kaasin.no

Lac Léman, eller Genève-sjøen, ligger som en gigantisk bønne grensende til Frankrike på sørvestspissen av Sveits. Ved kneleddet i vest ligger storbyen Genève ved utløpet av Rhônen, og mens Lausanne vokter i nord, ligger Montreux ved Rhônens innløp i øst, med de mektige alpefjellene Dents-du-Midi som kulisse. Ved elvedeltaet litt sør for Montreux bygget den mektige Savoy-familien opp en formidabel borg til vern for sin handelsvirksomhet ved porten av fjellpassene over til Italia. Alle som måtte forbi, og det var mange; i år 1283 passerte 2324 hester og et utall mennesker til fots, måtte betale sin skatt til Savoyene. Borgen disse driftige, men også gudfryktige og sjenerøse grevene bygget fra 1150 og utover, ble kalt Chillon, Château de Chillon.

Montenvers betyr «baksiden av fjellet» og det var her en gruppe rike turister, blant dem britiske Richard Pococke og William Wyndham i 1741 kom for å besøke den største breen i Chamonix, Mer de Glace, som etter den lille istid var voldsomt bred og oppsprukket, og strakk seg faretruende ned mot byen. Wolfgang von Goethe har vært der, Mary ”Frankenstein” Shelley har vært der, Lord Byron har vært der, og Wordsworth har vært der. Nå har også vi vært der.

Klokken 0835 tirsdag morgen stod Marianne, Eldar, Silje, Michael og undertegnede på toppen av Mont Blanc, 4808 moh. Noe senere kom også Mailen og Bård til topps. Etter knappe to dager med akklimatisering er det ikke verst å få syv av syv på toppen. Men vi var alle slitne, fryktelig slitne, eller snarere tomme på grunn av høyden. De fleste hadde hodepine og kjente snev av kvalme. De siste 450 høydemeterne var meget tunge.

Vi reiste med buss fra Chamonix til Les Houches klokken 0800 mandag morgen. Der tok vi taubanen opp til Bellevue, før vi etter en stunds venting kjørte videre med Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc, opp til Nid d’Aigle på 2372 moh, sammen med mange andre håpefulle toppturister, gamle som unge.

Vi er som omvendte dykkere her vi sitter på Aiguille du Midi på 3842 moh på andre dagen for å akklimatisere oss. Dette er et sinnsykt merkelig sted; toppen av en taubane fra Chamonix som ser ut som den er trukket rett ut av en James Bond film – trolig med en herskesyk eldre mann sittende nede i en av tunnelene spillende på et svært kirkeorgel – med en kassert russisk romrakett pekende rett mot himmelen på toppen av en vanvittig bratt klippe. I tillegg til romraketten balanserer det noen store kasseliknende murhus der oppe som huser alskens turistfeller. Turistene er en salig blanding av små nervøse japanske damer og brunbarkede fjellfolk.

Når man står nede i Chamonix-Mont Blanc i 30 graders varme og ser opp på snødomen som velter seg unnselig langt der oppe blant spisse tinder, og hvis blå og krakelerte brearmer renner nesten ned i sentrum; da rammes man av den samme ærefrykt og sitrende utforskertrang som førstebestigeren Horace Bénédict de Saussure følte da han skuet opp på Mont Blanc den dagen i august 1787, da han på tredje forsøket sammen med François Paccard og Jacquet Balmat endelig nådde toppen.

Det var denne utforskertrangen som nettopp i opplysningstidens 1700-tall ledet oss ut av middelalderens autoritative og tradisjonsbundne liv og inn i modernitetens idealer om frihet og fornuft. Som Saussure er vi barn av denne tidsånden som har skapt en verden som har blitt så liten, en verden vi evner å skue utover, og som vi er i ferd med å ødelegge med vår virketrang og fremskrittstro. Denne tidsånden er det undergangsfilosofen Spengler kaller for faustisk, etter Goethes Faust, denne sjelløse, rastløse og tvetydige figuren som alltid søkte nye høyder og aldri kunne være fornøyd med det han hadde oppnådd.

Torsdag 26. juni reiser en liten gruppe med toppturentusiaster, iberegnet Marianne og meg, ned til Chamonix for i hovedsak å bestige Mont Blanc. Jeg har hengt meg på en lenge datofestet tur, men gleder meg ikke mindre av den grunn. Det virker som en flott gjeng som skal nedover. Vi har ikke detaljplanlagt veldig mye, man skal ta ting litt som det kommer, høre på kjentfolk og føle på været.

Det går en rekke ruter opp til Mont Blanc. Vi har siktet oss inn på den ruten som heter Goûter Route. Den er den enkleste, men ikke den korteste ruten. Man tar tog fra Chamonix til Saint Gervais. Derfra går man til Nid d’Aigle (2372 moh), Tête Rousse, Aiguille du Goûter (Goûter refuge, 3817 moh), Dome du Goûter, Vallot, Arete des Bosses og til slutt opp på Mont Blanc. Planen er deretter å returnere samme veg.