Kategorier
Ekspedisjon Fisketur Fjelltur Grønland

I Nansens fotspor ned Austmannadalen på Grønland

Dette er fortellingen om 9 mennesker som høsten 2022, drevet av drømmer om urørt arktisk villmark på Grønland, og med en erfaren kjentmann på laget, gikk i Fridtjof Nansens fotspor fra høsten 1888; fra kanten av innlandsisen, vestover ned Austmannadalen, via Nansens teltplass og videre nordover til Kapisillit via Sandnes. Dette er en fortelling om stadige hindringer som måtte forseres, om vill og vakker natur, om møter med grønlandske reinsdyrjegere og den gamle norrøne bosetningen, om et eventyrlig fiske, bålkvelder opplyst av nordlys, og ikke minst kameratskap.

Vi går inn i fortellingen på sitt mest dramatiske, kun ett døgn etter at vi var satt av ved iskanten ved hjelp av helikopter. Vi hadde funnet stedet vi skulle vade over elven som renner ned fra det mektige bresystemet. En vading som var helt nødvendig for at vi skulle komme oss tilbake til sivilisasjonen, og som erfaringsmessig kun innebar våte føtter og legger. Men denne gangen ville naturen det annerledes.

Kategorier
Fjelltur Hardangervidda Topptur

Det gode lange livs far, Hallingskarvet

Hallingskarvet har i hele mitt liv lokket med sitt langstrakte blunk en solskinnsdag, sin blanke glassur en aprilkveld, eller fine hvite melisdryss en augustmorgen. Den monumentale fjellryggen strekker seg rundt 35 kilometer vestover fra Geilo i Hol kommune i Buskerud, til nord for Finse i Ulvik kommune i Hordaland, og rager så høyt som 1933 moh. på det høyeste. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å gå Hallingskarvet på langs. Nå var endelig tiden her. Jeg satte av datoen tidlig på året, og fikk min far med på tanken. Siste helgen i august, 2017, var spikret. Vi har begge et livslangt forhold til dette fjellet, om enn for det meste på avstand. Jeg fortalte han at det nok kom til å bli en ganske lang tur, og ikke minst, bli en del stein. Han spurte om vi skulle ha én eller to biler.

Kategorier
Fjelltur Fottur Hardangervidda Topptur

Den grå eminense, Hårteigen

Det er en stund siden sist far og sønn har vært på tur. Hardangervidda er det fjellområdet vi har felles, og midt oppe på det flate fjellplatået reiser det seg et monument over siste istids herjinger som gir et spektakulært rundsyn over dette sårbare og vakre landskapet. Hårteigen, Hardangerviddas grå eminense troner 1690 meter over havet. Vi, eller egentlig jeg, sønnen, bestemte at dit skulle vi reise. Jeg har passert Hårteigen på vei fra øst til vest flere ganger. Jeg har sett Hallingskarvet fra Gaustatoppen, og Gaustatoppen fra Hallingskarvet. Nå ville jeg se Gaustatoppen og Hallingskarvet fra Hårteigen, midt mellom i en fin triangulering mot øst. Og så var det det å stå på toppen av noe vi har sammen, nemlig Hardangervidda. Og ikke minst, dra på tur sammen igjen, det har en verdi det også. Far og sønn, med alt det innebærer av vekselvis glede og små irritasjoner, akkurat sånn det skal være.

Kategorier
Finnmarksvidda Fjelltur

Reindrenger på Finnmarksvidda

I forbindelse med en jobbreise for NRK til NRK Sápmis hovedkontor i Karasjok i 2013 ble Øyvind Werner Øfsti, Bjarne Ringstad Olsen og undertegnede invitert av Nils Johan J. Gaup og Edmund J. Grønmo på hyttetur helgen før vi skulle i arbeidsmøter påfølgende mandag. Som driftige reineiere hadde selvsagt Nils Johan og kona Marit Kirsten Anti Gaup gode baktanker med turen. Vi fikk utdelt bevis på at vi skulle være reindrenger og bidra til frakt av forsyninger og ved til hytta oppe på Finnmarksvidda. En sjelden mulighet for et innblikk i moderne samisk kultur, og ikke minst til å være sammen med gode kollegaer!

Kategorier
Fjelltur Narvik Nærtur Tur med barn

Peppertuva

På vei opp mot Skjomtinden (best kjent som Sovende dronning) (1575 moh) ligger det et lite fjellvann som heter Peppertuvvannet (618 moh). Sørøst for dette vannet ligger en karakteristisk liten kolle som heter Peppertuva (661 moh). Vi tok Willia Konstanse (snart 3 år) og Hennie Victoria (snart 7 mnd) i henholdsvis bæremeis og manduka, fikk med oss bestefar Geir og bestemor Ellinor, onkel Lars og nevø William (6 år), og startet den nesten 400 høydemeter bratte stigningen opp fra Nervannet i Håkvikdalen i nærheten av Narvik.

Kategorier
Fjelltur Narvik Topptur Video

Beisfjordtøtta. 1448 vakre høydemeter i Narvik

Turbeskrivelsen finner du her:

Kategorier
Ferietur Fjelltur Fottur Narvik Video

Sommer i Narvik

Turbeskrivelsene finner du her:

Kategorier
Fjelltur Narvik Topptur

Beisfjordtøtta på skift


Fire kilometer i luftlinje og 1448 høydemeter unna skuer fjellet Beisfjordtøtta utover fjorden og stedet innerst i fjorden som har gitt henne første leddet i sitt navn. Andre ledd, «tøtte» betyr «stor kvinne» og Beisfjordtøtta er ifølge sagnet ei gyger – den kvinnelige representanten for jotnene i norrøn mytologi – som er blitt til stein. Og for en stein! Hun rager massivt opp på nordsiden av Beisfjorden med en sørøstvendt nærmest loddrett blankskurt fjellside som henger over en botnbre 250 høydemeter lenger nede og over det isdekte Isvatnet (som det finnes ett til av litt lenger nord), mens foten av fjellet runder parabolsk av nedover i det grønne vegetasjonsbeltet som strekker seg 600 høydemeter opp fra fjorden slik fjell formet av bre gjør. Kanskje har hun et godt øye til trollkarlen Beisfjordgubben – en eiendommelig fjellformasjon som ser ut som ansiktet til en rise – på andre siden, sørsiden av fjorden. Øst for begge disse, innerst i elvedeltaet Beisfjord har Marianne mang en gang fra stuevinduet tittet opp på Beisfjordtøtta og tenkt at hun skulle bestiges, og endelig var dagen kommet.

