kaasin.no

Tips

Ekstern batteripakke til kamera

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 12. januar 2008
Ingen kommentarer til Ekstern batteripakke til kamera

Det å holde batteriene til digitale speilreflekskameraer varme på en tur i kaldt vær er en utfordring. Ikke fordi det er mange ulemper med selve oppbevaringen i en eller annen lomme, men fordi veien fra motiv til bilde blir svært lang.

Kameraet skal hentes frem fra sekken eller pulken, batteriet må hales opp av lomma og puttes inn i kameraet, og før man har fått dette i orden er turkameraten eller bjørnen stukket av for lenge siden.

Løsningen på dette er å lage seg en ekstern, kroppsnær batteripakke som med en enkel konnektor kobles til kameraet. Dette er selvsagt ikke så enkelt som det høres ut som, men her er oppskriften.

Batteripakken

Jeg bestilte selve batteripakken på 7.2V 4500mAh(NiMH) fra Batterisenteret A/S i Trondheim. Jeg oppgav mine behov på deres kontaktsider og fikk snart en hyggelig telefon fra Batterisenteret hvor vi avtalte spesifikasjonene. Mitt normale batteri til min Canon 300D er et BP-511 7.4V 1100mAh(Li-ion) batteri. Min nye batteripakke skulle dermed ha fire ganger så lang levetid, noe som er avgjørende på lengre turer. Etter noen dager fikk jeg tilsend pakken sammen med en tilhørende lader. Det hele kom på litt over tusenlappen.

Løsningen

Det er flere måter å gjøre koblingen mellom batteripakken og kameraet. Det er trolig mulig å lage en direkte kobling inn til pluss og minus inne i kameraet, men jeg valgte å bruke det originale batteriet som koblingspunkt. Jeg valgte også å åpne originalbatteriet, fjerne batteriene inne i det og bare bruke batterihuset. Til dette fikk jeg tak i et defekt batteri.

For at batteripakken og kameraet skal kunne kobles og frakobles må det utgå én ledning fra batterihuset i kameraet og én ledning fra batteripakken med en konnektor mellom som det lar seg gjøre å koble fra uten for mye jobb (noe som i kulda betyr frysing på fingrene). I tillegg må det være en tilsvarende ledning med konnektor koblet på batteriladeren.

Ledninger

Jeg fikk tak i tre ledningspar på ca 60 cm og tre konnektorer, én hann og to hunner. Disse ble koblet på hver av ledningene. Jeg trædde så på krympestrømper og varmet disse for å lage sterkere og mer helhetlige ledninger.

Batterihuset

Jeg åpnet originalbatteriet ved å sage langs den sveisede skjøten med en baufil. Deretter fjernet jeg de to batteriene sammen med et lite kretskort ved å lodde av de fire kontaktpunktene merket med B, D, + og -. Ettersom jeg forstår så har de første to med ladning å gjøre siden disse ikke har noen kontaktpunkter inne i kameraet.

Jeg loddet deretter den ledningen med hannkonnektor på kontaktpunktene merket med + og -. Jeg laget også et spor i batteriets nederste del slik at ledningen kan stikke ut hvor kameraet har en bevegelig gummiflik. Jeg limte ledningen godt fast inn i batterihuset med smeltelim. Dette brukte jeg også til å forsegle hullet rundt ledningen og til å feste batterihusets to deler sammen igjen.

Lodding — Ledningene er loddet på koblingene merket med + og - inne i det originale batteriets batterihus.

Lader og batteripakke

Jeg klippet av konnektoren på ledningen til laderen og loddet på en ny ledning med hunnkonnektor. Det samme gjorde jeg med batteripakken.

Dermed var det hele klart for test og det fungerte helt utmerket.

Taske

Ett alternativ for oppbevaring av batteripakken mens man er på tur er selvsagt i jakkelommen. De fleste skalljakker har flere innerlommer som vil passe utmerket. Problemet er at man må ha på seg jakken hvis man skal bruke kameraet, noe som selvsagt ikke alltid er tilfelle.

Jeg laget en taske til å bære rundt halsen liknende dem man får til hodelykter. Jeg tok mål av batteripakken og klippet ut 2×2 tøystykker, den ene halvparten så lang som den andre. For å få litt isolasjon lagde jeg to like stykker i et tykkere ullstoff. Jeg sydde dermed sammen tøystykkene som sandwicher, dvs. med et stykke ullstoff mellom to tøystykker.

Deretter sydde jeg sammen de to delene, festet borrelåser og kantet det hele med nylonbånd. Jeg sydde også på et nylonbånd som halsrem med klips for enkelt å kunne ta av og på seg batteripakken selv med hjelm, hodelykt, etc.

Batterisenteret A/S

Stikkord Tips

Skitur

Førjulsstria: Hardangervidda fra øst til vest

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 2. januar 2008
2 kommentarer til Førjulsstria: Hardangervidda fra øst til vest

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Hardangervidda på tvers fra min families hytte på Dagali til Tyssedal var planen. Turen er på ca 14 mil i til tider kupert terreng, i alle fall i starten og på slutten. Som vanlig var snømengde og været de store usikkerhetsfaktorene. Vi visste at det skulle bli korte dager og en lang tur innenfor et begrenset antall dager. Jeg mente vi skulle kunne klare det på fire dager med 3 mil per dag. Men luftlinje og realitet er ikke helt det samme, så det gikk fem dager.

Avreise

Mandag ettermiddag etter jobb hentet jeg Tonje. Mens jeg sto utenfor og lastet om bord i bilen kom jeg i snakk med en gammel dame. Hun fortalte oppspilt om et helt liv på ski, med spennende turer i en forgangen tid, og ikke uten vemod. Det er bare å smi mens jernet er varmt tenkte jeg, mens kropp og sjel spiller på lag. Plutselig er man gammel og ute av stand til å lage mange nye minner. Tonje kom ned og hadde pakket seg ferdig. Vi kom oss ut av Oslo etter hvert, og siden vi ikke hadde sett hverandre siden mai var det hyggelig å friske opp vårt korte og svært turpregede vennskap. Vi ankom Dagalifjell etter noen timer på veien og kvelden forløp med pakking av (Paris-) pulker og litt mat før vi kom oss tidlig i seng.

Dag 1

Reveljen gikk klokken 0500. Vi laget oss mat, pakket de siste tingene og låst hytta før vi la i vei vestover i mørket. En vrang trinse fordret stavbytte for Tonje og vi ble noe forsinket, men snart var vi på god vei innover mot Syningan, ca 8 km unna. Der inne sto en elgku med en årsgammel kalv og forsynte seg av vegetasjonen som stakk opp av snøen. Føret var fint, men snøen var løs og ga lite hold i bakkene på baksiden av Syningan. Solen som kom opp gjorde det hele allikevel vel verdt slitet. Snart var vi oppe mellom Djupeskard og Skrivenuten, og Hardangervidda lå foran oss. Vi gikk forbi Falketind og kom oss ned på Tøddølvatnet. Der nede så vi nok en elg løpe grasiøst vekk fra oss mens den stadig kikket seg nysgjerrig tilbake.

Etter et lite intermesso langs det frosne elvefaret mellom Tøddølvatnet og Skarvsvatnet åpnet sistnevnte seg i sin fulle lengde på fire kilometer. Midtveis fant jeg til min overraskelse et felt med overvann og fikk iset ned skiene skikkelig, både bindinger og skifeller. Ergerlig, men vi kom oss rundt og fortsatte mot DNTs trekkfulle steinbu Ulvelilægret, før vi gikk videre langs Høljabrotet mot Ulvelihytta. Da var mørket kommet over oss. Klokken var blitt litt over 1600, og vi var i grunn slitne etter en kupert første dag. Det hadde vært en fantastisk dag med strålende skyfri himmel. Nå veltet stjernene frem og månen skinte med et halvveis glis.

Vi fikk opp teltet raskt og fikk etter hvert i oss hver vår pose med Real turmat med Tonjes hjemmelagde banankake og marsipan til dessert. Vi var langt inne i drømmeland før klokken 2100.

Dag 2

Vi sto opp klokken 0500, jeg fjernet rim på innerduken, tente opp primusen og fikk en gryte med snø på. Deretter var det for min del å smøre niste, før vi fylte vannflasker med nykokt vann. Vi måtte i alt lage tre fireliters gryter med vann før vi fikk nok. Tonje laget så havregrøt som vi spiste med mer eller mindre appetitt før oppvask, siste rest av aktiviteter knyttet til personlig hygiene ble utført, før vi fikk pakket oss ut av teltet. Etter tre og en halv time sto vi klare for å gå videre. Dette gjentok seg hver morgen.

Vi la i vei ned mot Skrykken. Vi bestemte oss for å kutte rett over mot DNTs hytte Rauhellern istedenfor å gå oppom brua over Lågen i enden av Langevatnet. Vi så folk med snøskuter ved hytta Jansbu i vestenden av vannet og vinket, før vi fortsatte langs elvefaret mot Fiskebuhytta og videre over Krossvatn, forbi hyttene Krossvassbu og Trønderbu, og over Reinavatnet. Vi møtte så en stigning før vi kunne se Rauhellern blinke ved roten av Midtnuten og den veldige Langesjøen strekke seg ut i hele sin 12 kilometers lengde. Veien mellom Hansbu øst ved vannet og Nilsbu vest ved vannet ble derfor lang og monoton. Vi slet begge med trykksmerter under føttene og noe laber motivasjon på slutten, men sola hang så vidt over fjellene på den skyfrie blå himmelen og gjorde det hele helt vidunderlig allikevel. Mot slutten av vannet kom mørket over oss og etter bare en kilometer eller så etter Nilsbu var det på tide å ta kvelden.

Dag 3

Neste dag fikk en tung start. Været var like fantastisk som før, men vi slet med navigeringen og brukte unødig lang tid på noen få kilometer. Brått kom det en uro i oss for om vi ville rekke å komme hjem til jul. Etter hvert kom vi allikevel på rett kjøl og tok ganske raskt de 11 kilometerne til Sandhaug. Der fortsatte vi ufortrødent og med ny energi videre rett over Nordmannslågen til Besså. Nå var vi på vannskillet. Øst var blitt vest, og elvene rant plutselig med oss. Mens vi slet oss oppover bakkene på sørvestsiden av Besså tenkte jeg på at denne turen over vidda ikke bare er en reise fra øst til vest, men det er også en reise fra ett kraftanlegg til et annet; fra Norefallene i øst til Tyssefaldene i vest.

Vannkraft

Det er ingen overlapp mellom nedslagsfeltene knyttet til Norefallene i øst og Tyssefaldene i vest, men historien og én mann knytter disse kraftanleggene sammen; begge utbyggingene kom som en direkte respons på konsesjonskampen i Stortinget og konsesjonslovene av 1906 som fastsetter at enhver annen enn Staten og norske kommuner trenger konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til større vannfall. Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (ELKEM), stiftet allerede den 20. april 1906 Aktieselskabet Tyssefaldene i en konstituerende generalforsamling på ingeniørens kontor i Kristiania.

På halvannet år etter byggestart i september 1908, med 500 mann i arbeid, var første byggetrinn ferdigstilt med kraftstasjonen i Tyssedal, rørgate, tilførselstunnel, senkingstunnel i Ringedalsvann, provisorisk kraftstasjon, kai, taubaner, tjenesteboliger og den første overføringslinjen til Odda. Samtidig hadde agent S. Gulbrandsen, eller Fossegulbrandsen som han ble kalt, og konkurrent Nore Fossekompani kjøpt opp det vesentligste av fallet mellom Tunhovdfjorden og Sporan bru. Gulbrandsen var agent nettopp for Sam Eyde. Rettighetene ble i Norefallenes tilfelle – som en følge av konsesjonslovene – tilbudt Staten og proposisjonen om utbygging av Norefallene ble vedtatt i Stortinget den 29. mai 1907. Norefallene er en samlebetegnelse på alle fossefall og stryk i Lågen mellom Tunhovdfjorden og Norefjorden.

Den driftige Eyde klarte altså å komme Staten i forkjøpet med Tyssefaldene, mens det senere Norges Vassdrags- og Energivesen (NVE) fikk rettighetene til Norefallene. Selv i dag er Tyssefaldene et privat aksjeselskap med tre eiere. Sam Eyde trakk seg ut av A/S Tyssefaldene allerede i 1910 for å konsentrere seg om det nyopprettede A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk, som også lå i Tyssedal og var basert på Eydes selskap ELKEM.

Tonje og jeg rotet nå rundt i det småkuperte området sørvest for Bessevatnet. Vi prøvde så godt som råd var å følge kartets angivelse av vintertraseen, men det bød noen ganger på problemer. Tilslutt klarte vi allikevel å komme oss ned på Bismarvatnet, som selv uten ‘k’ ga meg assosiasjoner til krigens dager. Med ett knyttet min egen familiehistorie seg til historien om kraftanleggene på Hardangervidda.

Min farfar

I 1942 kom min farfar Egil Kaasin til Rødberg etter noen års anleggsarbeid på Sørlandsbanen hvor han var med å håndborre Kvinesheitunnelen. Tunnelen er 9065 meter lang og Norges 4. lengste jernbanetunnel. Den har en rettstrekning på 9020 meter og er dermed Norges lengste rettstrekning på jernbane, 5 meter lenger enn den i Romeriksporten. Kvinesheitunnelen går mellom Sandvatn stasjon i Kvinesdalen og Snartemo stasjon i Lyngdalen.

Året er altså 1942; den første anleggsperioden fra 1913 til 1928 er fullført og kraftstasjonen på Rødberg står ferdig. I 1937 vedtok Stortinget å bygge ut det andre av byggetrinnet av Norefallene. Den andre anleggsperioden var dermed i gang. Nore I skulle utvides og kraftstasjonen ved Norefjorden på Vrenne, Nore II, skulle bygges. Reguleringsdammen for Nore II skulle ligge på Rødberg og Sletta måtte legges under vann. Den 24. oktober 1946 ble lukene i den nybygde Rødbergdammen stengt og vannet strømte inn over området på Sletta.

Fra inntaksdammen skulle det bygges en 3,6 kilometer lang tunnel med tverrsnittflate på 42 kvadratmeter til fordelingsbassenget på Vrenne. Tunnelarbeidet ble satt i gang fra tre steder; ett på venstre side av Uvdalselva rett overfor kraftstasjonen på Nore I, ett innslag ved Vrenne, og ett innslag ved Mørkvålen. Min farfar arbeidet først ved innslaget på Mørkvålen som startet allerede i 1940.

Det ble arbeidet i to retninger; både mot inntaksdammen og mot kraftstasjonen på Vrenne. Arbeidet foregikk hele døgnet i tre skift. Nå var det tunge håndarbeidet med slegge og bor byttet ut med trykkluftbor spent fast mellom veggene i tunnelen. Etter sprengning ble steinmassen lastet på vaggene med lastestuffer, krafse og brett, og fraktet ut på tippen, i førstningen med hest, før lokomotiv overtok.

Min farfar kjørte etter hvert lokomotivet, og hadde slik sett en fin jobb. Kjøring til tippen ble bare gjort med lokomotiv ved Vrenne og ved inntaksdammen, så trolig jobbet han på ett av de stedene. Våren 1947 var Nore II i drift, og min farfar tok strøjobber ved jernbanen og noe veiarbeid på Rødberg. Så arbeidet han med linjearbeid et par, tre år frem til ca 1950 hvor han fikk fast jobb som maskinist i maskinsalen på Nore I. Dette jobbet han med til han tok kurs i kraftverksfag ved Inntrøndelag yrkesskole i Steinkjer i 1957-58, hvorpå han etter endt utdannelse arbeidet i kontrollrommet ved Nore I frem til han sluttet i 1986.

Etter å ha gått over Bismarvatnet og rundet knausen sør for Engelstjørn falt mørket på. Vi presset på videre vestover for å finne igjen vardene langs stien. Vi fant den etter hvert, men det var nå så mørkt at vi før den smale passasjen mellom Storahorgi i sør og Flautenuten i nord måtte gi opp. Vi var nå bare ca 6 kilometer fra DNTs hytte Litlos. Nok en herlig dag var over og stjernehimmelen la seg over oss i all sin prakt med en tiltagende full måne.

Dag 4

Vi våknet til en ny klar dag, og i det sola sto opp var vi forbi Litlos, på vei over Kollsvatnet og inn i Sledalen. Sakte men sikkert karet vi oss opp hundre høydemeter fordelt over to kilometer på skavlet snø. Etter noe kupert terreng og over Oddvyrevatnet kom vi ned på Nonsskorvatnet som vi fulgte et par kilometer før vi slet oss opp Selsbotnen ved krysset hvor stiene fra øst, vest og nord møtes. I nord kommer man etter noen timer til DNTs Torehytten. 6 kilometer mot vest befinner Tyssevassbu seg. Vi hadde et lønnlig håp om å nå dit før det ble for mørkt.

Vi fulgte Selsløken nordvestover helt til enden før vi gikk bakkene rett vestover. Her er det virkelig kupert og terrenget er fullt av dype furer og bratte gjel. Mørket falt på og vi måtte navigere utelukkende på GPS, noe som gjør at man sjelden finner den mest økonomiske ruten. Etter noen timers roting kunne vi oss stake oss ned mot Tyssevassbu. Klokken var over 1700, og månen skinte nesten full fra en skyfri himmel.

Vi innlosjerte oss i den store hytta, og hadde en flott kveld i varmen der inne. Det var ikke dumt å få tørket klær og soveposer.

