Etter fire dager med klatring og henting av stein, har laget tatt en hviledag. Men de har ikke ligget på latsiden! Sola har smeltet levegger og kjøkkenbenken, og det kalte på reparasjoner og opprydding, forteller Helge:
I strålende vær, med utsikt over hele Nordvestspitsbergen, inntok Helge og de andre lørdag lunsjen på toppen av Granitten som rager 1081 meter over havet. De første steinprøvene er i boks, og døgnet er i ferd med å forskyve seg litt for laget.
Hør Helge fortelle hvorfor: Rastløs 25.04
Dokatedralen åpnet!
Med tale og et lite, men lydhørt publikum, ble dokatedralen på nordvest-Spitsbergen åpnet i dag! Til høytideligheten hørte også klipping av snor, det vil si stålwire i dette tilfellet. Med sterk kulde og vind er det viktig å gjøre livet behagelig, og en lun do i isødet kan heve humøret flere hakk, forteller Helge.
Det er mulig gradestokken ble sprengt da den nådde 4o kuldegrader. Faktum er i alle fall at gjengen i teltet på nordvest-Spitsbergen nå må gjette seg til temperaturen ute. I dag gjetter Helge på – 25.
Men verre enn kulde er tåka. Den umuliggjør skikkelig rekognosering av fjellet der steinprøvene skal hentes ut, og fører til at aktiviteten er konsentrert rundt teltet som stadig får flere levegger og mer luksuriøs kjøkkenbenk…
Hør Helge fortelle: Tirsdag 23. april
Fjerde dag
Satelittelefonen ville ikke være med på å sende bilder. Fra nå av vil Helge ringe inn sine bloggposter.
Skjønt nå hadde han virkelig trengt å gi oss et bilde av det laget kaller dokatedralen! Det er Endre som har satt seg fore å lage et stort og fint byggverk der man ellers kunne tro det holdt å gå bak en snøskavl. Selv om snøen er hardpakket og fin, og det gikk lett og bygge levegger, tar dokatedralen sin tid, forteller Helge.
Kjøkkenbenkene av snø er imidlertid ferdige, og med treplater på toppen, betegnes kjøkkenkroken som den reneste luksus. Med dårlig sikt og 40 kuldegrader tilbringes det mye tid inne i det store 10-manns militærteltet, og god mat er viktig for å holde humøret oppe.
Dårlig sikt gjør det skummelt å kjøre skuter på breen som har mange farlige sprekker, men den første rekognoseringsturen er foretatt. Målet for ekspedisjonen er å hente ut kvarts i granittfjellene for å tidsbestemme denne. Helge beskriver fjellene som taggete og fine, med store spir og lange renner. Der er her gjengen skal gjøre jobben sin i ukene som kommer.
Hør Helge fortelle: Mandag 21. april
Inn i villmarken
Det er -15 grader ute, vinden uler i 9 m/s, men det er god sikt og sol. Vi har bestemt oss for avreise. Endelig. Skal bli deilig å komme skikkelig ut på tur. Litt småpakking gjenstår før alt er klart og nå får vi bekreftet om vi har tatt med oss alt vi trenger. Men halvannet tonn med utstyr burde rekke. Skulle jeg gått med pulk i tre uker her hadde jeg hatt med mellom 60 og 80 kilo. Tross alt er dette en jobb, og litt luksus skal man unne seg.
Herfra blogger jeg via satelittelefon, så vi får se hvordan det fungerer.
Blant sadelspisere
Ursus maritimus, bedre kjent som isbjørn eller polarbjørn, er en skapning man skal ha stor respekt for. Den er verdens største landlevende rovdyr og labber rundt i stort antall dit vi forhåpentligvis skal i morgen, Nordvest-Spitsbergen.
