Harde tak på Besshøe

Hun ble overrasket, den unge kvinnen bak disken på Bessheim Fjellstue, da jeg spurte om det var greit at jeg parkerte på parkeringsplassen utenfor for en dagstur. Det kunne virke som spørsmålet mitt var en fornærmelse mot godt over 100 års gjestfrihet. Hun svarte at selvsagt kunne jeg det. Jeg takket, hun svinset inn igjen på bakrommet, og jeg steg tilbake ut i den kjølige vårluften.

Fortsett å lese «Harde tak på Besshøe»

Det gode lange livs far, Hallingskarvet

Hallingskarvet har i hele mitt liv lokket med sitt langstrakte blunk en solskinnsdag, sin blanke glassur en aprilkveld, eller fine hvite melisdryss en augustmorgen. Den monumentale fjellryggen strekker seg rundt 35 kilometer vestover fra Geilo i Hol kommune i Buskerud, til nord for Finse i Ulvik kommune i Hordaland, og rager så høyt som 1933 moh. på det høyeste. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å gå Hallingskarvet på langs. Nå var endelig tiden her. Jeg satte av datoen tidlig på året, og fikk min far med på tanken. Siste helgen i august, 2017, var spikret. Vi har begge et livslangt forhold til dette fjellet, om enn for det meste på avstand. Jeg fortalte han at det nok kom til å bli en ganske lang tur, og ikke minst, bli en del stein. Han spurte om vi skulle ha én eller to biler.

Fortsett å lese «Det gode lange livs far, Hallingskarvet»

Reinnesfjellet opp

Reinnesfjellet (810 moh.) i Skjomen er et ettertraktet turmål, både for turgåere og barnefamilier, og ikke minst stisyklister. Fjellet er deilig glattskurt med herlig friksjonsfull granitt, og spektakulært å gå eller sykle på. Marianne og jeg hadde ikke med oss sykler denne vakre julidagen, men vi hadde med oss våre to barn, Hennie (5 år) og Willia (7 år). Målet var først og fremst varden på Reinneset (ca. 430 moh.).

Fortsett å lese «Reinnesfjellet opp»

1200 bratte meter opp fra fjæresteinene

På kommunegrensa mellom Narvik i øst og Ballangen i vest ligger Rånkeipen (også kalt Rånbogen) som et markant skille. Den ligger med Skjomen-fjorden nedenfor i øst, og innsjøen Storvatnet i vest. Toppen på 1200 høydemeter er synlig som en nisefinne et godt stykke både øst og vest for Skjomenbrua, og også når man kommer inn i Narvik sentrum østfra. I så måte er den et forlokkende mål for de av oss som ikke klarer å reise forbi et slikt skue uten å tenke at der skulle man vært. Det var i alle fall noe Marianne og jeg tenkte da vi så toppen fra Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.) sommeren 2016. Når vi i år hadde stelt oss slik at vi dro på været nordover – og for et godt valg – da var det bare å ta fatt på de 1200 bratte høydemeterne fra E6 i fjæresteinene.

Fortsett å lese «1200 bratte meter opp fra fjæresteinene»

Den grå eminense, Hårteigen

Det er en stund siden sist far og sønn har vært på tur. Hardangervidda er det fjellområdet vi har felles, og midt oppe på det flate fjellplatået reiser det seg et monument over siste istids herjinger som gir et spektakulært rundsyn over dette sårbare og vakre landskapet. Hårteigen, Hardangerviddas grå eminense troner 1690 meter over havet. Vi, eller egentlig jeg, sønnen, bestemte at dit skulle vi reise. Jeg har passert Hårteigen på vei fra øst til vest flere ganger. Jeg har sett Hallingskarvet fra Gaustatoppen, og Gaustatoppen fra Hallingskarvet. Nå ville jeg se Gaustatoppen og Hallingskarvet fra Hårteigen, midt mellom i en fin triangulering mot øst. Og så var det det å stå på toppen av noe vi har sammen, nemlig Hardangervidda. Og ikke minst, dra på tur sammen igjen, det har en verdi det også. Far og sønn, med alt det innebærer av vekselvis glede og små irritasjoner, akkurat sånn det skal være.