Dag 5

Denne dagen kunne vi koste på oss litt ekstra søvn før vi igjen sto klar ved halv ni-tiden for siste del av turen ned mot Tyssedal. Vi kunne følge et snøskuterspor et stykke, men da det viste seg at dette førte oss på ville veier måtte vi ta kartet fatt igjen. Etter noen timer sto vi på Hattanuten og kunne se hyttegrenda Mågelitopp ovenfor Skjeggedal. Etter en bratt nedkjøring kunne vi rusle forbi folketomme hytter. Dette gjorde oss naturlig nok noe bekymret siden vi fortsatt hadde igjen å komme oss ned bratthenget på 400 høydemeter ned til Skjeggedal. Og da helst med trallebanen Mågelibanen. Etter en kjapp telefon til en kontakt jeg hadde fått ved Turistkontoret i Odda, kunne vi konstantere at vi hadde to reelle alternativer; enten å gå stien, eller gå skinnene ned Mågelibanen.

Mågelibanen

Mågelibanen ble bygget som anleggsbane for frakt av utstyr til anlegg på Hardangervidda av A/S Tyssefaldene. Den er 985 meter lang og går ca 400 meter tilværs oppover lia fra Mågeli Kraftstasjon i Skjeggedal til hyttefeltet Mågelitopp. På det bratteste er det 42 graders stigning. I 1950-årene ble banen tilrettelagt for persontrafikk. Den ble snart et populært transportmiddel for turgåere, som ved hjelp av banen raskt kom seg opp på Hardangervidda. Nå har banen vært stengt i ett år for turisme og det er per dags dato krangel om finansiering.

Stien som går ned ved siden av Mågelibanen er uhyre bratt, og med den lille mengden snø nedover henget hadde vi ikke noe valg; vi måtte gå ned banen. Heldigvis finnes det trappetrinn hele veien ned, og langs den ene siden er det en vire å holde seg fast i. Det er ikke noe problem å gå ned denne banen, men med en pulk på kanskje femti kilo blir det noe mer kronglete. Vi valgte å bruke en skrukarabin og bremsetauet til pulken som vi koblet på viren for å unngå stygge fall. Via ferrata beveget vi oss dermed sakte nedover med den tunge børen foran oss. Det var ikke fritt for at de glatte trinnene og helningen gjorde lårmusklene møre. Etter to timer var det blitt mørkt, vi var endelig nede og klare for siste etappe.

Skjeggedal-Tyssedal-Odda-Tyssedal-Odda-Kongsberg-Oslo

Vi gikk langs den for det meste snøløse veien til Tyssedal. Det er dermed bevist at Paris-pulkene går like strykende på snø, skinner og asfalt. Skjeggedal har en dramatisk natur. Voldsomt bratte fjellsider styrter ned i det som er igjen av elven. Vi skimtet denne storslåtte naturen mens vi hastet nedover de smale veiene mot sjøen. Månen skinte stor og rund i takt med myriader av stjerner. Etter et par timer var vi nede i Tyssedal. Vi ringte drosje og var snart på jakt etter et hotell i Odda. Vi valgte dette i stedet for Tyssedal for å være nærmere Haukeliekspressen som dagen etter skulle frakte oss hjem til jul.

Dessverre var ingen av hotellene åpne i Odda, og vi måtte returnere til hotellet i Tyssedal. Tonjes bemerkning om likheten med juleevangeliet var treffende, hvis man så til det faktum at vi møtte stengte dører på ethvert herberge vi søkte, men det var nok et par andre detaljer som ikke helt var treffende. Mangelen på Jesusbarnet og de tre vise menn var påtagelig også senere på kvelden da vi etter en herlig dusj fikk servert middag med øl og vin på Tyssedal hotell. Vi passet ikke helt inn i jentejulebordet som foregikk et par bord bortenfor der Tonje satt i fleecebukse med gule bivuakksokker til, og jeg skjeggete med svære skistøvler. Uansett la vi oss tidlig mens karaokeanlegget gikk varmt i første etasje.

Neste dag sto vi tidlig opp som vanlig, fikk oss frokost og tok Haukeliekspressen til julefeiring i Kongsberg og Oslo. En utrolig flott tur var ferdig og julefreden kunne senke seg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelihytta – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal

Stikkord Hardangervidda, Tonje Rønneberg Ruud, Tur

Nærtur Tekst

Representasjon, pilot, kart eller projeksjon: novembernatt i Vestmarka

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 5. desember 2007
Ingen kommentarer til Representasjon, pilot, kart eller projeksjon: novembernatt i Vestmarka

For enhver TV-serie er det slik at man må lage en pilot som brukertestes og vurderes av TV-faglig sterke medarbeidere før en eventuell produksjon og sending. For lengre ekspedisjoner er det også vanlig med rekognosering i forkant. Jeg benyttet meg av helgens høytrykk til å pilotere eller rekognosere til sommerens store prosjekt: Sommeren i Vestmarka.

Planen er såre enkel: jeg akter å bo i telt langs den tidligere drikkevannskilden Store Sandungens vestlige bredd fra 1. juni til 31. august 2008. Målet er å kunne suge i seg store mengder frisk luft og fôre naturlidenskapen til den gisper av lykkelig utmattelse.

Kondisjonalis

Helgens rekognosering skulle gi meg en pekepinn på en rekke essensielle faktorer, slik som for eksempel plassering av leir. Det er selvsagt viktig å tenke på hvor solen står opp om morgenen og hvor den går ned relativt til leiren. Ved å velge vestsiden av vannet ville jeg være sikret fin morgensol, men ikke sikkert en veldig sen kveldssol på grunn av trær som ville skygge for.

Avstanden fra parkeringsplassen ved Vestmarksetra er essensiell siden jeg ikke har tillatelse til å kjøre inn til Store Sandungen og vil derfor være nødt til å bruke sykkel eller gå for å komme meg til og fra jobb. Avstanden fra grusveien som slynger seg langs vannet og til leieren vil også være viktig, siden jeg vil komme til å ha telt og en del utstyr stående og ikke ønsker at noe skal forsvinne i lommene til frekke forbipasserende. Leiren bør derfor være noenlunde skjult.

Tilgang på brensel er en annen viktig faktor. Jeg vet det er forbud mot bålbrenning fra 15. april til 15. september, men kjenner jeg sommeren i Norge rett kommer det til å regne mesteparten av tiden. Hvis man er ekstremt forsiktig i forhold til å ha vindretningen fra vest slik at glør blåser utover vannet, så skulle det være mulig å brenne uten fare også på tørrere dager. Å ha en bøtte vann stående er viktig, men også det å dynke skogen rundt vil være nødvendig. Bruk av furu eller løvtrær istedenfor gran til ved skulle hindre den store gnistspruten.

Til alt hell fant jeg det perfekte sted: et hogstfelt langs vestlige bredd med sol trolig bortimot hele døgnet om sommeren, uendelig tilgang på ved og et par hundre meter unna veien. Ser man utover vannet mot øst gir det behag for øyet, men ser man mot vest gaper skogsmaskinenes terror mot en, men gitt de praktiske fordeler denne plassen gir, så kan det tolereres.

Presens

Jeg står opp, det er lørdag, setter til livs en solid frokost, pakker sekken og begir meg med bil opp til parkeringsplassen ved Vestmarksetra. En herlig høy himmel, litt vind og et par varmegrader steller pent med meg der jeg rusler langs veien. Jeg tar av, som så mange ganger før, mot Rustad leir. Fem kilometer senere har jeg passert Lushattdalen og befinner meg ved østsiden av Store Sandungen. Vannet er badet i sol, og jeg går veien som snor seg langs bredden på nordsiden. Jeg passerer den skjemmende høyspentgaten og finner mitt sted blant rester etter en kamp på liv og død bare maskinene kunne vinne. Hogstfeltet er et kaos av trerester, men langs bredden på en liten tange finner jeg plass til bålet og meg selv ved siden av dette.

Ettermiddagen går med til å lage bålplass, hugge ved, nyte varmen fra bålet og glovarme kopper med bålkokt kaffe. Mørket faller på, og jeg ligger ved siden av det flammende bålet, mens jeg leser Tomas Espedals vakre, vakre tekster fra «Biografi (glemsel)», «Dagbok (epigrafer)» og «Brev (et forsøk)». Som en ladet projisering av neste sommer leser jeg følgende:

Sommer, et hus.

Vi skulle bygge en sommer, men først måtte huset rives og ned måtte veggene, planke for planke og av måtte taket, takstein for takstein, til huset var åpent. Og opp måtte dørene og opp måtte vinduene en vind gjennom huset og ut måtte møblene, ned med gardinene. Vi måtte rive opp gulvet, bære ut bøkene, bildene, brevene; jeg måtte bære henne ut av huset, denne skyggen, alle disse usynlige bevegelsen, lydene og sporene; vi vasket dem bort, vi kastet alt ut, vi elsket oss inn, inn i huset i varmen.

Varmen fra ryggen og magen og huden; de nye veggene, de nye rommene, åpne og lyse: jeg bar henne ut av huset og flyttet inn i deg.

Tomas Espedal, Biografi, Dagbok, Brev, 2006, s. 312

Fem gutter befinner seg bare noen hundre meter unna meg på en annen tange. De skråler og brenner bål. Teltene deres står klare for natten. Jeg har masser av ved og kan brenne så stort bål jeg bare vil, og det står ikke noe telt til rådighet for min natt. Det er helt mørkt og stjernene kommer én etter én frem fra der de er om dagen.

Jeg spiser en boks med lapskaus. Kaster hermetikkboksen i bålet. Alt kan fortæres av flammene bare det er nok tid. Jeg har god tid. Jeg legger på mer ved, og koker nok en kjele med kaffe. Snart ligger jeg i soveposen med dunjakken på. Vannet fryser kjapt på vannet jeg har stående. Men jeg er varm. Jeg ligger rett ut på ryggen, og mens musikk og stemmer strømmer ut fra min lille radio, så ser jeg inn i fortiden der oppe på himmelen. Jeg ser en projeksjon av fortidighet, en representasjon av det som ikke lenger finnes, et kart over noe som har vært.

På sporet av den tapte geografi

Kart viser kanskje ikke alltid en historisk situasjon. De kan også vise fantasifull planlegging og mer eller mindre realiserte planer.

Line Monica Grønvold, Kart som historisk kilde, Tobias 3/2004

Dette sier Line Monica Grønvold i artikkelen «Kart som historisk kilde». Redaktør Tore Somdal-Åmodt supplerer Grønvold og hevder følgende:

Kart gir informasjon om fortid, nåtid og ønsket fremtid.

Tore Somdal-Åmodt, Tobias 3/2004

Oslo byarkiv er ikke alene om å mene at kart ikke har noen entydig og åpenbar referanse. Den amerikanske forfatteren Craig Conley har i litteraturen funnet frem til 75 tomme kart, dvs. uten diversitet. Det er kart over ørkener, snøbroer, mystiske kongedømmer og steder som ikke lar seg navngi.

Ett av kartene som gjengis er Lewis Carrolls «Ocean-chart» fra diktet «The Hunting Of The Snark» fra 1878.

Snark Hunter’s error-free map

He had bought a map representing the sea,

Without the least vestige of land:

And the crew were much pleased when they found it to be

A map they could all understand.

Lewis Carroll, Alice in Wonderland, 1992, s. 236

Italo Calvinos fargerike og fantastiske «Le città invisibili» eller «De usynlige byer» er en annen slik ode til den imaginære geografi, eller pseudogeographica som det kalles. Slike representasjoner, som pretenderer å være beskrivelser, er selvsagt som kart å regne.

Barnum-uttrykk, eller Forer-effekten, er uttrykk som gjerne brukes i såkalt «cold readings» eller i horoskoper. De kartlegger basert på det fellesmenneskelige. Italo Calvinos byer er slike «cold readings» av byer. De passer på alle og ingen. Nettstedet blindatlas.com har fortsatt det uendelige arbeidet med å kartlegge den imaginære geografi.

I min barndom, nærmere bestemt i 1984 eller 1985, satt min bror og jeg foran vår fantastiske Amstrad CPC 464 og spilte spill som Manic Miner, Sabre Wulf og Jet Set Willy II: The Final Frontier, mens vi frenetisk tegnet ned alle brettene på papir. Jet Set Willy hadde rundt hundre rom, så det var en stor jobb, særlig fordi man hele tiden måtte starte på nytt etter tre glipper. Men det mest fascinerende var jo å se hele kartet ferdig. Man fikk et glimt inn i arkitektens hode, i dette tilfellet den myteomspunne britiske programmereren Matthew Smith. Kartet viste hele Jet Set Willys villa med båtbrygge og allting. Nå finnes dette kartet selvsagt på internett. Interessant nok finnes det i Jet Set Willy II et kart over spillet i selve spillet inne i kartografi-rommet.

Cartography Room

Jeg husker vi slet lenge med å projisere den post-impresjonistiske Henri Rousseau-aktige jungelen i Sabre Wulf ned på papiret. Dette kartet finnes også nå på nett og består av 256 skjermer, et kjent tall for alle datakyndige.

Sabre Wulf kart

Sabre Wulf har en advarsel til alle de som trer inn i dens fuktige pixeljungel:

THY PATH IS LONG SO TREAD WITH CARE

BEWARE THE WULF AND PASS HIS LAIR

DANGER THREATENS ALL AROUND

SO TAKE YE FROM THIS HIDDEN MOUND

TO FREE THEE FROM THIS SUNKEN GATE

BY WAY OF CAVE OR MEET THY FATE

AN AMULET TO SEEK THY WILL

`TWAS SPLIT BY QUAD AND HIDDEN STILL

PASS THE KEEPER WROUGHT WITH HATE

TO GAIN AN ENTRANCE TO THE GATE

THE PIECES LOST MUST THEE AMAS

FOR IF NO CHARM THEN NON SHALL PASS

Ultimate Play The Game, Sabre Wulf, 1984

Preteritum

Jeg lå fortsatt i posen. Ved hadde jeg nå samlet i en god haug ved bålet. Guttene på den andre odden begynte å roe seg. Natten seg inn over oss. Himmelen og bålet gnistret om kapp. Jeg gled dypere inn mot søvnens rike, og falt av jordskorpen, hodestups ut/inn i verdensrommet.

Denis Wood i sin bok «The Power Of Maps» hevder at:

We are always mapping the invisible or the unattainable or the erasable, the future or the past, the whatever-is-not-here-present-to-our-senses-now and, through the gift that the map gives us, transmuting it into everything it is not … into the real. This month’s Life leaps at me from the checkout counter: «Behold The Earth,» it says. «Startling new pictures show our planet as we’ve never seen it before.» Inside, below the heading «This Precious Planet,» the copy promises «Striking new views from near space show us more than we could ever have guessed about our fragile home.»

Denis Wood, The Power Of Maps, 1998

For Denis Wood dreier kartet seg om en avbildning av et gitt punkt i rom og tid, det være seg det usynlige, det uangripelige eller det slettbare stedet, i fortid eller fremtid. John A. Gowan, i artikkelen «A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology» derimot, sitter skrevs over et kartografisk problem som innebærer fortid, fremtid og nåtid på samme tid, men ikke på samme sted.

The mapping problem presented by the time dimension is easily stated: as we look outward in space we look only backward in time. Because of the finite speed of light, we cannot look out in space into the present. We see our Universe not as it is, but as it used to be, in an ordered regression of spatial shells receding into the past as we look deeper into the heavens. Furthermore, the past Universe that we see from Earth is a unique subset of the whole past, as we cannot see any of our own history, and we see only single moments in the history of other parts of the Cosmos. To escape from the observational tyranny of the one-way character of time, the finite velocity of light, and the linkage of both with space, we must find a way to disentangle the spatial and temporal dimensions so that we can map what «is» as well as what we are constrained to see. Problems such as these are wholly unfamiliar to the Earth cartographer and require the use of a 4-dimensional spacetime map.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Så mens jeg ligger her i posen og ser på Melkeveien over meg, så ser jeg altså ikke universet slik det er, men slik det var. Det tar åtte minutter for lyset fra solen å nå jorden. Denne tidsforskyvningen forplanter seg jo lenger objektene er unna oss. Man kan altså se langt inn i fortiden, helt tilbake til Big Bang, hvis man har gode nok apparater.

Videre, sier Gowan, så er det slik at vi bare ser en gitt andel av det fortidige universet, siden vi ikke kan se oss selv i dette universet, og vi ser bare separate øyeblikk fra historien til andre deler av kosmos. Hans firedimensjonale rom/tidskart er altså et forsøk på å slippe unna denne kosmiske tidsklemma, det at tiden bare går en vei, at lysets hastighet er konstant og den beggesidige koblingen til rommet. Kartet viser oss altså hva som finnes, samt hva vi kan se av universet.

4-dimensional spacetime map.

De seksten ringene på kartet representerer universets alder i milliarder år (som var antatt å være 16 i 1981, men som nå er angitt til 13,7 uten at dette gjør noe for teorien) og økte utstrekning i dette tidsrommet. I midten er Big Bang, universets start. Hver av ringene representerer også en isometrisk tidskurve, dvs. at rommet på denne linjen har samme alder. For enhver observatør, så er bare ¼ av kartet reelt. For observatør A betyr dette øvre venstre del. Han sier det er to grunner for dette. For det først, siden tiden bare går i én retning så er bare venstre eller høre del av sirkelen reell. For det andre, siden linjene i sirklene utgjør alle de tre romlige dimensjonene, så kan bare den øverste eller den nederste delen av sirkelen være reell.

Observatør A representerer en observatør på jorden, meg. Når jeg ser på stjernehimmelen så ser jeg tilbake i tid mot Big Bang. Andre observatører i universet ser kosmos fra det samme perspektivet, og befinner seg dermed også på den ytterste sirkelen, slik som B. Hvis lysets hastighet ikke var konstant men uendelig høy, så ville vi alle sett universet slik det er representert på den ytterste linjen. A og B ville dermed sett det samme. Men, det er altså slik at lysets hastighet er konstant, og dermed er lyset avhengig av rom og tid.