Isbjørner er som tenåringer, de er vanligvis inaktive omkring 66,6 % av tiden, da de enten sover, hviler eller venter mens de jakter. De tilbringer gjennomsnittlig 29,1 % av tiden med å vandre eller svømme omkring, ca. 1,2 % av tiden med å jakte, og ca. 2,3 % av tiden med å spise.
Om å ligge på været
Selv om været var godt tidlig i dag onsdag i Ny-Ålesund, så ble det klart av værutsiktene fremover på meteogrammet at det ikke var noen god idé å kjøre ut bensindepot med snøskutere i dag. Vi holdt muligheten åpen på frokostmøtet klokken åtte, og det ble bestemt at Endre og jeg skulle ta med oss et fat og en rekke jerrykanner med bensin for å sette litt over halvveis til base camp fra Ny-Ålesund. Dette vil sikre at ekspedisjonen kommer trygt hjem fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen en gang uti mai.
Vi arbeidet frem til lunsj med å fylle bensin og ellers forberede depotutkjøring, men det ble klart rett før lunsj at det ikke var noen god idé å reise ut. Isteden spiste vi lunsj før vi hentet skuterne Bjørn André og jeg skal bruke, og tok oss en tur alle fire innover de hvite viddene her oppe. Målet med turen var at vi skulle bli fortrolige med skuterne, og teste noen bratte opp- og nedkjøringer som må forseres både når vi skal sette ut depot og når vi reiser ut i felt. Det ble en flott tur, men på slutten kom det snøværet og vinden som var meldt. Dermed viste det seg å ha vært en god avgjørelse å ligge på været.
Etablering av depot på Lloyds hotel
I dag, tirsdag, har det vært en begivenhetsrik dag i Ny-Ålesund. Ekspedisjonen møttes klokken 0800 til frokost og planlegging. Været var blitt grått etter en fantastisk fin dag på mandag, og planene om å dele ekspedisjonen i to for å sende ut en gruppe via snøskuter for å sette ut et depot halvveis til base camp, trolig på breen Isachsenfonna, og en annen gruppe for å sette ut et depot fra båt innerst i Krossfjorden ved den lille og mildt sagt avsidesliggende hytten Lloyds hotel, ble kullkastet.
Rettere sagt ble den første delen av planen kullkastet, og vi satte alt inn på den delen av planen som innebar båten Teisten. Vinden var ikke så sterk selv om skydekket var lavt, så det skulle kunne gå å komme inn i Krossfjorden. Båten har kran til lasting av utstyr. Vi tok med oss to bensinfat til snøskuterne og ett parafinfat til fyring i base camp, samt over 300 kg utstyr, i alt ett tonn.
Sveip over Svalbard
Mandag ble nok en hektisk dag. Etter at Anne og Endre reiste med snøskuter fra Longyearbyen så reiste Bjørn André og jeg med fly til Ny-Ålesund. Vi møtte opp i hangaren hvor flyet stod med over 100 kg bagasje med oss. Flyet tok ca 20 passasjerer, og vi hadde god utsikt til et fantastisk landskap under overfarten som tok en times tid.
Vel fremme ble vi hentet og innlosjert på den fransk-tyske forskningsstasjonen AWIPEV før vi spiste middag i den felles kantinen. Klokken 1700 løp vi opp til Norsk Polarinstitutt og snakket med stasjonssjefen Trond Svenøe som hjalp oss med å koble oss opp til NRK2-programmet Sveip via Skype med webkamera. Sendingen startet direkte klokken 1710 og jeg ble intervjuet om ekspedisjonen og snakket løst og fast om ukene vi har foran oss. Klippet kan ses på NRKs nett-TV her.
Anne og Endre kjørte sammen med Rainer og Tove, to fastboende i Ny-Ålesund, og hadde en strabasiøs, men fin tur fra Longyearbyen. Turen på 250 km tok hele ni timer med snøskuter fordi de hadde tre tunge sleder fordelt på to skutere. Et halvt tonn utstyr krever sitt når det er mye snø, og de måtte omfordele vekt, en sledekrok røyk, og de havnet midt i overvann. Ingen forventet at de skulle klare turen uten overnatting pga. melding om dårlig vær, men det gikk heldigvis bra. De rakk frem og kunne delta i feiringen av en fransk forskers bursdag.
