Helge Fonnum og jeg tok en avstikker for å grotte på Skrim ved Kongsberg.
Skrimfjellet ved Kongsberg har et par fine grotter laget av elvevann. Helge Fonnum og jeg måtte selvsagt sjekke dette ut. Vi kom ca. 150 meter inn og ned i fjellet. Ganske spennende.
Helge Fonnum og jeg tok en tur til Skagadalen for å klatre Skagastølstindene og Dyrhaugsryggen. Vi besteg Store Skagastølstind (2405 moh) to ganger, én gang via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. I tillegg tok vi Dyrhaugsryggtraversen fra sør. Det ble en hektisk sommeruke i Jotunheimen, med alt fra flott sol til hagl og sludd.
Helge Fonnum, Birgit Hem, Conrad Helgeland og jeg hadde en regnfull tur til Romsdal. Vi slo leir innerst i Vengedalen, etter å ha ranet til oss noe ved på veien. Det ble bålkos, mat og øl, mye regn og lite klatring.
Helge Fonnum og jeg gikk Tverråtindtraversen og brefallet Eventyrisen. Deilig tur.
Helge Fonnum og jeg reiste til Spiterstølen fredag kveld. Ved 0130-tiden satt vi utenfor teltet på en høyde noen kilometer innenfor Spiterstulen, rett nedenfor Eventyrisen og Tverråtindan, turens mål. Ikke verst vær, men det skulle bli svært skiftende fra sol til snøstorm.
Lørdag tok vi Tverråtind-traversen i tåke, snø og sterk vind. Det ble to totusenmetere – Store Tverråtinden (2309 moh) og Midtre Tverråtinden (2302 moh) – med retur ned Svellnosbreen. Vi tenkte å ta Svellnosbrehesten som ligger rett øst for Store Tverråtinden (2309 moh), men vi så den aldri i tåka.
Søndag tilegnet vi til en kosetur opp Eventyrisen, et brefall til Svellnosbreen. En fin, udramatisk tur, men med en del morsom klatring, særlig siden vi oppsøkte slike steder istede for å unngå de.
Helge Fonnum og jeg gikk Jostedalsbreen på langs i for det meste flott vær. Lang tur med tunge sekker.
En flott tur over Josten.
Vi tok en tur til Numedal for å sjekke isforholdene. Vi klatret en rute vi kalte «Søndagstur», og spurte oss om det var en førstebestigning. 22 år senere skulle det vise seg at det ikke var.
Flott vær og god is gjorde denne helgen med isklatring til en flott og spennende opplevelse. Helge Fonnum og jeg reiste oppover kjente trakter i Numedal for å finne is å klatre i.
Vi hadde tidligere på vinteren sett at det var is å klatre, men hadde ikke pekt oss ut noe sted. Vi fant et flott sted i Rollag rett ved veien i nærheten av Idrettsskolen.
Fossen var ikke spesielt vanskelig, derav navnet «Søndagstur», men det er en fin foss for folk som ikke har gått på led før. Den er fint inndelt i tre taulengder på henholdsvis 55, 50 og 40 meter med gode standplassmuligheter mellom hver. Men den er høy (150 meter) og ganske luftig noen steder.
Vi fulgte ruten til høyre, men det er et par spennende ruter også til venstre. Vi rekognoserte på lørdag ettermiddag og klatret nederste del på topptau før vi søndag tok hele fossen på led.
Vi var oppe allerede ved ett-tiden så vi hadde tid til å leke oss i noen isgardiner ca 100 meter lenger nord. Vi firte oss ned og klatret de ca 50 meterne på oversiden av en nesten glatt fjellvegg med tynn, ikke klatrbar is og et overheng. Vi kalte denne fossen «Gardina» og tenker å ta hele på led neste vinter.
