Kategorier
Ekspedisjon Fisketur Fjelltur Grønland

I Nansens fotspor ned Austmannadalen på Grønland

Dette er fortellingen om 9 mennesker som høsten 2022, drevet av drømmer om urørt arktisk villmark på Grønland, og med en erfaren kjentmann på laget, gikk i Fridtjof Nansens fotspor fra høsten 1888; fra kanten av innlandsisen, vestover ned Austmannadalen, via Nansens teltplass og videre nordover til Kapisillit via Sandnes. Dette er en fortelling om stadige hindringer som måtte forseres, om vill og vakker natur, om møter med grønlandske reinsdyrjegere og den gamle norrøne bosetningen, om et eventyrlig fiske, bålkvelder opplyst av nordlys, og ikke minst kameratskap.

Vi går inn i fortellingen på sitt mest dramatiske, kun ett døgn etter at vi var satt av ved iskanten ved hjelp av helikopter. Vi hadde funnet stedet vi skulle vade over elven som renner ned fra det mektige bresystemet. En vading som var helt nødvendig for at vi skulle komme oss tilbake til sivilisasjonen, og som erfaringsmessig kun innebar våte føtter og legger. Men denne gangen ville naturen det annerledes.

Kapitler

Vade eller bade?

Sakte, men selvsikre gikk vi ut på steinene i den 90 meter brede elva. Strømmen av sand- og siltfylt vann fra brekanten lenger oppe presset seg nedover den steinsatte og grå dalen som smalnet inn i et tordnende gjel litt lenger nede. Lyden var sterk og rumlende. Over oss strakte skyene seg vestover fra den store innlandsisen vi forlot kanten av dagen før. En og annen rovfugl sirklet stille over oss, men bortsett fra elven var det ingen lyder. Det rå nyfødte landskapet bølget seg i vekselvis grå morenehauger og høstfargede åssider med lav vegetasjon. Kanskje var det 12–14 grader og en litt skarp kald vind.

Vi har funnet stedet vi skal vade over elven. Foto: Ingvild Sundby.

Uten sokker i joggeskoene, men med gore-tex-bukse og tung sekk på, satte Christian Eide søkende den første foten i vannet. Det grågrønne mudrete vannet omsluttet beina straks og han så ikke mer til dem. Jeg stakk mine bare legger uti. Vannet var fryktelig kaldt, og det verket allerede i føttene. Snart var vi over det første av flere løp i den steinsatte elven. 80 meter med det samme, bare verre, med mer strøm og dypere, ventet. Med en stav hver og tunge ryggsekker med full oppakning for sju dager i felt, stavret vi ustø ut i elven igjen. Inne i hodet mitt hørte jeg ekkoet til Nansens slagord fra forordet til boken Paa ski over Grønland. fra 1890 (Nansen, F. (2003/1890). På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888–89. Kagge forlag, s. 24) «Vestkysten eller døden!» da han gikk på ski over Grønland i 1888, og jeg gjentok innbitt med en vri «Til Kapisillit eller døden!».

Den første enkle, men kalde, delen av elvekryssingen er snart unnagjort. Det skulle bli verre. Langt verre. Foto: Iver Dahl.

Vi plasserte de snart helt følelsesløse føttene søkende på bunnen av elven. Snart var det en stor stein som måtte forseres, snart var det så dypt at vannet nådde til over navlen. Vi måtte unngå å få sekkene og alt utstyret vått, så det var ingen opsjon å falle i elven. Og uansett, om vi ble tatt av strømmen kunne det ende med fordervelse. Vi skrek av smerte da vi fra tid til annen kunne puste ut på en stein. Inne langs elvebredden vi kom fra ventet de sju andre med søkende blikk og bare bein.

Fortvilet forsøkte vi å finne en vei over. Snart gjensto det bare fire frådende metere. Men det så dypt ut. Elven gravde seg med stor kraft ned i elvebunnen og flyttet stein for stein. Det varme høstværet stanset ikke avsmeltingen fra breene, og fôret elveløpene med stadig mer vann. Vi holdt hverandre i hendene Christian og jeg. Stavene vi stakk ned bøyde av for strømmen. Ett ustabilt skritt, så ett ustabilt skritt til. Mistet vi fotfestet her ville de tunge sekkene trekke oss ned, og det hele kunne ende med drukning, på tross av at vi hadde sekkene løst på oss.

Men over måtte vi for å kunne komme oss ned Austmannadalen til Nansens teltplass, videre til Sandnes og deretter til slutt til Kapisillit, ca. 80 kilometer unna. Vi var fanget mellom den grågrønne siltfylte breelven i vest, omringet av den store innlandsisen og brefall i nord, vest, øst og sør, og det hele lukket igjen av det store Isvand i nordvest. Fire uker over breen til østkysten av Grønland baklengs i Fridtjof Nansens fotspor var vi ikke lenger rustet for. Hvordan havnet vi i denne kattepinen?

Avreise

Tre dager tidligere, klokken 04.40 plukket min samboer Marianne Wahlstrøm og jeg opp Tor Magne Lund og Maria Gjølberg på deres adresse bare et steinkast unna vårt hus. Marianne satte oss av på Sandvika stasjon før hun returnerte til sovende unger utestengt fra skolen på grunn av lærerstreik. Med dårlig samvittighet for alt hun måtte håndtere i tiden jeg skulle være borte som følgesvenn, fikk vi med oss bagger og sekker, og kom vi oss vel ombord på Flytoget klokken 05.01. Det var den 15. september, ett år og én dag siden jeg fikk tur til Grønland i 50-årsgave av Marianne.

Vi ankom Gardermoen og fikk sendt baggasjen avsted. Den besto for min del av en liten ryggsekk og en stor bag med utstyr. Etter forholdene var det lite baggasje; vi måtte pakke lett for å få plass i helikopteret. Tor Magne måtte betale ekstra for å få ha med fiskestangen sin og var litt gretten for det. Vi kom oss gjennom sikkerhetskontrollen og møtte straks på to av våre nyvunne venner, Sandnes-væringene og ekteparet Olaf Egge Sundby og Ingvild Sundby. Kjæresteparet Pia Strømstad og Iver Dahl hadde allerede for noen dager siden reist til Island, og skulle møte oss der.

Vel fremme på gaten møtte vi vår reiseleder og venne-guide Christian Eide. Kort etter fikk han beskjed på telefon fra sistemann, jobb-kompis og Narvik-væring Mathias Lauknes, at han hadde kommet to minutter for sent til bagasjeinnlevering, og satt fast dermed på Gardermoen uten fly. Straks begynte den omstendelige prosessen med å få Mathias til å rekke turen vår på Grønland, noe som skulle prege de kommende dagene. Tor Magnes fiskestang skulle på noe liknende vis også krydre tilværelsen.

Vi steg etterhvert ombord i Norwegian-flyet til avreise 06.55, og etter 2 timer og 55 minutter landet vi i Reykjavik på Island. Vi hadde allerede reist to timer bakover i tid, og klokken var fortsatt bare 07.50. Vi kom oss bare så vidt utenfor døren til flyplassen, noe som vel ikke gjelder som et skikkelig besøk på Island.

Hnefatafl

På flyplassen fikk jeg gjort et etterlengtet gavekjøp som skulle bli den første indikasjonen på at vi var på vei inn i vår norrøne historie, nemlig det gamle brettspillet hnefatafl som var populært i vikingtiden fra slutten av 700-tallet til år 1000.

Outland selger også hnefatafl-spillet. Foto: Outland.

Spillet ble funnet i Gokstadskipet, og i gamle Ål stavkirke er det et takmaleri som viser Adam og Eva som spiller hnefatafl i Paradis.

Takmaleri fra gamle Ål stavkirke. Utsnittet viser Adam og Eva som spiller Hnefatafl i Paradis. Foto: Frode Inge Helland.

Det var vanlig tidsfordriv å spille brettspill, noe sagaene forteller om. Også gudene spilte brettspill i de tidligste dagene skal vi tro gudediktet VoluspåDen eldre Edda:

8. 
Glade i tunet 
tavl de spilte, 
gull i mengde 
manglet de aldri, 
til tre trollsterke 
tussemøyer, 
kom fram til æser 
fra jotunheimen.
8. 
Tefldu í túni, 
teitir váru, 
var þeim vettergis 
vant ór gulli, 
uns þrjár kvámu 
þursa meyjar 
ámáttkar mjök 
ór Jötunheimum.

Utover middelalderen ble hnefatafl og de andre norrøne brettspillene hnettafl, halatafl og kvátrutafl (en versjon av backgammon) etterhvert erstattet av skáktafl, eller sjakk som vi kjenner spillet som. Dette var nok et spill som ble spilt på tun i sommerhalvåret og i mørke husly i vinterhalvåret på gårdene i Vesterbygden og Østerbygden etter at Eirik Raude reiste ut fra Island for å gjøre landnåm på Grønland med 25 skip i år 985. Bare 14 skip kom til Grønland, men de spredte seg godt ut over de to bosetningene.

Etter en bedre lunsj, hvor også Pia og Iver ble innlemmet i turfølget ble vi stuet inn i et lite Iceland Air, Air Iceland Connect-propellfly av typen Dash 8 med 36 seter som tok av klokken 10.45. Tor Magne hadde nå forbannet seg på at han ikke skulle betale ekstra for fiskestangen, så han pakket den inn i noen bukser og kalte den for et sjeldent instrument. Det gikk fint og han kunne ta den med seg i kabinen. Besetningen på flyet besto av – foruten de to pilotene – en tilårskommen dame som eneste kabinpersonale, og som etter ansiktsuttrykket å dømme ikke så ut til å ha vunnet i det store rutelotteriet. Propellyden var øredøvende, men det å komme inn over Grønlands sørøstlige kyst leget straks duren i ørene. Bratte, høye fjell med isbreer flytende mellom seg. Morenemasser, vann, og blåhvit is.

Men snart var alt bare hvitt, da den store innlandsisen som er spent ut som en stor iskald hvit duk fra knaus til knaus i nordvest, nordøst, sørvest og sørøst strakte seg vidt ut. Her var det Fridtjof Nansen på ski dro sine tunge tresleder over fra 15. august 1888 til han kom til bart land på vestkysten den 24. september samme høst. Til fots gikk han ned Austmannadalen og ut til den siltfylte Ameragdlabukten innerst i Ameralikfjorden – den fjorden de norrøne bosetterne kalte Lysefjord – før de tok seg videre på egenbygd båt ut til Godthåb, byen som i dag heter Nuuk og er Grønlands hovedstad.

I Nuuk

3 timer og 45 minutter senere landet vi på Nuuk lufthavn klokken 12.30. Da hadde vi reist ytterligere to timer bakover i tid. Nå var første store etappe tilbakelagt.

Vi ordnet drosje og reiste til det forhåndsbestilte Hotel Aurora, en moderne skimrende bauta i et ellers rotete og nedslitt industriområde med mye byggevirksomhet og hullete veier helt på sørspissen av Nuuk. Hotel Aurora skulle bli et fast holdepunkt også på turen hjem. Fortsatt satt Mathias fast i Oslo, men det så ut til at han hadde klart å bestille seg nytt fly. Spørsmålet var om han komme til å rekke frem før vi skulle reise ut i felt med helikopter.

Vi startet utforskingen av et regntungt og tåkete Nuuk. Blant de konkrete oppgavene vi hadde sto det å proviantere noe, skaffe kart og bensin til kokeapparatene høyest på lista. De to siste tingene skulle vise seg å bli en utfordring, og vi trålet Nuuks fire–fem sportsforretninger etter kart og renset bensin uten hell. Til slutt fant vi kart som var i passe målestokk, men bensinen måtte vi oppgi og gå for gass, noe som fungerte helt fint.

Planen som vi løpet av dagen hadde snekret sammen for Mathias var at han skulle ta seg til det lille tettstedet Kapisillit – som også var vårt endemål for vandringen, og som betyr «laksene» på grønlandsk – med båt, slik at han kunne gå inn til stedet Nansens teltplass innerst i Ameralikfjorden og møte oss der. Da ville vi møtes ca. på midten, etter at vi hadde gått fra helikopterlandingsplassen helt oppe ved brekanten til innlandsisen og ned Austmannadalen. Vi pakket en bag med mat og utstyr slik at han kunne gjennomføre denne turen alene om han ikke rakk avgangen vår med helikopter dagen etter. Sjansene for at han faktisk skulle rekke det var nå små, gitt at vi ikke trodde han skulle ankomme Nuuk før lørdag morgen, dagen etter at vi hadde reist. Noen utsettelse av helikopterturene kom heller ikke på tale ifølge Air Greenland.

Da kvelden endelig kom etter det som vel må betegnes som en særs lang dag, gikk vi fra restaurant til restaurant uten å finne ledig bord. Grønlenderne liker tydeligvis å gå ut på torsdager. Etter flere bomturer, også til den forlokkende Café Esmeralda, fant vi endelig pizzarestauranten Café Iggu. Der fikk vi velsmakende pizza og ikke minst øl. Etter hvert kom vi oss også tilbake til hotellet og i seng.

Ut i eventyret

Dagen etter, fredag den 16. september samlet vi oss nede i frokostsalen på Hotel Aurora klokken 08.00 for frokost og briefing. Ut over formiddagen og ettermiddagen skulle vi flys ut med Air Greenlands helikopter opp til brekanten en dagsmarsj eller så nordøst for starten på Austmannadalen, til et sted det er vanlig å komme ned fra den store innlandsisen når man krysser den i Nansens fotspor. Vår pilot het Adam og er fra Polen. Han skulle vise seg å være en veldig hyggelig kar.

