Blåfjellet (761 moh.) ligger ytterst på det vestre hjørnet av halvøya Gratangen i Troms, mot det som heter Grøsnes. Startpunktet for stien opp til toppen er den idylliske kirkegården i enden av Hågveien mot sørøst, hvor Mariannes familie på forsiden ligger begravet. Der er det også satt opp en informasjonstavle om turen.
Borturskartinden (871 moh.) ligger sørøst for der Mariannes mor er vokst opp, på Løvdal i Gratangen, sør i Troms. Når vi er på besøk er det et naturlig turmål, og denne gangen fikk vi muligheten. Med oss hadde vi Mariannes søskenbarn og hennes mann: en kirurg og en ingeniør, så vi var i gode hender.
Dette er fortellingen om 9 mennesker som høsten 2022, drevet av drømmer om urørt arktisk villmark på Grønland, og med en erfaren kjentmann på laget, gikk i Fridtjof Nansens fotspor fra høsten 1888; fra kanten av innlandsisen, vestover ned Austmannadalen, via Nansens teltplass og videre nordover til Kapisillit via Sandnes. Dette er en fortelling om stadige hindringer som måtte forseres, om vill og vakker natur, om møter med grønlandske reinsdyrjegere og den gamle norrøne bosetningen, om et eventyrlig fiske, bålkvelder opplyst av nordlys, og ikke minst kameratskap.
Vi går inn i fortellingen på sitt mest dramatiske, kun ett døgn etter at vi var satt av ved iskanten ved hjelp av helikopter. Vi hadde funnet stedet vi skulle vade over elven som renner ned fra det mektige bresystemet. En vading som var helt nødvendig for at vi skulle komme oss tilbake til sivilisasjonen, og som erfaringsmessig kun innebar våte føtter og legger. Men denne gangen ville naturen det annerledes.
Her jeg sitter på terrassen til 27 Allée Fantie ser jeg mot sørvest Glacier de Bossons skli sakte ned mot dalen som en frossen blåhvit og vill foss. Lenger opp skinner morgensolen på Dôme du Goûter (4304 moh.). To kilometer unna, i sørøstlig retning fra Dôme du Goûter, langs den skarpe eggen Arête des Bosses med de to karakteristiske Bosses du dromedaire, dromedar-humpene, en egg som også markerer grensen mot Italia, ligger den hvite dronningen Mont Blanc (4806 moh.). I mot meg, rett opp den skogkledde bratte fjellsiden i sør løper kablene og en og annen kabelbanevogn opp til mellomstasjonen Plan de l’Aiguille, før de fortsetter opp mot Aiguille du Midi (3842 moh.) som med sin bygningsmasse og høye tårn er et markant utropstegn for menneskets erobringstrang og ingeniørkunst. Øst for Aiguille du Midi dekker en taggete rekke av fjelltopper horisonten min som mektige blå kjemper høyt der oppe over den skogkledde åsen. Oppe på Mont Blanc er det nå på morgenen -6 grader, mens det her nede på 1030 moh. er 22 grader. Det tegner til å bli nok en solfylt og varm dag, og det er allerede et yrende liv i gatene. Noen rusler til bakeriet for å få tak ferskt brød til frokost, andre haster for å rekke en av de 3 taubanene som går fra sentrum av Chamonix med fullstappede sekker kledd i tau og isøkser. Det er starten på en ny dag i den europeiske ekstremsportens vugge.
I den slake åsen opp mot Dyregravshalle legger jeg bak meg Jønndalen og Solheimstulen Turisthytte. Stille, slitt og vinterstengt ligger den gamle portalen inn til Hardangervidda på gamle setertufter. Bleke gule strå stikker hist og her gjennom den skrinne vindherdede snøen, og forteller om sommeren som var, og somrene som kommer.
To ganger har Marianne og jeg syklet turen fra toppen av Gran Canaria, Pico de las Nieves på 1949 moh., og ned til sjøen. I 2018 stanset vi ved kjøpesenteret på El Tablero, men i 2020 syklet vi helt hjem igjen til Arguineguin. Denne siste turen er på 46 km. Om man stopper i Playa del Inglés er turen på 37 km. Selv om det er over 2000 høydemeter nedstigning på turen, så er det også 579 høydemeter å forsere.
Hun ble overrasket, den unge kvinnen bak disken på Bessheim Fjellstue, da jeg spurte om det var greit at jeg parkerte på parkeringsplassen utenfor for en dagstur. Det kunne virke som spørsmålet mitt var en fornærmelse mot godt over 100 års gjestfrihet. Hun svarte at selvsagt kunne jeg det. Jeg takket, hun svinset inn igjen på bakrommet, og jeg steg tilbake ut i den kjølige vårluften.
Hallingskarvet har i hele mitt liv lokket med sitt langstrakte blunk en solskinnsdag, sin blanke glassur en aprilkveld, eller fine hvite melisdryss en augustmorgen. Den monumentale fjellryggen strekker seg rundt 35 kilometer vestover fra Geilo i Hol kommune i Buskerud, til nord for Finse i Ulvik kommune i Hordaland, og rager så høyt som 1933 moh. på det høyeste. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å gå Hallingskarvet på langs. Nå var endelig tiden her. Jeg satte av datoen tidlig på året, og fikk min far med på tanken. Siste helgen i august, 2017, var spikret. Vi har begge et livslangt forhold til dette fjellet, om enn for det meste på avstand. Jeg fortalte han at det nok kom til å bli en ganske lang tur, og ikke minst, bli en del stein. Han spurte om vi skulle ha én eller to biler.
Reinnesfjellet (810 moh.) i Skjomen er et ettertraktet turmål, både for turgåere og barnefamilier, og ikke minst stisyklister. Fjellet er deilig glattskurt med herlig friksjonsfull granitt, og spektakulært å gå eller sykle på. Marianne og jeg hadde ikke med oss sykler denne vakre julidagen, men vi hadde med oss våre to barn, Hennie (5 år) og Willia (7 år). Målet var først og fremst varden på Reinneset (ca. 430 moh.).
Det er bratt på hjemstedet til Marianne, Beisfjord, lengst inne i en fjordarm ved Narvik. Det byr seg derfor en rekke bratte løpeturer. Her er tre av dem.
På kommunegrensa mellom Narvik i øst og Ballangen i vest ligger Rånkeipen (også kalt Rånbogen) som et markant skille. Den ligger med Skjomen-fjorden nedenfor i øst, og innsjøen Storvatnet i vest. Toppen på 1200 høydemeter er synlig som en nisefinne et godt stykke både øst og vest for Skjomenbrua, og også når man kommer inn i Narvik sentrum østfra. I så måte er den et forlokkende mål for de av oss som ikke klarer å reise forbi et slikt skue uten å tenke at der skulle man vært. Det var i alle fall noe Marianne og jeg tenkte da vi så toppen fra Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.) sommeren 2016. Når vi i år hadde stelt oss slik at vi dro på været nordover – og for et godt valg – da var det bare å ta fatt på de 1200 bratte høydemeterne fra E6 i fjæresteinene.
Det er en stund siden sist far og sønn har vært på tur. Hardangervidda er det fjellområdet vi har felles, og midt oppe på det flate fjellplatået reiser det seg et monument over siste istids herjinger som gir et spektakulært rundsyn over dette sårbare og vakre landskapet. Hårteigen, Hardangerviddas grå eminense troner 1690 meter over havet. Vi, eller egentlig jeg, sønnen, bestemte at dit skulle vi reise. Jeg har passert Hårteigen på vei fra øst til vest flere ganger. Jeg har sett Hallingskarvet fra Gaustatoppen, og Gaustatoppen fra Hallingskarvet. Nå ville jeg se Gaustatoppen og Hallingskarvet fra Hårteigen, midt mellom i en fin triangulering mot øst. Og så var det det å stå på toppen av noe vi har sammen, nemlig Hardangervidda. Og ikke minst, dra på tur sammen igjen, det har en verdi det også. Far og sønn, med alt det innebærer av vekselvis glede og små irritasjoner, akkurat sånn det skal være.