Fortsett å lese «Den grå eminense, Hårteigen»

Tredjetoppen

Å komme seg opp på Aidarasčohkka eller Tredjetoppen (1272 m.o.h.) som den heter på norsk, på Fagernesfjellet, høyt over Narvik sentrum, er ingen bragd i seg selv. Når man i tillegg jukser og tar fjellheisen opp, så blir det tilsynelatende lite å skrive hjem om, men jeg gjør det allikevel. For trass i at sommerværet glimret med sitt fravær denne 15. juli, og tåka rant som skum oppover fjellsidene etter oss, så ble dette en veldig hyggelig tur med svoger Lars Andreas Moe.

Fortsett å lese «Tredjetoppen»

Skjomtinden og Lilletind

Klokken 0920, tirsdag den 12. juli 2016, startet Marianne og jeg turen opp fra parkeringsplassen ved Nervannet i Håkvikdalen, med mål om å bestige en kjent fjellprofil som ses mot sør fra sentrum av Narvik, nemlig Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.). 3 timer og 20 minutter senere sto vi på toppen etter en herlig tur i et fantastisk vær.

Fortsett å lese «Skjomtinden og Lilletind»

Stigen

Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.

Fortsett å lese «Stigen»

To vårskiturer til Rasletinden

Det er ikke like ofte lenger at livet tillater en sånn luksus som vårskiturer til 2000-meters-topper i Jotunheimen er. Barnepass er ikke selvsagt, og tiden strekker heller ikke til. Hjelpsomme svigerforeldre og en forståelsesfull kjæreste gjorde at jeg denne våren fikk til to fine toppturer rundt Rasletinden (2105 moh.) på Valdresflye, og endatil på to påfølgende helger. Første helgen ble kjærestetur med Marianne, den andre helgen tok jeg turen alene.

Fortsett å lese «To vårskiturer til Rasletinden»

Rombaksbotn

Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.

Fortsett å lese «Rombaksbotn»

Rombakstøtta

Det er lørdag morgen, 18. juli, i det lille tettstedet Beisfjord med 649 innbyggere, innerst i Beisfjorden, én mil fra Narvik. Marianne og jeg har fått mat i ungene, overlevert ansvaret til hennes foreldre, og vi putter en sparsommelig pakket sekk i leiebilen. Skydekket ligger adspredt over Beisfjordtøtta og åsene rundt. Gradestokken viser bare litt over 14 grader, og det er fuktig i den irrgrønne vegetasjonen etter regn. Yr melder om skiftende skydekke og sol, så vi tar sjansen. Dagens mål er det etterlengtede trofeet Rombakstøtta (1230 moh.), det andre staute kvinnfolket i Fagernesfjellmassivet som kroner halvøya hvor Narvik ligger helt ute på spissen. Beisfjord avgrenser denne halvøya på sørsiden, Herjangsfjorden gjør det i vest og Rombaken i nord.

Fortsett å lese «Rombakstøtta»

Fra Jokkmokk til Sulitjelma (Sverige på tvers, del 2)

Når jeg nå sitter her, 20 måneder etter at Hans Jakob Rogstad og jeg fullførte andre og siste halvdel av vår krysning av Sverige på tvers langs polarsirkelen, og skal skrive en beretning om denne turen, så svikter minnet meg. Den vekselvis glisne og tette skogen, de myke åssidene, barfjellet og de endeløse vassdragene i dette øde terrenget langt nord, som i slutten av februar er isnende kaldt og dekket av is og snø, trass i at kontrastene er tilstede, har ingen tydelige merkelapper man kan hekte av og feste i hodet.

Fortsett å lese «Fra Jokkmokk til Sulitjelma (Sverige på tvers, del 2)»

Om å bygge klatrevegg til hjemmebruk

De aller fleste barn har en dragning mot å klatre. De klatrer på stoler, sofaer og bord. De henger i rekkverk og etter dørhåndtak. Så hvorfor ikke gi dem et godt alternativ som gjør at familien fortsatt kan hevde å bo i et møblert hjem? Hvorfor ikke bygge en klatrevegg hjemme? Og når du først er i gang, hvorfor ikke bygge den slik at du kan bruke den selv også? Her er oppskriften.

(En versjon av denne artikkelen er også gjengitt på UT.no – Bygg din egen klatrevegg.)

