Falketind og Stølsnostindene

Vi hadde bare én dag på oss til å bestige fjellet som har brent med en lokkende flamme i oss i mange år. Falketind (2067 moh.), en av Jotunheimens absolutte juveler, hadde fått stå urørt av oss begge. Sant og si hadde jeg vel ikke vært på disse traktene siden vi to, Per Kristian Bø og undertegnede, pluss Helge Fonnum, en kald februarkveld i 2003 besteg Falketinds mektige nabo i nordøst, Uranostinden (2157 moh.), og det var på høy tid å komme tilbake til dette herlige området sør i Jotunheimen.

Fortsett å lese «Falketind og Stølsnostindene»

Den evige gjenkomst

«Furet, værbitt over vannet», slik beskriver nasjonaldikteren Bjørnstjerne Bjørnson i 1870 det langstrakte og fjellrike landet Norge. 101 år senere fødes jeg, og på nippet 37 år inn i livet stryker jeg håndflaten mot den rue overflaten av akkurat dette furete, værbitte landet 2329 meter over vannet, på Tjønnholstinden i Jotunheimen.

Marianne og jeg gikk fra parkeringsplassen ved Vargbakken på Valdresflye noe sent lørdag morgen. Vi somlet med en hyggelig frokoststund i det deilige været utenfor teltet på rasteplassen noe lenger sør. Solen varmet godt da vi med lette dagstursekker trasket innover mot Leirungsdalen. Blå himmel og høstfarger gjorde stemningen mildt sagt upåklagelig. Rett etter krysningen av Steinflybekken tok vi av stien og beveget oss på gamle morenerygger oppover Steinflybakkan og opp til Steinflye. Her kunne vi igjen se Steinflybrean som ligger som et døsig dyr med ryggbuktningen inn mot bandet mellom Høgdebrotet (2226 moh, som jeg tidligere har besteget) i nord, og Tjønnholstinden (2329 moh) og Steinflytinden (2318 moh) i sørvest.

Fortsett å lese «Den evige gjenkomst»

Skeie, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind og Gravdalstinden

Selv ikke våren i Oslo og en måned i snø og isens mekka på Svalbards 79. breddegrad kunne dempe min lyst på å få gått en vårskitur i Jotunheimen. Lykkeligvis var Marianne, selv etter flere helger med toppturer, av samme oppfatning.

Planen var grei; reise rett etter jobb på fredag ettermiddag, ligge første natten i telt ved den første bommen på riksvei 55 fra øst, parkere bilen ved Krossbu, trekke utstyr og mat én kilometer opp til en tidligere brukt teltplass, bestige Skeie (2118 moh) på lørdag, og bestige Gravdalstinden (2113 moh) på søndag. Det hele endte med at vi besteg Skeie etter planen på lørdag, men fikk med oss Søre Smørstabbtind (2033 moh) og Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh) i tillegg til Gravdalstinden på søndag i et vanvittig flott vær.

Denne turen var ment å være en kosetur og var dermed ikke forventet å gi oss de største fysiske eller psykiske utfordringene, men Skeie usikret på snø ble en passe fin utfordring. Toppen har en bratt flanke sett fra Leirbreen i øst, og et overhengende stup mot Smørstabbreen i vest, med en skarp til dels snødekt egg som topp.

Skeie

Vi kom oss ikke fra den nyopprettede leiren øst for Krossbu før etter lunsj ved 14-tiden. Været var tåket og ikke bra med slett utsikt mot toppene, men det var såpass ustabilt at det fort kunne bikke over til å bli bra slik som værmeldingen hadde meldt. Vi labbet over Leirbreen og etter hvert langs med Skeie før vi skrådde oppover mot det laveste punktet på eggen som går mot Veslebjørn. Snøfeltet var bratt og med flere ferske småras, men vi vurderte situasjonen som trygg selv om det seg ned et ras mens vi spiste litt mat nede på breen.

Vel oppe av snøfeltet og rett under eggen byttet vi ut ski med stegjern og isøks, og kløv opp de siste meterne. Vi forserte flere små hamrer hvor vi måtte klatre, og det var til tider noe utsatt, særlig de gangene vi måtte bevege oss forbi hamrene på øst- eller vestsiden. Selv om vi hadde et kort tau og noe sikringsutstyr i sekken, så var det aldri noe poeng å trekke dette frem. Skeie (2118 moh) har to toppunkter og vi fikk med oss begge for å være på den sikre siden, før vi returnerte. Været var fortsatt dårlig og det begynte å bli sent. Det bør nevnes at vi brukte unødig lang tid på denne turen fordi jeg følte meg skikkelig dårlig med magesmerter og generell slapphet.

Uansett, da vi kom ned igjen til eggens laveste punkt løftet hele det lave skydekket seg og solen strålte utover de omkringliggende toppene Store Smørstabbtind, Kniven, Sauen, Sokse, Bjørnungen, Storebjørn, Veslebjørn og Kalven, samt resten av Jotunheimen. Vi forbannet det faktum at dette ikke skjedde en halvtime før mens vi var på toppen, men uansett var vi glade for denne flotte sjansen til å få en fin nedkjøring tilbake til leiren.

Den bratte snøflanken hadde perfekt vårsnø og var en skikkelig opptur, men siden klokken nærmet seg 2100, så var det blitt gjennomslagsskare på breen videre, noe som gjorde det skikkelig ubehagelig å styre telemarksvingene. Vi kom oss allikevel ned til teltet og fikk laget oss et skikkelig herremåltid utendørs med tilhørende forfriskninger før utstyret begynte å rime og det var på tide å stupe til sengs, godt solbrente.

Gravdalstinden, Søre- og Sørvestre Smørstabbtind

Søndag opprant med et fantastisk vær. Blå himmel fra ende til annen, og vi nøt frokost i det sort-hvite med stor livsappetitt. Klokken ble 1030 før vi begynte turen langs den merkede skiruten over Leirbreen og etter hvert Smørstabbreen. Solen stekte i våre solblokkerte ansikter mens vi rundet Skeie på nordvestsiden, gikk langs Veslebjørn og Storebjørn på vestsiden mens vårt mål Gravdalstinden steg opp i passasjen mellom Søre- og Sørvestre Smørstabbtind som en glassert dessert.

Da vi kom frem til passasjen gikk vi opp et bratt snøfelt på østsiden for å komme til toppen av Søre Smørstabbtind (2033 moh). På vei oppover møtte vi tre jenter som allerede hadde vært oppe. Så kunne vi kjøre på ski ned til skaret mot Gravdalstinden (2113 moh). Oppstigningen til denne startet bratt og vi valgte å gå til fots, jeg med skiene på sekken. Vel oppe hadde vi en fantastisk vindstille utsikt utover det meste av Jotunheimen. Jeg fikk en fin nedfart, og da særlig på det bratteste partiet.

Vi staket oss tilbake til passasjen igjen, denne gangen langs foten på vestsiden av Søre Smørstabbtind, før vi la fra oss sekkene og ruslet opp mot Sørvestre Smørstabbtind (2045 moh). Også her fikk jeg en fin nedkjøring før vi sammen kunne skli ned mot den flate Smørstabbreen igjen. Klokken 1730 var vi tilbake i leiren og pakket denne raskt ned i pulkene og seilte ned igjen til bilen. Klokken 2400 var vi tilbake i Oslo. En fantastisk deilig tur var vel overstått.

Høgdebrotet i brytningstiden

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

En av de store fordelene med å ha et variert friluftsliv er at alle årstider har herlige opplevelser å by på. Selv når høsten er på hell fremstår høyfjellet som magisk.

Det var nok en gang tid for toppturer i Jotunheimen. Per Kristian Bø bød på selskap og jeg var som vanlig ikke vanskelig å be. Vi tok turen fredag ettermiddag opp til Valdresflye. På sommerdekk kjempet vi oss over fjellovergangen i et forrykende snøvær før vi kom oss ned Vargebakkan og fikk satt opp teltet i øsende regnvær på en rasteplass rett før Maurvangen.

Natten forløp rolig, og vi våknet klokken 0700 uten særlig store forhåpninger om tur. Men været viste seg faktisk fra en god side da vi dro opp glidelåsen og tittet ut. Vi så at vinden lekte med skydottene, men så lenge det var opphold og sol kunne det være det samme. Vi pakket oss inn i bilen og kjørte tilbake opp Vargbakkan til parkeringsplassen hyppigst brukt av folk som skal gå Knutshøe. Ca kl 0930 la vi i vei innover stien i Leirungsdalen på rundt 1000 moh. Det blåste friskt, men høstfargene hypnotiserte oss.

Opp Steinflybakkan

Etter å ha passert den andre broen over Leirungsåe og rundet Semelhøe (1302 moh) tok vi av fra stien og tok fatt på Steinflybakkan. Vi hadde nesten 1200 tøffe høydemeter foran oss. Et stykke oppe i Steinflybakkan tråkket vi over grensen fra høst til vinter og vinden begynte virkelig å rive i oss. I stiv kuling og med snøen piskende tråkket vi noe ustøtt oppover. Vi var på nære nippet til å snu. Noen kilo lettere ville jeg kunne ha lettet ved å holde armene ut og kroppen mot vinden. Selv stein kunne nesten ha flydd i Steinflybakkan.

Høgdebrotet

Noen steder var snøen hoftedyp, men flere av snøfeltene var harde, noe som lettet fremdriften. Vi fulgte den langstrakte østryggen mot Høgdebrotet (2226 moh). Nærmere kl 1300 stoppet vi for lunsj. Da var vi ennå et godt stykke nedenfor toppen. Men, endelig kl 1440 sto vi på toppen av Høgdebrotet. Vinden hadde løyet noe heldigvis, og utsikten var upåklagelig. Vi kunne se Tjønnholstinden (2334 moh) i sørvest, Munken i sør, Øvre Heimdalsvatnet og Heimdalen i øst og Besseggen med Besshøe (2258 moh) i nord.

Kulden på toppen gjorde at vi raskt gikk videre. Vi valgte å la Tjønnholstinden stå denne dagen og heller komme oss over til traversen over Kvassryggen (2071 moh) og Bukkehåmåren (1910 moh). For å få til dette måtte vi ned den stupbratte veggen fra Høgdebrotet-platået og til ryggen som forbinder dette med Kvassryggen. Denne er bratt og luftig på en tørr sommerdag, men fortoner seg langt mer seriøs på en dag med snø og is. Vi prøvde en rekke steder før Per Kristian tok affære og satte nedover. Vi var ikke noe spesielt grasiøst syn der vi dels akte, dels stavret oss nedover den glatte og løse steinura. Ved ett tilfelle klarte Per Kristian akkurat å unngå å få en stein, som jeg utløste, i panna.

Kvassryggen

Vi kom da ned til ryggen til slutt. Dermed var det bare å rusle opp på toppen av Kvassryggen for deretter å komme seg videre til Bukkehåmåren. Til dels morsom klyving på noen punkter gjorde turen minneverdig. Turen de 900 høydemeterne fra Bukkehåmåren ble derimot en prøvelse. Endeløse nedstigninger i glatt ur gjorde sitt for at knærne skranglet. Men etter flere timer kom vi frem til bekken som renner ned fra Bukkehåmårtjønne og kunne følge denne ned til broen over Leirungsåe. Etter en times tid, akkurat idet klokken ble 2000 og mørket falt på, kunne vi låse opp bilen og sette oss inn.

En ny dag

Sett i lys av dagens tur på nesten 11 timer og fredagens voldsomme vær over fjellet tok vi ingen sjanser og valgte å kjøre tilbake over fjellet. Vi planlagte en rolig søndag ved kjapt å skulle bestige Bitihorn (1607 moh) før en tidlig retur til Oslo. Som sagt, så gjort. Vi parkerte bilen og slo opp teltet på parkeringsplassen like under Bitihorn. Nærmere kl 2400 kunne vi tilfredse og mette etter mat og litt øl sovne til lyden av nesten ingenting. Kl 1000 neste morgen var vi på vei oppover mot Bitihorn.

Bitihorn

Vi gikk raskt oppover stien mot Bitihorn. Her skulle det ikke somles. Et par gutter hadde gått ut ca 20 minutter før oss, og vi var – uten at det var kommunisert – begge ute etter å hente dem inn. Gjørme avløst av snø preget turen oppover, og selv om været ikke var på langt nær så fint som dagen før, så var det mindre vind og en ganske behagelig temperatur på rundt null grader. Et stykke før toppen tok vi igjen de to guttene, og snart var vi ved antennen på toppen. Vi hadde brukt litt over timen på turen opp. Etter et par bilder, innskriving i protokollen og glaning ut i tåka begynte vi å småløpe ned igjen. På slaget to timer etter start kunne vi ta av oss vått tøy i bilen og forberede oss på returen til Oslo.

På veien ned møtte vi mange mennesker på vei opp. Det var godt å se at så mange ønsket å utnytte denne brytningstiden mellom høst og vinter.

Tindesport og kunsten å vedlikeholde en bil

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

Førstereisgutten er på sin andre tur med nygrodde gnagsår, mens min nye bruktbil er på sin første tur til 1850 moh. Andreas Thomassen, Opel Vectra og Helge Kaasin er på vei til Nord-Europas høyeste punkt.

I likhet med så mange andre Jotunheimenturer begynner også denne med en første natt i telt på rasteplassen i nærheten av Heimsætren, dvs. ved den første bommen østfra før Sognefjellet på R55. Vi ble sittende å ta et par øl og drikke cognac ute til kl 0030 før vi tumlet oss i posen. Temperaturen var fin, praten var god, mens myggen kunne spart seg de bitende kommentarene.

Opptur med nedtur

Kl 0700 var vi oppe og klare for dyst. Dagens mål var Galdhøpiggen fra Juvasshytta, etter sigende en meget grei tur. Vi sverget fortsatt til ski og gjorde rett i det skulle det vise seg. Jeg har tidligere vært på Galdhøpiggen, men i så dårlig sikt og tidlig på vinteren at det ikke var mye å se. Andreas hadde ikke vært der før.

Vi tok oss god tid med frokost og pakking. Det er jo en av fordelen med turer på denne tiden av året, det er lange dager. Etter hvert kom vi oss i bilen og kjørte litt tilbake før vi tok av mot Juvasshytta. Vi betalte velvillig de 85 kronene damen ved bommen krevet av oss ved Raudbergstulen før vi snirklet oss videre oppover. Det gikk ikke lenge før vi så det freste damp ut fra panseret. I speilet kunne vi se sporet etter kjølevannet så og si i kjølvannet. Helvete!

Det tok meg ca 13 sekunder å konstantere hull i en av de tykke høytliggende kjølevannslangene som går fra motorblokka og til øverst på radiatoren. Den var i årenes løp blitt slitt av mot batteriet. Vi var på ca 1300 moh og hadde fortsatt over 500 høydemeter igjen. Vi brettet opp ermene og satte i gang med en provisorisk reparasjon. Heldigvis fløt det en liten bekk langs veien, så vann hadde vi tilgjengelig. Jeg lappet slangen sammen med gaffatape og metallfolie. Vi samlet vann i alt vi hadde tilgjengelig og lot det stå til. Ikke lenge etterpå kokte det igjen, men vi fylte på vann og fortsatte frem til Galdhøpiggen Sommerskisenter på ca 1850 moh.

På vei

På sommerskisenteret var det folk i full vigør i bakken. Vi hadde nok med å prøve å legge biltrøbbelet bak oss og få på oss utstyret. Et par andre karer var i samme ærend og vi slo av en prat angående Styggebrean og om nødvendigheten av tau der. Vi ble enige om å ta med oss tauet kun som en ekstra sikkerhetsforanstaltning og gå uten. Tross alt er det en forskjell på å gå med ski og å gå til fots. Været var strålene med lette skyer og høy temperatur. Vi valgte shorts og kortermet genser begge to. Vi var ikke i gang før klokken 1130.

Turen over breen gikk lekende lett, og ikke lenge etter var vi på vei over den bratte ryggen som utgjør starten på Piggbrean opp mot toppen av Galdhøpiggen. Vi hadde skiene på ryggen. Tilbake på snø tok vi på oss skiene igjen og tuslet siste stykket opp til toppen. Horder med mennesker var på vei ned.

På toppen av Nord-Europa

Kl 1400 sto vi på toppen, 2469 meter over havet. Et herlig skue! Det kom til flere folk som skrålte og skålte i champagne. Vi nøt utsikten over hele Jotunheimen, tok våre bilder og mens Andreas lappet sammen sine tilbakevendende gnagsår, så gikk jeg en svipptur bort på en liten fortopp som heter 2438. Så suste vi ned igjen på ski. Snøen var råtten og rar, så det gikk ikke helt knirkefritt, men vi kom da ned igjen.

Vi kom oss over den bratte ryggen før vi kjørte ned på Styggebreans vestre del med en bestigning av Vesle Galdhøpiggen (Veslepiggen) (2369 moh) som mål. Jeg hadde sett meg ut et skar som det burde være mulig å komme opp på, noe som ville spare oss noen meter, både i høyde og lengde. Vi kom oss opp den bratte snøryggen mot den loddrette østveggen av Veslepiggen. Jeg klatret opp i skaret uten store problemer, men etter å ha kommet opp noen meter trivdes ikke Andreas spesielt mye, så vi ga opp den ruten. Det var forsåvidt greit, for jeg hadde litt vanskeligheter med å komme ned igjen.

Veslepiggen

Dermed gikk vi normalruten opp ryggen fra Løyfte. Der møtte vi et par andre hyggelige turgåere med to flotte hunder. Vi kløv opp de første meterne fra Løyfte før vi rolig kunne traske bort til toppen nesten én km lenger sør. Klokken var nå blitt 1700, og Andreas syntes i grunn det hadde vært et bra utbytte denne dagen. Han slet fortsatt med gnagsårene.

Galdhøe og Kjelhøe

Vi gikk ned igjen til Løyfte og spiste litt før vi skilte lag kl 1800. Jeg ønsket å få med meg de to utrolig enkle 2000-metrene Galdhøe (2283 moh) og Kjelhøe (2223 moh) før jeg tok kvelden. Andreas satte kursen mot sommerskisenteret. Kl 1850 sto jeg på toppen av den flate og lite spennende Galdhøe, etter litt vandring til fots med skiene på ryggen. Så ruslet jeg videre nordover i steinørkenen. Ved skitrekket la jeg igjen sekk og ski før jeg etter enkel rusling kl 1930 sto på toppen av Kjelhøe. Jeg kom meg raskt tilbake til skitrekket hvor bakken lå foran meg nypreparert og uten folk. Herlig!

Jeg suste ned og etter noen minutter med deilige lange telemarksvinger kunne jeg skremme Andreas som satt og sov i bilen ved å dundre på ruta.

Nedtur med opptur

Så var det å komme seg ned igjen da. Vi vurderte situasjonen slik: for det første var Andreas ikke særlig i stand til å gå turer neste dag uten å ødelegge seg igjen med gnagsår. For det andre måtte vi gjøre en større og bedre reparasjon av bilen slik at vi kunne kjøre de vel 40 milene hjem til Oslo noenlunde uproblematisk. Vi valgte å kjøre bilen tilbake til rasteplassen og tilbringe natten der, før vi skulle kjøre hjem neste dag.

Som tenkt så gjort. Vi fylte vann på bilen og kjørte rolig nedover de 1000 høydemeterne til R55. Jeg kunne ikke bremse på girene av frykt for at bilen skulle koke, så det gikk hardt ut over bremsene. Vi stoppet en periode ved Raudbergstulen for å kjøle dem ned. Det røyk skikkelig fra forhjulene. Resten av turen til rasteplassen gikk smertefritt, og vi kunne noe lettet meske oss med middag, øl og cognac.

