Peppertuva

På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.

Fortsett å lese «Peppertuva»

Førstepris

Da vi i 2008 var returnert fra vinterens feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen, besøkte vi isgrottene i Austre Brøggerbre ved Ny-Ålesund på Svalbard. Grottene er smeltevannskanaler i isen som på Svalbard holder seg åpne gjennom vinteren fordi breene er så kalde. Endre Før Gjermundsen eksperimenterte en del med kamera og blits der nede i mørket. Blant annet forsøkte han fotografering med løs blits og lang lukkertid, uten stativ. Siden det er absolutt ingen lystilgang der nede kunne speilet på kameraet være nede, uten at informasjon ble registrert før jeg fyrte av blitsen. Ved ett tilfelle var jeg på vei opp av breens indre på jumar, da vi tok et bilde; Endre med kameraet, jeg med blitsen. Ett av disse bildene sendte Endre inn til bladet Klatrings fotokonkurranse om Norges beste klatrebilde i vinter, og han vant førsteprisen på 10.000 kroner i utstyr fra Mammut. Gratulerer Endre!

Etterslep

Det er kvelden før min fødselsdag. Det er førti år siden min mor en vakker høstmorgen slo en spiker inn i den skjøre evigheten i et febrilt forsøk på å holde seg der. Meg og mitt befinner seg i en svak kjegle av kunstig lys, som kastes tilbake fra spenstige lauvtrelegger og glitrende granbar. Utenfor hviler et mykt mørke. Under slitte joggesko surkler det i en masse av rennende vann og gjørme. Bak meg smitter bilgummi sakte men sikkert over på grunnen i en fest av trestemt friksjon. Mine spente legger. Sølesprut. Glitrende panne. Det røde gnaget fra sælen. Jeg er hesten, bak meg er min troika. En jordløper møter høylys dag og stopper i forundring. Lukten av oppbløtt muld, bark, trevirke, en fallen gran. Kongler. Den søte lukten av råtnende frukt i det jeg når bebyggelsen. Lyset fra lune, varme hjem i skogbrynet i flimmeret fra dansende løvverk og bar.

Fortsett å lese «Etterslep»

Vomtinden alene

httpvh://www.youtube.com/watch?v=G_GMPuEzucs&tracker=False&hd=1

Gjennom den frodige Stubblidalen summer det av mygg, klegg og andre av insektverdenens plagsomme skapninger, men skogbunnens skjønnhet overgår selv de verste bitt. Blomster, gress, blåbærlyng og potente moltekart krydrer det, i geologisk tid, unge morenelandskapet. Suset fra den kalde og krystallklare Stubblielva blander seg med fuglekvitter og insektsurr. Jeg er på vei alene opp mot Vomtinden, en 1495 meter høy fjelltopp som står som en steil pyramide ruvende over et høyereliggende platå som abrupt avslutter den grønne dalen, og setter scene for blankskurte grå fjell spettet med fjellvann, hengebreer og snøflekker. Vomtinden er den mest karakteristiske av de toppene som ligger som en naturens skyline bak den lille bygda Beisfjord noen kilometer unna Narvik, men er omkranset av et mangfold av andre vakre og bratte topper.

Fortsett å lese «Vomtinden alene»

Om å se aspekter i isen

httpvh://www.youtube.com/watch?v=eTu-BZXT5wY&tracker=False&hd=1

Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.

Fortsett å lese «Om å se aspekter i isen»

Med utilregnelige på telttur

httpvh://www.youtube.com/watch?v=yztwjbc8pUg&fmt=22

Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Fortsett å lese «Med utilregnelige på telttur»

Stetinden

Sett fra Leirdalen er Stetinden (2020 moh) en helt ordinær topp som med sin fortopp på 1985 moh, sin tydelige fjellhammer på toppeggen og sitt definerte toppunkt verken virker spektakulær eller vanskelig oppnåelig. Den likner virkelig ikke på sin tilnærmede navnesøster i nord med de Ti Forbitrede Fingertak og Mysosten. Men vinkelen bedrar. Sett fra Storebjørn (2222 moh) i vest går det en loddrett vegg fra det navnløse snøfeltet øst for Tverrbyttjønne i dalbotnen og 300 høydemeter opp til toppvarden, og eggen er smal som en sti etter fjellhammeren før veien videre snor seg i utsatte klyv opp til toppen.
Fortsett å lese «Stetinden»

Høgvagltindane

– Hm, dette ser ikke riktig ut PK, terrenget stemmer ikke med kartet, eller omvendt, sa jeg.
Tåken hadde lettet noe og vi så på en lang fjellrygg i profil med et kneisende hode til venstre og en noe lavere bakende til høyre. Snøfallet hadde avtatt, men 10 cm kram nysnø dekket den grove uren og skjulte forræderiske feller for ustø føtter i våte støvler.
– Vi får stoppe og sjekke GPS og kart, sa PK.
Fortsett å lese «Høgvagltindane»

Småvannsbu


Jeg har en nøkkel som kan åpne minst 463 låser, trolig flere. Når jeg låser opp og hekter av én av disse 463 låsene, åpner jeg samtidig opp én av 463 historier. Det kan være en kort eller bindsterk historie, en triviell historie, en alvorlig historie eller en spennende historie. Det kan være en historie om en hendelse som ad historiens mangslungne omveier fikk konsekvenser, eller var en konsekvens, av viktige hendelser i verdenshistorien og som forandret mange menneskers liv, eller det kan være en liten og for de fleste ubetydelig historie som grep inn i bare noen få menneskers liv og forandret disse. Det kan være en historie om en hel rekke hendelser, knyttet sammen ikke i tid, men i rom, eller det kan være en historie med fortellinger som griper inn i andre fortellinger som rammer nettopp deg på forunderlig vis. Eller det kan være en fortelling som bare er en fotnote i den store boken om verdens hendelser.
Fortsett å lese «Småvannsbu»

