Stikkord: Tur

Skrim på langs

Skrim kan vel med rette kalles Norges minste fjellområde, i alle fall hvis man ser på mengde snaufjell. Men sjarmerende er stedet, og meget passende for en helgetur i strålende vær.

Noen mener at ordet «Skrim» kommer av det gammelnorske «skrim», som er et uttrykk for svakt lys, «skimte fra» eller «vise seg dunkel». Andre mener det stammer fra ordet «skriua». Lokalt het Skrim for «Skreia», som på dialekt ble «Skriua». Dette navnet kan ha sin bakgrunn i at det ofte gikk ras i liene ned mot Skrimsdalen.

Jeg er vokst opp på Raumyr i Kongsberg hvor man meget tydelig kan se Skrimfjellene i sør. Hverken min far eller jeg hadde noengang vært skikkelig oppe på snaufjellet der, og det var enkelt å ta beslutningen om at dette måtte være målet for høstens trolig siste tur til fots på fjellet.

Ravalsjø

Vi parkerte ved Ravalsjø og kom oss raskt over Ormetangen, fulgte vannet sørover før vi tok østover opp Skrimsdalen. Det var lørdag, i sekken var telt og annet som skulle gjøre kvelden og de to dagene behagelig. Været her opp var strålende, mens det nede i Kongsberg lå tykk lav tåke. Jeg måtte snart ta av meg Gore-Tex-buksa og trekke på meg den hvite vindtette underbuksa. En slags shorts med andre ord.

Beveren er tydeligvis aktiv i dette området. Mange demninger og boliger, samt regelrette stier fra skogen ned til vannet kunne vi se overalt. En utrolig flittig arbeider i skogen.

Skrimsætra

Vi kom snart til Skrimsvannet med den idylliske Skrimsætra. Der tok vi en liten rast og hvilte i sola. Helt utrolig vær for oktober å være. Vi fulgte stien videre nordover forbi Nedre, Midtre og Øvre Urdtjern, forbi Breidstulfjellet i vest for deretter å ta østover mot Styggemann (871 moh). Vi så denne nå med sin markante profil.

Styggemann

Det er et gammelt sagn som forteller at det bodde et troll i Styggemann. Trollet mislikte sterkt at folk rente ned hjemmet sitt, så det lå på toppen for å følge med. Hvis noen kom for nær, kastet den stein nedover mot Sørmyrsætra. Som andre troll var dette trollet også allergisk mot sollys, og da det engang ble overrasket av sol i alt gråværet ble det forstenet på toppen av fjellet. Sett fra sørøst på avstand kan man ennå den dag i dag se ansiktet tegne seg i fjellet.

På tross av dets beskjedne størrelse har det skjedd flere tragiske hendelser i Skrim-området. Både i 1894 og på begynnelsen av 1990-tallet forsvant det 6 år gamle gutter. Hans Torske ble ikke funnet før etter et år, mens Mads som var med sin far på fisketur ble funnet omkommet noen dager senere.

Andre tragiske hendelser kunne vi selv se levningene av da vi var på vei nedover igjen fra Styggemann etter en deilig avslappende rast der oppe. Rett ved Styggemannsnatten styrtet det den 1. august 1960 et jagerfly fra forsvaret og den 27 år gamle flygeren Finn Erik Andersen fra Oslo omkom. Vi fant rester av jetmotoren. Utrolig rart å se hvordan aluminium og rustfritt stål står imot tidens tann.

Oppe på Styggemann kom det etterhvert flere turgåere som hygget seg med utsikten både nordover til Kongsberg, vestover mot Telemark, sørover mot Vindfjell og østover mot Passebekk og Hvittingfoss.

Vi fulgte feilaktig rød skirute ned fra Styggemann og havnet en halv km for langt øst nedenfor Jotefjellet (765 moh) før vi fikk korrigert kursen og gjenfant den blåmerkede ruta som går mot Sørmyrsætra vest for Jotefjellet. Vi tok av østover før vi kom til sætra og kunne se målet for dagens tur: Store Kongstjern. Vi gikk til vi var på østsiden hvor vi fant en herlig plass for telt og bål.

Store Kongstjern

Etter litt opprydding av den velbrukte plassen, oppsett av telt og en enkel middag kunne vi sette på kaffekjelen, tenne bålet (med én fyrstikk selvsagt, vel om merke med medbrakt opptenningsbriketter) og virkelig slappe av mens sola gikk ned over Skrim. Det hadde vært en vidunderlig dag, riktignok utrolig gjørmete og myrete overalt, men været og området hadde vist seg fra sin beste side.

Bål, blues og Melkeveien

Akkompagnert av et sprakende bål, skinnet fra milliarder av stjerner og Geir Hovigs skurrende bluesakkompagnerte latter slurpet vi i oss kaffe og cognac. Kortbuksene hadde etter solnedgang måttet vike for dunjakke og langbukse, men for en avspenningsmetode! Kl 2200 la vi oss i teltet. Jeg våknet ved 0100-tiden og skrapte sammen glørne i bålet. Vi hadde laget et godt gammeldags V-bål med tykke tørre grankubber. Dette kunne vi nyte godt av morgene etter. Da var det bare å samle glørne litt og vips: morrabål!

En ny dag

Vi kom oss i klærne ved 0800-tiden, fikk bålet i stand, kokte oss kaffe og spiste frokost. Det hadde vært frost på natten og rimet dekket mye av omgivelsene våre. Men så snart sola fikk tak ble det borte. Selv den frosne gjørma på stiene måtte gi tapt for sola. Vi kom oss etterhvert avgårde øsover. Vi skulle holde oss på stien sør for Store Stølevann, men ikke så langt sør som Fantefjell.

Vi kom oss raskt til Stølesætra og videre til Svarttjern. Der tok vi lunsj i sola, før stien dreide sørøst og førte oss mot Omholtsetra. Her ble stien brutt av en voldsom utbygging. Magien var forsvunnet og vi kunne ta fatt på den siste kjedelige etappen inn i sivilisasjonen igjen. Vi kom oss etterhvert ned til parkeringsplassen og Skrim kapell, før vi gikk langs veien ned til veien som tar av fra Passebekk. Der ble vi hentet ca kl 1500 av en snill bror, lille Even og mor.

Stikkord Alan Kåsin, Skrimfjellet, Tur

Topptur

Ringstindane

– Satans sva! Helge Fonnum var klar i sin tale. Vi sto tett sammen på pinakkelen opp søreggen mot Søre Austabottind (2103 moh) og kikket bort på svaene og den massive hammeren før toppen.

Snøen drev, vinden ulte og tåka lå som en lett sommergardin over oss. – Vi er nødt til å snu, sa Fonnum, det er galskap å bevege seg ut på de svaene nå, det er altfor glatt og sleipt.

Retur

Vi tok den tunge avgjørelsen om å snu med fatning. Så sent på høsten var dette en sjanse å ta, og det hadde vært moro så lenge det varte. Vi kom oss over den meget smale og luftige eggen tilbake til Austbotntinden S2 (2020 moh) uten problemer og på løpende mellomforankring på samme måte som vi hadde kommet. Så labbet vi ned den lange steinura som var sleip av snø og regn, tilbake ned den lettgåtte lia og stien tilbake til bilen som sto langs veien mellom Årdal og Turtagrø, ca 500 meter fra bommen.

Vi kom sent kvelden før og sov godt i teltet ved veien frem til vi sto opp kl 0600. Det var kaldt og en del skyer når det lysnet. Nå var vi altså tilbake i bilen, og klokken var bare litt over 1400. Vi kjørte videre ned mot Turtagrø, men tok av til høyre innover Ringsdalen mot den lille jakthytta som står der inne. Der parkerte vi bilen, tok frem noen øl og slappet av utover kvelden. Kl 2000 gikk vi i soveposene og sov som guder frem til klokken slo alpin tid kl 0400 neste morgen.

Mot Ringstindane

Store Ringstinden rager med en fantastisk profil 2124 moh. En lang breleppe ender i et loddrett stup mot vest. Vi hadde i flere år siklet på denne toppen, og nå var tiden kommet. Været var dessverre ikke veldig bra, yr og tåke lå over teltet. Men vi trosset dette pluss mørket og kulden og kom oss opp. Vi hadde en lang dag foran oss og måtte komme igang. Planen var å ta alle de tre Ringstindane, Store, Midtre og Austre.

Kl 0730 sto vi noe rådville foran elven som renner innover Ringsdalen. Vi hadde leir på vestsiden mens stien går på østsiden. Vi orket ikke gå helt ned til demningen, så vi vasset etterhvert over uten å bli bløte. Vi gikk den tydelige og enkle stien innover Ringsbotnen med Midtre Ringstinden (2025 moh) rett imot. Denne så vi det meste av, mens Store var skjult av tåke. Etterhvert ble vegetasjonen erstattet av grovere stein, dekket av et lumsk moselag i det våte været. Vi karret oss over langs en spredt merket sti.

Tilslutt var vi inne ved bandet som skiller dalen fra fjellene. Her er det en bratt skrent som måtte klyves. Vi fant ikke normalruta opp her og måtte frem med tauet på de sleipe svaene. -Satans sva! sa Fonnum igjen, og jeg kunne ikke annet enn nikke. Allerede her var vi nervøse for tilbaketuren.

Vi kom oss opp med Fonnum i teten på løpende mellomforankring og Pampers Mountain. Vi ruslet fornøyde mot Ringsbreen, tok på stegjern og isøkser og tok korteste rute opp denne. Klokken var bare rundt 1000. Sprekkene var synlige så vi lot tauet ligge i sekken. Vi gikk diagonalt opp mot Gravdalsskard over bart fjell (fortsatt med stegjern) og ut i et deilig uføre av sprekker. Der fikk vi soloert noe før vi rotet oss inn i et sprekksystem og måtte gå en del tilbake og høyere opp på breen mot Midtre. Her er breen pepret av stein fra den bratte fjellsiden.

Store Ringstinden

Fra Gravdalsskard fortsatte vi oppover breen mot den fortsatt usynlige toppen. Vi gikk mer eller mindre i midten av breen, så i venstre kant forbi noen veldige sprekker, før vi gikk mot høyre før toppkneika. Denne så vi ikke før vi befant oss på 45 graders lett snødekket is 50 meter under toppen. Vi soloerte raskt opp disse meterne og kunne etter litt klyving på snødekket stein klappe toppvarden på hodet. I glimt forsvant tåken og vi kunne se rett ned på isbreen og dalen under oss. Endelig! Klokken var ennå ikke blitt ett, så vi hadde god tid.

Midtre Ringstinden

Vi rygget ned det bratte isfeltet og småløp ned breen tilbake til Gravdalsskard. Vel nede tok vi får første og eneste lengre pause på turen, spiste litt og så på forholdene nå som tåka lettet noe. Et vidunderlig landskap! Vi var klare for neste topp, Midtre Ringstinden (2025 moh). Vi fulgte vestryggen fra skardet oppover. Ca 2/3 oppe i fjellsiden må man klyve et godt stykke, grad 1-2, mot toppen. Vel oppe hadde vi en fantastisk utsikt mot Stølsmaradalsbreen rett under oss mot øst, snødekte Dyrhaugsryggen og Store Skagadalstind i øst, Stølsmaradalstinden (2026 moh) i sør, Ringsdalen i nord, og Store Ringstinden i vest. Vi undersøkte nøye mulighetene for å komme ned i øst, men det så uhyggelig bratt ut, med våte og mosedekte sva. Vi bet i oss traverstanken og gikk ned igjen samme vei som vi kom.

Austre Ringstinden

Vel nede tok vi igjen på oss stegjern og labbet rundt Midtre mot Austre Ringstinden (2002 moh). Vi angrep toppen rett sørfra og fant nok ikke den enkleste ruten opp, men fy for morsom klatring! Herlige bøttetak gjorde godt etter tidligere skuffelser med sva, og turen opp gikk lekende lett med grad 2 klatring. Tauet og noe annet utstyr lå igjen ved foten av fjellet. Etter en meget kort pause på toppen kom vi oss raskt ned igjen, klyvende, akende og småløpende på etterhvert tørre sva.

