Søndag var det duket for en vanvittig topptur! Munken (1205 moh), vår nemesis fra i fjor, hvor kulde og ustabil snø gjorde at vi måtte snu, sto endelig for tur. Været var strålende, kaldt, men med sol fra skyfri himmel. Vi fant drømmerenna til topps, bratt og grei snø.
Dagen etter, på lørdag, var det like vakkert vær. Selv om leiren ikke var helt på stell måtte vi utnytte finværet og komme oss ut på rekognoseringstur. Vi måtte også hente bensin og parafin på depotet nede ved Lloyds hotel. Kvelden før var kald uten parafinovn i teltet og -28 grader utenfor.
Fredag 24. april reiste vi endelig fra Ny-Ålesund med mål om å få satt opp base camp oppe i Satellittpasset på Nordvest-Spitsbergen, vel 12 mil unna. Anne, Endre, Trygve og jeg, samt Marcus og Moritz fra AWIPEV (French/German Arctic Research Base) reiste nordover over fjordisen på Kongsfjorden.
En ny, vakker og moderat kald dag rant på Ny-Ålesund. Solen skinte og gradestokken viste -14 grader. Dagens oppgave denne onsdagen var å hente Annes snøskuter samt en treslede og en ekstremslede oppe i passet på Ahlmannfjellet mellom Bardebreen og Sveabreen, ca 50 km unna Ny-Ålesund.
Longyearbyen tirsdag kl 1130: Anne, Endre og jeg er endelig klar for avreise og et nytt forsøk på å komme oss til Ny-Ålesund. Været er langt bedre, ca. -14 grader og sol med spredte skyer. Vi dundrer av gårde inn Adventdalen, gjennom Helvetiadalen og ut De Geerdalen.
Mandag ettermiddag var vi endelig klar for avreise til Ny-Ålesund fra Longyearbyen. Ny-Ålesund er vår mellomstasjon hvor vi skal hente tilsendt utstyr og en snøskuter til Trygve før vi reiser videre til Nordvest-Spitsbergen. Endre, Anne og jeg reiste med tre snøskutere, tre store tresleder og en ekstremslede. Med andre ord, vi var tungt lastet. Trygve tok flyet til Ny-Ålesund.
Natten i Longyearbyen er lys. Fjellene står som en eng av utsprungne isroser hele døgnet, og solen lar seg ennå nå i april lokkes til en liten rødlig lur i denne kalde flora. Det var en spesiell opplevelse å fly fra det mulmende mørket i Oslo, inn i natten, men nord mot lyset som lå som en rødgul stripe i horisonten.
Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.
«Opp fra Finnstad. Tredje året på rad at jeg går Pershusfjellet i mars. Anders Heger.» Noe sånt sto det skrevet i notatboka som ligger i postkassen på det antatte toppunktet av Pershusfjellet nordvest i Nordmarka. Pershusfjellet ligger nord-sør som en 4 km lang ruinvegg fra en kolossal prehistorisk bygning i det småkuperte og vannrike landskapet sør for Mylla, øst for Øyangen, vest for Gjerdingen og nord for Spålen. Traversen over eggen på Pershusfjellet er en god gammel klassiker i Nordmarka som gir en følelse av villmark og oversikt der det ruver 150 høydemeter over det omkringliggende landskapet.
Kart er makt. Faller man utenfor kartet står man maktesløs og avkledd tilbake utenfor folks synsrand og oppmerksomhet. Kart er ikke nøytrale avbildninger av virkeligheten, de er projiseringer av kartografens og/eller oppdragsgiverens verdensbilde. Å bli satt på kartet betyr at man er med i verden, det motsatte er å være utenfor, eller i beste fall å være i periferien. De tre 2000-meterstoppene Store, Vestre og Nørdre Kvitingskjølen er en perifer del av Jotunheimen, og har falt utenfor det populære turkartet «Jotunheimen Aust», men er ikke desto mindre verdt et besøk. Vi falt for fristelsen en helg i mars.
På dagen ett år etter at vi for første gang møttes utenfor den binære sfære, var det en vakker lørdag i februar duket for repetisjon av den turen som førte til at Marianne og jeg nå har felles adresse. Den gangen var det torsdag kveld, og vi møttes i ly av mørket på parkeringsplassen på Skansebakken i Sørkedalen i Oslo. Jeg husker de vakre hendene og fingrene hennes, synlig i lyset fra hodelyktene våre, og at vi ikke kunne ha høflig fysisk kontakt fordi hun var innsmurt med klister. Ansiktet var bare en lyssvak skygge øverst på den slanke og veltrente kroppen. Men det var noe der, noe som skulle vise seg å bli så mye mer.