Tillegg fra 15.03.2024: En kommentar fra Arvid Arnesen avslører at vår bestigning ikke var noen førstebestigning. Han klatret ifølge han denne isfossen allerede den 2. februar 1997, og kalte isklatreruta Bergskørr, som er det lokale navnet på klippen.
Helge Fonnum og jeg bestemte oss for å overnatte i Arne Næss gamle hytte Skarveredet som han bygget helt på kanten av Hallingskarvet rett overfor sin egentlige hytte Tvergastein i 1942.
Nå er den opprinnelige hytta revet og erstattet med en ny (1995) av Geilo Klatreklubb. Vi reiste opp til min families hytte på Dagali fredag 4. januar, ble kvelden over der og reiste på morgenen til Geilo for å plukke opp nøkkel til «Redet».
Det ble tunge sekker denne gang også fordi vi tenkte å klatre en av rutene opp til Redet, noe som dessverre ikke ble noe av pga. kraftig vind. Det tok oss noe under 5 timer å komme til Redet. Vi gikk opp renne nr. 2 til høyre for Redet. På toppen hadde vi kraftig vind og det hadde skyet på etter en flott klar dag. Vi sleit litt med høye sekker med ski på, men vi kom oss bort til hytta, fikk måket frem døra og kommet oss inn. Redet ligger fabelaktig til en meter fra kanten og et stup på 150 meter.
Vi hadde en fin kveld med god mat, men det var noe klamt. Neste dag dro vi oss lenge, helt til solen kom og utsikten ble fabelaktig. Vi kom oss etterhvert nedover til Ustaoset igjen, noe vi brukte litt over 2 timer på. Ved 15-tiden var vi tilbake på Dagali og klare for en pils eller to. Fin tur.
Helge Fonnum, Endre Før Gjermundsen, Sivert Jonassen og jeg la i vei for å gjøre en tur over Snøhettatraversen midtvinters. Det ble en kald og tildels mislykket affære for min del dessverre.
Det ble en hard og kald tur til Kyrkja. Veien inn til Leirvassbu er selvsagt stengt.
Avreise til Jotunheimen. Vi parkerte bilen ved 23-tiden ved veisperringen over Sognefjellet, ca 3 km fra avkjørselen til Leirdalen. En fin natt, men mange kalde grader.
Ved 0900-tiden er vi i gang. Etter tre meter kjennes sekkene ut som de veier 70 kg (mens de egentlig bare veier 35 kg). Vi følger veien oppover og oppover til vi tar av til Leirdalen. Derfra er det 13 km til Leirvassbu som er målet vårt. Men dit når vi ikke denne dagen, sekkene er for tunge til det, og det er blitt helt mørkt før vi setter opp teltet ved Sletthamn, ca. 5 km fra Leirvassbu. Vi hadde gått 11 km og var dyktig slitne.
Stod tidlig opp etter en kald natt. -20 er kaldt når soveposens ekstremtemperatur er -13. Vi går mot Leirvasbu og Kyrkja (2032 moh). Musklene verker etter gårsdagen, men vi labber da oppover i jevnt driv. Det er herlig å komme ut ved Leirvassbu, Leirvatnet og Kyrkja som ligger helt fritt i det fantastiske landskapet. Etter Leirvatnet, ved roten av Kyrkja setter vi fra oss sekkene som også i dag var tunge. Været er fint men solen når aldri lenger ned enn til toppene, og vi når akkurat sola på toppen av Kyrkja før solen går ned.
Siste biten måtte vi ta av oss skiene og spenne på oss stegjern. Isøkser var poengløst å ha med seg for det er lett klatring opp. Endelig er vi på toppen. Vi setter oss ned i 2 minutter før vi kjapper oss ned igjen, for nå kommer mørket. Vi treffer igjen våre sekker, spiser litt (det er godt med Real Turmat etter å ha spist helt frosne brødskiver lenge) og drikker isvann. Vi hadde store problemer med å holde vannet isfritt og brødskivene myke. Slitne kommer vi tilbake til teltet for en ny kald natt. Men før det er det middag og fyring med primusen. Kos. Målet er nådd og vi er ganske slitne.