Hjemtur

Søndag sov vi lenge før frokost med kokekaffe og sol. Deretter startet jeg å fikse bilen, mens Andreas pakket leiren. Jeg limte hullet med lim og lapp fra liggeunderlagets reparasjonssaker. Fordelen med dette er at det både liker vann og varme. Deretter forseglet jeg det med gaffatape. Så klippet jeg opp en ølboks, surret den rundt og satte på strips i hver ende. Så litt mer gaffa, og vips, så var skaden fikset.

‘I’ve got some right here,’ I said gleefully, holding up a can of beer in my hand.

He didn’t understand for a moment. Then he said, ‘What, the can?’

‘Sure,’ I said, ‘the best shim stock in the world.’

I thought this was pretty clever myself. Save him a trip to God knows where to get shim stock. Save him time. Save him money. But to my surprise he didn’t see the cleverness of this at all.

In fact he got noticeable haughty about the whole thing. Pretty soon he was dodging and filling with all kinds of excuses and, before I realized what his real attitude was, we had decided not to fix the handlebars after all.

As far as I know those handlebars are still loose. And I believe now that he was actually offended at the time. I had had the nerve to propose repair of his new eighteen-hundred-dollar BMW, the pride of a half-century of German mechanical finesse, with a piece of old beer can! Ach, du lieber!

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 60

Vi kjørte hjemover først med bange anelser og et svært lager med vann ombord, men etterhvert som milene lå bak oss, så ble glisene større og større. 40 mil senere var vi hjemme uten noen problemer. Og siden jeg ennå ikke har fått ny slange, så kjører jeg rundt med reklame for Hansa i motorrommet fortsatt.

Ettertanke

Robert M. Pirsig skriver videre etter sitt tyskspråklige uttrykk om denne vennen John som til forskjell fra ham selv ser på metallbiten som det det fremtrer for ham, som en bit fra en ølboks. Pirsig selv ser på den med intellektuelle, rasjonelle og celebrale øyne hvor de vitenskapelige egenskapene ved metallet er det eneste som teller. Dvs. dets underliggende form. Denne formen er lik uansett om den kommer fra BMW-fabrikken eller om den kommer fra Hansa, så sant den fyller den samme funksjonen på lik måte.

I was seeing what the shim meant. He was seeing what the shim was. That’s how I arrived at that distinction. And when you see what the shim is, in this case, it’s depressing. Who likes to think of a beautiful precision machine fixed with an old hunk of junk.

Robert M. Pirsig, Zen and the Art of Motorcycle Maintainance, 1974, s. 61-62

Dette gir selvsagt gjenklang for de av oss som har lest Platons huleliknelse i Staten, hvor han likner menneskehetens tid før filosofien med at menneskene sitter liksom lenket nede i en hule. De har ingen mulighet for å se ut av den fordi de sitter rettet med blikket mot hulens bunn. De ser skygger som beveger seg over veggen, fordi bilder og silhuetter av gjenstander bæres frem og tilbake bak dem og foran et bål. De hører kun ekko av stemmer og tror dermed at det er skyggene som snakker.

Slik sitter altså de fleste og ser på skygger av virkeligheten og er fornøyde med det. Så er det en som bryter ut av selskapet for å undersøke hvor skyggene og stemmene kommer fra. Han tror nemlig ikke at dette er hele virkeligheten. Han river seg løs fra lenkene under spott og advarsler, snur hodet og oppdager dermed de dukkene og bildene han tidligere bare har sett skyggene av, bålet som ga lys og billedbærerne som snakket. Da forstår han, men han er ennå ikke tilfreds.

Han lurer på hva bildene, silhuettene og dukkene forestiller. Dessuten ser han en strime med lys komme fra huleåpningen langt der oppe. Han river seg løs, klatrer mot huleåpningen og lyset og ut i den friske luften. Han ser trær og blomster og forstår at dette er virkelige ting og ikke bare skygger av bilder. Men fortsatt er han ikke fornøyd. Han lurer på hvor alt kommer fra og får liv. Så ser han solen. Det stikker i øynene, så han må se ned, men han forstår. Han forstår hva som gjør det skjønne skjønt, det virkelige virkelig og det gode godt.

Veien opp fra hulen er veien fra det sansbare – stoffet – til det tenkbare – idéene, formene. Alle ting vi omgir oss med har en form, sier Platon. Idéene er mønster og forbilde for ordene og tingene, og ikke omvendt. Idéene kan klare seg uten lydene og stoffet. Stoffet trenger formene slik kroppen trenger sjelen, sier han, men formene trenger ikke stoffet. I formen ligger også stoffets funksjon.

For Pirsig har en bit metall fra en ølboks og en bit metall fra BMW den samme formen, den samme idéen. Han er på vei opp fra hulens bunn. John på den annen side har fokus på stoffet. Han sitter nede i hulen og ser skygger av virkeligheten. Pirsigs bok er en reise i innsikt, en reise ut av hulen.

Jeg tenker på hva tindebestigning betyr. Hva er forskjellen på måten jeg opplevde å komme til toppen av Galdhøpiggen, og måten la oss si de champagnedrikkende turistene opplevde det? Lite erfarne i sporten er de selvsagt utrolig fornøyde med å ha kommet til toppen av Norge. Kanskje er dette første og siste gang de klatrer en 2000-meters topp. De kan krysse det av på listen over ting de har gjort i livet. Hvorfor er det slik at jeg gang på gang må bestige en fjelltopp? Svaret er ikke bare det at jeg har laget meg et konsept om at jeg skal bestige alle 2000-meters toppene i Norge. Svaret er langt mer komplisert. Tross alt har jeg vært på flere topper flere ganger. Jeg har vært på dem i sol og tåke. Jeg blir like vill når jeg nærmer meg toppen på en liten ås i Nordmarka.

Ser man i bakken er alle toppene like. Ser man på konseptet fjelltopp så er alle fjelltopper like. Ser man på solen i dag og i morgen, så er den lik. Det er noe med idéen fjelltopp. Det er en higen etter lyset, den klare luften, det enkle livet. Kroppens lystren og funksjon. Samværet med naturen, slitet, varmen, kulden. Mestringsfølelsen.

Og da kan det være det samme om toppen er 2000 meter høy eller 100 meter høy, om metallbiten er fra BMW eller Hansa.

Sisyfos-arbeid i Hurrungane

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Det hænder, at kulisserne styrter sammen. Stå op, tage sporvognen, fire timer på kontoret eller fabrikken, spise, sporvogn, fire timers arbejde, spise, sove, og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag i samme rytme – denne rutine er for det meste let at følge. Men en skønne dag opstår spørgsmålet: hvorfor? – og dermed er processen begyndt, i en umådelig lede blandet med forundring.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 20

Camus treffer tommelen på neglen med den forutsigbare smerte som resultat. Allikevel, hadde det bare vært så vel at dette kulissestyrteriet kun hendte en gang i blant. Dessverre skjer det meg daglig. Det lykkelige er at jeg ikke er en ensom Sisyfos som alene er dømt «til uophørlig at trille en sten op på toppen af et bjerg, hvorfra den straks rullede ned igen ved sin egen vekt (Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 113.). Det er flere som meg. Det beste er at for å utøve dette Sisyfos-arbeidet, så behøver man ikke kjenne de man skal gjøre det sammen med på forhånd.

Møtet

Jeg møtte Karl George Johannesen og Tonje Ruud med et håndtrykk på veien mot Øvre Årdal, ikke langt fra Turtagrø og R55 lørdag morgen kl 1100. Natten og livet før dette møtet hadde vi tilbrakt adskilt, de kom fra en hytte på Beitostølen, jeg hadde ligget i telt ved bommen på østsiden av Sognefjellet som så mange ganger før. Vi ble enige om hva vi skulle bruke dagen på, og valget falt på Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh).

Karl er en virkelig ringrev i Jotunheimen med bare elleve topper igjen over 2000 meter i Norge denne dagen. Han går ikke etter listen jeg følger på 231 topper med en primærfaktor på 30 meter, men han går etter Eivind Røynes liste (Røynelista) på 300 topper med en primærfaktor på 10 meter. (En topps primærfaktor er altså høydeforskjellen fra toppen ned til det høyeste skar som fører til et høyere fjell og angir dermed hvor mange høydemetre man minst må gå ned for å komme til en høyere topp.) Tonje er en sterk jente som fint leder an oppover bratte skrenter i sterkt trass mot en snikende høyderedsel.

Nestnørdre Midtmaradalstinden

Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh) er som «Norge fjelltopper over 2000 meter (Morten og Julia Helgesen, Norske fjelltopper over 2000 meter 2005, s. 384); sier det: «en spennende forlengelse av Dyrhaugsryggen». De angir en vanskelighetsgrad på fire av fem stjerner, og mener den er mindre godt egnet på vinteren med bratt klyving/klatring fra nord. Karl hadde tidligere sett seg ut en renne opp i Berges skard mellom Søre Dyrhaugstinden (2072 moh) og Nørdre Midtmaradalstinden (2055 moh) som et mulig sted å komme seg opp fra Ringsbotnen. Nørdre Midtmaradalstinden er en fortopp til Nestnørdre, og det skal være lett fra denne fortoppen og opp. Men det er klatring av grad 2 fra Berges skard og opp til fortoppen.

Vi ga oss i vei innover Ringsbotn i overskyet vær. Klokken var blitt ca 1200. Det bratte partiet med sva i fjellsiden under Dyrhaugsryggen som er litt kronglete på sommeren, var langt lettere på ski, men tok litt tid. Både Tonje og jeg tok av oss skiene slik at vi slapp å skli utfor den 45 grader bratte bakken ned i Ringsbotn. Karl slet seg over med skiene på. Det var flere andre både foran og bak oss som tydeligvis hadde planer om å gå Store Ringstinden (2124 moh) denne dagen. Vel over begynte vi den bratte oppstigningen mot Berges skard. Været ble gradvis dårligere og da vi var oppe ved fjellsiden snødde og blåste det.

