Vi hadde bare én dag på oss til å bestige fjellet som har brent med en lokkende flamme i oss i mange år. Falketind (2067 moh.), en av Jotunheimens absolutte juveler, hadde fått stå urørt av oss begge. Sant og si hadde jeg vel ikke vært på disse traktene siden vi to, Per Kristian Bø og undertegnede, pluss Helge Fonnum, en kald februarkveld i 2003 besteg Falketinds mektige nabo i nordøst, Uranostinden (2157 moh.), og det var på høy tid å komme tilbake til dette herlige området sør i Jotunheimen.
Vi reiste oppover fredag ettermiddag. Et par timer før solefall parkerte vi bilen på parkeringsplassen inne i Koldedalen ved Koldedalsvatnet. Vi pakket sekkene og fulgte veien den siste kilometeren eller så inn til veien stoppet ved en hytte. Der satte vi opp teltet på en litt kupert plass, før vi etterhvert krøp i soveposen, klare for tur dagen etter.
Klokkene ringte ved femtiden neste morgen. Vi pakket sekkene, spiste frokost, og la vei innover Morka-Koldedalen, klare for bre og høye fjell. Disen lå lavt på alle kanter, og turen innover ble ingen stor naturopplevelse. Vi fryktet på dette punktet for at disen skulle vedvare også i høyden, og stemningen var ikke elektrisk av entusiasme, men det gikk radig innover den ulendte dalen. Stadige snøflekker ble forsert uten behov for stegjern, også en bratt snøskavl innerst ved vannet som heter 1291.
Etter å ha vandret langs mesteparten av også det neste vannet, Andrevannet, som ligger noe lavere, på 1227 moh., traff vi på en kraftig elv som renner nordfra. Denne krysset vi, og vi visste ut fra beskrivelsene at vi skulle følge denne elven på vestlig side rett nordover. Fortsatt lå disen lavt, og vi så svært kort foran oss. Vi tok en rast før vi kløv oppover.
Fjellet var sleipt som såpe på grunn av disen, og flere steder var det partier som ikke anbefales i vått vær. Fossen dundrer til venstre, avgrunnen lå uklar under oss, og fremtiden var forhåpentligvis lys og blå der oppe. Vi klamret oss fast og kom oss oppover uten uhell. Snart var vi oppe ved brekanten. Fortsatt lå disen tett, men vi kunne ane konturene av fjell. Stemningen steg.
Vi holdt oss langs iskanten i de løse morenemassene og svingte etterhvert østover inn på snødekket. Vi tolket dette som snøfelter eller i den tynne randsonen av breen, og droppet breutstyret. Sakte steg vi opp over disen, og blå himmel, perforert i nederkant av en krans av vakre fjell, kom til syne. Vi stod i utkanten av Stølsnosbreen, i den gryta som er omkranset av fjellene Falketind (2067 moh.) i sør, og Midtre Stølsnostinden (2001 moh.) og Stølsnostinden (2074 moh.) i nord. En lavere fjellkam forbinder disse toppene med hverandre, og fortsetter på nordvestsiden med Stølsnosi.
Gleden bruste i kroppen over endelig å være tilbake i Jotunheimen, med utsikter til å bestige minst én 2000-meterstopp. Dessverre ble denne gleden forpurret noe av at jeg stadig fikk tilbakevendende kramper i begge lårene. Jeg frøs en del i starten av turen på grunn av kald vind, og vet av tidligere erfaring at det får konsekvenser. Nå måtte jeg vokte hvert skritt for å unngå at det hogg til, og utførte stadige strekkøvelser for å forsøke å løse det opp.
På grunn av dette ble vi forbigått av en enslig og sprek herremann som snart begynte klyvingen opp på det som vi, uten å se på kartet, tolket som toppunktet. Det viste seg snart å være feil. Vi la igjen sekkene våre nede ved foten av fjellet, og kløv etter opp på ryggen som ligger mot sør. Da vi kom dit opp, med, for min del, stor møye og stadige kramper, så vi at vi stod på starten av den lange og smale eggen som fører mot toppen av Falketind mot øst. Jeg ble hoppende glad, for da fikk vi også med oss en flott egg, og det er lite som er så morsomt som å vandre på egg.
Eggen innbyr til luftig akrobatikk enkelte steder, men her oppe var fjellet tørt, og vi trivdes hele veien. Snart så vi varden på toppen av Falketind, og kunne skue vidt utover Jotunheimen i nord, med det dominerende Hurrungmassivet sentralt. For en utsikt, og for en dag!