Hjemtur

Nede igjen samlet vi sammen utstyr og bega oss tilbake over breen. Vi kom oss over et felt med sprekker og begav oss ut på den bratte breleppa som ender på den flate delen av Ringsbreen vi kom inn på noen timer tidligere. Vi var dyktig slitne, og breen var tynn og oppsprukket, så soloeringen ned var ikke uten spenning. Konsekvensene ved eventuelle fall var også litt for store til å tenke på, med flere gapende sprekker under oss. Men vi kom oss da ned, ruslet over det flate partiet av breen, og sto snart overfor det vi hadde gruet oss til: returen ned fjellskrenten med sva. Heldigvis fant vi en slags sti ned, og alle tanker om rapell og annet tidkrevende slit kunne fare. Her var det enkel klyving nedover, om enn på våte sva. Klokken nærmet seg 1930 da vi begav oss de 4,5 km tilbake over ur og langs stier.

Like før vi var tilbake ved bilen valgte Fonnum en annen rute enn meg for å komme lettere over elven. Han gikk over noen grunner og langs vestsiden av elven. Jeg satset på å bli litt våt og vinne veddemålet om hvem som kom først tilbake. Det ble nok meg med noen få meter, men så vasset jeg også til skrittet i kaldt brevann.

Lykkelige la vi oss i teltet etter nesten 14 timer til fots og en deilig middag. Dagen etter brøt vi leiren og kjørte ned mot Turtagrø, hvor det store sjøslaget Fjellfilmfestivalen hadde gått av stabelen. Mange telt med fyllesyke fjellfolk i veldig riktige og rene antrekk. Vi var glad vi valgte toppturene!

Stikkord Helge Fonnum, Jotunheimen, Tur

Fisketur

Skitt fiske

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 25. august 2006
Ingen kommentarer til Skitt fiske

Øystein Sanne, Hallvard Lid og jeg trosset værutsiktene og bega oss onsdag etter jobb opp til Fagervannet i Nordmarka for å prøve fiskelykken.

Opptur

Vi parkerte bilen på Hønefoten parkeringsplass i nordenden av Maridalsvannet, slang på oss velfylte sekker og la i vei. Klokka var vel ca 1700. Stien mot Fagervannet er fin, og stigningen er upåklagelig. Svetten piplet fort frem i panna.

Nedtur

Så kom regnet. Det øste ned og vi ble gjennomvåte lenge før vi så vannet. Men etter litt over en times gange, og etter at terrenegte hadde flatet ut litt, viste det fagre vannet seg. Vi gikk på østsiden av vannet mot nordenden på gjørmete og våte stier. Tilslutt fant vi en godt brukt bål- og teltplass.

Opptur

Vi bakset i ca en time før vi hadde fått presenningen til å likne en brukbar gapahuk. Da sluttet det å regne selvsagt. Så pakket vi ut de tilsammen 6 fiskestengene våre og satte igang med matauk.

Nedtur

Vi så ikke ett skikkelig vak. Vi fikk ikke ett eneste napp. Vi så ikke snurten av noe som kunne likne fisk. Alt levende vi så var noen stokkender som så veldig forventningsfulle ut. Da vi ga de brød neste dag forsto vi hvorfor.

Opptur

Dermed fant vi ut at vi skulle lage oss kaffe. Primusen ble dratt frem og kaffen kokt. Fornøyde la vi kalde hender rundt varme kopper og lykken sto ikke til å styre da Øystein dro frem en halvflaske cognac.

Nedtur

Så skulle vi lage bål. Vi fant ikke en eneste tørrgran eller noe annet dødt tre i mils omkrets. Skogen var ribbet for alt brennbart. Vi rasket sammen det vi klarte av levende og vått trevirke, fant litt våt never, saget og kløvet småkubber. Så kom det store øyeblikket. Etter uker med regn skulle veden brenne.

Opptur

Og vi klarte det! Med én fyrstikk slik Lars Monsen foreskriver. Vi klarte å holde bålet ved like i flere timer mens vi spiste pølser og drakk mer cognac. Det varmet aldri noe særlig, men gav oss lys i den mørke augustnatten uten måne. Ved midnatt la vi oss under gapahuken.

Nedtur

I løpet av natten regnet det så det sprutet, men om morgenen var det opphold. Vi spiste frokost, pakket sakene og la i vei nedover tilbake til bilen. Stien var ikke mindre gjørmete enn sist, og turen tok en time denne gangen også. Vel nede ved bilen gikk turen rett tilbake til Marienlyst, inn i dusjen og rett på jobb.

Stikkord Hallvard Lid, Nordmarka, Øystein Sanne, Tur

Fjelltur

Over Åsbøfjell

Åsbøfjell er et lite fjellområde i Nore som ligger mellom Breiset og Åsbøgrend, vest for Norefjorden som ligger som en lang tarm i øvre del av Numedal. Vi tok en tur dit.

Min mor er fra en liten gård som heter Sælebakke, langt oppe i Åsbøgrenda. Hun sa fra seg odelsretten og det ble min tante Gunhild og hennes mann Birger som skulle drive gården. Nå har deres sønn Ole Gunnar tatt over. Pia hadde ennå ikke vært å besøkt disse slektningene mine, så nå mente vi det var på tide.

Til fjells

Fredag reiste vi til hytta vår på Dagali, mine foreldre Alan og Ingrid, og Pia. Lørdag fikk vi i hus et anseelig mengde ved som har tørket ute etter den store vedhøsten i fjor. Det var et godt slit som ble behørlig feiret utover kvelden. Dagen etter, på søndag, pakket vi tingene våre og reiste nedover til Norefjord.

Mot Breiset

Vi parkerte en bil på Sælebakke før vi kjørte sørover igjen til Norefjord, passerte sentrum der og sørover mot Eidsstryken. Rett vestover går det der en vei mot hytteområdet Breiset. Vi kjørte på smale grusveier først vestover, så nordover inn til Breisetvannet som ligger på 858 moh. Vi parkerte bilen og la i vei østover mot et lite vann på 928 moh. Her inne ligger Selabaksetra som tidligere var i familiens eie.

Mot Sprengstjønna

Vi kom etterhvert inn på stien som går opp lia mot to små vann sør for Brennatten (1217 moh). Her hadde fatter overnattet for mange år siden og fått fin fisk. Vi fant utrolige mengder med blåbær og spiste oss lei på det. Litt molter fant vi også. Vi gikk videre mot Sprengstjønna (1110 moh). Det ene av disse vannene danner bandet mot en liten dal opp fra Åsbøgrend. Her spiste vi og kokte oss kaffe.

Mot Langevann

Fra Sprengstjønna gikk vi nå rett nordover mot Langevann (1107 moh). Vi fulgte vannet på østsiden et godt stykke før vi tok av mot Rosetvannet (1040 moh). Så var vi allerede på vei ned fra fjellet og gikk gjennom gammel granskog langs Rosetåi.

Sælebakke

Etter et godt stykke kom vi ned på veien som går rundt Åsbøgrand. Vi fulgte denne først nordover til Bakke før vi gikk sørover til Sælebakke. Der ventet det oss deilige vafler, is og kaffe. I tillegg til godt menneskelig selskap fikk vi oss stifte bekjentskap med bondegårdens store kjøttfe. Pia kan skrive under på at det var spennende.

Stikkord Alan Kåsin, Åsbøfjellet, Ingrid Kåsin, Tur

Topptur

Over Kalvehøgde

Endelig var Pia Lyche og jeg kommet oss opp til Jotunheimen. Været var nydelig og planen var klar: først opp til Rasletind, deretter så mange 2000-metere som vi orket.

Fredag

Vi tok tidlig helg kl 1400 og kjørte oppover forbi Fagernes og Beitostølen før vi landet 500 meter unna Valdresflya vandrerhjem på en rasteplass. Der satte vi opp teltet, tok frem et par kalde pils og koste oss kostelig utover kvelden. Vi hadde litt problemer med å finne godt vann rundt der så man bør huske å ta med vann.

Lørdag

Vi sto opp kl 0700 lørdag til et nydelig vær. Vi spiste frokost og pakket sekkene for tur. Vi skulle ta med telt og annet utstyr og etablere basecamp inne ved Raslet ved et vann som bare bærer navnet 1798, rett under Rasletinden. Vi rotet oss litt inn i Fisketjerni, men kom oss etterhvert opp i det som betegnende nok heter Steindalen. Stein og atter stein. Der så vi et par som valgte å gå rett opp fjellsiden mot Austre Rasletinden (2010 moh) til venstre for et umerket snøfelt. Denne ruten står beskrevet som en direkte variant i høyre kant av snøfeltet som er merket på kartet.

Vi kom etter en stund inn til 1798. Man bør holde hardt mot sør, noe vi ikke gjorde, for å unngå de verste steindyngene. Vi var ved vannet ca kl 1300, satte opp teltet på en liten flekk med småstein og lagde oss lunsj. Litt senere var vi på vei med kun en dagstursekk opp et snøfelt litt øst for skaret mellom Rasletinden og Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Vi hadde med et par staver og et par stegjern fordi vi fryktet snøfeltet mellom Mugna og Austre Kalvehøgde, noe som viste seg å være ikke helt ubegrunnet, ei heller så farlig.

Rasletinden

Så var vi plutselig oppe på Rasletinden (2105 moh). En helt utrolig enkel 2000-meter, men det var en god følelse med god utsikt å stå der oppe. Vi lot være å gå bort til Austre fordi vi ønsket andre topper mer, og ville ikke brenne kruttet for tidlig. Flere andre hadde tatt turen opp i det nydelige været. Det var nærmest vindstille, men noe dis. Toppen har en primærfaktor på over 50 m, og er dermed en skikkelig 2000-meter. GPS-koordinater: 0483950 – 6806850.

Kalvehøgde Øst 2

Vi ruslet ned igjen og bort til neste topp, Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Denne har bare en primærfaktor på 15 m og er å regne som en liten knaus på veien bort til Mugna. GPS-koordinater: 0482450 – 6806200.

Mugna

Så kom turen til Mugna eller Kalvehøgde Øst 1 (2159 moh) med en primærfaktor på 25 m. Her unnlot vi av tidshensyn å ta turen bort til Munken (2105 moh). GPS-koordinater: 0481750 – 6806950.

Austre Kalvehøgde

Så kom turen til en skikkelig 2000-meter igjen, Austre Kalvehøgde (2178 moh). Toppen ble første gang besteget i 1820 av C. P. B. Boeck og B. M. Keilhau. Utsikten nordover begynte å ta seg skikkelig opp! GPS-koordinater: 0481150 – 6806450.

Midtre Kalvehøgde

Vi gikk videre langs ryggen og kom til Midtre Kalvehøgde (2122 moh) med en primærfaktor på 25 m. GPS-koordinater: 0480500 – 6806050.

Vestre Kalvehøgde

På Midtre måtte vi ta en avgjørelse. Vi kunne enten gå som planlagt sørover til Nørdre Kalveholotinden (2019 moh) som er en skikkelig 2000-meter, eller vi kunne gå videre langs ryggen bort til den langt høyere Vestre Kalvehøgde (2208 moh) som også er en skikkelig 2000-meter. Vi valgte sistnevnte. Høyt der oppe kunne vi skimte Torfinnsbu nede ved Bygdin og vi kunne se rett bort på Kvitskardstinden som vi besteg i fjor høst. En helt fantastisk utsikt også mot Torfinnstindane og nordover mot en helt utrolig mengde topper. GPS-koordinater: 0479725 – 6806650.

Nedover

Så var toppene i boks og vi begynte nedstigningen. Vi måtte følge ryggen tilbake helt til Kalvehøgde Øst 2 pga. et dypt søkk i fjellet som heter Kalve-holone som ligger rett øst for Nørdre Kalveholotinden. Der brukte vi flere snøfelt for å komme oss hurtigere ned til 1798 og teltet. Det var deilig å se det lille grønne krypinnet etter 12 timer på farten. Pia hadde vært tøff hele dagen, men nå var hun dyktig sliten og var glad for litt mat servert inne i teltet.

Søndag

Søndag opprant enda finere enn lørdag og vi tok oss god tid med frokost. Men etterhvert var vi pakket og klare for hjemturen. Denne gangen holdt vi oss klokelig etter forslag fra Pia lenger sør og nærmere en topp som heter 1854. Dette sparte oss mye tid fordi steinene er mindre der. Så tok vi etter denne toppen rett sørover ned langs et snøfelt nesten rett over Rasletjernet. Langt her oppe på dette store snøfeltet sto det en gruppe reinsdyr. Helt utrolg hvordan de klorte seg fast i bratta. På vei ned så vi flere etternølere som løp skremte i alle retninger.

Vel nede på sletta var det bare å følge draget og etterhvert stien til Valdresflya vandrerhjem. En helt fantastisk tur!