Opp til Berges skard

Ved fjellsiden med Søre Dyrhaugstinden til venstre og Nørdre Midtmaradalstinden til høyre hadde vi valget mellom to snørenner. Vi så oss først ut den til høyre, men da vi kom inntil bestemte vi oss over en matbit for å ta den til venstre fordi den ikke så så sinnsykt bratt ut. Karl gikk allikevel bort og sjekket, og mente jeg burde ta en kikk om det ikke allikevel lot seg gjøre. Jeg gikk et stykke oppover før jeg bestemte meg for at dette måtte da kunne gå og tråkket til. En utglidning ville resultert i en meget lang sklitur med en ubehagelig avslutning, så jeg tok det med ro og plantet både stegjern og isøkser godt ned i snøen. Tonje og Karl fulgte på.

Da jeg etter ca 25 meter nådde Berges skard fikk jeg meg en overraskelse: snøskavelen endte i en spiss som på andre siden var et flere hundre meters fall ned på Midtmaradalsbreen. Veien videre opp mot Nørdre så svært smal og utsatt ut. Jeg fortsatt allikevel konsentrert oppover med vissheten om at en utglidning her ikke ville falle heldig ut. Men selv om snøen var tidvis kjip, gikk det hele fint et godt stykke. Med toppen av Nørdre bare få meter unna stoppet det allikevel opp over et uhyre smalt stykke egg dekket av bare ti cm dårlig snø. Jeg satt overskrevs med undergangen på hver side av meg og tenkte at dette kan gå hvis jeg gutser over, men jeg kommer trolig ikke tilbake igjen.

[…] opdagelsen af, at verden er "uigennemtrængelig", den ubestemte fornemmelse af, i hvor høj grad en sten er os fremmed, uforklarlig, med hvilken intensitet naturen, et landskab kan fornægte os. Dybest i al skjønhed ligger der noget umenneskeligt: bakkerne, træerne, der tegner sig mod den rolige himmel, mister på et øjeblik den illusoriske betydning, vi har iklædt dem, og bliver mer uopnåelige end et tabt paradis. Verdens oprindelige fjendtlighed stiger op imod os gennem årtusinderne.

[…] denne uigennemtrængelighed, denne fremmedhed hos verden, er det absurde.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 21-22

Vendreis

Så der stoppet altså turen til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Hverken Tonje eller Karl ønsket å prøve seg, så vi reverserte alle bevegelser og krøp ned igjen veien vi kom baklengs. Irriterende at vi ikke kom opp, men det hadde allikevel vært en utrolig fin og spennende opplevelse. Vel nede ved skiene kunne vi sette utfor den bratte bresiden. Karl hadde slalombriller og klarte å se nyanser i snøen, men jeg hadde ikke en sjanse i det flate lyset. Jeg knotet meg nedover med Tonje hakk i hæl bak. På veien tilbake langs Ringsbotnen snødde det ennå heftigere enn tidligere, og det var et veritabelt snøvær da vi endelig ved 1900-tiden kom tilbake til bilene. Så måtte vi selvsagt slå opp teltene og lage oss middag.

En ny dag

Søndag begynte litt tregt. Det snødde ikke lenger, men skyene hang fortsatt tungt innover Ringsbotnen. Motivasjonen var ikke på topp hverken i det røde eller det grønne teltet. Men da vi endelig la i vei innover dalen kl 0930 var himmelen blitt helt skyfri og blå og dette lå an til å bli den herlige dagen den blonde bimboen på Storm Weather Center – ifølge Karl – hadde meldt. Dagens mål var Midtre (2025 moh) og Store Ringstinden (2124 moh). Jeg hadde året før vært på begge disse to, men ikke på snø. Hverken Tonje eller Karl hadde besteget disse. For Karl sin del hadde han tenkt å spare dem til slutt, men med et slikt vær var han heltent. Vi sneglet oss innover Ringsbotnen i følge med flere andre. Vi kom oss fint over det bratte henget under Dyrhaugsryggen, Tonje til fots mens Karl og jeg laget en ny løype noen meter under den vanlige som ikke var fullt så bratt. 20 cm nysnø som allerede var noe kram gjorde det enklere, men Karl for nesten utfor ved ett tilfelle allikevel.

Midtre Ringstinden

Vi gikk den nedre traséen over Ringsbreen under Midtre Ringstinden mot Gravdalsskard. Vi hadde flere foran oss i løypa mot Store Ringstinden, så vi ble enige – etter påtrykk fra Karl – om å ta Midtre først, slik at vi kunne trå i urørt snø i alle fall der. Midtre Ringstinden er en bratt topp med klyving/klatring grad 1-2 i noen partier, med lange skliturer ned i Gravdalsskard som resultat ved eventuelle feiltrinn. Vi vekslet på å gå først, men Tonje ledet an store deler av turen opp. En veldig fin klyving i god snø, selv om det kladdet godt under stegjernene. Utsikten fra toppen av Midtre er formidabel, med Store Skagastølstinden (2405 moh) ragende i øst over Nestnørdre Midtmaradalstinden og Store Ringstinden i vest med mange menneskekryp som kjempet seg oppover den bratte Ringsbreen. På vei ned kladdet stegjernene veldig, og både Karl og Tonje valgte å skli det siste slakeste partiet ned til Gravdalsskard. Snøen var blitt så kram etterhvert at dette var uproblematisk.

Store Ringstinden

Vel nede ved skiene tok vi oss en matbit før vi begynte den bratte oppstigningen mot Store Ringstinden. Av flere allerede oppgåtte veivalg valgte vi den mest direkte og bratteste ruten selvsagt. Tonje slet etterhvert med sine fjellski med smale feller, men det gikk utrolig greit å komme seg opp til toppkneika. Denne er bratt, ca. 45 grader og omlag 50 meter høy. Tonje og jeg valgte å la skiene stå, mens Karl gikk opp med en intensjon om å kjøre ned igjen. På toppeggen var det folksomt. Klokken var blitt 1630, og vi var de sist oppe den dagen. En etter en kastet folk seg utfor, også Karl. Han var mildest talt veldig fornøyd etterpå nede under toppkneika. Så kjørte vi alle ned tilbake til Gravdalsskard.

Hjemover

Nede i Gravdalsskard vurderte vi om vi skulle ta Stølsmaradalstinden (2026 moh) også, men da jeg bare hadde tre kjeks igjen til mat var jeg ikke spesielt lysten på dette. Karl og Tonje hadde i grunn også fått nok, så vi bestemte oss for å dra tilbake til teltene. Et par lystige skikjøringstimer senere kunne vi putte ølen til kjøling i snøen og lage oss middag ute. Så satt vi der da mens solen krabbet ned mot fjellene i vest og drakk øl og hvitvin. Planen neste dag var å gå Steindalsnosi (2025 moh) og ta en tidlig hjemreise. Disse planene ble korrumpert av et øsende regnvær. Vi orket ikke en dag i regn og tåke, så vi vendte nesen hjemover. En herlig tur og et flott nytt bekjentskap! Og det absurde? Joda, det ligger alltid på lur for den som har øyne og ører med seg. Og om det er verdt det? Å ja!

Kalven, Sauen, Kniven og førstereisgutten

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Helg to i prosjektet Jotunheimen-mai begynte trått – bommen til Spiterstulen var stengt hele mai! Andreas Thomassen og jeg snudde bilen og kjørte videre.

Andreas Thomassen, kollega fra NRK og kamerat, sa seg villig til å være med på denne turen til Jotunheimen. Som førstereisgutt på topptur i dette området var han nok litt spent på hva som ventet han da han stakk hodet opp av soveposen klokken 0600 lørdag morgen på rasteplassen ved den første bommen på riksvei 55 fra øst. Vi hadde bestemt oss for å tilbringe natten her på samme måte som forrige helg fordi det var blitt så altfor sent på kveld.

En ny plan

Vi brøt leiren, spiste frokost og laget niste. Planen hadde opprinnelig vært å gå til Galdhøpiggen (2469 moh) lørdag og Svellnosbreahesten (2181 moh) søndag. Dette var nå byttet ut med planer om å gå flere topper rundt Leirbrean. Vi kom oss opp til parkeringen litt øst for Krossbu som sist helg. Og som sist brukte vi Paris-pulker opp til basecamp som ble to meter unna der teltet sto forrige helg. Halv ti var leiren klar og vi la i vei innover Leirbrean mot dagens første mål: Kalven (2034 moh).

Kalven er oppført med tre toppunkter, ett punkt under 2000 meter (1995 moh), Midtre Kalven (2030 moh), som bare har en primærfaktor på 10 meter, og Austre Kalven (2034 moh) som har en primærfaktor på ca. 30 meter og som derved er en reell 2000-meters topp på min liste.

Kalven

Været var også som forrige helg strålende! Jeg hadde denne gangen tatt med shorts og valgte den for dagen. Det angret jeg ikke på. Det var utrolig varmt oppover breen, og svetten silte. Nok en gang var det mange som hadde funnet veien opp hit, og etter hvert krydde det av små menneskevesener der oppe. Vi tok av mot sørvest inn mot Kalven, forserte den bratte bakken opp til skaret mellom 1995 og Midtre Kalven. Der tok vi av oss skiene. Jeg tok meg en rekognoseringstur sørøstover langs eggen for å se om denne lot seg gå. Det gjorde den. Vi ruslet opp på 1995 og deretter tilbake til sekkene i skaret. Vi festet skiene på sekkene mens vi observerte de første gjestene entre Austre Kalven denne dagen.

Langs eggen

Så gikk vi langs eggen. Kalven ser ikke så spennende ut fra Leirbrean, men er desto mer spennende fra Smørstabbrean med sin nesten overhengende vegg. Eggen gikk greit og ikke lenge etter sto vi på Midtre Kalven før vi fortsatte videre bort til Austre Kalven.

