To mann, tre land (nesten)

Langt mot nord, sørøst for Skibotn i Troms, og vest for Kilpisjärvi i Finland – på et lite nes i innsjøen Golddajávri, som ligger på vannskillet og både renner ut i Breiddalselva i nordvest og i innsjøen Kilpisjärvi i sørøst – på 69°03′35,9″N 20°32′55,1″Ø, ligger verdens nordligste treriksrøys. Her møtes grensene til Norge, Sverige og Finland. Dette er samtidig Sveriges nordligste punkt, og Finlands vestligste. Her presser Finland seg mellom det nordligste Sverige og Norge, og danner innsnevringen mellom Troms og Finnmark fylke, bare avbrutt av utposningen som Reisa nasjonalpark utgjør.

Det finnes en rute litt lenger sør som gjør det mulig å lage et sammenhengende skispor mellom disse tre landene i løpet av vel en uke; fra Norge, gjennom Finland, gjennom Sverige, og tilbake igjen i Norge. Dette var noe jeg hadde tenkt på en god stund å få gjort. Og endelig, i slutten av februar 2014, på morgenen fredag den 21., sto kamerat og NRK-kollega Øyvind Werner Øfsti og jeg på Gardermoen, i full grunnutrustning, med kurs for Alta. Med oss hadde vi to Paris-pulk-akebrett, og fire velfylte bagger med utstyr.

Dag 1: Avreise (fredag 21. februar)

I Altas gater.

Allerede klokken 11.00 på formiddagen landet vi på Alta lufthavn. Om vi følger Alta-Kautokeinovassdraget i sine buktninger motstrøms sørover fra Alta, kommer vi til tettstedet Kautokeino, i hjertet av Kautokeino kommune. Kautokeino er landets største kommune i areal, og presser Norges grenser sørover inn i den nordlige delen av Finland. Kommunen ligger på Finnmarksvidda. Fra tettstedet Kautokeino er det kun halvannen dagsmarsj på ski rett vestover til finskegrensa. Så Kautokeino var det første målet vårt.

Siden bussen til Kautokeino ikke gikk før godt utpå ettermiddagen, hadde vi tid til å utforske Alta og gjøre noen siste innkjøp. Vi hadde blant annet behov for gressklipperbensin til kokeapparatet, og en propan-boks ved nødstilfelle. Dette er ting man ikke får ha med seg på flyet.

Vi lot baggasjen vår ligge på Alta bussterminal, og siden denne ligger sentralt i Alta, så var det enkelt å rusle over til Amfi Alta for innkjøp og en matbit. Vi tok også en tur bort til NRKs Alta-kontor for å hilse på. Det ble en hyggelig prat over en kaffekopp med NRK-kollegaer i nord.

Så kom endelig bussen, og vi bega oss i vei på den 2 timer og 13 minutter lange turen over Finnmarksvidda langs riksvei 93 til Kautokeino. Nærmere klokken 18.00 ankom vi Thon hotell Kautokeino. Vi fikk buksert utstyret opp på rommet, før vi inntok spisesalen for en bedre middag.

Utpå kvelden, over en øl, og med utsikt ned på hotellets snødekte utekino, kom vi i snakk med en lokal kar blant den delen av befolkningen som tok seg en liten fest på hotellet denne fredagskvelden. Karen presenterte seg som John Stone Fire, men heter egentlig John Steinar Baal. John Steinar Baal er lokal radiokjendis, skuespiller og artist, og har en rekke ganger deltatt i Sámi Grand Prix, i hovedsak med joik.

Vi fortalte om skiturplanene våre, og da John hørte at vi skulle passere Goahteluoppal, fortalte han at han delvis har vokst opp og tilbragt mange somre i et lite hus der. Han hadde fortsatt huset, og vi var hjertelig velkomne til å overnatte der. Denne lille plassen med spredt bebyggelse var uansett målet for første overnatting.