Det var ingenting mystisk eller uutgrunnelig ved det hele. Marianne og jeg fikk lastet om bord både klatreutstyr og Helge F. før vi dundret av gårde på stive dekk til Østlandets isklatringsmekka Rjukan. Vi tok inn på Climb Inn som seg hør og bør, mest fordi vi ikke orket teltliv og fordi vi skulle feire Mailens fødselsdag i litt skikkelige former. Så langt, alt vel. Og slik skulle det fortsette. Det gikk på skinner hele helgen. Men allikevel var det noe som snek som en skygge i bakhodet mitt et sted. Ikke hele tiden, men du vet, som når man sitter alene på hytta en sen vinterkveld, da er det liksom som om naturen rundt får liv og sniker seg tettere på vinduet for å se inn. Eller som når skyggen av noe man skulle ha husket stadig trenger seg på. Ingen dårlig samvittighet, ingen ting jeg har glemt, ingen dystre fremtidsutsikter og ingen oppgjør i vente. Allikevel var det som om en tommelskrue sakte ble skrudd igjen og en intens smerte var i emning.
Det var fortsatt mørkt, og klokken nærmet seg åtte lørdag morgen, 31. januar 2009. Helge F. og jeg hadde allerede kommet et godt stykke opp i snøflanken under den markante gule flekken på det 1550 meter høye Romsdalshorn, dette klatringens overflødighetshorn som stikker opp som en trassig lillebror fra den trange Romsdalen i et mektig landskap omkranset av Vengetindene i øst og de voldsomme Trolltindene i vest. Isøksene og stegjernene satt godt i den hardpakkede snøen, kulden var slett ikke ille, og vinden som hadde plaget oss om natten ved Hornvatnet innerst i Vengedalen var stilnet. Månen var en liten skalk, men myriader av stjerne skinte over oss mens vi med raske skritt klatret opp mot mer eller mindre bart fjell. Det var slitsomt, men definitivt godt å leve.
Det er ikke skikkelig jul for meg uten en før- eller romjulstur på Hardangervidda. Med telt og tilhørende herligheter i pulken, med ski på bena, og med lang vei hjem, la Marianne og jeg ut på tur – godt hjulpet av velvillige foreldre – fra Sønstevatn på Imingfjell helt øverst i Numedal, med et mål om å nå Rjukan tre og en halv dag senere. Det sparsommelige lyset som makter å kaste glans over snødekte vidder er vanvittig vakkert så tidlig på vinteren, og stillheten er nærmest øredøvende i fravær av liv, men på samme måte som savnet av en kjær person kan knytte én nærmere følelsesmessig, så kan fraværet av lyder fremmane en hel eufoni.
Den fascinerende kjemiske forbindelsen H2O kan befinne seg i grovt sett tre faser: flytende som vann, i gassform som damp eller fast som is. Vitenskapen kjenner til at is kan befinne seg i 14 faser. Disse rangerer fra amorf is, is Ih, is Ic, og is II til XII. Is Ih er normal sekskantet krystallinsk is og den isen vi kjenner fra livet på jorden. Forskjellen på is på ferskvann og sjøis er at sjøisen har høyere tetthet på grunn av saltinnholdet og fryser først ved -1,8 grader. Sjøisen må dermed være tykkere enn isen på ferskvann i forhold til bæreevne.
Tetthet er masse delt på volum, og ferskvann har en tetthet på 998 ved 20 grader, mens sjøvann har en tetthet på 1023 ved samme temperatur – litt lavere tetthet enn for eksempel blod. Is har en tetthet på 920 og vil dermed flyte både i ferskvann og i sjøvann, men dannelsen av sjøis vil gå saktere enn is av ferskvann fordi det kalde sjøvannet synker til bunns før det formes is.
Den snøfattige vinteren på Østlandet plager oss skientusiaster, men den kan også slå heldig ut. Streng kulde i kombinasjon med lite nedbør har gjort oss borgere langs Oslofjorden i stand til å kunne beskue byen(e) fra sjøsiden, uten båt eller annen flyteredskap, men rett og slett på skøyter!
Snøen sitter plastret til kampesteiner, bygninger og radiomast på toppeggen av Gaustatoppen. Vinden hyler imot oss og gjør skrittene ustø. Det er omtrent 25 effektive kuldegrader og kapillærene på fingre og tær trekker seg tilbake og etterlater hvit, hard hud. Vi er altfor tynt kledd. Lårmusklene mine stivner til i krampe og kroppen lar seg nesten ikke rikke opp den bratte fjellsiden. Mariannes ansikt fortrekker seg i smerte når blodet sakte siver tilbake ut i stivfrosne fingre, mens Bård og Mailen står innbitt og dunpolstret i været.
Vi tenkte å runde toppen på østsiden og gå hele eggen fra nord til syd, men solens forventede korte gjesteopptreden på denne novemberdagen, og den hylende kulden satte en velbegrunnet stopper for det. Vi beveget oss isteden rett opp mot de militære anleggene som besudler denne dronning blant Telemarks fjell. Vel oppe ved den brummende radiomasten bekledd i lekre gulaktig bølgede plater og et par andre underlig utseende bygninger, satte vi fra oss sekkene og begav oss mot fjellets egentlige toppunkt noen hundre meter med kampesteiner lenger nord. Vel fremme kunne vi skue utover den snøløse Vestfjorddalen med riksvei 37 som slynger seg gjennom dalen og Rjukan, den industrielle eventyrbyen med navn etter «den rykende fossen» vest for byen, Rjukanfossen.