Kategorier
Fjelltur Narvik Topptur

Fagernestoppen (Linken)

Tåken ligger lav og hvit som vispet krem over de bratte fjordsidene i Beisfjord ved Narvik. Etter uker med kaldt vær og regn er det endelig meldt klarere, men ikke varmere, vær utover fredag den 23. juli. Fjordsidene er som overflødighetshorn og står tette av grønn og frodig vegetasjon med gress, blåbærlyng, rogn, or, bjørk, gran og furu, bare avbrutt av mørke flekker med moseinnrammet sva. Kraftige kråker svever grasiøst på oppdriften, mens hvitpisket fløte renner i strie strømmer nedetter blankskurt fjell før det temmes i rør under Fjordveien, opphører og blir brakk i Beisfjorden. Vinden presser tåken lenger inn i Beisfjorddeltaet og opp i fjellene som danner en herlig grå og massiv kulisse for vår irrgrønne scene.

Kategorier
Fjelltur

Skrim på langs

Skrim på langs
Skrim på langs

Skrim kan vel med rette kalles Norges minste fjellområde, i alle fall hvis man ser på mengde snaufjell. Men sjarmerende er stedet, og meget passende for en helgetur i strålende vær.

Noen mener at ordet «Skrim» kommer av det gammelnorske «skrim», som er et uttrykk for svakt lys, «skimte fra» eller «vise seg dunkel». Andre mener det stammer fra ordet «skriua». Lokalt het Skrim for «Skreia», som på dialekt ble «Skriua». Dette navnet kan ha sin bakgrunn i at det ofte gikk ras i liene ned mot Skrimsdalen.

Jeg er vokst opp på Raumyr i Kongsberg hvor man meget tydelig kan se Skrimfjellene i sør. Hverken min far eller jeg hadde noengang vært skikkelig oppe på snaufjellet der, og det var enkelt å ta beslutningen om at dette måtte være målet for høstens trolig siste tur til fots på fjellet.

Ravalsjø

Vi parkerte ved Ravalsjø og kom oss raskt over Ormetangen, fulgte vannet sørover før vi tok østover opp Skrimsdalen. Det var lørdag, i sekken var telt og annet som skulle gjøre kvelden og de to dagene behagelig. Været her opp var strålende, mens det nede i Kongsberg lå tykk lav tåke. Jeg måtte snart ta av meg Gore-Tex-buksa og trekke på meg den hvite vindtette underbuksa. En slags shorts med andre ord.

Beveren er tydeligvis aktiv i dette området. Mange demninger og boliger, samt regelrette stier fra skogen ned til vannet kunne vi se overalt. En utrolig flittig arbeider i skogen.

Skrimsætra

Vi kom snart til Skrimsvannet med den idylliske Skrimsætra. Der tok vi en liten rast og hvilte i sola. Helt utrolig vær for oktober å være. Vi fulgte stien videre nordover forbi Nedre, Midtre og Øvre Urdtjern, forbi Breidstulfjellet i vest for deretter å ta østover mot Styggemann (871 moh). Vi så denne nå med sin markante profil.

Styggemann

Det er et gammelt sagn som forteller at det bodde et troll i Styggemann. Trollet mislikte sterkt at folk rente ned hjemmet sitt, så det lå på toppen for å følge med. Hvis noen kom for nær, kastet den stein nedover mot Sørmyrsætra. Som andre troll var dette trollet også allergisk mot sollys, og da det engang ble overrasket av sol i alt gråværet ble det forstenet på toppen av fjellet. Sett fra sørøst på avstand kan man ennå den dag i dag se ansiktet tegne seg i fjellet.

På tross av dets beskjedne størrelse har det skjedd flere tragiske hendelser i Skrim-området. Både i 1894 og på begynnelsen av 1990-tallet forsvant det 6 år gamle gutter. Hans Torske ble ikke funnet før etter et år, mens Mads som var med sin far på fisketur ble funnet omkommet noen dager senere.

Andre tragiske hendelser kunne vi selv se levningene av da vi var på vei nedover igjen fra Styggemann etter en deilig avslappende rast der oppe. Rett ved Styggemannsnatten styrtet det den 1. august 1960 et jagerfly fra forsvaret og den 27 år gamle flygeren Finn Erik Andersen fra Oslo omkom. Vi fant rester av jetmotoren. Utrolig rart å se hvordan aluminium og rustfritt stål står imot tidens tann.

Oppe på Styggemann kom det etterhvert flere turgåere som hygget seg med utsikten både nordover til Kongsberg, vestover mot Telemark, sørover mot Vindfjell og østover mot Passebekk og Hvittingfoss.

Vi fulgte feilaktig rød skirute ned fra Styggemann og havnet en halv km for langt øst nedenfor Jotefjellet (765 moh) før vi fikk korrigert kursen og gjenfant den blåmerkede ruta som går mot Sørmyrsætra vest for Jotefjellet. Vi tok av østover før vi kom til sætra og kunne se målet for dagens tur: Store Kongstjern. Vi gikk til vi var på østsiden hvor vi fant en herlig plass for telt og bål.

Store Kongstjern

Etter litt opprydding av den velbrukte plassen, oppsett av telt og en enkel middag kunne vi sette på kaffekjelen, tenne bålet (med én fyrstikk selvsagt, vel om merke med medbrakt opptenningsbriketter) og virkelig slappe av mens sola gikk ned over Skrim. Det hadde vært en vidunderlig dag, riktignok utrolig gjørmete og myrete overalt, men været og området hadde vist seg fra sin beste side.