Vi slo av en prat med den enslige herremannen, og han lurte på om han skulle gå ned den bratte østveggen, litt nord for det laveste punktet på fjellkammen mellom Falketind og Midtre Stølsnostinden, mot Falkbreen. Dette er ruten førstebestigerne av Falketind valgte da de skulle bestige toppen, og innebærer klatring av grad 1–2, noe som kan være seriøst når man går ned. Han var derimot mest skeptisk til at han ikke hadde breutstyr og i så fall måtte krysse Falkbreen. Vi kom ikke til klarhet i hans valg før vi noe senere så han begynne å klyve ned ruten han hadde vurdert. Vi var skeptiske, men det gikk trolig bra.
Etter de tradisjonelle toppbildene gikk vi ned normalruten langs østeggen. Nesten nede ved breen slo vi av en prat med et guidet turfølge før vi løp tvers over breen og til sekkene våre. I nedoverbakke går det underlig nok fortere enn oppover. Vel nede ved sekkene spiste vi litt og jeg tok endelig på meg stillongs. Det lindret umiddelbart mine verkende lår.
Vi fikk så på oss tau, grep isøksene våre og gikk tvers over Stølsnosbreen nordvest mot opptaket til Midtre Stølsnostinden (2001 moh.). Oppstigningen dit gikk raskt, og vi kunne etter kun kort tid ta toppbilder med den spektakulære Stølsnostinden (2074 moh.) i vest som et vakkert bakteppe. Her er vi noe usikre på veien videre. Hvis vi skulle gå tilbake samme veien hjem igjen, så ville det være en stor omvei å gå ned i skaret mellom Midre og Stølsnostinden, bestige sistnevnte og deretter måtte gå opp igjen til Midtre før returen. Valgte vi derimot en alternativ rute hjem, mot nord og deretter sørøst, så kunne vi gå rett ned på bre fra skaret. Vi bestemte oss for å bestige Stølsnostinden før vi tok en avgjørelse.
Veien ned fra Midtre er noe røff, med løsmasser i bratt lende, men etter litt forsiktig klyving sto vi nede i skaret. Mot sør var det som ventet for bratt uten rapell, men mot nord var det svært enkelt. Vi kløv opp mot Stølsnostinden. Den første delen innebærer enkel klatring, men snart er det grei klyving mot toppen. En unggutt tar oss igjen på vei opp og vi har en hyggelig passiar oppover før han tråkker inn nok et gir og kommer før oss til toppen. På toppen har man en fantastisk utsikt mot Hurrungane og store deler av Jotunheimen. Været var fortsatt fantastisk og vi nøt hvert sekund der oppe. Bilder ble tatt og vi begav oss nedover igjen mot skaret.
Vel nede tok vi atter på oss breutstyr og gikk nedover den bratte nordlige delen av Stølsnosbreen. Vi hadde tatt vårt valg, det ble en alternativ rute hjem igjen. Jeg var veldig glad for det; mer å oppleve! Langt der nede kunne vi se Fleskedalen med en elv og en sti i dalbunnen. Nederst på breen, som var svært bratt uten stegjern (som vi ikke orket å hente ut av sekken), tok vi så av mot sørøst gjennom et område med morenemasse og store stein før vi befant oss i et lite dalføre under Snøggeknosi (1739 moh.).
Etter en stund kom vi bort til Falkbreens nordlige kant og kunne følge denne til elven som kaster seg ut av den i dens østlige hjørne. Denne elven flyter ut i Koldedalsvatnet ikke langt fra vårt telt, så veien derfra var enkel. Like over klokken 20.00 kunne vi slenge sekkene fra oss utenfor teltet. Etter et raskt og veldig kaldt bad i Koldedalsvatnet laget Per Kristian herlige burgere til oss med salatblad, løk, hjemmelaget dressing, tomater med mer, mens vi drakk kald øl. Ikke lenge etterpå var det igrunn greit å legge seg nedpå vårt alt annet enn flate sengeleie for natten.
Neste morgen disket jeg opp med egg og bacon i et ennå mer fantastisk vær enn dagen før. Dessverre måtte vi forlate fjellet denne dagen til fordel for familieliv, men vi hadde jo utrettet det vi skulle, så det var med et halvtungt hjerte vi begav oss på den lange veien hjem til kjærester og barn. Takk for turen Per Kristian!