Sirkelen som går fra A og inn til kjernen av universet kaller Gowan «observatørens sirkel» eller «lyslinjen». Lyslinjen er sporet av alle lysstråler mellom oss og Big Bang; alt vi kan se av universet ligger på denne linjen. Husk også at det bare er den øverste halvdelen av denne sirkelen vi regner med. Grunnen til at denne lyslinjen ikke er representert på samme måte som tidslinjen er at vi ikke kan observere vår egen historie i rommet, derfor må det være en sirkel.

For en observatør B som ligger 4 milliarder lysår unna oss (A), så kan vi gå 4 milliarder lysår tilbake i tid langs vår tidsakse. Nitti grader på denne kan vi trekke en strek som går til den ytterste sirkelen hvor også vi befinner oss. Tangenten A’B er altså slik vi ser ut for B, mens slik B ser ut for oss (A) er tangenten B’A.

Any observer of the Universe may be considered to occupy the center of an infinite set of nested, concentric, spherical observational shells. An observational shell is the 2-dimensional inner surface of a hollow sphere whose radius is determined by the depth of the observer’s view into space. The observer sees the Universe as a coherent, 3-dimensional stack of these shells. These shells are 2-D spatial subsets of the Universe as it existed at a particular moment in its history. They are unique to every observer’s view. The chief mapping significance of the shells is that they are 2-dimensional surfaces. Because a 3-dimensional volume is represented in our map as a 1-dimensional line, a 2-D surface must be mapped as a zero-D point.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

For å forstå dette ber Gowan oss om at vi later som vi ser ut i rommet mot månen:

Imagine the complete observational shell that surrounds the Earth at this distance: a 2-dimensional spherical shell of radius (approximately) 240,000 miles, or about 1 1/3 light seconds. This particular observational shell is a spatial slice of the entire Universe as it existed 1 1/3 seconds ago, but the only part of that past Universe we can see is the slice that contains our Moon. Now repeat this imaginary flight to the larger observational shell that contains our Sun, which is a spatial slice of our Universe as it existed about 8 minutes ago (the Sun being 8 light-minutes distant). Although we know the entire Universe existed 8 minutes ago, the only part of it we can see as it existed then is the slice containing our Sun. Finally, imagine the huge observational shell that cuts through our neighboring galaxy, Andromeda, at a distance of about 2.2 million light years. The Andromeda stars intersected by this large observational shell are the only objects we can see in the entire Universe as it existed exactly 2.2 million years ago.

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Øvelsen over viser oss at vi aldri ser hele universet slik det eksisterte på et gitt tidspunkt, men snarere en suksessivt større, eldre og alltid forskjellige andeler av det i rom/tids-skall som trekker seg lenger tilbake i fortiden etter hvert som vi ser dypere inn i rommet.

It is only the combined thickness of an infinity of such shells that gives us the impression of seeing spatial volume. The observational shells become very small as we approach Earth, finally reducing to the size of our own bodies. We see practically nothing of the Universe as it exists «now».

John A. Gowan, A Spacetime Map of the Universe: Implications for Cosmology, 2007

Perfektum/pluskvamperfektum

Jeg har gått hjemover. Jeg har gått mot sommeren, men inn i vinteren. Snøen har drysset ned. Jeg hadde tatt en avstikker fra veien inn i naturens kompost. Jeg hadde blitt renset og har vært på vei tilbake. Tomas Espedal hadde sagt bak i hodet mitt:

La oss gå den motsatte veien: baklengs opp grusgangen med ryggen mot huset og inn døren som lukkes. Du rygger inn i entreen, besluttsomt bakover mot en ny dør og inn i skriverommet hvor du, uten øyne, som om nakken er seende og vitende, finner stolen og setter deg ned. Du ser ut vinduet, kanskje er det tingene ute som ser inn, det kaster et blikk tilbake, og brått er du sett av noe som ikke kan se. Eplene ligger i to sirkler på bakken rundt trærne, og med ett løfter ett av eplene seg fra bakken. Eplet løftes, det stiger opp, en rett linje fra bakken og hurtig opp mot grenen hvor det fester seg.

Tomas Espedal, Biografi, Dagbok, Brev, 2006, s. 156

Kart er hukommelse. Kart er projeksjoner, og som alle projeksjoner har det blitt gjort et utvalg av hvilke parametere som skal projiseres, avhengig av projeksjonens formål.

Stikkord Tekst, Vestmarka

Tips

Fullrigget Paris pulk

For de av dere som har tenkt på eller allerede har gått til anskaffelse av en Paris pulk på Sportsnett eller andre steder, så kommer det tre tips til klargjøring og modifisering av denne.

Paris pulk leveres kun som et plastikkskall og man er nødt til å montere stag eller dragtau, samt festestrikker selv. Jeg har valgt dragtau på mine pulker og kommer til å gjennomgå hvordan man monterer slike, samt strikker til festing av bagasje. Pulken har en tendens til å skli sidelengs på hardt fjellføre, så min far Alan Kåsin og jeg har utviklet nedsenkbare finner som lett kan festes på begge sidene av pulken. Jeg gjennomgår hvordan man skal lage disse, samt montering. I tillegg har Hans Jakob Rogstad utviklet en enkel brems som er svært nyttig i lange nedoverkjøringer. Jeg kommer også til å gjennomgå hvordan man lager og bruker denne.

Montering av dragtau og festestrikk

For at dragtauet skal belaste hele pulken og ikke bare fronten har jeg valgt å tre tauet langs hele pulken. Til dette trengs det ett helt 6-8 mm tau på ca 10 m. Bor 12 hull slik som vist på bildene med et 7 eller 9 mm bor alt ettersom hva tykkelsen på tauet er. Flere av disse hullene er allerede stanset ut på pulken. Vent med å tre i tauet til hullene til festestrikken er boret.

Festestrikken, slik jeg har gjort det med to løkker på hver side av pulken, skal være ca. 5 m lang og 5 mm tykk. Bor derfor 12 hull med et 6 mm bor slik bildene viser. Strikker som dette fås kjøpt i metervare i forretninger som selger båtutstyr. Dragtau får man også kjøpt der eller i sportsforretninger som fører klatreutstyr.

Tre i strikken først. Start foran på pulken, ovenfra på bremmen, med midten av strikken og tre deg bakover på pulken. Pass på å sette av litt strikk til hempene, og husk å tre inn kroker i hempene på den ene siden. De krokene jeg valgte får man også kjøpt på båtforretninger. Monter de med åpningen opp, og skjær gjerne av den lille låseleppa, den blir du bare irritert på når vinden hyler og fingrene er kalde. Til slutt tres strikken ut og opp av de siste hullene på pulken. Knyt en knute i enden og forsegl endene ved å varme dem med en fyrstikk.

Tre deretter i tauet. Begynn bakerst under bremmen på pulken med midten av tauet og tre deg fremover, opp og ned. Til sist trer du tauet ut opp gjennom de to predrillede hullene med maljer. I enden av hvert tau festes det en utstyrskarabinkrok med en selvstrammende dobbel fiskeknute eller lignende. Husk å forsegle tauendene med en fyrstikk. Nå er pulken ferdig rigget til bruk.

Til denne jobben trenger du altså:

10 m, 6-8 mm, statisk tau
5 m, 5 mm strikk
2 kroker
2 utstyrskarabinkroker

Antiskrens

Etter mange turer i høyfjellet på hard snø hvor jeg stadig kunne observere at pulken skled sidelengs og kom ut av kontroll med det kjedelige resultatet at den veltet, så bestemte jeg meg for å gjøre noe. Sammen med min far laget jeg noen finner av herdet aluminium som enkelt skulle kunne heises opp og ned på hver side av pulken, og som når de var heist ned skulle kunne motvirke skrensing.

Den første prototypen var en enkel rettvinklet trekant i aluminium med et vertikalt spor i den rettvinklede enden og et hull i den andre. Dette viste seg ikke å fungere så bra. I bruk skled finnene opp og virket dermed ikke etter en stund. I tillegg hemmet den spisse vinkelen der hypotenusen og det korte benet på trekanten møtes (dvs. den vinkelen som går ned i snøen) dragtauet i å kunne skli tilbake under pulken igjen hvis pulken kjørte over det og det havnet bak finnene. Vi oppdaget også at det var viktig å bruke stive aluminiumsplater slik at ikke finnene bøyde seg under bruk.

Dermed ble det laget en forbedret versjon som kan ses av bildene, med hakk som låser finnens posisjon og avrundet vinkel. Malen til disse er å finne som en lenke på siden. Malen er i naturlig størrelse. Bruk bor og fil for å lage hullet og sporet. Det er viktig at sidene i både hullet og sporet er rettvinklet slik at låseskruen (med firkantet krage) sitter riktig og kan skrus til med en vingemutter på innsiden.

Monteringsanvisning for venstre side av pulken.

Monteringsanvisning for høyre side av pulken.

Bor 6 mm store hull i pulken etter anvisninger fra tegningene over og skru fast finnene slik bildet under viser. Husk å bruke låsemutter foran, det er ikke morsomt å miste en finne langt inne på fjellet. Husk også å etterstramme mutterne i ny og ne. Ikke skru låsemutteren foran altfor hardt til, husk at finnen skal kunne skyves frem og tilbake i sporet.

Deler til montering av finner. Merk at tannskiven skal mellom yttersiden av pulkens skrog og finnen.

Til denne jobben trenger du altså:

Aluminiumsplate, minimum 2,5 mm tykk
4 låseskruer, M6x30
2 vingemuttere, M6
2 låsemuttere, M6
2 tannskiver, M6
4 karosseriskiver, M6

Brems

Ved lengre forflyttning i nedoverbakke har pulk uten faste stag en lei tendens til stadig vekk å suse forbi deg. Dette er plagsomt, ikke minst når pulken er tung og helt definitivt kommer til å velte. Hans Jakob Rogstad fant en fin måte å løse dette på som vi brukte med stort hell på turen Norge på tvers langs polarsirkelen. Den turen var på bare 13 mil, men vi gikk noe sånt som 5000 høydemeter. Da sier det seg selv at det ikke bare var oppoverbakke.

For å lage en fleksibel brems som det er lett å ta av og på, ta ca. 2 m av et 8-10 mm tau og knyt en selvstrammende knute, for eksempel en dobbel fiskeknute, med løkke i hver ende. Fest en skrukarabinkrok i den ene løkka og en vanlig utstyrskarabinkrok i den andre og stram til. Jeg synes det er kjekt med en skrukarabinkrok, både fordi jeg da er helt sikker på at jeg ikke mister bremsetauet, og fordi det å ha med seg en skrukarabin på tur er meget kjekt. Et billigere alternativ er selvsagt å knyte fast den enden av tauet som ikke skal tas av og på til en av løkkene dragtauet lager på pulken. Bremsen bør festes lengst fremme på pulken.

Når du trenger bremsen løsner du den enden som har en utstyrskarabin på seg, legger bremsetauet foran pulken under dragtauene, og fester karabinkroken på andre siden av pulken. Når pulken begynner å kjøre så vil tauet ligge stabilt under pulken å bremse.

Bremsetauet festet i pulken med en skrukarabinkrok.

Til denne jobben trenger du altså:

2 m, 8-10 mm tau (for eksempel gammelt klatretau)
1 skrukarabinkrok
1 utstyrskarabinkrok

Noen tips til

Et tips i nedoverbakke hvis man har to pulker med seg er som følger. Sett pulkene side om side og fest dem til hverandre med to karabinkroker (helst skrukarabinkroker). Legg de to dragtauene som er i midten av de nå fire dragtauene inn på pulkene og fest de to gjenværende dragtauene som vanlig til én person. Nå har du en flåte av pulker som det skal svært mye til for å få til å tippe. Hvis det går for fort så har man jo fortsatt bremsetauene.

Et annet tips for å unngå velt generelt er å være nøye med pakkingen av pulken. Fordel ikke bare vekten jevnt utover pulkens lengde, men fordel også vekten jevnt på begge sider av pulken. Prøv i tillegg å holde pulken lav. Det er verdt å vurdere å ta med to pulker per person hvis man synes den ene blir for høy. Pulkvelt kan virkelig gjøre livet surt i bratt terreng og dyp snø.

Prøv å få tak i et par store bagger eller pakkposer hvor alt kan ligge inni på pulken. Dette er meget praktisk også når teltet er oppe for natten og det meste skal inn i teltet. Bare sleng posen inn og voilà!

Mal: Finne i reell størrelse
Pulk: Paris
Utstyr: Statisk tau
Utstyr: Låseskrue
Utstyr: Låsemutter
Utstyr: Vingemutter
Utstyr: Karosseriskive
Utstyr: Tannskive

Stikkord Tips

Tips

Å løpe med dekk

For de av oss som med glede og henrykkelse assosierer vinteren med ukeslange skiturer så langt inne i ødemarka man kan komme, med pulken dansende bak i nylagde spor og kulda som river i klær og kropp, så er det å kunne trene på en relevant måte en glede i seg selv. Det å gå og løpe med bildekk i skogen er en slik relevant og til tider poetisk måte.

Det var i sin tid Børge Ousland som introduserte meg for denne noe underlige måten å anskaffe seg muskler på via tv-skjermen. I et opptak fra NRK ser vi han gå med tre bildekk og en stor sekk, noe han etter sigende gjør fire timer om dagen før en ekspedisjon. Dette er å ta hardt i, og for de fleste er det ikke nødvendig med et så tøft program.

Underlag og treningsbelastning

Jeg pleier å gå i én time med to dekk bak meg i lysløyper. Etter hvert kommer jeg til å øke til tre dekk, men begynn gjerne med ett dekk slik at kroppen blir vant til belastningen. Lysløyper er som regel ikke veldig preparerte i sommerhalvåret og gir mye mer friksjon enn grus. På grusvei kan man fint ta med seg tre dekk og en sekk. Et annet pluss med lysløyper er at de i større eller mindre grad har ujevnheter som stein og røtter. Dette gjør at dekkene setter seg noe fast og gir en god pekepinn på hva pulklivet til vinteren vil gi av utfordringer.

Rustfri karabinkrok med øye festet til en øyebolt skrudd fast i dekket.

Jo mer gjørme, jord, myrer, stein og røtter, jo færre folk er det også som ser rart på deg og spør om du skal gå over Grønland. Jeg svarer alltid at jeg bare skal gå langt på ski, til de få jeg møter. En annen ting er at når mørket har senket seg en sen høstkveld, så er det godt og poetisk å gå der inne i skogen. Høre sin egen tunge pust, lyden av smådyr mellom trærne og følelsen av den mørke skogen som kommer nært.

Velg et kupert terreng som gir ujevn belastning. Jeg løper så snart jeg klarer og alltid i nedoverbakke. Treningen er belastende for legger og lår, men også for rygg og mage.

Utstyr

Hva trenger man så av utstyr? Først og fremst trenger man noen dekk. Jeg reiste til et verksted som bytter dekk og fikk gratis med meg tre dekk. Ett av dekkene var et lavprofildekk av god kvalitet, men jeg anbefaler ikke slike. De har ikke en så buet avrunding og henger seg lettere fast i røtter og steiner enn de mer vanlige dekkene.

Jeg valgte å gjøre koblingene mellom de tre dekkene og fra selen fleksible slik at frakt og håndtering ble enkelt. Å binde alt sammen med enkle knuter er ingen god løsning. Derfor kjøpte jeg en del ting fra bla. Clas Ohlson til koblingene. Prisen ble i alt ca. 500 kr.

4 stk rustfrie karabinkroker med øye
5 stk hurtiglenker
5 stk rustfrie øyebolter
5 stk låsemuttere
5 stk store karosseriskiver
4 m 6 mm statisk tau
2 gummistropper
2 strips

Jeg hadde noen meter 6 mm statisk tau liggende. Slikt får man kjøpt på sportsforretninger med klatreutstyr eller på båtforretninger. Man bør ha et par meter mellom seg og dekkene og ca. 40-50 cm mellom dekkene.

Sammenkoblingstau med karabinkrok i den ene enden og hurtiglenke den andre.

Bruk en godt polstret pulksele, og bruk staver når du går, og ta på noen gode, lette fjellstøvler slik at du har optimal støtte for anklene.

Montering

Knyt en karabinkrok i hver ende av dragtauet. Bruk en selvstrammende dobbel fiskeknute til denne oppgaven. For å unngå tøffe rykk for mageregionen har jeg knytt og stripset fast to gummistropper – slike som brukes for å feste ski til skistativ. La tauet gå i en liten bue ved siden av disse slik at det først er ved maksimal belastning at tauet retter seg ut. Jeg har også et kort tau som går mellom de to hempene på selen og danner en bue som dragtauet kan hektes på.

ummistropper knyttet og stripset fast på dragtauet for å unngå vonde og skadelige rykk.

Knytt så fast en karabin i den ene enden og en hurtiglenke i hver sin ende av hver av de to sammenkoblingstauene. Bruk doble fiskeknuter også her.

En karabinkrok kobler dragtauet til det første dekket.

Bor et hull midt i dekket på begge sider av to dekk, men bare på én side av det tredje. Dette siste dekket er dedikert til å være sist i rekken. Putt en øyebolt i hvert av hullene, med en karosseriskive på innsiden. Skru fast bolten med en låsemutter. Jeg vil ikke anbefale å bruke skiven og mutteren som følger med boltene. Det å miste en mutter langt inne i skogen kan gi en slitsom tur tilbake til sivilisasjonen.

Øyebolten er festet på innsiden av dekket med karosseriskive og låsemutter.

Fest sammenkoblingstauene til den ene siden av de to dekkene med to øyebolter med hurtiglenker. Skru hurtiglenkene godt til med en skiftnøkkel. Nå har du tre dekk, to med sammenkoblingstau på og ett uten. Alle kombinasjoner er dermed mulig.

God tur!