Rombak til Beisfjord


Å gå på fjelltur med et snart ti måneder gammelt barn er ikke lett, men det er mulig, så sant man tilpasser turen etter barnets behov. Hvis man ønsker et alternativ til trilletur er man henvist til bæremeis eller andre bæreformer. Vi har god erfaring med noe som heter Manduca (egentlig en stor svermer som er kraftig, grønn og piggete på larvestadiet) som er en bæreanordning hvor barnet kan veksle mellom å sitte på bærerens rygg eller bryst, og helt inntil bæreren. Denne gangen valgte vi derimot en mer tradisjonell bæremeis, og vi fant en overkommelig tur for Willia Konstanse, bestemor Ellinor og oss selv; nemlig en 2,5-3 timers tur sørvest fra der hvor veien stopper i Sildvikdalen ved Ytter-Sildvikskaret og langs sti helt ned og hjem til Beisfjord, 8 km unna.
Fortsett å lese «Rombak til Beisfjord»

Beisfjordtøtta på skift


Fire kilometer i luftlinje og 1448 høydemeter unna skuer fjellet Beisfjordtøtta utover fjorden og stedet innerst i fjorden som har gitt henne første leddet i sitt navn. Andre ledd, «tøtte» betyr «stor kvinne» og Beisfjordtøtta er ifølge sagnet ei gyger – den kvinnelige representanten for jotnene i norrøn mytologi – som er blitt til stein. Og for en stein! Hun rager massivt opp på nordsiden av Beisfjorden med en sørøstvendt nærmest loddrett blankskurt fjellside som henger over en botnbre 250 høydemeter lenger nede og over det isdekte Isvatnet (som det finnes ett til av litt lenger nord), mens foten av fjellet runder parabolsk av nedover i det grønne vegetasjonsbeltet som strekker seg 600 høydemeter opp fra fjorden slik fjell formet av bre gjør. Kanskje har hun et godt øye til trollkarlen Beisfjordgubben – en eiendommelig fjellformasjon som ser ut som ansiktet til en rise – på andre siden, sørsiden av fjorden. Øst for begge disse, innerst i elvedeltaet Beisfjord har Marianne mang en gang fra stuevinduet tittet opp på Beisfjordtøtta og tenkt at hun skulle bestiges, og endelig var dagen kommet.
Fortsett å lese «Beisfjordtøtta på skift»

Fagernestoppen (Linken)

Tåken ligger lav og hvit som vispet krem over de bratte fjordsidene i Beisfjord ved Narvik. Etter uker med kaldt vær og regn er det endelig meldt klarere, men ikke varmere, vær utover fredag den 23. juli. Fjordsidene er som overflødighetshorn og står tette av grønn og frodig vegetasjon med gress, blåbærlyng, rogn, or, bjørk, gran og furu, bare avbrutt av mørke flekker med moseinnrammet sva. Kraftige kråker svever grasiøst på oppdriften, mens hvitpisket fløte renner i strie strømmer nedetter blankskurt fjell før det temmes i rør under Fjordveien, opphører og blir brakk i Beisfjorden. Vinden presser tåken lenger inn i Beisfjorddeltaet og opp i fjellene som danner en herlig grå og massiv kulisse for vår irrgrønne scene.
Fortsett å lese «Fagernestoppen (Linken)»

Blindgjengere

Det er tidlig morgen. Altfor tidlig morgen. Willia Konstanse vet ikke forskjell på ferie og hverdag, så klokken 0615 er hun klar for en ny dag etter nok en natt på tvers, som et forvirret kompass i natten, pekende mot syd; denne gangen med en sokkeløs liten og myk fot hvilende på pappas arm, og hodet mot mammas bryst. Det Willia Konstanse ikke tenker på, men som vi så altfor godt vet, er at om et par timer er det tid for henne å sove igjen. Bare ikke for oss.
Fortsett å lese «Blindgjengere»

Vel blåst!

Vinden snur brått slik at den står rett inn fra land og havet innaskjærs i øst. Den kommer i kast; det bruser i trær og busker, og de lyse klærne som henger på snora vrir seg etter været. Skumringstimen er snart over og det ligger kun en lav stripe lys over holmer, skjær og bebyggelsen inne på land mot øst. Himmelen i vest derimot er blitt helt mørk blå, nesten svart, av truende skyer. Det er brått en spenning i luften som river i håret og trekker i de klamme klærne. Et kraftig blink setter hele sirkuset i gang, og nå går det fort. Det påfølgende tordenskrallet ruller over havet i vest, en serie med blink følger og lyser opp Pinnös sparsomme bebyggelse, før nye tordenskrall river himmelen i stykker og regnet fosser ned i store tykke regndråper som et tett og fuktig, grovflosset teppe. De trivelige sommerhusene blir brått spøkelsesaktige i de skarpe korte lysglimtene og står sammen med trærne som skrekkfilmkulisser mot det flukturerende bakteppet av lys og mørke.
Fortsett å lese «Vel blåst!»

Over grunt vann

Det er tidlig formiddag. Øyboerne vagler seg med kaffekoppen på trammer og på terskelen til sjøvendte og gjestfrie glassverandaer. Vinden rusker i geiterams, frukttrær og hvit stakitt, vimpler peker dovent til sjøs og båter holdes i vigør av en svak krusning på sjøen. Farer av ymse slag lurer i gress, trær og under steiner; hoggorm og flått har godt fotfeste på øya, og eksemplarer av begge arter har måttet bøte med livet under mine barnesbeskyttende morderhender. Det hviler en slags spent døsighet over Pinnö denne dagen.
Fortsett å lese «Over grunt vann»