Vi våkner stive og støle og bestemmer oss for å gå tilbake til bilen istede for å slite oss ut med flere topper. Vi pakker teltet som nå veier et par kilo mer pga. frosset kondens, og starter tilbaketuren. Denne går greit, men sekkene er ikke blitt merkbart lettere. Vi når bilen ved 1600-tiden og et kvarter senere er vi på veien. Lykkelige.
En fantastisk tur opp Bondhusbreens blå og krakkellerte fall. Herlig spennende og slitsomt. Det tok oss to dager.
Bondhusbreen er en, om ikke den, av Folgefonnas råeste brefall. Isen er blå og det hele er grundig sprukket opp. Endre Før Gjermundsen, Helge Fonnum og meg selv (Helge Kaasin) satte oss i bilen fra Oslo torsdag kl. 1000 med en forsering av dette brefallet som mål.
Ni timer senere er vi fremme på parkeringsplassen. Vi legger oss etter hvert i en beleilig vedløe, mye enklere enn å sette opp telt. Sover litt før reveljen går kl. 0400.
Vi kaver rundt i mørket og pakker det vi tror vi trenger. Kl. 0530 legger vi i vei mot brekanten i stummende mørke med hodelykter. Vi er fremme ved bregfallet ca kl. 0900 og starter oppstigningen. 1000 meter krakellert brefall venter oss. Dette er min aller første direkte kontakt med bre, noe som nok uroer Endre litt. Men det går bra. Veldig spennende og nervepirrende. Særlig etterhvert når vi ser hvor vanskelig og tidkrevende dette er.
Vi forstår etterhvert at vi ikke vil klare dette på en dag. Vi bestemmer oss til slutt for å komme oss bort til NVEs forskningsstasjon Vinduet som ligger i kanten av brefallet før mørket faller på kl. 2000. Dette er visstnok en av Norges vanskeligste landingsplass for helikopter. Til vår store overraskelse og glede finner vi at stasjonen er åpen. Vi bruker en time på å finne hovedvannkranen, men det er det vel verdt. Vi er tørste og trenger vann til maten. Et par øl har funnet veien ned i Fonnum og Endres sekker og de fortæres med vellyst.
Vi legger oss ca kl. 2400 og står opp igjen neste morgen kl. 0600. På ny kaster vi oss ut i brefallet. At vi skulle gjøre det ble avgjort kvelden før. Alternativet var en renne opp fjellet, men det ble forkastet heldigvis. Vi får aldri noe sol i dag heller og begivenhetene er mange og spennende. Høydepunktet er en rappellering ned 12-14 meter. Litt før det mørkner er vi langt inne på «vanlig» bre. Vi har klart hele brefallet og er på vei mot Fonnabu.
En kjapp matbit mens det blir helt mørkt før vi subber dødsslitne mot Fonnabu som ennå ligger 2,5 timer unna skal det vise seg. Som zombier entrer vi gamlehytta på Fonnabu og lager oss et herremåltid. Vi sover som stener når vi endelig får lagt oss ved 0100 tiden.
Så er det opp igjen kl. 0700. Vasker ut av hytta og legger på vei ned lia mot bilen kl. 1000. Kl. 1400 er vi nede etter en hesblesende nedfart. Vi har småløpt i fire timer med tunge sekker og utslitte ben, og vi vralter som gjess mot bilen. Folk på søndagstur ser skremt på oss. Vi har klart det, og badet i den iskalde breelven er herlig forfriskende.
Helge Fonnum og jeg reiste ut for en ukes tid lørdag 10. mars med Spiterstulen som mål for å bestige i alle fall Norges to høyeste topper: Glittertind og Galdhøpiggen. Vi klarte flere 2000-metere. Dårlig vær med tåke og navigering etter kompass de første fem dager, men den sjette dagen opprant som vinterens vakreste. Vi hadde herlige dager.