Å komme seg opp på Aidarasčohkka eller Tredjetoppen (1272 m.o.h.) som den heter på norsk, på Fagernesfjellet, høyt over Narvik sentrum, er ingen bragd i seg selv. Når man i tillegg jukser og tar fjellheisen opp, så blir det tilsynelatende lite å skrive hjem om, men jeg gjør det allikevel. For trass i at sommerværet glimret med sitt fravær denne 15. juli, og tåka rant som skum oppover fjellsidene etter oss, så ble dette en veldig hyggelig tur med svoger Lars Andreas Moe.
Klokken 0920, tirsdag den 12. juli 2016, startet Marianne og jeg turen opp fra parkeringsplassen ved Nervannet i Håkvikdalen, med mål om å bestige en kjent fjellprofil som ses mot sør fra sentrum av Narvik, nemlig Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.). 3 timer og 20 minutter senere sto vi på toppen etter en herlig tur i et fantastisk vær.
Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.
Det er ikke like ofte lenger at livet tillater en sånn luksus som vårskiturer til 2000-meters-topper i Jotunheimen er. Barnepass er ikke selvsagt, og tiden strekker heller ikke til. Hjelpsomme svigerforeldre og en forståelsesfull kjæreste gjorde at jeg denne våren fikk til to fine toppturer rundt Rasletinden (2105 moh.) på Valdresflye, og endatil på to påfølgende helger. Første helgen ble kjærestetur med Marianne, den andre helgen tok jeg turen alene.
Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.
Det er lørdag morgen, 18. juli, i det lille tettstedet Beisfjord med 649 innbyggere, innerst i Beisfjorden, én mil fra Narvik. Marianne og jeg har fått mat i ungene, overlevert ansvaret til hennes foreldre, og vi putter en sparsommelig pakket sekk i leiebilen. Skydekket ligger adspredt over Beisfjordtøtta og åsene rundt. Gradestokken viser bare litt over 14 grader, og det er fuktig i den irrgrønne vegetasjonen etter regn. Yr melder om skiftende skydekke og sol, så vi tar sjansen. Dagens mål er det etterlengtede trofeet Rombakstøtta (1230 moh.), det andre staute kvinnfolket i Fagernesfjellmassivet som kroner halvøya hvor Narvik ligger helt ute på spissen. Beisfjord avgrenser denne halvøya på sørsiden, Herjangsfjorden gjør det i vest og Rombaken i nord.
Når jeg nå sitter her, 20 måneder etter at Hans Jakob Rogstad og jeg fullførte andre og siste halvdel av vår krysning av Sverige på tvers langs polarsirkelen, og skal skrive en beretning om denne turen, så svikter minnet meg. Den vekselvis glisne og tette skogen, de myke åssidene, barfjellet og de endeløse vassdragene i dette øde terrenget langt nord, som i slutten av februar er isnende kaldt og dekket av is og snø, trass i at kontrastene er tilstede, har ingen tydelige merkelapper man kan hekte av og feste i hodet.
De aller fleste barn har en dragning mot å klatre. De klatrer på stoler, sofaer og bord. De henger i rekkverk og etter dørhåndtak. Så hvorfor ikke gi dem et godt alternativ som gjør at familien fortsatt kan hevde å bo i et møblert hjem? Hvorfor ikke bygge en klatrevegg hjemme? Og når du først er i gang, hvorfor ikke bygge den slik at du kan bruke den selv også? Her er oppskriften.
(En versjon av denne artikkelen er også gjengitt på UT.no – Bygg din egen klatrevegg.)