Over Vatnajökull

Bård og jeg gjorde den siste nedpakkingen av utstyret på alle fire inne i teltet. Ute herjet vinden med telt og pulker. 15 cm nysnø fra døgnet før var igjen i luften og pisket oss på all naken hud om vi stakk ansiktet fremfor bakenden ut av teltåpningen. Brått lå telttaket underlig lavt nede, og jeg lurte på om Christian allerede hadde begynt å fjerne skiene som holdt bardunene. Jeg rygget ut av teltet. Der så jeg et syn som skremte meg. Midtstangen, som gjør dette Bergans Wiglo firemannsteltet så behagelig romslig innvendig, stakk unaturlig ut av telttaket. Teltsidene la seg ned i den voldsomme vinden, en vind som nå truet med å slite teltet fra hverandre. Jeg kjempet med å få plassert midtstangen tilbake på plass, men stadig glapp den ut av den litt svakt konstruerte koppen av harde bånd sydd i løkker mot en glatt plastaktig, forsterket, men myk plate. For hver glipp ble det laget en ny revne i teltduken, mens vinden ubønnhørlig rev og slet videre. I kampens hete hørte jeg meg selv mumle at det var godt dette ikke skjedde i løpet av natten, eller tidligere på turen.

Innhold

• Del 1: Vatnajökull
• Del 2: Langs sørsiden av Island
• Del 3: En kulturreise alene

Del 1: Vatnajökull

Noen måneder tidligere

Jeg husker ikke hvem av oss som kom på ideen først, men etter Grønlandsturen i 2022 ville Christian Eide og jeg gjerne få til en tur til. Etter å ha lekt med tanken på Jan Mayen og bestigning av Beerenberg, så kom Vatnajökull på Island på banen, og planen om å krysse denne storslåtte breen fra vest til øst formet seg og ble en lett besettelse i månedene som fulgte. Vi fikk med oss Mathias Lauknes fra Grønlandsturen, og Lars Oven Pettersen, som Christian hadde vært på tur med tidligere. Vi besluttet oss for å dele oss inn i to teltlag: Mathias og Lars, og Christian og meg.

Gjennom ettervinteren hadde vi flere digitale møter med en kjentmann og guide på Island, Haraldur Örn Ólafsson. Han ga oss gode tips om turen, og vi diskuterte ulike rutealternativer, alle med utgangspunkt fra Tungnaárjökull i vest: Én rute hvor utgangen var i det sørøstlige hjørnet, via Skálafellsjökull, og én rute i det nordøstlige hjørnet, øst for Brúarjökull. Vi var mest entusiastiske for sistnevnte alternativ, og besluttet oss for det, siden det innebar en litt lengre tur.

Planen var å bli kjørt ut fra breen og til Egilsstaðir for å ta innenriksfly tilbake til Reykjavik. Vi måtte altså gå til innkjøp av flybilletter til Reykjavik og tilbake til Oslo, flybilletter fra Egilsstaðir til Reykjavik, samt avtale skyss til startpunktet på breen og fra endepunktet. Haraldur tipset oss om sjåfører som kunne ta på seg disse oppdragene. Det var også snakk om å ha en egen kjentmann med oppgave å sende oss værvarsel, da været kan være svært røft der oppe, men med InReach-GPS-er med oss ble det aldri nødvendig, og det hele kokte bort.

Avreise ble besluttet å skulle være torsdag 30. april 2026 (og dagen før for Mathias og Lars fra Nord-Norge), med retur den 10. mai.

I tiden som fulgte oppdaterte vi en felles pakkeliste, og vurderte hva vi måtte pakke med oss, både av utstyr og mat. Ski var et vanskelig spørsmål, fordi vi kunne, med ufordelaktige vinder, ende opp med å måtte gå hele turen på omtrent 14 mil, og ikke seile over med skiseil som planlagt. Tidlig i planleggingen var vi enige om å ha lett randoutstyr, men vi kom etter hvert til konklusjonen at vi ønsket å ha med oss fjellski i tillegg, slik at vi kunne unngå gnagsår om det ble mye skigåing. Et par fjellskistøvler ville også være hendige etter brekrysningen, om vi måtte gå til fots et stykke frem til der bilene skulle hente oss. Tre av oss valgte å teste ut skiene Åsnes Nosi 76 med rando-binding på turen. Dette er lette og ganske smale ski, men de fungerte helt strålende.

To uker før avreise kom Bård Greve på banen og ville være med. Christian og hadde spurt ham tidlig i planleggingen om han ville bli med, men den gang kunne han ikke. Nå kunne han, og han ble innlemmet i teltlaget til Christian og meg. Vi ble enige om å bruke mitt firemannstelt Bergans Wiglo. Da ville vi kunne samle alle gutta til trivelig passiar på kveldene også. I bakhodet hadde jeg en lett engstelse for om teltet ville tåle de harde vindene, men etter å ha fulgt værmeldingene på breen en god stund kom jeg til den konklusjon at det ville holde. Solid forankret i ski og isøkser mente jeg det skulle mye til at det ville legge seg ned.

Haraldur rådet oss til å overnatte en natt på Grímsfjall-hytta, i et røft område hvor dampende vulkansk fjell stikker opp over breen, med dype søkk, bratte skrenter, bresprekker, og med sterke vinder. Jeg fikk bestilt via Iceland Glaciological Societies nettsider, og bestilte to døgn, lørdag og søndag. Da hadde vi to dager å komme oss opp fra brekanten på Tungnaárjökull til hytta, en strekning på ca. 40 km. Med god vind ville vi være der muligens tidligere. Uten vind ville det holde hardt å være der lørdag, derfor litt fleks.

Snart var alle billetter kjøpt og alle avtaler gjort.