NRK: Børge Ousland trekker dekk
Utstyr: Karabinkrok
Utstyr: Hurtiglenke
Utstyr: Øyebolt
Utstyr: Låsemutter
Utstyr: Karosseriskive
Utstyr: Statisk tau

Stikkord Tips

Topptur

Høgdebrotet i brytningstiden

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 24. september 2007
1 kommentar til Høgdebrotet i brytningstiden

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

Det var nok en gang tid for toppturer i Jotunheimen. Per Kristian Bø bød på selskap og jeg var som vanlig ikke vanskelig å be. Vi tok turen fredag ettermiddag opp til Valdresflye. På sommerdekk kjempet vi oss over fjellovergangen i et forrykende snøvær før vi kom oss ned Vargebakkan og fikk satt opp teltet i øsende regnvær på en rasteplass rett før Maurvangen.

Natten forløp rolig, og vi våknet klokken 0700 uten særlig store forhåpninger om tur. Men været viste seg faktisk fra en god side da vi dro opp glidelåsen og tittet ut. Vi så at vinden lekte med skydottene, men så lenge det var opphold og sol kunne det være det samme. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte tilbake opp Vargbakkan til parkeringsplassen hyppigst brukt av folk som skal gå Knutshøe. Ca kl 0930 la vi i vei innover stien i Leirungsdalen på rundt 1000 moh. Det blåste friskt, men høstfargene hypnotiserte oss.

Opp Steinflybakkan

Etter å ha passert den andre broen over Leirungsåe og rundet Semelhøe (1302 moh) tok vi av fra stien og tok fatt på Steinflybakkan. Vi hadde nesten 1200 tøffe høydemeter foran oss. Et stykke oppe i Steinflybakkan tråkket vi over grensen fra høst til vinter og vinden begynte virkelig å rive i oss. I stiv kuling og med snøen piskende tråkket vi noe ustøtt oppover. Vi var på nære nippet til å snu. Noen kilo lettere ville jeg kunne ha lettet ved å holde armene ut og kroppen mot vinden. Selv stein kunne nesten ha flydd i Steinflybakkan.

Høgdebrotet

Noen steder var snøen hoftedyp, men flere av snøfeltene var harde, noe som lettet fremdriften. Vi fulgte den langstrakte østryggen mot Høgdebrotet (2226 moh). Nærmere kl 1300 stoppet vi for lunsj. Da var vi ennå et godt stykke nedenfor toppen. Men, endelig kl 1440 sto vi på toppen av Høgdebrotet. Vinden hadde løyet noe heldigvis, og utsikten var upåklagelig. Vi kunne se Tjønnholstinden (2334 moh) i sørvest, Munken i sør, Øvre Heimdalsvatnet og Heimdalen i øst og Besseggen med Besshøe (2258 moh) i nord.

Kulden på toppen gjorde at vi raskt gikk videre. Vi valgte å la Tjønnholstinden stå denne dagen og heller komme oss over til traversen over Kvassryggen (2071 moh) og Bukkehåmåren (1910 moh). For å få til dette måtte vi ned den stupbratte veggen fra Høgdebrotet-platået og til ryggen som forbinder dette med Kvassryggen. Denne er bratt og luftig på en tørr sommerdag, men fortoner seg langt mer seriøs på en dag med snø og is. Vi prøvde en rekke steder før Per Kristian tok affære og satte nedover. Vi var ikke noe spesielt grasiøst syn der vi dels akte, dels stavret oss nedover den glatte og løse steinura. Ved ett tilfelle klarte Per Kristian akkurat å unngå å få en stein, som jeg utløste, i panna.

Kvassryggen

Vi kom da ned til ryggen til slutt. Dermed var det bare å rusle opp på toppen av Kvassryggen for deretter å komme seg videre til Bukkehåmåren. Til dels morsom klyving på noen punkter gjorde turen minneverdig. Turen de 900 høydemeterne fra Bukkehåmåren ble derimot en prøvelse. Endeløse nedstigninger i glatt ur gjorde sitt for at knærne skranglet. Men etter flere timer kom vi frem til bekken som renner ned fra Bukkehåmårtjønne og kunne følge denne ned til broen over Leirungsåe. Etter en times tid, akkurat idet klokken ble 2000 og mørket falt på, kunne vi låse opp bilen og sette oss inn.

En ny dag

Sett i lys av dagens tur på nesten 11 timer og fredagens voldsomme vær over fjellet tok vi ingen sjanser og valgte å kjøre tilbake over fjellet. Vi planlagte en rolig søndag ved kjapt å skulle bestige Bitihorn (1607 moh) før en tidlig retur til Oslo. Som sagt, så gjort. Vi parkerte bilen og slo opp teltet på parkeringsplassen like under Bitihorn. Nærmere kl 2400 kunne vi tilfredse og mette etter mat og litt øl sovne til lyden av nesten ingenting. Kl 1000 neste morgen var vi på vei oppover mot Bitihorn.

Bitihorn

Vi gikk raskt oppover stien mot Bitihorn. Her skulle det ikke somles. Et par gutter hadde gått ut ca 20 minutter før oss, og vi var – uten at det var kommunisert – begge ute etter å hente dem inn. Gjørme avløst av snø preget turen oppover, og selv om været ikke var på langt nær så fint som dagen før, så var det mindre vind og en ganske behagelig temperatur på rundt null grader. Et stykke før toppen tok vi igjen de to guttene, og snart var vi ved antennen på toppen. Vi hadde brukt litt over timen på turen opp. Etter et par bilder, innskriving i protokollen og glaning ut i tåka begynte vi å småløpe ned igjen. På slaget to timer etter start kunne vi ta av oss vått tøy i bilen og forberede oss på returen til Oslo.

På veien ned møtte vi mange mennesker på vei opp. Det var godt å se at så mange ønsket å utnytte denne brytningstiden mellom høst og vinter.

Stikkord Jotunheimen, Per Kristian Bø, Tur

Fisketur

Avspasering

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 17. september 2007
Ingen kommentarer til Avspasering

Avspasering betyr som oftest for meg å spasere, helst med tung sekk og et hellig mål om å slite fysisk for å ikke gjøre noen ting. Så også denne helgen.

Et par ting gjorde denne avspaseringen ekstra fin; jeg er tilbake på stien etter en traurig sommer med benbrudd, og jeg fylte år. Turens egentlige destinasjon ble kullkastet da vi hørte at det var meldt snø og regn på Hardangervidda, så Øystein Sanne og jeg reiste til Oslos nærmeste villmark: Nordmarka. Mål for turen: spasere, fiske og brenne bål.

Fredag morgen suste vi med bil oppover til Hakadal stasjon. Vi parkerte på parkeringsplassen der og startet turen vestover i et skikkelig regnvær forbi Langvann, sørover forbi Trehjørningen gård, og ned mot store Gørja. Der tok vi av fra grusveien og krøp på smale stier langs vannet før vi fant en egnet teltplass på østsiden. Et herlig fredfylt sted med bålplass og fiskemuligheter. Det var ennå tidlig på kvelden og solen skinte nå fra en skyfri himmel. Vi satte opp teltet, hentet ved og bygget om bålplassen. Her skulle det fyres et skikkelig bål!

Kvelden gikk med til fiske, spising og ikke minst bål. Vi hygget oss foran bålet ut i den vakre mørke septembernatten. Min 36-årsdag ble behørig feiret med bålbrent marshmallows. Tilslutt tok trettheten overhånd og vi la oss for å sove en herlig, rolig søvn som bare naturen kan gi.

Uthvilte møtte vi en ny solfylt dag. Etter å ha gitt liv til bålet uten bruk av fyrstikker ventet det bålvarm kaffe og en rolig morgenstund. Fisket ga heller ikke denne gangen noe resultat dessverre. Vi ble enige om å bryte opp og komme oss videre. Turen gikk nå sørover mot Kalvsjøen med en snartur innom Auretjerna for litt resultatløst fiske. Vi tok turen innom Finntjern, men gikk raskt vestover mot sørenden av Kalvsjøen. Der tok vi en avstikker inn og spiste lunsj. Så bar det videre langs grusveien et lite stykke før vi tok nordover på sti ved Liggeren, over Gørjehøgda på 480 moh og ned igjen til store Gørja.

Fra store Gørja fulgte vi grusveien tilbake til Trehjørningen gård. Der tok vi stien videre nordover til øvre Øyvann, hvor vi fant oss en enda flottere plass enn sist. Kvelden ble som sedvanlig brukt til resultatløst fiske og bålbrenning. Kvelden var meget vakker, men noe preget av vind.

Morgenen etter våknet vi til regn, så frokosten ble konsumert i teltet før vi la i vei tilbake til Hakadal. Vi tok stien videre nordover før vi rundet den nordlige delen av Elvann, forbi Loppetjern og inn igjen på grusveien som førte oss til bilen. Det hadde vært en herlig avspasering!

Stikkord Nordmarka, Øystein Sanne, Tur

Luftsport Video

Seilfly

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 28. juni 2007
Ingen kommentarer til Seilfly

Én med dilla på modellfly, én med sterk eventyrlyst og ei med liten sans for små rom. Hva er vel bedre enn seilfly da? Faggruppa for brukervennlighet på Steria er på faglig grunnet tur. Det er viktig å miste fotfestet noen ganger.

Fortsett å lese

Stikkord Hønefoss, Sport

Topptur

Tindesport og kunsten å vedlikeholde en bil

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 11. juni 2007
Ingen kommentarer til Tindesport og kunsten å vedlikeholde en bil

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

I likhet med så mange andre Jotunheimenturer begynner også denne med en første natt i telt på rasteplassen i nærheten av Heimsætren, dvs. ved den første bommen østfra før Sognefjellet på R55. Vi ble sittende å ta et par øl og drikke cognac ute til kl 0030 før vi tumlet oss i posen. Temperaturen var fin, praten var god, mens myggen kunne spart seg de bitende kommentarene.

Opptur med nedtur

Kl 0700 var vi oppe og klare for dyst. Dagens mål var Galdhøpiggen fra Juvasshytta, etter sigende en meget grei tur. Vi sverget fortsatt til ski og gjorde rett i det skulle det vise seg. Jeg har tidligere vært på Galdhøpiggen, men i så dårlig sikt og tidlig på vinteren at det ikke var mye å se. Andreas hadde ikke vært der før.

Vi tok oss god tid med frokost og pakking. Det er jo en av fordelen med turer på denne tiden av året, det er lange dager. Etter hvert kom vi oss i bilen og kjørte litt tilbake før vi tok av mot Juvasshytta. Vi betalte velvillig de 85 kronene damen ved bommen krevet av oss ved Raudbergstulen før vi snirklet oss videre oppover. Det gikk ikke lenge før vi så det freste damp ut fra panseret. I speilet kunne vi se sporet etter kjølevannet så og si i kjølvannet. Helvete!

Det tok meg ca 13 sekunder å konstantere hull i en av de tykke høytliggende kjølevannslangene som går fra motorblokka og til øverst på radiatoren. Den var i årenes løp blitt slitt av mot batteriet. Vi var på ca 1300 moh og hadde fortsatt over 500 høydemeter igjen. Vi brettet opp ermene og satte i gang med en provisorisk reparasjon. Heldigvis fløt det en liten bekk langs veien, så vann hadde vi tilgjengelig. Jeg lappet slangen sammen med gaffatape og metallfolie. Vi samlet vann i alt vi hadde tilgjengelig og lot det stå til. Ikke lenge etterpå kokte det igjen, men vi fylte på vann og fortsatte frem til Galdhøpiggen Sommerskisenter på ca 1850 moh.

På vei

På sommerskisenteret var det folk i full vigør i bakken. Vi hadde nok med å prøve å legge biltrøbbelet bak oss og få på oss utstyret. Et par andre karer var i samme ærend og vi slo av en prat angående Styggebrean og om nødvendigheten av tau der. Vi ble enige om å ta med oss tauet kun som en ekstra sikkerhetsforanstaltning og gå uten. Tross alt er det en forskjell på å gå med ski og å gå til fots. Været var strålene med lette skyer og høy temperatur. Vi valgte shorts og kortermet genser begge to. Vi var ikke i gang før klokken 1130.

Turen over breen gikk lekende lett, og ikke lenge etter var vi på vei over den bratte ryggen som utgjør starten på Piggbrean opp mot toppen av Galdhøpiggen. Vi hadde skiene på ryggen. Tilbake på snø tok vi på oss skiene igjen og tuslet siste stykket opp til toppen. Horder med mennesker var på vei ned.

På toppen av Nord-Europa

Kl 1400 sto vi på toppen, 2469 meter over havet. Et herlig skue! Det kom til flere folk som skrålte og skålte i champagne. Vi nøt utsikten over hele Jotunheimen, tok våre bilder og mens Andreas lappet sammen sine tilbakevendende gnagsår, så gikk jeg en svipptur bort på en liten fortopp som heter 2438. Så suste vi ned igjen på ski. Snøen var råtten og rar, så det gikk ikke helt knirkefritt, men vi kom da ned igjen.

Vi kom oss over den bratte ryggen før vi kjørte ned på Styggebreans vestre del med en bestigning av Vesle Galdhøpiggen (Veslepiggen) (2369 moh) som mål. Jeg hadde sett meg ut et skar som det burde være mulig å komme opp på, noe som ville spare oss noen meter, både i høyde og lengde. Vi kom oss opp den bratte snøryggen mot den loddrette østveggen av Veslepiggen. Jeg klatret opp i skaret uten store problemer, men etter å ha kommet opp noen meter trivdes ikke Andreas spesielt mye, så vi ga opp den ruten. Det var forsåvidt greit, for jeg hadde litt vanskeligheter med å komme ned igjen.

Veslepiggen

Dermed gikk vi normalruten opp ryggen fra Løyfte. Der møtte vi et par andre hyggelige turgåere med to flotte hunder. Vi kløv opp de første meterne fra Løyfte før vi rolig kunne traske bort til toppen nesten én km lenger sør. Klokken var nå blitt 1700, og Andreas syntes i grunn det hadde vært et bra utbytte denne dagen. Han slet fortsatt med gnagsårene.

Galdhøe og Kjelhøe

Vi gikk ned igjen til Løyfte og spiste litt før vi skilte lag kl 1800. Jeg ønsket å få med meg de to utrolig enkle 2000-metrene Galdhøe (2283 moh) og Kjelhøe (2223 moh) før jeg tok kvelden. Andreas satte kursen mot sommerskisenteret. Kl 1850 sto jeg på toppen av den flate og lite spennende Galdhøe, etter litt vandring til fots med skiene på ryggen. Så ruslet jeg videre nordover i steinørkenen. Ved skitrekket la jeg igjen sekk og ski før jeg etter enkel rusling kl 1930 sto på toppen av Kjelhøe. Jeg kom meg raskt tilbake til skitrekket hvor bakken lå foran meg nypreparert og uten folk. Herlig!

Jeg suste ned og etter noen minutter med deilige lange telemarksvinger kunne jeg skremme Andreas som satt og sov i bilen ved å dundre på ruta.

Nedtur med opptur

Så var det å komme seg ned igjen da. Vi vurderte situasjonen slik: for det første var Andreas ikke særlig i stand til å gå turer neste dag uten å ødelegge seg igjen med gnagsår. For det andre måtte vi gjøre en større og bedre reparasjon av bilen slik at vi kunne kjøre de vel 40 milene hjem til Oslo noenlunde uproblematisk. Vi valgte å kjøre bilen tilbake til rasteplassen og tilbringe natten der, før vi skulle kjøre hjem neste dag.

Som tenkt så gjort. Vi fylte vann på bilen og kjørte rolig nedover de 1000 høydemeterne til R55. Jeg kunne ikke bremse på girene av frykt for at bilen skulle koke, så det gikk hardt ut over bremsene. Vi stoppet en periode ved Raudbergstulen for å kjøle dem ned. Det røyk skikkelig fra forhjulene. Resten av turen til rasteplassen gikk smertefritt, og vi kunne noe lettet meske oss med middag, øl og cognac.

Hjemtur

Søndag sov vi lenge før frokost med kokekaffe og sol. Deretter startet jeg å fikse bilen, mens Andreas pakket leiren. Jeg limte hullet med lim og lapp fra liggeunderlagets reparasjonssaker. Fordelen med dette er at det både liker vann og varme. Deretter forseglet jeg det med gaffatape. Så klippet jeg opp en ølboks, surret den rundt og satte på strips i hver ende. Så litt mer gaffa, og vips, så var skaden fikset.

‘I’ve got some right here,’ I said gleefully, holding up a can of beer in my hand.

He didn’t understand for a moment. Then he said, ‘What, the can?’

‘Sure,’ I said, ‘the best shim stock in the world.’

I thought this was pretty clever myself. Save him a trip to God knows where to get shim stock. Save him time. Save him money. But to my surprise he didn’t see the cleverness of this at all.

In fact he got noticeable haughty about the whole thing. Pretty soon he was dodging and filling with all kinds of excuses and, before I realized what his real attitude was, we had decided not to fix the handlebars after all.

As far as I know those handlebars are still loose. And I believe now that he was actually offended at the time. I had had the nerve to propose repair of his new eighteen-hundred-dollar BMW, the pride of a half-century of German mechanical finesse, with a piece of old beer can! Ach, du lieber!

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 60

Vi kjørte hjemover først med bange anelser og et svært lager med vann ombord, men etterhvert som milene lå bak oss, så ble glisene større og større. 40 mil senere var vi hjemme uten noen problemer. Og siden jeg ennå ikke har fått ny slange, så kjører jeg rundt med reklame for Hansa i motorrommet fortsatt.

Ettertanke

Robert M. Pirsig skriver videre etter sitt tyskspråklige uttrykk om denne vennen John som til forskjell fra ham selv ser på metallbiten som det det fremtrer for ham, som en bit fra en ølboks. Pirsig selv ser på den med intellektuelle, rasjonelle og celebrale øyne hvor de vitenskapelige egenskapene ved metallet er det eneste som teller. Dvs. dets underliggende form. Denne formen er lik uansett om den kommer fra BMW-fabrikken eller om den kommer fra Hansa, så sant den fyller den samme funksjonen på lik måte.