Derfra gikk vi nedover til skaret som ligger mellom Austre Kalven og Skeie (2118 moh). Der spente vi på oss skiene og suste nedover til foten av Skeie. Snøen var skikkelig hard ennå, så vi tok det forsiktig. Vel nede var det tid for litt mat før vi fortsatte tvers over Leirbrean mot Sauen (2077 moh). Denne besteg vi meget enkelt med skiene på til topps. Der hadde vi en flott utsikt mot Kniven (2133 moh), og siden jeg ikke fikk overtalt Andreas til å ta også denne den dagen, så ble vi enige om å ta den på søndag.

Vel nede fra Sauen etter spennende kjøring mellom steiner, suste vi nedover Leirbrean tilbake til teltet. Der lå kald øl og cognac og ventet. Vi laget middag og slappet av i solsteken utover kvelden.

Gråvær

Neste dag sto vi opp kl 0700 til et grått vær. Men med håp om en flott dag kom vi oss ut etter et par timer med kakao, frokost og radio i teltet. Vi gikk nok en gang oppover Leirbrean, men holdt denne gangen godt mot øst ved foten av Store Smørstabbtinden for å spare tid opp til Kniven. Trolig sparte vi ikke mye fordi ruten var bratt. Vi kom oss inn til innsteget hvor et annet par var i ferd med å gi opp den første snøbakken. De hadde ikke stegjern, og jeg priste meg lykkelig for mantraet Per Kristian Bø og jeg laget etter påsken 2006: aldri uten stegjern!

Snø og tåke på Kniven

Vi fikk på oss stegjernene, tok med oss en isøks hver og kløv opp den bratte snøbakken. Da kom snøen dalende. Kl 1350 stod vi på toppen av Kniven i et forrykende snøvær. Vinden hylte og tåka la seg tett over Leirbrean. Dette var ikke noe blivende sted, og vi kom oss raskt ned igjen til skiene. Jeg satte på GPS-en med målet stilt inn på teltet 5 km unna. Det var umulig å få kjørt noe særlig nedover breen. Tåka var tett og vi så ikke mange meterne foran oss. Til slutt etter en del feilnavigering kom vi oss ned til brekanten før vi kunne følge sporene mot teltet. Tilslutt fant vi også teltet. Nå var vi skikkelig gjennomvåte, og vi brøt leir i en fart.

Som sist helg satte jeg pulkene sammen side om side og kjørte ned til bilen. Etter å ha fylt setene med snø under skifteprosessen kunne vi endelig lukke dørene og styre bilen nordøstover mot Lom. Der ble det middag før Andreas såre føtter kunne gå av på St. Hanshaugen kl 2110.

Storbreatinden, Veslbreatinden, Hurrbreatinden, Veslfjelltinden og Loftet

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

To solbrente fjes tittet ut av teltet under foten av Leirbrean. Denne dagen skulle vi skibestige flere enkle topper i nordøst.

Storbreatinden

Vi var ikke i gang før etter 0900. Da trasket vi samme vei østover som vi gjorde den første turdagen. Denne gangen unngikk vi Leirvatnet på nordsiden og fortsatte oppover mot dagens første mål, Storbreatinden (2018 moh). Denne tok vi enkelt med skiene på helt til topps. Været var nok en gang fantastisk og svetten rant fra ansiktet.

Veslbreatinden

Så kjørte vi noen høydemeter ned i skaret mellom Storbreatinden og den paradoksalt nok noe høyere Veslbreatinden (2092 moh). Snøen var ennå steinhard. Så besteg vi enkelt, og fortsatt med skiene på, Veslbreatinden. Der oppe møtte vi tre personer som kikket litt ekstra på antrekket mitt som bestod av vindtett underbukse, knevarmere og nettingtopp. Men hunden likte meg i alle fall.

Hurrbreatinden

Ned fra Veslbreatinden gikk det så det suste. Vi tok med oss Hurrbreatinden (2060 moh) på veien før vi begynte på oppstigningen mot Veslfjelltinden (2157 moh). Oppstigningen til denne er noe brattere og sola hadde gjort sitt med snøen, slik at Jotunheimens egentlige steinete ytre kom til syne.

Veslfjelltinden

Vi klarte uansett å beholde skiene på og kom oss til topps på Veslfjelltinden også. Der oppe var selvsagt ikke min topptørste slukket ennå, så jeg så lengselsfullt bort på Loftet (2170 moh). Per Kristian var med og vi beveget oss mot nordenden av Veslfjelltinden hvor det går et bratt band over til Loftet.

Loftet

Vi satte skiene på sekkene, tok på oss stegjern og beveget oss nedover den bratte ura. Til høyre strakte Hurrbrean sin lange tunge nesten ned i Leirdalen og parkeringen ved Geitsætre. Vel over bandet og litt opp i lia mot Loftet satte vi på oss skiene igjen og tok de siste høydemeterne. Loftet har en kjempestor flat topp hvor det står en varde på det høyeste punktet i øst. Vi gikk bortom før vi tok av fellene og skøytet tilbake der vi kom fra. Nå var det på tide å dra nedover igjen.

Veslfjelltinden

Dermed bar det over bandet igjen, opp ura og helt opp til toppen av Veslfjelltinden igjen. Men så skulle vi endelig få godt betalt for slitet. Etter en matbit tok vi på oss hansker og lue og var klare for 750 høydemeter utforkjøring tilbake til teltet. Snøen var nå helt perfekt for de gode, lange telemarksvingene og vi nøt hvert sekund. Ikke lenge etter var vi nede ved Nedre Nufstjønne og måtte bevege oss nitti grader på utforkjøringen et stykke før vi kunne kjøre utfor de siste meterne til teltet.

The end

Så var helgen på det nærmeste slutt. Vi fikk en siste kveld i solen med øl og middag. Vi var nesten tom for øl faktisk, så jeg kjørte ned til bilen for å hente fire øl vi hadde lagt igjen der nede, før jeg kunne gå fiskebein opp til teltet igjen. Da var det i grunn greit å legge seg i posen etter hvert. Jeg sov dårlig med feberfantasier etter alt for mye sol, og da klokken ringte kl 0600 var det greit å være ferdig med den natten.

Vi sto opp uten frokost, pakket sakene og kom oss ned til bilen. Jeg koblet de to pulkene sammen på siden av hverandre for å få bedre stabilitet på den harde snøen, noe som fungerte utmerket. Ikke et eneste velt. Med litt vemod reiste vi fra Krossbus omkransende tinder og nok en strålende dag i fjellheimen.

Bjørnungen, Veslebjørn, Storebjørn og Sokse

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Turdag to i vår eventyrlige nesten-mai-helg begynte med revelje kl 0600 og et noe grått vær. Vi kom oss ut til det som allikevel skulle bli nok en fantastisk dag.

Kl 0800 begynte vi å gå oppover Leirbrean mot Bjørnskardet helt i vest på denne store breen. Målet for dagen var i alle fall å ta Storebjørn (2222 moh), den virkelige kjempen i dette fjellmassivet. Og vi var ikke alene. Stadig flere toppturentusiaster kom i kjølvannet vårt.

Bjørnungen

I Bjørnskardet ble vi usikre på hvordan vi skulle entre Storebjørn, så vi gikk opp på en liten topp som heter Bjørnungen (2110 moh) for å få litt oversikt. Enn så lenge denne dagen hadde vi ikke sett Storebjørn. Men det gjorde vi til gangs oppe på Bjørnungen! Storebjørn reiser seg massiv med en fantastisk bratt og lang snødekt bakke helt til topps. Rett i vest fra Bjørnungen går Jotunheimens smaleste egg innom Veslebjørn (2150 moh) og videre mot Skeie (2118 moh).

Vi kom oss ned fra Bjørnungen og rundet denne med utsikt rett ned i Leirdalen og Leirvassbu i øst. Vi måtte ned noen høydemeter og begynte den lange oppstigningen til skaret mellom Veslebjørn og Storebjørn. Det var allerede en kar oppe på Storebjørn. Snøen begynte å bli noe bløtere etter at den var steinhard om morgenen. Skyene lettet og sola kom strålende frem også etter hvert.

Veslebjørn

Vi tok av oss skiene i skaret og gikk først opp til Veslebjørn slik at vi skulle få best mulig snøforhold på vei ned fra Storebjørn senere. Veien til topps på Veslebjørn er svært enkel, noe man ikke skulle tro når man ser den fra nord. Karen fra Storebjørn kom også opp og vi slo av en prat før vi gikk ned til skaret igjen, plukket opp skiene og fortsatte et stykke oppover langs eggen. En fantastisk utsikt ned mot Smørstabbrean og de sørlige Smørstabbtindane fulgte oss i vest.

Storebjørn

Nok en gang satte vi fra oss skiene og gikk videre til fots mot toppen med stegjern. Flere andre var kommet til og fulgte oss opp. Litt før kl 1400 kunne vi stå på toppen og nyte utsikten til hele Jotunheimen i et strålende vær med skyfri himmel. Vi kom oss ned igjen og en herlig utforkjøring ventet oss. Vi kastet oss utfor og suste i deilige svinger ned mot foten av Bjørnungen. Snøen var blitt mye bløtere og små ras hadde gått fra Bjørnungens sørlige flanke.

Sokse

Så var det (endelig) igjen litt fiskebein oppover mot Bjørnskardet. Da vi var vel oppe presset jeg viljen min gjennom om å ta Sokse (2189 moh) også, før returen til teltet. Per Kristian ble om enn noe motvillig med oppover den bratte lia mot innsteget i renna mellom de to delene av fjellet som danner den karakteristiske sakseformen.

Det var så langt på dag nå at snøen dryppet ovenfor hodene våre, og jeg bestemte meg for at speed is safety og kjørte på oppover med isøks og stegjern. Vi fikk senere høre at det hadde vært steinsprang der dagen før mens noen klatret oppover. Heldigvis gikk alt vel, og jeg kunne snart stå på den noe lavere nordlige topp og fotografere Per Kristian oppe på den andre toppen. Så besteg også jeg denne. Dermed var Sokse beseiret og vi kunne snike oss ned igjen til skiene.

