Hun ble overrasket, den unge kvinnen bak disken på Bessheim Fjellstue, da jeg spurte om det var greit at jeg parkerte på parkeringsplassen utenfor for en dagstur. Det kunne virke som spørsmålet mitt var en fornærmelse mot godt over 100 års gjestfrihet. Hun svarte at selvsagt kunne jeg det. Jeg takket, hun svinset inn igjen på bakrommet, og jeg steg tilbake ut i den kjølige vårluften.
Det er ikke like ofte lenger at livet tillater en sånn luksus som vårskiturer til 2000-meters-topper i Jotunheimen er. Barnepass er ikke selvsagt, og tiden strekker heller ikke til. Hjelpsomme svigerforeldre og en forståelsesfull kjæreste gjorde at jeg denne våren fikk til to fine toppturer rundt Rasletinden (2105 moh.) på Valdresflye, og endatil på to påfølgende helger. Første helgen ble kjærestetur med Marianne, den andre helgen tok jeg turen alene.
Jeg har vært på Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) eller Storen som den kalles, to ganger tidligere. Den første gangen via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. Men jeg har aldri gått normalruta opp. Dette ble Helge Fonnum (som jeg gikk sammen med de to første gangene) og de to førstereisgutta Bård Greve og Michael Just Hansen, og undertegnede enige om å gjøre noe med, og vi satte av en helg i september 2014.
Marianne mente det var på høy tid å ta med sin far Geir Wahlstrøm på Norges tak, Galdhøpiggen (2468,8 moh.). Jeg var selvsagt enig, og vi tok turen nordover fredag 8. august 2014, med første stopp Lom, hvor vi overnattet i en campinghytte på Nordal Turistsenter.
Fredag 21. juni 2013 møttes vi inne i stua på Glitterheim; Bård Greve, Christian Eide, Eldar Lillevik, Marius Tandberg, Michael Just Hansen og undertegnede. Jeg hadde kjørt alene oppover, parkert bilen ved bommen, og syklet inn til Glitterheim hvor de andre gutta allerede var kommet.
Turbeskrivelsene finner du her:
Sett fra Leirdalen er Stetinden (2020 moh) en helt ordinær topp som med sin fortopp på 1985 moh, sin tydelige fjellhammer på toppeggen og sitt definerte toppunkt verken virker spektakulær eller vanskelig oppnåelig. Den likner virkelig ikke på sin tilnærmede navnesøster i nord med de Ti Forbitrede Fingertak og Mysosten. Men vinkelen bedrar. Sett fra Storebjørn (2222 moh) i vest går det en loddrett vegg fra det navnløse snøfeltet øst for Tverrbyttjønne i dalbotnen og 300 høydemeter opp til toppvarden, og eggen er smal som en sti etter fjellhammeren før veien videre snor seg i utsatte klyv opp til toppen.
– Hm, dette ser ikke riktig ut PK, terrenget stemmer ikke med kartet, eller omvendt, sa jeg.
Tåken hadde lettet noe og vi så på en lang fjellrygg i profil med et kneisende hode til venstre og en noe lavere bakende til høyre. Snøfallet hadde avtatt, men 10 cm kram nysnø dekket den grove uren og skjulte forræderiske feller for ustø føtter i våte støvler.
– Vi får stoppe og sjekke GPS og kart, sa PK.
Kart er makt. Faller man utenfor kartet står man maktesløs og avkledd tilbake utenfor folks synsrand og oppmerksomhet. Kart er ikke nøytrale avbildninger av virkeligheten, de er projiseringer av kartografens og/eller oppdragsgiverens verdensbilde. Å bli satt på kartet betyr at man er med i verden, det motsatte er å være utenfor, eller i beste fall å være i periferien. De tre 2000-meterstoppene Store, Vestre og Nørdre Kvitingskjølen er en perifer del av Jotunheimen, og har falt utenfor det populære turkartet «Jotunheimen Aust», men er ikke desto mindre verdt et besøk. Vi falt for fristelsen en helg i mars.
«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.
Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.
En vanvittig flott dag i Jotunheimen! Marianne og jeg hadde en særs deilig morgen på barflekken utenfor teltet med kaffe og frokost før vi begynte oppstigningen over Smørstabbreen til Gravdalstinden. Solen stekte og vi gikk i fint driv. Vi gikk opp på Søre Smørstabbtind før vi kunne kjøre ned og gå opp den bratte flanken som ledet opp til toppen. Jeg fikk en flott skitur ned igjen. Deretter skled vi videre ned igjen et stykke og gikk kjapt opp på Sørvestre Smørstabbtind. Fint skiføre også ned der. Så staket vi oss hjem til teltet igjen etter syv timer i solen; pakket sammen leiren og skled ned til bilen for den lange turen hjem til Oslo.
Marianne og jeg la i vei opp bakkene fra Krossbu med hver vår pulk etter å ha parkert bilen. Skydekket lå lavt fortsatt da vi etter noe over en km fant min faste teltplass og slo opp teltet. Vi spiste litt og pakket om før vi begynte å bevege oss opp mot breen. Vi kunne skimte Skeie ruve der inne i tåka. Etter en stund kunne vi gå opp den bratte flanken på østsiden. Noen små skred hadde gått der så vi var noe skeptiske, men det gikk fint. Flere andre hadde vært der før oss. Eggen mot toppen var til dels utsatt klyving, men det gikk bra. Da vi sto på toppen 2118 moh var det helt tåket og litt snø i lufta. Men da vi nesten var nede igjen åpnet det seg opp og vi kunne lage telemarksvinger i solskinn. Etter kort tid var vi nede ved teltet igjen. Klokken viste 21 og vi laget oss et herremåltid før vi gikk til sengs da kuldegradene kom. For en deilig dag!
Marianne og jeg er på vei til Smørstabområdet like ved Krossbu i Jotunheimen. Vi har overnattet på en rasteplass og skal nå kjøre litt videre og etablere leir noen km fra veien ved Krossbu. Været er litt halvveis, men vi håper på en fin tur opp til Skeie i dag, en ganske rå 2000-meters topp vi ikke har vært på før.