I was seeing what the shim meant. He was seeing what the shim was. That’s how I arrived at that distinction. And when you see what the shim is, in this case, it’s depressing. Who likes to think of a beautiful precision machine fixed with an old hunk of junk.

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 61-62

Dette gir selvsagt gjenklang for de av oss som har lest Platons huleliknelse i Staten, hvor han likner menneskehetens tid før filosofien med at menneskene sitter liksom lenket nede i en hule. De har ingen mulighet for å se ut av den fordi de sitter rettet med blikket mot hulens bunn. De ser skygger som beveger seg over veggen, fordi bilder og silhuetter av gjenstander bæres frem og tilbake bak dem og foran et bål. De hører kun ekko av stemmer og tror dermed at det er skyggene som snakker.

Slik sitter altså de fleste og ser på skygger av virkeligheten og er fornøyde med det. Så er det en som bryter ut av selskapet for å undersøke hvor skyggene og stemmene kommer fra. Han tror nemlig ikke at dette er hele virkeligheten. Han river seg løs fra lenkene under spott og advarsler, snur hodet og oppdager dermed de dukkene og bildene han tidligere bare har sett skyggene av, bålet som ga lys og billedbærerne som snakket. Da forstår han, men han er ennå ikke tilfreds.

Han lurer på hva bildene, silhuettene og dukkene forestiller. Dessuten ser han en strime med lys komme fra huleåpningen langt der oppe. Han river seg løs, klatrer mot huleåpningen og lyset og ut i den friske luften. Han ser trær og blomster og forstår at dette er virkelige ting og ikke bare skygger av bilder. Men fortsatt er han ikke fornøyd. Han lurer på hvor alt kommer fra og får liv. Så ser han solen. Det stikker i øynene, så han må se ned, men han forstår. Han forstår hva som gjør det skjønne skjønt, det virkelige virkelig og det gode godt.

Veien opp fra hulen er veien fra det sansbare – stoffet – til det tenkbare – idéene, formene. Alle ting vi omgir oss med har en form, sier Platon. Idéene er mønster og forbilde for ordene og tingene, og ikke omvendt. Idéene kan klare seg uten lydene og stoffet. Stoffet trenger formene slik kroppen trenger sjelen, sier han, men formene trenger ikke stoffet. I formen ligger også stoffets funksjon.

For Pirsig har en bit metall fra en ølboks og en bit metall fra BMW den samme formen, den samme idéen. Han er på vei opp fra hulens bunn. John på den annen side har fokus på stoffet. Han sitter nede i hulen og ser skygger av virkeligheten. Pirsigs bok er en reise i innsikt, en reise ut av hulen.

Jeg tenker på hva tindebestigning betyr. Hva er forskjellen på måten jeg opplevde å komme til toppen av Galdhøpiggen, og måten la oss si de champagnedrikkende turistene opplevde det? Lite erfarne i sporten er de selvsagt utrolig fornøyde med å ha kommet til toppen av Norge. Kanskje er dette første og siste gang de klatrer en 2000-meters topp. De kan krysse det av på listen over ting de har gjort i livet. Hvorfor er det slik at jeg gang på gang må bestige en fjelltopp? Svaret er ikke bare det at jeg har laget meg et konsept om at jeg skal bestige alle 2000-meters toppene i Norge. Svaret er langt mer komplisert. Tross alt har jeg vært på flere topper flere ganger. Jeg har vært på dem i sol og tåke. Jeg blir like vill når jeg nærmer meg toppen på en liten ås i Nordmarka.

Ser man i bakken er alle toppene like. Ser man på konseptet fjelltopp så er alle fjelltopper like. Ser man på solen i dag og i morgen, så er den lik. Det er noe med idéen fjelltopp. Det er en higen etter lyset, den klare luften, det enkle livet. Kroppens lystren og funksjon. Samværet med naturen, slitet, varmen, kulden. Mestringsfølelsen.

Og da kan det være det samme om toppen er 2000 meter høy eller 100 meter høy, om metallbiten er fra BMW eller Hansa.

Stikkord Andreas Thomassen, Jotunheimen, Tur

Topptur

Sisyfos-arbeid i Hurrungane

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 29. mai 2007
Ingen kommentarer til Sisyfos-arbeid i Hurrungane

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Det hænder, at kulisserne styrter sammen. Stå op, tage sporvognen, fire timer på kontoret eller fabrikken, spise, sporvogn, fire timers arbejde, spise, sove, og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag i samme rytme – denne rutine er for det meste let at følge. Men en skønne dag opstår spørgsmålet: hvorfor? – og dermed er processen begyndt, i en umådelig lede blandet med forundring.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 20

Camus treffer tommelen på neglen med den forutsigbare smerte som resultat. Allikevel, hadde det bare vært så vel at dette kulissestyrteriet kun hendte en gang i blant. Dessverre skjer det meg daglig. Det lykkelige er at jeg ikke er en ensom Sisyfos som alene er dømt «til uophørlig at trille en sten op på toppen af et bjerg, hvorfra den straks rullede ned igen ved sin egen vekt (Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 113.). Det er flere som meg. Det beste er at for å utøve dette Sisyfos-arbeidet, så behøver man ikke kjenne de man skal gjøre det sammen med på forhånd.

Møtet

Jeg møtte Karl George Johannesen og Tonje Ruud med et håndtrykk på veien mot Øvre Årdal, ikke langt fra Turtagrø og R55 lørdag morgen kl 1100. Natten og livet før dette møtet hadde vi tilbrakt adskilt, de kom fra en hytte på Beitostølen, jeg hadde ligget i telt ved bommen på østsiden av Sognefjellet som så mange ganger før. Vi ble enige om hva vi skulle bruke dagen på, og valget falt på Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh).

Karl er en virkelig ringrev i Jotunheimen med bare elleve topper igjen over 2000 meter i Norge denne dagen. Han går ikke etter listen jeg følger på 231 topper med en primærfaktor på 30 meter, men han går etter Eivind Røynes liste (Røynelista) på 300 topper med en primærfaktor på 10 meter. (En topps primærfaktor er altså høydeforskjellen fra toppen ned til det høyeste skar som fører til et høyere fjell og angir dermed hvor mange høydemetre man minst må gå ned for å komme til en høyere topp.) Tonje er en sterk jente som fint leder an oppover bratte skrenter i sterkt trass mot en snikende høyderedsel.

Nestnørdre Midtmaradalstinden

Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh) er som «Norge fjelltopper over 2000 meter (Morten og Julia Helgesen, Norske fjelltopper over 2000 meter 2005, s. 384); sier det: «en spennende forlengelse av Dyrhaugsryggen». De angir en vanskelighetsgrad på fire av fem stjerner, og mener den er mindre godt egnet på vinteren med bratt klyving/klatring fra nord. Karl hadde tidligere sett seg ut en renne opp i Berges skard mellom Søre Dyrhaugstinden (2072 moh) og Nørdre Midtmaradalstinden (2055 moh) som et mulig sted å komme seg opp fra Ringsbotnen. Nørdre Midtmaradalstinden er en fortopp til Nestnørdre, og det skal være lett fra denne fortoppen og opp. Men det er klatring av grad 2 fra Berges skard og opp til fortoppen.

Vi ga oss i vei innover Ringsbotn i overskyet vær. Klokken var blitt ca 1200. Det bratte partiet med sva i fjellsiden under Dyrhaugsryggen som er litt kronglete på sommeren, var langt lettere på ski, men tok litt tid. Både Tonje og jeg tok av oss skiene slik at vi slapp å skli utfor den 45 grader bratte bakken ned i Ringsbotn. Karl slet seg over med skiene på. Det var flere andre både foran og bak oss som tydeligvis hadde planer om å gå Store Ringstinden (2124 moh) denne dagen. Vel over begynte vi den bratte oppstigningen mot Berges skard. Været ble gradvis dårligere og da vi var oppe ved fjellsiden snødde og blåste det.

Opp til Berges skard

Ved fjellsiden med Søre Dyrhaugstinden til venstre og Nørdre Midtmaradalstinden til høyre hadde vi valget mellom to snørenner. Vi så oss først ut den til høyre, men da vi kom inntil bestemte vi oss over en matbit for å ta den til venstre fordi den ikke så så sinnsykt bratt ut. Karl gikk allikevel bort og sjekket, og mente jeg burde ta en kikk om det ikke allikevel lot seg gjøre. Jeg gikk et stykke oppover før jeg bestemte meg for at dette måtte da kunne gå og tråkket til. En utglidning ville resultert i en meget lang sklitur med en ubehagelig avslutning, så jeg tok det med ro og plantet både stegjern og isøkser godt ned i snøen. Tonje og Karl fulgte på.

Da jeg etter ca 25 meter nådde Berges skard fikk jeg meg en overraskelse: snøskavelen endte i en spiss som på andre siden var et flere hundre meters fall ned på Midtmaradalsbreen. Veien videre opp mot Nørdre så svært smal og utsatt ut. Jeg fortsatt allikevel konsentrert oppover med vissheten om at en utglidning her ikke ville falle heldig ut. Men selv om snøen var tidvis kjip, gikk det hele fint et godt stykke. Med toppen av Nørdre bare få meter unna stoppet det allikevel opp over et uhyre smalt stykke egg dekket av bare ti cm dårlig snø. Jeg satt overskrevs med undergangen på hver side av meg og tenkte at dette kan gå hvis jeg gutser over, men jeg kommer trolig ikke tilbake igjen.

[…] opdagelsen af, at verden er "uigennemtrængelig", den ubestemte fornemmelse af, i hvor høj grad en sten er os fremmed, uforklarlig, med hvilken intensitet naturen, et landskab kan fornægte os. Dybest i al skjønhed ligger der noget umenneskeligt: bakkerne, træerne, der tegner sig mod den rolige himmel, mister på et øjeblik den illusoriske betydning, vi har iklædt dem, og bliver mer uopnåelige end et tabt paradis. Verdens oprindelige fjendtlighed stiger op imod os gennem årtusinderne.

[…] denne uigennemtrængelighed, denne fremmedhed hos verden, er det absurde.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 21-22

Vendreis

Så der stoppet altså turen til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Hverken Tonje eller Karl ønsket å prøve seg, så vi reverserte alle bevegelser og krøp ned igjen veien vi kom baklengs. Irriterende at vi ikke kom opp, men det hadde allikevel vært en utrolig fin og spennende opplevelse. Vel nede ved skiene kunne vi sette utfor den bratte bresiden. Karl hadde slalombriller og klarte å se nyanser i snøen, men jeg hadde ikke en sjanse i det flate lyset. Jeg knotet meg nedover med Tonje hakk i hæl bak. På veien tilbake langs Ringsbotnen snødde det ennå heftigere enn tidligere, og det var et veritabelt snøvær da vi endelig ved 1900-tiden kom tilbake til bilene. Så måtte vi selvsagt slå opp teltene og lage oss middag.

En ny dag

Søndag begynte litt tregt. Det snødde ikke lenger, men skyene hang fortsatt tungt innover Ringsbotnen. Motivasjonen var ikke på topp hverken i det røde eller det grønne teltet. Men da vi endelig la i vei innover dalen kl 0930 var himmelen blitt helt skyfri og blå og dette lå an til å bli den herlige dagen den blonde bimboen på Storm Weather Center – ifølge Karl – hadde meldt. Dagens mål var Midtre (2025 moh) og Store Ringstinden (2124 moh). Jeg hadde året før vært på begge disse to, men ikke på snø. Hverken Tonje eller Karl hadde besteget disse. For Karl sin del hadde han tenkt å spare dem til slutt, men med et slikt vær var han heltent. Vi sneglet oss innover Ringsbotnen i følge med flere andre. Vi kom oss fint over det bratte henget under Dyrhaugsryggen, Tonje til fots mens Karl og jeg laget en ny løype noen meter under den vanlige som ikke var fullt så bratt. 20 cm nysnø som allerede var noe kram gjorde det enklere, men Karl for nesten utfor ved ett tilfelle allikevel.

Midtre Ringstinden

Vi gikk den nedre traséen over Ringsbreen under Midtre Ringstinden mot Gravdalsskard. Vi hadde flere foran oss i løypa mot Store Ringstinden, så vi ble enige – etter påtrykk fra Karl – om å ta Midtre først, slik at vi kunne trå i urørt snø i alle fall der. Midtre Ringstinden er en bratt topp med klyving/klatring grad 1-2 i noen partier, med lange skliturer ned i Gravdalsskard som resultat ved eventuelle feiltrinn. Vi vekslet på å gå først, men Tonje ledet an store deler av turen opp. En veldig fin klyving i god snø, selv om det kladdet godt under stegjernene. Utsikten fra toppen av Midtre er formidabel, med Store Skagastølstinden (2405 moh) ragende i øst over Nestnørdre Midtmaradalstinden og Store Ringstinden i vest med mange menneskekryp som kjempet seg oppover den bratte Ringsbreen. På vei ned kladdet stegjernene veldig, og både Karl og Tonje valgte å skli det siste slakeste partiet ned til Gravdalsskard. Snøen var blitt så kram etterhvert at dette var uproblematisk.

Store Ringstinden

Vel nede ved skiene tok vi oss en matbit før vi begynte den bratte oppstigningen mot Store Ringstinden. Av flere allerede oppgåtte veivalg valgte vi den mest direkte og bratteste ruten selvsagt. Tonje slet etterhvert med sine fjellski med smale feller, men det gikk utrolig greit å komme seg opp til toppkneika. Denne er bratt, ca. 45 grader og omlag 50 meter høy. Tonje og jeg valgte å la skiene stå, mens Karl gikk opp med en intensjon om å kjøre ned igjen. På toppeggen var det folksomt. Klokken var blitt 1630, og vi var de sist oppe den dagen. En etter en kastet folk seg utfor, også Karl. Han var mildest talt veldig fornøyd etterpå nede under toppkneika. Så kjørte vi alle ned tilbake til Gravdalsskard.

Hjemover

Nede i Gravdalsskard vurderte vi om vi skulle ta Stølsmaradalstinden (2026 moh) også, men da jeg bare hadde tre kjeks igjen til mat var jeg ikke spesielt lysten på dette. Karl og Tonje hadde i grunn også fått nok, så vi bestemte oss for å dra tilbake til teltene. Et par lystige skikjøringstimer senere kunne vi putte ølen til kjøling i snøen og lage oss middag ute. Så satt vi der da mens solen krabbet ned mot fjellene i vest og drakk øl og hvitvin. Planen neste dag var å gå Steindalsnosi (2025 moh) og ta en tidlig hjemreise. Disse planene ble korrumpert av et øsende regnvær. Vi orket ikke en dag i regn og tåke, så vi vendte nesen hjemover. En herlig tur og et flott nytt bekjentskap! Og det absurde? Joda, det ligger alltid på lur for den som har øyne og ører med seg. Og om det er verdt det? Å ja!

Stikkord Jotunheimen, Karl George Johannesen, Tonje Rønneberg Ruud, Tur

Fisketur Video

Ja, vi elsker dette landet!

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 18. mai 2007
Ingen kommentarer til Ja, vi elsker dette landet!

Årets store nasjonaldag sto for tur, så vi tenkte at barn, bunader og russ fikk ha sin dag i fred. Vi reiste til skogs for å teste om Bjørnsons hymne til Norge holder vann anno 2007.

Fortsett å lese

Stikkord Nordmarka, Øystein Sanne, Tur

Topptur

Kalven, Sauen, Kniven og førstereisgutten

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 7. mai 2007
Ingen kommentarer til Kalven, Sauen, Kniven og førstereisgutten

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Andreas Thomassen, kollega fra NRK og kamerat, sa seg villig til å være med på denne turen til Jotunheimen. Som førstereisgutt på topptur i dette området var han nok litt spent på hva som ventet han da han stakk hodet opp av soveposen klokken 0600 lørdag morgen på rasteplassen ved den første bommen på riksvei 55 fra øst. Vi hadde bestemt oss for å tilbringe natten her på samme måte som forrige helg fordi det var blitt så altfor sent på kveld.

En ny plan

Vi brøt leiren, spiste frokost og laget niste. Planen hadde opprinnelig vært å gå til Galdhøpiggen (2469 moh) lørdag og Svellnosbreahesten (2181 moh) søndag. Dette var nå byttet ut med planer om å gå flere topper rundt Leirbrean. Vi kom oss opp til parkeringen litt øst for Krossbu som sist helg. Og som sist brukte vi Paris-pulker opp til basecamp som ble to meter unna der teltet sto forrige helg. Halv ti var leiren klar og vi la i vei innover Leirbrean mot dagens første mål: Kalven (2034 moh).

Kalven er oppført med tre toppunkter, ett punkt under 2000 meter (1995 moh), Midtre Kalven (2030 moh), som bare har en primærfaktor på 10 meter, og Austre Kalven (2034 moh) som har en primærfaktor på ca. 30 meter og som derved er en reell 2000-meters topp på min liste.

Kalven

Været var også som forrige helg strålende! Jeg hadde denne gangen tatt med shorts og valgte den for dagen. Det angret jeg ikke på. Det var utrolig varmt oppover breen, og svetten silte. Nok en gang var det mange som hadde funnet veien opp hit, og etter hvert krydde det av små menneskevesener der oppe. Vi tok av mot sørvest inn mot Kalven, forserte den bratte bakken opp til skaret mellom 1995 og Midtre Kalven. Der tok vi av oss skiene. Jeg tok meg en rekognoseringstur sørøstover langs eggen for å se om denne lot seg gå. Det gjorde den. Vi ruslet opp på 1995 og deretter tilbake til sekkene i skaret. Vi festet skiene på sekkene mens vi observerte de første gjestene entre Austre Kalven denne dagen.

Langs eggen

Så gikk vi langs eggen. Kalven ser ikke så spennende ut fra Leirbrean, men er desto mer spennende fra Smørstabbrean med sin nesten overhengende vegg. Eggen gikk greit og ikke lenge etter sto vi på Midtre Kalven før vi fortsatte videre bort til Austre Kalven.

