Bård og jeg gjorde den siste nedpakkingen av utstyret på alle fire inne i teltet. Ute herjet vinden med telt og pulker. 15 cm nysnø fra døgnet før var igjen i luften og pisket oss på all naken hud om vi stakk ansiktet fremfor bakenden ut av teltåpningen. Brått lå telttaket underlig lavt nede, og jeg lurte på om Christian allerede hadde begynt å fjerne skiene som holdt bardunene. Jeg rygget ut av teltet. Der så jeg et syn som skremte meg. Midtstangen, som gjør dette Bergans Wiglo firemannsteltet så behagelig romslig innvendig, stakk unaturlig ut av telttaket. Teltsidene la seg ned i den voldsomme vinden, en vind som nå truet med å slite teltet fra hverandre. Jeg kjempet med å få plassert midtstangen tilbake på plass, men stadig glapp den ut av den litt svakt konstruerte koppen av harde bånd sydd i løkker mot en glatt plastaktig, forsterket, men myk plate. For hver glipp ble det laget en ny revne i teltduken, mens vinden ubønnhørlig rev og slet videre. I kampens hete hørte jeg meg selv mumle at det var godt dette ikke skjedde i løpet av natten, eller tidligere på turen.
Kategorier
Over Vatnajökull