Fra Bjørnskardet var det herlige 600 høydemeter med blank snøbakke ned til teltet. Vi suste nedover i deilige svinger, før vi godt fornøyde kunne sprette en øl kl 1700 og kose oss i solen utover kvelden. Selvsagt laget vi en solid middag før vi igjen kunne krype i posen ved 2130-tiden.

Store Smørstabbtinden

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Starten på mitt prosjekt Jotunheimen-mai gikk av stabelen fredag den 27. april. Per Kristian Bø og undertegnede hastet av gårde med kursen mot den nyåpnede riksvei 55 og områdene rundt Krossbu.

Vi var fremme ved første bommen kl 2230 etter en rolig kjøretur oppover Gudbrandsdalen. Vi slo opp teltet på rasteplassen der, som så mange ganger før, og sov en herlig søvn til klokken ringte 0600. Søvnige kropper karet seg ut av teltåpningen til et fantastisk vårvær med klinkende klar luft og blå himmel. Vi spiste frokost og smurte brødskiver til dagens tur før vi brøt leiren og kom oss i bilen.

Snøras

Veien skulle åpne kl 0800, og vi befant oss ved bommen oppe ved Jotunheimen fjellstue kl 0745. Der var det allerede noen biler foran oss i køen. Men på grunn av et solid snøras måtte vi vente til kl 0930 før veien ble åpnet. Da vi kjørte gjennom det nybrøytede raset fikk vi solid respekt for de folkene som holder veien åpen over fjellet. Det var mye og kompakt snø som hadde sklidd ned fra fjellsiden.

Vi parkerte på plassen litt øst for Krossbu og pakket utstyret vårt i hver vår Paris-pulk og la i vei oppover fjellsiden med blikket rettet mot Store Smørstabbtinden. Etter et par hundre høydemeter fikk nok være nok med pulken og vi fant en fin plass for teltet, i ly for vinden og med en flott utsikt i vest mot Fanaråken og Hurrungane. Bak oss i øst åpnet Leirbrean seg, omkranset av navn som på turen skulle bli oss så kjære. Fra nord: Store Smørstabbtinden (2208 moh), Kniven (2133 moh), Sauen (2077 moh), Sokse (2189 moh), Bjørnungen (2110 moh), Veslebjørn (2150 moh), Storebjørn (2222 moh), Skeie (2118 moh) og Kalven (2034 moh).

Mot Store Smørstabbtinden

Teltet kom opp i en fart, og dagstursekkene ble pakket før vi klokken 1200 kunne legge i vei mot Store Smørstabbtinden som var dagens mål. Vi holdt godt mot nord slik at vi etter en god stund kunne gå langs Leirvatnet på sørsiden før vi tok fatt på den harde oppstigningen. Svetten silte i det fantastiske været, og sola freste i panna. Vi tok av oss skiene og puttet plaststøvlene i stegjernene ved det bratte partiet på ca 2100 moh. Med isøks i den ene hånden og en stav i den andre gikk det kjapt oppover, og ikke lenge etter, ca. kl 1600 var vi 2208 moh og på toppen av Store Smørstabbtinden.

Etter de obligatoriske bildene fra et fantastisk panorama, litt mat og mye vann, klatret vi ned igjen. Flere var kommet til ved skiene våre på vei oppover. Vi vekslet noen ord før vi spente på oss skiene og suste nedover. I førstningen var det bratt og vi var litt rustne på telemarksfronten, men etter hvert gikk det hele som en lek. Svært kort tid etterpå var vi nede ved Leirvatnet igjen og kunne (endelig) gå litt fiskebein opp et stykke før utforkjøringen ble vedvarende tilbake til teltet på 1400 moh. Der var vi ca. kl 1800, godt fornøyde med dagens dont.

Så ble pulklivets forse trukket frem i form av øl og potetgull, før middagen etter hvert ble laget, og fortært med stor appetitt. Vi satt i kveldsolen frem til kl 2100 da det var på tide å krype i posen. Vi sovnet tilfredse litt etter kl 2200.

Ringstindane

– Satans sva! Helge Fonnum var klar i sin tale. Vi sto tett sammen på pinakkelen opp søreggen mot Søre Austabottind (2103 moh) og kikket bort på svaene og den massive hammeren før toppen.

– Satans sva! Helge Fonnum var klar i sin tale. Vi sto tett sammen på pinakkelen opp søreggen mot Søre Austabottind (2103 moh) og kikket bort på svaene og den massive hammeren før toppen.

Snøen drev, vinden ulte og tåka lå som en lett sommergardin over oss. – Vi er nødt til å snu, sa Fonnum, det er galskap å bevege seg ut på de svaene nå, det er altfor glatt og sleipt.

Retur

Vi tok den tunge avgjørelsen om å snu med fatning. Så sent på høsten var dette en sjanse å ta, og det hadde vært moro så lenge det varte. Vi kom oss over den meget smale og luftige eggen tilbake til Austbotntinden S2 (2020 moh) uten problemer og på løpende mellomforankring på samme måte som vi hadde kommet. Så labbet vi ned den lange steinura som var sleip av snø og regn, tilbake ned den lettgåtte lia og stien tilbake til bilen som sto langs veien mellom Årdal og Turtagrø, ca 500 meter fra bommen.

Vi kom sent kvelden før og sov godt i teltet ved veien frem til vi sto opp kl 0600. Det var kaldt og en del skyer når det lysnet. Nå var vi altså tilbake i bilen, og klokken var bare litt over 1400. Vi kjørte videre ned mot Turtagrø, men tok av til høyre innover Ringsdalen mot den lille jakthytta som står der inne. Der parkerte vi bilen, tok frem noen øl og slappet av utover kvelden. Kl 2000 gikk vi i soveposene og sov som guder frem til klokken slo alpin tid kl 0400 neste morgen.

Mot Ringstindane

Store Ringstinden rager med en fantastisk profil 2124 moh. En lang breleppe ender i et loddrett stup mot vest. Vi hadde i flere år siklet på denne toppen, og nå var tiden kommet. Været var dessverre ikke veldig bra, yr og tåke lå over teltet. Men vi trosset dette pluss mørket og kulden og kom oss opp. Vi hadde en lang dag foran oss og måtte komme igang. Planen var å ta alle de tre Ringstindane, Store, Midtre og Austre.

Kl 0730 sto vi noe rådville foran elven som renner innover Ringsdalen. Vi hadde leir på vestsiden mens stien går på østsiden. Vi orket ikke gå helt ned til demningen, så vi vasset etterhvert over uten å bli bløte. Vi gikk den tydelige og enkle stien innover Ringsbotnen med Midtre Ringstinden (2025 moh) rett imot. Denne så vi det meste av, mens Store var skjult av tåke. Etterhvert ble vegetasjonen erstattet av grovere stein, dekket av et lumsk moselag i det våte været. Vi karret oss over langs en spredt merket sti.

Tilslutt var vi inne ved bandet som skiller dalen fra fjellene. Her er det en bratt skrent som måtte klyves. Vi fant ikke normalruta opp her og måtte frem med tauet på de sleipe svaene. -Satans sva! sa Fonnum igjen, og jeg kunne ikke annet enn nikke. Allerede her var vi nervøse for tilbaketuren.

Vi kom oss opp med Fonnum i teten på løpende mellomforankring og Pampers Mountain. Vi ruslet fornøyde mot Ringsbreen, tok på stegjern og isøkser og tok korteste rute opp denne. Klokken var bare rundt 1000. Sprekkene var synlige så vi lot tauet ligge i sekken. Vi gikk diagonalt opp mot Gravdalsskard over bart fjell (fortsatt med stegjern) og ut i et deilig uføre av sprekker. Der fikk vi soloert noe før vi rotet oss inn i et sprekksystem og måtte gå en del tilbake og høyere opp på breen mot Midtre. Her er breen pepret av stein fra den bratte fjellsiden.

Store Ringstinden

Fra Gravdalsskard fortsatte vi oppover breen mot den fortsatt usynlige toppen. Vi gikk mer eller mindre i midten av breen, så i venstre kant forbi noen veldige sprekker, før vi gikk mot høyre før toppkneika. Denne så vi ikke før vi befant oss på 45 graders lett snødekket is 50 meter under toppen. Vi soloerte raskt opp disse meterne og kunne etter litt klyving på snødekket stein klappe toppvarden på hodet. I glimt forsvant tåken og vi kunne se rett ned på isbreen og dalen under oss. Endelig! Klokken var ennå ikke blitt ett, så vi hadde god tid.

Midtre Ringstinden

Vi rygget ned det bratte isfeltet og småløp ned breen tilbake til Gravdalsskard. Vel nede tok vi får første og eneste lengre pause på turen, spiste litt og så på forholdene nå som tåka lettet noe. Et vidunderlig landskap! Vi var klare for neste topp, Midtre Ringstinden (2025 moh). Vi fulgte vestryggen fra skardet oppover. Ca 2/3 oppe i fjellsiden må man klyve et godt stykke, grad 1-2, mot toppen. Vel oppe hadde vi en fantastisk utsikt mot Stølsmaradalsbreen rett under oss mot øst, snødekte Dyrhaugsryggen og Store Skagadalstind i øst, Stølsmaradalstinden (2026 moh) i sør, Ringsdalen i nord, og Store Ringstinden i vest. Vi undersøkte nøye mulighetene for å komme ned i øst, men det så uhyggelig bratt ut, med våte og mosedekte sva. Vi bet i oss traverstanken og gikk ned igjen samme vei som vi kom.

Austre Ringstinden

Vel nede tok vi igjen på oss stegjern og labbet rundt Midtre mot Austre Ringstinden (2002 moh). Vi angrep toppen rett sørfra og fant nok ikke den enkleste ruten opp, men fy for morsom klatring! Herlige bøttetak gjorde godt etter tidligere skuffelser med sva, og turen opp gikk lekende lett med grad 2 klatring. Tauet og noe annet utstyr lå igjen ved foten av fjellet. Etter en meget kort pause på toppen kom vi oss raskt ned igjen, klyvende, akende og småløpende på etterhvert tørre sva.