Derfra gikk vi nedover til skaret som ligger mellom Austre Kalven og Skeie (2118 moh). Der spente vi på oss skiene og suste nedover til foten av Skeie. Snøen var skikkelig hard ennå, så vi tok det forsiktig. Vel nede var det tid for litt mat før vi fortsatte tvers over Leirbrean mot Sauen (2077 moh). Denne besteg vi meget enkelt med skiene på til topps. Der hadde vi en flott utsikt mot Kniven (2133 moh), og siden jeg ikke fikk overtalt Andreas til å ta også denne den dagen, så ble vi enige om å ta den på søndag.

Vel nede fra Sauen etter spennende kjøring mellom steiner, suste vi nedover Leirbrean tilbake til teltet. Der lå kald øl og cognac og ventet. Vi laget middag og slappet av i solsteken utover kvelden.

Gråvær

Neste dag sto vi opp kl 0700 til et grått vær. Men med håp om en flott dag kom vi oss ut etter et par timer med kakao, frokost og radio i teltet. Vi gikk nok en gang oppover Leirbrean, men holdt denne gangen godt mot øst ved foten av Store Smørstabbtinden for å spare tid opp til Kniven. Trolig sparte vi ikke mye fordi ruten var bratt. Vi kom oss inn til innsteget hvor et annet par var i ferd med å gi opp den første snøbakken. De hadde ikke stegjern, og jeg priste meg lykkelig for mantraet Per Kristian Bø og jeg laget etter påsken 2006: aldri uten stegjern!

Snø og tåke på Kniven

Vi fikk på oss stegjernene, tok med oss en isøks hver og kløv opp den bratte snøbakken. Da kom snøen dalende. Kl 1350 stod vi på toppen av Kniven i et forrykende snøvær. Vinden hylte og tåka la seg tett over Leirbrean. Dette var ikke noe blivende sted, og vi kom oss raskt ned igjen til skiene. Jeg satte på GPS-en med målet stilt inn på teltet 5 km unna. Det var umulig å få kjørt noe særlig nedover breen. Tåka var tett og vi så ikke mange meterne foran oss. Til slutt etter en del feilnavigering kom vi oss ned til brekanten før vi kunne følge sporene mot teltet. Tilslutt fant vi også teltet. Nå var vi skikkelig gjennomvåte, og vi brøt leir i en fart.

Som sist helg satte jeg pulkene sammen side om side og kjørte ned til bilen. Etter å ha fylt setene med snø under skifteprosessen kunne vi endelig lukke dørene og styre bilen nordøstover mot Lom. Der ble det middag før Andreas såre føtter kunne gå av på St. Hanshaugen kl 2110.

Referanse: Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet
Referanse: Bjørnungen, Veslebjørn, Storebjørn og Sokse
Referanse: Store Smørstabbtinden

Stikkord Andreas Thomassen, Jotunheimen, Tur

Topptur Video

Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 2. mai 2007
Ingen kommentarer til Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

Storbreatinden

Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.

Veslbreatinden

Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.

Hurrbreatinden

Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.

Veslfjelltinden

Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.

Loftet

Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.

Veslfjelltinden

Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.

The end

Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.

Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.

Stikkord Jotunheimen, Per Kristian Bø, Tur

Topptur

Bjørnungen, Veslebjørn, Storebjørn og Sokse

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 30. april 2007
Ingen kommentarer til Bjørnungen, Veslebjørn, Storebjørn og Sokse

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Kl 0800 begynte vi å gå oppover Leirbrean mot Bjørnskardet helt i vest på denne store breen. Målet for dagen var i alle fall å ta Storebjørn (2222 moh), den virkelige kjempen i dette fjellmassivet. Og vi var ikke alene. Stadig flere toppturentusiaster kom i kjølvannet vårt.

Bjørnungen

I Bjørnskardet ble vi usikre på hvordan vi skulle entre Storebjørn, så vi gikk opp på en liten topp som heter Bjørnungen (2110 moh) for å få litt oversikt. Enn så lenge denne dagen hadde vi ikke sett Storebjørn. Men det gjorde vi til gangs oppe på Bjørnungen! Storebjørn reiser seg massiv med en fantastisk bratt og lang snødekt bakke helt til topps. Rett i vest fra Bjørnungen går Jotunheimens smaleste egg innom Veslebjørn (2150 moh) og videre mot Skeie (2118 moh).

Vi kom oss ned fra Bjørnungen og rundet denne med utsikt rett ned i Leirdalen og Leirvassbu i øst. Vi måtte ned noen høydemeter og begynte den lange oppstigningen til skaret mellom Veslebjørn og Storebjørn. Det var allerede en kar oppe på Storebjørn. Snøen begynte å bli noe bløtere etter at den var steinhard om morgenen. Skyene lettet og sola kom strålende frem også etter hvert.

Veslebjørn

Vi tok av oss skiene i skaret og gikk først opp til Veslebjørn slik at vi skulle få best mulig snøforhold på vei ned fra Storebjørn senere. Veien til topps på Veslebjørn er svært enkel, noe man ikke skulle tro når man ser den fra nord. Karen fra Storebjørn kom også opp og vi slo av en prat før vi gikk ned til skaret igjen, plukket opp skiene og fortsatte et stykke oppover langs eggen. En fantastisk utsikt ned mot Smørstabbrean og de sørlige Smørstabbtindane fulgte oss i vest.

Storebjørn

Nok en gang satte vi fra oss skiene og gikk videre til fots mot toppen med stegjern. Flere andre var kommet til og fulgte oss opp. Litt før kl 1400 kunne vi stå på toppen og nyte utsikten til hele Jotunheimen i et strålende vær med skyfri himmel. Vi kom oss ned igjen og en herlig utforkjøring ventet oss. Vi kastet oss utfor og suste i deilige svinger ned mot foten av Bjørnungen. Snøen var blitt mye bløtere og små ras hadde gått fra Bjørnungens sørlige flanke.

Sokse

Så var det (endelig) igjen litt fiskebein oppover mot Bjørnskardet. Da vi var vel oppe presset jeg viljen min gjennom om å ta Sokse (2189 moh) også, før returen til teltet. Per Kristian ble om enn noe motvillig med oppover den bratte lia mot innsteget i renna mellom de to delene av fjellet som danner den karakteristiske sakseformen.

Det var så langt på dag nå at snøen dryppet ovenfor hodene våre, og jeg bestemte meg for at speed is safety og kjørte på oppover med isøks og stegjern. Vi fikk senere høre at det hadde vært steinsprang der dagen før mens noen klatret oppover. Heldigvis gikk alt vel, og jeg kunne snart stå på den noe lavere nordlige topp og fotografere Per Kristian oppe på den andre toppen. Så besteg også jeg denne. Dermed var Sokse beseiret og vi kunne snike oss ned igjen til skiene.

Fra Bjørnskardet var det herlige 600 høydemeter med blank snøbakke ned til teltet. Vi suste nedover i deilige svinger, før vi godt fornøyde kunne sprette en øl kl 1700 og kose oss i solen utover kvelden. Selvsagt laget vi en solid middag før vi igjen kunne krype i posen ved 2130-tiden.

Stikkord Jotunheimen, Per Kristian Bø, Tur

Topptur

Store Smørstabbtinden

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 29. april 2007
Ingen kommentarer til Store Smørstabbtinden

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Vi var fremme ved første bommen kl 2230 etter en rolig kjøretur oppover Gudbrandsdalen. Vi slo opp teltet på rasteplassen der, som så mange ganger før, og sov en herlig søvn til klokken ringte 0600. Søvnige kropper karet seg ut av teltåpningen til et fantastisk vårvær med klinkende klar luft og blå himmel. Vi spiste frokost og smurte brødskiver til dagens tur før vi brøt leiren og kom oss i bilen.

Snøras

Veien skulle åpne kl 0800, og vi befant oss ved bommen oppe ved Jotunheimen fjellstue kl 0745. Der var det allerede noen biler foran oss i køen. Men på grunn av et solid snøras måtte vi vente til kl 0930 før veien ble åpnet. Da vi kjørte gjennom det nybrøytede raset fikk vi solid respekt for de folkene som holder veien åpen over fjellet. Det var mye og kompakt snø som hadde sklidd ned fra fjellsiden.

Vi parkerte på plassen litt øst for Krossbu og pakket utstyret vårt i hver vår Paris-pulk og la i vei oppover fjellsiden med blikket rettet mot Store Smørstabbtinden. Etter et par hundre høydemeter fikk nok være nok med pulken og vi fant en fin plass for teltet, i ly for vinden og med en flott utsikt i vest mot Fanaråken og Hurrungane. Bak oss i øst åpnet Leirbrean seg, omkranset av navn som på turen skulle bli oss så kjære. Fra nord: Store Smørstabbtinden (2208 moh), Kniven (2133 moh), Sauen (2077 moh), Sokse (2189 moh), Bjørnungen (2110 moh), Veslebjørn (2150 moh), Storebjørn (2222 moh), Skeie (2118 moh) og Kalven (2034 moh).

Mot Store Smørstabbtinden

Teltet kom opp i en fart, og dagstursekkene ble pakket før vi klokken 1200 kunne legge i vei mot Store Smørstabbtinden som var dagens mål. Vi holdt godt mot nord slik at vi etter en god stund kunne gå langs Leirvatnet på sørsiden før vi tok fatt på den harde oppstigningen. Svetten silte i det fantastiske været, og sola freste i panna. Vi tok av oss skiene og puttet plaststøvlene i stegjernene ved det bratte partiet på ca 2100 moh. Med isøks i den ene hånden og en stav i den andre gikk det kjapt oppover, og ikke lenge etter, ca. kl 1600 var vi 2208 moh og på toppen av Store Smørstabbtinden.

Etter de obligatoriske bildene fra et fantastisk panorama, litt mat og mye vann, klatret vi ned igjen. Flere var kommet til ved skiene våre på vei oppover. Vi vekslet noen ord før vi spente på oss skiene og suste nedover. I førstningen var det bratt og vi var litt rustne på telemarksfronten, men etter hvert gikk det hele som en lek. Svært kort tid etterpå var vi nede ved Leirvatnet igjen og kunne (endelig) gå litt fiskebein opp et stykke før utforkjøringen ble vedvarende tilbake til teltet på 1400 moh. Der var vi ca. kl 1800, godt fornøyde med dagens dont.

Så ble pulklivets forse trukket frem i form av øl og potetgull, før middagen etter hvert ble laget, og fortært med stor appetitt. Vi satt i kveldsolen frem til kl 2100 da det var på tide å krype i posen. Vi sovnet tilfredse litt etter kl 2200.

Stikkord Jotunheimen, Per Kristian Bø, Tur

Skirenn Video

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!

Stikkord Alan Kåsin, Hardangervidda, Jan Åge Brattås, Sport

Skitur Video

Norge på tvers

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 5. mars 2007
3 kommentarer til Norge på tvers

Ved omtrent 66°33’38» nordlig bredde går den nordlige polarsirkelen som strekker seg ca 17662 km rundt jorden. I Norge strekker linjen seg gjennom ca 120 km av av det barskeste fjellområdet i landet.

Helge Fonnum, Hans Jakob Rogstad og jeg hadde satt oss fore å gjennomføre en krysning av Norge fra øst til vest langs polarsirkelen over Saltfjellet og Svartisen i månedsskiftet februar/mars. Dette ville sikre oss solid vinterklima med lave temeperaturer, mye snø og et vakkert lys. Dato for avreise ble satt til fredag 23. februar, mens retur etter planen skulle være natt til søndag 4. mars.

Vi hadde før avreise flere utfordringer. For det første går det en rekke dype daler nord/sør i området. Alle disse må forseres ved en så rett linje som mulig i henhold til å skulle følge polarsirkelen. Fjellveggene er i mange tilfeller så bratte at både bestigning og nedfart byr på problemer, særlig med stor oppakning. Vi valgte av åpenbare årsaker derfor å fordele utstyret på tre lette plastpulker med taudrag. Dette ville kunne gjøre oss i stand til å kunne binde alt på ryggen for lettere å kunne forsere vanskelige områder, f.eks. bratt terreng eller åpne elver.

En annen viktig utfordring vi hadde var det faktum at vi skulle komme oss opp på Svartisens østre del, over den og ned igjen. Vi har lang erfaring med bre, men ønsket ikke trekke med oss masse ekstra utstyr for en eventuell redning fra en bresprekk. Vi valgte å ta med oss et tau på 28 meter og lagde en anordning ved hjelp av slynger festet til pulkselen slik at denne kunne fungere som klatresele. Siden vi var tre skulle vi alltids klare å trekke opp den uheldige uten noe mer utstyr enn en enkelt breøks. Uansett regnet vi det som sikkert at alle sprekker ville være fulle av snø, noe vi også fikk bekreftet.

Den tredje store utfordringen var logistikken rundt dette. Vi ønsket ikke bruke mye penger og måtte derfor ta NSB til hjelp. De var svært velvillige både med person- og utstyrsfrakt. Men, det er ikke alle stasjoner som det er mulig å stoppe på over Saltfjellet. Vi fant til slutt ut at vi måtte ta ettermiddagstoget fra Oslo til Trondheim og nattoget derfra til Lønsdal. Lønsdal ligger litt nord for polarsirkelen. Derfor måtte vi lage en avtale med en lokal drosjesjåfør om frakt tilbake de ca 22 km til Polarsirkelsenteret som var vårt startpunkt.

Polarsirkelsenteret ligger én mil fra svenskegrensen, og vi hadde forsøkt å få snøscooterfrakt inn til grensen for å slippe å starte turen med to mils litt meningsløs gange, noe som bortimot ville ta hele dagen. Jeg fikk velvillig hjelp per e-post av lederen i Rana Turistforening, Robert Bjugn, som foreslo at vi skulle ta kontakt enten med et par reinsdriftssamer der oppe, eller Statskog Fjelltjenesten om de hadde et ærend der inne som vi kunne henge oss på. Fjelltjenesten var svært avvisende, og ingen av samene tok telefonen etter gjentatte oppringninger, så vi valgte å se det hele an.

Avreise

Kl 0727 lørdag morgen den 24. februar ankom vi altså den lille forblåste stasjonen Lønsdal oppe på Saltfjellet. Været var strålende, med ca -10°C og litt vind. Vi fikk losset utstyret fra toget og inn i den ventende varevognen. Så kjørte vi spente opp til Polarsirkelsenteret. Kl 0830 hadde vi fått skiftet og pakket pulkene. Vi tok en kjapp avgjørelse og droppet turen inn til svenskegrensen. Tidsnød var hovedargumentet. Så begav vi oss oppover fjellsiden vestover.

Det gikk trått oppover bakkene mot den vakre gryta foran fjellet Bolna. Vi steg fra 660 moh til 1131 moh på 3 km. Vi gikk over kanten og så var vi inne i nasjonalparken. Foran oss lå verden vakker og hvit ned mot den lange Bjøllådalen og videre vestover. Rett fremfor oss tronet det bratte Raudfjellet som en vokter av herligheten. Vi skled ned over skavlete hardpakket snø som fikk pulkene til å velte hele tiden. Tilslutt var vi nede i Bjøllådalen på ca 420 moh, der elven Bjållåga renner dovent sørover. Denne går sammen med Ranaelva litt lenger sør i Dunderlandsdalen hvor E6 ligger.

Etter en kjapp rast med kakao bar det oppover igjen, denne gangen virkelig bratt. På under en km fikk vi en stigning på over 400 m til 838 moh oppe på Tespfjellet. Til tider var det så hard snø at vi fryktet å skli utfor med pulken som fin balast. Men etter mye slit kom vi da over kanten. Siden klokken var blitt 1700 og vi var slitne nok, bestemte vi oss for å komme oss i teltet. Som tenkt så gjort. Vi fant et flatt parti, noe som ikke bød på noe problem, og gjorde leir. Et par sekunder var det litt nervøs stemning fordi det viste seg at jeg har mistet den ene teltstangen til teltet mitt, men det gikk faktisk overraskende bra å bruke noen ekstra barduner. Vi fikk i oss kjøttdeiggryte til middag og sovnet lykkelige kl 2100. Vi tilbakela ca 16 km den dagen.

Bratt lende

Klokken ringte 0500 og vi begynte våre faste morgenrutiner: skrape teltduken for rim, spise frokost, smelte snø, pakke utstyret og komme oss ut. Med tre voksne menn i tremannsteltet mitt vinterstid med mye utstyr, så tar dette lang tid. Vi var ikke på skiene før kl 0815. Dagen var overskyet med noen sleik av sol i ny og ned. Temperaturen var bare ca -6°C og ikke noe særlig vind. Vi skled ned fra Tespfjellet og ut i den øverste delen av Tespdalen. Dermed var vi nede på 460 moh igjen. Vi krysset elven Tespa før det bar oppover igjen langs Kvitvasselva mellom Steinfjellet i nord og Bredekfjellet i sør.

Vi gikk det flotte Kvitvatnet (695 moh) på langs og forserte det bratte bandet innerst i den trange gryta før vi måtte opp nok en bratt li for å komme på Steinfjellet. Disse bratte liene ble opphavet til uttrykket «Fittepulk, fittepulk, fittepulk!». Pulken veltet ofte og var svært tung. Men selv dette slitet og gryende gnagsår klarte ikke helt å ta fra oss gleden over å være så inderlig langt inne på vidda, langt fra folk og med det vakre ettermiddagslyset over endeløse hvite fjell og vidder. Vi kom oss opp på 1160 moh igjen før det bar langsmed dalsiden ned mot Storstormdalen. Ruten vi hadde tenkt oss neste dag, rett opp på Stormdalsfjellet, forsto vi at vi ikke ville klare på grunn av bratt lende, så vi valgte å skli så langt sør som mulig ned i Storstormdalen, ikke langt unna der hvor den møter Litlstormdalen. Vel nede på 460 moh var klokken blitt 1700, det hadde vært en svært slitsom dag.