Det er et spennende lite samfunn her oppe med forskere fra en hel rekke nasjoner, og det er et godt miljø. Vi kom kjapt inn i rutinene, og det ble selvsagt nok en sen kveld på dette stedet hvor solen for tiden aldri går ned.
Avreise til Ny Ålesund
Dagens forberedelser til feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen har gått bra. Nå er vi ikke langt unna avreise. Endre og Anne har allerede reist mens Bjørn André og jeg venter på å ta flyet til Ny-Ålesund. Morgenens sikkerhetsbrief kl 0830 med sjekk av ruter og sikkerhetsforanstaltninger gikk etter planen. Vi må ringe inn hver kveld før kl 21, ellers blir det satt i gang leteaksjon.
Det er rapportert mye snø enkelte steder på ruten til Ny-Ålesund, så de får det tøft i dag. Ellers er det store sprekkområder dit vi skal, i tillegg til mye isbjørn. Værutsiktene ser ikke bra ut for denne uken, så vi kommer nok ikke ut i felt før tidligst torsdag. Men dagene kommer til å gå med i Ny-Ålesund, vi skal bla. sette ut depoter og pakke om lasten til fire skutere. Bjørn André og jeg hadde obligatorisk skuterkurs i dag. Det var morsomt og gikk bra. Utrolig fint å kjøre innover de store hvite flatene her på Svalbard mens reinsdyr lunter ved siden av. Vi måtte pakke av en av sledene pga. all snøen, så det blir en del mer å ta med på flyet for oss. Det blir spennende dager fremover. Herfra blir det å blogge via satelittelefon, med de utfordringer det gir.
Rydde i sokkeskuffen?
Endelig er skutersledene pakket. Anne skal kjøre med en slede, mens Endre skal kjøre to stykker til Ny-Ålesund mandag formiddag. Før det er det en siste prat med sikkerhetsansvarlig på UNIS. For vår del, dvs Bjørn André og meg, så skal vi etter møtet på skuterkurs før vi reiser med fly til Ny-Ålesund. Vi jobbet 12 timer i dag, så det var godt med en pils og biff på Kroa. Helt utsøkt faktisk.
Vi snakket en del om gruppedynamikk. Det er blant annet viktig på en tur som denne at vi assistenter har en klar sjef å forholde oss til, og at alle har en klar formening om hverandres forventninger til turen. I første rekke står det vitenskapelige, men det er klart at for meg f.eks så er det viktig å få noen gode bilder og videofilm mens man får til det vitenskapelige.
Slike ting må snakkes om, for, som filosofen Theodor W. Adorno sier i Minima moralia: ‘Ingen tanke er immun mot sin kommunikasjon’. Alt kommer for en dag, spørsmålet er bare hvordan man takler det.
Pakking og atter pakking
[transcoded id=115]
Det å skulle pakke for tre uker i felt på et så ugjestmildt sted som Svalbards norvestre yttergrense er en oppgave man må ta alvorlig. Dermed tar det også tid. Gårsdagen, altså lørdag den 12. april, gikk med til forskning på medbrakt videokamera, handling av mat og diverse, og pakking av mat, klær og klatreutstyr. I tillegg jobbet jeg i noen timer med å komme meg på nett via satelittelefon, noe som ikke var så enkelt, men endelig da klokken nærmet seg 0200 kunne vi sjangle hjem av tretthet. På veien møtte vi andre som sjanglet av andre grunner. Longyearbyen en lørdagskveld er som andre steder en lørdagskveld.