Etter innledende sikkerhetsrutiner startet helikopteret opp. Hovedrotor og halerotor akselererte sakte til rotorbladene ikke lenger kunne skilles fra den sirkulære bevegelsen rotorbladene tegnet i luften. Med et lite drag i stikka lettet den mekaniske øyestikkeren med ustø bevegelser. Vi takset lavt ut på flystripa, fikk klarsignal fra tårnet, og så bar det til værs og inn i eventyret rett før klokken 13.00.

Ingvild, Olaf og jeg var andre pulje som lettet fra flyplassen i Nuuk. Christian, Iver og Pia var allerede satt av på bestemmelsesstedet ca. en times flytur unna. Neste og siste pulje ut var Tor Magne og Maria. Og Mathias. Vi hadde i løpet av formiddagen fått greie på at han ville ankomme Nuuk allerede samme dag, og vi hadde fått lovnad fra pilot Adam at om flyet til Mathias ikke var alt for forsinket og kom som oppsatt før klokken 16.00 så skulle han få være med i helikopteret. Dette var meget gode nyheter for oss. Og selvsagt for Mathias. Men vi dro ut uten å være sikre på at det kom til å ordne seg.

Helikopteret fløy over de dype fjordsystemene som Grønland er så kjent for. Dette landet har et enormt antall fjorder av Sognefjordens kaliber hva gjelder lengde. Faktisk er tre av verdens sju lengste fjorder på Grønland (inkludert den lengste), to er i Norge (og Sognefjorden er på annenplass). Ameralikfjorden ligger rett sør for Nuuk og det store fjordsystemet Godthåbsfjord eller Nuup Kangerlua (Nûp Kangerdlua) som ligger nord for Nuuk. Nuup Kangerlua er Vestgrønlands største fjordsystem. Største bredde er cirka 30 km og den lengste fjordarmens lengde er 160 km fra innlandsisen til munningen i Labradorhavet. Ameralikfjorden er ca. 60 km lang etter et røft overslag.

Fjordsystemet rundt Nuuk er spektakulært. Foto: Google Earth.

Helikopteret fulgte Ameralikfjorden østover. På begge sider av fjorden er det forrevne topper helt opp i 1480 moh. Landskapet likner på Narvikfjellene, bare at alt er mye større, og mye mer øde. Det var et fantastisk skue. Vi satt målløse i helikopteret. Sakte krøp en tåre frem i øyekroken min: en gammel drøm var allerede godt i gang med å realiseres – jeg var på Grønland! Jeg så bakover på ansiktene til Olaf og Ingvild. Smilene deres var så brede at de vætte øyekrokene deres også.

Snart var vi innerst i Ameralikfjorden, i den sand- og siltfylte Ameragdlabukten. Og der så vi munningen av Austmannadalen med sanddynene på det som kalles Nansens teltplass.

Snart fløy vi videre østover opp Austmannadalen, denne vakre dalen som vi snart skulle følge vestover mot fjorden igjen til fots.

Så forlot vi vegetasjonen og fløy opp mot brekanten til den store innlandsisen. Grønlandsisen er verdens nest største iskappe etter Antarktis. Den dekker rundt 1 730 000 km² eller omtrent 85 % av Grønlands overflate. Tykkelsen er for det meste over 2 km, og den er over 3 km på det tykkeste. Med et volum på 2 850 000 km³ inneholder den nesten 10 % av alt ferskvann på jorden. I randsonen av den stadig krympende innlandsisen er naturen rå og naken. Stein, grus og sand, samt siltfylte iskalde vann dominerer. Vegetasjon og dyreliv er nesten ikke-eksisterende. Men i små sprekker og fremspring ses en liten spire eller en edderkopp. Og et sky og nysgjerrig reinsdyr kan ses i motvind. Sakte tar livet over i steinørkenen.

Blant all steinen så vi plutselig våre turkompiser. Tre fargerike prikker som beveget seg der nede. Piloten vår Adam landet forsiktig mellom steinene med ørsmå bevegelser på stikka. Sakte stanset rotorene, vi kunne gå ut, og plukket med oss sekkene våre fra de to lasterommene på helikopteret. Nå var vi fremme ved startpunktet for eventyret vårt, ca. 12o km inn i villmarka øst for Nuuk.

Christian, Pia og Iver hadde ikke ligget på latsiden i de to timene de hadde ventet i den skarpe vinden. De hadde bekreftet Christians antagelser om at det skulle ligge en del ekspedisjonsutstyr her oppe, og slept alt sammen vekk fra det lille isvannet de fant det ved bredden av, til landingsplassen for helikopteret. Pulker, ski, klær, støvler, spader, tau og en pumpehagle, samt mye annet var lagt igjen av en arrangert tur over innlandsisen for å lette sekkene ned Austmannadalen. Nansen og hans ekspedisjonsmedlemmer hadde gjort det samme i 1888, men de kom tilbake for å hente alt sammen. Det hadde for så vidt også denne ekspedisjonen ment å gjøre, men et noe halvhjertet forsøk på å finne utstyret hadde feilet. Derfor var det blitt liggende ubeskyttet i 3–4 år. Det aller meste var derfor også fullt av jordslag og luktet kattepiss. En halvannenliters flaske med O’boy hadde dog holdt seg godt, og Christian forsynte seg rikelig. Vi avtalte med pilot Adam at han skulle frakte med seg søppelet og få avhendet det for en kompensasjon. Så lastet vi inn så mye vi kunne i helikopteret. Snart tok det av igjen for å hente siste pulje. Vi håpet at Mathias hadde kommet seg til Nuuk og kunne bli med. Så var det bare å vente et par timer i spenning.

På innlandsisen

Mens vi ventet besluttet vi å ta oss en tur opp på innlandsisen. Dette var selvsagt en viktig drøm for flere av oss som vi måtte la gå i oppfyllelse. Plassen vi landet helikopteret på var velvalgt fordi det gir enkelt adgang til isen på et sted hvor den er lite oppsprukket. Derfor er dette også et yndet sted å gå av innlandsisen for de som har krysset den. Vi ruslet opp og ble overveldet av størrelsen, selv om vårt synsfelt kun dekket en brøkdel av en den veldige iskappen.

Grønlandsisen er voldsomt stor. Illustrasjon: Eric Gaba.

Det var is så langt vi kunne se mot øst. Isen var blåhvit og uten snø på, og vann rant i strie strømmer i kanaler det gravde frem. I randsonene av isen var det skittent av sand, og nedenfor var det steinørken og blågrå vann. Noen steder var det sprekker, men breen var lett fremkommelig her, noe Nansen også opplevde da han kom ned her høsten 1888.

Vi kom oss ned av breen og tilbake til steinørkenen. Det var på tide med en sen lunsj. Snart ville den siste puljen ankomme. Vi håpet at Mathias var ombord.

Ikke lenge etter lunsjen kom helikopteret klaprende mot oss. Landingsplassen var merket med Christians sekk, og Adam satte den røde maskinen ned med stor sikkerhet. Tor Magne kom ut, Maria kom ut, og jammen kom ikke Mathias ut også! Vi var endelig samlet! Det var stor glede i gjengen. Mens noen av oss lastet det siste av det forlatte ekspedisjonsutstyret ombord i helikopteret tok de nyankomne en tur opp på breen. Vi sa farvel til Adam, og snart var helikopteret ute av syne. Vi var endelig alene i ødemarken. Nå hadde vi 100–110 km å gå til Kapisillit. Klokken var blitt over 17.00, og spesielt de som hadde vært her i fem timer var klar for å komme seg i bevegelse igjen.

17.30 la vi endelig i vei mot kysten.

På vei

Selv om landskapet her oppe kunne synes ensformig, så var det ikke det. Breer, vann med små isfjell, fjellformasjoner, stedvis vegetasjon og glimt av reinsdyr og ørn skapte en dynamikk som var godt for øyet. Følelsen av at kroppen med en bør på 20 kg og mer hang med, ga energi og fremdrift i tråkket. For noen av oss var stavene en velsignelse, og gjorde fremrykkingen enklere i det ulendte terrenget.

Tankene løper når man går slik. Jeg tenkte på at dette ikke bare var en reise i Nansens fotspor, men også en reise i tid tilbake til den siste istiden. Da istiden var på retrett i Norge var det reinsdyrene som kom først, og menneskene fulgte etter. Da var landskapet først så karrig som det er her oppe ved brekanten, men snart dukket de første grønne spirene opp, og lavet la seg på steinene. På samme måte gikk vi inn i fremtiden i dette landskapet, et landskap som Eirik Raude og hans følgesvenner langt senere fant grøderikt og godt, og kalte Grønland.

På en rast ved Austmannatjern dro plutselig Tor Magne frem den store honningkaken han overraskende hadde fått plass til i den allerede overfylte sekken. Mens vi spiste den utsøkte kaloribomben fortalte han den rørende fortellingen av kakens opphavsperson. Det var en liten jente med en alvorlig kreftsykdom som hadde bakt kaken for å holde seg i aktivitet og vise sin takknemlighet til Tor Magne som har fulgt henne opp som lege i den vanskelige perioden som hun og familien hennes sto i. Nå var hun mot alle odds på bedringens vei. Trolig. Vi tørket noen tårer fra øyekroken. Ikke bare fordi kaken var god, men mest på grunn av dette vitnesbyrdet om livsvilje og -kraft i en liten kropp som har møtt mye motstand.

Honningkakerast ved Austmannatjern. Foto: Iver Dahl.

Det ble en kort tur denne første dagen siden det var blitt så sent. Ved 19.00-tiden fant vi oss en fin teltplass langs en bekk og slo opp teltene for første gang på turen. Fra leiren helt i vestenden av Austmannatjern kunne vi se den delen av brearmen Kangaasarsuup Sermia som løper ned i Langevand. Parene la seg naturlig nok i hvert sitt telt, og de midlertidig kvinneløse, Christian, Mathias og meg, i ett telt.

En kort dagsmarsj den første dagen. Fra innlandsisen og langs Austmannatjern.

I elvens vold

Neste dag, lørdag den 17. september, våknet vi til en enda finere dag værmessig. Blå himmel lyste bak lette skyer. Men metaforisk var det mørke skyer i horisonten. Dette var dagen da vi skulle krysse elven og komme oss frem til starten av Austmannadalen. Vi pakket sammen teltene og var i gang med å gå rett før klokken 09.00. Vi begavet oss stadig lenger ned høydemessig, og terrenget vekslet mellom grå steinur og vegetasjon.

Så er vi tilbake der vi startet denne fortellingen. Midt ute i de frådende gråblå siltfylte vannmassene. Renna vi sakte, søkende og hånd i hånd var på vei ut i for å komme oss over på den andre siden av elven var og ble for dyp. Og med for stri strøm. Vi måtte gi opp og snu. På dette tidspunktet var vi svært kalde, og det gjorde så vondt i føttene og bena at minuttene som sneglet seg fremover fremstår som en grøt av smerte og kamp. Vi kilte føttene fast mellom steiner. Vi plumpet dypt uti. Vi kom oss opp på store tørrlagte steiner med stort møye. Vi skrek og bannet.

Vi kjempet oss tilbake til de andre som hele tiden hadde stått langs elvebredden i nervøs spenning. Vi kom oss bare ikke over. Og hadde vi to, to sterke voksne menn, kommet oss over, så er det usikkert om alle de andre ville klart det. Noe solid tau hadde vi ikke med oss. Og de sterkeste av oss ville ikke maktet å gå mange turer over med sekker og som følge. Nå var vi innesperret mellom isvann, en frådende elv og oppsprukne breer.

Christian vasser tilbake det siste enkle stykket av elven mens Helge filmer bak. Her er begge skuffet, forferdelig kalde og uten følelse i føttene. Foto: Ingvild Sundby.

Vi fikk av oss skoene og våte klær, og kastet oss ned på liggeunderlagene våre. Varme hender og mager forsøkte å massere kulden ut av følelsesløse føtter. Tor Magnes kyndige legehender og beroligende ord varmet. Ingvilds sykepeleirhender likeså. Maria så til Christian. På ett tidspunkt skal Christian ha uttrykt «Det gjør så vondt at jeg egentlig bare vil gråte.» Men han gråt ikke. Vi kom oss etterhvert på beina. Etter to timer kunne jeg igjen føle føttene mine. Senere skulle jeg både se og føle at beina mine hadde fått hard medfart blant steinene. Leggene var dypt oppskrapet og fulle av blåflekker. Heldigvis fikk det ikke konsekvenser for den videre fremrykningen.

Nå måtte vi tenke nytt. Første punkt på programmet var å finne et nytt sted vi kunne vade over. Nedover mot nord smalner elven inn i et smalt gjel før den renner ut i det kalde og dype Isvand. Nedover elven var altså ingen opsjon. Vi måtte gå tilbake oppover langs elven.Ingenting måtte være uprøvd. Om vi ikke fant en vei over hadde vi kun ett alternativ, nemlig å forsøke å få Air Greenland til å fly oss over elven med helikopter. Men dette alternativet var – ved siden av å være litt pinlig – forbundet med stor usikkerhet rundt det om de hadde tid de nærmeste dagene, og ikke minst forbundet med en ganske heftig pris.

