Reinnesfjellet (810 moh.) i Skjomen er et ettertraktet turmål, både for turgåere og barnefamilier, og ikke minst stisyklister. Fjellet er deilig glattskurt med herlig friksjonsfull granitt, og spektakulært å gå eller sykle på. Marianne og jeg hadde ikke med oss sykler denne vakre julidagen, men vi hadde med oss våre to barn, Hennie (5 år) og Willia (7 år). Målet var først og fremst varden på Reinneset (ca. 430 moh.).
På kommunegrensa mellom Narvik i øst og Ballangen i vest ligger Rånkeipen (også kalt Rånbogen) som et markant skille. Den ligger med Skjomen-fjorden nedenfor i øst, og innsjøen Storvatnet i vest. Toppen på 1200 høydemeter er synlig som en nisefinne et godt stykke både øst og vest for Skjomenbrua, og også når man kommer inn i Narvik sentrum østfra. I så måte er den et forlokkende mål for de av oss som ikke klarer å reise forbi et slikt skue uten å tenke at der skulle man vært. Det var i alle fall noe Marianne og jeg tenkte da vi så toppen fra Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.) sommeren 2016. Når vi i år hadde stelt oss slik at vi dro på været nordover – og for et godt valg – da var det bare å ta fatt på de 1200 bratte høydemeterne fra E6 i fjæresteinene.
Klokken 0920, tirsdag den 12. juli 2016, startet Marianne og jeg turen opp fra parkeringsplassen ved Nervannet i Håkvikdalen, med mål om å bestige en kjent fjellprofil som ses mot sør fra sentrum av Narvik, nemlig Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.). 3 timer og 20 minutter senere sto vi på toppen etter en herlig tur i et fantastisk vær.
Nordøst for Narvik by ligger det et lite fjellplatå på ca 100 kvadratkilometer som heter Lánjasvárri. På norsk heter det Haugfjell. Det ligger bare ca. en mil fra svenskegrensa. Som fjellområder flest i Narvik, stuper også Haugfjell bratt ned på alle kanter, unntatt mot vest hvor Urdalen skiller det fra Rundfjellet og Bjørnfjell. Mot sør stuper det ned i først Rombakselva og deretter fjorden Rombaken. Mot vest stuper det ned i Styggedalen, Svartdalen og tilslutt Lakselvdalen. Mot nord stuper det ned i det oppdemte Jernvatnet. Ikke så bratt og høyt som mot sør og vest, men en nesten 150 meter høy vegg gjør det utfordrende å komme seg opp på Haugfjell også fra denne siden. Marianne og jeg tok med oss besteforeldre, søskenbarn og egne unger for å prøve oss, men vi hadde et hemmelig våpen.
Det er ikke like ofte lenger at livet tillater en sånn luksus som vårskiturer til 2000-meters-topper i Jotunheimen er. Barnepass er ikke selvsagt, og tiden strekker heller ikke til. Hjelpsomme svigerforeldre og en forståelsesfull kjæreste gjorde at jeg denne våren fikk til to fine toppturer rundt Rasletinden (2105 moh.) på Valdresflye, og endatil på to påfølgende helger. Første helgen ble kjærestetur med Marianne, den andre helgen tok jeg turen alene.
Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.
Det er lørdag morgen, 18. juli, i det lille tettstedet Beisfjord med 649 innbyggere, innerst i Beisfjorden, én mil fra Narvik. Marianne og jeg har fått mat i ungene, overlevert ansvaret til hennes foreldre, og vi putter en sparsommelig pakket sekk i leiebilen. Skydekket ligger adspredt over Beisfjordtøtta og åsene rundt. Gradestokken viser bare litt over 14 grader, og det er fuktig i den irrgrønne vegetasjonen etter regn. Yr melder om skiftende skydekke og sol, så vi tar sjansen. Dagens mål er det etterlengtede trofeet Rombakstøtta (1230 moh.), det andre staute kvinnfolket i Fagernesfjellmassivet som kroner halvøya hvor Narvik ligger helt ute på spissen. Beisfjord avgrenser denne halvøya på sørsiden, Herjangsfjorden gjør det i vest og Rombaken i nord.
Marianne mente det var på høy tid å ta med sin far Geir Wahlstrøm på Norges tak, Galdhøpiggen (2468,8 moh.). Jeg var selvsagt enig, og vi tok turen nordover fredag 8. august 2014, med første stopp Lom, hvor vi overnattet i en campinghytte på Nordal Turistsenter.