Uansett så rakk vi en tur på det sagnomsuste Huset for en hakkebøf, noe som smakte bra. Huset er gruvearbeidernes gamle forsamlingshus og inneholder i dag restaurant, kafé, kiosk og kino, og har en vinkjeller tilknyttet seg med 25000 vinflasker. Vi tok en pils.
En 'babb og rett hjem
Hver fredag ettermiddag samles studenter og ansatte på UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) til fredagspils nede i spisesalen med godt drikke og livlig prat. Bjørn Andrè, Endre og jeg tok oss en tur ned etter endt arbeidsøkt kl 20. Da hadde vi sydd og limt på sponsorlogoer på noen klær, pakket ut nye klær, sjekket en del teknisk utstyr osv., slik at alt blir klart til forskningsekspedisjonen til Nordvest-Spitsbergen. Vi var dyktig slitne og trengte litt avveksling.
Salen var full av folk i festhumør og vi gled inn i praten, mens musikken spilte behagelig i bakgrunnen. Det store ildstedet midt i rommet var tent, snøen og vinden pisket utenfor; det var i det hele tatt meget hyggelig. Vi pratet 10% skit og 90% tur, mer eller mindre som vanlig. Etterpå tok vi oss en tur ut for å sjekke utelivet her i Longyearbyen. Mens vi tok oss en pils blant livlige turister og fastboende tenkte jeg litt på dagen som hadde gått.
Ingen bjørnetjeneste
Alle som skal ut på feltarbeid i regi av Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), skal gjennomgå et sikkerhetskurs for hvordan man skal ferdes på Svalbard. Bjørn Andrè og jeg møtte opp på UNIS-bygget kl halv ni i morres sammen med tre andre personer for å få dette kurset. Vi ble foredratt for i halvannen time om farene med bre – 60 prosent av Svalbard er dekket av bre – og farene for isbjørn. Et meget nyttig og interessant kurs. Vi ble også vist nødpeilesender og satelittelefon.
Deretter bar det ned på «Logistikkens» store lager av skuterdresser etc. «Logistikken» er de som utstyrer forskerne med det de trenger av utstyr til feltarbeid mm. Vi tok på oss et par skuterstøvler og fikk hver vår jaktrifle i hånden. Så bar det til skytebanen i en overfylt jeep et stykke unna Longyearbyen. Vinden hylte og med -20 grader var det vel en effektiv kulde på nærmere -35 grader da vi sto barfingret og fiklet med våpen og skarp ammunisjon i den halvoverbygde bygningen.
Vi skøt fem serier, to liggende, to sittende og en stående. Den vanligste posisjonen for skudd på isbjørn er sittende på huk, da får man både overblikk og støtte for rekyl og sikte. Skuddene smalt skikkelig og rekylen var tøff for skuldrene, men vi traff da blinken med bilde av isbjørn og i treffsonen som er de vitale indre organer. Hjernen er så liten at det nytter lite å skyte på hodet.
Etter hutrende lapping av blinker mellom hver økt og retur av blinkene, så fikk Bjørn Andrè og jeg forsøke hvert vårt skudd med signalpistol. Den skyter ut en liten granat som eksploderer 100 meter unna og skremmer bjørnen. Å skyte bjørn er ulovlig, man prøver på alle måter å skremme den vekk så langt det går, og da er signalpistolen bra å ha. Neste skritt er å skyte for å skremme før man eventuelt er nødt til å skyte for å drepe. Men først og fremst er første bud å fjerne seg fra bjørnen. Det er vi som er inntrengere her oppe.
Natt i Longyearbyen
Det ble natt før vi kom oss i hus på Longyearbyen. Bjørn André og jeg ligger på et hybelhus for besøkende forskere. Ute er det overraskende lyst, det er klart vær, men vinden hyler og det er -15 grader. Det var tøft å gå ut av flyet etter å ha sovet i den varme flykroppen. Endre hentet oss og vi fordelte noe utstyr, pratet om de neste dagene og om sikkerhetskurset i morgen. Det blir spennende dager før avreise til Ny-Ålesund på mandag, hvor den virkelige turen begynner. Nå er det om å gjøre å få seg litt søvn.