Én uke før avreise ble det klart at veien ikke var kjørbar inn til utgang i det nordøstlige hjørnet av breen, og vi måtte skifte rute med utgang i det sørøstlige hjørnet, via Skálafellsjökull. Dermed måtte også flyet tilbake til Reykjavik flytte avreisested fra Egilsstaðir til Höfn lenger sør. Avstanden mellom disse to stedene er 262 km, 3 timer og 18 minutter med bil. Retur var først lørdag den 9. mai, men måtte nå flyttes til fredag 8. mai. Den sørlige ruten er noe kortere, så vi regnet med at det ville gå greit. Det går ikke fly hver dag fra disse stedene. Årsaken til at vi valgte fly var fordi vi kunne måtte bruke lang tid på breen, og vi ønsket å sikre hjemreisen. Været på breen er lunefullt og vi ble rådet av Haraldur å legge inn rom for minst to værfaste dager. I tillegg måtte vi ta høyde for lite vind, eller vind fra feil retning, slik at vi måtte kunne gå hele turen. Derfor satte vi av hele ti dager på turen. Det skulle vise seg å bli romslig med tid …

Turdeltakerne

Torsdag 30. april

Jeg sto opp klokken 03.00 torsdag den 30. april. Ganske oppjaget og med reisefeber. Å reise med mye baggasje, det vil si tre kolli, alt på ca 23 kg hver er slitsomt: To Paris-pulker med full oppakning, og en stor skibag med to par ski med mer, pluss en medium ryggsekk. Det er så mye at man klarer ikke å bære alt i en vending. Det gjør all forflytning uten tralle etappevis, tung og treg.

Marianne kjørte meg til Sandvika jernbanestasjon. Med medbrakt kajakktralle gikk forflyttingen til perrongen uproblematisk. Flytoget skulle gå 04.20. 04.03 betalte jeg inn billetten min. Marianne reiste tilbake til drømmeland, og jeg ventet. Så kom beskjeden om forsinkelser. Så beskjeden om kansellering. Jeg kjøpte billett til lokaltoget. Det ble også kansellert. Jeg stod der med mye baggasje og en lenge planlagt tur til Island på tapetet. Jeg bannet og fordømte alle fremtidige tog. Aldri igjen. Jeg ringte Marianne. Hun kom tilbake. Mens hun kjørte bar jeg pulker og skibag i etapper tilbake der hun satte meg av, et par hundre meter. Området for å sette av passasjerer er borte grunnet ombygging i Sandvika. Drosjeholdeplassen likeså. Hun plukket meg opp, men ville slippe å kjøre meg til Gardermoen. Vi kjørte til drosjeområdet og fant en ledig bil. Den klarte å rydde plass til bagasjen min, og jeg var endelig på vei til Gardermoen.  Christian hadde samme opplevelsen fra Asker stasjon og var også på vei i drosje. Bård kom seg på toget fra Oslo sentralstasjon med litt forsinkelser.

Vi møttes alle tre i avgangshallen borte ved spesialbagasjen. Innveiingen gikk etter planen, og vi kunne senke skuldrene. Vi var snart på vei over Nordsjøen.

Reykjavik

Flyet gikk fra Gardermoen klokken 07.00 (lokal tid), og 07.50 (lokal tid) landet vi på Keflavík flyplass. Turen er oppgitt å ta ca. 2 timer og 40 minutter, og med en tidsforskjell på 2 timer så reiser vi tilbake i tid. Dette var nyttig for oss fordi vi siktet mot å komme oss i teltet ved brekanten allerede samme kveld. Etter landing beveget vi oss raskt til flybussen for 45 minutters reise inn til bussterminalen i Reykjavik. Der var allerede Mathias og Lars på plass med tre kanner renset bensin og brede smil. Vi var samlet.

Der sto også to monstrøse Arctic Trucks fra Fjallajeppar, med store hjul og mye plass. Arbeidet med å få alt pakket på bilene startet, samtidig som tre av oss fikk kledd av oss sivile klær og kommet oss inn i turklærne. Bård og jeg satt i den svarte bilen sammen med sjåføren og hans copilot. Veldig hyggelige folk som hadde vært mye på tur. Den hvite bilen ble kjørt av Anton, eieren av Fjallajeppar. Christian, Lars og Mathias tok plass i den bilen. Nå var vi virkelig på vei.

Det var blitt klart at det ikke var snøforhold gode nok til å kjøre oss til det avtalte startpunktet på Tungnaárjökull, og vi skulle nå settes av et stykke lenger nord på Köldukvíslarjökull.

Turen gikk først tilbake til hovedkvarteret til Fjallajeppar for å hente flere strammebånd til å feste skibagger på taket. Vi været en humpete fremtid, og fikk rett. Deretter gikk turen sørøstover i 60 km til Selfoss. Der fikk den ene av bilen en rask sjekk og fiks av noe grums, og vi gjorde de siste nødvendige innkjøpene. Så var det videre på Ringveien (rute 1). Etter en stund tok vi av nordover på vei 30 mot Brautarholt. Et stykke etter Brautarholt tok vi av og inn på vei 32 mot Árnes.

Etter å ha kjørt forbi Hekla (1491 moh.) på høyre side, skifter veien plutselig nummer og blir til 26 i takt med at den blir røffere. Snart svingte vi inn på det meget avsidesliggende hotellet The Highland Center Hrauneyjar. Dette viste seg å være siste stopp før ødemarken.

Der stappet vi i oss en solid dose med hamburgere og pommes frites. Sjåførene koblet nå slanger fra ventilene på de enorme hjulene til det sentrale kompressoranlegget slik at dekkene kunne fylles og tappes fra cockpit. Røft terreng ventet oss forut. Og riktig, snart ble veien mer og mer dårlig, og vi beveget oss etter hvert ut i terrenget på snø.

I terrenget

Så begynte en lang, tidkrevende, strevsom og nervepirrende labyrintisk reise inn mot kanten av brefallet Köldukvíslarjökull. Det hele skulle ta åtte timer fra The Highland Center Hrauneyjar til vi var fremme ca. 22.30.

Turen inn innebar å finne frem i en labyrint av barflekker (som ikke kunne kjøres på), elver, vann og ikke minst overvann. Sistnevte var det blitt mye av, og det så stygt ut i perioder. Anton i den hvite bilen var den mest aggressive føreren av de to sjåførene, så det ble han som testet farvannet og satt seg derfor stadig fast i overvannssørpe. De gangene vi ble nervøse var da Anton hadde satt seg fast og vi måtte posisjonere oss for å trekke han opp med tau festet i hengerfestet. Hadde vi satt oss fast i slike tilfeller ville det vært en voldsom jobb å få en av bilene løs. Men mirakuløst nok kom vi oss alltid ut av kinkige situasjoner, også ved elvekryssinger. Elvene i seg selv var grunne, men snøkantene på hver side var utfordrende å forsere.