Stikkord Jotunheimen, Tur

Fjelltur

Grunnstoffet og meningen med livet

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 30. juli 2006
Ingen kommentarer til Grunnstoffet og meningen med livet

Hovden er et meget pent lite fjellområde øverst i Setesdalen som grenser mot Hardangervidda ikke langt fra Haukeligrend. Pia Lyche og jeg tok oss en tur dit i nydelig sommervær.

Onsdag

Om morgenen onsdag den 26. krabbet vi ut av teltet på campingplassen Hovden Fjellstoge til et nydelig vær. Vi pakket sekkene, kom oss i bilen og kjørte bort til Hovden Skisenter. Vi parkerte bilen, og tok skiheisen opp nesten til Storenos (1198 moh). I grunn herlig at vi hadde denne muligheten, så slapp vi å gå slepa oppover som er litt traurig. Ca 1130 sto vi altså på toppen og hadde hele lille Hovden foran oss. Vi valgte å følge en sti som etter sigende skulle være blåmerket innover mot Krossloskardet.

Vi gikk feil og havnet nede ved Fisketjønni. Der spiste vi lunsj, orienterte oss skikkelig og fant veien over Skyvasskardet som ligger i den lille fjellkjeden Veggine. Da begynte allerede dagen å komme på hell og vi fant oss en nydelig halvøy ute i Hellerstjønn som nattens fjellhotell. Der slappet vi av, fisket fånyttes og observerte sauenes underlige forflyttninger.

Torsdag

Neste dag opprant like vakker som den foregående og vi spiste frokost i frydefull fred og frihet. Så pakket vi sekkene og gikk én km rundt vannet og ned til stien mot turisthytten Sloaros. De 4 km gikk fort og vi var fremme til en tidlig lunsj. Vi kjøpte oss litt proviant og snakket med hyttevakta. Så gikk veien videre langs stien mot vest, langs Den lange tjønni og Fisketjønn.

I enden av Fisketjønn tok vi av på en meget sparsommelig merket sti innover mot Langvatns nordvestlige bredd. Der skulle det være såkalte molybdengruver fra forrige århundre. Vi aktet å slå leir der for natten. Stemningen var trolsk og historisk når vi kom ned mot de forlatte gruvene og huset like ved. Vi lot for øyeblikket gruver være gruver og fant oss en nydelig teltplass på en holme ute i Langvatn. Jeg fisket litt og fikk faktisk en liten ørret som jeg stekte og spiste med stor appetitt.

Fredag

Fredag sto nok en gang i solens tegn, og vi pakket sekkene etter en behagelig havregrøtsfrokost og la i vei bort til gruvene. Der rotet vi rundt, fant stener med spor av molybden og tok bilder. Molybden er et grunnstoff med atomnummer 42. Tankene førte meg raskt til bøkene «The Hitchikers Guide To The Galaxy» av Douglas Adams og de bevisste veseners søken etter meningen med livet, og det noe nedslående svaret etter millioner av år: 42.

Tross alt var det ikke svaret det var noe galt med, men spørsmålet. I dette tilfellet var det hverken noe galt med spørsmålet eller svaret. Vi hadde det herlig. Etter en tid tok vi sekkene på ryggen og gikk videre. Vi fulgte fortsatt stien vestover forbi det vestligste hjørnet av Langvatn under Storhellerhalsen (1215 moh), før vi fulgte vannet videre sørøstover mot Langevasskilen. Denne rundet vi på sørøstsiden og kom tilbake til Langvatn.

På veien fikk vi fisket litt og badet. Vannet var faktisk ikke så verst. Vi fant oss en fin vik ute på en odde hvor vi satte opp teltet. Vi fisket mer og jeg dro opp tre fine ørreter som havnet i steikepanna. Kvelden var nydelig.

Lørdag

Nok en herlig dag. Vi spiste havregrøt, brøt leir og gikk videre langs Langvatns sørlige bredd med sikte mot sørsiden av Juvshellerkollen (1147 moh) hvor stien mot Sloaros går. Vi traff på stien og la i vei nedover mot Hovden igjen. Det er ca. 12 km fra Juvshellerkollen til Hovden. Siste del av turen går over i en slepe fra Krossloskaret. Denne delen av turen er den minst morsomme, og vi var glade og slitne da vi så bilen igjen på parkeringsplassen nede ved skisenteret.

Vi tok turen ned til Hovden sentrum, kjøpte mat og drikke, og fant en campingplass sør for Haukeliseter hvor vi overnattet. Dagen etter kjørte vi tilbake til Oslo. En deilig tur, og definitivt meningen med livet!

Hytte: Sloaros
Wiki: Molybden

Stikkord Hovden, Tur

Fjelltur

Alene over vidda

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 20. juli 2006
Ingen kommentarer til Alene over vidda

Ferdselsveien over Hardangervidda fra øst til vest og vest til øst har en aura av eventyr og gammel tid. Men trass i den moderne tids vidunder står én ting fast: det er kortere å gå over enn rundt.

Dag 1

Hvorom allting er så befant jeg meg under kveldssola alene med tung sekk oppe i lia vestenfor familiens hytte mellom Torsetlia og Vasstulan på Dagalifjell. Dagalifjell ligger i randsonen av Hardangervidda øst, som en myk forlengelse av denne. I sørvest stikker Jønndalen med Solheimstulen seg inn i Hardangervidda.

Klokka var nærmere 2000 og planen var å telte der jeg hadde teltet noen uker før, forbi Syningan, oppe ved Damvatn, ved det som heter Nedre Kroktjønne. Dit er det ca 12 km. Oppe i lia ser jeg en fantastisk vakker hjort med store horn trippe grasiøst over toppene. Med dens ensomhet og styrke velger jeg den som min talisman for turen.

Dag 2: Mot Ulveli

Neste dag opprant klinkende klar, men med ganske sterk vind. Jeg trasket forbi Falketind og sørover ned mot Tøddølsvatnet uten stier. Stien fra Torsetlia er nemlig en «blindvei» som ender på Grotbekk ved Ossjøen. Jeg går mot en slepe som slår seg sammen med slepa fra Solheimsstulen. Slepa starter ved Tøddølsvatnet og en liten demning der. Jeg ser et lavvotelt der, men ingen folk. Allerede nå angrer jeg på at jeg tok plaststøvlene på meg. Det gnager. Men gjort er gjort.

Over Dyregravshallii blåser det sterkt imot og det duskregner. Jeg går i shorts, hardshelljakke med hetta på og vanter. Skarsvatnet skummer hvitt. Dagen går fort, og med slik vind og tidlig på turen velger jeg å slå meg til ro på Ulvelilægret. Klokken er rundt 1500. Jeg har gått ca 18 km.

Ulvelilægret er en meget enkel steinbu i DNTs eie, uten forsyninger, men med ovn. Et par madrasser og et ullteppe finnes der. Vann er ikke så lett å finne, men er å få tak i sør nede på myra. Men ikke minst finnes boka «90 dager på loffen på Børgefjell» av Lars Monsen der. Jeg leste den med fryd og ble ytterligere inspirert. Det ble en kald kveld. Vinden ulte utenfor og steinhytta holdt på kulda.

Dag 3: Mot Rauhellern

Dagen etter var noe roligere hva vind angår, og med en herlig blå himmel. Jeg la ivei i retning Rauhellern, som etter sigende skulle befinne seg 6 timers gange unna. Trolig er disse tidsangivelsene fra Turistforeningens side noteringer av verdensrekorder. Forsåvidt motiverende, men også farlige. Det tok meg i alle fall ca 7,5 timer med én kort rast å komme til Rauhellern, og jeg er ikke akkurat pensjonist. Avstanden er på ca 23 km.

Rauhellern er et meget vakkert sted beliggende ved den store Langesjøen som dessverre er i privat eie med fiskeforbud fordi de som eier det fisker for føden. Jeg kom til Rauhelleren i middagstiden og kunne ikke motstå fristelsen. Der fant jeg blant aspargessuppe, kjøttgryte og sjokolademousse selskap av to par Fredrikstadborgere. En pils eller to med hyggelig passiar over kartene, så strøyk jeg på dør ut av sivilisasjonen for å finne en teltplass langs Flotatjønne eller Langesjøen. Jeg gikk et par km før jeg fant en liten odde som stikker ut i Langesjøen. Natta var kald og rimen dekket teltet i morgentimene Jeg ventet til det fikk smeltet og tørket, spiste min havregrøt, tapet bena, pakket og kom meg avgårde.

Dag 4: Mot Sandhaug

Turen mot Sandhaug var kanskje den vakreste på hele turen, i alle fall på østvidda. Et herlig vær, litt bris for å holde myggen unna, og et utrolig terreng. Noe kuppert i begynnelsen og på slutten, men mellom Nibbenuten og Reinsmyrtjørna var det VIDDE! Jeg spiste både lunsj og middag på turen, noe som innebar kokekar etc. frem to ganger siden jeg ikke hadde med annet enn tørrmat. Jeg møtte tre mennesker og en hund på veien. Det tok meg ca 9 timer å gå de ca 22 km til Sandhaug. Sandhaug var ok, det stinket litt utenfor der, og hadde campinggebyr, noe jeg ikke liker. Jeg slappet litt av inne, kjøpte noe sjokolade og gikk et par km videre for å telte. Der traff jeg turens store myggsverm, men sov godt i teltet. Endelig var jeg over på den siden av mitt Hardangerviddakart som dekker den vestlige delen!

Dag 5: Mot Besså og Litlos

De ca 7 km langs Nordmannslågen bort til Besså fra Sandhaug er gjort på 1,5 time slik det er angitt. Jeg ruslet helt ned til seteren og kjøpte 4 skiver grovt brød med brunost og en kopp kaffe. Solen skinte nok en gang og vertskapet satt ute på tunet Det ble en hyggelig passiar over herlig avveksling på matsiden. Så gikk turen videre mot Litlos. Landskapet var nok en gang meget vakkert. Litt mer kupért enn før, flere små vann. Også denne gangen laget jeg meg middag mot slutten av etappen. Det var en lang etappe på ca 20 km. På slutten, opp mot Holken var jeg rimelig sliten og lei. Klokka dro seg også mot 2100. Jeg møtte to mennesker på veien. Litlos overrasket meget positivt. En god del folk der, og unge folk som drev stedet. Jeg spiste en pose potetgull, kjøpte litt sjokolade, mer sportstape og fiskekort for to dager før jeg gikk 1 km videre langs osen mellom Litlosvatnet og Kollsvatnet. Der slo jeg opp teltet og sov som en sten.

Dag 6: Mot Tyssevassbu

Dette skulle bli den verste dagen på turen. Jeg våknet opp med rimet telt og et vekslende grått vær. Litt regn var i lufta og det blåste friskt. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til Litlos og vente på været, men jeg lot meg ikke friste. Isteden pakket jeg teltet og la ivei. Så kom regnet. Jeg hadde sterkt motvind og regnet rett i trynet. For det meste duskregnet det, men det var også lange perioder med skikkelig regn. Jeg hadde pakket lett, noe som ikke innebar regntøy. Min etterhvert gamle GoreTex-jakke holdt ikke lenge, ei heller den tynne microfiberbuksa mi. Det ble bitterlig kaldt og vått. Tryggheten var selvsagt at jeg bar huset mitt på ryggen, og kunne trygt presse meg. Dette handlet mest om mentalitet.

Jeg slet mest nedover Sledalen. Der regnet det som verst og jeg måtte skifte innerklærne på overkroppen. Ved Oddvyrevatnet leste jeg en plakett om et fly med jegere som for mange år siden styrtet med bare én overlevende. Det hjalp ikke på mitt noe dystre sinn. Men da Nonskorvatnet kom i sikte skjønte jeg at jeg ville klare det. Jeg hadde nemlig et sterkt ønske om å kunne tørke klær inne på en hytte denne kvelden. Ved den lille bua langs bredden midt på vannet tok jeg på en ekstra underbukse i ull, stappet lua nedi til ekstra beskyttelse og gikk på videre. Jeg var i alle fall varm og tørr på føttene. Ved enden av vannet måtte jeg vade over innoset. Dette hadde jeg grudd meg noe til siden det regnet såpass mye og vannet steg. Men dette gikk smertefritt, og jeg var tørr på bena også etterpå. Her er det også at stien skiller seg mot Torehytten. Turen som etter sigende til nå skulle ha tatt 4 timer hadde nok tatt en time ekstra. Det skulle også vise seg at de siste 2 timene skulle bli flere. For det var nå det virkelig ble kupért.