Fortsett å lese «Om å bygge klatrevegg til hjemmebruk»

Store Skagastølstind i grevens tid

Jeg har vært på Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) eller Storen som den kalles, to ganger tidligere. Den første gangen  via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. Men jeg har aldri gått normalruta opp. Dette ble Helge Fonnum (som jeg gikk sammen med de to første gangene) og de to førstereisgutta Bård Greve og Michael Just Hansen, og undertegnede enige om å gjøre noe med, og vi satte av en helg i september 2014.

Fortsett å lese «Store Skagastølstind i grevens tid»

På Norges tak med svigerfar

Marianne mente det var på høy tid å ta med sin far Geir Wahlstrøm på Norges tak, Galdhøpiggen (2468,8 moh.). Jeg var selvsagt enig, og vi tok turen nordover fredag 8. august 2014, med første stopp Lom, hvor vi overnattet i en campinghytte på Nordal Turistsenter.

Fortsett å lese «På Norges tak med svigerfar»

Glittertinden i tåke

Fredag 21. juni 2013 møttes vi inne i stua på Glitterheim; Bård Greve, Christian Eide, Eldar Lillevik, Marius Tandberg, Michael Just Hansen og undertegnede. Jeg hadde kjørt alene oppover, parkert bilen ved bommen, og syklet inn til Glitterheim hvor de andre gutta allerede var kommet.

Fortsett å lese «Glittertinden i tåke»

Reindrenger på Finnmarksvidda

I forbindelse med en jobbreise for NRK til NRK Sápmis hovedkontor i Karasjok i 2013 ble Øyvind Werner Øfsti, Bjarne Ringstad Olsen og undertegnede invitert av Nils Johan J. Gaup og Edmund J. Grønmo på hyttetur helgen før vi skulle i arbeidsmøter påfølgende mandag. Som driftige reineiere hadde selvsagt Nils Johan og kona Marit Kirsten Anti Gaup gode baktanker med turen. Vi fikk utdelt bevis på at vi skulle være reindrenger og bidra til frakt av forsyninger og ved til hytta oppe på Finnmarksvidda. En sjelden mulighet for et innblikk i moderne samisk kultur, og ikke minst til å være sammen med gode kollegaer!

Fortsett å lese «Reindrenger på Finnmarksvidda»

Isen på Kongen og Langskipet

Klatring SvalbardKlatring på Svalbard

Tre menn kjemper seg opp til de høyeste toppene nordvest på Spitsbergen. De skal hente verdifulle data som kanskje kan si noe om issmeltingen i fremtiden.

24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2012 i forbindelse med «En naturlig helaften» og på NRK1 i mars og april 2013 som en del av «Ut i naturen».

Filmfotograf: Helge Kaasin.

Se Isen på Kongen og Langskipet.

Falketind og Stølsnostindene

Vi hadde bare én dag på oss til å bestige fjellet som har brent med en lokkende flamme i oss i mange år. Falketind (2067 moh.), en av Jotunheimens absolutte juveler, hadde fått stå urørt av oss begge. Sant og si hadde jeg vel ikke vært på disse traktene siden vi to, Per Kristian Bø og undertegnede, pluss Helge Fonnum, en kald februarkveld i 2003 besteg Falketinds mektige nabo i nordøst, Uranostinden (2157 moh.), og det var på høy tid å komme tilbake til dette herlige området sør i Jotunheimen.

Fortsett å lese «Falketind og Stølsnostindene»

Beaivečohkka

Det tynne jordsmonnet er gjennomtrukket av vann i den bratte løvtrekledte lia. Bregner og mose strutter irrgrønt og dekker morener, flyttblokker og fjell. Vi beveger oss sakte oppover mot tregrensen i det bratte og uoversiktlige terrenget. Gradestokken viser elleve grader, og tynne tåkebanker driver mellom de bratte fjellsidene. Bak oss står bilen parkert i skillet mellom Stubblidalen og Skamdalen innerst i Beisfjord ved Narvik. Foran oss, på 500 høydemeter, ligger Torsvikkollen, dagens første mål. Bak der igjen ligger det endelige målet, Beaivečohkka på 1003 moh. Vi har i noen få timer plassert barna hos bestemor og bestefar i Beisfjord, og nyter hesblesende tiden mellom to amminger.

Fortsett å lese «Beaivečohkka»