Det tynne jordsmonnet er gjennomtrukket av vann i den bratte løvtrekledte lia. Bregner og mose strutter irrgrønt og dekker morener, flyttblokker og fjell. Vi beveger oss sakte oppover mot tregrensen i det bratte og uoversiktlige terrenget. Gradestokken viser elleve grader, og tynne tåkebanker driver mellom de bratte fjellsidene. Bak oss står bilen parkert i skillet mellom Stubblidalen og Skamdalen innerst i Beisfjord ved Narvik. Foran oss, på 500 høydemeter, ligger Torsvikkollen, dagens første mål. Bak der igjen ligger det endelige målet, Beaivečohkka på 1003 moh. Vi har i noen få timer plassert barna hos bestemor og bestefar i Beisfjord, og nyter hesblesende tiden mellom to amminger.
På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.
Mange, også den Helge Kaasin som var virksom fra 1971 til bortimot år 2000 (og som faktisk var Helge Kåsin), så på frossent vertikalt elvevann, eller frossent vertikalt vannsig, som nettopp – is. Istapper, blå is, gul is, speilbilder, klangen av is, israsene på våren, is som drypper av vann, lyden av vann som drypper, et gys av kulde, solen som skinner i isen, snøen som ligger som et loddent moselag på den blanke isen. Det denne tidligere versjonen av undertegnede ikke så isen som, på linje med mange andre også i dag, var en struktur man kunne klatre i med de riktige verktøyene, og da helst isøkser.
Turbeskrivelsene finner du her:
Solen får den skarpe høstluften til å dirre over Store Sandungen i Vestmarka i Asker. Vannet ligger blikk stille; ikke en krusning er å se. Unge- og hundeglam blander seg med ku- og sauebjeller, mens knitringen fra det nylig påtente bålet forener seg med knitringen fra det elektromagnetiske feltet rundt de skjemmende og lavthengende høyspentledningene over hodene våre. Hans Jakob er i ferd med å rive ned en vindveltet tørrgran som er kilt fast i nabotrærnes greiner, og han går hardt til verks. Å ha ved i så umiddelbar nærhet skal gjøre bålkvelden behagelig og lite arbeidsintensiv med kaffekoppen godt plantet i neven. Marianne og Hilde fôrer hvert sitt barn, henholdsvis min Willia Konstanse og Hedda. Jeg flytter halvbrent ved unna glørne og plasserer noen store poteter pakket inn i aluminiumsfolie oppå disse. Suset fra en herlig lørdags ettermiddag i det fri er som musikk i ørene. Vi skal overnatte ute i telt, og dette blir Willia Konstanses aller første teltnatt.
Jeg har en nøkkel som kan åpne minst 463 låser, trolig flere. Når jeg låser opp og hekter av én av disse 463 låsene, åpner jeg samtidig opp én av 463 historier. Det kan være en kort eller bindsterk historie, en triviell historie, en alvorlig historie eller en spennende historie. Det kan være en historie om en hendelse som ad historiens mangslungne omveier fikk konsekvenser, eller var en konsekvens, av viktige hendelser i verdenshistorien og som forandret mange menneskers liv, eller det kan være en liten og for de fleste ubetydelig historie som grep inn i bare noen få menneskers liv og forandret disse. Det kan være en historie om en hel rekke hendelser, knyttet sammen ikke i tid, men i rom, eller det kan være en historie med fortellinger som griper inn i andre fortellinger som rammer nettopp deg på forunderlig vis. Eller det kan være en fortelling som bare er en fotnote i den store boken om verdens hendelser.
Å gå på fjelltur med et snart ti måneder gammelt barn er ikke lett, men det er mulig, så sant man tilpasser turen etter barnets behov. Hvis man ønsker et alternativ til trilletur er man henvist til bæremeis eller andre bæreformer. Vi har god erfaring med noe som heter Manduca (egentlig en stor svermer som er kraftig, grønn og piggete på larvestadiet) som er en bæreanordning hvor barnet kan veksle mellom å sitte på bærerens rygg eller bryst, og helt inntil bæreren. Denne gangen valgte vi derimot en mer tradisjonell bæremeis, og vi fant en overkommelig tur for Willia Konstanse, bestemor Ellinor og oss selv; nemlig en 2,5-3 timers tur sørvest fra der hvor veien stopper i Sildvikdalen ved Ytter-Sildvikskaret og langs sti helt ned og hjem til Beisfjord, 8 km unna.