Bål, blues og Melkeveien

Akkompagnert av et sprakende bål, skinnet fra milliarder av stjerner og Geir Hovigs skurrende bluesakkompagnerte latter slurpet vi i oss kaffe og cognac. Kortbuksene hadde etter solnedgang måttet vike for dunjakke og langbukse, men for en avspenningsmetode! Kl 2200 la vi oss i teltet. Jeg våknet ved 0100-tiden og skrapte sammen glørne i bålet. Vi hadde laget et godt gammeldags V-bål med tykke tørre grankubber. Dette kunne vi nyte godt av morgene etter. Da var det bare å samle glørne litt og vips: morrabål!

En ny dag

Vi kom oss i klærne ved 0800-tiden, fikk bålet i stand, kokte oss kaffe og spiste frokost. Det hadde vært frost på natten og rimet dekket mye av omgivelsene våre. Men så snart sola fikk tak ble det borte. Selv den frosne gjørma på stiene måtte gi tapt for sola. Vi kom oss etterhvert avgårde øsover. Vi skulle holde oss på stien sør for Store Stølevann, men ikke så langt sør som Fantefjell.

Vi kom oss raskt til Stølesætra og videre til Svarttjern. Der tok vi lunsj i sola, før stien dreide sørøst og førte oss mot Omholtsetra. Her ble stien brutt av en voldsom utbygging. Magien var forsvunnet og vi kunne ta fatt på den siste kjedelige etappen inn i sivilisasjonen igjen. Vi kom oss etterhvert ned til parkeringsplassen og Skrim kapell, før vi gikk langs veien ned til veien som tar av fra Passebekk. Der ble vi hentet ca kl 1500 av en snill bror, lille Even og mor.

Kategorier
Fjelltur

Over Åsbøfjell

Åsbøfjell er et lite fjellområde i Nore som ligger mellom Breiset og Åsbøgrend, vest for Norefjorden som ligger som en lang tarm i øvre del av Numedal. Vi tok en tur dit.

Min mor er fra en liten gård som heter Sælebakke, langt oppe i Åsbøgrenda. Hun sa fra seg odelsretten og det ble min tante Gunhild og hennes mann Birger som skulle drive gården. Nå har deres sønn Ole Gunnar tatt over. Pia hadde ennå ikke vært å besøkt disse slektningene mine, så nå mente vi det var på tide.

Til fjells

Fredag reiste vi til hytta vår på Dagali, mine foreldre Alan og Ingrid, og Pia. Lørdag fikk vi i hus et anseelig mengde ved som har tørket ute etter den store vedhøsten i fjor. Det var et godt slit som ble behørlig feiret utover kvelden. Dagen etter, på søndag, pakket vi tingene våre og reiste nedover til Norefjord.

Mot Breiset

Vi parkerte en bil på Sælebakke før vi kjørte sørover igjen til Norefjord, passerte sentrum der og sørover mot Eidsstryken. Rett vestover går det der en vei mot hytteområdet Breiset. Vi kjørte på smale grusveier først vestover, så nordover inn til Breisetvannet som ligger på 858 moh. Vi parkerte bilen og la i vei østover mot et lite vann på 928 moh. Her inne ligger Selabaksetra som tidligere var i familiens eie.

Mot Sprengstjønna

Vi kom etterhvert inn på stien som går opp lia mot to små vann sør for Brennatten (1217 moh). Her hadde fatter overnattet for mange år siden og fått fin fisk. Vi fant utrolige mengder med blåbær og spiste oss lei på det. Litt molter fant vi også. Vi gikk videre mot Sprengstjønna (1110 moh). Det ene av disse vannene danner bandet mot en liten dal opp fra Åsbøgrend. Her spiste vi og kokte oss kaffe.

Mot Langevann

Fra Sprengstjønna gikk vi nå rett nordover mot Langevann (1107 moh). Vi fulgte vannet på østsiden et godt stykke før vi tok av mot Rosetvannet (1040 moh). Så var vi allerede på vei ned fra fjellet og gikk gjennom gammel granskog langs Rosetåi.

Sælebakke

Etter et godt stykke kom vi ned på veien som går rundt Åsbøgrand. Vi fulgte denne først nordover til Bakke før vi gikk sørover til Sælebakke. Der ventet det oss deilige vafler, is og kaffe. I tillegg til godt menneskelig selskap fikk vi oss stifte bekjentskap med bondegårdens store kjøttfe. Pia kan skrive under på at det var spennende.

Kategorier
Fjelltur

Grunnstoffet og meningen med livet

Hovden er et meget pent lite fjellområde øverst i Setesdalen som grenser mot Hardangervidda ikke langt fra Haukeligrend. Pia Lyche og jeg tok oss en tur dit i nydelig sommervær.

Onsdag

Om morgenen onsdag den 26. krabbet vi ut av teltet på campingplassen Hovden Fjellstoge til et nydelig vær. Vi pakket sekkene, kom oss i bilen og kjørte bort til Hovden Skisenter. Vi parkerte bilen, og tok skiheisen opp nesten til Storenos (1198 moh). I grunn herlig at vi hadde denne muligheten, så slapp vi å gå slepa oppover som er litt traurig. Ca 1130 sto vi altså på toppen og hadde hele lille Hovden foran oss. Vi valgte å følge en sti som etter sigende skulle være blåmerket innover mot Krossloskardet.

Vi gikk feil og havnet nede ved Fisketjønni. Der spiste vi lunsj, orienterte oss skikkelig og fant veien over Skyvasskardet som ligger i den lille fjellkjeden Veggine. Da begynte allerede dagen å komme på hell og vi fant oss en nydelig halvøy ute i Hellerstjønn som nattens fjellhotell. Der slappet vi av, fisket fånyttes og observerte sauenes underlige forflyttninger.

