Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.
Vi oppdaget i dag tidlig at tverrstykket på pulkstaget til Hans Jakob er brukket! Heldigvis er det ganske flatt fremover, så det holder å fikse det med en reim enn så lenge, men vi må gjøre en bedre fiks etterhvert. Vi noterer -15 grader og overskyet vær. Nå er det på tide å gå.
Etter 9,5 timer på farten i dag har vi gått 30,3 km langs skuterleden som heter Polcircelleden. Snøen er forferdelig dyp og løs utenfor sporet og etter halve dagen i morra er leden slutt. Da skal vi krysse Kalixälven som vi er litt usikre på om er dekket av is, og fortsette i løssnøen. Effektivt, dvs. mot vest, klarte vi bare 24 km i dag. Vi satser på at kroppen er mer vant til slitet i morgen og at vi klarer å tyne litt mer ut av dagen, men det skal holde hardt å klare 30 km i løssnøen. Vi hadde mellom -10 og -12 grader i dag, og været har vært entydig grått med et kontinuerlig florlett snødryss. Utfordringen har vært å holde seg tørr og varm i det kuperte terrenget hvor man raskt begynner å svette i bakkene. Det går mye energi og vi spiser mye. Ingen gnagsår annet enn noe såre rumper etter mange tusen skritt. Vi gleder oss til noen timers søvn før reveljen går i morgen kl 0500.
Svensker er ryddige folk. Langs skuterleden er det flere små grillbuer man kan nyte medbrakt.
Kl 16 i ettermiddag var vi endelig ved polarsirkelen på grensen til Finland i byen Juoksengi. Vi pakket pulkene og begav oss innover de store skogene. Snøen er dessverre løs og vi synker en del ned. Heldigvis kan vi følge en oppkjørt skuterlede i fire mil før den tar sør- og nordover. Vi klarte å gå en mil i mørket. Terrenget er noe kupert i begynnelsen, og vi slet i bakkene med pulker som veier opp mot 50 kilo. Helt vindstille, men overskyet. Blir tidvis noe bekymret for om vi rekker over på den tiden vi har satt av, men vi får la vær å tenke på det. Nå ligger vi i teltet og skal få oss en god natts søvn etter den kjipe natten på seter i toget forrige natt. Rutinene sitter og middagen kom kjapt frem. Gradestokken viser bare minus åtte.
Etter en natt på toget fra Stockholm til Luleå og buss derfra til Haparanda så er vi klar for solid frokost. Om vel tre timer skal vi videre nordover med buss, så vi har god tid.
Vi er på vei nordover fra Stockholm. Det er blitt kveld og vi har trukket inn i bistrovogna for en Norrlandsøl. Det blir en tøff natt i ubekvemme togstoler, så vi må hente den styrken vi kan…
Endelig sitter vi på toget til Stockholm. Det var uproblematisk å få plass til alt utstyret. Nå venter mange lange timer i et litt for varmt tog.
I det jeg tar en siste slurk av ølen, slår av fjernsynet, setter på albumet True Carnage med Six Feet Under og tenker ennå en gang, selv etter at alle regninger er betalt, jobber avsluttet og telefoner tatt, at nå må jeg da se til å steke det baconet jeg skulle ha stekt for lenge siden, så dumper det virtuelt en e-post inn i innboksen min fra turmakker Hans Jakob. Noen bekjente av ham har tydeligvis blitt inspirerte av turen vår og har lansert prosjektet Efteløtbanen på tvers. Vi ønsker dem alle lykke til og venter spent på realiseringen.
Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.
Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.
Noe av det mer spennende jeg vet er når man avtaler et møte et eller annet sted, til en eller annen tid, og man plutselig står der sammen med denne eller disse personene, det kan være midt oppe på fjellet et sted, gjerne måneder etter at man gjorde avtalen. Selv med fremmede mennesker jeg bare har kommunisert på e-post eller telefon med har jeg noen ganger gjort dette, senest i går kveld da jeg hadde en fantastisk fin skitur fra Skansebakken til tårnet på Oppkuven i Nordmarka med en venninne. Slike møter er magiske, de er som møtet mellom David Livingstone og Sir Henry Morton Stanley midt i Afrika.