Ca. én km fra kanten av Köldukvíslarjökull, og i en situasjon med overvann og barflekker overalt, og for å unngå nok en time i bilen mens mørket falt på, så ga jeg beskjed om at nok var nok, og at vi skulle slå leir. Ute var det kaldt og vinden hylte. Vi fikk ut alt utstyret, pakket ned ting vi ikke skulle ha på pulkene og la tilbake på bilene. Sjåførene tok seg litt mat på panseret mens alt dette foregikk. Mørket falt på og Bård, Christian og jeg kjempet for å få opp teltet i den røffe vinden. Jeg begynte å angre på valg av telt, men vi fikk det til slutt opp. Snøen var hard av skare, en skare jeg aldri har kjent maken til. Den var liksom glasert av is, og steinhard minst 15 cm nedover. Slik var det også over hele breen, noe som skulle tære på velvoksne knær.

Bilene reiste, og vi var overlatt til oss selv. Nå var det østkysten eller døden! (En Nansen-parafrase fra den gang han brant båtene sine på østkysten av Grønland slik at mennene ikke ville ønske å snu på vei vestover over innlandsisen. Vi tok derimot med oss alt over breen.) Vi sovnet raskt og overraskende rolige i de varme soveposene våre. Den spenningen som råder i ukene før turen forsvinner som ved et trylleslag når man endelig er på tur. Det hadde vært en lang dag, hvor tre av oss hadde vært våkne i over 20 timer.

Fredag 1. mai

Neste dag våknet vi til strålende sol og fin seilvind med riktig retning. Vi spiste frokost, ordnet utstyr, rigget arctic beddingene våre, og pakket til slutt pulkene. Det var 1. mai, klokken var 10.30, og vi var klare for det store eventyret!

Det var glasert den siste kilometeren inn mot breen, og litt lumskt overvann, men breleppa var slak og lå i ett med terrenget ellers, så den var enkel å entre. Dermed var vi oppe og på vei.

Foran oss lå en stor hvit slette med glinsende flekker av glasert snø. Et tynt føyk av snø lå stedvis imellom. Sør for oss kunne vi skimte fjellene som omkranser Vatnajökull som små rift i horisonten. Skyer kom og gikk, men den blå himmelen åpenbarte seg stadig. Vi gled innover breen på en slik måte at vi ikke bare måtte fokusere på seil- og skiføring, men vi kunne trekke inn landskapet som omfattet oss. Jeg ropte av glede, og øynene ble fuktige av å tenke på at nå var jeg virkelig her, og skulle gjennomføre denne fantastiske reisen over Europas neste største isbre i areal.

Siden vi hadde blitt satt av et stykke nord for der vi i utgangspunktet skulle settes av, måtte vi seile en del sørøstover for å komme på sporet vi hadde fått av Haraldur. Men med medvind så var dette enkelt, og vi spiste kilometer på kilometer. Utrolig nok hadde vi stadig god vind.

Været vekslet en del, og tidvis var vi innhyllet i tåke, men den ga seg etter hvert, og utpå ettermiddagen traff vi på sporet og skulle seile mer opp mot vinden nordøstover. Det skulle vise seg å bli litt mer utfordrende.

Snart var vi i et søkk før høyden ved Grímsfjall. Vi hadde rundet krateret til den store og svært aktive vulkanen Grímsvötn, uten at vi egentlig tenkte så mye på det. På vei ned søkket jobbet vi hardt med å krysse for å komme oss i posisjon, men det var en tidkrevende affære som ga oss lite fremdrift. Til slutt døde vinden helt ut, og vi skiftet til gange. Flere av oss satte bare randoskiene i gåmodus med feller, men vi måtte også rigge pulkene fra side om side (som er best under seiling) til bak hverandre (som er best under skigåing), så ting tok litt tid.

Under denne omkalfatringen oppdaget jeg at lukten av bensin som jeg hadde kjent denne dagen hadde sin åpenbare årsak. Inne i pulkbagen på den ene pulken badet noen skiseil og skifeller i renset bensin. Jeg hadde vært lemfeldig da jeg skrudde igjen korken på den bensinkannen vi hadde åpnet. Klokelig hadde jeg bevisst plassert bensinen sammen med skiseilene og ikke med klær og mat. Vi mistet kanskje én liter bare, fordi kannen var allerede tatt av, og det var fortsatt noe igjen i kannen. Heldigvis. Jeg vasket med fersk snø, og selv om noe av utstyret luktet, regnet jeg med at lukten ville forsvinne etter hvert. Parafin ville vært langt verre.

Men solen skinte nå, jeg presset frem et smil, og startet turen oppover. Det ble raskt hett i bakkene. Snart kunne vi se Grímsfjall, en takkete fjellrekke som akkurat stikker opp av isen i det ellers hvite landskapet, og er en del av Grímsvötn-kraterets vegger. Damp steg opp fra særlig ett punkt, men vi fant også et par andre forhøyninger på breen hvor damp steg opp. Klokken var blitt etter kl. 18.00, og fortsatt kunne vi ikke lokalisere akkurat hvor de tre bygningene i hyttekomplekset kunne være. Snart var vi innunder ryggen helt ut mot øst, og der kunne vi se bygningene.

Ca. 18.45 var vi oppe ved hyttekomplekset etter en strabasiøs pulktrekking opp den siste bratte kneika. Jeg var ganske tom for krefter etter en lang dag hvor vi ikke tok oss særlig mye tid til å spise. Solen stekte fra en blå og skyfri himmel. Livet lekte likevel!

Vi hadde vært på farten i 8 timer og 49 minutter,dekket en strekning på 53,59 km, og gått/seilt 1178 høydemeter. Jeg brukte 2403 kalorier på turen. Ifølge min klokke startet vi på 976 moh. og sluttet på 1736 moh., noe som stemmer godt med fakta. Grímsfjall ligger på 1726 moh. Jeg klokket en makshastighet på 39,2 km/t. Bevegelsestid er oppgitt å være 4 timer og 43 min., noe som gir en snitthastighet på 11,4 km/t. Hadde vi kunnet seile hele veien kunne vi fjernet en time av denne tiden. Jeg er spent på å høre om noen har beveget seg fortere på ski dit.