Hjemtur

Nede igjen samlet vi sammen utstyr og bega oss tilbake over breen. Vi kom oss over et felt med sprekker og begav oss ut på den bratte breleppa som ender på den flate delen av Ringsbreen vi kom inn på noen timer tidligere. Vi var dyktig slitne, og breen var tynn og oppsprukket, så soloeringen ned var ikke uten spenning. Konsekvensene ved eventuelle fall var også litt for store til å tenke på, med flere gapende sprekker under oss. Men vi kom oss da ned, ruslet over det flate partiet av breen, og sto snart overfor det vi hadde gruet oss til: returen ned fjellskrenten med sva. Heldigvis fant vi en slags sti ned, og alle tanker om rapell og annet tidkrevende slit kunne fare. Her var det enkel klyving nedover, om enn på våte sva. Klokken nærmet seg 1930 da vi begav oss de 4,5 km tilbake over ur og langs stier.

Like før vi var tilbake ved bilen valgte Fonnum en annen rute enn meg for å komme lettere over elven. Han gikk over noen grunner og langs vestsiden av elven. Jeg satset på å bli litt våt og vinne veddemålet om hvem som kom først tilbake. Det ble nok meg med noen få meter, men så vasset jeg også til skrittet i kaldt brevann.

Lykkelige la vi oss i teltet etter nesten 14 timer til fots og en deilig middag. Dagen etter brøt vi leiren og kjørte ned mot Turtagrø, hvor det store sjøslaget Fjellfilmfestivalen hadde gått av stabelen. Mange telt med fyllesyke fjellfolk i veldig riktige og rene antrekk. Vi var glad vi valgte toppturene!

Over Kalvehøgde

Endelig var Pia Lyche og jeg kommet oss opp til Jotunheimen. Været var nydelig og planen var klar: først opp til Rasletind, deretter så mange 2000-metere som vi orket.

Endelig var Pia Lyche og jeg kommet oss opp til Jotunheimen. Været var nydelig og planen var klar: først opp til Rasletind, deretter så mange 2000-metere som vi orket.

Fredag

Vi tok tidlig helg kl 1400 og kjørte oppover forbi Fagernes og Beitostølen før vi landet 500 meter unna Valdresflya vandrerhjem på en rasteplass. Der satte vi opp teltet, tok frem et par kalde pils og koste oss kostelig utover kvelden. Vi hadde litt problemer med å finne godt vann rundt der så man bør huske å ta med vann.

Lørdag

Vi sto opp kl 0700 lørdag til et nydelig vær. Vi spiste frokost og pakket sekkene for tur. Vi skulle ta med telt og annet utstyr og etablere basecamp inne ved Raslet ved et vann som bare bærer navnet 1798, rett under Rasletinden. Vi rotet oss litt inn i Fisketjerni, men kom oss etterhvert opp i det som betegnende nok heter Steindalen. Stein og atter stein. Der så vi et par som valgte å gå rett opp fjellsiden mot Austre Rasletinden (2010 moh) til venstre for et umerket snøfelt. Denne ruten står beskrevet som en direkte variant i høyre kant av snøfeltet som er merket på kartet.

Vi kom etter en stund inn til 1798. Man bør holde hardt mot sør, noe vi ikke gjorde, for å unngå de verste steindyngene. Vi var ved vannet ca kl 1300, satte opp teltet på en liten flekk med småstein og lagde oss lunsj. Litt senere var vi på vei med kun en dagstursekk opp et snøfelt litt øst for skaret mellom Rasletinden og Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Vi hadde med et par staver og et par stegjern fordi vi fryktet snøfeltet mellom Mugna og Austre Kalvehøgde, noe som viste seg å være ikke helt ubegrunnet, ei heller så farlig.

Rasletinden

Så var vi plutselig oppe på Rasletinden (2105 moh). En helt utrolig enkel 2000-meter, men det var en god følelse med god utsikt å stå der oppe. Vi lot være å gå bort til Austre fordi vi ønsket andre topper mer, og ville ikke brenne kruttet for tidlig. Flere andre hadde tatt turen opp i det nydelige været. Det var nærmest vindstille, men noe dis. Toppen har en primærfaktor på over 50 m, og er dermed en skikkelig 2000-meter. GPS-koordinater: 0483950 – 6806850.

Kalvehøgde Øst 2

Vi ruslet ned igjen og bort til neste topp, Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Denne har bare en primærfaktor på 15 m og er å regne som en liten knaus på veien bort til Mugna. GPS-koordinater: 0482450 – 6806200.

Mugna

Så kom turen til Mugna eller Kalvehøgde Øst 1 (2159 moh) med en primærfaktor på 25 m. Her unnlot vi av tidshensyn å ta turen bort til Munken (2105 moh). GPS-koordinater: 0481750 – 6806950.

Austre Kalvehøgde

Så kom turen til en skikkelig 2000-meter igjen, Austre Kalvehøgde (2178 moh). Toppen ble første gang besteget i 1820 av C. P. B. Boeck og B. M. Keilhau. Utsikten nordover begynte å ta seg skikkelig opp! GPS-koordinater: 0481150 – 6806450.

Midtre Kalvehøgde

Vi gikk videre langs ryggen og kom til Midtre Kalvehøgde (2122 moh) med en primærfaktor på 25 m. GPS-koordinater: 0480500 – 6806050.

Vestre Kalvehøgde

På Midtre måtte vi ta en avgjørelse. Vi kunne enten gå som planlagt sørover til Nørdre Kalveholotinden (2019 moh) som er en skikkelig 2000-meter, eller vi kunne gå videre langs ryggen bort til den langt høyere Vestre Kalvehøgde (2208 moh) som også er en skikkelig 2000-meter. Vi valgte sistnevnte. Høyt der oppe kunne vi skimte Torfinnsbu nede ved Bygdin og vi kunne se rett bort på Kvitskardstinden som vi besteg i fjor høst. En helt fantastisk utsikt også mot Torfinnstindane og nordover mot en helt utrolig mengde topper. GPS-koordinater: 0479725 – 6806650.

Nedover

Så var toppene i boks og vi begynte nedstigningen. Vi måtte følge ryggen tilbake helt til Kalvehøgde Øst 2 pga. et dypt søkk i fjellet som heter Kalve-holone som ligger rett øst for Nørdre Kalveholotinden. Der brukte vi flere snøfelt for å komme oss hurtigere ned til 1798 og teltet. Det var deilig å se det lille grønne krypinnet etter 12 timer på farten. Pia hadde vært tøff hele dagen, men nå var hun dyktig sliten og var glad for litt mat servert inne i teltet.

Søndag

Søndag opprant enda finere enn lørdag og vi tok oss god tid med frokost. Men etterhvert var vi pakket og klare for hjemturen. Denne gangen holdt vi oss klokelig etter forslag fra Pia lenger sør og nærmere en topp som heter 1854. Dette sparte oss mye tid fordi steinene er mindre der. Så tok vi etter denne toppen rett sørover ned langs et snøfelt nesten rett over Rasletjernet. Langt her oppe på dette store snøfeltet sto det en gruppe reinsdyr. Helt utrolg hvordan de klorte seg fast i bratta. På vei ned så vi flere etternølere som løp skremte i alle retninger.

Vel nede på sletta var det bare å følge draget og etterhvert stien til Valdresflya vandrerhjem. En helt fantastisk tur!

Teltliv

Påsken 2006 startet med et rykk i selen fra pulken bak meg. Klokken var litt over 21 på kvelden fredag 7. april. Per Kristian og jeg befant oss i måneskinnet ved Spiterstulen i Jotunheimen.


Påsken 2006 startet med et rykk i selen fra pulken bak meg. Klokken var litt over 21 på kvelden fredag 7. april. Per Kristian og jeg befant oss i måneskinnet ved Spiterstulen i Jotunheimen.

Fire dager blant 2000-metere lå foran oss. Værutsiktene var ikke de beste, men bestyrerinnen på Spiterstulen hadde på telefon forsikret oss om at selv om meldingen så dårlig ut var det utsikter for godt vær i Jotunheimen. Uansett var det dårlige værutsikter i alle aktuelle fjellområder. Vi kunne like godt ta sjansen.

Vi hadde sett oss ut Urdadalstinden som ett av flere mål. Utstyret lå fordelt i to pulker. Vi droppet bakkeskiene og kiten. Vinden var feil og det lå altfor lite snø på toppene. Vi hadde mat og drikke for flere dager, og ikke minst, pågangsmot. Vi ruslet innover Visdalen i ca 2 km. Noen hundre meter innenfor to telt med åtte personer, og litt mer opp i lia, satte vi opp teltet. En fin plass med utsikt rett mot Styggehø. Vi åpnet hver vår øl, før vi etterhvert gikk inn i drømmeland.

Dårlig vær

Dagen etter viste Jotunheimen seg fra en av sine dårligere sider. Vind, lavt skydekke og snø. Vi måtte bare vente, selv om vi så noen dristige personer karre seg oppover fjellsidene. De ville uansett ikke få noen positivt minnerik tur. Vinden var sterkere i høyden. Vi leste og ventet på bedre vær. Vi grov kuldegrop og latrine. Været var like kjipt. Dagene er uendelig lange for den som venter, og særlig den som venter i et telt.

Sent på ettermiddagen var været noe bedre, men ikke godt nok for en topptur besluttet vi. Vi pakket teltet og gikk nesten 5 km videre innover i dalen. Der satte vi opp teltet nok en gang, denne gang ved roten av Urdadalstind. Den så noe utsatt ut pga. svært lite snø. Vi la oss til å vente igjen. Været var noe bedre, og solen varmet litt. Vi laget middag, drakk øl, og leste.

Søndag var været ennå verre. Mer vind og sterkt snøfall. Vi mistet noe av motet. Jeg var ferdig med min bok og vi måtte dele opp Per Kristian sin. Dagen gikk uendelig tregt.