En annen type av magiske møter er der hvor stedet er felles, men hvor tiden er forskjøvet, gjerne med flere hundre år. Man befinner seg på steder hvor noen har utforsket, levd, arbeidet eller omkommet for lenge siden, og man kan formelig kjenne suset fra gamle dager. Jeg kjente for eksempel dette godt da jeg for noen år siden gikk Skagastølsryggen til Store Skagastølstind. Hver hammer, skar og stein har navn etter tidligere klatrere og fjellfolk; Berges chaussé, Halls hammer, Mohns skar, for å nevne noen eksempler.
Da jeg gjorde noen historiske undersøkelser i forhold til krysningen av Sverige langs polarsirkelen, som nå bare er noen timer unna, så kom jeg over følgende kuriosa.
– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.
Hans Jakob Rogstad er cand.mag. i skogbruk fra Landbrukshøgskolen på Ås. Han har drevet eget firma siden 1995, de første seks årene som tømmerhogger og de siste åtte innenfor byggebransjen. Han tok over familiegården i 2008 og er dermed også melkeprodusent. Hans interesser er friluftsliv, jakt, tubaspill og samboeren Hilde Kjølstad.
Jeg skal være snar, før jeg setter over til Gunnar Skribekk og noen av de linjene han åpner sitt filosofiske ungdomsverk ”Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg” fra 1958 med, å si at det ikke er mitt bryllup det her er snakk om, men mine to gode venner Torill og Per Kristian sitt. De giftet seg lørdag i Sollihøgda kapell før festen tok til på Kleivstua ved porten til Krokskogen på Ringerike. Jeg var bedt, men fikk det for meg at jeg skulle gjøre min deltakelse med en vri, helt i tråd med det faktum at brudgommen er en god turkamerat.
”Vi kjenner alle vitsen om fjellklatraren som med livet på spel har sliti seg oppover steile bergveggen, i den tru at det ville vera litt av ein bragd å nå toppen, for så, når han endelig stikk nasen over kanten, å bli møtt av iskrem-mannen.»
Som tidligere nevnt er mitt turmedisinskrin nå velvoksent. Det inneholder det meste som skal til for å takle normalt kroppslig vedlikehold og prekære situasjoner langt fra folk både med og uten hvit frakk. Jeg har selvsagt ikke med meg så mye medisinsk utstyr på toppturer eller vanlige skogsturer hvor farene er langt færre og mindre alvorlige enn på langtur.
Noen dager er underligere enn andre. Som i en film ser jeg meg selv trykke sprøytespissen inn ved pennestreken som skal indikere et kutt i min fastleges arm. Jeg stikker nålen inn ved starten av ”kuttet” og fører nålen inn i kjøttet langsetter. Han ber med presse ned sprøyten og jeg kjenner hvor tungt det er å sprøyte det sterile vannet inn i armen hans. Med ett sier han, ”Au! Nå kjenner jeg det presser på. Kroppen min har jo heller ikke lyst på dette vannet. Vi hadde ikke mer saltoppløsning.” Jeg trekker nålen ut.
Bjørn André Skjæret er oppvokst og bosatt i Jostedalen og er en meget habil fjellmann. Han er utdannet dataingeniør, men har jobbet som bre-, fjellfører og kajakkguide hver sesong siden 1997. I tillegg har han arbeidet tre sesonger som guide for firmaet Glacier Explorers i New Zealand. Hans interesse for klatring og fjell har blant annet ført han til New Zealand, Sør Afrika og Sveits foruten utallige steder over hele Norge.
Alan Kåsin er far til Helge Kaasin. Han er glad i fjellet både på sommeren og vinteren, men kan være vanskelig å få med i teltet midtvinters.