Vi måkte frem underdelen av den todelte døren til hovedbygningen med 24 sengeplasser i alpestil. Jeg stilte det bensinbefengte utstyret mitt til tørk i solen, og vi lempet det vi trengte av utstyr inn. Alt annet ble lagt i pulkene og forankret. Det kunne når som helst blåse opp. Hytta var varm, varmet opp av et sinnrikt rørsystem som lot varmen fra den geotermiske aktiviteten under oss sirkulere i hyttekomplekset. Vi gravde frem døren til utedoen, og fant den tilsvarende behagelig varm. Det er til og med en sauna der oppe! Vann måtte vi likevel smelte fra snøen, men to store gassbeholdere gjorde fyringen enkel.

Snart tryllet Lars og Mathias de lekreste retter på bordet: skinke, pølse og ost, som vi alle forsynte oss av. De fortsatte fråtsingen i etterkant med en råflott lammekotelettmiddag, mens vi i det andre mer pulkvekt-bevisste teltlaget nøt våre frysetørrede lekkerbiskener. Så fulgte sjokolade og en rekke vanvittige historier fra Lars.

Ved 21-tiden hørte vi den umiskjennelig lyden av snøskutere som stanset utenfor hytta. To karer steg av, og litt senere kom en stor bil som huset enda en velvoksen mann. Dette var glaciologer fra Universitetet i Reykjavik, som skulle gjøre vitenskapelige målinger av breens tykkelse. Men først måtte de bære inn voldsomme mengder mat, og lage seg middag.

Det var hyggelige karer, og Lars ble sittende oppe en stund å skåle med gutta og fortelle flere historier, mens vi andre forflyttet oss til soveposen og drømmeland. Det hadde igjen vært lang og strabasiøs dag.

Lørdag 2. mai

Vi våknet på ny til en helt fantastisk strålende dag. Solen skinte fra en blå og skyfri himmel. Kaldt var det heller ikke.

Vi brukte litt tid på frokost og en enda smartere pulkpakking enn dagen før, så vi skled ikke ned på breen et par hundre høydemeter lavere enn hyttekomplekset før nærmere klokken 10.30. Selv om det hadde vært en ganske kraftig vind utenfor hytta i det vi gikk ut, var det nesten vindstille nede på breen.

Vi skled så langt vi kunne og nådde det laveste punktet før vi fikk opp de største seilene våre. Christian dro frem 20 kvm.-seilet (Hybelen som jeg kaller det) og vi hektet på ham pulkene til både Bård og Mathias. Sakte beveget han seg med 6 pulker på slep!

Lars brukte 14 kvm.-seilet og kom seg frem med det, mens vi andre pustet så godt vi kunne i 10 kvm. våre. Det gikk sakte, og særlig Bård slet med ett av Christians slitte og mer ustabile seil. Jeg klarte meg greit.

Vi hadde noen bedre perioder med vind utover ettermiddagen, men det var ikke før nærmere kl 17.00 at vinden virkelig tiltok. Bak oss rullet det opp et skydekke på størrelse med en fjellkjede. Vi forsto at vi snart kom til å få et dytt i ryggen.

Vi gikk både ned og opp igjen i seilstørrelse, men vinden ble bare sterkere. Jeg kjørte en periode med 6 kvm. og lå langt foran de andre. Farten økte og økte i takt med økt vindstyrke og slak nedoverbakke, og jeg ploget mer og mer i medvinden, men tenkte ikke på at vinden var så sterk før jeg stanset. Da hadde de andre stoppet et stykke bak for å bytte seil. Jeg slet som de andre med å få inn seilet, men det gikk, og jeg byttet til et 2 kvm.-seil. Det var mer enn stort nok, for nå økte vindstyrken til stiv kuling.

Da klokken ble 18.00 valgte vi å stanse og slå leir. Vi var slitne i knær og lår etter timevis med slag fra skaren. Hadde vi fortsatt å seile et par timer til ville vi trolig kunnet spart en dag med skigåing. Vi kunne trolig kommet oss helt ned til hentestedet om vi virkelig hadde pushet på, og om vinden fortsatte.

Denne dagen klarte vi 53,61 km på en totaltid av 7 timer og 55 min. Vi hadde bare en samlet stigning på 259 høydemeter, og slo opp teltet på 1310 moh., altså over 400 høydemeter lavere enn Grímsfjall. Vi hadde en bevegelsestid på 4 timer og ti min., noe som gir en snittfart på 12,6 km/t. Jeg hadde en makshastighet på 37,3 km/t.

Teltene kom opp raskere enn sist, for nå var rutinene sementerte. Snart hadde vi i vårt teltlag fått dyttet i oss hver vår frysetørrede middag. I teltet ved siden av var de trolig bare kommet til den første av syv retter.

Søndag 3. mai

Neste dag, kl. 09.00 var vi klare for en ny økt, denne gang på fjellski og uten skiseil. Det var totalt vindstille. Og sol.

En liten stund var det flatt, før vi sakte, men sikkert begynte å bevege oss slakt oppover. Vi skulle nå forsere en rygg som ligger som en slak kant før breen splitter seg i ulike brefall. Vel oppe på ryggen kom tåka smygende, og vi ble gående på GPS-sporet i full whiteout. Vi sjekker værmeldingen som meldte om sol og vind dagen etter. Vi besluttet da å slå leir for kvelden. Det var ennå tidlig ettermiddag.

Vi gikk 15,96 km på totaltid på 3 timer og 24 min. Stigningen var på kun 141 høydemeter. Vi var oppe på 1345 moh. og lavest nede på 1270 moh., før vi slo leir på 1270 moh. Høydekurven viser lett kupert terreng. Jeg brukte 2094 kalorier på turen.

Mandag 4. mai

Og så er vi der hvor denne fortellingen startet, med Bård og meg på alle fire for å pakke utstyr, mens teltet kollapset over oss. Klokken er ca. 09.00, og situasjonen oppleves, om ikke kritisk, så i alle fall hektisk og alvorlig. Om vi skulle miste teltet nå ville det ikke være krise siden vi regnet med å komme ned til hentepunktet i løpet av dagen, men å få ødelagt et telt til en del tusenlapper er jo ikke ønskelig.

