Kategorier
Narvik Topptur

Rombakstøtta

Det er lørdag morgen, 18. juli, i det lille tettstedet Beisfjord med 649 innbyggere, innerst i Beisfjorden, én mil fra Narvik. Marianne og jeg har fått mat i ungene, overlevert ansvaret til hennes foreldre, og vi putter en sparsommelig pakket sekk i leiebilen. Skydekket ligger adspredt over Beisfjordtøtta og åsene rundt. Gradestokken viser bare litt over 14 grader, og det er fuktig i den irrgrønne vegetasjonen etter regn. Yr melder om skiftende skydekke og sol, så vi tar sjansen. Dagens mål er det etterlengtede trofeet Rombakstøtta (1230 moh.), det andre staute kvinnfolket i Fagernesfjellmassivet som kroner halvøya hvor Narvik ligger helt ute på spissen. Beisfjord avgrenser denne halvøya på sørsiden, Herjangsfjorden gjør det i vest og Rombaken i nord.

Rombakstøtta i tåke.
Rombakstøtta i tåke.

Vi parkerer bilen ved Taraldsvikfossen kraftverk og følger grusveien og deretter stien slakt oppover. Stien er DNT-merket. Etter en kilometer eller så i rask gange er vi oppe ved Førstevannet. Deretter går det videre langsmed og noe oppover den bratte åssiden langs Rombaken. Høyt over fjorden, men fortsatt under oss ligger Ofotbanen som mang en rallar slet med å hugge plass til i det ulendte terrenget. Ofotbanen er forøvrig den delen av Malmbanan – den ca 500 km lange strekningen mellom Narvik og Kiruna – som er på norsk side, dvs. som går 42 km fra Narvik til svenskegrensen. På den norske strekningen stiger banenfra havnivå til hele 523 moh.Banen ble i sin tid bygget for å transportere malm og pellets fra gruvebyen Kiruna til isfri havn, noe de fant i Norge. Fortsatt går det lange malmtog flere ganger daglig fra Kiruna som losses i Narvik havn, Norges største tørrbulkhavn (dvs. havn for lasting og lossing av malm, kull, korn, etc.).

Et par kilometer før Pumpvatnet tar stien til høyre opp mot Forsnesvatnet. Unnlater man å ta av her kommer man til det lille DNT-krypinnet Funnhytta. En god stund har vi kunnet se Rombakstøtta, eller Tøttatoppen som den også kalles, innhyllet i tåke. Rombakstøtta er en av disse toppene som skifter ansikt avhengig av fra hvilken side du ser den. Fra sør ser det ut som en enkel rusletur, men fra øst, vest og nord ser den stupbratt ut. Slik vi ser den fra vest kneiser toppen uinntakelig opp mot skyene.

Marianne Wahlstrøm på vei over det skumle snøfeltet.
Marianne Wahlstrøm på vei over det skumle snøfeltet.

Det er mer snø i fjellet enn jeg kan minnes på denne tiden av året, selv i Narvik, og på en av flankene opp mot Forsnesvatnet kommer vi til et større snøfelt vi må ta oss over. Marianne er skeptisk fordi store mengder is har falt ned fra en skavl litt høyere oppe, og tåka hindrer oss å se om det er mer bakenfor som kan komme susende nedover. Jeg benekter selvsagt testosteront at det er farlig, og tar meg raskt over. Marianne følger på. På vei ned, i noe bedre vær, ser vi at store mengder is har falt ned i mellomtiden, og vi blir enige om at det kanskje var litt overilt å rusle over og ikke ta den litt lengre veien nedenfor snøfeltet.

Store isblokker har sklidd ut. (Foto: Marianne Wahlstrøm)
Store isblokker har sklidd ut. (Foto: Marianne Wahlstrøm)

Før Forsnesvatnet tar stien til venstre, og herfra følger den naturlig oppover mot den store gryta i fjellet, laget av en botnbre for noen tusen år siden. I bunnen av denne gryta ligger Isvatnet, og Isvatnet lever opp til sitt navn. Hele vannet er dekket av hvit snø og is med islett av blått, bare avbrutt av sprekker og overvann langs bredden. Vi tviler på om vannet blir isfritt i år. Det finnes forøvrig flere vann med samme navn i området, den nærmeste bare et par kilometer lenger sør, nedenfor og øst for Beisfjordtøtta.

Isvatnet.
Isvatnet.

Isvatnet passeres på nordvestlig side, og vi møter på den første større ura som må forseres. Nå blir det også brattere. Snart er vi oppe på skuldra til Rombakstøtta. Vi forserer flere snøfelt med bløt sommersnø, før vi begynner oppstigningen på selve ryggen. Vi skal opp på ryggen og vel 500 meter langs denne nordvestover før vi når toppen. Veivalget er greit og lett forvirrende, for flere generasjoner med T-merker viser flere veier opp. Vi velger den lengst mot sør. Det er lett og morsom klyving opp. Fjellet er som andre steder i Narvik   kvartsspettet grå granitt, og en fryd å bevege seg på; støvlene sitter godt på dette underlaget, selv på regntunge dager.

Store sprekker i fjellet.
Store sprekker i fjellet.

Snart er vi oppe på selve ryggen som bukter seg smal opp mot toppvorten. To ting slår meg umiddelbart. Langs ryggen går det lange brede og svært dype sprekker i fjellet, slik at hele ryggen fremstår skivet som velstekt torskekjøtt. Det at disse sprekkene har oppstått, har nok også ført til at fjellet har en overhengende østlig side, siden sprekkene heller noe mot øst.

Overheng!
Overheng!

Vel oppe på ryggen får vi igjen muligheten til å se rett ned i Rombaksfjorden. Med overhenget er dette en luftig opplevelse. Veien videre til toppen består av to partier der det kreves lett klyving, og for noen kan disse være litt ubehagelige, spesielt på vått føre. Vi opplever disse passasjene som morsomme innslag, og siden de befinner seg på den noe slakere vestsiden, så er konsekvensene ved et eventuelt fall bare de meterne man har forsert opp i fjellveggen, og ikke 1000 meter ned i fjorden slik det er på østsiden. Det er uansett diedere med gode fot- og håndtak, så det er grei klyving.

Helge Kaasin på vei opp. (Foto: Marianne Wahlstrøm)
Helge Kaasin på vei opp. (Foto: Marianne Wahlstrøm)

Etter at siste klyving er unnagjort beveger vi oss til toppen lengst nord. Det høyeste toppunktet er litt lenger sør, der hvor postkassen med besøksprotokollen er. Dit fikk vi gå etterpå, for først ville vi nyte den fantastiske utsikten over Rombaken og Narvik. Dessverre er denne utsikten helt gjenklistret av lavthengende tåke. Vi spiser nisten vår og venter på at været skulle lette. Vi har brukt 3 timer og 30 minutter så langt, noe som ikke er så verst tatt i betraktning at normert tid er 5 timer.

Etter en stund, letter faktisk tåken og åpner et stort hull mot nord. Narvik by og fjordene rundt ligger vakkert til langt der nede. Vi er 1230 meter over havet og nesten hele narviksområdet ligger under oss. Det er et fantastisk syn. Etter gjentatte foto- og SoMe-sesjoner rusler vi tilbake til det høyeste punktet, skriver oss inn i besøksprotokollen, og starter nedstigningen. Vi rusler, og etterhvert løper tilbake til bilen, og klokker inn på 2 timer og 30 minutter fra toppen. Hele turen er på 17 km og nesten 1100 høydemeter. En tur som virkelig kan anbefales!

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Ett svar til “Rombakstøtta”

[…] i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles […]

Legg inn en kommentar