Vi var litt nervøse med hensyn til bensinforbruket på turen etter første kvelden, så vi prøvde å gjøre opp bål. Uten opptenning viste dette seg å være helt håpløst. Vi fikk fyr, men bålet sank ned i snøen og avstanden mellom glørne og veden på toppen ble for stor. Hadde vi gravd ned bålet ville det ikke blitt trekk nok til at det ville antenne. Derfor sparte vi på bensinen til matlagingen og snøsmelting ved å finne rennende vann i Storstormdalsåga. Å få tak i vann var ikke helt ufarlig. Hans Jakob var nær på å plumpe, Fonnum plumpet. Det skulle vise seg at nervøsiteten for for lite bensin var grunnløs, men man skal være forsiktig. Tross alt er vi helt avhengig av vann på en slik lang tur. Etter pølsegryte med bacon og potetmos og en skvett cognac sovnet vi kjapt. Vi hadde gått ca 17 km den dagen.

Whiteout over Stormdalsfjellet

Storstormdalen er en dal med bratte fjellsider og et nettverk av fine elvetråder som utgår fra Storstormdalsåga. Denne møter Litlstormsåga fra Litlstormdalen i syd. Disse igjen møter Stormdalsåga fra Stormdalen og blir Slåttåga lenger sydøst. Vegetasjonen i Storstormdalen bar preg av å ha vært angrepet av insekter, mye døde og halvdøde trær. Ellers var denne dalen stille og fin i det vi våknet opp til en ny dag i teltet med rim og mildere vær. Soveposene begynte å bli skikkelig fuktige, men vi holdt godt varmen så tett sammen som vi lå.

Vi var i gang kl 0830. Det var mandag, og Fonnum gikk på en skikkelig smell i det vi startet. Han staket på alt han hadde i det flate lyset og gikk rett utfor en skavl og ned i elveleiet. Det gikk heldigvis bra. Han slo heller ikke sin personlige rekord i hopp med pulk, så det var rimelig bortkastet. Vi gikk gjennom glissen bjørkeskog og skavlete elveleier på vestsiden av dalen før vi rundet den sørlige spissen av Stormdalsfjellet og beveget oss nordvest oppover Litlstormdalen. Her gikk vi et stykke oppe i lia og led under det med pulkvelt hver tiende meter. Men alternativet var elveleiet, og det var langt verre.

Litlstormdalen er skikkelig trang, og i det den nærmet seg slutten og det trangeste partiet, så gikk været fra flatt hvitt til whiteout. Vi merket punkter med GPSen og gikk kun på den. Vi hadde null sikt og kjente kun at vi var i ferd med å bevege oss oppover lia til 926 moh på det høyeste. Her oppe på Stormdalsfjellet var snøen så hard og skavlene så dype at vi følte vi var på vei til Nordpolen. Været var traurig med vind og tåke, men klarnet noe opp i det vi rundet toppunktet og beveget oss veldig bratt utover mot Blakkådalen. Etter utallige pulkvelt og slitne lårmuskler etter bremsing på hard snø kunne vi etterhvert se vårt store delmål på turen: Svartisen!

Rett i nordvest ligger den trange dalen som etter en krapp sving huser brefallet Lappbreen. Rett nord for denne, forbi Ismellomfjellet, ligger breen vi hadde sett oss ut som adgangsporten til Svartisen, nemlig Fingerbreen. Fingerbreen er ca 8 km lang og stiger fra ca 420 moh til nesten 1100 moh. Vi måtte skli nordøst langs Blakkådalens østlige dalside i nesten 5 km før vi kunne ta styring rett ned mot elven Blakkåga som ligger i bunnen av Blakkådalen. Nede på 432 moh kl 1730 kunne vi endelig koble fra pulken og få satt opp teltet. Hans Jakob laget rådyr-/elggryte med potetmos. Vi hadde gått 22 km denne dagen i meget kupert terreng, så vi var skrubbsultne og slitne, og maten smakte fortreffelig.

Opp Fingerbreen

Neste dag var vi i gang allerede kl 0745. Været var strålende, men noe varmt. Solen sto opp over Stormdalsfjellet mens vi sakte nærmet oss starten på Fingerbreen. Litt blåis stakk opp, men sett ut i fra snøforholdene var det aldri snakk om å måtte benytte tau mellom oss. Vi så ikke en sprekk. Fingerbreen er uendelig lang og jevnt bratt, men utrolig fin å gå. Grunntempoet satt som en påle, og vi beveget oss ganske raskt oppover mot selve Svartisen.

graph_26_27 — Stigningskurve fra 26. og 27. februar.

graph_28 — Stigningskurve fra 28. februar

Klokken var allerede blitt 1500, og vi ville ikke ta noen sjanser. Været kunne bli verre. Vi satte opp teltet og bygde en stor levegg. Vinden sto opp gjennom dalen fra sørvest og kom i voldsomme kast. Utpå kvelden var Fonnum ute for å bygge opp igjen den nedraste veggen, men ellers forløp teltlivet som før. Vi spiste, leste, og angret på at vi hadde drukket opp nesten all cognacen dagen før.

Ned Vesterdalen og Glomdalen

Neste dag var vinden løyet, det var langt mildere, men like flatt lys som tidligere. Vi begynte turen sørvestover langs bunnen av Vesterdalen kl 1000 etter nitidig utgraving av pulk og annet utstyr. Det hadde snødd en del den natten, og mye av det hadde samlet seg rundt teltet vårt. Dagen forløp i rolig tempo i det småkuperte elveleiet. Jeg gikk nesten gjennom isen en gang, men ellers var det bare de bratte bakkene ned langs Bjørnebekken og ned på Flatisvatnet (298 moh) som ga oss utfordringer. Turens hovedutfordringer mente vi nå var et tilbakelagt stadium, og det var bare å surfe dette i land trodde vi. Det skulle ikke bli så enkelt.

Etter ca 17 km kom vi til en hytte. Dette var første tegn på sivilisasjon vi hadde sett siden vi dro ut. Hytta var ikke låst, så vi gikk inn en tur og kikket oss rundt. Det viste seg å være Fjelltjenesten sin hytte. Vi lukket døren og gikk videre over elven Glomåga for å ta fatt på siste del av turen den dagen, en 350 høydemeters stigning opp mot noen lange elveaktige vann de kaller Tverråga opp på 611 moh. Det hadde snødd hele dagen, så det var et slit å karre seg alle de høydemeterne opp på bare 3 km. Klokken ble 1800 før vi var fremme etter å ha gått ca 20 km den dagen. Vi slo leir, spiste viltgryte til middag og sov inderlig godt i våre klamme soveposer.

Et sant mareritt

I løpet av kvelden og morgenen gjorde vi en del vurderinger i forhold til nedfarten. Vi var nå bare få km unna målet vårt, Melfjordbotn, men de siste høydemeterne ned til sjøen så stupbratte ut på kartet. På morgenen hadde det kommet mye snø og det var mildt, bare 0°C, så vi vurderte snøskredfaren til å være så stor at vi valgte en alternativ rute til sivilisasjonen. Dessverre innebar dette at vi de siste kilometerne ikke ville ha noe kart å følge. Men det fikk stå sin prøve.

Som sagt, så gjort. Etter avmars kl 0830 i 30 cm nysnø, kjørte vi noe som liknet telemark ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp kvelden før – pudderalarm! Vi tok oss forbi hytta vi var innom og til hengebroen over Glomdalsåga. Denne forserte vi som en via ferrata med pulkdragene festet til vaierene med karabinkroker for at de ikke skulle falle utfor broen og trekke oss med ned i elven. Så begynte klatringen oppover i dypsnøen. Småkupert og bratt. Pulkene veltet hele tiden, snøen ga ikke noe feste hverken for ski eller sko. Vi slet i over tre timer med å komme oss 200 høydemeter opp og 2 km avgårde.Men tilslutt sto vi med utsikt ned på Glomdalsvatnet og det nedlagte gårdsbruket Glomdalen. Vi kastet oss utfor den stupbratte traseén. Spesielt Fonnum var et syn der han gjorde tapre telemarksvinger med pulken tvunnet rundt trær og stygge fall som resultat.

Vel nede i krattskogen lurte vi på hvorfor vi måtte krysse en elv som plutselig dukket opp ingensteds fra. Kartet ga som så ofte før svaret. Elven kom fra en grotte med det talende navnet Storbekkgrotta. Vi kom oss ut på Glomdalsvatnet og var lavere enn vi hadde vært på turen før, helt nede på 126 moh. Vi tok sikte på en sti som vi etter sigende burde komme inn på rett etter bekkeutløpet sør ved vannet. Vi så aldri noen antydning etter en sti, så vi gikk på måfå etter terrenget og himmelretningen. Igjen var vi på vei oppover i et småkupert skogsterreng hvor elgen hadde herjet barken på trærne, og hvor snøfiller fortsatt dalte ned fra himmelen.

Med ett fikk vi se et gjensnødd snøscooterspor. Det var stor glede! Hvis vi klarte å følge dette sporet ville vi sikkert komme ned til folk. Men sporet var svært utydelig etter snøfallet. Vi fant to tegn til som kunne lede oss: for det første var snøen hardere der sporet gikk, og for det andre var trærne rundt mer herjet av elg enn ellers. Elgen foretrekker jo også harde spor fremfor dyp snø. Faktisk så ble det sagt av lokalbefolkningen at de noen steder kjører opp spor for å få elgen vekk fra veier og tettbebygde strøk.

Vi følte oss frem langs sporet flere kilometer opp og ned gjennom trangt skogsterreng. Tilslutt nådde vi frem til strømlinjer og en vei. Vi så også flere hytter og noen gårder. Vi fulgte veien til vi kom til en gård hvor det så ut som det var folk. Der ringte vi på og snakket med en hyggelig kar som opprinnelig kom fra Melfjordbotn. Vi spurte etter veien og fikk et greit svar: følg veien videre. Som sagt så gjort. Vi fulgte veien nedover og kom tilslutt til avkjøringen mot Melfjordbotn. Der vurderte vi hva vi skulle gjøre, før vi valgte å gå videre oppover mot Melfjorden. Vi måtte nemlig opp flere hundre høydemetre igjen, fordi vi måtte krysse en fjellovergang før vi kunne slippe oss ned i Melfjordbotn. Vi gikk en times tid oppover på veien før vi kom til en brøytestasjon. Der stoppet veien. Vinterstengt. Klokken var blitt 1800, så vi tenkte gjennom hva vi burde gjøre. Enten kunne vi fortsette utover kvelden mot Melfjordbotn som lå litt over en mil der fremme, for neste dag å gå tilbake, ringe etter drosje og komme oss til Mo i Rana før togavgang. Eller vi kunne legge oss til i teltet der vi var og ta drosje neste morgen. Vi valgte det siste. Vi ønsket minst av alt å få en hektisk lørdag.

Stigningskurve fra 2. mars.

Stigningskurve fra 26. og 27. februar.

Stigningskurve fra 28. februar

Stikkord Hans Jakob Rogstad, Helge Fonnum, Saltfjellet og Svartisen, Tur

Skitur

Til Ustaoset i kuling

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 22. januar 2007
Ingen kommentarer til Til Ustaoset i kuling

– Vi har i alle fall vært heldige med været! Jeg kikket bort på Helge Fonnum og Hans Jakob Rogstad. De gliste med skjegget fullt av is. Vi var på vei fra Dagalifjell til Ustaoset i kuling.

Sent fredag kveld ankom Helge Fonnum og jeg familiens hytte på Dagali. Der satt mine foreldre i samtaler med Hans Jakob allerede. Vi drakk kaffe og bestemte oss ganske snart for ikke å legge den planlagte helgeturen over Hallingskarvet. Værmeldingen hadde plutselig slått over til å melde kuling i fjellet, og vi hadde ikke noe ønske om å blåse ned av Skarvet. Etter en del frem og tilbake bestemte vi oss for å legge i vei fra hytta rett vestover for etterhvert å dreie nordover og ned til Ustaoset. Mine foreldre tilbød seg å kjøre Hans Jakob sin bil ned til Ustaoset dagen etter slik at vi kunne komme oss tilbake.

Som sagt, så gjort. Vi pakket de tre Paris-akebrett-pulkene våre og la i vei ut i mørket og kulden. Gradestokken viste rundt -10 grader. Vi gikk ikke langt, kanskje 1,5-2 km før vi stoppet og satte opp teltet. Klokken var blitt mange og vi ønsket en tidlig start neste dag.

Lørdag opprant som ventet. Kuling og snødrev. Vi stod opp kl. 0700 og var i gang med å gå kl. 0900. Heldigvis hadde vi vinden for det meste i ryggen, så vi hadde et fint driv. Vi kom oss til Syningan, et kjent turmål for de fleste skiløpere på Dagalifjell, i alle fall ved påsketider. Nå så vi ingen. Det gjorde vi strengt tatt ikke på hele turen. I et lunt hjørne ved en av hytteveggene på Syningan tok vi lunsj.

Så bar det videre opp på selve Hardangerviddaplatået, forbi Skrivenuten (1227 moh) og etterhvert ned mot Tjønnegrøtjønnan hvor jeg har gode vår- og sommerminner. Vi fortsatte rett vestover inn Grotdalen hvor i alle fall jeg akte pulken med stort hell og mye moro. Jeg hadde muligheten til dette fordi jeg bare hadde påmontert kortfeller, mens de to andre hadde lange feller. Jeg kan innrømme å ha ropt «So long suckers!» på vei forbi…

Etter Grotdalen bar det nedover og nordvestover til vi ikke var langt fra broen over Numedalslågen. Kokken var blitt 1700 og vi hadde gått ca. 2,2 mil. Vi syntes det fikk holde og slo opp teltet. Snart lå vi bedagelig å ventet på at chef Fonnum skulle få ferdig maten. Mye kjøttdeig, spagettisaus og masse potetmos var dagens rett. Den smakte utmerket! En skvett whiskey til dessert var heller ikke å forakte. Allerede kl. 2100 gikk vi til sengs og sov knallgodt frem til klokken ringte 0630 neste morgen.

Vi skrapte en halv liter rim av innerteltet og fikk igang primusen. Nok en kald dag, men langt mindre vind. Fortsatt snødde det, og godværet lot vente på seg, helt til mandag faktisk, da vi var hjemme igjen… Vi kom oss i sælen, og kl. 0845 dro vi avgårde ned til broen over Numedalslågen. Deretter fulgte vi elvebredden noen hundre meter før vi gikk over Heinelvi. Så bar det rett vestover igjen et lite stykke før vi gikk nordvestover opp dalen mot Bjordalsvatnet. Det var et nydelig føre med lett pudder. Ved Bjordalsvatnet gikk vi et stykke vestover før vi tok rett nordvestover igjen øst for Kortenuten (1315 moh). Så var det strake veien nordover i ca. 5 km til Tuva turisthytte.

Tuva var grundig nedkjølt, og ikke et menneske å se. Fra Tuva fulgte vi de endeløse stikkede løypene nordøstover før vi etterhvert kunne ta av ned bakkene mot Ustevatn og følge veien rundt til hotellet på Ustaoset hvor bilen stod.

Turen i korte trekk: Fjellstua – Syningan – Tjønnegrøtjønnan – Grotdalen – Åan – Bjordalsvatnet – Tuva – Ustevatn – Ustaoset.

Stikkord Hans Jakob Rogstad, Hardangervidda, Helge Fonnum, Tur

Tekst

Det meningsløse

Det meningsløse kommer i mange varianter og kulører. Ikke før har man klart å karre til seg litt mening, så slenger noe meningsløst innom og krydrer med sin blasse og til tider bitre smak.

Å ha fri fra jobb er for mange julens beste egenskap. For meg også, men når troen og håpet ikke innfris er det lett å gå meningsløsheten friskt i møte. Og jeg snakker ikke om fred, frihet og julenissen, jeg snakker om noe langt viktigere, savnet av snø og is.

Per Augdahl beretter i Norsk Tindeklubbs jubileumsbok av 1933, «Norsk Fjellsport 1933», om han og vennene Asbjørn Gunneng og P. W. Zapffes klatretrening på Kolsås en tredje juledag som «sportslig sett ikke var meget vellykket» (Litt Kolsåsprat, s. 152-153). Grunnen til dette var tåke og barfrost som glasserte klippene på Kolsås.

Som betegnende for forholdene bør det dog nevnes at der under tilbaketoget fra Topås for fullt alvor blev reist spørsmål om å bruke tau til nedfiring på selve stien.

Per Augdahl, Litt Kolsåsprat, Norsk Fjellsport 1933, s. 154.

Da Augdahl og Gunneng senere i februar kom tilbake og «lekte issport», var de heldigere, men han bemerker at det «var der mindre is enn vi hadde ventet – på grunn av manglende nedbør» (Litt Kolsåsprat, s. 154).

Så var det altså ikke særlig mye hverken snø eller is på 30-tallet heller alltid. Løsrevet er jo ikke mangel på snø og is noe stort problem. Problemet oppstår først i naturens lite imøtekommenhet med menneskets konkrete plan og ønsker for bruk av nettopp snøen og isen. Det for være at, som P. W. Zapffe sier i før nevnte bok:

Tindesporten er meningsløs som selve livet.

Peter Wessel Zapffe, Hvad er tindesport?, Norsk Fjellsport 1933, s. 89

Men når også det meningsløse i sporten faller bort, dvs. selve livsgrunnlaget for det meningsløse svinner hen, da blir det dobbelt meningsløst i all sin meningsløshet.