Den lille plassen ved Goahteluoppal-vassdraget er en samling bygninger opprinnelig knyttet til én såkalte dálon-gård, hvor en familie av bufinner, eller fastboende av samisk opprinnelse dyrket jorden og bedrev jakt og fiske i området. Stedet var fast bebodd fra midten av 1800-tallet, frem til 1980-årene. Den siste som bodde fast var Nils Mortensen Hætta (Godán-Nilá) og kona Anne Marie Bongo Hætta. NRK laget i 1975 et tv-program om Nils og livet i Goahteluoppal.

Historisk sett var folk fra Gálaniitu, rett sør for Kautokeino, og Goahteluoppal nære slektninger, og de samarbeidet om notfisket. De saltet fisken og oppbevarte den i fiskegammer. En del av fisken ble fraktet til Sverige før jul og byttet mot andre varer. Det var en allminnelig oppfatning blant folk i Kautokeino at dette var et ressursområde for folk fra Goahteluoppal og Gálaniitu. Det var derfor ikke riktig å benytte seg av ressursene i dette området. Ryper ble også fanget og solgt i Sverige. Ellers jaktet man elg, og plukket multer.

Etter at Goahteluoppal ble fraflyttet, ble det flere som tok dette våtmarksområdet som er rikt på dyreliv, dypt inne i villmarken, i bruk. I dag er det fire dálon-hytter eller -hus og 2 reindriftshytter ved Goahteluoppal, samt ei hytte ved Vuolit Vuohcetjávri. Tidligere bodde reindriftsfamiliene her på vinteren. I dag er det ca. 50 familier og enkeltpersoner som bruker området. Området var i nesten 40 år foreslått som verneområde i tilknytning til Reisa nasjonalpark. Men motstanden blant lokalbefolkningen var så stor at regjeringen i 2015 la planene på is.

Vi takket for John Steinar Baals gjestfrihet med en skål, og fokuserte energien vår på vår lokale hjelpemann Kent Valio, som hadde tatt turen til hotellet for en prat. Vi var blitt kjent med Kent året før, da Øyvind og jeg var Reindrenger på Finnmarksvidda. Kent var også på den tiden NRK-kollega, før han i 2015 ble rådmann, eller kommunedirektør som det senere ble hetende, i Kautokeino kommune. Kent hadde lovet å kjøre oss til enden av veien ved Ákšomuotki, ved broen over Kautokeinoelven. Stedet har rykte på seg for å være meget kaldt, og ifølge en artikkel i Nordlys fra 2013, så er den uoffisielle temperaturrekorden der -53 grader. Altså 1,6 grader kaldere enn den offisielle norgesrekorden fra 1886. Heldigvis var vi langt unna slike rekorder denne perioden.

Dag 2: Goahteluoppal (lørdag 22. februar)

Huset i Goahteluoppal.

Ved 11-tiden lørdag den 22. februar parkerte Kent Valio bilen sin i Ákšomuotki, ved broen over Kautokeinoelven. Han åpnet overbygget på sin store snøskuterhenger, og Øyvind og jeg lempet ut utstyret vårt. Vi var klare for tur. Lang tur. Inn til finskegrensa. Finland på tvers. Sverige på tvers. Og deretter til Rostahyttene i Indre Troms. Og litt til, vestover langs Rostadalen, til veien slutter, eller starter, ved Tverrelvmo, ca. 50 km rett øst for Bardufoss. Planen var å rekke flyet derfra kl. 11.20, lørdag den 1. mars. Slik skulle det ikke gå. Men det visste vi ikke da. 

Vi satte på oss ski og pulker. Takket og sa farvel til Kent – takk for at du stilte opp! – og bega oss i vei sørover. Vi fulgte meandersvingene på den islagte Kautokeinoelven mot Gálaniitu. På begge sider av elven reiste morenene seg som voller langsmed elvebreddene. Vi gikk i 10–15 cm løssnø, og himmelen hang tung og askegrå over oss. Det var ingen vakker dag, men vi var i gang. Snart begynte kroppen å fungere også. Den begynte å venne seg til bevegelsene og draget fra pulken bak oss.

