Kategorier
Topptur

De Fem Søstre (og de to andre)


De Syv Søstre er forbundet med sagnet om Hestmannens ville ferd etter Lekamøy og hans pil gjennom Torghatten. Det er også syv mektige fjell rundt 1000 moh som stiger rett opp av Vefsnfjorden.

Hva er mer naturlig etter å ha gått gjennom hullet Hestmannens pil laget i hatten til kongen av Sømnafjellene ved Brønnøysund – den som i dag går under navnet Torghatten – enn å oppsøke Sulitjelmakongens syv ville døtre, som i et forsøk på å lure Hestmannen med sin gunst fra å ta med makt deres oppasserske, den ærbare jomfru Lekamøy, ble forsteinet av solen på Alstensøya fra Sandnes til henimot Petter Dass sitt Alstahaug. Fra nord den yngste og slankeste Bottenkrona, så Grytefoten og Skjæringen, dernest begge Tvillingene, så Kvasstind og lengst i sør den korpulente eldste Breitind.

Vi tok sikte på å bestige fem av dem etter råd fra verten på Sandnessjøen Camping Steiro, og med startpunkt på Markvollen mellom Tvillingene og Skjæringen. Kl 1030 la vi i vei i et fantastisk vær, uthvilte etter en hviledag på campingen med bare et par timers sykkeltur til Sandnessjøen og en times tur langs stranden i kjipp-kjapper (som ikke anbefales) bak oss.

Opptur

Fra Markvollen er det en røff oppstigning gjennom småkratt på smale stier. Veien består av flere etasjer hvor det periodisk er litt flatere, før det igjen blir bratt. Ettersom meterne over havet tiltar blir det mer og mer svaberg og mindre og mindre vegetasjon. Det som hele tiden følger oss er vannet som renner i fine strømmer nedover fjelldalen, og danner små vakre oaser. Flere steder var det godt egnede teltplasser for fremtidige klatrebestigninger av de viltre søstrene.

Tvilling II

Første tuktede søster ble Tvilling II. T-merket sti opp til fortoppen som blir regnet som topp, trolig av sikkerhetshensyn. Selve toppen ligger nemlig litt utsatt til, skilt fra fortoppen med et betydelig søkk som gir et friskt innblikk i dalene på begge sider. Vi skrev oss inn i boken, stemplet registreringskortene våre og snudde rundt med retning Tvilling I. Pia ble noe kvalm av høydeskrekk, men klarte seg bra.

Tvilling I

Neste tvilling ble en større utsiktsmessig opplevelse. Pia opplevde den ikke så sterkt, der hun litt engstelig holdt seg fast i steinene rundt postkassen som inneholder besøksboken og orienteringsstempelet, og mente at hun tidsnok ville få se den på bilder. Jeg knipset i vei og koste meg med den dramatiske sikten rett ned i vannet mellom Tvilling I og Kvasstind. Sistnevnte ser rå og skarp ut herfra. Så bar det nedover bratte ura igjen.

Skjæringen

Vi passerte Tvilling II og opptråkkede stier. Vi snakket med andre toppsamlere, spurte og grov. Vi hadde tatt to topper og var klar for neste. Ferden gikk nordover mot Skjæringen. denne toppen kjennetegnes ved en lengre anmars og en rimelig bratt målstrek. En lavtliggende fortopp skjuler en vakker liten skjæring med snø. Vi møtte flere vandrere, også den ekle østerikske familien fra campingen. Toppen var vakker. Vi skrev oss inn, stemplet, satte GPS-koordinater, Pia holdt seg fast, og jeg tok bilder. Så gikk vi ned igjen. Neste stopp Grytefoten.

Grytefoten

Men først litt mat; brunost, polarbrød og kokesjokolade. Så begynte oppstigningen til Grytefoten. Landskapet ble villere. Vi var i en ny dal og kunne se Bottenkrona i nord. Det var goldere med mer snø, og vannet rant heftigere. Oppstigningen var den bratteste til nå. Pia krabbet frem til målet, hun er den tøffeste. Vi skrev oss inn, snakket med en nordnorsk familie som forsto høydeskrekk og skulle grille senere, og var på vei nedover. Familien mente at Bottenkrona var en langdryg affære, vi gjorde en rådslagning og valgte riktig. Videre!

Bottenkrona

Veien videre var mer heftig enn den foregående. Mer snø, mer stein. Vi rundet Grytefotens fortopp og gikk langs blankskurte fjell mot målet, den yngste og for oss siste av søstrene. Stien var så bratt at Turistforeningens T-er såvidt hang på fjellet. Utsikten var formidabel og Pias skrekk var formfullendt på samme måte som vårt raid blant disse viltre søstre. Vi stavret oss nedover, møtte en svensk familie og et par med tre armer. Hun fortalte oss at det var bratt som bare det nedover, ja, tilogmed tau måtte man bruke. Vi tenkte vårt og fortsatte.

Nedtur

Lenge var det ikke noe tilløp til tau, men bratt var det. Og som jeg alltid sier, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær. Vi begynte å slite. Selv med lite oppakning hadde dette vært en meget lang tur. Pia stavret seg nedover og begynte såvidt å ynke seg litt. Vi møtte en snurrebartert mann og to kvinner. De mente vi var tøffe som hadde fått med oss fem topper og fortalte oss villig vekk om hva vi egentlig så rundt oss. Det var interessant og bekreftet vår egen kartlesning. Vi gikk videre. Over snø, knauser, lumske gjørmete stier. Det var langt og knærne bar oss nesten ikke lenger, men fortsatte gjorde vi. Vi slukte høydemetre som drops og beveget oss i sikksakk nedover som best vi kunne. Elven nedover var lagt i rør og vi gikk forbi stasjonene i vannets fall. Flere idylliske hytter med små vann. Langt ble lenge, men vi var på rett vei, og høydemeterne falt som de skulle. Snart lød mototsyklenes enerverende summing fra grustaket ennå mer enerverende og vi var lykkelige. Vi var nede! Et par kilometer langs denne vakre fjellgruppe brakte oss tilbake til bilen. Vi skiftet, hoppet inn, kjørte til Sandnessjøen sentrum og bestilte på stive ben en pizza ved navn Sult! Så gikk det flere dager før vi kunne gå skikkelig.

Turen i korte trekk

Markvollen – Tvilling II – Tvilling I – Skjæringen – Grytefoten – Bottenkrona – Markvollen.