Og ikke bare kupért, men også sleipt med mange store snøfelt som måtte krysses, litt klyving og ikke minst: nå kom også tåka. Heldigvis var det bra merket med varder, men sikten var ikke mange meterne. Terrenget ble mer og mer uhyggelig, mørkt fjell med lite vegetasjon. De siste meterne langs det vannet som ligger inntil Tyssevassbu var regelrett bratte og skremmende. Tanke på å falle utfor der var ikke hyggelig. Jeg hadde ikke møtt folk hele dagen og det lyste heller ikke fra hyttene, som jeg såvidt kunne se konturene av. Men jeg kom meg forbi og opp til hyttene. De sto begge tomme og jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle velge. Radioen på hovedhytta gjorde utslaget. Jeg hentet vann og hogg ved, kledde av meg det våte, satte på radioen og lagde meg kjøttkaker. Du store fryd, så deilig! Selv folkemusikktimen var fett å høre på! Jeg hadde gått 8 eller 9 timer gjennomvåt i ca 18 km. Jeg leste og lyttet på radioen sent den kvelden mens klærne tørket. Hyttene har jo også strøm siden de er overdratt fra kraftselskapet Tyssefallene. Skikkelig luksus.

Dag 7: Mot Tyssedal

Neste dag opprant med strålende sol! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg hadde faktisk regnet med å måtte tilbringe en dag ekstra der oppe. Men nå kunne jeg legge i vei på den siste etappen. Dette var også dagen for å prøve fiskelykken. Dette ble virkelig høydepunktet på turen. Et fantastisk vakkert og kupért landskap med massevis av små vann hvor snøfeltene stakk blå ned i. Etter noen km måtte jeg prøve stanga. Det tok ikke lang tid før det nappet og jeg dro en flott ørret opp. Jeg flyttet meg litt lenger langs vannet og dro opp en enda større ørret! Så gikk jeg litt videre før jeg ikke kunne dy meg igjen og måtte prøve et kast. Da dro jeg i land den største ørret jeg har fisket. En nydelig rugg. Dermed var middagen reddet.

På kartet står det at denne turen skal ta 2 timer ned og 7 timer opp. Dette er definitivt feil! Det skal nok være 6 timer. Jeg brukte nok ikke så mye mer i gangtid, men da er man bare nede ved Ringedalsvatnet og ikke helt nede i Tyssedal. Etter Storenuten, langs Trombeskarhøgdi og ned Grytenuten er det meget bratt, noe som verker godt i slitne knær. Oppe i lia der møtte jeg de første menneskene den dagen, to par på vei oppover. Så kommer man ned i et hyttefelt som ender i trallebanen Mågelibanen. Banen er 985 meter lang, og går ca. 400 meter rett til værs. Jeg visste ikke om jeg kunne gå ned banen til fots så jeg fant stien ned fjellsiden. Satan, så bratt! Klokken var vel blitt ca 1800 og jeg var dyktig sliten etter 18 bratte km. Da jeg endelig kom meg ned til Ringedalsdammen rant svetten. Så forsvant sola fra denne dype dalen og jeg hadde 6 km asfaltert vei ned til bygda. Jeg tenkte på å haike, men forbannet meg på at jeg skulle gå alle meterne til Tyssedal. Som sagt så gjort. Det tok meg et par timer, men jeg fant mye stor og fin markjordbær på veien, så det var ikke så verst. Vel nede i dalen fant jeg Tyssedal hotell, innlosjerte meg der, fikk mast meg til middag og la meg i deilige dyner. Himmelrik.

Dag 8: Hjemover

Etter frokost neste dag tok jeg buss til Odda, kjøpte meg en t-skjorte og nye sokker. Man kan si jeg stinket litt. Så tilbrakte jeg noen timer i sola over et par øl og pizza på Peppes Pizza like ved der Haukeliekspressen stopper. Kl 1515 er jeg på vei tilbake over fjellet, og kl 2230 kan jeg humpe inn døra hjemme etter en drosjetur fra Asker. For en tur! Anbefales på det varmeste. Særlig følelsen av å gå ut døra på hytta og etter noen dager befinne seg på vestlandet er minneverdig. Jeg hadde gått tilsammen ca 144 km på 7 dager. Ikke allverden, men jeg var alene og bar tungt. Sekken veide nok sine 20 kg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelilægret – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal

Hytte: Ulvelilægret
Hytte: Rauhelleren
Hytte: Sandhaug
Hytte: Besso
Hytte: Litlos
Hytte: Tyssevassbu
Tyssedal

Stikkord Hardangervidda, Tur

Fjelltur

Om å møte Veggen til fjells

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 19. juni 2006
Ingen kommentarer til Om å møte Veggen til fjells

Noen ganger treffer en roman meg med voldsom styrke. Livet er så lunefullt. Plutselig står man der med sitt eget liv partert og i slintrer istedenfor romanen man holdt i. Jeg dro altså til fjells.

Min sinnstilstand var ikke av de beste. Jeg trengte å komme bort fra alt det jeg egentlig burde forsonet meg med. Flukten ble da også vakrere enn strengt talt god. Jeg møtte nemlig Veggen. Mine deiligste møter med litteraturen har vært der jeg har hatt et inderlige ønske om svar på mine spørsmål. Denne gangen fikk jeg svar. Veggen er skrevet i 1962 av Marlen Haushofer. Dens ytre ramme omhandler en middelaldrende kvinne som reiser til en avsidesliggende jakthytte. Like etter innser hun at hun er fanget inne i dette vesle, ubefolkede området av en usynlig vegg. Det er umulig å komme seg ut. Hun prøver å tilpasse seg livet der alene, kun med selskap av en hund, en katt og en ku.

Nærhet

Jeg reiste til Dagalifjell i randen av mektige Hardangervidda med tung sekk og et ønske om å få være alene med mine tanker og naturen. Jeg så ikke ett menneske hele helgen, og resten av verden var som avskåret fra meg. I romanen var radioen stilnet. For meg var det ikke dekning på mobilen. Som hovedpersonen i boken kunne jeg fiske for å skaffe mat. Men i motsetning til henne kunne jeg reise tilbake.

Romanen handler om nærhet, ønsket om nærhet, og om fraværet av nærhet. Den handler om det egoistiske ved nærhet, om det krevende med nærhet, og om det moderne samfunnets redsel for nærhet. Den handler om livets prøvelser, livets faser, årstidene de fleste av oss ikke lenger bryr seg med. Den handler om savn, om utfordringer, om hjelpeløshet, om kjærlighet og om livets tomhet i fravær av andre levende vesener.

På reise

Romanens hovedperson får tid til å speile seg i kuas dype øyne, hun ser seg selv som den moren hun har vært i henne, hun ser sitt nye jeg i hundens hengivne naivitet, hun ser sin egen rastløshet og avsky for ansvar i kattens nattlige eskapader. Hun kommer så nær seg selv i all sin ulykke og transformeres. Hun er på en indre reise.

Jeg er også på reise, en reise som både foregår inne i meg og i et fjellområde jeg er meget glad i. Jeg reiste opp til familiens hytte på Dagalifjell fredag etter jobb. Omtrent kl 2200 la jeg i vei fra hytta og vestover mot Syningan, et kjent turmål for hytteeiere i området. Denne gamle seteren ligger ca. 8 km fra hytta vår. Kvelden var lys og været var nydelig. Jeg bestemte meg for å følge stien forbi Fyrtjønne og ta av mot Nedre Kroktjønne. Der tilbrakte jeg en vakker natt i teltet.

Hardangervidda

Tidlig neste morgen var været fortsatt ikke så verst. Jeg pakket sekken og beveget meg fra sørøstenden av vannet til vestsiden hvor det var en etablert bålplass. Der tente jeg bål og kokte meg kaffe. Frokosten smakte vidunderlig. Jeg fant etterhvert igjen stien og gikk raskt ned mot Syningan. der hadde jeg en kort rast før jeg beveget meg gjennom et lite fjellbjørkfelt innerst i Tøddøldalen, en liten dal som er en avstikker nordvestover fra den mer kjente Jønndalen hvor Solheimstulen befinner seg innerst i.

Så hadde jeg tråkket over grensen fra Dagalifjell til Hardangervidda. Jeg gikk stien over åsen ved Skrivenuten (1227 moh). For litt over en måned siden gikk jeg over her på ski med retning mot der jeg nå hadde kommet. Hele landskapet var forandret. Der hvor det før hadde vært vinter var det nå tidlig sommer i blomstring. Jeg gikk ned i dalen på baksiden av Skrivenuten, forbi et idyllisk lite vann, over der hvor vi så revespor i snøen, og forbi der fatter trodde han så ulv. Så kunne jeg se rett ned på Damtjønne. Dette vannet er demt opp i sørenden og har et hull i fjellet hvor vannet føres til kraftverk nede i Numedal. Litt nordvest for dette vannet ligger et nesten urørt vann som heter Tjønnegrøtjønnan. Det ligger et lite båtskur der. Dit gikk jeg.

Fjærmygg og ørret

Jeg slo opp teltet og suget inn naturen. For et herlig sted! Fjærmyggen surret og ga et riktig bakteppe for vakene ute på vannet og lyden av sluken som treffer vannskorpa. Jeg skulle nok hatt fluestang med, men ennå har jeg ikke fått kjøpt meg det. Det var ennå tidlig på dagen og jeg hadde all verdens tid. Jeg leste, fisket, spiste litt, slappet av. Høydepunktet var selvsagt da jeg dro opp en vakker ørret. Den smakte fortreffelig stekt i panna.

På ettermiddagen kom det regnet som var ventet. Jeg skyndte meg inn i teltet og leste videre. Regnet trommet på teltet. Etter et par timer ga det seg og sola skinte på et nyvasket høyfjell. Jeg tok meg en tur opp på Falketind (1241 moh) som ligger ennå mer mot vest, og rundt Damtjønne. Utsikten var fantastisk.

Over Veggen

Neste dag våknet jeg meget tidlig av regnet. Jeg trodde det var senere enn det var, men gadd ikke sjekke klokken før jeg hadde gått en stund hjemover etter at regnet holdt opp. Den viste 0800. Jeg hadde rukket å spise frokost, lese litt og pakke sekken. Turen hjem var enkel, og ved 1100-tiden kunne jeg slenge sekken på hyttegulvet. Det hadde vært en deilig tur, både for kropp og sjel. Jeg hadde kommet meg over Veggen.

Veggen

Stikkord Hardangervidda, Tur

Fjelltur

Vår på Holtefjell

Etter det som føltes som uker med regn og atter regn var det godt å våkne til en skinnende blank og kald vårdag i Kongsberg. Min far Alan Kåsin og jeg skulle se hva Holtefjell kunne by på.

Vi er begge nye til Holtefjell selv om avstanden ikke er lang fra Kongsberg. Holtefjell ligger i Flesberg og Øvre Eiker kommune og grenser på det nærmeste mot både Kongsberg og Hokksund. Vi planla kun en rundtur på en dag og startet ved Ulland i Lurdalen. Der parkerte vi bilen og tok oss frem med sykkel tre km til sørvestenden av Bjørvannet. Der låste vi syklene og tok bena fatt.

Vi gikk rett nordover mot Søndre Øyevannet over våte myrer. Vi fulgte vannene, fisket litt (fikk et par småfisk), spiste fisk, og ruslet videre. Turen ble en rundtur i de sentrale delene av Holtefjell. Utpå ettermiddagen fant vi igjen syklene og tråkket tilbake til bilen. På Raumyr stod grillen klar.

Stikkord Alan Kåsin, Holtefjell, Tur

Skitur

Vårløsning

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 8. mai 2006
Ingen kommentarer til Vårløsning

Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.

Turen gikk nok en gang til Fagerheim inne på Hardangervidda. Denne gangen var målet familiens hytte på Dagalifjell. Mellom oss og hytta var det ca. 6 mil med potensielt råtten snø og overvann.

Avmarsj

Min far Alan Kåsin og jeg ankom Fagerheim lørdag kl. 0930. Der sto det allerede ca. 120 bikkjer å hoppet i selene med sleder bak. 20 hundespann var klare til å gi turister opplevelsen av norsk fjellheim. Kl. 1000 la vi i vei foran de fleste av hundespannene. Det var nesten ikke mulig å snakke på grunn av hundeglammet. De tok oss selvsagt fort igjen, og vi ble gående nesten helt frem til Heinseter i bikkjemøkk. Men solen stekte, snøen var fin, klisteret satt som støpt og formen var ikke så ille som jeg først tenkte. Vi holdt god fart innover Veslekrækkja og etterhvert over øvre Hein. Her var isen blå av overvann, så det var bare å holde seg i løypa. Nesten over vannet kom hundespannene oss i møte igjen, og vel over var vi alene på vidda. Vi tok oss en rast på en barflekk. Herlig.