Vi gikk opp lia østover fra Spiterstulen i Visdalen, ca 400 m stigning på 1 km. Tunge sekker, frem mot første camp.
Vi gikk til Glittertind (2465 moh) opp Glitterhole. Vi så ingen ting og måtte navigere utelukkende på kart og kompass. Turen tok 6 timer.
Vi gikk til Skauthøe (1993 moh), fortsatt med samme basecamp. Sørøst til en topp på 1942 moh, så sørvest til 2009 moh. Så mer sørvest til Spiterhøe (2033 moh). En slitsom tur i veldig tåke. Vi så ingenting. Tok 6-7 timer.
Våkner i camp nummer to. Denne campen ble opprettet sent mandag kveld etter en slitsom nedfart mot Spiterstulen. Dro innom Spiterstulen etter at teltet kom opp og mørket var falt på. Der fikk vi middag (du himmelske fryd), tørket noen klær og tok oss en lettøl (man kan nemlig ikke selge øl når man har leirskole, koko!). Vi gikk tur mot Styggehøe (2200 moh) denne dagen, men vi klarte ikke nå toppen fordi ruta vi valgte var for bratt. Istede fulgte vi Visdalen langs Grønbakkan slik at vi så Kyrkja (2032 moh) og Tverrbytthornet. Eventyrisen (Svelnosbreen) var pen.
Vi gikk til Galdhøpiggen (2469 moh). Veldig bratt og veldig tåkete. På vei oppover er vi innom Svellnose (2272 moh) og Keilhaus topp (2355 moh). Kikkerten der oppe var helt ubrukelig pga. tåke og frost. Vi fikk herlige utforkjøringer ned til Visdalen og fikk prøvd telemarkskunnskapene. Turen tok 7-8 timer.
Det er et herlig vær. Vi våknet skikkelig kalde etter en natt hvor temperaturen sank fra et par minus til bortimot -20. -15 grader var det da vi ganske tidlig på morgenen la i vei. Støvlene var frosne, klærne likeså, og morgentoalettet ikke til å snakke om, men for en himmel! Vi la i vei mot Store Memurutinden (2364 moh). Det er slitsomt å gå på kanten av dalen med flere hundre meter ned. En meget bratt oppstigning før vi kom opp mot platået. Her var det så bratt at jeg tilslutt måtte ta skiene av fordi jeg ikke lenger klarte snu i fiskebeinstilling. Faren for å skli flere hundre meter nedover på det harde underlaget var overhengende. Utsikten fra toppen var fantastisk. Man ser nesten hele vest-Jotunheimen, med blant annet Galdhøpiggen og hele øst-Jotunheimen og Glittertind. Vi var sent hjemme. Turen tok 8-9 timer. Da rev vi ned teltet, pakket og slepte oss til bilen på Spiterstølen og reiste hjemover. Var hjemme i Kongsberg kl. 0300 fredag.
Ho stend der i syningom
Helge Fonnum
dritarbjørka
Ho er rund ovantil
og brun nedantil, og med
ein kvit rull på ei grein
To gutar har grisa henne til
kvar morgon i ei veke no
Ei bjørk grin ikkje på nasen, nei!
På lang avstand tykkjast ho deg
ei bjørk som alle dei
andre, men er du
djerv og nærmar deg
henne, vil du sjå
små gule flekkar og
brune klattar attmed
rota hennar
Og er du enno tuffare og
er det tidleg morgon,
vil du kanskje sjå det
ange av den sterke
kosten, som nett no for
siste gong har vorte
servert henne,
sitjandes på huk
Far vel no!
Om eit år eller anna
ser eg deg vel att
Då er du anten dubbelt
så høg, og har klara
brasene slik som vi
Ja elles så er du, faen
ta meg også dau!
O, du mi kjære, kjære
Dritarbjørk!