Han er utdannet filosof med et hovedfag innen handlingsteori, men jobber til daglig som redaksjonssjef for Presentasjon i Nye Medier i NRK med ansvar for forvaltning av NRKs merkevare i nye medier (nett, mobil, tekst-tv, mini-tv etc.), brukskvalitet og publiseringssystemer. Tidligere jobbet han som rådgiver innenfor brukervennlighet i Steria AS, og før det seks år i NRK hvor han var med på å bygge opp NRK.no til det det er i dag.
Han har stor forkjærlighet for litteratur og musikk ved siden av friluftsliv og sport.
Han har akkurat begynt som doktorgradsstipendiat på Universitetssenteret på Svalbard hvor han skal arbeide med rekonstruksjon av tidligere isdekke på Svalbard. Alpint friluftsliv har vært en av hans hovedbeskjeftigelser etter han var ferdig på videregående skole og han har hatt en stor fasinasjon for breer så lenge han kan huske.
Klatring og skikjøring har også vært hovedgrunner for valg av studiesteder. Utenom studiene har disse interessene ført han til USA, Canada og de Europeiske Alper for skikjøring og til Kina, Nepal, Paksistan, Thailand og Australia for klatring, i tillegg til mange steder i Norge. På alle disse turene har også fotografering vært en sentral del av hverdagen og han har bl.a. publisert artikler og bilder i det norske magasinet Fri Flyt. Han er også allment interessert i fotografering og har registrert et enkeltmannsforetak med fotografi som tema.
Loganbrød er en brødtype som ble funnet opp av en gruppe fjellklatrere fra University of Alaska under Mount Logan ekspedisjonen i 1950 som skulle bestige Canadas høyeste fjell Mount Logan (5959 moh). Det er et kompakt brød nesten fritt for væske, noe som kutter ned på vekten per kalori i forhold til vanlig brød.
En annen god egenskap ved dette brødet er at det kan holde seg lenge; 1- 2 måneder normalt ved stuetemperatur. Det smaker som en blanding af fruktkake, knekkebrød og mors hjemmebakte og kan spises uten pålegg, men gjør seg med ost eller sjokoladepålegg.
| Pk | Dl | Gram | kJ/100g | kJ | |
|---|---|---|---|---|---|
| Sum per 15 porsjoner | 6000 | 23606 | 96673 | ||
| Sum per enkeltporsjon | 400 | 1574 | 6445 | ||
| Sammalt hvete grov | 1.25 | 25 | 1250 | 1457 | 18212.5 |
| Sammalt hvete fin | 0.5 | 10 | 500 | 1457 | 7285 |
| Semulegryn | 0.5 | 7 | 500 | 1477 | 7385 |
| Rugmel | 0.25 | 4.5 | 250 | 1453 | 3632.5 |
| Rosiner | 1 | 500 | 1420 | 7100 | |
| Kokosmasse | 1 | 250 | 2953 | 7382.5 | |
| Smør | 1 | 500 | 3068 | 15340 | |
| Lys sirup | 1 | 500 | 1320 | 6600 | |
| Sukker | 3 | 300 | 2100 | 6300 | |
| H-melk | 10 | 1000 | 271 | 2710 | |
| Hasselnøtter | 1 | 250 | 2930 | 7325 | |
| Olivenolje | 2 | 200 | 3700 | 7400 |
De tørre ingrediensene blandes godt. Smør, sirup, sukker og melk varmes opp i en gryte til blandingen er lunken og smeltet, og det tørre helles i og blandes. En 15-porsjoners deig blandes med sleiv i et trau, brøddeigbalje eller liknende. Jeg hentet den gamle sparkelbøtta fra kjellerboden til dette formålet. Ikke prøv en tilitersbøtte, den er for smal i toppen. Større porsjoner bør seriøst vurderes blandet med drill og murervisp i murerbøtte.
En 15-porsjoners deig fordeles i to langpanner med 2-3 cm tykkelse og stekes på bakepapir. Husk å dele opp i ønskede blokker før steking.
Brødet bakes i ovnen ved 180°C i 45-60 minutter. Ved en deigtykkelse på 3-6 cm skal brødet steke i ca. 90 minutter. Legg eventuelt aluminiumsfolie over brødet den siste halve timen for å unngå brent skorpe. Veltes på rist straks etter steking.