Det meningsløse har selvsagt alltid vært betegnelsen på det som ingen mening eller hensikt har sett i forhold til anskaffelse av jordisk gods og gull. Stein P. Aasheim besvarer spørsmålet om hvorfor man klatrer etter å ha sett Arne Næss Jr. klyve forsøksvis på Puncac Jaya på Ny Guinea i boka «Fem fjell: Fem kontinenter. Fem uker»: «Fordi du er nysgjerrig» (Stein P. Aasheim og Ivar Tollefsen, Fem fjell: Fem kontinenter. Fem uker, 1992, s. 96) Og det nysgjerrige er selvsagt meningsløst. Like meningsløst som svaret Finn Alnæs i «Gemini» gir sitt eget spørsmål:

Hvorfor begynte du med tindebestigning? Jeg ble drevet av fallmuligheten.

Finn Alnæs, Gemini, 1968, s. 11.

Etterhvert blir det for hovedpersonen poesi å klatre:

en styrkelse av min kosmiske dødsbevissthet, en håndgripelig bevegelse ut av det selvfølgeliges trange sirkel, en irrasjonell fornemmelse av vekst og utsiktspunkt, en inspirasjon til å stige, ikke bare i fjellet – en ferd ut av det trivielle og over i det tragiske plan. Og på dette plan søker man ikke sin avslutning, men sin fortsettelse.

Finn Alnæs, Gemini, 1968, s. 12.

For meg er nok Alnæs nær svaret på mitt spørsmål. Det rommer både Aasheims nysgjerrighet og alle tings iboende meningsløshet jamfør Zapffe. Slik ser jeg nå tilbake på julen ’06 fra skrivebordet i mitt barndomshjem på Kongsberg. Slik samler de meningsløse trådene seg som så mange ganger før i kulørte meningsmettede linjer gjennom samtaler, gjøremål og lest litteratur. Når jeg nå går opp disse siste dagene i desember skinner det meningsløse med en inderlig sterk og lys glød.

Helge Fonnum og jeg reiste til Tenerife den tiende desember. Av all utferdstrang er vel pakketuren den trangeste, og snever er nedslagsfeltet for hva som er forventet av en pakketurist i syden. Vi valgte oss bort og brukte pakketuren som springbrett opp fra den trange sirkel inn i klatreveggen. Vi valgte også gåturen til topps på Teide, der det trange (og meningsfulle) alternativet er taubane. Etter hjemkomsten var planen klar for min del; jeg skulle krysse Hardangervidda på ski fra øst til vest, slik at jeg meningsløst nok kunne si å ha gjennomført turen til fots og på ski alene innenfor et halvårs tidsrom. Det var fra da av ting gikk fra meningsløst til dobbelt meningsløst.

Blant palmer, salamandre og svovelstinkende sand drømte jeg om herlige dager på ski, på et føre så gnistrende som aldri før over vidda. Korte dager i vakkert lys skulle avløses av lange kvelder med boka i lyset fra hodelykta, og lykken over å ha varm sovepose. Jeg skulle få testet nytt utstyr og gjort flere erfaringer hva lett mat vinterstid angår, slik at turen Norge på tvers langs polarsirkelen i februar/mars skal gå som smurt.

I høstsola over et grønt Bærum, vel vitende om dårlig værmelding (Hardangervidda stengt med kolonnekjøring) og lite snø på østvidda pakket jeg fire svære vesker og en sekk full av utstyr, deriblant to par ski og full isklatrerigg. Jeg ville trolig ikke rekke turen over vidda før jul allikevel, men jeg skulle da for faen finne på noe! Hva med en tur over Blefjell? Eller kanskje over Vegglifjell? Vel fremme i et grønt Kongsberg, med Skrim som gren mørkt imot meg, kom den neste nedslående nyhet etter en telefon til bestyreren på vintercampingen på Ble: det er ikke et snøfnugg på Blefjell. Selv da måtte jeg spørre to ganger om det kanskje ikke var litt snø allikevel?

Tro kan flytte fjell, også i dette tilfellet. Jeg flyttet turen til Dagalifjell. Der hadde jeg jo gått på ski allerede i år, og visste det var noe. Det måtte da ha kommet mer på de tre ukene som hadde gått? Dessverre kan ikke troen få det til å snø på fjellet. Det var et trist syn som møtte meg da jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor familiens hytte på Dagalifjell: mindre snø enn sist! Allikevel pakket jeg pulken og dro innover fjellet. Da kjente jeg brått at troen og motivasjonen sviktet; hva er det jeg egentlig driver med? Hva skal dette være godt for?

Vinden ulte, busker og lyng stakk over snøen og gjorde pulken til et drass. Is vekslet med litt tørr snø, og bekkene fløt som om våren. Hver en dump fra sommeren var nå forsterket med glassur. Jeg slet meg frem de siste to timene av dagslyset den dagen. Ikke mer enn fem-seks kilometer fra hytta fant jeg et litt lunere sted i en treklynge med rennende vann og litt dypere snø. Her satte jeg opp teltet. Hadde det ikke vært motvind tilbake igjen hadde jeg nok gått til hytta. Nå fikk jeg tilbringe kvelden med en god bok og medbrakt mat. Vinden dro i teltet hele natten, men jeg sov som en stein.

Neste dag kullkastet jeg planen om en rundtur på den østlige delen av Dagalifjell og Uvdalsfjellet. Vinden blåste kraftig, det var flere varmegrader og gråvær. Jeg pakket teltet og gikk fiskeben hjem i motvind. Jeg brukte nesten halvannen time på det som tar et kvarter i medvind og på gode ski. Jeg bannet og svor for hver gang pulken satte seg fast og for hver lille kul i terrenget med is. Meningsløsheten sto å lese i ansiktet mitt også da jeg satte meg i bilen igjen, fast bestemt på at nå var det faenmeg slutt og god jul.

Allerede i bilen nedover var jeg på skarp utkikk etter is å klatre.

Så hadde jeg altså flere dager før julaften å slå ihjel. Jeg leste, jeg hjalp til med å handle, jeg gjorde alskens meningsfullt trask. Ingenting hjalp mot lengten etter det meningsløse. Jeg fant føreren for klatreruter i Kongsberg. Jeg oppsøkte dem, både ved Bolkesjø og oppe i Håvet. Jeg drakk meg full på byen. Ingenting hjalp. Tilslutt, på selveste lille julaften klarte jeg å få lurt min far opp i Håvet. Tauene var i sekken, men klatreskoene var dessverre på en søppelfylling på Tenerife, så jeg måtte klare meg med tunge turstøvler. Jeg gikk Grøfta (4), Omgjengelige Laila (4+) og Innunder (5) på topptau. Slet meg opp etter bare fingerne. Så gikk jeg Hjørnet (6). Jeg hang i tauet og bante. Med sånne sko var det ingen lett oppgave.

Så dro vi hjem igjen. En liten smak av det dobbelt meningsløse hang igjen på tunga da det meningsfulle slo ut i full blomst og julen tikket inn på BBS sitt display. Den lille sirkelen av selvfølgelighet ble igjen slått rundt meg. Så opprant tredje juledag. Nå var min far også grundig sliten av sofa og kaker, og vi bestemte oss for å reise oppover Numedal til Landshølen, et sted litt før Rødberg, ikke langt fra der hvor Uvdalselva og Lågen møtes, hvor min far fisket mang en gang som barn og som jeg selv har fisket. Vi var utstyrt med full isrigg i tilfelle det skulle være is der inne i skyggen. Jeg hadde kjørt nedover dalen for noen dager siden og visste godt at det ikke kunne være is der. Ikke noe sted var det is å oppdrive. Men jeg sa ingenting. Bare jeg fikk gå med tung sekk på et ufremkommelig sted kunne det være det samme.

Så kjørte vi da i halvannen time til vi kom til Sporanbrua der elvene møtes. Tok på oss sekkene og kom oss over Lågen på iskledte steiner, før vi fulgte en gjengrodd tømmervei oppover elva. Etter noe over en time var vi fremme i Landshølen. Ikke noe is hadde vi sett, og såvidt bare litt snø på noen flekker. Men vi så da mye tråkk etter bever og gledet oss over sekkene. Så lagde vi oss bål der innerst i det trange gjelet, spiste mat og drakk kaffe. Vi hadde det inderlig meningsløst og godt. Så gikk vi den vanskeligste, bratteste og tyngste veien vi kunne finne tilbake til veien før vi kjørte halvannen time tilbake til Kongsberg.

Mye kan sies om det dobbelt meningsløse, men maten smaker i alle fall bedre!

Stikkord Buskerud, Tekst

Klatring

Cragrotter på Tenerife

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 18. desember 2006
Ingen kommentarer til Cragrotter på Tenerife

For rundt 3,5 millioner år siden, og etter tre store vulkanske utbrudd, var den største av Kanariøyene dannet. Helge Fonnum og jeg reiste nedover for å erobre Teide og klatre sportsruter.

Tenerife er bare 2034 m² stor, men består allikevel av en tørr og karrig sørside og en fuktig og grønn nordside. I tillegg har den altså Pico del Teide som er det høyste fjellet på noen atlanterhavsøy, det høyeste fjellet i Spania og den tredje største vulkanen i verden. Teide rager 3718 moh og ca. 7000 meter over sjøbunnen rundt øya.

Vi var interessert i å nå denne toppen som er en svært enkel affære, selv når man ikke benytter seg av taubanen opp, men vi var minst like interessert i å klatre på noen av de 25 klatrefeltene som befinner seg på øya. Tross alt er livet som sportsklatrer i Norge i desember begrenset for det meste til innendørs klatrehaller.

Pakketur

Vi valgte billigste løsning: én ukes pakketur til Los Gigantes på vestkysten, litt nord for Las Americas. Hotellet heter Tamaimo Tropical og var helt greit, i alle fall etter at vi fikk byttet rom fra første etasje hvor det var en del kakkerlakker. Los Gigantes er et rolig sted uten de helt store nattlige utskeielsene, noe som passet oss bra. Få restauranter er det også, noe som resulterte i at vi gikk for en enkel plan: vi spiser oss nedover gata. Dette fungerte helt ypperlig, selv om vi var på annen runde dagen før hjemreise.

Avreise

Ufattelig tidlig flyavgang gjorde at vi allerede var på veien til Gardermoen kl 0230 natt til søndag (alpin tid!). Jeg hadde for min del nesten snudd døgnet den foregående uken pga. mange julebord, så det gikk greit for min del. Fonnum var noe mer utilpass. Flyet skulle gå ved 06-tiden og ankomst lokal tid på Tenerife skulle være 1105. Det skjedde ikke. Vi ventet i over 11 timer på flyplassen før vi endelig kunne sette foten på vulkansk jord kl 2208. Da var selvsagt ikke folkene vi skulle leie bil av tilstede, så vi måtte avbestille den og leie en ny bil. Ved 01-tiden på natten hadde vi funnet hotellet.

Arico

Vi var tidlig oppe mandag allikevel. Etter den etter hvert daglige rutinen med en kopp kaffe, handling av mat (brød, skinke, ost, vann, øl og potetgull), frokost og lesing, pakket vi sekkene og la i vei mot det klatrefeltet som har flest ruter på Tenerife, nemlig Arico. Vi hadde anbefaling om dette stedet både fra en artikkel i Klatring 75 og fra den der mye negativt omtalte Rockfax-guiden. Rockfax-guiden viste seg for oss å fungere helt greit. Et par feil på gradering fant vi vel, men generelt viste den seg å være svært nyttig.

Arico ligger mot sørøst, ikke langt fra flyplassen (den sørlige). Viebeskrivelsen er enkel: ta motorveien TF-1, ta av på avkjøring (salida) 19, over broen over motorveien, første til høyre og til byen Arico. Ta til venstre ved telefonboksen inne i byen og følg veien oppover. Hold til høyre der veien deler seg. Tilslutt kommer man til en markert kløft. Parker der hvor det er en bro over kløften. Feltet består av øvre og nedre del, delt av denne broen. De hardere rutene ligger i den nedre delen. Vi valgte av naturlige årsaker den øvre delen.

Klatrefeltet Arico er som nevnt en kløft. Det er en del skygge nede i denne kløften og vi fikk god bruk for gode gensere og lue der nede. Men det finnes også en del ruter som er i solskinnet, og da særlig de som ligger på høyre side. Alle rutene på den øvre delen er under 20 meter høye og varierer i grad fra fire og fem til åtte. Rutene i Rockfax-guiden er merket med franske grader. Her vil jeg referere til norske grader med de franske i parentes.

Ruter

Fonnum er klart den mest rutinerte og beste klatreren av oss og ledet nesten alle rutene vi klatret. Men jeg fikk da også ledet en del ruter, noe som gjør godt for selvtilliten. Vi klatret ruter på flere av sektorene, men likte best rutene i Sector pena del lunes og Sector los pines. Sector sus villa er ikke så verst, og Sector corazon de metal er fin som oppvarming med flere femmerruter. Vi klatret følgende ruter.

Sector corazon de metal

Izquierda 5 (5), Centro 5 (5), Drecho 4 (4), ? 5 (5) og ? 5 (5).

Sector sus villa

? 5 (5), El terror de las chiquillas 5 (5), No hay collega sin taco 5 (5), Sus villa 6+ (6b) og Casca la basca a la lasca 6- (6a) som var en veldig fin rute og litt lenger enn de andre i denne sektoren, 12 meter.

Sector vivac

Noches de coral 6+ (6b), Peta de kilo 6- (6a) og Flipa flopa 6+ (6b) som var en ok rute.

Sector bosque

Maki navaja 6 (6a+) en flott rute på 16 meter med overheng som vel var min hardeste rute på led, selv om Rocomador i Sector pena del lunes ifølge føreren skulle være hardere, noe ikke vi tror.

Sector los pinos

Distortion total 5+ (5+), Papeo chachi (6b+) 7- som er en flott rute med en fin avslutning og en av Fonnums hardeste på led. Papeo chungo 6+ (6b).

Sector pena del lunes

Josellto 6- (6a), Little by little 6 (6a+), Espolon del rampa 6 (6a+), Pena del lunes 6+ (6b) som er en flott rute, Rocomador satt til 7- (6b+) men som vi mener er en 5+ eller 6-. Wirito santo tok kun Fonnum. Denne er satt til 7 (6c), men vi tror ikke den er vanskeligere enn 7- (6b+). El kallfa 6- (6a) som er forlenget en del i forhold til føreren, og en rute som ikke står i føreren som vi antar er en 5+ rute.

Såre fingre og byråkrati

Vi klatret mellom fem og seks timer hver dag i 5 dager. Skarpt fjell slet både på fingre og klatresko. Vår «hviledag» var onsdag hvor vi besteg Teide. Men veien dit var ikke så enkel. Man må nemlig ha godkjennelse fra staten for å komme seg helt til topps på Teide. Som kjent går det taubane opp til 3500 moh. De siste 200 meterne er bevoktet av sure vakter. Ca. 200 mennesker om dagen klarer å få tak i denne tillatelsen, men langt de fleste foretrekker å ta taubanen opp. Da er dette ikke noen hard tur. Vi brukte første del av tirsdagen til å reise inn til Santa Cruz for å få tillatelse. På en unnselig kontor ned ved sjøen i femte etasje fant vi tilslutt kontoret til Ministerio de Medio Ambiente. Der måtte vi fremvise pass og levere kopi av passet til turlederen (meg), samt bestemme oss for hvilken tid på døgnet vi hadde tenkt å være oppe i begrensede tidsluker på to timer. Dette siste var ikke lett siden vi hadde bestemt oss for å gå hele veien opp, men vi havnet på det lykkelige valget 1300 – 1500.

Pico del Teide

Turen opp mot Teide langs veien var fantastisk. Vi kjørte oppover ganske gode veier opp fra den golde sørkysten, gjennom fantastiske pinjeskoger og opp til et landskap uten noe særlig med vekster, og som ser uferdig og røft ut. Veien går helt opp til 2400 moh, altså nesten like høyt som de høyeste fjell i Norge. Utsikten mot Teide denne dagen var formidabel, men skyer samlet seg langs kysten og gjorde ikke sikten nedover mot sjøen så god som den kunne vært. Teide var dessverre uten snø, noe som ville gitt en god kontrast til varmen nede ved kysten.

Vi parkerte bilen på 2400 meters høyde, pakket sekkene med varme klær, mye vann (3 liter hver) og mat. Kl 1030 la vi i vei oppover en avstengt grusvei. Langs veien var det store felter dekket med is som skinte som diamanter i solen. Veien var lettgått og slutter like etter at man har passert de såkalte Teide-eggene som er store vulkanske steiner som har rullet nedover fjellsiden. Vi gikk rimelig fort og la bak oss all «konkurranse» oppover.

Veien går over i en røff og bratt sti som slynger seg gjennom forrevne steiner og grus. Jeg var spent på om jeg kom til å kjenne høyden etterhvert som vi kom over 3000 meter. Det gjorde jeg da også ved lett svimmelhet og tunge ben, men jeg fikk heldigvis ikke vondt i hodet på turen. Oppe ved taubanen møtte vi kjentfolk vi hadde tilbragt en dag med på Gardermoen, noe som var veldig hyggelig. Vi spiste lunsj og kikket på folk før vi hastet videre. Klokken var 1400 da vi leverte tillatelsen og 25 minutter senere var vi oppe på kraterkanten. Selve krateret på Teide er ikke så imponerende med sine 20 meter i diameter, men utsikten er fantastisk. Her ser man tydelig avtegningen av det gamle krateret hvis kratervegger har kollapset og som danner hele det som kalles en «caldera», et 15 ganger 10 km stort grusbasseng hvor Teide troner i midten. Lukten av svovel rev i nesen her oppe og varmedampen var synlig og veldig varm. Det var svært underlig å stå på en så høy topp og være varm.

Turen ned gikk lett hele veien, og to timer senere var vi nede på 2400 meters høyde ved bilen. Vi kjørte tilbake til hotellet og startet vår vanlige kveldsrutine med noen øl og potetgull, etterfulgt av middag på restaurant før den avsluttende ølen på en pub.

Wikipedia: Tenerife
Wikipedia Commons: Tenerife media
Wikipedia: Teide
Klatrefører: Rockfax
Klatring 75

Stikkord Helge Fonnum, Tenerife, Tur