Fine solfylte dager og stjerneklare kvelder har en bakside. I natt hadde vi -31 grader og det var kaldt i teltet. Vi fyrte ingenting i teltet på kvelden, men det var godt å få på primusen i dag tidlig. Det ser ut til å bli nok en fin dag.
Det er deilig å sitte foran bålet. Skikkelig varmt foran og 26 kalde bak, mens radioen spiller klassisk musikk og stjernene skinner fra en skyfri himmel. Det har vært hektisk foran bålet med klestørk og snøsmelting. Middagen havnet på bakken, men ble fortært med stor lyst selv med mye granbar. Kjelen med vann gikk også akkurat over ende, men pytt, det er MYE snø. Det er så kaldt at når vi snur oss vekk fra bålet knitrer det i buksene. Men bålvarmen er ubeskrivelig deilig, ikke minst, etter å ha vært klam i dagesvis, så er vi endelig tørre! Enkle gleder.
Endelig er det slik vi trodde det skulle være i Nord-Sverige. Langstrakte myrer og lettgått terreng. Vi har hatt en tung dag med dyp snø, men vakkert vær og bare ti minusgrader gjør livet på tur verdt å leve. Myrene er utrolig store, bare adskilt av belter av skog, gammelskog. Til nå har vi nemlig gått i ny skog som er tett som en vegg. I dag tidlig fulgte vi nok en skogsbilvei oppover, men endelig kunne vi svinge av mot et mer uberørt område. Vi tok en tidlig dag og gikk bare i seks timer. Da rakk vi 13,2 km. Nå går solen ned og bålet brenner friskt for første gang på turen.
En tung dag er over. Dyp snø og snøvær fra en grå himmel hele dagen gjør noe med psyken. Vi klarte allikevel 31 km, men 16 av dem på vei. Vi har nå innsett at vi ikke rekker å komme lenger enn halvegs, dvs til Jokkmokk. Vi er nå nesten halvegs dit. Mer slit i vente i morra. Dyp snø gjør fremdriften til toppen to km i timen. Tett skog i tillegg dobler tiden. Det er en prøvelse, men vi kan ikke annet enn le.
Nok en lang og tung dag ferdig. I dag krysset vi to store elver. Heldigvis var begge islagte, i alle fall der vi gikk. Natten var veldig kald med -27 grader på morgenen. Teltet fullt av rim. Men det ble en solfylt dag etterhvert. Tlf min tar ikke lading fra solcellene, så det blir ikke bilde i dag. Vi klarte 25 km i dag på 9 timer. Mye løssnø og tett skog gjør fremdriften laber. Men vi er ved godt mot.
Det har vært en kald dag med -15 grader hele dagen og klart vær etterhvert med en fin dis foran solen. Vi har gått ca 27 km og brukt over ni timer. Etter at skuterleden tok slutt etter ca 7 km så har vi gått i ekstremt tett skog og i dyp, løs snø. Det har vært et slit, men nå er vi like ved Kalixälven og har spist elggryte.
Vi oppdaget i dag tidlig at tverrstykket på pulkstaget til Hans Jakob er brukket! Heldigvis er det ganske flatt fremover, så det holder å fikse det med en reim enn så lenge, men vi må gjøre en bedre fiks etterhvert. Vi noterer -15 grader og overskyet vær. Nå er det på tide å gå.
Etter 9,5 timer på farten i dag har vi gått 30,3 km langs skuterleden som heter Polcircelleden. Snøen er forferdelig dyp og løs utenfor sporet og etter halve dagen i morra er leden slutt. Da skal vi krysse Kalixälven som vi er litt usikre på om er dekket av is, og fortsette i løssnøen. Effektivt, dvs. mot vest, klarte vi bare 24 km i dag. Vi satser på at kroppen er mer vant til slitet i morgen og at vi klarer å tyne litt mer ut av dagen, men det skal holde hardt å klare 30 km i løssnøen. Vi hadde mellom -10 og -12 grader i dag, og været har vært entydig grått med et kontinuerlig florlett snødryss. Utfordringen har vært å holde seg tørr og varm i det kuperte terrenget hvor man raskt begynner å svette i bakkene. Det går mye energi og vi spiser mye. Ingen gnagsår annet enn noe såre rumper etter mange tusen skritt. Vi gleder oss til noen timers søvn før reveljen går i morgen kl 0500.
Svensker er ryddige folk. Langs skuterleden er det flere små grillbuer man kan nyte medbrakt.