Torsdag

Neste dag opprant like vakker som den foregående og vi spiste frokost i frydefull fred og frihet. Så pakket vi sekkene og gikk én km rundt vannet og ned til stien mot turisthytten Sloaros. De 4 km gikk fort og vi var fremme til en tidlig lunsj. Vi kjøpte oss litt proviant og snakket med hyttevakta. Så gikk veien videre langs stien mot vest, langs Den lange tjønni og Fisketjønn.

I enden av Fisketjønn tok vi av på en meget sparsommelig merket sti innover mot Langvatns nordvestlige bredd. Der skulle det være såkalte molybdengruver fra forrige århundre. Vi aktet å slå leir der for natten. Stemningen var trolsk og historisk når vi kom ned mot de forlatte gruvene og huset like ved. Vi lot for øyeblikket gruver være gruver og fant oss en nydelig teltplass på en holme ute i Langvatn. Jeg fisket litt og fikk faktisk en liten ørret som jeg stekte og spiste med stor appetitt.

Fredag

Fredag sto nok en gang i solens tegn, og vi pakket sekkene etter en behagelig havregrøtsfrokost og la i vei bort til gruvene. Der rotet vi rundt, fant stener med spor av molybden og tok bilder. Molybden er et grunnstoff med atomnummer 42. Tankene førte meg raskt til bøkene «The Hitchikers Guide To The Galaxy» av Douglas Adams og de bevisste veseners søken etter meningen med livet, og det noe nedslående svaret etter millioner av år: 42.

Tross alt var det ikke svaret det var noe galt med, men spørsmålet. I dette tilfellet var det hverken noe galt med spørsmålet eller svaret. Vi hadde det herlig. Etter en tid tok vi sekkene på ryggen og gikk videre. Vi fulgte fortsatt stien vestover forbi det vestligste hjørnet av Langvatn under Storhellerhalsen (1215 moh), før vi fulgte vannet videre sørøstover mot Langevasskilen. Denne rundet vi på sørøstsiden og kom tilbake til Langvatn.

På veien fikk vi fisket litt og badet. Vannet var faktisk ikke så verst. Vi fant oss en fin vik ute på en odde hvor vi satte opp teltet. Vi fisket mer og jeg dro opp tre fine ørreter som havnet i steikepanna. Kvelden var nydelig.

Lørdag

Nok en herlig dag. Vi spiste havregrøt, brøt leir og gikk videre langs Langvatns sørlige bredd med sikte mot sørsiden av Juvshellerkollen (1147 moh) hvor stien mot Sloaros går. Vi traff på stien og la i vei nedover mot Hovden igjen. Det er ca. 12 km fra Juvshellerkollen til Hovden. Siste del av turen går over i en slepe fra Krossloskaret. Denne delen av turen er den minst morsomme, og vi var glade og slitne da vi så bilen igjen på parkeringsplassen nede ved skisenteret.

Vi tok turen ned til Hovden sentrum, kjøpte mat og drikke, og fant en campingplass sør for Haukeliseter hvor vi overnattet. Dagen etter kjørte vi tilbake til Oslo. En deilig tur, og definitivt meningen med livet!

Kategorier
Fjelltur

Alene over vidda


Ferdselsveien over Hardangervidda fra øst til vest og vest til øst har en aura av eventyr og gammel tid. Men trass i den moderne tids vidunder står én ting fast: det er kortere å gå over enn rundt.

Dag 1

Hvorom allting er så befant jeg meg under kveldssola alene med tung sekk oppe i lia vestenfor familiens hytte mellom Torsetlia og Vasstulan på Dagalifjell. Dagalifjell ligger i randsonen av Hardangervidda øst, som en myk forlengelse av denne. I sørvest stikker Jønndalen med Solheimstulen seg inn i Hardangervidda.

Klokka var nærmere 2000 og planen var å telte der jeg hadde teltet noen uker før, forbi Syningan, oppe ved Damvatn, ved det som heter Nedre Kroktjønne. Dit er det ca 12 km. Oppe i lia ser jeg en fantastisk vakker hjort med store horn trippe grasiøst over toppene. Med dens ensomhet og styrke velger jeg den som min talisman for turen.

Dag 2: Mot Ulveli

Neste dag opprant klinkende klar, men med ganske sterk vind. Jeg trasket forbi Falketind og sørover ned mot Tøddølsvatnet uten stier. Stien fra Torsetlia er nemlig en «blindvei» som ender på Grotbekk ved Ossjøen. Jeg går mot en slepe som slår seg sammen med slepa fra Solheimsstulen. Slepa starter ved Tøddølsvatnet og en liten demning der. Jeg ser et lavvotelt der, men ingen folk. Allerede nå angrer jeg på at jeg tok plaststøvlene på meg. Det gnager. Men gjort er gjort.

Over Dyregravshallii blåser det sterkt imot og det duskregner. Jeg går i shorts, hardshelljakke med hetta på og vanter. Skarsvatnet skummer hvitt. Dagen går fort, og med slik vind og tidlig på turen velger jeg å slå meg til ro på Ulvelilægret. Klokken er rundt 1500. Jeg har gått ca 18 km.

Ulvelilægret er en meget enkel steinbu i DNTs eie, uten forsyninger, men med ovn. Et par madrasser og et ullteppe finnes der. Vann er ikke så lett å finne, men er å få tak i sør nede på myra. Men ikke minst finnes boka «90 dager på loffen på Børgefjell» av Lars Monsen der. Jeg leste den med fryd og ble ytterligere inspirert. Det ble en kald kveld. Vinden ulte utenfor og steinhytta holdt på kulda.

Dag 3: Mot Rauhellern

Dagen etter var noe roligere hva vind angår, og med en herlig blå himmel. Jeg la ivei i retning Rauhellern, som etter sigende skulle befinne seg 6 timers gange unna. Trolig er disse tidsangivelsene fra Turistforeningens side noteringer av verdensrekorder. Forsåvidt motiverende, men også farlige. Det tok meg i alle fall ca 7,5 timer med én kort rast å komme til Rauhellern, og jeg er ikke akkurat pensjonist. Avstanden er på ca 23 km.