Endelig

Mandag opprant med et strålende vær. Men vi var psyket ut. Ingen av oss hadde troen på at været ville holde, og vi var humørløse og slappe i kroppen da vi besluttet å prøve oss på en topptur. Vi lot Urdadalstinden stå, og valgte en lavere topp som første mål. Denne kunne vi bruke som springbrett til andre topper vestover. Vi la igjen stegjern og glemte solkrem.

Bena fungerte oppover den bratte lia, og humøret kom tilbake. Været så ut til å forverre seg, men klarte seg allikevel akkurat. Vi savnet solkremen. Vi kom mot den bratteste delen av turen og måtte ta av oss skiene fordi det ble for hardt og bratt. Vi savnet stegjern og forbannet oss selv for at vi kunne være så naive å tro at nysnøen ville legge seg her. Det ble umulig å fortsette, vi var nødt til å snu.

Vi var nede ved teltet på et kvarter. Solen skinte igjen, men vi var lei hele greia, pakket teltet og pulker, og satte avgårde tilbake til sivilisasjonen. De 6,5 km tilbake til Spiterstulen var vakre. Flere telt og mye folk i løypene. Vi så spor blant annet oppover Styggehø, og mot Galdhøpiggen. Vi var ved bilen ved 1430-tiden. Pakket alt inn og kjørte litt oppløftet og litt skuffet mot Oslo. Jeg for min del skulle tilbringe resten av påsken på familiens hytte på Dagali, og nå ville jeg rekke å vaske klær og pakke ut alt siden vi kom en dag tidligere.

Kvitskardtinden

Kvitskardtinden ble tidligere regnet som den fjerde og nordligste Torfinnstinden, men fikk etterhvert navnet gitt av førstebestigeren fra 1911. Pia Lyche og jeg besteg den i vakkert høstvær.


Kvitskardtinden ble tidligere regnet som den fjerde og nordligste Torfinnstinden, men fikk etterhvert navnet gitt av førstebestigeren fra 1911. Pia Lyche og jeg besteg den i vakkert høstvær.

Pia og jeg ankom Bygdin sent fredag kveld og slo opp teltet på parkeringsplassen litt nord for hotellet. Det var en stjerneklar frostnatt uten måne, og teltet var fullt av is da vi våknet tidlig lørdag morgen. Vi pakket sekkene og ventet på ferja Bitihorn som skulle ta oss inn til Torfinnsbu. Det var en helt utrolig vakker dag med sprakende blå himmel. Dette var nest siste dag for Bitihorn for i år, så det var en del mennesker ombord.

Basecamp

Fra Torfinnsbu tok vi oss nordover inn i Svartdalen. Et stykke inne i dalen slo vi opp teltet og pakket om sekkene. Tau, stegjern og hjelmer var med, for vi skulle bestige Kvitskardtinden (2193 moh) via breen som ligger i holet mellom Mesmogtinden og Kvitskardtinden. Vi kom avgårde så sent som ca kl 1300. Det skulle ikke være noen måne i natt heller, og solen skulle gå ned ca kl 2040, så vi merket klokelig av teltet på GPSen. Det skulle vise seg å være meget klokt.

Innover Svartdalen

Gode stier med steinete avbrekk førte oss innover dalen. Et fantastisk skue på alle kanter. Foran oss ligger det vakre avlange Svartdalsvatnet. På østsiden ligger Leirungstindane og Knutsholstindane, med Store Knutsholstind (2341 moh) som den absolutte dronningen. På vestsiden ligger Torfinnstindane, før Kvitskardtinden og Mesmogtind (2264 moh). Helt i nord brekker dalen ut i Gjende.

Mot breen

Rett nord for Svartdalsvatnet tar vi mot vest og bratt opp en sidemorene. Dette er turens mest utsatte sted, med glatte sva og mye løs stein både over og under oss. Vi tok på oss hjelmene og tråkket til, og etterhvert klarte vi å komme oss inn på breen. Den var ikke særlig oppsprukket, men den var for det meste snøløs slik at stegjernene kom godt med. Vi vasset opp i midten av breen, opp til bandet som knytter sammen Kvitskardtinden og Mesmogtind. Så skrådde vi sydvestover mot nordvestryggen på Kvitskardtinden.

Mot toppen

Vi la fra oss sekkene, merket de av på GPSen og fortsatte mot toppen. Noe snø og is gjorde noen steder litt skumle, men Pia viste mye styrke i forhold til høyderedselen sin og kom seg greit opp. Vi sto på toppen idet sola begynte å gli ned bak Slettmarkshø (2190 moh). Vi var nødt til å begynne nedstigningen kjapt fordi det var ikke lystige fremtidsutsikter å skulle gå ned sidemorenen og svaene i mørket. Selv med lys er det en skummel affære. Dermed rakk vi heller ikke å gå bortom Kvitskardoksle (2065 moh). som ligger like ved toppen.

Hjem i mørket

Vi kom oss ned breen og også ned sidemorenen før mørket falt på. Det kom mens vi var langs Svartdalsvatnet. Vi snublet oss fremover mens det ble mørkere og mørkere. Til slutt måtte vi frem med lyktene. Etterhvert så vi to lys på østsiden av dalen. De krysset ikke elven ved broen slik vi gjorde og fikk en lang tur over morener og sva tilbake til Torfinnsbu fikk vi senere høre. Det viste seg å være to kvinner og to barn som hadde gått over fjellet fra østsiden. Vi kom oss til teltet ca kl 2300, gode og slitne. Middag ble laget, og vi sovnet begge med et smil.

En ny dag

Natta var varmere enn den foregående, og vi sov ganske lenge. Vi sto opp, laget frokost, pakket sekkene og la i vei nedover igjen til Torfinnsbu på vonde knær. Der måtte vi vente i over to timer før Bitihorn kom kl 1340. Tiden ble tilbragt i godt selskap av andre fjellfolk. Været var mer ustabilt, men solen varmet godt de gangene den var fremme. Vi kom oss tilbake til bilen og kjørte raskt tilbake til Oslo. En herlig tur!

Tåke, kulde og krampe

Endelig skulle Helge Fonnum og jeg komme oss til fjells etter en noe tung høst. Dessverre har treningsmengden også blitt for liten.


Endelig skulle Helge Fonnum og jeg komme oss til fjells etter en noe tung høst. Dessverre har treningsmengden også blitt for liten.

Vi møttes på en parkeringsplass på Lom – Fonnum og jeg – etter en hesblesende biltur fra hver vår kant av landet etter jobb på fredag. Han fra Trondheim med 25 mil, og jeg fra Oslo med 29 mil. Vi kjørte etter hverandre til bommen hvor Fonnum parkerte sin sommerkledte bil og vi kjørte sammen et stykke oppover. Ingen snø på veien, så vi kunne kjørt to biler.

Vi slo oss ned i telt for natten på en parkeringsplass og sov vidunderlig godt, selv om det var kaldt. Dagen etter sto vi opp kl 0630, pakket sammen teltet og ryggsekkene våre før vi kjørte det siste stykket frem til Krossbu hvor vi parkerte bilen og la i vei kl 0815.

Det var snø i terrenget og veldig sleipt og tungt. Etter halvannen time med bla. kryssing av elver var vi oppe på breen som skulle bringe oss opp til Storebjørn (2222 moh). Vi hadde store planer og mente vi kunne klare Storebjørn samt Veslebjørn (2150 moh) og Veslebjørn N (2110 moh) eller Bjønnungen som den også kalles. Men den gang ei.

Vi gikk uten stegjern, men i tau oppover breen i noen timer. Det var tungt og etterhvert som vi kom høyere ble det kaldere. En isende vind gjorde det ikke bedre. Mine noe dårlig trente lår etter en lang periode med oppussing klarte ikke mer da klokken var blitt 1315. Vi var da nesten ved foten av Storebjørn, selv om vi ikke så noe i det hele tatt på grunn av tåke. Det var ikke annet enn å snu. Utrolig bittert. Jeg skulle nok ha hatt på meg litt mer klær under buksen, og ikke minst, trent mer.

På vei nedover lettet tåken noe og vi fikk se de utrolig flotte toppene vi hadde vært rundt hele tiden. Et herlig syn. Vi var tilbake i bilen kl 1430 og bestemte oss for at her var det ikke mer å gjøre og satte avsted hjemover. En burger på Lom avsluttet en tur som ikke ble helt som den skulle. Jeg var hjemme i Oslo kl 2100. Vi kommer tilbake!

Urdanostinden i -20

Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.

Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg la i vei mot Tyin torsdag kveld. Ved ett-tiden på natten er vi i teltet ved Tyin. Det er minus 20 grader og tåke så teltet er helt nedrimet på morgenen. Vi står opp kl 5 etter en ganske kald natt, pakker tingene våre og er klar når den bestilte snøsccoteren kommer kvart over 7.

Etter en kald time på scooteren settes vi av ca tre timers gange fra Koldedalsvatnet. Vi går inn til vannet, etablerer teltleir og legger i vei mot Urdanostinden kl 12. Været er fantastisk, men vi er usikre på om vi rekker toppen før mørket faller på. Like før kl 18 står vi på Urdanostinden og solen går ned. Turen har vært fantastisk, men vi er slitne etter tung gange.

Etter tre timers gange i månelyset er vi tilbake i teltet og kan lage middag. Conrad og Birgit har satt opp telt like ved oss. De gikk over vannet samme dag. Alt vann vi henter fra bekken fryser på ett minutt, så vi må ha flaskene i soveposen sammen med mat og annet. Jeg fryser hele natten og sover dårlig. Vi bestemmer oss for å droppe Falketind siden det vil ta oss rundt 7 timer å gå tilbake over vannet. Ergo kan vi sove litt lenger og være opplagte nok til å komme oss hjem.

Det blir en vakker tur tilbake og vi er ved bilen kl 19. Månen har vært med oss hele tiden. Men Tyinvatnet er langt! Vi spiser en bedre middag på Filefjellstua og er utpakket og hjemme igjen ved halv tre-tiden natt til søndag. En fantastisk tur!