Vi beveget oss flere kilometer oppover langs elven. Den smalnet og bredde seg ut, men alle steder kunne vi ane dype elveløp med stri strøm ved siden av mer vadbare deler. Stedvis kastet elven seg ut fjellsider som foss. Vi gikk helt opp til en sidefront av den voldsomme brearmen Kangaussarssüp sermia. Her lå det et stort vann, og deler av breen så fint gangbar ut, selv uten tau. Der breen møtte vannet var det en stor ishule hvor vannet strømmet ut. Iver, Mathias og Christian gikk videre for å undersøke om det var mulig å komme opp på breen et sted og på den måten forsere brefronten og komme oss forbi elven. Etter en snau time kom de tilbake igjen med dårlige nyheter. Breen var stupbratt og oppsprukket, og umulig å komme opp på med vårt mangelfulle utstyr. I mellomtiden hadde vi forsøkt å lempe ut stein på et sted i elven som så vadbar ut. Men det viste seg igjen at det var en dyp renne der. Og hadde vi kommet over der så var det mer å stri med.

Nå gjenstod bare ett mulig sted å vade. I en sving var elven bred. Strømmen så røff ut, men kanskje …? Vi gikk 500 meter nedover elven igjen. Denne gangen var det Mathias’ tur til å gjøre et forsøk. Jeg hadde observert at han gjerne skulle forsøkt da Christian og jeg vadet. Han er en høy og kraftig fyr som er godt trent, og ynglingens overmot bruser ennå i årene hans. Han kledde av seg på underkroppen, vi festet et sammenknyttet potpurri av tynn taustumper til håndleddet hans, før han slapp seg uti. Han gikk rett ned til godt over hoftene, og vi så at det hele var fåfengt. Han kom seg opp igjen, selv om overmotet ennå bruste.

Mathias gjør seg klar for å vade. Foto: Olaf Egge Sundby.

Christian tok den endelige beslutningen. Vi måtte be om hjelp. Så startet en prosess hvor kommunikasjonen gikk via Mathias’ GPS med inReach-tilkobling til satellitt, noe som muliggjorde tekstkommunikasjon med verden utenfor. Vi tenkte en del på at vi hadde valgt å droppe satellittelefon på turen, og på at om Mathias ikke hadde rukket helikopteret så hadde han vært på vei fra Kapisillit inn til Nansens teltplass og eventuelt videre med vår eneste GPS med inReach-tilkobling, uten at vi på noen enkel måte kunne kommunisere med han. Men vi hadde ikke vært helt fortapte.

Heldigvis hadde Olaf en Spot nødsender med seg på hele turen, slik at vår kontaktperson i Norge kunne følge oss på kartet med oppdatering hvert femte minutt. Planen var også at vår kontaktperson i Norge kunne sende posisjonen vår til Mathias’ GPS slik at han kunne finne oss hvis han måtte gå fra Kapisillit. Spot-en kunne også sende ut SOS-signal med en predefinert nødmelding til vår kontaktperson. Samt at vi med litt møye ville kunne finne mobildekning på fjellet bak oss. En litt mer langdryg løsning ville vært å vente på at vannstanden i elven sank som følge av kaldere vær. Det hadde blitt noen dager uten mat i så fall.

Den meget erfarne polfareren og mannen i kulissene når Børge Ousland drar på ekspedisjoner, Lars Ebbesen, var vårt kontaktpunkt i Norge. Nå ble både han og vår helikopterpilot Adam kontaktet. Var det mulig å bli flydd over elven til den plassen vi egentlig skulle overnattet på denne natta, ved foten av den bergknausen som er kalt opp etter og har en varde til minne om Rolf Bae, rett før starten av Austmannadalen? Var det mulig i kveld allerede, eller kanskje dagen etter, på lørdag? Vi krysset fingrene mens Lars gjorde sin magi.

Christian og Mathias jobber med en beskjed til vår kontakt i Norge, Lars Ebbesen. Foto: Olaf Egge Sundby.
Lars Ebbesen er på saken. Foto: Mathias Lauknes.

For oss var det ikke annet å gjøre enn å finne en god teltplass som også kunne fungere som helikopterlandingsplass. Vi ruslet vekk fra elven og fant oss en grønn flekk med en tiltalende bekk ved siden av. Der satte vi opp teltene våre og gjorde oss klare for natten. Kvelden forløp med prat og bålbrenning. Det var allerede nå behov for å få brent litt søppel. Avtrekket på bålet førte dessverre røyken rett inn i teltet til Olaf og Ingvild, noe som forårsaket lettere tumulter og flytting av deres telt. Vi la oss til å sove med en usikkerhet på om vi kunne plukkes opp med helikopter allerede neste dag, men det virket lovende på de meldingene vi allerede hadde fått fra Lars.

En noe kupert og kronglete andre dag med feilslått elvekryssing, nord for brearmen Kanaasarsuup Sermia og Langevand.

Et kort og dyrt løft

Neste morgen, søndag den 18. september, fikk vi beskjed om at helikopteret kunne komme ved titiden samme formiddag. Vi pakket sammen leiren og gjorde oss klare. Nå kunne vi fortsette turen! Og riktig, rett over klokken 10.00 kom helikopteret. Polske Adam hadde overlatt stikka til en nordmann denne gangen. Jon Torleif Gram fra Borgund i Lærdal kommune i Vestland fylke viste seg å være en like hyggelig kar, og han landet like stødig på plassen Mathias anviste som Adam ville gjort. Straks fikk vi ombord Christian, Iver og Pia, og fortsatte deretter i samme puljer som tidligere. Helikopterturen tok 1 minutt og 40 sekunder hver, og kostet sammenlagt den nette sum av 61.000 NOK. Aldri har vel en elvekryssing vært dyrere …

Vi landet på plassen det var planlagt å våkne på den morgenen. Så vi hadde ikke tapt mye tid. Plassen lå på et repos der elven fra Isvand tidligere kastet seg ut i et fall på sikkert 50–60 meter. Nå var dette løpet som var aktivt den gangen Nansen gikk ned her tettet igjen, slik at Austamannadalens elv Kúgssuaq ikke lenger får den samme kraften som før, men må livnære seg på tilsig annetstedsfra.

Etter at alle var på plass gikk vi opp på en ikke navngitt høyde like ved som kalles Rolf Bae-fjellet etter den norske eventyreren Rolf Bae som tragisk nok døde på returen fra verdens andre høyeste fjell K2 i 2008. Han var en av de som tidlig fulgte i Nansens fotspor etter kryssingen av Grønlandsisen og gikk ned Austmannadalen. Noen av hans venner har laget dette enkle minnesmerket: en varde med en isøks stukket ned i. Pilot Jon Torleif ble med opp. Han hadde god tid siden flyplassen i Nuuk var stengt et par timer på grunn av sprengningsarbeid tilknyttet den nye flyplassen som bygges like ved. Vel nede igjen spiste vi lunsj sammen før vi takket så mye for oss og bega oss på den bratte stien som endelig førte oss ned i Austmannadalen.

Vakre Austmannadalen. Foto: Helge Kaasin.

Den norrøne Austmannadalen

Austmannadalen var kjent allerede for de norrøne bosetterne som kom med eller i kjølvannet av Eirik Raudes landnåm i år 985 da han i et stort følge på 25 skip la ut fra Island med familier, gods og husdyr for å bosette seg på Grønland. Bare 14 skip kom til land. Noen forliste, andre drev tilbake til Island. Da som nå var det mye dårlig vær rundt Grønland.

De snehvite fjellenes strie
storm, fostret av kulden,
kom i hvirvler, sønderrev
Æges stridsglade døtre.

Svein, Nordsetudråpå (fra 1000-tallet). Æge er havjotnen og hans døtre er bølgene. Hentet fra Vera Henriksen (1988). Mot en verdens ytterste grense. Vest for storhavet – Grønland og Vinland. Aschehough.

Noen av familiene, inkludert Eiriks, bosatte seg i et område i sørvest på Grønland som ble hetende Austerbygd, mens de andre dro litt lenger nord på vestkysten og etablerte seg i området Vesterbygd. Austerbygd ligger litt øst for Vesterbygd. Austmannadalen var en del av Vesterbygd, og det er registrert i alle fall 6 norrøne gårder i selve Austmannadalen, og flere innerst i Lysefjord. På Sandnes – som vi etter hvert kom til på vår tur – er det også funnet ruinene av en kirke. Det nyeste og mest spennende funnet som er gjort de siste årene er funnet av den gården som kalles Gården Under Sandet (GUS) like ved V54 (se kartet under), helt i den sørlige viken av Lysefjord, den som på kartet heter Naujat kûat, og som er fylt opp av sand som breelvene har dratt med seg i årene etter at de norrøne grønlenderne hadde forlatt stedet. GUS var i alle fall dekket av 1,5 meter med sand da den ble oppdaget i 1990 og gravet ut i 1992.

Kart over norrøn bebyggelse i Vesterbygden. Kart laget av Ove Bak i 1992. Denne versjonen er skannet fra et papirkart over Vesterbygden i serien Saga maps. Kartet er noe modifisert gjennom fjerning av en uvedkommende illustrasjon og noe tekst.

Det var lite å se av bygningsmassene på disse boplassene i Austmannadalen, men flere steder var det tydelig at det hadde bodd folk og vært husdyr fordi det var gressletter der. Bildet under viser en slik boplass oppe i Austmannadalen rett før vi slo leir den tredje kvelden på tur. Trolig er det den gården som er merket av øverst i Austmannadalen på kartet over norrøn bebyggelse.

På Google Earth kan man se denne norrøne ruinen ved Umiiviarsuit vi også gikk forbi etter at vi hadde forlatt Austmannadalen. Foto: Google Earth.

Det tydeligste sporet vi så var ved Umiiviarsuit litt nordvest for Nansens teltplass. Forskning.no skriver i artikkelen «Hvorfor ble ikke vikingenes etterkommere på Grønland tvunget til å flytte da isen rykket fremover?» at steinruinen er et norrønt stabbur de brukte til oppbevaring av fisk, kjøtt og handelsvarer. Her stod det grunnmurer igjen som så ut som de var stablet opp for ikke lenge siden. Det var en magisk opplevelse å være på dette stedet, se den utsikten de så den gangen, og forsøke å leve seg inn i hvordan det var å livnære seg her på den tiden. Det kan ikke ha vært enkelt, men Eirik Raude kalte Grønland for Grønland fordi det var grøderikt.

Vera Henriksen behandler blant mye annet dette med navngivningen av Grønland i sin herlige bok Mot en verdens ytterste grense. Vest for storhavet – Grønland og Vinland fra 1988. Der skriver hun (s. 50–56) at Eirik Raude og hans folk oppfattet beitemarkene som svært rike, og dobbelt så rike som de på Island hvor de kom fra. På Island hadde fe beitet i 100 år allerede. Mengden sjøpattedyr, og rikdommen av fisk i havet og i elver og innsjøer må også ha spilt inn, i tillegg til en stor mengde reinsdyr, polarhare og rype. Raude så nok også etter myrmalm de kunne fremstille jern fra, og kleberstein de kunne lage gryter og spinnehjul av. Mengden myrmalm var ikke tilstrekkelig, så jern ble importert fra Norge blant annet. Det er forunderlig å tenke på at jern laget av myrmalm på Hardangervidda, ikke langt fra der jeg og familien har hytte i dag, ble skipet til utposten Grønland allerede for 1000 år siden.

Sandnes slik det fremstår i dag. Man kan se gresslettene på neset og innerst i bukta som bærer bud om at her har det bodd folk og fe. Foto: Helge Kaasin.

Sandnes, som vi kom til etter at vi hadde gått Austmannadalen helt ned til kysten og videre litt nordover, var den største norrøne boplassen vi passerte. Som kartet over norrøn bebyggelse viser, så var det på den tiden også en kirke der. Ruinene av denne ligger nå ca. 2 meter under havnivået ved høyvann på grunn av en landsenkning siden den tid. Fjorden har spist seg ca. 40 meter innover det flate landskapet der. I denne kirken har muligens biskop Erik Gnupson en gang mellom ankomst på Grønland i 1112 og avreise til Vinland i 1121 virket som biskop. Sikrere er det at presten Arnald – som ble viet til biskop over Grønland av erkebiskopen i Lund i 1124, og som kom til Grønland i 1126 – nok har vært på besøk hos sine undersåtter på en av sine reiser fra bispesetet i Gardar i Austerbygd.

Ved siden av kirkeruinene har man funnet tufter etter et bolighus (langhus), to kombinerte staller og fjøs, og en smie. Man skal ha et trent øye om man skal oppdage de gamle tuftene som i dag er overgrodd av gress og vier. Men på antall tufter og størrelsen av gresslettene å dømme har det vært et yrende liv her for 1000 år siden.

På Google Earth kan man tydelig se tuftene etter den norrøne bosetningen litt nord for dagens telt. Disse er ikke lette å se når man beveger seg på landjorda på samme sted. Foto: Google Earth.

Sandnes ble kalt Kilaarsarfik av inuittene, noe som betyr «stedet hvor man reparerer sømmene på en konebåt». Den dag i dag er det grønlenderne som benytter seg av stedet som base for jakt etter reinsdyr. Mer om Sandnes senere.

Det er ikke rart de norrøne bosetterne ønsket å slå seg ned på vakre Sandnes. Foto: Helge Kaasin.

Det er mye å si om de norrøne bosetterne på Grønland, men det vil bli for omfattende å gå videre med dette i denne sammenhengen. Jeg er glad for å ha kunnet gå i de norrøne bosetternes spor, og føle på det landskapet de lærte seg å leve i, og elske. For de som er interesserte i mer informasjon om emnet kan jeg anbefale følgende tekster:

Eykt

I denne sammenhengen bør jeg kanskje nevne at jeg – basert på diskusjoner Vera Henriksen har i sin bok rundt hvordan vikingene holdt orden på tiden – har designet et 24 timers armbåndsur som er delt inn i økter. Hver økt, eller eykt som de kalte det på norrønt, varte i ca. tre timer. Vi kjenner ordet «økt» fra sammenhenger som uttrykket «arbeidsøkt». Hver av øktene samsvarer med en kompassretning. Dette er naturlig da det var solen og dens posisjon i forhold til kjente punkter i landskapet som viste tiden på døgnet. Og som vi vet så står solen i sør midt på dagen klokken 12. Jeg har skrevet mer om temaet i forbindelse med salget av klokken: https://svalbard.watch/pages/about_viking_time.html.

