordtøtta på skift”
[…] Videre fra Tredjetoppen fortsetter fjellkammen mot Moskočohkka (1264 m.o.h.), og etterhvert til Beisfjordtøtta (1448 m.o.h.). Beisfjordtøtta besøkte Marianne, Lars og jeg for noen år siden: Beisfjordtøtta på skift. […]