Fire kilometer i luftlinje og 1448 høydemeter unna skuer fjellet Beisfjordtøtta utover fjorden og stedet innerst i fjorden som har gitt henne første leddet i sitt navn. Andre ledd, «tøtte» betyr «stor kvinne» og Beisfjordtøtta er ifølge sagnet ei gyger – den kvinnelige representanten for jotnene i norrøn mytologi – som er blitt til stein. Og for en stein! Hun rager massivt opp på nordsiden av Beisfjorden med en sørøstvendt nærmest loddrett blankskurt fjellside som henger over en botnbre 250 høydemeter lenger nede og over det isdekte Isvatnet (som det finnes ett til av litt lenger nord), mens foten av fjellet runder parabolsk av nedover i det grønne vegetasjonsbeltet som strekker seg 600 høydemeter opp fra fjorden slik fjell formet av bre gjør. Kanskje har hun et godt øye til trollkarlen Beisfjordgubben – en eiendommelig fjellformasjon som ser ut som ansiktet til en rise – på andre siden, sørsiden av fjorden. Øst for begge disse, innerst i elvedeltaet Beisfjord har Marianne mang en gang fra stuevinduet tittet opp på Beisfjordtøtta og tenkt at hun skulle bestiges, og endelig var dagen kommet.
Tåken ligger lav og hvit som vispet krem over de bratte fjordsidene i Beisfjord ved Narvik. Etter uker med kaldt vær og regn er det endelig meldt klarere, men ikke varmere, vær utover fredag den 23. juli. Fjordsidene er som overflødighetshorn og står tette av grønn og frodig vegetasjon med gress, blåbærlyng, rogn, or, bjørk, gran og furu, bare avbrutt av mørke flekker med moseinnrammet sva. Kraftige kråker svever grasiøst på oppdriften, mens hvitpisket fløte renner i strie strømmer nedetter blankskurt fjell før det temmes i rør under Fjordveien, opphører og blir brakk i Beisfjorden. Vinden presser tåken lenger inn i Beisfjorddeltaet og opp i fjellene som danner en herlig grå og massiv kulisse for vår irrgrønne scene.
Det er tidlig morgen. Altfor tidlig morgen. Willia Konstanse vet ikke forskjell på ferie og hverdag, så klokken 0615 er hun klar for en ny dag etter nok en natt på tvers, som et forvirret kompass i natten, pekende mot syd; denne gangen med en sokkeløs liten og myk fot hvilende på pappas arm, og hodet mot mammas bryst. Det Willia Konstanse ikke tenker på, men som vi så altfor godt vet, er at om et par timer er det tid for henne å sove igjen. Bare ikke for oss.
Vinden snur brått slik at den står rett inn fra land og havet innaskjærs i øst. Den kommer i kast; det bruser i trær og busker, og de lyse klærne som henger på snora vrir seg etter været. Skumringstimen er snart over og det ligger kun en lav stripe lys over holmer, skjær og bebyggelsen inne på land mot øst. Himmelen i vest derimot er blitt helt mørk blå, nesten svart, av truende skyer. Det er brått en spenning i luften som river i håret og trekker i de klamme klærne. Et kraftig blink setter hele sirkuset i gang, og nå går det fort. Det påfølgende tordenskrallet ruller over havet i vest, en serie med blink følger og lyser opp Pinnös sparsomme bebyggelse, før nye tordenskrall river himmelen i stykker og regnet fosser ned i store tykke regndråper som et tett og fuktig, grovflosset teppe. De trivelige sommerhusene blir brått spøkelsesaktige i de skarpe korte lysglimtene og står sammen med trærne som skrekkfilmkulisser mot det flukturerende bakteppet av lys og mørke.
Det er tidlig formiddag. Øyboerne vagler seg med kaffekoppen på trammer og på terskelen til sjøvendte og gjestfrie glassverandaer. Vinden rusker i geiterams, frukttrær og hvit stakitt, vimpler peker dovent til sjøs og båter holdes i vigør av en svak krusning på sjøen. Farer av ymse slag lurer i gress, trær og under steiner; hoggorm og flått har godt fotfeste på øya, og eksemplarer av begge arter har måttet bøte med livet under mine barnesbeskyttende morderhender. Det hviler en slags spent døsighet over Pinnö denne dagen.