Kl 16 i ettermiddag var vi endelig ved polarsirkelen på grensen til Finland i byen Juoksengi. Vi pakket pulkene og begav oss innover de store skogene. Snøen er dessverre løs og vi synker en del ned. Heldigvis kan vi følge en oppkjørt skuterlede i fire mil før den tar sør- og nordover. Vi klarte å gå en mil i mørket. Terrenget er noe kupert i begynnelsen, og vi slet i bakkene med pulker som veier opp mot 50 kilo. Helt vindstille, men overskyet. Blir tidvis noe bekymret for om vi rekker over på den tiden vi har satt av, men vi får la vær å tenke på det. Nå ligger vi i teltet og skal få oss en god natts søvn etter den kjipe natten på seter i toget forrige natt. Rutinene sitter og middagen kom kjapt frem. Gradestokken viser bare minus åtte.
Etter en natt på toget fra Stockholm til Luleå og buss derfra til Haparanda så er vi klar for solid frokost. Om vel tre timer skal vi videre nordover med buss, så vi har god tid.
Vi er på vei nordover fra Stockholm. Det er blitt kveld og vi har trukket inn i bistrovogna for en Norrlandsøl. Det blir en tøff natt i ubekvemme togstoler, så vi må hente den styrken vi kan…
Endelig sitter vi på toget til Stockholm. Det var uproblematisk å få plass til alt utstyret. Nå venter mange lange timer i et litt for varmt tog.
I det jeg tar en siste slurk av ølen, slår av fjernsynet, setter på albumet True Carnage med Six Feet Under og tenker ennå en gang, selv etter at alle regninger er betalt, jobber avsluttet og telefoner tatt, at nå må jeg da se til å steke det baconet jeg skulle ha stekt for lenge siden, så dumper det virtuelt en e-post inn i innboksen min fra turmakker Hans Jakob. Noen bekjente av ham har tydeligvis blitt inspirerte av turen vår og har lansert prosjektet Efteløtbanen på tvers. Vi ønsker dem alle lykke til og venter spent på realiseringen.
Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.
Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.
Noe av det mer spennende jeg vet er når man avtaler et møte et eller annet sted, til en eller annen tid, og man plutselig står der sammen med denne eller disse personene, det kan være midt oppe på fjellet et sted, gjerne måneder etter at man gjorde avtalen. Selv med fremmede mennesker jeg bare har kommunisert på e-post eller telefon med har jeg noen ganger gjort dette, senest i går kveld da jeg hadde en fantastisk fin skitur fra Skansebakken til tårnet på Oppkuven i Nordmarka med en venninne. Slike møter er magiske, de er som møtet mellom David Livingstone og Sir Henry Morton Stanley midt i Afrika.
En annen type av magiske møter er der hvor stedet er felles, men hvor tiden er forskjøvet, gjerne med flere hundre år. Man befinner seg på steder hvor noen har utforsket, levd, arbeidet eller omkommet for lenge siden, og man kan formelig kjenne suset fra gamle dager. Jeg kjente for eksempel dette godt da jeg for noen år siden gikk Skagastølsryggen til Store Skagastølstind. Hver hammer, skar og stein har navn etter tidligere klatrere og fjellfolk; Berges chaussé, Halls hammer, Mohns skar, for å nevne noen eksempler.
Da jeg gjorde noen historiske undersøkelser i forhold til krysningen av Sverige langs polarsirkelen, som nå bare er noen timer unna, så kom jeg over følgende kuriosa.
– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.
Hans Jakob Rogstad er cand.mag. i skogbruk fra Landbrukshøgskolen på Ås. Han har drevet eget firma siden 1995, de første seks årene som tømmerhogger og de siste åtte innenfor byggebransjen. Han tok over familiegården i 2008 og er dermed også melkeprodusent. Hans interesser er friluftsliv, jakt, tubaspill og samboeren Hilde Kjølstad.
Jeg skal være snar, før jeg setter over til Gunnar Skribekk og noen av de linjene han åpner sitt filosofiske ungdomsverk ”Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg” fra 1958 med, å si at det ikke er mitt bryllup det her er snakk om, men mine to gode venner Torill og Per Kristian sitt. De giftet seg lørdag i Sollihøgda kapell før festen tok til på Kleivstua ved porten til Krokskogen på Ringerike. Jeg var bedt, men fikk det for meg at jeg skulle gjøre min deltakelse med en vri, helt i tråd med det faktum at brudgommen er en god turkamerat.
”Vi kjenner alle vitsen om fjellklatraren som med livet på spel har sliti seg oppover steile bergveggen, i den tru at det ville vera litt av ein bragd å nå toppen, for så, når han endelig stikk nasen over kanten, å bli møtt av iskrem-mannen.»
Som tidligere nevnt er mitt turmedisinskrin nå velvoksent. Det inneholder det meste som skal til for å takle normalt kroppslig vedlikehold og prekære situasjoner langt fra folk både med og uten hvit frakk. Jeg har selvsagt ikke med meg så mye medisinsk utstyr på toppturer eller vanlige skogsturer hvor farene er langt færre og mindre alvorlige enn på langtur.