Rauhellern er et meget vakkert sted beliggende ved den store Langesjøen som dessverre er i privat eie med fiskeforbud fordi de som eier det fisker for føden. Jeg kom til Rauhelleren i middagstiden og kunne ikke motstå fristelsen. Der fant jeg blant aspargessuppe, kjøttgryte og sjokolademousse selskap av to par Fredrikstadborgere. En pils eller to med hyggelig passiar over kartene, så strøyk jeg på dør ut av sivilisasjonen for å finne en teltplass langs Flotatjønne eller Langesjøen. Jeg gikk et par km før jeg fant en liten odde som stikker ut i Langesjøen. Natta var kald og rimen dekket teltet i morgentimene Jeg ventet til det fikk smeltet og tørket, spiste min havregrøt, tapet bena, pakket og kom meg avgårde.

Dag 4: Mot Sandhaug

Turen mot Sandhaug var kanskje den vakreste på hele turen, i alle fall på østvidda. Et herlig vær, litt bris for å holde myggen unna, og et utrolig terreng. Noe kuppert i begynnelsen og på slutten, men mellom Nibbenuten og Reinsmyrtjørna var det VIDDE! Jeg spiste både lunsj og middag på turen, noe som innebar kokekar etc. frem to ganger siden jeg ikke hadde med annet enn tørrmat. Jeg møtte tre mennesker og en hund på veien. Det tok meg ca 9 timer å gå de ca 22 km til Sandhaug. Sandhaug var ok, det stinket litt utenfor der, og hadde campinggebyr, noe jeg ikke liker. Jeg slappet litt av inne, kjøpte noe sjokolade og gikk et par km videre for å telte. Der traff jeg turens store myggsverm, men sov godt i teltet. Endelig var jeg over på den siden av mitt Hardangerviddakart som dekker den vestlige delen!

Dag 5: Mot Besså og Litlos

De ca 7 km langs Nordmannslågen bort til Besså fra Sandhaug er gjort på 1,5 time slik det er angitt. Jeg ruslet helt ned til seteren og kjøpte 4 skiver grovt brød med brunost og en kopp kaffe. Solen skinte nok en gang og vertskapet satt ute på tunet Det ble en hyggelig passiar over herlig avveksling på matsiden. Så gikk turen videre mot Litlos. Landskapet var nok en gang meget vakkert. Litt mer kupért enn før, flere små vann. Også denne gangen laget jeg meg middag mot slutten av etappen. Det var en lang etappe på ca 20 km. På slutten, opp mot Holken var jeg rimelig sliten og lei. Klokka dro seg også mot 2100. Jeg møtte to mennesker på veien. Litlos overrasket meget positivt. En god del folk der, og unge folk som drev stedet. Jeg spiste en pose potetgull, kjøpte litt sjokolade, mer sportstape og fiskekort for to dager før jeg gikk 1 km videre langs osen mellom Litlosvatnet og Kollsvatnet. Der slo jeg opp teltet og sov som en sten.

Dag 6: Mot Tyssevassbu

Dette skulle bli den verste dagen på turen. Jeg våknet opp med rimet telt og et vekslende grått vær. Litt regn var i lufta og det blåste friskt. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til Litlos og vente på været, men jeg lot meg ikke friste. Isteden pakket jeg teltet og la ivei. Så kom regnet. Jeg hadde sterkt motvind og regnet rett i trynet. For det meste duskregnet det, men det var også lange perioder med skikkelig regn. Jeg hadde pakket lett, noe som ikke innebar regntøy. Min etterhvert gamle GoreTex-jakke holdt ikke lenge, ei heller den tynne microfiberbuksa mi. Det ble bitterlig kaldt og vått. Tryggheten var selvsagt at jeg bar huset mitt på ryggen, og kunne trygt presse meg. Dette handlet mest om mentalitet.

Jeg slet mest nedover Sledalen. Der regnet det som verst og jeg måtte skifte innerklærne på overkroppen. Ved Oddvyrevatnet leste jeg en plakett om et fly med jegere som for mange år siden styrtet med bare én overlevende. Det hjalp ikke på mitt noe dystre sinn. Men da Nonskorvatnet kom i sikte skjønte jeg at jeg ville klare det. Jeg hadde nemlig et sterkt ønske om å kunne tørke klær inne på en hytte denne kvelden. Ved den lille bua langs bredden midt på vannet tok jeg på en ekstra underbukse i ull, stappet lua nedi til ekstra beskyttelse og gikk på videre. Jeg var i alle fall varm og tørr på føttene. Ved enden av vannet måtte jeg vade over innoset. Dette hadde jeg grudd meg noe til siden det regnet såpass mye og vannet steg. Men dette gikk smertefritt, og jeg var tørr på bena også etterpå. Her er det også at stien skiller seg mot Torehytten. Turen som etter sigende til nå skulle ha tatt 4 timer hadde nok tatt en time ekstra. Det skulle også vise seg at de siste 2 timene skulle bli flere. For det var nå det virkelig ble kupért.

Og ikke bare kupért, men også sleipt med mange store snøfelt som måtte krysses, litt klyving og ikke minst: nå kom også tåka. Heldigvis var det bra merket med varder, men sikten var ikke mange meterne. Terrenget ble mer og mer uhyggelig, mørkt fjell med lite vegetasjon. De siste meterne langs det vannet som ligger inntil Tyssevassbu var regelrett bratte og skremmende. Tanke på å falle utfor der var ikke hyggelig. Jeg hadde ikke møtt folk hele dagen og det lyste heller ikke fra hyttene, som jeg såvidt kunne se konturene av. Men jeg kom meg forbi og opp til hyttene. De sto begge tomme og jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle velge. Radioen på hovedhytta gjorde utslaget. Jeg hentet vann og hogg ved, kledde av meg det våte, satte på radioen og lagde meg kjøttkaker. Du store fryd, så deilig! Selv folkemusikktimen var fett å høre på! Jeg hadde gått 8 eller 9 timer gjennomvåt i ca 18 km. Jeg leste og lyttet på radioen sent den kvelden mens klærne tørket. Hyttene har jo også strøm siden de er overdratt fra kraftselskapet Tyssefallene. Skikkelig luksus.

Dag 7: Mot Tyssedal

Neste dag opprant med strålende sol! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg hadde faktisk regnet med å måtte tilbringe en dag ekstra der oppe. Men nå kunne jeg legge i vei på den siste etappen. Dette var også dagen for å prøve fiskelykken. Dette ble virkelig høydepunktet på turen. Et fantastisk vakkert og kupért landskap med massevis av små vann hvor snøfeltene stakk blå ned i. Etter noen km måtte jeg prøve stanga. Det tok ikke lang tid før det nappet og jeg dro en flott ørret opp. Jeg flyttet meg litt lenger langs vannet og dro opp en enda større ørret! Så gikk jeg litt videre før jeg ikke kunne dy meg igjen og måtte prøve et kast. Da dro jeg i land den største ørret jeg har fisket. En nydelig rugg. Dermed var middagen reddet.

På kartet står det at denne turen skal ta 2 timer ned og 7 timer opp. Dette er definitivt feil! Det skal nok være 6 timer. Jeg brukte nok ikke så mye mer i gangtid, men da er man bare nede ved Ringedalsvatnet og ikke helt nede i Tyssedal. Etter Storenuten, langs Trombeskarhøgdi og ned Grytenuten er det meget bratt, noe som verker godt i slitne knær. Oppe i lia der møtte jeg de første menneskene den dagen, to par på vei oppover. Så kommer man ned i et hyttefelt som ender i trallebanen Mågelibanen. Banen er 985 meter lang, og går ca. 400 meter rett til værs. Jeg visste ikke om jeg kunne gå ned banen til fots så jeg fant stien ned fjellsiden. Satan, så bratt! Klokken var vel blitt ca 1800 og jeg var dyktig sliten etter 18 bratte km. Da jeg endelig kom meg ned til Ringedalsdammen rant svetten. Så forsvant sola fra denne dype dalen og jeg hadde 6 km asfaltert vei ned til bygda. Jeg tenkte på å haike, men forbannet meg på at jeg skulle gå alle meterne til Tyssedal. Som sagt så gjort. Det tok meg et par timer, men jeg fant mye stor og fin markjordbær på veien, så det var ikke så verst. Vel nede i dalen fant jeg Tyssedal hotell, innlosjerte meg der, fikk mast meg til middag og la meg i deilige dyner. Himmelrik.

Dag 8: Hjemover

Etter frokost neste dag tok jeg buss til Odda, kjøpte meg en t-skjorte og nye sokker. Man kan si jeg stinket litt. Så tilbrakte jeg noen timer i sola over et par øl og pizza på Peppes Pizza like ved der Haukeliekspressen stopper. Kl 1515 er jeg på vei tilbake over fjellet, og kl 2230 kan jeg humpe inn døra hjemme etter en drosjetur fra Asker. For en tur! Anbefales på det varmeste. Særlig følelsen av å gå ut døra på hytta og etter noen dager befinne seg på vestlandet er minneverdig. Jeg hadde gått tilsammen ca 144 km på 7 dager. Ikke allverden, men jeg var alene og bar tungt. Sekken veide nok sine 20 kg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelilægret – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal

Kategorier
Fjelltur

Om å møte Veggen til fjells


Noen ganger treffer en roman meg med voldsom styrke. Livet er så lunefullt. Plutselig står man der med sitt eget liv partert og i slintrer istedenfor romanen man holdt i. Jeg dro altså til fjells.

Min sinnstilstand var ikke av de beste. Jeg trengte å komme bort fra alt det jeg egentlig burde forsonet meg med. Flukten ble da også vakrere enn strengt talt god. Jeg møtte nemlig Veggen. Mine deiligste møter med litteraturen har vært der jeg har hatt et inderlige ønske om svar på mine spørsmål. Denne gangen fikk jeg svar. Veggen er skrevet i 1962 av Marlen Haushofer. Dens ytre ramme omhandler en middelaldrende kvinne som reiser til en avsidesliggende jakthytte. Like etter innser hun at hun er fanget inne i dette vesle, ubefolkede området av en usynlig vegg. Det er umulig å komme seg ut. Hun prøver å tilpasse seg livet der alene, kun med selskap av en hund, en katt og en ku.

Nærhet

Jeg reiste til Dagalifjell i randen av mektige Hardangervidda med tung sekk og et ønske om å få være alene med mine tanker og naturen. Jeg så ikke ett menneske hele helgen, og resten av verden var som avskåret fra meg. I romanen var radioen stilnet. For meg var det ikke dekning på mobilen. Som hovedpersonen i boken kunne jeg fiske for å skaffe mat. Men i motsetning til henne kunne jeg reise tilbake.

Romanen handler om nærhet, ønsket om nærhet, og om fraværet av nærhet. Den handler om det egoistiske ved nærhet, om det krevende med nærhet, og om det moderne samfunnets redsel for nærhet. Den handler om livets prøvelser, livets faser, årstidene de fleste av oss ikke lenger bryr seg med. Den handler om savn, om utfordringer, om hjelpeløshet, om kjærlighet og om livets tomhet i fravær av andre levende vesener.

På reise

Romanens hovedperson får tid til å speile seg i kuas dype øyne, hun ser seg selv som den moren hun har vært i henne, hun ser sitt nye jeg i hundens hengivne naivitet, hun ser sin egen rastløshet og avsky for ansvar i kattens nattlige eskapader. Hun kommer så nær seg selv i all sin ulykke og transformeres. Hun er på en indre reise.

Jeg er også på reise, en reise som både foregår inne i meg og i et fjellområde jeg er meget glad i. Jeg reiste opp til familiens hytte på Dagalifjell fredag etter jobb. Omtrent kl 2200 la jeg i vei fra hytta og vestover mot Syningan, et kjent turmål for hytteeiere i området. Denne gamle seteren ligger ca. 8 km fra hytta vår. Kvelden var lys og været var nydelig. Jeg bestemte meg for å følge stien forbi Fyrtjønne og ta av mot Nedre Kroktjønne. Der tilbrakte jeg en vakker natt i teltet.

Hardangervidda

Tidlig neste morgen var været fortsatt ikke så verst. Jeg pakket sekken og beveget meg fra sørøstenden av vannet til vestsiden hvor det var en etablert bålplass. Der tente jeg bål og kokte meg kaffe. Frokosten smakte vidunderlig. Jeg fant etterhvert igjen stien og gikk raskt ned mot Syningan. der hadde jeg en kort rast før jeg beveget meg gjennom et lite fjellbjørkfelt innerst i Tøddøldalen, en liten dal som er en avstikker nordvestover fra den mer kjente Jønndalen hvor Solheimstulen befinner seg innerst i.

Så hadde jeg tråkket over grensen fra Dagalifjell til Hardangervidda. Jeg gikk stien over åsen ved Skrivenuten (1227 moh). For litt over en måned siden gikk jeg over her på ski med retning mot der jeg nå hadde kommet. Hele landskapet var forandret. Der hvor det før hadde vært vinter var det nå tidlig sommer i blomstring. Jeg gikk ned i dalen på baksiden av Skrivenuten, forbi et idyllisk lite vann, over der hvor vi så revespor i snøen, og forbi der fatter trodde han så ulv. Så kunne jeg se rett ned på Damtjønne. Dette vannet er demt opp i sørenden og har et hull i fjellet hvor vannet føres til kraftverk nede i Numedal. Litt nordvest for dette vannet ligger et nesten urørt vann som heter Tjønnegrøtjønnan. Det ligger et lite båtskur der. Dit gikk jeg.

Fjærmygg og ørret

Jeg slo opp teltet og suget inn naturen. For et herlig sted! Fjærmyggen surret og ga et riktig bakteppe for vakene ute på vannet og lyden av sluken som treffer vannskorpa. Jeg skulle nok hatt fluestang med, men ennå har jeg ikke fått kjøpt meg det. Det var ennå tidlig på dagen og jeg hadde all verdens tid. Jeg leste, fisket, spiste litt, slappet av. Høydepunktet var selvsagt da jeg dro opp en vakker ørret. Den smakte fortreffelig stekt i panna.

På ettermiddagen kom det regnet som var ventet. Jeg skyndte meg inn i teltet og leste videre. Regnet trommet på teltet. Etter et par timer ga det seg og sola skinte på et nyvasket høyfjell. Jeg tok meg en tur opp på Falketind (1241 moh) som ligger ennå mer mot vest, og rundt Damtjønne. Utsikten var fantastisk.

Over Veggen

Neste dag våknet jeg meget tidlig av regnet. Jeg trodde det var senere enn det var, men gadd ikke sjekke klokken før jeg hadde gått en stund hjemover etter at regnet holdt opp. Den viste 0800. Jeg hadde rukket å spise frokost, lese litt og pakke sekken. Turen hjem var enkel, og ved 1100-tiden kunne jeg slenge sekken på hyttegulvet. Det hadde vært en deilig tur, både for kropp og sjel. Jeg hadde kommet meg over Veggen.

Kategorier
Fjelltur

Vår på Holtefjell


Etter det som føltes som uker med regn og atter regn var det godt å våkne til en skinnende blank og kald vårdag i Kongsberg. Min far Alan Kåsin og jeg skulle se hva Holtefjell kunne by på.

Vi er begge nye til Holtefjell selv om avstanden ikke er lang fra Kongsberg. Holtefjell ligger i Flesberg og Øvre Eiker kommune og grenser på det nærmeste mot både Kongsberg og Hokksund. Vi planla kun en rundtur på en dag og startet ved Ulland i Lurdalen. Der parkerte vi bilen og tok oss frem med sykkel tre km til sørvestenden av Bjørvannet. Der låste vi syklene og tok bena fatt.

Vi gikk rett nordover mot Søndre Øyevannet over våte myrer. Vi fulgte vannene, fisket litt (fikk et par småfisk), spiste fisk, og ruslet videre. Turen ble en rundtur i de sentrale delene av Holtefjell. Utpå ettermiddagen fant vi igjen syklene og tråkket tilbake til bilen. På Raumyr stod grillen klar.

Kategorier
Fjelltur

To januarhelger på Dagali


Rolige helger på Dagalifjell vinterstid med lite snø. Sitte inne, gå en tur ut, kite. Det blir ikke bedre.

Kategorier
Fjelltur

Det suser i sivet på Børgefjell


Nasjonalparken Børgefjell er blitt satt på kartet av Lars Monsen. Late dager med fiskestang og god tid i et fantastisk vilt fjellområde langt nord i landet er det inntrykket man satt igjen med.

Nå var det på tide å sjekke sannhetsverdien til dette glansbildet. Etter en natt på campingplass i Hattfjelldal med utsikt til den majestetiske toppen Hatten som har gitt dalen sitt navn, pakket vi sakene og dro innover Susendal til Kroken hvor vi parkerte rett ved elven Susna. Siden ingen veier går helt inn til Nasjonalparken var vi ennå utenfor, men hadde som mål å bevege oss i alle fall litt innenfor.

Susendalen

Vi valgte å gå innover en av de få stiene som er å finne her oppe, med Susenfjellet i nord og Tiplingelva i sør, inn mot vannene austre og vestre Tiplingen. Her er man så nær svenskegrensa at de fleste fjellene i øst er svenske, og så langt nord at snøflekkene er hyppige i fjellsidene, selv om de fleste toppene ikke er høyere enn 1000-1200 moh. Det mektige Kvigtindsmassivet i sørvest er et unntak og rager høyest med sine 1699 moh, og gav oss et vakkert snødekt skue hele turen.

Vi hadde oppakning og mat for tre dager, fiskekort og myggstift. Vi skulle leve ut villmarkslivet med fisking og bålkos. Dette skulle være selve tentamen for Pia på hennes vei til å bli Lars Monsen. Han har jo som kjent slitt ut mang en ulltrøye her oppe.

På tur

Vi kom oss ikke av gårde før ved 12-tiden, og gikk i noen timer til vi kom til austre Tiplingens nordvestlige hjørne. Der lette vi en god stund etter egnet teltplass, og fant det til slutt selv om natten for min del ble tilbragt i forsterstilling rundt en sten på min side av teltet. Vi bygget opp bålplass og dro frem fiskeutstyret. Nå skulle vi se om det var mulig å skaffe seg mat på gamlemåten.

Vi ville nok blitt sultne med fisk som eneste næringskilde, men vi fikk da en liten ørret hver som i alle fall gav oss den gode smaken av villmark. Pia var tøff i fangstøyeblikket, men noe unnvikende når det kom til selve sløyingen av fisken. En liten anmerkning der altså. Etter en runde med aluminiumsfolie nede i glørne smakte fisken fortreffelig.

En ny dag

Dag to opprant og vi pakket leieren etter en bedre frokost. Nå ønsket vi oss over mot vestre Tiplingen. Nok en gang var været med oss, denne gangen i storform. Ved det som kalles Ruffie deler stien seg, en sti går videre på nordsiden av vestre Tiplingen til Tiplinghaugen, mens en annen sti går rett sørover over Tiplingelva hvor den stopper (i alle fall på kartet). Vi valgte den siste. Da vi kom over broen visste vi at det var her vi ville slå leir. Et fantastisk sted på sørsiden av elven, på en liten høyde med behagelig teltplass og fiskemuligheter.

Herlige timer

Siden vi ankom så tidlig på dagen kunne vi kose oss i timesvis med fiskestanga, vi leste, laget bål, i det hele tatt, vi hadde det helt fortreffelig mens sola skinte fra en skyfri himmel. Stillheten ble bare unntaksvis brutt av noen forbipasserende og små skrik fra Pia når de største kleggene så sitt snitt til å ville ha litt jentekjøtt. Leiren vi lå i ligger rett innenfor grensen til Nasjonalparken, og vi var såre fornøyd med det.

Fornøyd var vi også med fisket, i alle fall jeg. Jeg fikk to fine ørreter, begge betydelig større enn gårsdagens, og den første var virkelig fin i størrelsen. Jeg har ikke peiling på vekt, men det ga oss i alle fall en velsmakende lunsj.

Frost

Men medaljen har en bakside. Natten ble svært kald, særlig for min del. Faktisk opplevde vi frost, og med min tynne sovepose som har komfortemperatur på ti grader måtte jeg kle på meg alle klærne for å holde varmen, pluss Pias boblevest rundt hofta. Det var grisekaldt, men det gikk, og nok en ny dag opprant med nesten like fint vær. Dette var dagen for hjemreise.

Hjemover

Vi pakket leiren og la i vei etter en bedre frokost tilbake over Tiplingelva, forbi krysset og over bro nummer to. Vi valgte derimot ikke å følge stien videre langs lia på Susenfjellet, men valgte å gå rett opp lia for å kunne følge fjellryggen tilbake. Det var et lykkelig valg, om enn noe slitsomt oppover i myggeldoradoet. Men det var vel verdt slitet. Susenfjellet er 1200 moh, med en kupert, steindekt rygg med spredte små vann. Vi la kursen over mot en varde på østspissen av fjellet på 1150 moh hvor nedstigningen begynte. Ganske bratt nedover, men helt problemfritt. Ganske kjørte i knærne fant vi tilslutt igjen stien akkurat der vegetasjonen blir tettere, og vi gikk kjapt nedover tilbake til bilen. Alt i alt hadde vi gått bare 25 km, men det hadde vært en fantastisk tur i et meget vakkert stykke av Norge.

Turen i korte trekk

Kroken – Austre Tiplingen – Ruffie – Vestre Tiplingen – Ruffie – Susenfjellet – Kroken.

Kategorier
Fjelltur

Rundt Hardangerjøkulen


Det var tid for min far Alan Kåsin og meg sin årlige fjelltur. Turen i år gikk rundt Hardangerjøkulen.

Fin tur i vekslende fjellnatur rundt Hardangerjøkulen. Vi startet torsdag kveld på Finse og gikk en time slik at vi kom oss unna hytter og annen sivilisasjon og slo opp teltet.

Fredag opprant og en fin dagsetappe gjennom månelandskap og frodig fjellflora. Etappen tok ca 7 timer og brakte oss en time forbi Rembesdalsseter og ved foten av Rembesdalsskåki-brefallet. Vi var slitne etter mye steingrunn og opp og ned.

Lørdag begav vi oss videre inn i mer tradisjonelt Hardangervidda-terreng. Vi kom oss forbi Kjeldebu og et par timer på innsiden. Dette tok oss ca. 8 timer. Slitne la vi oss ved et vann der.

Søndag skulle vi rekke toget fra Haugastøl og la i vei innover mot Krækja. En kjapp stopp der og videre. Etter seks timer var vi fremme på Haugastøl i god tid. Faktisk to timer før toget gikk så vi tok drosje tilbake til Geilo. Hele turen er over fem mil lang og man skal være i ganske god form hvis man velger å ligge i telt isteden for å gå fra hytte til hytte.

Kategorier
Fjelltur

Dagalifjellet


Høsten i all sin prakt er vakker i september, men også i månedsskiftet oktober/november er fjellet vakkert.

Det er også lagt til bilder fra helgen etter, dvs. 2-4. november, tatt av Alan Kåsin.

Kategorier
Fjelltur

Molteturer på Dagali


Jeg foretok 3 molteturer denne høsten. Først en tur med fatter, så en tur med både mutter og fatter, og så til slutt en alene.

På disse turene klarte vi å hamstre ca 50 kg molter. En herlig moltehøst!