Geitsjøen

De første 12 km hadde gått fint og vi la med godt mot oppover de lange bakkene fra Heinseter. Etter ca. 4 km tok vi av vekk fra hovedløypa og fulgte noen gamle scooterspor mot Geitsjøen. Dette vannet er ganske stort og tanken var å komme seg rett over til Geitsjøhytta. Dette viste seg umulig pga. alt overvannet. Hele sjøen lyste blått mot oss da vi så den. Vi bestemte oss for å koke oss ertesuppe til lunsj, slik at vi etterpå kunne gå rundt vannet.

Vadeliv

Vi holdt oss langs den vestlige bredden av vannet. Der renner det vann inn i sjøen fra den noe høyereliggende Langsjøen hvor Rauhellern turisthytte ligger. Det var først her vi forsto at dette kunne etterhvert bli en fuktig og strabasiøs tur. Vi måtte nemlig vade over denne våryre bekken, noe som ikke er noe problem på sommeren, men som er noe helt annet når isen demmer opp vannet. Vi oppdaget i alle fall at klister har sine store fordeler når man skal vade bekker. Det gjør det mye lettere å stå på stenene. Pulkene oppførte seg også meget godt i vann, men siden de er åpne ble det en del vann som la seg under pakksekkene og gjorde sitt med noe utstyr.

Skrykken

Vi fulgte sommerstien sørøstover mot broen over Lågen. Nå var det langt på dag og snøen var blitt svært råtten. Derfor var det meget slitsomt oppover i lia. Men vi kom da tilslutt til broen. Like ved denne var det vi året før hadde slått leir. Nå ville vi utnytte lyset og gikk videre langs Hølen, Langevannet og Skrykken. Dette føles som den lengste strekningen på veien.

Ulvelilægret

I østenden av Skrykken fulgte vi løypa videre der den runder og går mot Ulvelilægret i nordøst. Vi passerte Ulvelihytta hvor vi året før så folk, og fikk etterhvert Skarvsvatnet i syne. Ved dette vannet hadde vi på sommeren 5 år før stått i den nordøstlige enden av etter en fin tur opp fra Solheimstulen. Nå måtte vi begynne å tenke på å slå leir. Klokka var blitt 2100, vi hadde gått 20 slitsomme km siden Heinseter og var gode og slitne etter 35 km og 11 timer på farten den dagen. Tanken streifet oss om å prøve om vi kom inn i Ulvelilægret-hytta, men siden det er Drammen og Oppland turistforening som eier den visste jeg ikke om DNT-nøkkelen ville fungere. Det hadde den nok gjort fordi DOT er en lokalforening av DNT. Uansett var det bedre å ligge i telt fordi Ulvelilægret ikke er noen godt utstyrt hytte. Kun fire doble brisker og en grue. Vi la teltet midt i løypa for å få best underlag, laget oss middag og kom oss i seng.

Skarvsvatnet

Vi våknet kl. 0700 neste dag. Jeg var mildt sagt ikke helt i form, hadde en ganske ille natt med hosting og tett nese. Men ting bedret seg i takt med gjøremål som frokostspising og pakking. Vi kom oss avgårde kl. 0830 og la i vei på harde løyper nedover mot og langs Skarvsvatnet. I nordøstenden av vannet tok vi av fra løypa og vår lengste etappe uten løyper begynte. Her var snøen om mulig ennå mer sparsom enn tidligere, og det var umulig å gå på vannene. Heldigvis var det så tidlig på dagen at snøen ikke var veldig råtten. Vi navigerte oss langs Tøddølvatnet og fant en vei over i østenden av dette lange vannet som går over i Tøddøla som renner ned i Tøddøldalen og ned mot Uvdal.

Falketind

Vi holdt oss oppe i lia og siktet mot Falketind (1241 moh) som nok har fått navnet sitt etter rovfuglene som hekker der. Vi så i alle fall en som tydelig hadde reir. Vi tok en rast før vi begynte på opp- og nedstigningene forbi Falketind og mot Skrivenuten (1227 moh) hvor vi ville få utsikt ned mot Syningan og områder hvor vi er lokalkjent. Snøen råtnet etterhvert mer og mer og det rant mer vann enn tidligere. Vi kom oss etterhvert ned i dalen hvor Damtjern ligger, et lite oppdemmet vann hvor jeg har vært på sommeren. I lia opp mot Skrivernuten så vi noe som fatter først mente var for stort til å være rev, ergo måtte det være ulv. Litt senere så vi sporene etter krabaten. Bildene kunne i etterkant avsløre at det var snakk om rev. På Skrivenuten så vi Dagalifjellet strekke seg utover med ennå mindre snø enn tidligere på turen.

Hjemtrakter

Vi kom oss ned lia fra Skrivernuten på et vis. Snøen var råtten og pulkene gikk egne veier. På Syningan rastet vi før vi la i vei den siste milen mot hytta. Flere bekker måtte forseres, og fatter plumpet endelig. Litt etter kl. 1600 sto vi ved hytta. Vi hadde gått over 22 km. den dagen, var slitne, solbrente og veldig fornøyde.

Turen i korte trekk

Fagerheim Øvre Hein – Heinseter – Geitsjøen – Skrykken – Ulvelilægret – Skarvsvatnet – Tøddølvatnet – Falketind – Skrivenuten – Syningan – Bjørkebo

Stikkord Alan Kåsin, Hardangervidda, Tur

Skirenn

Skarverennet 2006

For 33. gang var det duket for det tradisjonsrike Skarverennet fra Finse til Ustaoset. For 3. gang skulle jeg være med min far Alan Kåsin og hans kamerat Jan Åge Brattås, som begge er Skarverennsveteraner.

Klokken ringte 0415 på Bjørkebo, Dagali. Vi kastet i oss mat, pakket og var på vei de 4 milene mot Geilo kl 0500. Kl 0530 var vi plass i Geilohallen for å hente startnummer og de vanlige reklameeffektene. Det tok sin tid med kranglete deltagere, men klare til dyst ruslet vi etter en stund mot togstasjonen. Der sto det første toget på plass, kl 0615, og vi fant plassene våre. Kl 0715 var vi på Finse, Alan Kåsin, Jan Åge Brattås og jeg.

Det var ca. -16°C på Finse, knallblå himmel og et meget trått føre da vi startet kl 0725. Vi skulle alle skøyte og det gikk tregt oppover de bratte bakkene i begynnelsen. Jan Åge dro tradisjon tro innover alene, mens fatter og jeg slo følge. Uansett kulden ble vi raskt varme og svette.

Løpet gikk som forventet, matstasjonene var på plass for hver mil vi gikk, vi kom oss foran de store massene, solen skinte, krampen i lårene kom i de bratte nedkjøringene, og vi sleit på det trå føret.

Og så, kl 1040 var vi mål, etter 3 timer og 15 minutter. Jan Åge var allerede kommet. Vi bestemte oss som vanlig for å komme oss raskt tilbake til Geilo og leide en minibuss sammen med noen andre. Vi stakk innom Skarverennsbutikken i Geilohallen før vi dro tilbake til hytta, pakket og reiste til Kongsberg. Nok ett herlig renn!

Stikkord Alan Kåsin, Hardangervidda, Jan Åge Brattås, Tur

Topptur

Teltliv

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 11. april 2006
Ingen kommentarer til Teltliv

Påsken 2006 startet med et rykk i selen fra pulken bak meg. Klokken var litt over 21 på kvelden fredag 7. april. Per Kristian og jeg befant oss i måneskinnet ved Spiterstulen i Jotunheimen.

Fire dager blant 2000-metere lå foran oss. Værutsiktene var ikke de beste, men bestyrerinnen på Spiterstulen hadde på telefon forsikret oss om at selv om meldingen så dårlig ut var det utsikter for godt vær i Jotunheimen. Uansett var det dårlige værutsikter i alle aktuelle fjellområder. Vi kunne like godt ta sjansen.

Vi hadde sett oss ut Urdadalstinden som ett av flere mål. Utstyret lå fordelt i to pulker. Vi droppet bakkeskiene og kiten. Vinden var feil og det lå altfor lite snø på toppene. Vi hadde mat og drikke for flere dager, og ikke minst, pågangsmot. Vi ruslet innover Visdalen i ca 2 km. Noen hundre meter innenfor to telt med åtte personer, og litt mer opp i lia, satte vi opp teltet. En fin plass med utsikt rett mot Styggehø. Vi åpnet hver vår øl, før vi etterhvert gikk inn i drømmeland.

Dårlig vær

Dagen etter viste Jotunheimen seg fra en av sine dårligere sider. Vind, lavt skydekke og snø. Vi måtte bare vente, selv om vi så noen dristige personer karre seg oppover fjellsidene. De ville uansett ikke få noen positivt minnerik tur. Vinden var sterkere i høyden. Vi leste og ventet på bedre vær. Vi grov kuldegrop og latrine. Været var like kjipt. Dagene er uendelig lange for den som venter, og særlig den som venter i et telt.

Sent på ettermiddagen var været noe bedre, men ikke godt nok for en topptur besluttet vi. Vi pakket teltet og gikk nesten 5 km videre innover i dalen. Der satte vi opp teltet nok en gang, denne gang ved roten av Urdadalstind. Den så noe utsatt ut pga. svært lite snø. Vi la oss til å vente igjen. Været var noe bedre, og solen varmet litt. Vi laget middag, drakk øl, og leste.

Søndag var været ennå verre. Mer vind og sterkt snøfall. Vi mistet noe av motet. Jeg var ferdig med min bok og vi måtte dele opp Per Kristian sin. Dagen gikk uendelig tregt.

Endelig

Mandag opprant med et strålende vær. Men vi var psyket ut. Ingen av oss hadde troen på at været ville holde, og vi var humørløse og slappe i kroppen da vi besluttet å prøve oss på en topptur. Vi lot Urdadalstinden stå, og valgte en lavere topp som første mål. Denne kunne vi bruke som springbrett til andre topper vestover. Vi la igjen stegjern og glemte solkrem.

Bena fungerte oppover den bratte lia, og humøret kom tilbake. Været så ut til å forverre seg, men klarte seg allikevel akkurat. Vi savnet solkremen. Vi kom mot den bratteste delen av turen og måtte ta av oss skiene fordi det ble for hardt og bratt. Vi savnet stegjern og forbannet oss selv for at vi kunne være så naive å tro at nysnøen ville legge seg her. Det ble umulig å fortsette, vi var nødt til å snu.

Vi var nede ved teltet på et kvarter. Solen skinte igjen, men vi var lei hele greia, pakket teltet og pulker, og satte avgårde tilbake til sivilisasjonen. De 6,5 km tilbake til Spiterstulen var vakre. Flere telt og mye folk i løypene. Vi så spor blant annet oppover Styggehø, og mot Galdhøpiggen. Vi var ved bilen ved 1430-tiden. Pakket alt inn og kjørte litt oppløftet og litt skuffet mot Oslo. Jeg for min del skulle tilbringe resten av påsken på familiens hytte på Dagali, og nå ville jeg rekke å vaske klær og pakke ut alt siden vi kom en dag tidligere.

Stikkord Jotunheimen, Per Kristian Bø, Tur

Topptur

Skogshorn i Hemsedal

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 20. mars 2006
Ingen kommentarer til Skogshorn i Hemsedal

Endelig skulle vi på tur igjen, Per Kristian og jeg. Vi ønsket oss en enkel topptur ikke langt fra Oslo for å friske opp gammel toppturform. Valget falt på Skogshorn i Hemsedal.

Vi kom sent av gårde fredag kveld og var ikke ferdig rigget for avmarsj under snøfattige Skogshorn før klokken var 2330. Vi gikk en time i oppoverbakke før vi gjorde leir. Lykkefølelsen bruste i kroppen; pulk bak, vindstille, fullmåne og ca -8 grader. Det blir ikke bedre. Vi satte opp teltet like over tregrensa, fant frem potetgull og øl, og koste oss skikkelig. Kl 0200 la vi oss og sov som steiner.