Jeg fikk ikke stabilisert midtstangen på teltet igjen, så vi fikk kastet ut utstyret, tatt ned midtstangen, trukket igjen glidelåser og revet teltet på kort tid. Rutinene for nedpakk hadde Christian god kontroll på etter turer til Sørpolen og Grønland med mer, så det gikk raskt. Alt løsøre måtte være forankret, og lavtliggende utstyr snødde raskt igjen. Vi kjempet oss gjennom nedpakk og pakking av pulker. Snøen og vinden kjølte raskt ned bare fingertupper som stakk ut av pulsvantene, selv om temperaturen ikke viste mange minusgrader.

Snart var vi pakket og klare, bortsett fra at jeg hadde is i bindingene og måtte tukle med det en stund. Ski-mist i denne vinden ville vært ubehagelig. Vi plukket frem våre minste seil: Christian 1,5 kvm., Bård, Mathias og jeg hadde alle 2 kvm., mens Lars måtte friste skjebnen med 3 kvm. seil.

Vi la i vei, og etter en liten stund bar det utfor brefallet Skálafellsjökull. Vi lå ca. midt i brefallet i en periode før vi svingte innover mot sørlige bredde. Flotte fjell kneiste opp på begge sider av oss.

De ca. 15 centimeterne med nysnø som var kommet i løpet av natten og som skulle gi oss deilig styresnø, hopet seg opp i hauger og avdekket den steinharde skaren under. Igjen klapret det i knærne på det harde føret. Vi ploget, eller svingte i medvinden for å begrense farten.

Et stykke nede i brefallet stilnet vinden en del, og nysnøen pisket oss ikke lenger i ansiktet hver gang vi snudde oss. Enda et stykke lenger nede døde nesten vinden helt og vi måtte bytte til større seil. Herfra kunne vi se bilsporene fra glaciologene et par dager før. Nå var vinden stilnet helt i perioder, og mens vi sto der nede og ventet på vindkastene, dukket det opp et følge av snøskuterturister oppe på høydedraget.

Jeg fikk et vindpust og klarte å manøvrere meg selv og to pulker opp på ryggen med 8 kvm.-seilet mitt og gjøre en flott entré på baksiden av snøskuterturistene. Det resulterte selvsagt i forevigelse på telefonene til en hel del av dem. Vi var returnert til sivilisasjonen. Klokken var blitt nesten 11.00, og vi hadde kommet oss ned på under to timer.

Vi slo av en prat med den hyggelige guiden, før vi satte inn det siste støtet mot opphentingspunktet. Det lå nemlig bakenfor en hel rekke bratte hauger som måtte forseres. Med lite vind og tunge pulker bak oss betydde det en stor dose knot, og en stor dose slit. Til slutt tok vi av oss skiene og gikk det siste stykket. Et par minutter over 12.00 kunne vi spenne av oss pulkene på parkeringsplassen på opphentingspunktet.

Turen over Vatnajökull var over. Vi hadde gjort unna turen på tre og en halv dag. Vi hadde beregnet langt flere dager, i og med at faren for både lite gunstig vind og storm var sannsynlig. Og vi hadde jo usannsynlig flaks med vindretningen. Den syntes å følge oss og dytte oss frem. Nå er ikke medvind det morsomste å seile i, men å skulle måtte stå på skjæret i timevis ville kostet my krefter. Vi var meget godt fornøyde, solen skinte, og straks kom de to bilene som skulle hente oss. Vi hadde kvelden før avtalt med dem om at vi trolig ville være nede av breen i løpet av formiddagen, noe som stemte godt.

Skiturens lengde viste seg å bli ca. 130 km, med en totaltid på ca. 75 timer, og total stigning på ca. 2000 høydemeter.

Vi hadde også bestemt oss for, siden vi kom ned så tidlig, og hadde fly fra Höfn først på fredag (unntatt Mathias som ikke hadde fått fly), at vi skulle forsøke å leie en bil og kjøre de 457 kilometerne tilbake til Reykjavik.

Vi dyttet det meste av utstyret i bilen med kun to seter. Christian satte seg inn der, mens vi andre satte oss inn i den andre bilen. Så bar det bratt nedover mot Höfn i sirlige serpentinsvinger. Etter en stund kokte bilen med utstyret i. I reparasjonen som fulgte klarte sjåføren å få et kutt i fingeren inn til beinet. Da var det godt å ha Lars på plass som straks fikset det hele.

Snart var følget på veien igjen. Ca. kl. 13.00 var vi nede på den asfalterte veien (Ringveien, rute 1) med kurs for Höfn. Ca. 13.45 gikk vi ut av bilene på et industriområde i Höfn. Vi betalte 15.000 NOK for turen fra brekanten til Höfn, noe som nok var litt i overkant da dette kun tok noen få timer. En avtale er en avtale.

Vi ble satt av utenfor et kombinert fiskemottak og Europcar-utleie, og der fikk vi leid oss en varebil som tok både folk og baggasje i tre dager for 10.000 NOK. Straks var andre del i sagaen om turen over Vatnajökull i gang: road trip tilbake til Reykjavik. Jeg meldte meg som sjåfør, og dermed var vi i gang.

Del 2: Langs sørsiden av Island

Vi gjorde en nødvendig stans langs bryggene i Höfn for å få oss litt mat. Restauranten Pakkhus så innbydende ut, og menyen viste både hest, torsk og flyndre. Det smakte himmelsk etter noen dager med Real turmat.

Så kjørte vi vestover ut av Höfn. Landskapet som åpenbarte seg var helt unikt. Store sandsletter (deltaer) åpnet seg for hver brearm som skled ned fra Vatnajökull. Det var gjerne en arverekke av broer på disse deltaene. Voldsomme utskyllinger fra breene hadde ommøblert på alt, og veien hadde måttet finne nye løp. Mellom brearmene var det ville fjell, som noen ganger åpenbarte en frittfallende foss, og et lite og ensomt gårdsbruk i nærheten. Nysnøen lå helt ned i fjæra noen steder, på tross av at det var tidlig i mai. Stor områder var bevokst av gress, samlet i tuer. Blant disse gikk det hester. Andre langstrakte områder var dekket av et tykt lag lava, som igjen hadde fått et grønt skjær av mose. Det var i det hele tatt et landskap som i liten grad innbød til menneskelig inngripen. Det er rett og slett for vilt.

Under kjøreturen diskuterte vi hvordan vi skulle overnatte, og vi ble enige om å ligge i telt. Men skulle vi villkampe eller ta inn på en campingplass? Det er strenge regler for villcamping på Island, med høye bøter, så vi ble til slutt enige om å ta inn på en campingplass. Vi siktet oss inn på Skaftafell Camping, 136 km. og 1 time og 44 minutter unna. Men før det så skulle vi lauge oss. Altså bade.

Vi fant Hotpot Hoffellsjökull, 19 km og en halvtimes kjøring nord for Höfn, et fantastisk flott sted med utsikt fra en rekke glovarme badestamper og sauna ut over fjordarmen Austurfljót i vest (en del av Hornafjarðarfljót), og Hoffellsjökull i nordøst. Solen skinte fortsatt, og vi nøt renselsen sammen med hyggelige tsjekkere, sveitsere, italienere og kasakhstanere.

Etter halvannen time der satte vi oss igjen i bilen. Men før vi tok fatt på Ringveien måtte vi kjøre bortom breenden på Hoffellsjökull. Den såkalte veien var i grunn bare en svak og stedvis forhøyning i morenegrusen, med dype hull og kanter. Men jeg fikk buksert bilen de få kilometerne inn til breenden, og et vakkert syn møtte oss: Isfjell duppet i vannet i front av breen, og oppsprukket blåis kunne ses et langt stykke oppover før snøen tok over. Det hele lyst opp av en lav kveldssol. Stunden ble likevel kort. Klokken var blitt 19.00, og vi hadde 123 km og ca. halvannen time kjøring til Skaftafell Camping vi måtte få unna.

Men allerede etter ca. én times kjøring var det ny stans foran en brekant. Denne gangen ved vannet i front av Breiðamerkurjökull, stedet som kalles Diamond Beach på grunn av alle isfjellene med vakker blåis.

Så var det videre til Skaftafell Camping, og i det solen gikk ned bak fjellene, og klokken var blitt 21.00, fant vi oss en plass vi kunne sette opp de våte teltene våre. Inne i teltet fant jeg flere never med snø jeg fikk kastet ut. Midtstangen lot seg heldigvis plassere med litt møye, men jeg kunne nå observere en rekke hull i teltduken i taket rundt der midtstangen er. Heldigvis var det ikke meldt regn.

Teltlaget mitt hadde nå gått til innkjøp av lammekoteletter og potetsalat, så vi mesket oss minst like mye som det andre teltlaget (som laget seg pasta carbonara) denne gangen. Det smakte helt ok med litt pils og en kopp rødvin også. Etter hvert kunne vi legge oss i et ferdig tørket telt, etter nok en lang og innholdsrik dag.

Tirsdag 5. mai

Vi tok oss god tid denne morgenen før vi pakket sammen og la i vei nærmere klokken 11.00. Langs veien kunne vi fortsatt se et landskap som vekslet mellom endeløse sletter, enten av sand, av lava, eller av gress, og snødekte, forrevne fjell. Etter en litt kjøring stanset vi i Vík í Mýrdal for en matbit.

Litt før kl. 13.00 svingte vi bilen av veien og parkerte på den overprisede parkeringsplassen ved siden av den spektakulære og frittfallende fossen Skógafoss i grenda Skógar. Vi tumlet ut og blandet oss med et stort antall turister som skulle samme vei: Skógafoss er et mektig syn med sitt fall på 62 meter i 15 meters bredde. Bak fossen sies det å ligge en gullskatt som landnåmsmannen Þrasi Þórólfsson satte der, og ingen har siden klart å hente den ut. Vi lot være å forsøke, og søkte oss heller opp i høyden til elveløpet forut for fossen. Også den delen var vakker. Det var fint å røre på seg litt etter noen timer i bilen, men jeg gledet meg til å kunne erstatte fjellskistøvlene med lettere fjellsko.

Det bar etter hvert tilbake til bilen ved 15-tiden, og ut igjen på veien. Neste stopp var vårt gamle bekjentskap Selfoss. Der handlet vi litt matvarer etter å ha bestemt oss for å overnatte på et motell i Grindavik. Men først skulle vi ta en avstikker på vei 35 nordøst for Selfoss for å se det 6500 år gamle krateret Kerið. Bunnen av det 55 meter dype krateret er falt sammen og har fylt igjen magmagangen. Fremfor glødende lava finnes det nå et stille vann i bunnen. Krateret er 270 meter langt og 170 meter bredt.

Vi reiste videre kl. 17.00, tilbake til hovedveien vestover fra Selfoss. Men etter kort tid tok vi sørover på vei 38 mot Þorlákshöfn og videre vestover langs kysten mot Grindavik. Nå var det kun ett stopp igjen som måtte gjennomføres, og det var ved de varme kildene i Krýsuvík. Der var vi ca. 18.20, og ruslet en halvtime rundt de illeluktende og sydende svovel-pølene. Visstnok kan vannet i slike kilder være så varmt som 1000–1200 grader celsius.

Vi var tilbake på veien igjen, og vi nærmet oss etter hvert Grindavik, dette fascinerende lille tettstedet som ble delt og delvis fraflyttet i 2024 på grunn av et stor vulkansk aktivitet. Se artikkel fra NRK:
«Nabo med vulkanen».

Ved 20.00-tiden var vi endelig på plass i Grindavik og leiligheten vi hadde leid. Den besto av et stort delt fellesrom med toaletter, og to store soverom, hvorav vi hadde det ene. Det andre var ikke utleid, så vi fikk også fellesarealene for oss selv. Lars disket opp med stekte pølser, bacon og mye potetmos for å få tømt siste rest av fersk mat i pulkene, og vi nøt kvelden.

Onsdag 6. mai

Vi våknet til nok en strøken og solfylt dag, pakket oss ut og var på veien igjen ca. 08.30. Nå fikk vi virkelig sett ødeleggelsen utbruddet hadde gjort: store landområder var lagt under et tykt svart lag av lava. Et opprevet og ufremkommelig terreng, slik vi stadig hadde sett det langs sørkysten tidligere. Men denne gangen uten det karakteristiske sølvfargede mosedekket. Vi stoppet og plukket med oss litt ganske så fersk lava.

Neste stopp var Keflavík for å sjekke størrelsen og prisen på koffertoppbevaringen der. Den var både avsindig dyr og for liten for pulker, så vi dro videre til neste stopp som var Fjallajeppars hovedkvarter i Reykjavik for å hente tingene vi lot være igjen i bilene deres da de forlot oss på vei ut. Blant annet sko og badebukser. For nå var vi på vei til et mer luksuriøst alternativ til Den blå lagune, nemlig Sky Lagoon, litt sør for Reykjavik. Men før det måtte vi også innom hotellet vi hadde booket for natten, Old Town Reykjavik, midt i sentrum, hvor vi alle skulle sove på ett stort loftsrom for en svært billig penge (1500 NOK). Der fikk vi skiftet til mer sivile klær.

Sky Lagoon fungerte utmerket, og det var deilig avslappende i det varme vannet med utsikt mot den flate halvøya Álftanes. Dermed var road trip-en vår avsluttet, og neste kapittel kunne begynne.

Del 3: En kulturreise alene

Torsdag 7. mai

Christian sto opp i firetiden på natten og forsvant ut mot Keflavík for å nå sitt fly. Noe senere på morgenen gikk brannalarmen, så da var opp og ut av hotellet. Heldigvis var det falsk alarm og vi kunne returnere til sengene våre. Litt senere forsvant Bård og Lars for å nå sitt fly, så det ble en litt ruskete natt. Mathias og jeg sto ganske tidlig opp for å kjøpe oss frokost, men da sto fortsatt Bård og Lars utenfor og ventet på drosjen de hadde bestilt. En time senere enn de hadde ment, dog. Men de kom seg vel hjem.

Mathias og jeg hang sammen deler av dagen hvor vi tok en kikk på den ruvende Hallgrímskirkja og konserthuset Harpa, før vi gikk hvert til vårt på to ulike hoteller. Jeg valgte meg Center Plaza Hotell midt i nedre del av sentrum, og var godt fornøyd med det. Jeg hadde bestemt meg for å være tiden ut. Det var meldt dårlig vær med regn på lørdag, så jeg forsøkte å booke om flighten min til en dag tidligere, men det var ingen ledige plasser. Så da ble det kveldsflyet søndag. Hva skulle jeg så gjøre i mellomtiden? Se Reykjavik og følge i vikingenes fotspor selvsagt.

Resten av torsdagen brukte jeg til å se flere museer:

• The House of Collections: Museet er en avdeling under Islands nasjonalgalleri (Listasafn Íslands). Her stilles det ut utvalgte verker og skatter fra nasjonalgalleriet sin samling, med kunst som strekker seg fra midten av 1800-tallet og frem til i dag. Nettside: https://www.listasafn.is/en/visit/the-house-of-collections/.
• The National Gallery of Iceland: Museet (Listasafn Íslands) er landets hovedmuseum for billedkunst. Museet har fire utstillingssaler fordelt over to etasjer i en karakteristisk bygning som opprinnelig ble reist som et frossenfisk-lager. Museet fokuserer primært på islandsk kunst fra 1800- og 1900-tallet, men viser også internasjonale verker, og har en rekke separatutstillinger med både islandske og utenlandske kunstnere. Nettside: https://www.listasafn.is/en/visit/national-gallery/
• The Settlement Exhibition Reykjavík 871±2: Dette er et historisk og arkeologisk museum i Reykjavík som fokuserer på bosetningen av Island i vikingtiden. Utstillingen er bygget opp rundt de godt bevarte ruinene av et av landets eldste langhus fra landnåmstiden, og kombinerer ekte arkeologiske funn med moderne multimedieteknologi for å vise hvordan de første innbyggerne levde. Nettside: https://borgarsogusafn.is/en/adalstraeti-en.

Fredag 8. mai

Klokken 08.30 fredag morgen tok jeg på meg godt med klær, hansker og lue, og la i vei med elektrisk sparkesykkel ut til innenriksflyplassen i utkanten av Reykjavik. Der hadde jeg bestilt meg leiebil til klokken 09.00. Det ordnet seg ganske raskt, og snart var jeg på vei hjem til en gammel helt, nemlig den islandske dikterhøvdingen Snorre Sturlason. Hans høvdingsete var på Reykholt, 155 km nordøst for Reykjavik, en biltur på halvannen time.

Når man kjører nordover mot Reykholt blir man etterhvert klar over hvorfor Snorre ble en mektig høvding. Her finner vi en rekke store, brede, lange og grønne daler med elver rennende gjennom dalbunnen. Dalene rundt Reykholt (særlig hoveddalen Reykholtsdalur og regionen Borgarfjörður) regnes historisk og geografisk som noen av de mest fruktbare, frodige og grønne områdene på Island. De skiller seg ut fordi landskapet er lavtlendt og skjermet, og ikke minst fordi området er ekstremt rikt på geotermisk aktivitet, med varme kilder. På Snorres tid var man i overgangen mellom den såkalte varme perioden i middelalderen og starten på den lille istid. Det ble dyrket en del korn på Island i de første århundrene etter landnåmet, hovedsakelig bygg (bygg tåler kulde og har kort vekstsesong), men korndyrking på Island var en risikosport. Avlingene slo ofte feil hvis sommeren var for kald, og man måtte i hovedsak basere seg på import.

Jeg parkerte utenfor Snorrastofa kultur- og middelaldersenter, og gikk inn. I skranken satt direktør for senteret og doktorgradstipendiat (siden 1994!) Bergur Þorgeirsson. Han var bare passelig interessert i å slå av en prat, men jeg fikk likevel en ro av å være der. Jeg så bare 6–7 andre mennesker hele den tiden jeg var der. Utstillingen om Snorre var av det konvensjonelle slaget, med noen få arkeologiske funn blant en rekke plakater som kronologisk fulgte livet til Snorre, samt stasjoner som omhandler verkene hans.

Jeg ruslet ned mot Snorres rekonstruerte badested, Snorralaug, med innlagt brennhett vann fra den varme kilden Skrifla et par hundre meter unna. Her satt han altså, og kontemplerte eller konverserte i det varme vannet. Jeg tok en stille stund der. Så og si hele livet har jeg vært interessert i det norrøne, og Snorre har vært en viktig figur for meg siden jeg ønsket meg én ting, og bare én ting til min tiårsdag: Snorre Sturlasons kongesagaer, Heimskringla. Senere har han fulgt meg i studier av den norske svartmetallen, hvor han også er en sentral karakter.

