Vi hadde bare én dag på oss til å bestige fjellet som har brent med en lokkende flamme i oss i mange år. Falketind (2067 moh.), en av Jotunheimens absolutte juveler, hadde fått stå urørt av oss begge. Sant og si hadde jeg vel ikke vært på disse traktene siden vi to, Per Kristian Bø og undertegnede, pluss Helge Fonnum, en kald februarkveld i 2003 besteg Falketinds mektige nabo i nordøst, Uranostinden (2157 moh.), og det var på høy tid å komme tilbake til dette herlige området sør i Jotunheimen.
Det tynne jordsmonnet er gjennomtrukket av vann i den bratte løvtrekledte lia. Bregner og mose strutter irrgrønt og dekker morener, flyttblokker og fjell. Vi beveger oss sakte oppover mot tregrensen i det bratte og uoversiktlige terrenget. Gradestokken viser elleve grader, og tynne tåkebanker driver mellom de bratte fjellsidene. Bak oss står bilen parkert i skillet mellom Stubblidalen og Skamdalen innerst i Beisfjord ved Narvik. Foran oss, på 500 høydemeter, ligger Torsvikkollen, dagens første mål. Bak der igjen ligger det endelige målet, Beaivečohkka på 1003 moh. Vi har i noen få timer plassert barna hos bestemor og bestefar i Beisfjord, og nyter hesblesende tiden mellom to amminger.
På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.
Da vi i 2008 var returnert fra vinterens feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen, besøkte vi isgrottene i Austre Brøggerbre ved Ny-Ålesund på Svalbard. Grottene er smeltevannskanaler i isen som på Svalbard holder seg åpne gjennom vinteren fordi breene er så kalde. Endre Før Gjermundsen eksperimenterte en del med kamera og blits der nede i mørket. Blant annet forsøkte han fotografering med løs blits og lang lukkertid, uten stativ. Siden det er absolutt ingen lystilgang der nede kunne speilet på kameraet være nede, uten at informasjon ble registrert før jeg fyrte av blitsen. Ved ett tilfelle var jeg på vei opp av breens indre på jumar, da vi tok et bilde; Endre med kameraet, jeg med blitsen. Ett av disse bildene sendte Endre inn til bladet Klatrings fotokonkurranse om Norges beste klatrebilde i vinter, og han vant førsteprisen på 10.000 kroner i utstyr fra Mammut. Gratulerer Endre!
Det er kvelden før min fødselsdag. Det er førti år siden min mor en vakker høstmorgen slo en spiker inn i den skjøre evigheten i et febrilt forsøk på å holde seg der. Meg og mitt befinner seg i en svak kjegle av kunstig lys, som kastes tilbake fra spenstige lauvtrelegger og glitrende granbar. Utenfor hviler et mykt mørke. Under slitte joggesko surkler det i en masse av rennende vann og gjørme. Bak meg smitter bilgummi sakte men sikkert over på grunnen i en fest av trestemt friksjon. Mine spente legger. Sølesprut. Glitrende panne. Det røde gnaget fra sælen. Jeg er hesten, bak meg er min troika. En jordløper møter høylys dag og stopper i forundring. Lukten av oppbløtt muld, bark, trevirke, en fallen gran. Kongler. Den søte lukten av råtnende frukt i det jeg når bebyggelsen. Lyset fra lune, varme hjem i skogbrynet i flimmeret fra dansende løvverk og bar.
Gjennom den frodige Stubblidalen summer det av mygg, klegg og andre av insektverdenens plagsomme skapninger, men skogbunnens skjønnhet overgår selv de verste bitt. Blomster, gress, blåbærlyng og potente moltekart krydrer det, i geologisk tid, unge morenelandskapet. Suset fra den kalde og krystallklare Stubblielva blander seg med fuglekvitter og insektsurr. Jeg er på vei alene opp mot Vomtinden, en 1495 meter høy fjelltopp som står som en steil pyramide ruvende over et høyereliggende platå som abrupt avslutter den grønne dalen, og setter scene for blankskurte grå fjell spettet med fjellvann, hengebreer og snøflekker. Vomtinden er den mest karakteristiske av de toppene som ligger som en naturens skyline bak den lille bygda Beisfjord noen kilometer unna Narvik, men er omkranset av et mangfold av andre vakre og bratte topper.
Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.