Jeg har alltid hatt et tvetydig forhold til jakt, og nå er jeg selv jeger. Marianne og jeg trosset i halvannen uke tett rushtidstrafikk, punkteringer, usunne og hastige måltider på McDonald’s, hyppige kjøpesenterbesøk og lange dager for å overvære og til dels delta i tre timer av ulik lengde hver kveld med lovtekster, gamle svenske filmer om vådeskudd, et utall av snuslepper, og vanvittig mange prikk like ande-, gåse- og måkearter inne i hjertet av norsk villmarkskjøpekultur; XXL på Alnabru. Det blir neppe mer dikotomisk enn dette, og når man som topping kan tilføye min egen dualitet med hensyn på jakt, så er vel grunnen godt beredt for det som kommer.
Mitt hovedanliggende er spørsmålet om hvorfor jeg skal jakte. Jeg vet så mye at det har med en søken etter egentlighet å gjøre, en lojalitet mot eller søken etter egen natur og sitter dypt nede i en naturforståelse jeg forsøker å utforske.
Alle som har vært ute en kald vinterdag på fjellet med pulk vet hvor kronglete det kan være å få tak i den deilige dunjakka sammen med mat og drikke nede i pulken. Pulken er pakket med møye om morgenen, og nå må den rotes til igjen. For ikke å snakke om hvor kaldt det blir på fingrene når strikker og stropper skal håndteres. Jeg har laget en løsning på dette problemet; en pakksekk festet til toppen av pulken.
Jeg hadde en stor 88 liter vanntett, litt ødelagt, pakksekk liggende. Den ble i sin tid kjøpt via bokklubben Villmarksliv og kostet ikke mange kronene. Den passer godt med bredden bak på min pulk som er en Fjellpulken Ekspedisjon K III. Dette er for så vidt ikke en pulk jeg vil anbefale på det varmeste fordi den ikke flyter så bra i dyp snø, men det er en god gammel og grei sliter. Pakkposens lengde passet også godt med avstanden mellom de to bakerste reimene på pulken.
Jeg klippet av reimene på pakkposen, brettet og sydde en ny kant i åpningen. Deretter sydde jeg på en borrelås i åpningen slik at den enkelt kan lukkes. Så sydde jeg på en ny 25 mm bred nylonreim på oversiden av åpningen med ca. 30 cm løse ender. Det samme gjorde jeg bak på pakkposen slik at avstanden mellom disse tilsvarer avstanden mellom de to bakerste stroppene på pulken.
Jeg trædde nå på 25 mm brede hurtigspenner fra Helsport – som jeg kjøpte på XXL – på de løse reimendene. Det er bare hann-delen som kan justeres på disse spennene, derfor var det disse jeg trædde på pakksekken. Så brettet og sydde jeg endene på reimene.
Deretter klippet jeg opp 4 ca. 10 cm lange biter av en nylonreim. Disse trædde jeg på hunn-delene av hurtigklipsene og sydde godt fast. Jeg brettet reimene slik at jeg ikke hadde dobbel reim der denne skulle sys på pulken. Deretter sydde jeg de korte reimene med hunn-klipsene fast på de fire bakerste reimene på pulken (to på hver side), helt nede ved skroget.
Så er det bare å feste sekken på pulken og gi seg fjellet og vinteren i vold.
Det er mandag ettermiddag i Oslo. T-banen jobber på spreng for å frakte passasjerer til sine forskjellige destinasjoner rundt om i byen. Så også meg. Jeg setter meg ned på en ledig plass og trekker frem en av bøkene jeg leser for tiden. Passasjerer kommer og passasjerer går, mens jeg sitter fordypet i boken Wittgenstein’s Mistress av David Markson.
Hovedpersonen Kate – en noe forvirret middelaldrende kvinnelig kunstmaler som lever en omflakkende tilværelse alene på en dyre- og folketom jordklode – befinner seg kontemplerende i sitt nåværende tilholdssted, et strandhus, over et maleri av det selvsamme[*] huset. I dette avbildede huset (heter det nå egentlig i et avbildet hus og ikke på et avbildet hus?) så befinner det seg en person i et vindu i annen etasje, det samme vinduet som Kate selv – som altså ikke egentlig eier huset, men som bare bor der for øyeblikket – ser solnedgangene fra.
«Faen», tenkte jeg, i det jeg mistet balansen på den smale listen og brått ble kastet ut i en pendel på 15 horisontale meter før jeg smalt inn i fjellveggen med ryggen først, svimlende 150 meter over bakken, «der gikk kameraet i tusen knas».
«Jeg tror kameraet røk!», ropte jeg til min navnebror og mangeårige turpartner Helge F.
«Usj, så ergerlig», sa han, «det var min feil, jeg skulle ha holdt tauet strammere, sorry!»
«Det gjør ikke noe», sa jeg, «den opplevelsen er vel verd en ny linse.»
Og jeg mente det. Selv om hoften verket etter kollisjonen mellom kjøtt og berg, og selv om kameraet skulle være ødelagt, så var jeg en viktig erfaring rikere. Jeg krabbet meg langs flere smale lister bort til de sikringene Helge F. hadde satt da han som førstemann rappellerte ned den svært traverserte taulengden.