Henriksen, V. (1988). Mot en verdens ytterste grense. Vest for storhavet – Grønland og Vinland. Aschehoug, s. 268.

Klokken ble laget i samarbeid med Svalbard Watch og er til salgs på deres nettsider i et begrenset opplag på 500 stk.: https://svalbard.watch/pages/Svalbard_Eykt_AA50.html. Jeg ikke tjener på salget av klokken, men næres av skapergleden.

Klokken som bærer navnet Eykt. Illustrasjon: Svalbard Watch.

Nansens Austmannadalen

Det skjedde mye på Grønland etter at de norrøne bosetterne forlot Vesterbygd omkring år 1347, og Austerbygd en gang mellom år 1408 og 1500. Inuittene overtok helt etterhvert, og levde på sitt tradisjonelle vis til den norske presten Hans Egede kom til Grønland som dansk utsending i 1721 og startet sin misjonering. Siden da har Grønland utviklet seg til et moderne samfunn, på godt og vondt. Da Fridtjof Nansen gikk over Grønlandsisen fra østkysten til vestkysten sør på Grønland høsten 1888, var danskene godt etablerte på Grønland, men inuittenes tradisjonelle levesett ble ennå holdt i hevd.

Nuuk, eller Godthaab som det het den gangen, var allerede et godt etablert handelssentrum med moderne hus og kirke. Stedet var selvsagt langt mindre enn det er i dag.

Nansen, F. (1890). Paa ski over Grønland. Aschehoug, s. 618.

Nansen (26) og hans mannskap skipskaptein Otto Sverdrup (33), premierløytnant Oluf C. Dietrichson (32), bonde Kristian Kristiansen Trana (24), Samuel Johannesen Balto (27) og Ole Nielsen Ravna (46) ble plukket opp av selfangeren Jason på Island den 4. juni 1888. Allerede neste dag møtte de på drivisen og kjempet med den for å komme i land på østkysten av Grønland frem til 17. juli. Da var de utenfor landet ved Angmagssalik. Her var det et smalt belte av is på mellom 18 og 20 km i bredden. De gjorde klar to robåter med alt utstyret og gikk ombord i dem.

Etter 25 dager i kamp med elementene ombord på isflak og i båtene kom de endelig i land etter ca. 800 km den 10. august ved Umivik. Her slo de leir og Nansen bestemte seg for at dette skulle være utgangspunket for ferden videre. De befant seg ca. 110 km sør for Sermilikfjorden og Angmagassalik som var det planlagte utgangspunktet for turen over innlandsisen, og de hadde mistet mye tid. Endelig kunne forberedelsene til selve skituren begynne. Kristianshaab (Qasigiannguit/Christianshåb) på vestkysten var fortsatt målet. Kristianshaab ligger over 500 km nord for Nuuk (Godthaab).

De startet den lange utmattende oppstigningen. Den 27. august var de kommet opp i 1880-meters høyde. De visste ikke hvor mye høyere de måtte før det gikk nedover igjen til vestkysten. Målet var fortsatt Kristianshaab, men det håpet svant med dårlig føre og motvind for sledene som nå var rigget om til å føre seil. De hadde 595 km til Kristianshaab, og det ville bli langt ut i september før målet kunne nås. Da ville siste båt til København forlengst ha gått. Til Godthaab var det 470 km. Ulempen her var at ca. 100 km av ferden måtte gå over bart land med dype fjorder og høye fjell.

Den 4. september passerte de den høyeste isryggen på innlandsisen, 2720 meter over havet. Den 11. var de kommet ned til 2600 meter over havet. De regnet med at det gjensto 125 km og at de snart ville kunne få bart land i sikte. I virkeligheten skulle det vise seg at det var 190 km igjen til målet.

Men snart, den 18. september så de en fjelltopp, og styrte sledene dit. Nå var de kommet i et stort sprekkområde, og navigasjonen ble vanskelig.

Om formiddagen den 24. september kom de til en bratt skråning. Under dem lå bart land og breisen endte i et islagt vann, Austmannatjern. De satte utfor og snart kunne de forsere den ferske isen over vannet. Endelig kunne de kjenne stein og jord under føttene. Innlandsisen var beseiret.

Nansen, F. (1890). Paa ski over Grønland. Aschehoug, s. 530.

Den nærmeste fjorden, Ameralikfjorden, skar seg som i dag inn i landet sør for Godthaab, og nå gjaldt det å komme seg til fjordbunnen. De tok med seg mest mulig av det de absolutt behøvde på ryggen. Resten av utstyret ble samlet i en haug på sledene og dekket med presenninger slik at de kunne hente det senere.

Nansen skriver at nedstigningen var mange steder bratt, at turen gikk over ur og myr, og at børene de hadde på ryggen var tunge. Men de lot seg begeistre av lukten og synet av vegetasjonen: «der luktet både av fjellgress og reinmose, og med vellyst innsugde vi i lange drag den krydrede luft.» (Nansen, F. (2003/1890). På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888–89. Kagge forlag, s. 394). Mot kvelden kom de til et langstrakt vann de megetsigende kalte Langvandet. Dette krysset de på usikker is, og slo leir på østsiden.

Nansen, F. (1890). Paa ski over Grønland. Aschehoug, s. 534.

Den neste morgenen, morgenen den 25. september fortsatte de nedover mot starten av Austmannadalen.

Nansen, F. (1890). Paa ski over Grønland. Aschehoug, s. 537.

De nådde en stupbratt kløft som ledet til det som heter Isvand på kartet, men som ikke nevnes ved navn i Nansens skildring. De fulgte her elven og krysset våre spor på det stedet vi måtte gi opp å komme over, og fortsatt ned gjelet vi så. Vannstanden har nok vært betydelig lavere i elven siden Nansen forteller om en del kaldere vær med is på de høyereliggende vannene enn det vi hadde.

Et vann Nansen nevner er det vannet de kaller Gåsedammen som ligger helt på brinken av Austmannadalen. Dit kom de midt på dagen og slo seg ned for lunsj.

Det var en strålende dag, solen skinte varmt, himmelen hvelvet seg klar og blå over oss, og rundt omkring var det vakreste landskap en jeger kunne ønske seg. Det måtte være et rent eldorado tidligere på året, da reinen er her i masser, og villgåsen skriker langs strendene, sannsynligvis om kapp med ender, snapper og mange andre vannfugler.

Nansen, F. (2003/1890). På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888–89. Kagge forlag, s. 398.

Så slapp de seg ned i selve dalen og gikk den halvveis ned før de slo leir for natten. Dette ser ikke ut til å ha vært langt unna der vi slo leir.

Neste dag, den 26. september, øynet de et realistisk håp om å nå Ameralikfjorden.

Vi fulgte dalen nedom elven og kom dels over lerede, sandige bunnmorener, dels over flate sandsletter (terrasser), hvori elven hadde gravet seg dypt ned med bratte bredder, som ofte var bevokset med mannshøyt vidje- og orekratt. Det siste stod ennu grønt, mens vidjeløvet var gulbrunt og vissent – sannsynligvis på grunn av tidligere døgns nattekulde. Nu var der imidlertid 12º varme i skyggen om dagen, og nettene var milde som septembernetter hjemme. Disse slettene er også tvers gjennomskårne av bekkeleie, som har gravet seg dypt ned i den bløte sandlere, og som, når deres bratte skrenter var overgrodde med høyt vidjekratt, kunne være ubehagelige nok å komme over.

Nansen, F. (2003/1890). På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjon 1888–89. Kagge forlag, s. 399.
Karttillegg til Nansen, F. (1890). Paa ski over Grønland. Aschehoug. Kartet viser Austmannadalen og Nansens og hans folks vandringer.

Om ettermiddagen den 26. september sto de endelig ved bredden av Ameralikfjorden. De vurderte hvordan de skulle komme seg til Godthaab. Langs den nordlige bredden av fjorden så det ufremkommelig ut, og langs sørsiden av fjorden kunne de nok klare å nå Narssaq helt ute ved kysten sør for Godthaab, men de tvilte på at de kom til å treffe folk som ville forstå dem der, og som kunne ta dem til Godthaab. De valgte sjøveien og besluttet å bygge en båt. Sverdrup og Nansen skulle reise av sted så snart båten var bygget, mens de andre fire skulle gå tilbake opp dalen for å hente utstyret de hadde satt igjen.

De bygget en provisorisk båt av materialer de hadde tatt med seg, supplert av treverk fra vier. Båten ble sjøsatt den 29. september og de la i vei. I flere dager rodde de i den underlige farkosten i utfordrende sjø og motvind, helt til de endelig den 3. oktober kom til Nyherrenhut, litt sør for Godthaab, hvor det var folk.

Dessverre var det ingen andre skip til havn i Grønland i nærheten, og de måtte innse at de ikke ville komme seg hjem i 1888, men måtte overvintre. Men først måtte de hente de fire andre ekspedisjonsmedlemmene som i mellomtiden var kommet ned til Ameralikfjorden igjen med resten av utstyret. De fikk tilsendt forsyninger ved hjelp av to kajakker, før de ble hentet til Godthaab den 12. oktober. Endelig var de igjen samlet, og ekspedisjonen over innlandsisen var avsluttet.

Nansen brukte vinteren sammen med danskene og ikke minst eskimoene godt. Han satte seg inn i de innfødtes liv og kultur, og skrev boken Eskimoliv.

Utpå våren kom det igjen båter til Grønland, og endelig den 30. mai 1889 kom ekspedisjonen tilbake til Kristiania. Hundrevis hadde møtt frem for å feire de nye nasjonalheltene.

Under en stein fant vi metallrester etter det vi tolket som matemballasje. Inne i boksen var det forkullede rester. Vi var entusiastisk ganske sikre i vår tro på at dette måtte være rester etter Nansens tur ned dalen høsten 1888. Noe det ganske sikkert ikke er. Foto: Olaf Egge Sundby.

Austmannadalen i nåtid

Vi hadde altså vinket farvel til pilot Jon Torleif og hans røde helikopter, og endelig steget ned den bratte brinken til Austmannadalen. Det hadde allerede blitt tidlig ettermiddag, så vi satte opp farten. Raskt ble vi numne av det overvelde synet som omfavnet oss og bedøvet sansene. Foran oss bredte dalen seg ut.

Plantene

Lapprose (Rhododendron lapponicum). Foto: Olaf Egge Sundby.
Grønlandspors (Rhododendron groenlandicum). Foto: Olaf Egge Sundby.

I bunnen fløt elven Kúgssuaq rolig på en for bred seng av rundslipt rullestein som tydelig viste spor av en forgangen storhetstid. Langs elvebredden og oppover de konkave og etter hvert bratte glattslipte dalsidene var det tett av høstfarget vegetasjon. Etter dagene oppe i steinørkenen var det som en eksplosjon av farger. Rødt, gult og grønt i utallige nyanser skinte mot oss i den friske høstlufta. Høyt og kraftig sølvvierkratt, dvergbjørk, krekling, satyrblomst og blokkebær. Og ikke minst de to rhododendron-artene lapprose og grønlandspors. Sistnevnte er en versjon av vår norske finnmarkspors. Finnmarkspors og grønlandspors inneholder giftstoffer og bruken av disse som krydderurt i øl har fått noe av skylden for at vikingene ble kjent for å gå berserk. Man kan lage te på den, og aromatiske oljer av den. Duften av denne planten var meget sterk da vi vasset i den. Først var den litt ubehagelig, men etterhvert ble vi vant til den. Nå er den lukten av Grønland for meg.

Sammen med vegetasjonen fulgte dyrelivet. Selv om vi så en og annen rein helt oppe under iskanten ble det nå flere dyr og fugler å se. Men noe yrende dyreliv kan man ikke si at det er langs Grønlands kyst. Artene er få, men ganske så spektakulære.

Rein

En sky og nysgjerrig rein titter på oss. Foto: Mathias Lauknes.

Rein (Rangifer tarandus) har vært en viktig matkilde for alle som har bodd på Grønland gjennom tidene. Og det var det dyret som lokket jegere oppunder iskanten da isen trakk seg tilbake på slutten av siste istid på Nordkalotten. Det finnes en rekke underarter av rein, og to av dem er nå utbredt på Grønland. Grønlandskaribu (Rangifer tarandus groenlandicus) eller grønlandsrein som den også kalles er utbredt på tundraen i Nunavut og Nordvestterritoriene i Canada, samt vest på Grønland. Det var denne vi så mange eksemplarer av på turen. I de samme områdene i den nordlige delene av Canada, samt helt nordvest på Grønland finnes en annen underart av rein, nemlig peary karibu (Rangifer tarandus pearyi). Peary karibu er den minst utbredte og den minste av karibuene, omtrent på størrelse med en grand danois. Simlene veier i snitt ca. 60 kg. Det de mangler i størrelse tar de dog igjen i prakt. De regnes som de vakreste av alle reinsdyr. Grønlandskaribuen er selvsagt også vakker og majestetisk, og ikke minst langt større. Den er større enn fjellreinen og mer tallrik. Bukkene blir normalt opp mot 110 cm i skulderhøyde og kan veie opp til 140 kg på høsten før paringstiden setter inn. Under paringen vil bukkene tape vekt og kan veie opptil 40 kg mindre enn før paringen begynte.