På baksiden av Snorrastofa kultur- og middelaldersenter ser man tuftene etter Snorres Reykholt.

Etter at også runden utenfor Snorrastofa kultur- og middelaldersenter var unnagjort satte jeg meg i bilen med retning tilbake sørover. Planen nå var å kjøre til et mer populært turiststed, nemlig Þingvellir, møtested for det Islandske Alltinget i nesten 1000 år. Men siden jeg på veien dit igjen kjørte forbi den lille byen Borgarnes, ville jeg unne meg et besøk til en annen av de norrøne skaldene, nemlig Egil Skallagrimsson.

Jeg fant veien til museet over Egils liv, The Settlement Center, et ganske så underlig museum jeg vel ikke synes var verdt turen. Man fulgte livet til Egil fra punkt til punkt gjennom utstillingen som var av det mer barnlige slaget, mens man lyttet til opplesning.

Det var her, utenfor museet, på tuppen av Digraneset at Egil kastet en stor stein på og drepte trellkvinnen Torgerd Bråk, da hun forsøkte å flykte fra Egils vrede ved å svømme over sundet til den lille øya helt ytterst. Sundet har siden hett Bråkarsund etter denne trellkvinnen. Torgerd stoppet Egil fra å drepe sin egen sønn med ordene: «Vrenger du ut trollhammen nå, Skallagrim, mot din egen sønn!» Da hadde han allerede drept sønnens eldre kamerat i kampens hete under det voldelige ballspillet knattleikr.

Jeg reiste videre mot Reykjavik, men tok av østover mot Þingvellir noen mil før.

Landskapet er likt høyfjellet i Norge, og Þingvallavatn som etter hvert åpenbarer seg er vanvittig stort og vakkert.

Når man kommer nærmere Þingvellir blir man ytterligere slått av det fantastiske landskapet: bratte klipper dannet ved flere lange og dype revner i bakken. Her satte man altså tinget i 930. På den tiden herjet Egil Skallagrimsson på vikingtokt utenlands, men hans far, Skallagrim Kveldulfsson kan ha deltatt på dette antatt første Alltinget på Island. Skallagrim var en av de første nordmennene som bosatte seg permanent på Island.

Þingvellir er meget godt besøkt, og ikke uten grunn. Det er en del av det som kalles Den gyldne sirkel: Þingvellir, Geysir og Gullfoss, og det har en unik blanding av spektakulær natur og gammel kultur.

Sentralt i det gamle Alltinget var Lovberget, stedet der lovseiemannen (lovsigemannen, eller lagmannen) – blant dem Snorre Sturlason – leste høyt opp gjeldende lover hvert år i juni da Alltinget var samlet i to uker. Her talte man også fra.

I de to ukene Alltinget varte bodde man i og rundt Þingvellir. Den dag i dag kan man se tuftene etter århundrer med provisoriske skur bygget opp av stein og torv, dekket i disse sommerukene av stoff bredt over et reisverk av tre.

Litt ovenfor og til høyre for Lovberget, i det som er starten på det sentrale Þingvellir renner elven Öxará ned i Almannagjá, og danner en annen av severdighetene på dette stedet, nemlig Öxarárfoss.

Som en kuriositet kan det nevnes at et redigert fotografi av Öxaráfoss, tatt av den kjente designeren David Carson, er brukt som det ikoniske albumomslaget til Nine Inch Nails-klassikeren The Fragile fra 1999. En pikselert versjon av det samme bildet ble senere brukt på The Fragile: Deviations 1, som er en utvidet, instrumentalversjon av det opprinnelige albumet.

Þingvellir var tross mange turister – det hjalp å være der sent på ettermiddagen, for etter hvert var jeg nesten alene der – et fantastisk sted å besøke og virkelig noe å få med seg under et besøk på Island.

Etter besøket på Þingvellir kjørte jeg tilbake til flyplassen og leverte bilen som avtalt ved 21-tiden, før jeg fant meg en elektrisk sparkesykkel og kom meg tilbake til hotellet. Jeg rundet av kvelden med fish & chips og en øl på Pósthús Food Hall & Bar.

Lørdag 9. mai

Lørdag bød på grått vær med lett regn. Jeg tok meg en sparkesykkeltur ut til kjøpesenteret Kringlan, og ved siden av å rusle rundt i butikker der, fikk jeg sett mer av Reykjaviks sørlige del, uten at dette imponerte stort. Den består av noe industri og en rekke boligområder. Jeg ruslet også mer rundt i byen og fikk med meg det mest sjarmerende museet jeg var innom på turen:

• Einar Jónsson Museum: Museet (Listasafn Einars Jónssonar) er en avdeling under Islands nasjonalgallerier, dedikert til verkene til Einar Jónsson, som var Islands aller første billedhogger og en pioner innen islandsk skulpturkunst. Bygningen, som ligger rett ved den kjente Hallgrímskirkja i Reykjavík, fungerte opprinnelig som kunstnerens eget hjem og atelier. Museet viser hans monumentale og ofte mystiske, symbolske skulpturer, og det tilhører også en vakker skulpturhage på området som er åpen for publikum. Nettside: https://www.listasafn.is/en/visit/einar-jonsson-museum/.

Denne kvelden rundet jeg også av på Pósthús Food Hall & Bar.

Søndag 10. mai

Søndag var nok en regntung dag, og med så mye baggasje kom jeg meg til flyplassen for hjemreisen etter at jeg måtte sjekke ut av hotellrommet. Flyet gikk ikke før på kvelden, men jeg skulle komme meg til busstasjonen med drosje, noe som var enkelt siden de sto rett utenfor hotellet, og ombord i en flybuss. Turen tar en times tid. Da jeg kom til Keflavík fikk jeg straks levert baggasjen min på spesialbaggasje, og var fri til å slappe av, spise og hygge meg før avreise. Takk for deilige dager på Island!

Appendiks

Etter hjemkomsten fikk jeg levert Bergans Wiglo-teltet mitt på Bergans systue i Asker. De fikset revnene i teltet og monterte et nytt og forbedret toppfeste for midtstangen. Alt for 600 kr. Takk for god sørvis!