Vind o’hoi

Morgenen gikk som sedvanlig etter en tøff oppvåkning kl 0800. Vi spiste frokost, kokte vann, og pakket lette sekker. Teltet bardunerte vi ekstra med bambus fra løypa ikke langt unna for å forsterke det vi allerede hadde plantet av brøytestikker kvelden før. Snøplugger hadde vi nemlig glemt. Vi hadde en kort prat med tre svensker i full bakkerigg før vi la i vei oppover mot Skogshorn. Ikke veldog langt under toppen måtte vi gi opp for sterk vind. Vi ble nesten blåst overende. Vi snudde, fant det ikke veldig spennende å gå hvileløst rundt i vinden, gikk til teltet, pakket det sammen og la i vei tilbake til bilen.

Til Dagali

Vi bestemte oss for å reise til hytta mi på Dagalifjell for å slappe av. Uansett var det meldt dårlig vær dagen etter. Vi var der kl 1500, fyrte opp og slappet av med noen pils resten av kvelden.

Sol

Morgenen etter var det et strålende vær! Vi gikk en liten tur opp til Djupegrønut på 1237 moh. Fortsatt var det en del vind og de som var så smarte å ta med kite hadde en skikkelig herlig helg. Vi reiste tidlig tilbake til Oslo. Tross alt ble det en OK helg.

Stikkord Hemsedalsfjella, Per Kristian Bø, Tur

Skitur

Gjennom Nordmarka

Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.

Over Mylla

Lørdag morgen opprant med et litt lurvete vær og noen få minusgrader. Men på vei mot Mylla, lengst nord i Nordmarka og såvidt sørvest for Grua, klarnet det skikkelig opp og ble blank blå himmel. Min far og jeg pakket pulk og sekk, vinket farvel til Pia som kjørte oss og la i vei de 4,5 km over Mylla. Fine, om enn noe isete løyper skulle følge oss hele veien. Vi fortsatte de 3 km forbi Trantjern, langs vestsiden av Ölja og forbi Tverrsjøstallen og Tverrsjøen. Her var det mange skientusiaster som ville nyte dagen. De fikk også gleden av å se meg tape hælene litt mer etter de første tegn på gnagsår.

Mot Heggelivann

Så fulgte vi løypa på vestsiden av Sinderdalen de 4,5 km til Sinnerdammen. Deretter gikk turen øst for Spålsberget og vest for Spålen hvor jeg for mange år siden opplevde nattlige gaupeskrik to meter fra min ensomme majestet i teltet. Den lille øya var ikke stor nok for oss begge den gangen. Like etter Fagervannet 2 km senere tok vi mot øst og fulgte den 3 km lange løypa over Storflåtaflaka før vi gikk rett sørover og ned Langtjernbakken ned til Storflåtan. Her tok vi sørvestover de resterende 4 km mot nordenden av Heggelivannet hvor vi skulle slå leir. Her heter det visst Skamrek.

Leirliv

Klokken var blitt nesten 1700 og vi fant en fin plass på en odde like ved det stedet Pia og jeg våren i fjor hadde en vakker natt ved bålet og under gapahuken. Også denne gangen valgte vi gapahuk fremfor telt og satte opp vår knallgule presenning mellom to trær. Vi brukte tiden frem til mørkets utbrudd med å hogge ved til den store gullmedaljen, for her skulle det fyres! Faktisk var det da blitt ganske kaldt, ca. 7-8 minus kanskje, så det var deilig med litt varme. Snø behøvde vi ikke smelte, det var bare å stikke spaden ned og skuffe bort litt snø på vannet, så fylte snart overvannet hullet. Utrolig enkelt!

Middagen ble snart servert. Pølsene med bacon smakte utmerket, noe også den uthelte potetmosen gjorde. Takk fatter, for at du glapp potetmosen i bålet… hehe. Til dessert kom selvsagt svartkjelen på bålet og med en flaske sprit og sjokolade til hver var det himmelsk. Det må sies at flaskene kunne kommet fra Christian Rignes småflaskemuseeum.

En ny dag

Natten forløp uten nærkamp med hverken gauper eller annet utøy. Ikke veldig kaldt var det heller. Morgenen kom og vi fyrte bål og kokte kaffe før vi brøt leir og pakket sakene til nok en dag på ski. Vi fortsatte over vannet frem til broen hvor vi tok østover og fulgte etterhvert Oppkuvbekken sørøstover 6 km til vi kom til krysset ved Gopletjernsåsen. Her tok vi vestover mot den sørlige spissen av Heggelivannet. Og her begynte helvete.

Helvete

Brøytede, islagte bakker i 4,5 km ned til krysset i dumpa ved Storebekkhytta. Vi kjørte ned fra 500 moh til 260 moh, før det gikk opp igjen 2 km til 400 moh på Jonsrudkampen. Her har ting skjedd siden mitt kart var laget og det viste seg etter ca halvannen time med tunge sugende bakker at vi ikke kom til Kampen, fordi den var lagt ned, vi gikk forbi og måtte snu. Utrolig surt, særlig siden nedoverbakkene var like ille med isete dårlige løyper. Joda, Kampen var et passende navn. Så måtte vi følge uoppkjørte isete løyper i 1 km ned til veien ved Rognlivannet. Og her viste det seg at det ikke gikk noe mer skiløype og vi måtte gå til fots de resterende 2 km til Tobonn innerst i Lommedalen. Her var det i tillegg blank holke, bratte bakker og strødd, så det var et slit. Men vi kom da helskinnet frem, ringte Pia som hentet oss og dro hjem ved 15-tiden. Det ble en herlig tur på ca 4 mil tilslutt.

Turen i korte trekk

Mylla – Trantjern – Ölja – Tverrsjøstallen – Sinderdalen – Sinnerdammen – Spålsberget – Fagervannet – Storflåtaflaka – Langtjernbakken – Storflåtan – Skamrek – Oppkuvbekken – Gopletjernsåsen – Heggelivannet – Gråsæterhytta – Storebekkhytta – Jonsrudkampen – Rognlivannet – Tobonn

Stikkord Alan Kåsin, Nordmarka, Tur

Topptur Video

Den store stygge svanen

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 30. desember 2005
Ingen kommentarer til Den store stygge svanen

Storstygge-Svånåtinden er med sine 2209 moh den høyeste toppen utenfor Jotunheimen sett bort fra nærmeste nabo i nord-øst, Snøhettamassivet. Vi besteg dette vakre fjellet på Dovre i romjulen.

Helge Fonnum og jeg reiste fra Oslo mandag ettermiddag etter vel overstått julefeiring. Nå var det på tide å få av seg litt av ribbefettet. Turen til Dombås gikk smertefritt, men vi ble litt overrasket da det ble opplyst om at det var -19,5 grader ute. Vi hadde ikke forventet den type kulde, men spiste burgeren ferdig, fylte mer frostveske på bilen, trakk på skuldrene og reiste videre til Hjerkinn.

Militær brosten

Klokken var blitt nærmere 2400 da vi slo opp teltet i utkanten av militærleiren tilknyttet Hjerkinn Skytefelt. Ekstremt lite snø gjorde at vi måtte benytte oss av militær brosten for å sette opp teltet. Et lite telt og gode soveposer gjorde at vi sov meget godt den natta, og da klokka ringte 0600 var ingen av oss klare for å stå opp. Vi utsatte oppvåkningen en time.

Etter en kjapp nedpakking av telt reiste vi et par hundre meter til gamle ærverdige Hjerkinn stasjon, hvor venteværelset var varmt og opplyst. Her begynte vi med en storstilt nisteproduksjon. Kl 1030 var vi ferdige og satte avsted i bil innover den 13 km lange veien mot Snøheim som også var så godt som bar for snø.

Mot Snøheim

Planen var å sette av sekkene så nær Snøheim som mulig. Dessverre møtte vi for mye snø i en bakke etter ca 6 km. Vi satte likevel av sekkene og kjørte tilbake før vi begav oss innover på ski. Uansett slapp vi jo tunge sekker de kilometerne.

Mørket falt raskt på og vi gikk de siste timene etter et lys vi først trodde var Snøheim, men som viste seg å være en installasjon helt inne ved Snøhetta. Da vi hadde passert Snøheim fikk vi øye på lysene der og gjorde om kursen. Vi fant nødbua Larsbu som Hjerkinn Skytefelt lykkeligvis holder åpen og installerte oss der. Gradestokken viste -17 grader og vi valgte å definere oss selv som i nød. Vi fyrte både litt i vedovnen og på primusen og fikk det virkelig godt og varmt der inne.

Til topps

Vi sto opp kl 0430 neste morgen, pakket sekkene, spiste og dro ut i mørket kl 0700. Det var fortsatt meget kaldt, rundt -15 grader. Turen gikk rett vestover i stummende mørke og på vekslende snø- og stenunderlag. Turen er på ca. én mil en vei og tok oss vel 6 timer. Ulendt terreng og lite snø gjorde det hele litt mer tidkrevende enn antatt. Vi valgte å gå rundt fjellet for å bestige fjellet via vestryggen isteden for å gå den noe mer krevende østryggen som virket isete og bratt. Det ville nok ikke vært noe problem fordi vi hadde med oss isøkser og stegjern, men siden dagen var kort ønsket vi å lykkes på første forsøk.

Vi satte fra oss skiene ved innsteget på vestryggen og fortsatte til fots. Steinura oppover ga oss noe slit, snø og is gjorde det lett å skli og sette fast benene mellom stenene. Heldigvis ble ingen ben brukket og etterhvert som vi kom oss lenger opp ble ura ikke så bratt. I tillegg kom vi så høyt at sola nådde oss, noe som var behagelig selv om den ikke varmet merkbart. Ryggen virket uendelig lang, men vi kom da frem til varden og hadde en fantastisk utsikt utover hele Dovre.

Nødne

Men med mørket og kulden truende over oss kunne vi ikke bli lenge der oppe. Vi snudde og skyndte oss nedover, noe som gikk langt raskere enn opp. Vi fant skiene igjen og la avgårde nedover bandet mellom Svånåtinden og Skredahømassivet. Snart gikk vi på isen over Svånåvatnet igjen, forserte det bratte bandet ned til Fisketjønne, krysset dette og begynte oppstigningen mot Svånåkollen. Her falt mørket på igjen og vi tok på lyktene. Gradene krøp nedover til -21 grader før vi lykkelige kunne entre Larsbu kl 1730. Det bør vel ikke sies at det var deilig å få fyr på ovnen og primusen etter over 10 timer ute i nesten -20 grader. Ansiktet hovnet opp i varmen og trettheten seg innover oss.

Hjemover

Fornøyde la vi oss tidlig og sto opp tilsvarende tidlig, kl 0600. Vi pakket sakene og la i vei mot Hjerkinn i morgengryet. Vi fulgte veien så langt snøen tillot det og fikk bare ett fall grunnet overgang fra snø til grus. Kl 1130 var vi ved bilen og lykkeligvis startet den på andre forsøket. Nissan Sunny er virkelig meget driftsikre biler, selv om de har rundet 14 år. Men det blir nok en firhjulstrekker i fremtiden slik at vi neste gang kommer helt frem til Snøheim med sekkene.

Stikkord Dovrefjell, Helge Fonnum, Tur

Sykkeltur

Stryken – Slependen

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 16. oktober 2005
Ingen kommentarer til Stryken – Slependen

En lenge intendert sykkeltur ble endelig realisert: å sykle gjennom hele Nordmarka fra Stryken til Slependen. Været kunne heller ikke vært bedre.

I et strålende høstvær med solen skinnende fra en skyfri himmel var det en lettelse endelig å sykle ut fra Stryken stasjon. Turen hadde til dels til da vært frustrerende. 200 kr for å fraktes noen få mil av NSB er en drøy pris. Måten syklister behandles på av NSB er heller ikke heldig tatt i betraktning prisen. Og med fare for å høres ut som en grinebiter er jeg vel heller ikke så lykkelig i en vogn full av gneldrende bikkjer og gråtende småbarn.

Svartengrana

Disse ble heldigvis kjapt tilbakelagt i bakkene oppover fra Stryken, og jeg følte meg fri i den kjølige høstluften. Litt orientering måtte til ved de fleste kryss, men det tok ikke lange tiden. Herlige nedoverbakker mot Sandungen, litt opp og ned langs vannet før jeg kom til Langlia og rundet Kringla. På veien møtte jeg et stort sykkelfølge på minst 15 mann som klarte bragden å sykle i full bredde i det jeg rundet en sving. Det var nær på kollisjon. Underlig tankeløst. Så gikk turen slakt oppover forbi Svarten hvor jeg tok i øyensyn den 38 meter høye og 197 år gamle Svartengrana.

Punktering

Deretter fulgte jeg langs Vesleflåtan og nesten frem til Storflåtan gård. Der tok jeg rett sydover mot Heggelia. På veien klarte jeg det kunststykket å punktere. Frem med lappesaker. Jeg satte på to lapper, den ene helt nødvendig, den andre på intuisjon. Samtidig spiste jeg et par skiver. Flere syklister lurte på om alt var i orden og noen sa tilogmed at de følte med meg, noe som varmet. Jeg kom meg etterhvert på sykkelen igjen og tråkket videre. Jeg merket jeg hadde mistet mye av rytmen og sleit litt den første tiden, men kom etterhvert inn i det igjen. Jeg hadde nok også blitt litt kald.

Gjensynsglede

Litt lenger inn langs Heggelivannet stakk jeg innom det stedet der Pia og jeg lå en natt i gapahuk tidlig på vårparten. Det var hyggelig å se igjen stedet vi koste oss på. Turen gikk videre langs Heggelivannet. Helt sør tok jeg av mot Kampen og hadde fantastiske nedoverbakker. Med en topphastighet på 57 km/t ble det kaldt på lårene. Jeg bestemte meg for å kle mer på meg etter ha nådd Kampen som jeg visste lå en god del høyere enn der jeg havnet når bakkene fra Heggedalsvannet var tilbakelagt.

Kampen

I stigningen opp mot Kampen kjente jeg at jeg begynte å bli sliten. Jeg trengte også litt mer mat. Men først ville jeg komme til topps på Kampen. På toppen gikk som ventet veien over til å bli gjørmete «trillesti» som det så fint stod på et skilt. Jeg trillet selvfølgelig ikke og fikk en morsom nedfart. Så var jeg øverst i Lommedalen og unnet meg litt mer klær og mat. Jeg visste at det herfra var mye nedover.

Lommedalen

Lommedalen er vakker og gikk kjapt unna. Jeg rotet litt for å finne frem ved Bærums Verk hvor merkingen av sykkelstiene er helt forferdelig. Deretter kom jeg inn på en flott gangsti oversådd med vakkert høstløv som jeg fulgte helt til Skui. Deretter var det enkel vei tilbake til Slependen.

Noen data

Turen ble tilslutt på hele 61 km mot ca 40 km som jeg regnet ut på forhånd. Tiden med aktiv sykling ble på 3 timer akkurat, noe som gir 20 km/t som snitthastighet. Sett utifra det meget kuperte terrenget og strekninger med gjørmete stier og ødelagte veier, så synes jeg ikke det er så verst. Dette må bli en årlig foreteelse.

Turen i korte trekk

Stryken – Sandungen – Langlia – Kringla – Storflåtan – Heggelia – Kampen – Tobonn – Lommedalen – Slependen.

Stikkord Nordmarka, Tur

Topptur

Kvitskardtinden

Kvitskardtinden ble tidligere regnet som den fjerde og nordligste Torfinnstinden, men fikk etterhvert navnet gitt av førstebestigeren fra 1911. Pia Lyche og jeg besteg den i vakkert høstvær.

Pia og jeg ankom Bygdin sent fredag kveld og slo opp teltet på parkeringsplassen litt nord for hotellet. Det var en stjerneklar frostnatt uten måne, og teltet var fullt av is da vi våknet tidlig lørdag morgen. Vi pakket sekkene og ventet på ferja Bitihorn som skulle ta oss inn til Torfinnsbu. Det var en helt utrolig vakker dag med sprakende blå himmel. Dette var nest siste dag for Bitihorn for i år, så det var en del mennesker ombord.

Basecamp

Fra Torfinnsbu tok vi oss nordover inn i Svartdalen. Et stykke inne i dalen slo vi opp teltet og pakket om sekkene. Tau, stegjern og hjelmer var med, for vi skulle bestige Kvitskardtinden (2193 moh) via breen som ligger i holet mellom Mesmogtinden og Kvitskardtinden. Vi kom avgårde så sent som ca kl 1300. Det skulle ikke være noen måne i natt heller, og solen skulle gå ned ca kl 2040, så vi merket klokelig av teltet på GPSen. Det skulle vise seg å være meget klokt.

Innover Svartdalen

Gode stier med steinete avbrekk førte oss innover dalen. Et fantastisk skue på alle kanter. Foran oss ligger det vakre avlange Svartdalsvatnet. På østsiden ligger Leirungstindane og Knutsholstindane, med Store Knutsholstind (2341 moh) som den absolutte dronningen. På vestsiden ligger Torfinnstindane, før Kvitskardtinden og Mesmogtind (2264 moh). Helt i nord brekker dalen ut i Gjende.

Mot breen

Rett nord for Svartdalsvatnet tar vi mot vest og bratt opp en sidemorene. Dette er turens mest utsatte sted, med glatte sva og mye løs stein både over og under oss. Vi tok på oss hjelmene og tråkket til, og etterhvert klarte vi å komme oss inn på breen. Den var ikke særlig oppsprukket, men den var for det meste snøløs slik at stegjernene kom godt med. Vi vasset opp i midten av breen, opp til bandet som knytter sammen Kvitskardtinden og Mesmogtind. Så skrådde vi sydvestover mot nordvestryggen på Kvitskardtinden.

Mot toppen

Vi la fra oss sekkene, merket de av på GPSen og fortsatte mot toppen. Noe snø og is gjorde noen steder litt skumle, men Pia viste mye styrke i forhold til høyderedselen sin og kom seg greit opp. Vi sto på toppen idet sola begynte å gli ned bak Slettmarkshø (2190 moh). Vi var nødt til å begynne nedstigningen kjapt fordi det var ikke lystige fremtidsutsikter å skulle gå ned sidemorenen og svaene i mørket. Selv med lys er det en skummel affære. Dermed rakk vi heller ikke å gå bortom Kvitskardoksle (2065 moh). som ligger like ved toppen.

Hjem i mørket

Vi kom oss ned breen og også ned sidemorenen før mørket falt på. Det kom mens vi var langs Svartdalsvatnet. Vi snublet oss fremover mens det ble mørkere og mørkere. Til slutt måtte vi frem med lyktene. Etterhvert så vi to lys på østsiden av dalen. De krysset ikke elven ved broen slik vi gjorde og fikk en lang tur over morener og sva tilbake til Torfinnsbu fikk vi senere høre. Det viste seg å være to kvinner og to barn som hadde gått over fjellet fra østsiden. Vi kom oss til teltet ca kl 2300, gode og slitne. Middag ble laget, og vi sovnet begge med et smil.

En ny dag

Natta var varmere enn den foregående, og vi sov ganske lenge. Vi sto opp, laget frokost, pakket sekkene og la i vei nedover igjen til Torfinnsbu på vonde knær. Der måtte vi vente i over to timer før Bitihorn kom kl 1340. Tiden ble tilbragt i godt selskap av andre fjellfolk. Været var mer ustabilt, men solen varmet godt de gangene den var fremme. Vi kom oss tilbake til bilen og kjørte raskt tilbake til Oslo. En herlig tur!

Stikkord Jotunheimen, Tur

Topptur

De Fem Søstre (og de to andre)

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 8. august 2005
Ingen kommentarer til De Fem Søstre (og de to andre)

De Syv Søstre er forbundet med sagnet om Hestmannens ville ferd etter Lekamøy og hans pil gjennom Torghatten. Det er også syv mektige fjell rundt 1000 moh som stiger rett opp av Vefsnfjorden.

Hva er mer naturlig etter å ha gått gjennom hullet Hestmannens pil laget i hatten til kongen av Sømnafjellene ved Brønnøysund – den som i dag går under navnet Torghatten – enn å oppsøke Sulitjelmakongens syv ville døtre, som i et forsøk på å lure Hestmannen med sin gunst fra å ta med makt deres oppasserske, den ærbare jomfru Lekamøy, ble forsteinet av solen på Alstensøya fra Sandnes til henimot Petter Dass sitt Alstahaug. Fra nord den yngste og slankeste Bottenkrona, så Grytefoten og Skjæringen, dernest begge Tvillingene, så Kvasstind og lengst i sør den korpulente eldste Breitind.

Vi tok sikte på å bestige fem av dem etter råd fra verten på Sandnessjøen Camping Steiro, og med startpunkt på Markvollen mellom Tvillingene og Skjæringen. Kl 1030 la vi i vei i et fantastisk vær, uthvilte etter en hviledag på campingen med bare et par timers sykkeltur til Sandnessjøen og en times tur langs stranden i kjipp-kjapper (som ikke anbefales) bak oss.

Opptur

Fra Markvollen er det en røff oppstigning gjennom småkratt på smale stier. Veien består av flere etasjer hvor det periodisk er litt flatere, før det igjen blir bratt. Ettersom meterne over havet tiltar blir det mer og mer svaberg og mindre og mindre vegetasjon. Det som hele tiden følger oss er vannet som renner i fine strømmer nedover fjelldalen, og danner små vakre oaser. Flere steder var det godt egnede teltplasser for fremtidige klatrebestigninger av de viltre søstrene.

Tvilling II

Første tuktede søster ble Tvilling II. T-merket sti opp til fortoppen som blir regnet som topp, trolig av sikkerhetshensyn. Selve toppen ligger nemlig litt utsatt til, skilt fra fortoppen med et betydelig søkk som gir et friskt innblikk i dalene på begge sider. Vi skrev oss inn i boken, stemplet registreringskortene våre og snudde rundt med retning Tvilling I. Pia ble noe kvalm av høydeskrekk, men klarte seg bra.

Tvilling I

Neste tvilling ble en større utsiktsmessig opplevelse. Pia opplevde den ikke så sterkt, der hun litt engstelig holdt seg fast i steinene rundt postkassen som inneholder besøksboken og orienteringsstempelet, og mente at hun tidsnok ville få se den på bilder. Jeg knipset i vei og koste meg med den dramatiske sikten rett ned i vannet mellom Tvilling I og Kvasstind. Sistnevnte ser rå og skarp ut herfra. Så bar det nedover bratte ura igjen.

Skjæringen

Vi passerte Tvilling II og opptråkkede stier. Vi snakket med andre toppsamlere, spurte og grov. Vi hadde tatt to topper og var klar for neste. Ferden gikk nordover mot Skjæringen. denne toppen kjennetegnes ved en lengre anmars og en rimelig bratt målstrek. En lavtliggende fortopp skjuler en vakker liten skjæring med snø. Vi møtte flere vandrere, også den ekle østerikske familien fra campingen. Toppen var vakker. Vi skrev oss inn, stemplet, satte GPS-koordinater, Pia holdt seg fast, og jeg tok bilder. Så gikk vi ned igjen. Neste stopp Grytefoten.

Grytefoten

Men først litt mat; brunost, polarbrød og kokesjokolade. Så begynte oppstigningen til Grytefoten. Landskapet ble villere. Vi var i en ny dal og kunne se Bottenkrona i nord. Det var goldere med mer snø, og vannet rant heftigere. Oppstigningen var den bratteste til nå. Pia krabbet frem til målet, hun er den tøffeste. Vi skrev oss inn, snakket med en nordnorsk familie som forsto høydeskrekk og skulle grille senere, og var på vei nedover. Familien mente at Bottenkrona var en langdryg affære, vi gjorde en rådslagning og valgte riktig. Videre!

Bottenkrona

Veien videre var mer heftig enn den foregående. Mer snø, mer stein. Vi rundet Grytefotens fortopp og gikk langs blankskurte fjell mot målet, den yngste og for oss siste av søstrene. Stien var så bratt at Turistforeningens T-er såvidt hang på fjellet. Utsikten var formidabel og Pias skrekk var formfullendt på samme måte som vårt raid blant disse viltre søstre. Vi stavret oss nedover, møtte en svensk familie og et par med tre armer. Hun fortalte oss at det var bratt som bare det nedover, ja, tilogmed tau måtte man bruke. Vi tenkte vårt og fortsatte.

Nedtur

Lenge var det ikke noe tilløp til tau, men bratt var det. Og som jeg alltid sier, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær. Vi begynte å slite. Selv med lite oppakning hadde dette vært en meget lang tur. Pia stavret seg nedover og begynte såvidt å ynke seg litt. Vi møtte en snurrebartert mann og to kvinner. De mente vi var tøffe som hadde fått med oss fem topper og fortalte oss villig vekk om hva vi egentlig så rundt oss. Det var interessant og bekreftet vår egen kartlesning. Vi gikk videre. Over snø, knauser, lumske gjørmete stier. Det var langt og knærne bar oss nesten ikke lenger, men fortsatte gjorde vi. Vi slukte høydemetre som drops og beveget oss i sikksakk nedover som best vi kunne. Elven nedover var lagt i rør og vi gikk forbi stasjonene i vannets fall. Flere idylliske hytter med små vann. Langt ble lenge, men vi var på rett vei, og høydemeterne falt som de skulle. Snart lød mototsyklenes enerverende summing fra grustaket ennå mer enerverende og vi var lykkelige. Vi var nede! Et par kilometer langs denne vakre fjellgruppe brakte oss tilbake til bilen. Vi skiftet, hoppet inn, kjørte til Sandnessjøen sentrum og bestilte på stive ben en pizza ved navn Sult! Så gikk det flere dager før vi kunne gå skikkelig.

Turen i korte trekk

Markvollen – Tvilling II – Tvilling I – Skjæringen – Grytefoten – Bottenkrona – Markvollen.

Stikkord Sandnes, Tur

Fjelltur

Det suser i sivet på Børgefjell

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 4. august 2005
Ingen kommentarer til Det suser i sivet på Børgefjell

Nasjonalparken Børgefjell er blitt satt på kartet av Lars Monsen. Late dager med fiskestang og god tid i et fantastisk vilt fjellområde langt nord i landet er det inntrykket man satt igjen med.

Nå var det på tide å sjekke sannhetsverdien til dette glansbildet. Etter en natt på campingplass i Hattfjelldal med utsikt til den majestetiske toppen Hatten som har gitt dalen sitt navn, pakket vi sakene og dro innover Susendal til Kroken hvor vi parkerte rett ved elven Susna. Siden ingen veier går helt inn til Nasjonalparken var vi ennå utenfor, men hadde som mål å bevege oss i alle fall litt innenfor.

Susendalen

Vi valgte å gå innover en av de få stiene som er å finne her oppe, med Susenfjellet i nord og Tiplingelva i sør, inn mot vannene austre og vestre Tiplingen. Her er man så nær svenskegrensa at de fleste fjellene i øst er svenske, og så langt nord at snøflekkene er hyppige i fjellsidene, selv om de fleste toppene ikke er høyere enn 1000-1200 moh. Det mektige Kvigtindsmassivet i sørvest er et unntak og rager høyest med sine 1699 moh, og gav oss et vakkert snødekt skue hele turen.

Vi hadde oppakning og mat for tre dager, fiskekort og myggstift. Vi skulle leve ut villmarkslivet med fisking og bålkos. Dette skulle være selve tentamen for Pia på hennes vei til å bli Lars Monsen. Han har jo som kjent slitt ut mang en ulltrøye her oppe.

På tur

Vi kom oss ikke av gårde før ved 12-tiden, og gikk i noen timer til vi kom til austre Tiplingens nordvestlige hjørne. Der lette vi en god stund etter egnet teltplass, og fant det til slutt selv om natten for min del ble tilbragt i forsterstilling rundt en sten på min side av teltet. Vi bygget opp bålplass og dro frem fiskeutstyret. Nå skulle vi se om det var mulig å skaffe seg mat på gamlemåten.

Vi ville nok blitt sultne med fisk som eneste næringskilde, men vi fikk da en liten ørret hver som i alle fall gav oss den gode smaken av villmark. Pia var tøff i fangstøyeblikket, men noe unnvikende når det kom til selve sløyingen av fisken. En liten anmerkning der altså. Etter en runde med aluminiumsfolie nede i glørne smakte fisken fortreffelig.

En ny dag

Dag to opprant og vi pakket leieren etter en bedre frokost. Nå ønsket vi oss over mot vestre Tiplingen. Nok en gang var været med oss, denne gangen i storform. Ved det som kalles Ruffie deler stien seg, en sti går videre på nordsiden av vestre Tiplingen til Tiplinghaugen, mens en annen sti går rett sørover over Tiplingelva hvor den stopper (i alle fall på kartet). Vi valgte den siste. Da vi kom over broen visste vi at det var her vi ville slå leir. Et fantastisk sted på sørsiden av elven, på en liten høyde med behagelig teltplass og fiskemuligheter.

Herlige timer

Siden vi ankom så tidlig på dagen kunne vi kose oss i timesvis med fiskestanga, vi leste, laget bål, i det hele tatt, vi hadde det helt fortreffelig mens sola skinte fra en skyfri himmel. Stillheten ble bare unntaksvis brutt av noen forbipasserende og små skrik fra Pia når de største kleggene så sitt snitt til å ville ha litt jentekjøtt. Leiren vi lå i ligger rett innenfor grensen til Nasjonalparken, og vi var såre fornøyd med det.

Fornøyd var vi også med fisket, i alle fall jeg. Jeg fikk to fine ørreter, begge betydelig større enn gårsdagens, og den første var virkelig fin i størrelsen. Jeg har ikke peiling på vekt, men det ga oss i alle fall en velsmakende lunsj.

Frost

Men medaljen har en bakside. Natten ble svært kald, særlig for min del. Faktisk opplevde vi frost, og med min tynne sovepose som har komfortemperatur på ti grader måtte jeg kle på meg alle klærne for å holde varmen, pluss Pias boblevest rundt hofta. Det var grisekaldt, men det gikk, og nok en ny dag opprant med nesten like fint vær. Dette var dagen for hjemreise.

Hjemover

Vi pakket leiren og la i vei etter en bedre frokost tilbake over Tiplingelva, forbi krysset og over bro nummer to. Vi valgte derimot ikke å følge stien videre langs lia på Susenfjellet, men valgte å gå rett opp lia for å kunne følge fjellryggen tilbake. Det var et lykkelig valg, om enn noe slitsomt oppover i myggeldoradoet. Men det var vel verdt slitet. Susenfjellet er 1200 moh, med en kupert, steindekt rygg med spredte små vann. Vi la kursen over mot en varde på østspissen av fjellet på 1150 moh hvor nedstigningen begynte. Ganske bratt nedover, men helt problemfritt. Ganske kjørte i knærne fant vi tilslutt igjen stien akkurat der vegetasjonen blir tettere, og vi gikk kjapt nedover tilbake til bilen. Alt i alt hadde vi gått bare 25 km, men det hadde vært en fantastisk tur i et meget vakkert stykke av Norge.

Turen i korte trekk

Kroken – Austre Tiplingen – Ruffie – Vestre Tiplingen – Ruffie – Susenfjellet – Kroken.

Stikkord Børgefjell, Tur

Fottur

Helg i dyrets tegn

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 25. juli 2005
Ingen kommentarer til Helg i dyrets tegn

Med planer om overnatting i nyanskaffet lettvektstelt la Pia og jeg i vei innover Vestmarka fra Vestmarksetra lørdag kl 1230 med kurs for Svartvann 5,5 km unna. Det ble en vidunderlig helg.

Som nok et ledd i prosessen med å få Pia til å bli Lars Monsen, ville vi altså bruke også denne helgen på friluftsliv i vårt nærområde Vestmarka. Tanken var å gå til Svartvann for å overnatte der. Vi ruslet i vei med ikke alt for tunge sekker langs veien mot Grønland. Behagelig temperatur og overskyet vær. På Grønland møtte vi første store hindring: en stor flokk kuer, både kviger og okser. Pia hadde en litt nervøs start, men viste disse store, nysgjerrige og godmodige dyrene hvor skapet skulle stå – helt inne i hjørnet, stille. På veien fråtset vi i markjordbær og blåbær, en skikkelig kosetur.

Svartvann

Vi kom etterhvert til Mikkelsbonn, skiforeningens lille hytte. Der var det selvsagt stengt for sesongen, og vi gikk raskt forbi med kurs mot Svartvann. Et vakkert lite vann er det, men det ligger litt i bakevja med mye skog rundt, så det blir litt tett. Vi fant ikke helt stemningen der for overnatting, men spiste mat og kokte kaffe på primusen.

Vi bestemte oss for å gå videre. Dagen var ennå ung og vi ønsket å gå litt mer. Da fikk det heller være med overnatting. Noe bålkos var det også heller tvilsomt med av frykt for skogbrann. Vi gikk tilbake til Mikkelsbonn og tok av en sti rett sørover med den 450 moh høye toppen Gampen som mål.

Molter, Gampen og latin

På veien fant vi til vår store overraskelse moden molte. For oss som er vant til molte på Dagalifjell, så var dette spennende. Vi spiste rikelig og kunne krysse av en tredje type bær spist den dagen.

Vestmarka er en meget mystisk skog, med bregner og tett gran, furu og lauvskog. Tusser og troll lever fint her inne. Mystisk er også Latinersteinen ved Butterudbonn som etter sigende er satt opp av to latinerstudenter i 1928.

Vi la fra oss sekkene og tok oss en tur opp til utsiktspunktet på Gampen med utsikt mot Hørtekollen og Lierbygdene i vest, og Oslofjorden og Hurumlandet i sør.

Store Sandungen

Videre fulgte vi stien mot Haveråsen og etterhvert langs åsen. Vi nådde toppunktet på 437 moh med utsikt utover Oslofjorden. Så gikk vi nedover mot Store Sandungen. På veien snakket vi om elg, og rundt en sving støtte vi plutselig på to oksekalver. Pia trodde selvsagt at det var elg og skvatt til. Oksene skvatt også omtrent like mye, men vi omgikk hverandre som venner, og Pia lovte hun skulle være tøffere ved neste møte med kuer. Ved Store Sandungen fikk vi oss endelig litt vann, sjokolade og hvile. Masse sauer gikk rundt uten at vi klarte å stifte nærmere bekjentskap med dem. Vi vurderte å gå til Lille Sandungen for å slå leir der, men bestemte oss i steden for å gå hjem. Vi hadde hatt en deilig tur.

Hjemover

Som sagt, så gjort. Vi la i vei på de 3,5 km mot bilen og Vestmarksetra. Etter en stund møtte vi flere kuer og Pia var tøff som bare det. Vi var passe møre i bena da vi kom til bilen, etter 8 timer på farten og ca 20 km tilbakelagt.

Turen i korte trekk (dag 1)

Vestmarksetra – Grønland – Mikkelsbonn – Svartvann – Mikkelsbonn – Butterudbonn – Gampen – Haveråsen – Store Sandungen – Vestmarksetra.

Søndag, sauer og Sandungen

Etter en lang og bedre frokost satte vi oss på syklene fra Vestmarksetra ca kl 1230 søndag. Målet var først å sykle til Rustan leir og ned til Semsvannet, men vi forandret planene. Tidlig på turen fikk vi vårt første møte med kuene igjen som sto midt i veien. Vi syklet rett gjennom og Pia var tøffere enn noensinne. Vi syklet til Store Sandungen hvor vi valgte å følge vestsiden av vannet i steden for østsiden mot Rustan. Utrolig fin sykkelvei med grus rundt vannet. På sørsiden møtte vi to helt tamme sauer som villig lot seg klappe og Pia var i himmelen. De var veldig pågående, noe som ikke bedret seg etter at de fikk hver sin kjeks.

Lille Sandungen, Solli og ville svin

Veien gikk videre nedom Lille Sandungen. Vi var jo nødt til å se hvordan det så ut der. Og joda, der var det idyllisk. Vi syklet tilbake og tok av veien mot Solli. Utrolig fint med mye oppoverbakke på fin grus og jord oppover Kariåsen og mot Vestlia. Så nådde vi Solli, spiste kjeksen som var igjen og trillet kilometer på kilometer nedover mot Bergsmarka. På veien fikk vi nærkontakt med et gigantisk villsvin og ungene. Dermed kunne vi føye til ennå et dyr på listen over helgens møter. Senere så vi også hester og ekorn.

Skaugum, Sem og hjem

Så syklet vi videre mot Semsvannet, forbi Skaugum og nedover mot Holmen. Der tok vi oss en kjapp is før det begynte å regne tungt. Turen gikk til Billingstad hvor vi skilte lag, Pia tok av med retning hjem til Juterudåsen, jeg med retning mot Vestmarksetra for å hente bilen. Vi hadde vel tilbakelagt ca 40 km den dagen.

Det hadde vært en herlig helg som ble avsluttet med spasertur til Sandvika for en pils og kino (Sin City) før spasertur tilbake. Og Pia, hun er blitt litt mer lik Lars Monsen, bare utrolig mye penere.

Turen i korte trekk (dag 2)

Vestmarksetra – Store Sandungen – Lille Sandungen – Store Sandungen – Kariåsen – Vestlia – Solli – Bergsmarka – Semsvannet – Hvalstad – Holmen – Billingstad – Vestmarksetra.

Stikkord Tur, Vestmarka