Avreise til Svalbard
Etter måneders planlegging og arbeid med sponsorer, nettsider og bunkevis med små og store tuer, så er det endelig klart for avreise til Svalbard. En måneds vitenskapelig ekspedisjon i regi av UNIS med tre andre, to som jeg ennå ikke har møtt. Jeg skal møte Bjørn André på Gardermoen for ompakk slik at vi ikke får så mye overvekt. Jeg har med en del klær som skal fordeles blant annet. Skal bli deilig å stresse litt ned på flyet nå.
Barske gleder
Jeg ble tidlig i min lesning av filosofi bergtatt av den Tromsø-fødte juristen, filosofen og tindebestigeren Peter Wessel Zapffes (1899 – 1990) dypt pessimistiske fagtekster, tett etterfulgt av hans dypt humoristiske skildringer av mennesker og levd liv slik vi finner det blant annet i det nordnorske nye testamentet ”Barske glæder”.
Zapffe møtte sin venn og mer kjente kollega, den 13 år yngre Arne Næss (f. 1912), allerede i 1930-årene, da de begge bedrev klatretrening på Kolsås i Bærum.
Rent filosofisk sto de på hvert sitt ben, og Zapffe ble aldri noe annet enn en perifer skikkelse i det filosofiske miljøet rundt Næss, den såkalte Oslo-skolen, men de hadde en slags filosofisk og sportslig holdning felles, og de inspirerte hverandre gjensidig.
I ”Barske glæder” sier Zapffe følgende om den edle kunst tindesporten:
Forresten er tindebestigningen slet ikke ”sport”. Den er dionysisk livsbekræftelse. Den er menneskekrypets møte med vredesrynkerne i jordens ansig. Den er Dante-færd langs Infernos kjæver, et buestrøk av liv over den stenvordne stillhet.
I et slikt gufs av stor ånd og under en skyfri aprilhimmel hadde det seg altså slik at Marianne og jeg, samt to venner av henne, sist lørdag befant oss under det ruvende Nedre Sydstup på Kolsås, midt i blant nedfallen stein og hundre års klatrehistorie. På samme måte som Zapffe og andre historiske skikkelser som for alltid smyger seg blant steinene der oppe, så var målet vårt å trene for større bragder: de for Mont Blanc, jeg for Svalbard (og kanskje Mont Blanc?).
Misantropi og slim
Intet galt om folk som er i friluft, om de går tur, sitter i solveggen eller lufter bikkja, men jeg tror nok flere tenker om meg der jeg løper med tunga utenfor kjeften i påskefjellets velpreparerte skiløyper, at denne personen nyter da virkelig ikke fjellet!
Jeg undrer meg over alle påsketuristene som etter å ha spist seg fete og dovne på hytta i dagevis med en gang de kommer seg ut på ski søker sammen i klynger der hvor det selges pølse i lompe og saft. Så kan de sette sine velfødde rumper ned på medbrakte reinskinn og nyte utsikten, skrålet og maten. Jeg haster forbi, og folk ser på meg med en slags overbærende forakt.
Jeg minnes en gang for noen år siden da jeg småløp opp og ned Gaustatoppen. Flere snøftet og viste tydelig misbehag ved min hastige bestigning. Jeg tror de tenkte som så: denne personen får ikke opplevelsen av fjellet på samme måte som vi gjør; det vakre skuet fra toppen, ro og fred, og bare det å få være ute i det nydelige solskinnet! (Det må sies at konseptet rundt den turen i bunn og grunn var ganske fint; jeg hadde helgen før sett Gaustatoppen fra Hallingskarvet og tenkte der at neste helg skulle jeg da se Hallingskarvet fra Gaustatoppen. Som sagt så gjort. Turene er beskrevet her Hallingskarvet og her Gaustadtoppen)