Da vi kom til Gálaniitu tok vi vestover og forsøkte å følge traktorstien og skuterleden som går til Goahteluoppal. Det var ingen spor å følge, bare spredte merker på fjelbjørker hist og her i den glissent bevokste uendelige hvite flaten som lå foran oss. Horisontens land og himmel gled grått i grått over i hverandre, og Finnmarksviddas få naturlige lyder låt dumpe i det snødekte landskapet. Stadig så vi spor etter reinsdyr i snøen, og også noen beitende eksemplarer. Det er tøffe dyr som klarer å overleve i alt dette magre hvite.

Blåtimen kom allerede ved 16-tiden, og litt senere ble det mørkt. Små koller og tettere vegetasjon var nyansene i det monotone landskapet. I mørket, slitne, og med tynnslitte håp om å nå frem til Goahteluoppal og husets lune varme, kom det brått en snøskuter inn bak oss. En samisk mann hilste og slo av en kort prat før han dro videre. Vi var ikke så langt unna. Nå måtte vi bare finne styrke til resten. Dette var tross alt første dagen på turen, og kroppene våre var ikke vant til denne typen fysiske utskeielser.

Det var tidlig kveld da vi endelig så den spredte bebyggelsen i Goahteluoppal. Det lyste i alle fall i ett av husene. Vi lette etter huset vi hadde fått beskrevet av John Stone Fire. Det lå litt i utkanten, mot vest og der vassdraget Goahteluoppal svinger nordover. Døren var ikke låst, og vi kom inn i et forfallent fattigslig lite krypinn, som mer enn noe annet liknet et forlatt hus. Vi fyrte opp i den rustne ovnen, og pipen var så forfallen at vi kunne se gnistene gjennom sprekkene. Vi var redde for at det hele skulle brenne ned, og fyrte ikke hardt. Vi laget oss mat – Real turmat – og drakk noe varmt. Vi var ordentlig slitne og kalde av svette. Lykken var stor når vi endelig kunne krype inn i soveposene på det skitne gulvet.

Nå var vi bare ca. 6 km unna grensen til Finland, og det hadde vært en god dags økt på nesten 25 km i løssnø med full oppakning.

Dag 3: Fristelser (søndag 23. februar)

Grensepassering.

Vi våknet på gulvet i et slitent grønnmalt og kaldt rom, såre i kroppen etter en hard første turdag. Utenfor var det bare en rad av fjellbjørk som skilte grå himmel fra grå snø. Vi kunne se noen få hus her og der. I ett av dem var det liv.

Vi startet de vante aktivitetene: smelte snø (for huset hadde ikke innlagt vann), pusset tenner, spiste, pakket. Drakk vann. Kaffe. Klokken ble nærmere halv elleve før vi var ute av døren. Vi tok en tur bortom nabohuset, hvor det var liv. Vi pratet litt. Tror vi fikk kaffe. Det var et par menn der, og en kvinne. Mor, far og barn. Det var hyggelig. Men vi måte komme oss videre.

Snøen kjentes dypere ut denne dagen. Og første oppgave var å komme seg over elven som binder Goahteluoppal i øst sammen med Azit i vest. Det var mildt, og vi fryktet mildværet mer enn kulden. Vi kom oss greit over, og fortsatte i det flate myrlandskapet rett vestover mot grensen til Finland. Horisonten smalnet til kun en mørk strek av trær og lave koller. Et magisk og trøstesløst landskap, laget for en psyke i flytsonen. For oss var det litt tidlig. Vi stampet og jobbet med oss selv. Turen hadde ikke vart lenge nok ennå til å synes at to kilometer i timen var greit.

Ved 14-tiden satt vi oss ned bak en lav kolle. Med utsikt mot finskegrensa kunne vi nyte en velfortjen matbit. Straks etter avgang, klokken 14.30 fikk vi øye på en vakthytte ved grensen i sør. Vi gikk dit. Det norske riksvåpenet prydet skiltet som hang på veggen, ved siden av ordene «Forsvaret» og «Politiet». Døren var åpen, og vi så gjennom inventaret. Blant frossen grønnsåpe fant vi stearinlys, og vi tok med oss fire stykker til bruk i teltet. Så lukket vi behørig døren og beveget oss noen meter bort til grensegjerdet. Klokken 15.00 lempet vi oss selv, pulker, ski og staver over til Finland. Landskapet var totalt uforandret. Men vi fant et nedsnødd skuterspor vi kunne følge.

Ca. 16.40 traff vi på en ensom skiløper som laget spor 90 grader på våre. Han viste seg å være en tysk mann som elsket vidda her langt mot nord. Vi slo av en hyggelig prat i vindværet. Han var på vei til en hytte ved bredden av elven Lätäseno, enten den velutrustede leiehytten på Hirvasvuopio eller nødbua 450 meter unna. Vi var meget fristet. Vinden hadde tatt seg opp, og mørket falt snart på. Vi visste at alternativet var en natt i teltet. Men hyttene lå et par kilometer lenger nord enn vår rute, så vi sto imot. Vi måtte uansett forsøke å komme litt videre.

Ved 17.30-tiden var det nok. Vi hadde krysset elven Lätäseno og gått ca. 1 km etter det. Mørket var falt på. Vi var kalde og slitne. Vi etablerte leir. Vi fant oss et lunt sted i en nedsenkning med trær rundt. Tråkket snøen hard. Fikk satt opp teltet. Lempet alt utstyret inn. Smeltet snø. Spiste. Så en drømmeløs søvn inn i dag 4.

Dag 4: Kladdeføre (mandag 24. februar)

Kaskasjoki ödestuga.

Vi våknet etter en behagelig natt i teltet. Utenfor ventet en ny grå dag med en del vind. Og våt nysnø. Vi visste hva det betydde; kladdeføre. Vi stresset ikke med morgenstellet, og først ved 09.30-tiden var vi i gang med dagens dont. 18,6 km unna ventet Kaskasjoki ödestuga. Det var dagens mål. Det skulle bli tungt.

Vi fortsatte inn i et om mulig flatere landskap. Myrer, med spredte, glisne bjørketrær. Vinden var konstant, men ikke voldsom. Vi forsøkte å holde skiene kladdefrie. Fellene behøvde vi ikke.

Etter ca. 10 km krysset vi elven Toriseno. Den er en bielv av Lätäseno, der de går sammen noen kilometer lenger nord. Og ved der vi krysset Toriseno, der møtes elvene Vuontisjoki fra sør, og Kaskasjoki fra vest. Og det var Kaskasjoki som skulle lede oss til dagens mål, Kaskasjoki ödestuga.

På ettermiddagen oppsto det blå revner i skylaget, og humøret steg. Fortsatt laget vi og pulkene våre dype spor i snøen, og det kladdet. Tidvis var det 15 cm kladder under skiene. Da går det sakte, og man bruker mye krefter.

Med ett så vi et spor gå foran oss i snøen. Nevestore labber hadde gått med korte skritt mellom trærne. Det var ikke bjørn. Vi mente det måtte være jerv.

Nå var himmelen på det nærmeste blitt blå, og slitet på kladdeføre kostet mindre mental energi. Men snart begynte det å mørkne. Klokken 17.30 hadde vi fortsatt 1,4 km igjen, og vi var dyktig slitne. En halvtime senere var det mørkt, vi befant oss i tettere skog, bare noen få hundre meter unna hytta. Men den lot seg ikke så lett finne uten visuelle holdepunkter. Vi strevde med å finne den. Vi var utslitte, og lengtet inn i soveposene.

Med ett oppdaget vi konturen av pipa på hytta, og en takknemlig jubel bredde seg i kroppen. Snart sto vi utenfor, og lykken var stor da det viste seg at hytta var ulåst. Vi takket stille den finske versjonen av turistforeningen, Metsähallitus, eller Forstyrelsen. Men som er langt mer enn Den Norske Turistforening.

Kaskasjoki ödestuga er en liten laftet tommerkoie med ett rom, vedovn, et bord og sengeplass til 6. Utenfor er det utedo og vedbod i to separate hytter. Hytta ligger på en liten forhøyning mellom elven Kaskasjoki i nord, og et lite tjern i sør. Nå hadde vi gjort unna de store flate myrområdene, og foran oss et mer kupert terreng. I nord bredde et stort fjellområde seg med topper på over 900 moh. Kaskasjoki ödestuga ligger på ca. 500 moh., og neste dag bar bud om stigning opp til vannet Kaskasjärvi på 522 moh. og videre opp til Roggejávri på 551 moh.

Men først gjaldt det å få fyrt opp i vedovnen, og få hengt telt og soveposer til tørk. Og ikke minst, få i seg noe mat.

Trass i den fysiske utmattelsen vi følte etter en lang og tung dag, fikk vi noen fine kveldstimer med dampende drikke og mat, og gode samtaler. Kameratskap utvikler seg i varmen fra en vedovn i en liten ödestuga dypt inne Käsivarsi ødemarksområde, langt fra folk. Tankene blir renere og perspektivene klarere. Hverdagens problemer synes å avta i styrke, fridd fra stressets alvorstyngende kraft.

Dag 5: En vanskelig avgjørelse (tirsdag 25. februar)

Skilt ved Njamatjávri.

En ny dag opprant. Vi inntok vår sedvanlige havregrøt til frokost, akkumpagnert av kaffe, solbærtoddy og te. Utenfor skinte solen før vi kom oss avgårde i 10-tiden. Snøen hadde hardnet noe, og føret var langt bedre etter vindens herjinger. Også i dag var det en påtagelig bris, men den var ikke direkte plagsom.

Vi fulgte elven Kaskasjoki nordvestover opp til vannet Kaskasjärvi og videre vestover mot Roggejávri. Landskapet åpnet seg opp igjen nå som vi var kommet høyere. Fjellene i nord mot norskegrensa ga også noe mer å feste blikket på. Ved middag nådde vi det noe større vannet Njamatjávri. I det vakre februar-lyset blinket det i en spredt bebyggelse på nordvestsiden av vannet. Vi siktet oss inn dit. Turen over vannet ble foretatt i vindpålagt stillhet. Og snart, på tidlig ettermiddag, var vi fremme og kunne slå oss ned på pulkene blant de rødmalte husene, og innta en solid lunsj.

Selv om himmelen, fremtiden og fremdriften nå så lys ut, lå det mørke skyer over oss. En gryende forkjølelse hadde styrket sitt grep om meg, og verre, Øyvinds murrende hæler hadde gitt etter og åpne sår skuret nå mot sokk og støvel. Dette var svært dårlig nytt, og gjorde at vi seriøst måtte vurdere å bryte, nå som vi hadde siste og eneste retrettmulighet innen rekkevidde for dagen, nemlig E8. Denne europaveien løper langs grensen mellom Finland og Sverige, fra Haparanda i sør ved Bottenvika, via Kilpisjärvi helt nord i Finland, og videre til Skibotn i Norge.

Vi pakket sakene våre og forsøkte å holde de tunge tankene unna. Nå måtte vi i alle fall først og fremst komme oss til sivilisasjonen. Heldigvis innebar det noe utforkjøring, i alle fall i starten av de 15 skiltede kilometerne som gjensto til Saarikoski og E8. Et annet lykketreff var at en snøskuterlede med nykjørte snøskuterspor helt frem, sterkt bidro til den neste etappens enkelhet, både når det gjaldt navigasjon og gli.

Vi gikk på nordsiden av vannene Njamatluoppal og Jovloluoppal, og på sørsiden av Keinolompolo og Kivijärvi.

Det var blitt skikkelig mørkt da vi sen ettermiddag nådde Saarikoski og E8, ved bredden av det korte elvestrekket Talosuvanto, som er en del av et større vassdrag som midtveis til Bottenvika forener seg med den mektige Torneälven. Store vogntog dundret en sjelden gang forbi her inne på vidda. Det var en sparsom bebyggelse her, og driftsbygninger som bar preg av at reinsdyr var hovednæringen.

Vi var utkjørte. Hver på sitt vis. Øyvinds gnagsår gnog, og min forkjølelse forserte forsvarslinje etter forsvarslinje. Vi tok den tunge beslutningen der, i veikanten på E8, i stummende mørke. Vi måtte bryte. Vi kunne ikke risikere å gå i knestående på den tøffe turen over det røffe svenske fjellpartiet som ventet oss. Det var flere dager med harde tak igjen, og uten retrettmuligheter. Det sa seg selv, men vi måtte si det høyt. Vi måtte bryte. Vi hadde uansett gjort unna nesten tre fjerdedeler av turen, og kunne være godt fornøyde. Men vi hadde selvsagt ikke gått tre land. Bare nesten.

Etter at avgjørelsen var tatt gikk det fort. Vi måtte skaffe oss skyss nordover til Kilpisjärvi. Den ene bussen sørfra som gikk i døgnet var gått, og vi fikk ikke haik. Øyvind ringte den lokale drosjetjenesten. Etter noen språklige skrankeøvelser fikk vi napp. En stund senere kom verdens mest harry drosje, en amerikansk van, muligens en Dodge, med frynser og velur. Vi kunne ikke være kresne denne aftenen, så vi fikk raskt pikkpakket ombord og gynget helt inn til Kilpisjärvi, i takt med køntrimusikken og et mykt fjærsett.

Kilpisjärvi ligger ved innsjøen Kilpisjärvi. Over det lille tettstedet på under 100 innbyggere rager fjellet Saana på 1029 moh. Det populære turmålet rager hele 556 høydemeter over innsjøen og tettstedet.

Vi tok inn på feriesenteret Tundrea, et turistkompleks bestående av en rekke hytter og leiligheter, samt restaurant. Vi var i himmelen. Vi tok inn på en hytte, dusjet og skiftet undertøy, og befant oss snart med barten nede i en halvliter øl på restauranten. Der bestilte vi lokal mat som smakte himmelsk, mens vi rystet litt på hodet av de stadige amerikanske stemmene som akket seg over mangelen på nordlys. Vi var selvsagt frustrerte over at vi hadde måttet bryte, men vi visste jo at dette var det eneste rette, og nøt kvelden og det eksotiske i vår situasjon. Så sov vi godt i tørre, varme senger den natten.

Dag 6: Retrett (onsdag 26. februar)

Skilt i Kilpisjärvi.

Det ble morgen i Kilpisjärvi. Øyvind pleiet gnagsårene sine, og jeg kjente at forkjølelsen var forverret. Vi hadde gjort det riktige.

Nå gjensto utfordringen med å komme seg hjem. Kilpisjärvi er ikke akkurat verdens navle, og vi var flere dager, og mange mil unna planlagt målgang på Tverrelvmo, ca. 50 km rett øst for Bardufoss. Planen var som nevnt å rekke flyet fra Bardufoss kl. 11.20, lørdag den 1. mars. Nå skrev vi onsdag 26. februar. Vi ønsket ikke å bruke penger på tre netter på hotell, så planen var å komme seg så raskt hjem som mulig. Buss til Nordkjosbotn i Balsfjord kommune i Troms (90,2 km), buss videre derfra til Tromsø sentrum (71,3 km), buss videre til Tromsø lufthavn, og fly hjem til Oslo og Bærum.

Etter frokost og en rolig morgen fikk vi pakket sammen og kommet oss på bussen sent på formiddagen. Allerede litt over én time senere svingte vi inn til Nordkjosbotn. Skyggen fra høye fjell lå over det søvnige tettstedet, og vi tenkte vårt da vi entret Vollan gjestestue som hadde vært mye i nyhetene på den tiden, grunnet en mistenkelig forsvinning. Vi fikk oss en kaffe før vi litt senere spiste en hamburger på stedets gatekjøkken. Men før det måtte vi bli kvitt både gassflasken og bensinen på brennerflaskene våre. Det viste seg ikke å være så lett, og jeg brukte en del tid for å finne noen til å ta gressklipperbensinen. Jeg hadde ikke lyst til å helle den ut.

Etter litt venting kom bussen som skulle frakte oss til Tromsø og turens siste etappe. Turen tok litt over én time, og ved 14.30-tiden var vi i Tromsø, min gamle studieby! Solen skinte, og det var fint igjen å være på gamle trakter. Så gikk det slag i slag med busstur til Tromsø lufthavn, og fly hjem.

Vi var bare sånn passe fornøyde med egen innsats, men det hadde vært en fantastisk fin tur. En dag skal vi ta hele den planlagte turen.

Get Directions

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar