Stikkord: Tur

Kategorier
Fottur

En vårnatt på Krokskogen


«Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger.»

Slik beskriver Peter Christen Asbjørnsen opplevelsen av Krokskogen en sommernatt for snart 200 år siden. Vi håpet på både tusser og troll, men så dessverre lite av det.

– Jeg vil bli Lars Monsen, sa Pia. – Javel, tenkte jeg, det skal bli. Dette var i påsken. Siden da har vi prøvd å få henne til å bli Lars Monsen. Vi er ikke helt i mål, men vi er på vei. Turen til Krokskogen denne kalde vårlørdagen tidlig i mai var nok et skritt på veien.

Vi kjørte mot Åsa og oppover til Damtjern etter en lang frokost. Dette skulle ikke være noen lang fottur, men mest leirliv og overnatting ute i det fri under en presenning fra Ikea. Vi parkerte ved Damtjern, betalte 15 kr og la i vei. Damtjern er oppdemmet og ser mer eller mindre ut som et krater på denne tiden av året. Storflåtan er bedre. Vi gikk langs begge før vi rundet Storflåtan og beveget oss mot Heggelivann. På veien spiste vi lunch, fyrte opp primusen og drakk te. Utrolig hyggelig, men rasten ble utført med luer og dunvester på.

Leirliv

I nordenden av Heggelivann fant vi en vakker leirplass og bestemte oss for å tilbringe natten der. Klokken var bare litt over fem, men vi hadde da gått ca én mil. Vi spente opp presenningen (som Lars Monsen har lært oss) og vi kom akkurat under da en skikkelig haglebyge kom over oss. Flaks! Etter at bygen var over satte vi igang med vedhogst. En rekke tørre grantrær lå i en haug ved leiren, så jobben ble enkel om enn litt slitsom med å kappe vedkubber. Vi ryddet faktisk hele leiren etter hvert. Det skulle jo se bedre ut da vi dro enn da vi kom (som Lars Monsen har lært oss).

Vi bygget opp bålet (som Lars Monsen har lært oss) med to lange kubber i en V-form og fliset opp en del kubber slik at de lettere kunne ta fyr (som Lars Monsen har lært oss). Tilslutt litt never hentet kun for hånd av bjørketrærne rundt leiren (som Lars Monsen har lært oss) slik at vi ikke videreførte det hærverket som med kniv har vært utøvet av andre i samme ærend på disse trærne. Flere av dem var allerede døde av denne dårlige behandlingen.

Med én fyrstikk

Så kom det spennende øyeblikket hvor bålet skulle tennes med én fyrstikk (som Lars Monsen har lært oss). Og det funket! Dette fikk meg til å tenke over hvorfor det er så viktig å tenne bålet med bare én fyrstikk. Dette er jo noe Lars Monsen har preket både i bøker og programmer på TV, og jeg må ærlig innrømme at det virket litt bråkjekt og unødvendig manne-aktig. Men jeg kom til den konklusjonen at ved å ha dette målet så tar man seg så god tid med bålet at man lykkes og slipper masse frustrasjon, nedplukking av bålet, blåsing og annen unødig herjing. Dette førte til at jeg også neste morgen tente bålet med én fyrstikk. Det er ikke verst, brenntid på 12-14 timer med bare to fyrstikker!

Vi koste oss veldig rundt dette bålet (som Lars Monsen har lært oss). Grillet pølser, kokte kaffe på svartkjele (som Lars Monsen har lært oss) og hadde det helt storartet. Været var skiftende, men overveiende fint, og vannet kunne by på vak fra ørret og våryre ender.

Kald natt

Vi la oss etter elleve, og det ble en lang, kald natt. Tynne liggeunderlag gjorde det ikke bedre. Men vi sov da noen timer, og selv om Pia ikke var helt fornøyd med natten, så var hun litt mer Lars Monsen både i egne og mine øyne den morgenen. Vi fyrte opp bålet, kokte oss kaffe og laget oss litt mat. Så pakket vi leiren og vandret hjemover. Først tilbake i våre egne spor, så tok vi av vestover mot Damtjern igjen. Været ga oss både regn og sludd. Etter 6 km var vi i bilen ved tolv-tiden.

Oppsummering

Har så Pia blitt mer Lars Monsen? Svaret er ubetinget ja. Hun har gått langt med sekk, sovet under åpen himmel ned mot null grader, kappet mye ved, hengt opp gapahuk, håndtert samekniv med den største selvfølge, tisset på egne bukseben uten nevneverdig oppstyr, observert en rekke dyr (både dyr som står beskrevet i bøkene og andre), og hun har hatt stort pågangsmot og humør under hele turen.

Turen i korte trekk

Damtjern – Storflåtan – Heggelivann – Damtjern.

Kategorier
Skitur

Fagerheim til Sønstevatn


– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.

Start

Min bil var parkert dagen før på Sønstevatn i et voldsomt snøvær, vi hadde tilbragt natten på hytta vår på Dagalifjell, og nå hadde vi endelig parkert fatters bil på Fagerheim. Vi skulle fullføre turen Fonnum og jeg startet på og måtte bryte pga mitt mageonde nettopp her på Fagerheim. Endelig skulle jeg få fullført i Børge Ouslands ånd og skispor.

Det var ikke før vi hadde gått ca halvannen mil i skiftende, men for det meste fint vær og vakre flate snøkledte vidder, og nærmet oss Heinseter at fatter spurte meg: – Du Helge, hvor er nøklene til din bil?

Nødløsning

Ting raste sammen i hodene våre. På Sønstevatn ville vi befinne oss over syv mil fra bilen på Fagerheim, og med den hyppigheten av passerende kollektivtrafikk og drosjer som Uvdal har å by på visste vi at vi var skikkelig ute å kjøre. Heldigvis hørte vi duren av en snøskuter rett bak oss. Vi stoppet denne, spurte mannen pent om han kunne hente nøklene for oss og beklaget oss vår stupiditet.

Han svarte at vi vel skulle innom Heinseter, så da kunne vi spørre han som drev det stedet om han kunne gjøre det. Vi forsto raskt at vi nå hadde med uvdølinger å gjøre. Disse er et sosialantropologisk studium eller ti verdt. Knapphet er deres natur, men i kontakt med det fremmede, noe de selvsagt skyr til det ikke er mulig å overse lenger, så utspilles deres knapphet seg ledsaget av et kroppsspråk svært lik en slanges pinsler i en maurtue. Dette kunne bli vanskelig.

Syvende uvdøling i huset

Langt om lenge kom vi til Heinseter. Der var det et yrende liv. Barn, kvinner og menn fint fordelt over tradisjonelle kjønnsmønstre. Ingen enset oss. Vi måtte igjen henvende oss til han vi trodde kjørte skuteren om hvem det var som kunne hjelpe oss. Han svarte med et grynt at han var inne.

Akkurat da kom det en mann ut fra inngangsdøra på seteren. Det ante oss at det var sjefen i huset og vi spurte han om han kunne hente nøklene til oss, i bytte med penger selvsagt. Nei, det fikk vi høre med han andre om, for han ville ikke.

Litt lamslåtte henvendte vi oss til den første igjen og lurte på om han kunne hente nøklene for oss. Han dro lenge på det og har til dags dato ikke kommet med et skikkelig svar, men han tok da imot beskrivelser og formaninger, og hentet hjelm for å dra avgårde. Vi lurte på hvor mye dette ville koste oss. Nei, det visste han ikke, det måtte vi høre med nummer to om. Vi ga opp og lot oss bare flyte med i denne absurde verden. Snipp snapp snute.

Ventetid

Ventetiden brukte vi til å spise, drikke og fikse gnagsår. Hytta var egentlig stengt, men vi fikk da lov (tror vi) til å være innenfor. Det tok en time og et kvarter før nøklene igjen var i vår varetekt og 200 kr var betalt. Vi takket og bukket uten å få noe særlig svar tilbake og dro kjapt videre.

Mot Lågen

Vi fulgte kvistet løype oppover et stykke fra Heinseter før vi la om kursen og gikk mot Geitsjøen. Vi gikk over denne til Geitsjøhytta hvor vi måtte oppover et stykke med en del stein synlig over snøen frem til broen over Lågen som starter her oppe og renner sørover og lager flotte hvite strender på Hvittensand utenfor Larvik.

Leir

Ved 1800-tiden var vi såpass kjørte at vi slo leir for natta. Vi fant et bra sted rett etter broen hvor vi kunne se nedover mot Åan. Vinden ble noe sterkere utover kvelden og det kom noe snø, men det var ikke nevneverdig verst vær. Vi smeltet snø, laget middag, kjedet oss, pratet og holdt oss varme i posene. Natta gikk greit selv om det ofte er kronglete å sove første natta i telt på en tur.

En ny dag

Neste dag kom vi oss opp kl 0730, laget frokost, smeltet mer vann, pakket teltet og var på farten kl 1020. Nok en dag med skiftende vær, men denne dagen var det noe mer sol.

Vi fulgte på langs Hølen, Langevatnet og Skrykken. Det var på Skrykken Børge Ousland hadde sin andre teltleir. Lite vind og vekslende skydekke. En meget vakker strekning. Vi sleit en del med at skiene kladdet. Fuktig gammel snø i bunnen vætte opp den nye snøen på toppen og laget det umulig for oss å smøre skikkelig. Jeg valgte å fjerne all smørning, noe som gjorde skiene noe bakglatte, men med fatter foran i tauet var det ikke noe problem. Det var i alle fall bedre enn kladding. I tillegg bremset de brede skoene mine i hans spor. Gnagsårene begynnte også å kjennes, men slik skal det jo bare være.

Upløyd mark

Til da hadde vi fulgt de merkede løypene og hadde en stund gått nærmest rett østover. Ved Ulvelihytta festet vi igjen kursen sørøst og beveget oss utenfor de merkede løypene. Det er mye mer interessant og gir en god følelse å måtte finne kursen på egenhånd. Med GPS og et godt kart er jo dette ikke spesielt vanskelig. Terrenget gikk nå over i en mer steinete og kuppert type.

Vi fulgte nå en rekke småvann mot Halstjønn og Dragøytjønne. Vi så flere hytter med folk både på Halstjønnberget og lenger sør på Dragøylegeret. Vakkert terreng, men litt sur vind og snødrev minnet oss på at det fortsatt var vinter der oppe. Rett før Halstjønn var vi på turens høyeste punkt, 1227 moh. Hele turen beveget vi oss i overkant av 1100 moh.

Vidda tar slutt

Vi fikk en vakker tur over Smågefjorden. Vi rundet en odde helt øst på vannet og gikk nordøst et lite stykke. Elva Smågåe som renner ut fra Smågefjorden var åpen og vi fylte flaskene våre med deilig kaldt vann. Vi så utover Smågådalen og visste at det var slutt på vidda. Vi skulle ned på ca 1000 moh hvor våren hadde tatt et sterkere grep. Hundre høydemeter gikk fint nedover og vi passet oss for ikke å gå i elva. Rett før vi kom til Vikvatn så vi at isen var dårlig på vannet, og la sporet vårt til grusveien som går langs vannene østover. Det skulle vise seg at isen var dårlig pga. nedtapping også videre, slik at vi måtte følge veien helt frem til Imingfjell.

Veien var bar noen steder, men det var ikke verre enn at det gikk fint. Vi begynte å bli dyktig slitne, men bestemte oss for å prøve å komme helt frem til bilen den kvelden. Selv om teltlivet har sin sjarme, så er en hytteseng langt å foretrekke. Veien gjør en slynge nord på Sønstevatn hvor det største hyttefeltet er lagt, og det ble en omvei for oss. På slutten var det lite snø, slik at ski og pulk fikk kjørt seg. Borte ved demningen på Imingfjell salte vi av og gikk – eller snarere haltet – de siste meterne til bilen. Vinden hadde blitt mye verre og vi var glade både for at vi hadde nøklene til bilen og at vi ikke skulle sette opp teltet.

Hjemtur

Kl 2030 satte vi oss inn i bilen og kjørte til fjells igjen. Det var behagelig å vaske av seg salt og svette, og å få fikset gnagsår. Vi orket ikke lage middag, og tok en tidlig kveld. Vi var begge skikkelig brunebrente i ansiktet, og veldig fornøyde med turen som i alt ble på 60 km.

Nedtur

Mandag morgen fant vi ut via WAP at vi nok ikke kunne vente å få med oss bilen som stod på Fagerheim. Der oppe var det storm og kolonnekjøring kun for store kjøretøy. En kar på Haugastøl fortalte oss at det ikke var noe vits i å prøve å få ut bilen slik været var. Det kom fortsatt snø, og så sant det ikke ble til regn måtte vi reise hjem uten bilen. Vi sjekket værmeldingen for de neste dagene og så at det nok ikke ble noen bedring. Dermed tok vi beslutningen om å reise hjem uten bilen. Fjellet er uforutsigbart, og det gjør det jo ekstra forlokkende. Takk for en herlig tur!

Turen i korte trekk

Fagerheim fjellstue – Veslekrækkja – Heinungen – Øvre Hein – Heintjønne – Heinseter – Geitsjøen – Geitsjøhytta – Hølen – Langevatnet – Skrykken – Ulvelihytta – Halstjønn – Dragøytjønne – Smågefjorden – Smågådalen – Vikvatn – Mevatn – Sønstevatn – Imingfjell.

Kategorier
Skitur

Langrenn


Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.

Ventetid

Det er natt, midtvinters og minus 25 grader på Dovrefjell i 2001. Det spraker i peisen, men det er allikevel kaldt inne på Reinheim. Jeg ligger og venter på lyder som skal befri meg fra den krypende angsten for å ha mistet mine tre kamerater på turen over Snøhettatraversen. Jeg forlot de mange timer tidligere på toppen av Snøhetta da jeg forsto at å skulle tilbringe mer tid på dette barske stedet uten noen mulighet for å snu, så kald på bena som jeg var da, ville være idioti. Jeg angret selvsagt allerede på vei ned, men gjort var gjort. Nå var jeg glad for valget, jeg ønsket ikke dø der oppe.

Tidtrøyte

Ventetiden på det som viser seg å bli en lykkelig utgang utpå natten en gang, tilbringer jeg slik som så mange andre fjellvandrere før meg har gjort; ved å lese DNTs årbøker. Jeg leser meg gjennom bok etter bok, og det hele er trolsk og underlig uvirkelig, alene langt til fjells på et øde sted som dette. En artikkel av eventyreren Børge Ousland fanger min interesse og spiller oppunder følelsen jeg allerede innehar. Han og en polsk kollega går fra Finse til Tessungdalen første helgen i februar 1996. Turen er på rundt 10 mil, i noe kupert, men for det meste flatt landskap, akkurat slik vi kjenner Hardangervidda. Turen fascinerte meg og lå i bakhodet mitt noen år. Jeg klarte tilslutt å få tak i årboken fra 1998 slik at jeg kunne lese mer om denne turen og om mulig gjenta den.

Planer

Første helgen i februar 2005 er tiden endelig moden. Jeg overbeviser min turkamerat Helge Fonnum, som ikke forsvant den natten på Snøhetta, til å være med. Planen er ganske enkel. Av praktiske hensyn tenker vi å droppe turen ned til Tessungdalen og vil avslutte turen på Sønstevatn, der min far skal henter oss.

Start

Torsdag er avreisedag. Turen går til min families hytte på Dagalifjell, hvor vi skal tilbringe natten og pakke. Vi bestemmer oss for ikke å ta første tog fra Geilo til Finse som går ved 0300-tiden på natten, men venter til 1200-toget. Vi regner ikke med å være fremme ved Sønstevatn før mandag. Med pulk og sekk fullpakket ankommer vi Finse i et ganske dårlig vær. Det blåser flere sekundmeter vind og det snør lett, men det er ikke spesielt kaldt.

Mot Finsefetene

Vi legger i vei over Finsevatn og opp mot Finsefetene. Det blåser nordvesting og det er surt å gå, men heldigvis ikke motvind. Vi følger den avmerkede vinterløypa på kartet, selv om det er for tidlig på vinteren til at den er kvistet. Vi går over Brattefonnvatnet og ned til Midnutvatnet hvor vi kan se Finnsberget. Vinden løyer noe og vi har et fint driv, jeg med sekk og Fonnum med pulken. I bratte skrenter hjelper jeg til med pulken som nok veier sine 70-80 kilo.

Mørkets opplevelser

Etter Finnsvatnet er det en del stigning før vi kjører ned igjen mot Drageidfjorden. Da har mørket senket seg over oss, men vi fortsetter uten lykter. Det er en helt unik stemning, alt er mørkt og vi navigerer helt uten naturlige visuelle holdepunkter, kun etter er kart, kompass og GPS. Vinden har løyet helt, og noen stjerner kan skimtes selv om månen er fraværende. Mørket og vidda pakker oss inn og alt vi hører er lyden av skiene mot snøen. Det er magisk.

Verdensmester

Vi krysser tangen over mot Krækkjahytta som er dagens mål, fortsatt i stummende mørke. Fonnum staker på med pulken på slep, mens jeg er litt mer forsiktig nedover mot hytta. Plutselig setter han i et hyl og forsvinner under meg. Raskt får jeg på lykta og hører hvordan det har gått. Snart setter begge igang med en voldsom latter, uttrykket for en lykkerus bestående av frykt for hva som kunne gått galt og ikke gjorde det, og det komiske i situasjonen. Trolig har Fonnum dristet seg inn i en eller annen sær rekordbok med et hopp på seks meter med pulk. Men denne snøskavelen er ikke den eneste, et par meter til og en ny avgrunn åpenbarer seg. Vi har vært ytterst heldige, dette kunne gått skikkelig galt.

Øl og pose

Raskt beveger vi oss videre, nå er vi klar for soveposen og litt mat. Ved hjelp av GPSen finner vi raskt Krækkjahytta som er behørlig stengt og gjensnødd for vinteren. Vi finner oss en lun plass for teltet like ved inngangsdøren til hovedhuset, og pakker ut. Lite snø gjør det kronglete å feste teltet, men etter en stund får vi det behørig festet. En av de dyrebare ølboksene våre tålte ikke hoppet og har dynket en del av utstyret i en ikke helt behagelig eim av øl, men ellers ser alt i orden ut. Dessverre lar ikke neste uhell vente på seg.

Rompa bar

Allerede under teltbyggingen har jeg følt meg dårlig, og så snart vi har fatt alt inn er jeg sengeliggende av kvalme. Det går en time med sterke magesmerter mens Fonnum lager seg middag, før jeg løper ut og starter det som skal bli en svært lang natt med rompa bar. Heldigvis er det ikke mer enn et par minus, men med feber og smerter er det ikke spesielt behagelig. Det er ikke lett å komme seg ut av teltet heller, med dampende gryter og slitsom liggende skopåhaving.

Utmattelse

Jeg er skikkelig dårlig. Ikke bare klarer jeg å dekke en kvadratmeter med rennende avføring, jeg klarer også å lage en egen flekk med oppgulpet mageinnhold, i tillegg selvsagt til å spy inne i teltet. Det hele er en skikkelig rot. Jeg er sikkert ut og inn av teltet tyve ganger denne natten, og helt utmattet når morgenen kommer. Vi blir liggende en stund den morgenen. Det blir fort klart at jeg ikke er blitt noe særlig bedre. Vi har ikke tid til å bli liggende en dag i teltet, så vi bestemmer oss for å avbryte mens vi ennå er i nærheten av Riksvei 7, som vi uansett ville måtte krysset nede ved Fagerheim fjellstue.

Mot kveld

Etter mye slit for min del, og på tom mage, er telt og annet utstyr pakket ned og vi avrunder turen med en vakker times tur over Storekrækkja til Fagerheim. I det jeg kjører ned på veien blir jeg nesten påkjørt av min far som kommer for å hente oss. Perfekt timing! Slitet er selvsagt ikke over før utstyret er pakket ut og hengt til tørk mange timer senere på Slependen for min del, og halvannet døgn senere i Trondheim for min venn Fonnums del.

Vi prøver igjen

Det ble altså ingen fullstendig tur i fotsporene til polarhelten Børge denne gang. Det ble et par morsomme historier, flotte opplevelser, en ny uoffisiell verdensrekord i hopp med pulk, og et neddriti Krækkja i steden. Men pytt, jeg skal nok gå resten av turen!

Kategorier
Topptur

Tåke, kulde og krampe


Endelig skulle Helge Fonnum og jeg komme oss til fjells etter en noe tung høst. Dessverre har treningsmengden også blitt for liten.

Vi møttes på en parkeringsplass på Lom – Fonnum og jeg – etter en hesblesende biltur fra hver vår kant av landet etter jobb på fredag. Han fra Trondheim med 25 mil, og jeg fra Oslo med 29 mil. Vi kjørte etter hverandre til bommen hvor Fonnum parkerte sin sommerkledte bil og vi kjørte sammen et stykke oppover. Ingen snø på veien, så vi kunne kjørt to biler.

Vi slo oss ned i telt for natten på en parkeringsplass og sov vidunderlig godt, selv om det var kaldt. Dagen etter sto vi opp kl 0630, pakket sammen teltet og ryggsekkene våre før vi kjørte det siste stykket frem til Krossbu hvor vi parkerte bilen og la i vei kl 0815.

Det var snø i terrenget og veldig sleipt og tungt. Etter halvannen time med bla. kryssing av elver var vi oppe på breen som skulle bringe oss opp til Storebjørn (2222 moh). Vi hadde store planer og mente vi kunne klare Storebjørn samt Veslebjørn (2150 moh) og Veslebjørn N (2110 moh) eller Bjønnungen som den også kalles. Men den gang ei.

Vi gikk uten stegjern, men i tau oppover breen i noen timer. Det var tungt og etterhvert som vi kom høyere ble det kaldere. En isende vind gjorde det ikke bedre. Mine noe dårlig trente lår etter en lang periode med oppussing klarte ikke mer da klokken var blitt 1315. Vi var da nesten ved foten av Storebjørn, selv om vi ikke så noe i det hele tatt på grunn av tåke. Det var ikke annet enn å snu. Utrolig bittert. Jeg skulle nok ha hatt på meg litt mer klær under buksen, og ikke minst, trent mer.

På vei nedover lettet tåken noe og vi fikk se de utrolig flotte toppene vi hadde vært rundt hele tiden. Et herlig syn. Vi var tilbake i bilen kl 1430 og bestemte oss for at her var det ikke mer å gjøre og satte avsted hjemover. En burger på Lom avsluttet en tur som ikke ble helt som den skulle. Jeg var hjemme i Oslo kl 2100. Vi kommer tilbake!

Kategorier
Isklatring Video

Isklatring i Golsjuvet

Helge Fonnum og jeg la i vei fredag 6. februar til Ål for å klatre Storesvullen. Grunnet mye snø måtte vi oppgi dette og endte på søndag i Golsjuvet hvor vi fant herlige isklatremuligheter.

Golsjuvet er et eldorado for isklatring med høye tildels frittståene vanrette søyler, gardiner og miksklatring med bolter. Men det kan være en våt affære fordi det renner en del vann.

Kategorier
Bretur Video

Nigardsbreen – opp og ned

Denne gangen tok jeg med meg Endre Før Gjermundsen og gikk hele brefallet. Det ble en enkel, men lang tur på 16,5 timer.

Endre Før Gjermundsen og jeg tok en tur til Nigardsbreen for å gå den helt opp og helt ned igjen. Det ble en tur uten den helt store dramatikk. På grunn av mye snø måtte vi gå i tau, noe som både sinket oss og gjorde turen litt mindre visuelt morsom. Vi lå i telt på parkeringsplassen og hadde en tidlig start på lørdag.

Vi tuslet oppover og klokken 1810 nådde vi toppunktet ved Steinmannen (1633 m.o.h) oppe på Jostedalsbreen. Der er det flere hytter som eies av NVE. Vi møtte noen derfra som kom fra andre siden av breen. Så gikk vi nedover igjen og tilbrakte natten i teltet før vi på søndag reiste hjem. En herlig tur!

Kategorier
Topptur Video

Urdanostinden i -20

Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg la i vei mot Tyin torsdag kveld. Ved ett-tiden på natten er vi i teltet ved Tyin. Det er minus 20 grader og tåke så teltet er helt nedrimet på morgenen. Vi står opp kl 5 etter en ganske kald natt, pakker tingene våre og er klar når den bestilte snøsccoteren kommer kvart over 7.

Etter en kald time på scooteren settes vi av ca tre timers gange fra Koldedalsvatnet. Vi går inn til vannet, etablerer teltleir og legger i vei mot Urdanostinden kl 12. Været er fantastisk, men vi er usikre på om vi rekker toppen før mørket faller på. Like før kl 18 står vi på Urdanostinden og solen går ned. Turen har vært fantastisk, men vi er slitne etter tung gange.

Etter tre timers gange i månelyset er vi tilbake i teltet og kan lage middag. Conrad og Birgit har satt opp telt like ved oss. De gikk over vannet samme dag. Alt vann vi henter fra bekken fryser på ett minutt, så vi må ha flaskene i soveposen sammen med mat og annet. Jeg fryser hele natten og sover dårlig. Vi bestemmer oss for å droppe Falketind siden det vil ta oss rundt 7 timer å gå tilbake over vannet. Ergo kan vi sove litt lenger og være opplagte nok til å komme oss hjem.

Det blir en vakker tur tilbake og vi er ved bilen kl 19. Månen har vært med oss hele tiden. Men Tyinvatnet er langt! Vi spiser en bedre middag på Filefjellstua og er utpakket og hjemme igjen ved halv tre-tiden natt til søndag. En fantastisk tur!

 

Kategorier
Bretur Video

Opp Nigardsbreen

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.

En meget vellykket tur til Nigardsbreen – et brefall tilhørende Jostedalsbreen – sammen med Per Kristian Bø og Helge Fonnum.

Vi var fremme ved 21-tiden fredag etter å ha kjørt siden kl. 1330 og karret oss oppover fra parkeringsplassen til brekanten i stummende mørke. Heldigvis har Fonnum fått helt dilla på dioder. Ved 22-tiden stod teltet klart bare 100 m fra brekanten. En herlig teltplass.

Lørdag stod vi opp kl 0600 og kl 0715 var vi på vei opp breen. Veldig fin tur oppover selv om det regnet litt hele tiden. Veldig kupert bre til tider, men også ganske slak. I toppen deler den seg i tre før den går over i Jostedalsbreen. Vi kom nesten til topps på den venstre armen (den mest krakelerte) før vi snudde kl 1400. Vi var redd for å bli overmannet av mørket på vei ned.

Vi gikk uten tau hele turen og det var episoder da et fall ville vært katastrofalt, men det gikk fint. Ved 1830-tiden var vi tilbake i teltet og klar for middag og varme i soveposen.

Søndag var vi på vei opp breen ved 9-tiden, og da kun for å leke oss med klatring. Det første vi gjorde var å fire oss ned i et veldig hull på ca 25 m som gikk rett ned i fjellet og elva under breen. En ganske adrenalinfremkallende opplevelse. Kl 1500 var vi tilbake i teltet, tok leiren ned og var i bilen kl 1600. Kl 0100 satte jeg nøkkelen i døren hjemme i Oslo. Puh..!

Kategorier
Bretur

Hardangerjøkulen – igjen


Per Kristian Bø og jeg skulle gå Hardangerjøkulen på tvers. Været og forkjølelse ville det annerledes.

Turen var tenkt å skulle være over Hardangerjøkulen, men en kontinuerlig regn og tåke, pluss forkjølelse gjorde at vi skrinla det prosjektet. Vi kom oss nå i alle fall med tog til Finse og gikk innover i mørket til vi ikke fant stien lenger. Da slo vi opp teltet og det viste seg at vi hadde vært heldige med teltplassen. Fin utsikt til Blåisen.

Lørdag var det regn og vi lå i posene 4-5 timer lenger enn vi egentlig tenkte. Men vi kom oss opp og la i vei inn til Blåisen. Der koste vi oss i flere timer med klatring. Vi gikk til toppen, rundet til høyre og gikk ned igjen breen.

Søndag var det samme dritværet og jeg var nedsyltet av forkjølelse så vi reiste hjem igjen.

Kategorier
Topptur

Kyrkja – igjen


En Jotunheimentur alene som ikke gikk så bra. Det ble bare Kyrkja i snøvær, og ikke Visbretinden.

Turen var tenkt å skulle være opp på Visbretinden og tilbake igjen via Kyrkja. Været ville det aqnnerledes. Jeg reiste alene så tåke og meget glatte stener gjorde at jeg ikke tok noen sjanser. Jeg gikk en kjapp tur opp på Kyrkja hvor det snødde. Senere på lørdagen reiste jeg hjem igjen.

Kategorier
Fjelltur

Rundt Hardangerjøkulen


Det var tid for min far Alan Kåsin og meg sin årlige fjelltur. Turen i år gikk rundt Hardangerjøkulen.

Fin tur i vekslende fjellnatur rundt Hardangerjøkulen. Vi startet torsdag kveld på Finse og gikk en time slik at vi kom oss unna hytter og annen sivilisasjon og slo opp teltet.

Fredag opprant og en fin dagsetappe gjennom månelandskap og frodig fjellflora. Etappen tok ca 7 timer og brakte oss en time forbi Rembesdalsseter og ved foten av Rembesdalsskåki-brefallet. Vi var slitne etter mye steingrunn og opp og ned.

Lørdag begav vi oss videre inn i mer tradisjonelt Hardangervidda-terreng. Vi kom oss forbi Kjeldebu og et par timer på innsiden. Dette tok oss ca. 8 timer. Slitne la vi oss ved et vann der.

Søndag skulle vi rekke toget fra Haugastøl og la i vei innover mot Krækja. En kjapp stopp der og videre. Etter seks timer var vi fremme på Haugastøl i god tid. Faktisk to timer før toget gikk så vi tok drosje tilbake til Geilo. Hele turen er over fem mil lang og man skal være i ganske god form hvis man velger å ligge i telt isteden for å gå fra hytte til hytte.

Kategorier
Klatring

Klatring på Romsdalshorn


Helge Fonnum og jeg skulle endelig få besteget Romsdalshorn etter et tidligere mislykket forsøk.

Endelig skulle vi få tatt Romsdalshorn (1550 moh) etter et tidligere mislykket forsøk pga. regn. Men nå gikk det smertefritt. Turen tok lang tid, men det var mest fordi vi ikke var kjente. Et par steder klatret vi mens vi etterpå så en sti ved siden av. Og selvsagt tilbragte vi en stund på toppen i finværet. Kosetur.

Kategorier
Bretur Klatring Topptur

Skagastølstindane og Dyrhaugsryggen

Helge Fonnum og jeg tok en tur til Skagadalen for å klatre Skagastølstindene og Dyrhaugsryggen. Vi besteg Store Skagastølstind (2405 moh) to ganger, én gang via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. I tillegg tok vi Dyrhaugsryggtraversen fra sør. Det ble en hektisk sommeruke i Jotunheimen, med alt fra flott sol til hagl og sludd.

Fortsett å lese «Skagastølstindane og Dyrhaugsryggen»
Kategorier
Topptur

Romsdalen


Helge Fonnum, Birgit Hem, Conrad Helgeland og jeg hadde en regnfull tur til Romsdal. Vi slo leir innerst i Vengedalen, etter å ha ranet til oss noe ved på veien. Det ble bålkos, mat og øl, mye regn og lite klatring.

Fortsett å lese «Romsdalen»
Kategorier
Topptur

Tverråtindane og Eventyrisen


Helge Fonnum og jeg gikk Tverråtindtraversen og brefallet Eventyrisen. Deilig tur.

Helge Fonnum og jeg reiste til Spiterstølen fredag kveld. Ved 0130-tiden satt vi utenfor teltet på en høyde noen kilometer innenfor Spiterstulen, rett nedenfor Eventyrisen og Tverråtindan, turens mål. Ikke verst vær, men det skulle bli svært skiftende fra sol til snøstorm.

Lørdag tok vi Tverråtind-traversen i tåke, snø og sterk vind. Det ble to totusenmetere – Store Tverråtinden (2309 moh) og Midtre Tverråtinden (2302 moh) – med retur ned Svellnosbreen. Vi tenkte å ta Svellnosbrehesten som ligger rett øst for Store Tverråtinden (2309 moh), men vi så den aldri i tåka.

Søndag tilegnet vi til en kosetur opp Eventyrisen, et brefall til Svellnosbreen. En fin, udramatisk tur, men med en del morsom klatring, særlig siden vi oppsøkte slike steder istede for å unngå de.

Kategorier
Topptur

Nørdre Hellstugutinden og Leirhø


Conrad Helgeland, Birgit Hem og jeg tok Nørdre Hellstugutinden (2218 moh) og Leirhø (2330 moh).

Vi reiste opp til Spiterstulen fredag for å gå noen topper. Vi var ikke i teltet før ved 24-tiden etter å ha sneket oss gjennom bommen. Folkene på Spiterstulen hadde funnet ut at de skulle ha ferie og måtte derfor stenge veien 5 km fra Spiterstulen slik at de ikke tapte dyrebare kroner (svin!).

Lørdag morgen i et vidunderlig vær under frokosten kommer en sur gubbe med gneldrehund bort til oss (vi ligger ca 5-600 m innover dalen fra Spiterstulen) og forteller oss at vi har to timer på å flytte bilen til foran bommen fordi den skal være låst frem til 17. mai. Conrad drar avgårde mens Birgit og jeg går oss en tur mot Eventyrisen.

Conrad er kjapt tilbake fordi han ble kjørt opp igjen fra bommen og vi er klar for topptur. Kommer oss avgårde ca kl 1200 og er tilbake kl 2100 etter en fantastisk tur til Nørdre Hellstugutinden (2218 moh). Meget bratt gjorde at vi fikk bruk for stegjern og visse ferdigheter på vei ned igjen. Tidligere ras i området gjorde turen litt nervepirrende.

Søndag kom vi oss avgårde ca kl 1030 på vei mot Leirhøe (2330 moh). En flott topp og en flott dag. Jeg skadet kneet stygt på vei ned igjen da jeg lå dypt med det ene kneet i en telemarksving og traff en skjult stein med et smell. Ble veldig kvalm et par timer, men jeg kom meg ned til teltet med et etterhvert stort og dissende kne. Vi var fremme ved 17-18-tiden.

Så pakket vi teltet og bega oss nedover. Vi brukte snøen langs elva så lenge som mulig, men etter en km måtte vi gi opp og fylte sekkene så godt vi kunne slik at pulken nesten var tom og gikk på veien ned til bilen. Conrad og Birgit jogget opp igjen de fire km og hentet pulken. Kl. 0330 la jeg et meget trett hode på puta hjemme i Oslo.

Kategorier
Skitur

Jostedalsbreen på langs


Helge Fonnum og jeg gikk Jostedalsbreen på langs i for det meste flott vær. Lang tur med tunge sekker.

En flott tur over Josten.

Kategorier
Topptur

Styggehøe (2213 moh) solo


Jeg besteg Styggehøe alene på 2213 moh på tredje forsøket. Endelig!

En vellykket topptur! Endelig klarte jeg å bestige Styggehøe på 2213 moh (norges 55. høyeste) på tredje forsøket, og faktisk alene.

Første forsøket ble forhindret av at det var nysnø på isunderlag og vi ikke hadde stegjern, mens andre forsøket endte med at vi ikke engang kom inn til Spiterstulen pga. dårlig vær.

Det var nesten så denne turen også skulle gå i vasken fordi min makker Conrad måtte melde avbud, men jeg tenkte at nå fikk det faen meg være nok med Styggehøes forbannelse, så jeg reiste opp alene, var i teltet ca en km fra Spiterstulen ved 0130-tiden natt til lørdag.

Stod opp om morgenen og hadde en kjempefin tur mot toppen. Varmt og tidvis sol. Siste stykket opp mot toppen brukte jeg stegjern og måtte klatre litt over en snøskavel for å komme opp mot toppunktet. Ikke spesielt slitsom tur, men spennende når man er alene, særlig siden jeg tidvis gikk på isbre. Reiste hjem til Oslo samme kveld.

Kategorier
Topptur

Påsketur til Sarek i Sverige


Conrad Helgeland, Birgit Hem, Per Kristian Bø og jeg reiste til Sarek i Nord-Sverige uten å bestige noen topper.

Vi reiste til Sarek for å bestige 2000-meters topper. Det gikk ikke bra, men vi hadde ikke verst dager frem og tilbake til basecamp. Kjøreturen og basecamp-dagene var kjedelige derimot.

Dag 1 og 2 gikk med til kjøring, og først på kvelden dag 2 var vi på skiene, da hadde Birgit og jeg allerede hatt en natt i telt langs veien.

Humøret er på topp selv om bakkene slet på musklene, særlig med ca 70 kg i pulken. Vi var endelig på plass i basecamp, natt 3 etter starten på skituren, dvs. dag 4. Den voldsomme vinden stilnet akkurat i det vi hadde fått opp teltene… underlig.

Første dag i basecamp (dag 5 siden vi kjørte fra Oslo) var det skikkelig dritvær. Vi brukte tiden til å bygge levegger for vinden og var fortsatt optimistiske. Men det ble ikke bedre. Dagene i basecamp gikk med til å lage mat og tenke på neste måltid.

Bjørk holdt ut i verdens største seng, men så fikk det også være inne i teltet når vi drakk cognac og kaffe (4 voksne mennesker pluss hund i et 3-manns Helsport telt. Dagene gikk i alle fall, men de var helt like. Vi lå to dager værfast. Den tredje med dårlig vær forlot vi Sarek.

Skituren tilbake klarte vi på en dag, det sier vel noe om stigningen og pulktyngden. (Alle foto: Birgit Hverven Hem)

Kategorier
Skitur

Skarveredet på Hallingskarvet


Helge Fonnum og jeg bestemte oss for å overnatte i Arne Næss gamle hytte Skarveredet som han bygget helt på kanten av Hallingskarvet rett overfor sin egentlige hytte Tvergastein i 1942.

Nå er den opprinnelige hytta revet og erstattet med en ny (1995) av Geilo Klatreklubb. Vi reiste opp til min families hytte på Dagali fredag 4. januar, ble kvelden over der og reiste på morgenen til Geilo for å plukke opp nøkkel til «Redet».

Det ble tunge sekker denne gang også fordi vi tenkte å klatre en av rutene opp til Redet, noe som dessverre ikke ble noe av pga. kraftig vind. Det tok oss noe under 5 timer å komme til Redet. Vi gikk opp renne nr. 2 til høyre for Redet. På toppen hadde vi kraftig vind og det hadde skyet på etter en flott klar dag. Vi sleit litt med høye sekker med ski på, men vi kom oss bort til hytta, fikk måket frem døra og kommet oss inn. Redet ligger fabelaktig til en meter fra kanten og et stup på 150 meter.

Vi hadde en fin kveld med god mat, men det var noe klamt. Neste dag dro vi oss lenge, helt til solen kom og utsikten ble fabelaktig. Vi kom oss etterhvert nedover til Ustaoset igjen, noe vi brukte litt over 2 timer på. Ved 15-tiden var vi tilbake på Dagali og klare for en pils eller to. Fin tur.