Ved siden av jegere så er ulven hovedfienden til reinen på Grønland, i alle fall helt nord hvor arktisk ulv (Canis lupus arctos), også kalt polarulv eller grønlandsulv, er utbredt.

Reinflokkene forflytter seg normalt med en gjennomsnittsfart på ca. 7 km/t og tilbakelegger mellom 20 og 65 km på én dag. Det er helt enorme strekninger. Men det er absolutt plausibelt når man ser disse flotte, stolte dyrene bevege seg i kupert terreng med den største selvfølgelige eleganse. Vi støtte på flere små grupper og enkeltdyr av rein på turen vår, og det var alltid en like magisk opplevelse.

Polarhare

Polarhare på vakt. Foto: Mathias Lauknes.

Polarhare, eller snøhare som grønlenderne sier, så vi en del av. Men alltid én eller noen få individer, aldri opp til 300 harer som er observert samtidig ved noen anledninger. Polarhare kalles også arktisk hare, hvithare eller grønlandshare. Og det er underarten grønlandshare (Lepus arcticus groenlandicus) vi så på Grønland. Musøre i vierslekten – også kalt verdens minste tresort – utgjør hovedandelen av føden, og den utnytter hele den unnselige planten. Både blader, knopper, bark og røtter fortæres. Den spiser også andre planter som lyng, gras, mose og lav. Den kan faktisk også spise mageinnholdet fra slaktede reinsdyr sies det.

Polarharen graver seg ned gjennom snøen for å komme til føden med store pelskledde føtter og lange klør. Den spiser snø på vinteren for å få i seg væske. Den har kortere ører og lemmer enn sine mer sørlige slektninger, og et tykkere fettlag og tykkere pels, alt for å overleve det barske polare klimaet. Polarharen beholder sågar den hvite peisen året gjennom. Polarharen er den største av hareartene og kan bli mellom 43 og 70 cm lang (og da målt uten hale). Gjennomsnittsvekta ligger på 2,5–5,5 kg, men de største individene kan veie opp mot 7 kg. En polarhare er dermed en solid middag, og er selvsagt blitt jaktet på av alle som har bosatt seg på Grønland opp gjennom tidene.

Fjellrype

Fjellryper over Ameragdla-bukta. Foto: Mathias Lauknes.

Fjellrype (Lagopus muta) er en art i fasanfamilien (Phasianidae). Den inngår i gruppen skoghøns (Tetraonini) og slekten ryper (Lagopus). På Grønland finnes det tre underarter av fjellrype som kun finnes der: Lagopus muta saturata som er utbredt på nordvestkysten av Grønland, Lagopus muta macruros som er utbredt på nord- og østkysten av Grønland, og Lagopus muta reinhardi som er utbredt på sørvest- og sørøstkysten av Grønland, altså i det området vi var i. Rypene vi så var kraftige og delvis hvite allerede. De var overraskende lite sky og vi kom nær innpå dem ved en anledning.

Havørn

Havørn. Foto: Helge Kaasin.

Langs sørvestkysten og helt sør på Grønland finnes den majestetiske havørna. Og vi så den i mengder. Fire individer samtidig var rekorden. Høyt opp i luften fløy de på sitt elegante vis. Havørn (Haliaeetus albicilla) er Nord-Europas største hekkende rovfugl og den fjerde største av verdens ørner.

For et par år siden ble det funnet en død havørn i havnen i Nuuk med et vingespenn på 2,48 meter, og 98 cm høy. Se saken «2,48 meter bred havørn fundet død i Nuuk». Vanligvis blir havørna noe mindre, mellom 74–92 cm lang, og hunnene blir cirka 15 prosent lengre og 25 prosent tyngre enn hannene. Hannene veier typisk 3,1 til 5,4 kilogram, mens hunnene veier mellom 3,7 og 6,9 kilogram. Vingespennet ligger vanligvis på et sted mellom 1,93 og 2,44 meter, avhengig av kjønn. Ørnen som ble funnet i Nuuk var altså en kjempe.

Havørna har en karakteristisk hvit stjert, et kraftig kroket og gult nebb, og øyne med gul iris. Fjærdrakten er lysere på hodet og gradvis nedover halsen og oversiden av ryggen, enn den er på den mer mørkebrune undersiden. Havørn er trekkfugl og overvintrer i Midtøsten, helt sør til Irak.

Etter at vi var kommet ned i bunnen av dalen gikk vi langs elvebredden. Snart forsvant den i et gjel, og vi gikk over myrer og forbi små vann. Det var blitt sent på ettermiddagen, nærmere 17.30 da vi var omtrent midtveis i dalen. Det var på tide å slå leir.

Dag 3 startet med helikoptertur, og endte halvveis nede i Austmannadalen.

Vi satte opp teltene på en rygg som gikk langs elvegjelet mot sør. I dalsiden mot nord, litt lenger mot øst fra der vi slo leir var det synlige spor etter en norrøn bosetning. Da jeg med stor møye (faktisk!) lette etter passende stein til å feste teltet med – for Christian hadde selvsagt ikke prioritert å ta med teltplugger – så tenkte jeg på at disse tøffe folkene hadde ruslet rundt her på samme vis som oss. Kanskje nøt de den vakre naturen, kanskje bekymret de seg for om de hadde nok mat for vinteren. Jeg var ikke bekymret for mat for egen del, men så var det heller ikke mer enn akkurat nok for denne turen. Uansett skulle vi jo komme oss hjem før vinteren satte inn. Christian, Olaf og Iver løp opp på en topp i nærheten for å få utsyn videre. Jeg tror det var et påskudd for at Christian skulle få brukt opp all energien sin. Dette fortsatte de med hver kveld hele turen.

Nansens teltplass

Det var blitt mandag den 19. september. Dette skulle bli den vakreste dagen på hele turen. Ikke bare værmessig, for de gamle værgudene smilte virkelig til oss denne dagen, men også opplevelsesmessig. Det var dagen da vi skulle nå frem til stedet som siden Nansens dager har hett Nansens teltplass. Og dette var dagen da vi skulle få oppleve Grønlands eventyrlig fiske, nordlys og bålkos.

Men før det var det røffe tak i ulendt terreng. Vi fulgte for det meste elvebredden, men i ny og ne måtte vi opp i dalsidene og kjempe med sølvvierkrattet. Snart så vi de gigantiske sanddynene som signaliserte at vi var ved enden av Austmannadalen og fremme ved Ameragdlabukta innerst i Ameralikfjorden. Med en nittigraders knekk mot sør fortsetter fjorden inn i den sand- og siltfylte smale bukta Naujat kûat. Helt der inne ligger den før omtalte norrøne bosetningen Gården Under Sandet. Midt oppå sanddynene i enden av Austmannadalen ligger Nansens teltplass.

Mathias og Tor Magne var blitt igjen lenger oppe i elva for å prøve fiskelykken allerede der. Vi trodde ikke helt på at det kom til å bære frukter så langt opp i elven, men de var så fiskekåte nå at vi lot dem få prøve. Vi andre gikk videre mot Nansens teltplass. Det var en bratt tur gjennom sølvvierkratt opp på de gigantiske morenehaugene som ligger som en propp i enden av Austmannadalen. Nansen kaller disse jøkelgjerder. Vel oppe fant vi et område hvor vegetasjonen ikke hadde fått tak, og morenegrusen fortsatt var eksponert. Her var det gode teltplasser.

Om det var slik her for hundre år siden, noe jeg tror ser man på Nansens beskrivelser, så kunne det ha vært her Nansen og hans følge slo opp sine telt. Men, trolig la de seg på vestsiden, altså nedenfor disse morenehaugene, nærmere fjorden. Både Dietrichsons kart og det avtegnede fotografiet fra Nansens bok På ski over Grønland tyder på dette. Han skriver også følgende:

Efter at vi var kommet opp ad enda en bratt kneik med vidjekratt, lå endelig fjorden for oss. Ned til sandøren, hvorigjennom elven buktet seg langt utover, hadde vi bare en kort skråning. Like under oss var der en liten lyng- og krattbevokst flate med et vann. Her måtte nettopp være en teltplass med ly av bakken mot østenvinden, som just nu kom strykende ned ad dalgapet like fra innlandsisen. Vi ilte der ned, kastet oppakningene i lyngen, kastet oss selv efter og lot riktig for alvor følelsen over å ha være nådd frem vederkvege det hele trette legemet.

s. 401.
Nansen, F. (1890). Paa ski over Grønland. Aschehoug, s. 546.

Som Nansen og hans følge før oss, så kastet vi av oss sekkene. Men vi slang oss ikke ned i lyngen. Vi ruslet ned igjen, nesten ut til elvemunningen, denne gangen armert med fiskestenger. Nå var det på tide å skaffe seg noen store grønlandsrøyer!

Og vi fikk fisk ja! Stor fisk! Mye fisk! Etter to kast med fiskestanga satt det en halvannen kilos røye på kroken. Og snart var nummer to i en nesten like stor størrelse halt på land. Nå skal det tilføyes at fiskestangen jeg brukte var en meget enkel stang Christian hadde tjuvlånt fra sin sønn på 5 år med Lynet McQueen-tema fra animasjonsfilmen Biler. Snella fungerte så og si ikke, og det ytterste leddet på stanga var knukket av. Tydeligvis var det ikke utstyret det kom an på. Iver fikk fisk, og Ingvild hadde fisk på kroken. Christian, Iver og Pia tok seg et bad lenger opp i den glitrende elva.

Etter hvert kom Mathias og Tor Magne med fårete smil. De bad oss slutte å fiske disse småfiskene fordi vi aldri kom til å klare å spise opp alt. Da vi så bildene av dem forsto vi greia.

Mathias og Tor Magne er godt fornøyde med fangsten etter et par timers fiske. Foto: Mathias Lauknes.

Vi stanset fisket vårt og begav oss tilbake til leiren for oppsett av telt, båltenning og etter hvert røyemiddag. Olaf, Ingvild, Iver, Pia og Christian overlot båltenning og første bordsetting til Mathias, Tor Magne, Maria og meg, og stakk opp på det nærmeste, ikke navngitte, fjellet mot nord.

Det ble en magisk kveld ved bålet, kronet av et fantastisk nordlys.

Nevnte jeg at det var en magisk kveld, kronet med nordlys? Ja. Det var virkelig en magisk nordlyskveld. Nansens beskrivelse av det samme skuet oppsummerer godt opplevelsen.

Det flammet både i syd og i nord, men plutselig var det som der jog en veldig hvirvelstorm over hele himmelen og drev alle flammene foran seg og sammen i en hvirvlende ildmørje oppe nær Zenit. Øyet ble nesten blendet av den sterke lysning. Så minket stormen, lyset svant litt efter litt, og til slutt seilte kun enkelte matte lyståker hen over stjernehvelvet, som atter tindret med sin forrige glans. Man stod der undrende igjen – slikt nordlys har jeg aldri sett hverken før eller siden. Og der nede under oss lå fjorden mørk og rolig.

Nansen, F. (1889/2003). På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjonen 1888–1889. Kagge forlag, s. 409.
Helge, Tor Magne, Maria og Christian ved leirbålet under nordlyset. Foto: Mathias Lauknes.
Dag 4 ble brukt til å gå siste halvdelen av Austmannadalen og nyte fiskelykken ved bredden av Ameralikfjorden på Nansens teltplass.

Nordover

Neste morgen hang skyene lavt over dalen og Nansens teltplass. Gårsdagens strålende vær med sol fra klar himmel var over. Nå var et mer skyet vær kommet inn over oss og varslet om stormen som skulle komme.

Mathias, Tor Magne, Maria, Olaf, Iver og Ingvild diskuterer gjøremål. Eller bare prater skit. Foto: Helge Kaasin.

Vi pakket sammen og ga oss i vei. Nå skulle vi gå rett nordover mot Kapisillit, via Sandnes. Det betydde et litt mer kupert terreng fordi vi skulle manøvrere oss først langs kysten til Sandnes, og deretter langs et vassdrag i noe som minner om et dalføre mot Kapisillit. For å slippe den av Nansen omtalte forrevne kysten langs Ameralikfjordens nordlige bredd, gikk vi noe på innsiden av fjordbredden. Det betydde at vi måtte opp en del høydemeter.

Vel oppe i fjellpasset vi skulle over, tok flere av oss turen opp på dette ikke navngitte fjellet halvparten av følget var på kvelden før. Noen av dem ventet ved sekkene. Oppe i høyden ble jeg plutselig oppmerksom på flere ryper som satt og nøt den noe tåkete utsikten. Jeg kom ganske nær, og det var en flott naturopplevelse. Men utsikten var virkelig ikke noe å skrive spesielt langt hjem om. Tåken hang over den sandfylte fjordbotnen. Vi ruslet ned igjen, ble gjenforent med de ventende, og la i vei videre.

Austmannadalens veksling mellom vierkratt, sletteland og myrer fortsatte etter at vi hadde forsert fjellpasset, men nå både snevret og videt landskapet seg ut i en puls. Snart var vi ved den norrøne stabbursruinen ved Umiiviarsuit. Her så vi igjen fjorden i den smale fjordtarmen som har gravd seg sørøstover. En lun havn for de norrøne beboerne som bodde ned mot fjorden her, nabo med den større bosetningen på Sandnes som vi var på vei mot.

Noen av oss ble hengende litt etter da vi trasket videre. Brått så vi tre reinsdyr komme mot oss. De var blitt skremt av våre turkamerater og kunne ikke være oss siden vinden kom i mot. Med snutene i været, værende, løp de elegant over lyng og stein. En stor og flott bukk var blant dem. Jeg grep etter kameraet, men fomlet. Like brått som de kom var de langt vekk fra oss. Snart kunne vi se dem flere hundre meter unna.

Snart fant vi en plass for å spise lunsj. Det tyngende lave skydekket ble sakte men sikkert løst opp til mer spredte skyer. Det var en behagelig temperatur å vandre i, men så snart vi satte oss ned var det på med mer klær. Etter lunsjen som for min del daglig besto av en kopp varm suppe, en kopp te, to knekkebrød med skinkeost og litt sjokolade, så ruslet vi videre.

Snart sto vi på brinken av sundet hvor Sandnes ligger og kunne se ned i fjorden og ned på teltleiren som i moderne tid har etablert seg på neset som en base for grønlendernes jakt etter rein. Ute i fjorden lå det flere båter på svai. Tydeligvis var det for grunt for disse å komme helt inn til land med, så de måtte benytte små joller fra båtene. Det var knyttet både en glede og en sorg ved dette synet. Det var en yr glede i det at vi hadde nådd det historiske Sandnes og sjansen til å møte moderne grønlendere på jakt, og kanskje også få kjøpt litt reinkjøtt. Men det var en viss melankoli i det at vi nå hadde forlatt de nærmest urørte delene av denne naturen og var på vei tilbake til sivilisasjonen.

Vi beveget oss ned mot den store bukta hvor Sandnes stikker sitt nes ut i den sand- og siltfylte fjorden. Synet var spektakulært. Omkranset av lys strand lyste de gule slettene med gress mot oss i kapp med den asurblå fjorden. Lenger inn tok vieren og myrene over, og det var tydelig hvor kulturen slapp og naturen begynte. Fra dalen som strakte seg nordover fra Sandnes buktet det seg en bekk med friskt, iskaldt vann. Flere bekker rant ned fra fjellene mot vest. Landskapet hvilte godt i seg selv med en storslått ro.

Sandnes

I kikkerten kunne vi se at det var mennesker i bevegelse der nede. Jeg gikk og lurte på hvordan folkene der ville tenke om oss, om vi var et sjeldent skue, eller om det var relativt vanlig å møte på fremmede folk som kom fra fjellene. Selv om det var tydelig ut fra båtene og teltene at disse folkene nok var moderne grønlendinger, så lullet jeg meg inn i en tanke om at dette kom til å bli et møte mellom moderne europeiske mennesker og et urfolk. Jeg tøyset med at vi måtte finne frem glassperler for å bytte til oss kjøtt, men denne spøken må ha oppstått i denne skrudde forestillingen om møtet mellom sivilisasjonen og urfolket. Denne forestillingen må i sin tid ha oppstått dels av fantasiene rundt møtet med det ukjente, og dels som en konsekvens av mye lesning av oppdagelsesreiselitteratur og indianerbøker.

Nansen skriver dette om det første møtet med grønlenderne på vestkysten da han og Sverdrup endelig kom til Godthåb.

Endelig kom vi frem på en fjellknaus, og hele kolonien lå ned for oss. Der var ikke så mange husene, en 4 eller 5 små europeiske, en del grønlenderhus og så en kirke høyt oppe. Det lå alt sammen i en dalsenkning ved en liten bukt. Det danske splittflagg vaiet fra den høye stang oppe på flaggstangsbakken nede ved bryggen. Der myldret av mennesker rundt omkring, man var nok kommet på benene for å se på de gåtefulle innlandsmennesker som var kommet i en halv båt. […] [V]i kom inn mellom husene hvor grønlenderne og grønlenderinnene var stimlet sammen og stod i lange rekker på begge sider av veien. I sine maleriske drakter tok de seg ypperlig ut – især kvinnene. Smil og vennlighet lyste der oss i møte fra alle disse ansikter. Det var som der lå solskinn over livet.

Nansen, F. (1889/2003). På ski over Grønland. En skildring av den norske Grønlands-ekspedisjonen 1888–1889. Kagge forlag, s. 415.

Det som møtte oss da vi hadde slengt av oss sekkene ved bekken innerst i fjorden og ruslet bort for å hilde på grønlenderne på Sandnes, liknet ikke det Nansen møtte. Det var lite entusiasme og smil å spore. Sommeren hadde vært regntung, og det hadde blitt lite reinsdyr på jegerne. Det ble raskt klart at de ikke hadde kjøtt å selge oss. Vi møtte en familie med dype grønlandske røtter, men Nansens maleriske drakter var erstattet av fleece og Crocs. Dette var selvsagt moderne grønlendere som kom hit med båt for noen dagers jakt før de reiste tilbake til Nuuk og hverdagslivet i arbeid. Guttungen de hadde med seg, et søskenbarn mener jeg han var, så like lei ut som mine barn på hytta når ingenting skjer. De var på vei hjem, og det var en litt sånn undertrykt trang til å fortsette med gjøremålene sine som lå under deres velvillige og hyggelige prat med oss.

Sakte forsvant de underbevisste forestillingene mine om de rene urfolkenes fremmede kultur. Olaf og jeg orket ikke lenger det vi oppfattet som en fascinasjon nøret av denne typen tankegods blant de andre, og vandret tilbake langs den forrevne strandkysten mot sekkene våre. Vi tok en avstikker på en sti innover myra. Der møtte vi en far og hans voksne sønn på vei tilbake fra jakt. De hadde gått langt i løpet av dagen og var tydelig slitne, i alle fall faren på over 60 år. De hilste knapt og var lite interessert i å slå av en prat. Vi lot dem være i fred og krysset bekken for å se om vi fant teltplasser litt vekk fra Sandnes. Vi kjente at vi trengte oss på. Å plutselig få ni nye naboer var ikke noe vi tenkte var greit å pålegge dem.

Vi trasket et stykke langs stranden mens jeg fantaserte om hvordan det var her mens vikingene bodde her. Jeg visste ikke da at landet har sunket en del og havnivået som en konsekvens har steget med noen meter siden da, så jeg forestilte meg barn og voksne tråkke på de samme steinene vi gjorde, og nyte landskapet, akkurat slik vi gjorde det.

Det var ingen gode teltplasser langs den delen av fjorden som vi undersøkte, kun ute på neset. Vi returnerte til sekkene våre i det de andre var ferdige med å snakke med grønlenderne, og vi ruslet oppover langs dalen for å finne oss en leir. Snart hadde vi funnet en fin plass noen hundre meter fra fjorden. Vi satte opp teltene. Mens noen av oss samlet ved og bygget bålplass stakk Christian, Ingvild, Iver og Olaf til topps på fjellet bak oss mot øst. Etter at livsnødvendighetene var fikset dro Mathias, Tor Magne og jeg for å fiske.

Snart kom faren Olaf og jeg hadde hilst på tidligere på ettermiddagen bort til oss. Han hadde nok hvilt litt og fått seg mat, og tenkte kanskje han hadde vært litt vel avvisende tidligere. Nå var han i alle fall snakkesalig. Det viste seg at han var oppvokst i Danmark, men av iniuttisk opprinnelse, og jeg mener han nå bodde i Nuuk hvor han var lastebilsjåfør. Han kjente godt til Norge fordi han hadde vært mye på Kongsberg for å kjøre alpint i Funkelia. Jeg kunne ikke helt tro mine egne ører. Jeg er født og oppvokst på Kongsberg.

Siste rest av urinnvånernes fremmedhet rant av meg og jeg hengav meg til fisket. Et fiske som var ekstremt dårlig i den siltfylte bukta. Det var helt umulig å vite hvor dypt det var i det grumsete vannet, og panisk sveivet jeg gang på gang inn sluken. Det ble like lite fisk på oss den kvelden som det hadde blitt rein på vår nye grønlandske venn.

Kvelden kom og bålet ble tent. De som hadde vært på topptur kom tilbake og kunne bevitne om en herlig utsikt. Vi spiste vår daglige Real turmat-middag og drakk kaffe. Iver dro opp sin lille bærbare høyttaler og tonene fra Tønes’ humoristiske skråblikk på «Spleiselag/Waldorfsalat» tonet ut i den mørke grønlandske natten. Tilfredse kunne vi vugge oss selv stuptrøtte før vi tumlet inn i teltet for nok en natt med snorking og urolig søvn på et litt ujevnt underlag.

Dag 5 brakte oss fra Nansens teltplass til den norrøne bosetningen Sandnes, vi den norrøne bosetningen på Umiiviarsuit.

Nytt fiskeeventyr

Neste morgen hadde vi avtalt med vår nye grønlandske venn at vi skulle vente med å gå videre til han og sønnen hans hadde kommet et stykke innover i dalen som nå ventet oss mot nord. De ville ikke at vi skulle skremme eventuelle reinsdyr. Som sagt så gjort. Vi ventet til klokken var 09.00 med å traske videre. Det var nok en overskyet og grå dag, men et flott vær å være på tur i. Den første strekningen innebar noe oppover i et småkupert terreng. Etter å ha gått noen kilometer traff vi på vår grønlandske jaktkamerat som sto på post på en morenerygg mens sønnen gikk etter reinen i høyden. Vi pratet kort og trasket videre. Han rakk akkurat å opplyse oss smilende om at vi nå kom til en stor myr hvor vi nok alle sammen ville bli våte på føttene. Han gikk i det samme fottøyet som alle andre grønlendere, en slags vanntett og sikkert ganske klam termostøvel.

Vi kom oss over myra uten å bli helt blaute, men det innebar noen omveier. Så gikk vi litt østover opp på en høyde før vi slapp oss ned i et dalsøkk med et stort vann som kom inn fra øst, 90 grader på vår retning og hoveddalføre. Vannet het Tummerallip Tasersua. Fra dette rant det en elv som skulle føre oss til flere vann i et vassdrag som fylte dalen et godt stykke fremover. Nede ved innoset til det første navnløse vannet vi skulle passere lå det en enkel hytte. Trolig et sted å søke ly på jakt. Det minnet meg om de enkle hyttene på Svalbard, kledd i svartpapp.

Vi passerte det store vannet Qajartariarsuaq. Stadig så vi reinsdyrhorn liggende spredt omkring. Vi fant ett og annet ferskt avskåret reinsdyrhode også, samt skinn, noe som vitnet om stor aktivitet blant jegere her oppe.

To vann ligger etter Qajartariarsuaq, forbundet med en elv. Det første er lite og rundt, det andre er større og avlangt. Vi fant oss en leirplass ved sørenden av det siste av disse to vannene. Her fikk vi den største utfordringen på turen med å finne nok tørrkvister til bålet. Det vitnet nok om en viss trafikk innover denne dalen fra Kapisillit.

Christian hadde fortsatt energi, så han tok med seg Olaf opp på en navnløs fjelltopp i forlengelsen av og nord for fjelltoppen Aputitooq (1126 moh.) på vestsiden av dalen. Jeg bygget et ildsted og samlet sammen ved med Pia, før jeg satte meg ned for å skrive starten på denne fortellingen. Mathias og Iver dro for å fiske.

Og igjen var det et eventyrlig fiske. Røya stod synlig ute i elven, og det var enkelt å få den til å bite. Nok en kveld kunne vi meske oss med fersk fisk foran det flammende bålet. Tønes sang «Gensaren Bag Fram».

Etappen på dag 6 var kanskje den som ga oss mest høyfjellsfølelse, selv om vi var skikkelig på lavlandet.

Til Kapisillit

Så var dagen kommet for siste etappe på vandringen vår, parademarsjen inn til det lille stedet Kapisillit. Datoen var torsdag 22. september, og vi var på den sjuende dagen i vår vandring. Etter planen skulle vi reise med rutebåten fra Kapisillit dagen etter, fredag. Det var fortsatt planen da vi brøt leir denne morgenen, men det trakk opp til uvær, noe Yr med all tydelighet viste da vi fikk meldingen med værvarsel fra Lars Ebbesen. En ny plan var i ferd med å manifestere seg i Christians hode. En plan som skulle spare oss for store logistikkutfordringer og penger senere skulle det vise seg.

Morgenen forløp slik den hadde gjort de foregående fem morgenene på tur. For min del innebar det en solid dose posjonspakket havregrøt med nøtter og tørket frukt. Det var som lim, men det gled ned sammen med kaffe. Kaffen førte meg deretter ubønnhørlig bak en stein, før vi pakket sammen sovepose, liggeunderlag, etc., kastet det ut av teltet, før vi pakket det ned. Så ble sekkene pakket og vi var klare for avmarsj. Denne morgenen var det som de andre morgenene rett før klokken 09.00.

Vi la i vei i det samme landskapet som dagen før, med myrer, bergnabber og lyng, forbi vannet vi hadde ligget ved, og over et noe mer kupert terreng. Skyene hang tungt over oss. Snart kunne vi se fjellet som skjuler Kapisillit for farende fra sør, knausen med det karakteristiske navnet Pingu på 500 moh. Rett opp fra sjøen stiger det nærmest, med en smal terrasse mot nord som ender i et lite nes som stikker ut i en bukt av fjorden som heter Kapisillit Kangerluat. Og der ligger det lille stedet som var vårt endemål for turen.

Jeg var i en periode ganske sikker på at barne-TV-figuren Pingu Penguin måtte ha ervervet navnet sitt fra dette Pingu-fjellet, men ifølge Wikipedia har den kjære modelleirefiguren navnet sitt fra det tyske ordet for pingvin, nemlig «Pinguin». Og pingviner er det jo som kjent ikke i arktiske strøk. Snart hadde vi rundet Pingu, og telefonene våre startet å plinge og vibrere. Vi var tilbake i sivilisasjonen. Vi hadde de sju siste dagene vært avskåret fra internett, uten at jeg tenkte på det ett sekund på tur.

Vi kunne allerede se spredt bebyggelse innerst i fjorden på stedene som heter Kapisilik og Illorsuaasakasiit. Rett bak fjellet Nikku (949 moh.) i øst og et flatt lavtliggende myrområde i nordvest ligger den spektakulære fjorden Kangersuneq hvor isfjellene flyter ut fra de stadig kalvende brefallene Akullersuup Sermia i nordøst og den enda større Kangiata Nunaata Sermia i sørøst. Vi hadde hatt planer om å bruke dagen i Kapisillit på å ta dette spektakulære naturfenomenet nærmere i øyensyn. Men slik ble det ikke. Christian hadde med vår tilslutning og via Lars Ebbesen fått bestilt en taxibåt til oss som skulle komme allerede samme dag. Vi fremskyndet altså reisen tilbake til Nuuk fordi det var meldt et heidundrende være neste dag, fredag. Da ville trolig ikke rutebåten som vi hadde bestilt plasser på gå, og dermed ville hele returen hjem bli et forferdelig kaos. Taxibåten var bestilt til 16.00-tiden, men vi fikk beskjed om at den kom til å komme allerede ved 14.00-tiden fordi operatøren ventet dårligere vær ut mot kvelden. Turen tilbake til Nuuk skulle ta ca. to timer, mot ferjeturen som ville tatt tre timer.

Stien slo over i en traktorvei som fulgte bredden av fjorden vestover mot Kapisillit. Snart så vi de fargesterke driftsbygningene og småhusene på neset. Klokken var snart 11.30, og vi var straks fremme. Et sju dager langt eventyr var over, men nå sto flere eventyr for tur. Vi var jo ennå ikke hjemme.

Dag 7 ga oss enkel vandring inn til målgang i Kapisillit.

I Kapisillit

Det første vi gjorde da vi kom til Kapisillit var å finne oss en plass på benkene nede ved havna. Der var det tydeligvis et slags fellesareal for beboerne. Vi tok oss til rette og laget oss en base der blant containere, redskaper, paller, skrot, og forhåpentligvis den eneste alkoholikeren i bygda. Han var en gammel mann som satt og drakk øl på en stol ved noen containere. Det så ut som en kald affære da, og en definitivt kaldere affære utover vinteren.

Havneområdet var flatt, men boligbebyggelsen lå spredt utover knauser inn mot og omkransende Pingu, samt langs de skrånende breddene ned mot fjorden. Ifølge Wikipedia står Kapisillit for «laksene» på grønlandsk, fordi det er Grønlands eneste gyteplass for laks. Bygda ligger i Sermersoog kommune, ca. 75 km øst for Nuuk. I 2020 var det registrert 52 innbyggere her.

Kapisillit. Foto: Google Earth.

Siden bygda har Grønlands eneste lakseelv så er den et populært sted for turister og innbyggere i Nuuk. Flere av boligene er derfor fritidsboliger. Vi kunne se at flere ble bygget litt utenfor sentrum, i hytteområdet som heter Nuussuaq.

Innbyggerne i Kapisillit ernærer seg hovedsaklig ved fangst, fiskeri og turisme, noe havnen vitner om. Stedet har ikke bare Grønlands eneste laksefiske, men også store mengder torsk hentes opp av fjorden. Bygda har en liten skole som heter Kapisillit Atuarfiat hvor det undervises elever fra 1. til 7. klasse. I 2011 var det 3 elever og 2 lærere ved skolen, men nå undervises elevene i stor grad fra Nuuk ved hjelp av moderne teknologi. Elever i 8. til 10. trinn får undervisning i Nuuk. Vi så ca. 6 barn da vi var der. De løp rundt, lekte og fisket og så generelt lykkelige ut, slik barn gjerne gjør.

Bygda har ellers kommunekontor, posthus, kirke og ikke minst servicehus og butikk. Vi avla begge de sistnevnte et besøk. For langveisfarende som oss var det greit å kunne gå på do et sted, og ikke minst få oss noe annerledes å putte i munnen enn knekkebrød og frysetørret mat. Butikken er en filial til kjeden Pilersuisog, den største dagligvarekjeden på Grønland som har til sammen 65 butikker i 10 byer og 53 bygder. De har selvsagt en omfattende logistikk i dette grisgrendte landet, og all frakt gjøres med store og små båter, fly og helikopter.

Går man inn i butikken i Kapisillit passerer man først kassa med langdisk på høyre side, samt hyllemeter med dagligvarer. Helt innerst i et eget rom ligger det til høyre all verdens av klær, turutstyr og verktøy, og til venstre et lite bakeri. Flere av oss kjøpte fristende ostesmørbrød og spiste dem med stor iver. Det hele ble skylt ned med en øl eller brus.

Åpningstider (grønlandsk: ammasarfiir) på butikken i Kapisillit. Butikken er en filial i kjeden Pilersuisoq. Foto: Ingvild Sundby.

Historisk ble stedet etablert av brødrene Jakob og Abia Jakobsen som flyttet dit i 1927 og startet etter hvert utskiping av fisk. I 1953 opprettet Kgl. Grønlandske Handel en stasjon for oppdrett av tamrein like ved Kapisillit. Reinen ble importert fra Norge og passet på av samer. Det samme som skjedde f.eks. på Dagalifjell der vi har hytta vår, samt flere andre steder rundt Hardangervidda, på samme tid. Samiske etterkommere bor fortsatt i Kapisillit. Tre km nordvest for bygda tvers over fjorden ligger fårefarmen Neriunaq. Vi kunne tydelig se de mange gårdsbygningene og dyrket mark.

Fra Kapisillit går det stier nordvestover og sørvestover, samt den vi kom fra sør. Her kan man gå til den nedlagte reinsdyrfarmen Itinnera 9 km unna hvor det også er en nødbu. Det er også mulig å gå helt ut til Nuuk. 

Mens vi ventet på båten vandret vi rundt i bygda. Det var ingen biler her bortsett fra industrimaskiner, og hele plassen hadde en rolig puls. Litt oppe i høyden lå kirken, og ved siden av den gravplassen. De ferskeste gravene var pyntet med blomster. Det hele så melankolsk og verdig ut mot den blå fjorden. Ved nærmere øyesyn så vi at det var plastblomster.

Vi kom i snakk med en meget hyggelig grønlandsk dame. Hun var tydelig av inutittisk herkomst og viste det frem med stolthet ved å ha en tradisjonell tatoveringen – det de kaller tunniit – med en vertikal strek på haken. Det viste seg å være Miiti Geisler, administrerende direktør for Anori Art, en butikk med tradisjonelt grønlandsk håndverk for en moderne tid. Vi besøkte senere utsalgsstedet de har på Nuuk Center. Miiti reiste ofte fra Nuuk til hytta i Kapisillit for å få ro. Hun fortalte at hun var godt kjent i området vi hadde vandret og mente at turen kunne gjøres på 2–3 dager. Hun fortalte at hun også drev med ultraløp, så det var mye kraft og seighet i den lille kroppen.

Med taxibåt til Nuuk

Klokken 13.40 la den knallgule taxibåten IceForce III fra Nuuk Water Taxi til kai. Besetningen på den nye Targa 37-båten var kapteinen og hans assistent som kunne være datteren hans. Vi kom oss ombord, og straks etter kunne vi vinke farvel til Kapisillit og 7 vidunderlige dager i villmarken. Turen skulle vise seg å bli en naturopplevelse. På godt og vondt.

Det var en storm i anmarsj. Fiona ble den kalt. Heldigvis skulle ikke Grønland være i senter av stormen, bare i randsonen. Lengst inne i fjordene var det enn så lenge stille. Men det skulle bli røffere lenger ut mot storhavet rundt Nuuk.

Vi hadde en fantastisk fin tur langs blankskurte fjell og isberg. Isbergene kom fra brearmene innerst i Kangersuneq-fjorden, drev ut i Godthåbsfjord (Nūp Kangerdlua) og spredte seg med vind og havstrømmer ut i det sinnrike fjordsystemet. Kapteinen kjørte oss tett opptil et isberg og sirklet rundt det. Jeg har sett mange slike på Svalbard, men det er allikevel alltid en herlig naturopplevelse.

Bueskytterfjellet

Bare noen kilometer ut i fjorden fra Kapisillit, på nordlig side, ligger et fjell med en karakteristisk profil. Dette heter Pisissarfik eller Bueskytterfjellet og har en viktig betydning i grønlendernes mytologi. I Henrik Rinks oversatte Eskimoiske eventyr og sagn fra 1866 fortelles det om de første møtene mellom eskimoene (kalaalittene/kaladlittene eller skrælingene som de norrøne bosetterne kalte dem) og de norrøne bosetterne (kavdlunakkene). Ett av disse møtene ble dramatisk og førte til navngivningen av Pisissarfik.

Dette er slik den grønlandske kunstneren Aron fra Kangeq (1822-1869) tenkte seg opptrinnet som ga navn til Pisissarfik.
68. Kaladlits (Grenlænderaes) første Sammeatræf med de gamle Kavdlanakker i Gredland. 

I fordums Dage, dengang Kysten endnu var lidet beboet, kom en Baad med Reisende til Nouk (Godthaab). De traf her ingen Mennesker og droge derfor videre ind i Fjorden til Kangersinek. Underveis saae de østen for Kornok, inde i Kangiusak, et stort Huus, men da de kom derhen, kjendte de ikke Beboerne, fordi disse ikke vare Kaladlit; pludseligt havde de truffet paa de gamle Kavdlunakker. Disse saae ogsaa første Gang Kaladlit, og behandlede dem meget venligt, men de Reisende frygtede dem, satte Baaden atter i Vandet og droge bort igjen. Da de kom op i Kangersinek, fandt de mange Kavdlunakker, som boede ved Iluliak, Ujaragsuak, Ivisartut og Nunatarsuak, men de skyndte sig strax bort fra dem.

Da denne Baad vendte tilbage fra sin Fjordreise , fortalte de Reisende dette Sammentræf til deres Landsmænd rundt omkring, og disse, som hørte om de mange Kavdlunakker, droge nu ligeledes op i fjorden, ledsagede af de første. Da disse mange Baade kom til Kangersinek, begyndte de Samqvem med Kavdlunakkerne, da de mærkede, at disse vare venligt stemte. Senere kom der endnu flere Baade med Kaladlit til, og Kavdlunakkerne begyndte at lære deres Sprog.

Ved Kappiselik, siges der, sluttede en Kavdlunak og en Kaladlek Venskab med hinanden, og de vare altid sammen. De pleiede at udfordre hinanden til Væddestrid i Bueskydning, for at see hvo der kunde skyde længst, og begges Landsmænd morede sig ved at staae som Tilskuere. Men da de begge vare udmærkede Skytter, faldt deres Pile næsten altid Side om Side. Engang sagde Kavdlunakken: "lader os bestige det høie Fjeld hist, men først udspile et Rensskind paa den lille Ø, og saa see hvo der oppe fra kan ramme det. Den som skyder feil, skal styrtes ud over Bratningen, men den, der træffer, skal være den seirende." Kaladlekken svarede: "det vil jeg ikke, thi vi ere Venner, og ingen af os bør omkomme." Men Kavdlunakken vedblev haardnakket sin Paastand, og hans Landsmænd sagde tilsidst: "lad saa være, om han ogsaa bliver nedstyrtet, siden det er hans egen Villie." Endelig indvilligede ogsaa Kaladlekken, og de begave sig op paa Fjeldet, ledsagede af en stor Skare Tilskuere. Fra Toppen af skjød Kavdlunakken først, men forfeilede Maalet; derpaa skjød Kaladlekken tværs igjennem Skindet. Kavdlunakken holdt nu Ord, gik hen og blev nedstyrtet i Afgrunden, men hans Landsmænd vredede ikke derover, eftersom han selv havde forskyldt sin Skjæbne. Efter den Tid kaldes det høie Fjeld: Pisigsarfik (Skydepladsen).

Rink, H. (1866). Eskimoiske eventyr og sagn. C.A. Reitzels Boghandel, s. 205–206. Historien og Arons illustrasjon er også gjengitt i Henriksen, V. (1988). Mot en verdens ytterste grense. Vest for storhavet – Grønland og Vinland. Aschehoug, s. 176–178.
Vi seiler straks forbi det mytiske fjellet Pisissarfik (Bueskytterfjellet) midt i bildet. Foto: Helge Kaasin.

Vi kjørte fjordarmen Kapisigdlit kangerdluat til endes og deretter Ūmànap suvdlua-fjorden før vi kom ut i Godthåbsfjord. Nuuk var nå nær. Der ute traff den røffe fjorden oss og bølgene slo hardt i båten. På ett tidspunkt traff båten så hardt sjøen at termokannene med kaffe i kahytten knustes og kaffen fløt utover. Regn og bølger pisket over oss.

Etter noen røffe og morsomme kilometer kom vi inn på Nuuks havn og smulere farvann. Båten gikk til kai og vi sa farvel klokken 16.00. Turen hadde tatt litt over to timer. Vi beveget oss mot sentrum og vårt kjære Hotel Aurora. Vinden var så kraftig at det var vanskelig å gå. Og verre skulle det bli. Det ble veldig klart for oss at vi hadde kommet oss ut fra Kapisillit i grevens tid.

Tilbake i Nuuk

Vi var nå tilbake i Nuuk én dag tidligere enn planlagt. Det var fortsatt torsdag den 22. september, og vi sto i resepsjonen på Hotel Aurora. De hadde ikke noe rom ledig til oss. Faktisk var det slik at ingen i Nuuk hadde rom til oss fordi alle flyavganger nå og for hele neste dag fredag var kansellert. Når slike ting skjer ringer flyselskapene rundt for å booke rom for sine passasjerer, og da blir ledige rom fort fullbooket. Vi ringte rundt til en del steder uten å få napp. Det var en litt sliten og deppa gjeng som satte seg ned ved bordene i resepsjonen. Ute blåste det meget friskt og regnet øste ned. Måtte vi ligge en aller siste natt i telt?

Ett av de stedene vi hadde ringt uten å få napp var vandrerhjemmet Inuk Hostels. Vi hadde spurt om rom til 9 mennesker, og det hadde de ikke. Men da vi sjekket om de hadde ledige rom på nett så hadde de det. Dette var et overnattingssted med flere ulike hytter med tomannsrom som delte kjøkken og bad. Typisk var det plass til 8 personer i en slik hytte, men ikke 9. Det gikk opp for oss at det var bestillingen vår det var noe galt med, og ikke at stedet var fullbooket. Det var ikke så farlig om vi ikke kom på hytte sammen. Vi trengte bare et sted å overnatte. Bestillingen på nett gikk gjennom, og etter en telefon til stedet for å bekrefte at dette virkelig var sant, så bestilte vi drosje og kom oss ut til helt på den nordlige pynten av Nuuk, rett nord for det som heter Qernertunnguit. På Yr heter stedet Tyskernæsset.

Vi fikk rom på ulike hytter, og Christian og jeg delte rom på en av dem sammen med andre gjester vi ikke kjente. Det var på tide å få seg noe mat og vi ble enige om ikke å reise in til byen for å spise, men spise i vandrerhjemmets restaurant. Christian hadde reist for å ordne opp med betaling til vår første helikopterpilot Adam som hadde fraktet alt ekspedisjonssøppelet fra kanten av innlandsisen for oss, samt få tak i baggasje som var blitt lagt igjen på flyplassen. Da de var ferdige med det tok de like godt med seg Adam for å spise middag sammen med oss. Det var blitt kveld og burgerne som ble skylt ned med øl smakte fortreffelig i særs godt selskap.

En fridag i Nuuk

Informasjonsmøte med sjefen Christian om morgenen på Inuk Hostels. Foto: Helge Kaasin.
Værvarsel på Yr for Tyskernæsset i Nuuk fredag den 23. september 2022.

Neste morgen, etter en god natts søvn i det trange, men gode soverommet på Inuk Hostel var været blitt enda verre. Værvarselet talte sin egen sak. Sterk vind og mye regn. Vi fikk nå beskjed om at rutebåten fra Kapisillit ikke kom til å gå denne dagen, men først på lørdag. Hadde vi ikke kommet oss ut med taxibåt ville vi måtte betale for nye flybilletter hjem. Christian fikk til slutt ordnet det slik at vi slapp å betale for billettene vi hadde bestilt til rutebåten.

Været begrenset mulighetene våre for å kunne benytte fridagen vår denne fredagen til å virkelig utforske Nuuk, utenom det å rusle rundt i sentrum. Vi bestemte oss for at vi i alle fall skulle besøke Nunatta Katersugaasivia Allagaateqarfialu, Grønlands Nationalmuseum & Arkiv. Men først måtte vi komme oss helt på andre siden av byen til sørspissen av Nuuk og vårt kjære Hotel Aurora. Vi hadde nemlig før vi reiste ut i felt bestilt overnatting der fra fredag til avreisedag lørdag.

Brunsj-menyen på Café Esmeralda.

Dagen gikk altså med til å traske seg dyvåte i Nuuks sentrumsgater. Vi besøkte museet, fikk byttet tilbake et par bokser med gass vi ikke hadde brukt, handlet kart etc. Museet kan virkelig anbefales med en fantastisk utstilling av Grønlands skiftende befolkning opp gjennom historien. Jeg var selvsagt spesielt interessert i den norrøne delen av historien, men det var også fascinerende å se hvordan urfolkene her oppe har klort seg fast i dette ugjestmilde landet. Brunsj spiste vi selvsagt på det lenge etterlengtede Café Esmeralda. Hang-over Brunch satt som ei kule etter den litt fuktige kvelden før.

Den siste middagen med gjengen spiste vi på Nuuks beste restaurant, Restaurant Nordlys. Det var en kulinarisk opplevelse, og ikke minst et hyggelig lag.

Vi kom oss tilbake til hotellet ikke altfor sent. Vi måtte tidlig opp neste dag for avreise hjem. Faktisk hadde jeg et litt senere fly enn de andre slik at jeg kunne sove litt lenger. Men det ble ikke så mye av siden Christian, som jeg fortsatt delte rom med, jo skulle reise grytidlig.Vi la oss med et lønnlig håp om at stormen skulle være ferdig slik at alle flyene gikk.

Hjemreise

Da jeg neste morgen, lørdag den 24. september ankom den stappfulle flyplassen ca. halvannen time senere enn de andre, etter en god frokost på hotellet, så satt reisefølget mitt der fortsatt. Det var kaotisk med mange flyavganger og masse folk etter gårsdagens kanselleringer, men det gikk fly, så det var bare et spørsmål om tid. Jeg var tidlig ute som vanlig, så jeg fikk tildelt et tidligere fly enn jeg egentlig skulle ta, noe som selvsagt var deilig. De andre gikk ombord i sitt fly ca. 08.40, og ikke lenge etter var det min tur. Igjen kjørte vi et lite propellfly av typen Dash 8, men denne gangen skulle vi lande i Kangerlussuaq for å fly videre derfra til København med et gigantisk Airbus A330-200.

I propellflyet ble jeg sittende ved vinduet bakerst i flyet. Ved siden av meg satt det en svær grønlender som ikke forsøkte å gjøre seg noe særlig smalere i setet. Det var tidvis litt dårlig stemning bak i det flyet for å si det sånn.

Vi landet i Kangerlussuaq ved 10.00-tiden. Det er et fascinerende sted som ligger på et stort elvedelta med en sand- og siltfylt elv som fôres av innlandsisen. På dansk heter stedet Søndre Strømfjord. Det var allerede kommet et snødryss på de omkransende fjellene. Byen er svært liten med omslag 500 innbyggere, og ligger på vestkysten nord for Nuuk, på høyde med polarsirkelen. Byen ligger hele 170 km fra kysten, i bunnen av den lange fjorden Søndre Strømfjord. Siden fjorden eter seg så langt inn i landet så ligger Kangerlussuaq kun 30 km fra innlandsisen. Sentralt i livsgrunnlaget til byen står flyplassen. Fra 1941 til 1992 hadde den amerikanske militærbasen Sondrestrom Air Base tilhold her. De to amerikanske militærbasene DYE-2 og DYE-3 inne på innlandsisen ble forsynt herfra før de ble lagt ned rundt 1990.

Kangerlussuaq. Kilde: Google Earth.

Vi ventet et par timer i Kangerlussuaq før flyet til København som skulle gått 11.55 lettet en gang nærmere 13.00. 4 timer og 20 minutter senere var vi fremme i København etter en fin overfart. Vi hadde nå blitt fratatt de fire timene vi fikk da vi reiste til Grønland, så klokken var ca. 21.00 dansk tid da vi landet. Vårt opprinnelige fly til Gardermoen skulle reise kl. 23.00, men det hadde en stund før vi dro blitt flyttet frem til 21.00, og med manuell overføring av baggasje samt ny innsjekk, så betydde det at vi ikke hadde kommet med det flyet uansett om vi ikke hadde blitt forsinket eller ei. Løsningen ble derfor å utsette den siste strekning København til Oslo til dagen etter. Det fantes rett og slett ikke fly som gikk. Det var vel ingen i følget som kom seg videre med fly den kvelden, så alle skulle ligge på ulike flyplasshoteller. Christian og jeg skulle ligge på Comfort Hotel Copenhagen Airport.

Før vi skilte lag oppdaget Tor Magne at han hadde lagt igjen fiskestangen på flyet. Det ble en del oppstuss, men Tor Magne og Maria fikk fatt i personalet som fant fiskestangen og leverte den tilbake til den rettmessige eieren. Så tok vi farvel og ruslet hvert til vårt; Christian og jeg til Comfort Hotel like rundt hjørnet. Vi delte en pizza før vi gikk og la oss.

Neste morgen skulle Christian ta et tidligere fly enn meg, så igjen kunne jeg sove litt lenger. Siden jeg ikke hadde forhåndsbestilt frokost – og jeg ærlig talt synes det er dårlig stil ikke å ha frokost inkludert i en allerede dyr overnatting – så ruslet jeg ganske tidlig bort på flyplassen. Jeg spiste litt frokost og drakk en etterlengtet kaffe før jeg kikket litt i butikkene. Etter hvert gikk jeg til gaten, og der, blant folkemengden som hastet forbi så jeg plutselig min kjære gamle venn Ulrik. Vi ga hverandre en god klem. Han kom fra Addis Abeba i Etiopia på jobbreise. Vi pratet kort før han måtte haste videre. Hva er oddsen for å treffe hverandre slik!

Jeg steg etter hvert inn i flyet som hadde avreise klokken 09.45. 10.55 var jeg på Gardermoen, og et par timer endelig tilbake hjemme. det var godt å komme tilbake til jentene mine.

Min yngste datter Hennie (10) hadde malt et maleri til meg mens jeg var borte. Hun kunne ikke vite at vi hadde kjørt et rødt helikopter, ei heller at vi hadde et rødt telt, så jeg var litt imponert over dette. I tillegg til at det var et flott maleri da.

Hennies maleri.

Tusen takk til Christian og de andre i reisefølget for en fantastisk flott tur. Det var forhåpentligvis ikke siste gangen jeg var på Grønland.

Kart

Appendiks

Vi måtte ut med 61.000 kr for å komme oss over den frådende elven. Det var reelt sett en evakuering fordi vi var innesperret. Før avreise kjøpte jeg et ekspedisjonstillegg til min reiseforsikring fra If for kr. 1000,-. Jeg forsto ikke da at dette tillegget kun annulerer ekspedisjonsunntaket i den vanlige reiseforsikringen og gjør at denne inntrer også ved det de definerer som ekspedisjoner. Det var en diskusjon om dette var en ekspedisjon eller ikke, men hvis man ikke får avklart dette på forhånd kan man ende med å ikke få erstatning på noe på slike turer.

Det skulle vise seg at reiseforsikringen ikke dekker annen evakuering enn på grunn av krig, terrorhandlinger, opprør eller annen alvorlig forstyrrelse av offentlig orden, naturkatastrofe, eller epidemi eller pandemi. Her er avslaget jeg fikk:

Vi viser til mottatt skademelding.
 
Du har forklart at grunnet dårlig vær kom dere ikke over elven under en ekspedisjonsreise på Grønland. Det stod om fare for livet hadde dere forsøkt å komme over elven på egenhånd. Dere befant dere inne sperret mellom den store innlandsisen på Grønland og en elv. Dere fikk kontaktet helikoptertjenesten som tidligere hadde fraktet dere til brekanten et par dager tidligere. De kom til et avtalt møtepunkt og hjelp dere over isen slik at dere fikk fortsatt turen.
 
Reiseforsikringen dekker ikke alle forhold du som sikret kan komme ut for. Forsikringens ansvarsgrunnlag er beskrevet i vilkårene våre. Det betyr at vi har begrenset vår risiko til kun å omfatte de hendelser og situasjoner som går frem av vilkårene. Vi påtar oss ikke erstatningsansvar for økonomisk tap som følge av andre forhold.
 
Hendelsen du har beskrevet faller helt utenfor reiseforsikringens dekningsomfang, og vi kan av den grunn dessverre ikke utbetale erstatning.

E-post fra If Europeiske Reiseforsikring den 20.10.2022.

Jeg ba om en utdypelse av begrunnelsen hvor det ble vist til avtalens relevante punkter. Jeg fikk dette svaret:

Vi viser til siste henvendelse.
 
Som et utgangspunkt er ikke reiseforsikringen gyldig på ekspedisjonsreiser. Når man har kjøpt ekspedisjonstillegget medfører dette at reiseforsikringen er i kraft, men den innehar ingen ekstra dekning for evakuering siden det er de samme vilkårene som er gjeldende.
 
Reiseforsikringen har dekning for evakuering dersom det oppstår akutt og alvorlig sykdom på reisen og adekvat medisinsk behandling ikke kan gis på stedet, eller om det skulle inntreffe krig/terrorhandlinger eller en epidemi/pandemi, for å nevne noen.
 
Evakueringen dere foretok som følge av at det ikke var mulig å krysse elven på grunn av mye vann, faller dessverre utenfor vilkårene. Det betyr at vi ikke kan utbetale erstatning.

E-post fra If Europeiske Reiseforsikring den 08.11.2022.

Ifs reiseforsikring dekker dermed veldig lite av det som kan skje på turer. Om man skulle være så uheldig at teltet blåser bort, eller at primusene slutter å fungere på vintertur, noe som er svært alvorlig, så får man ikke erstatning for en eventuell evakuering i slike tilfeller. Jeg anbefaler at man benytter seg av en annen reiseforsikring enn denne om man skal på liknende turer. Det ser i alle fall ut for at det ikke blir noen erstatning på meg. Ei heller på de andre i turfølget slik jeg har forstått, og de har forsikringer også i andre selskaper enn If.

Et lite tips der altså om å ta forsikring på alvor og stille de riktige spørsmålene til forsikringsselskapene.

Av Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar