Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som seksjonsleder for Design og brukeropplevelse i NRK.
Han har drevet kaasin.no siden 2000.
Det er tidlig morgen. Altfor tidlig morgen. Willia Konstanse vet ikke forskjell på ferie og hverdag, så klokken 0615 er hun klar for en ny dag etter nok en natt på tvers, som et forvirret kompass i natten, pekende mot syd; denne gangen med en sokkeløs liten og myk fot hvilende på pappas arm, og hodet mot mammas bryst. Det Willia Konstanse ikke tenker på, men som vi så altfor godt vet, er at om et par timer er det tid for henne å sove igjen. Bare ikke for oss.
Vinden snur brått slik at den står rett inn fra land og havet innaskjærs i øst. Den kommer i kast; det bruser i trær og busker, og de lyse klærne som henger på snora vrir seg etter været. Skumringstimen er snart over og det ligger kun en lav stripe lys over holmer, skjær og bebyggelsen inne på land mot øst. Himmelen i vest derimot er blitt helt mørk blå, nesten svart, av truende skyer. Det er brått en spenning i luften som river i håret og trekker i de klamme klærne. Et kraftig blink setter hele sirkuset i gang, og nå går det fort. Det påfølgende tordenskrallet ruller over havet i vest, en serie med blink følger og lyser opp Pinnös sparsomme bebyggelse, før nye tordenskrall river himmelen i stykker og regnet fosser ned i store tykke regndråper som et tett og fuktig, grovflosset teppe. De trivelige sommerhusene blir brått spøkelsesaktige i de skarpe korte lysglimtene og står sammen med trærne som skrekkfilmkulisser mot det flukturerende bakteppet av lys og mørke.
Det er tidlig formiddag. Øyboerne vagler seg med kaffekoppen på trammer og på terskelen til sjøvendte og gjestfrie glassverandaer. Vinden rusker i geiterams, frukttrær og hvit stakitt, vimpler peker dovent til sjøs og båter holdes i vigør av en svak krusning på sjøen. Farer av ymse slag lurer i gress, trær og under steiner; hoggorm og flått har godt fotfeste på øya, og eksemplarer av begge arter har måttet bøte med livet under mine barnesbeskyttende morderhender. Det hviler en slags spent døsighet over Pinnö denne dagen.
Willia Konstanse griper tak i hårene på benene mine, så shortsen, og reiser seg sakte opp, det ene benet først, så det andre, til hun står svaiende inntil meg mellom lårene mine. Oppslukt tar hun forsiktig i de glatte, glinsende armhårene mine og ser dråper av svette forlate håret som henger i øynene mine og dryppe ned på den fuktige shortsen eller treffe den høyre hånden hennes med et lydløst plask. Med stive fingre rører hun i svetteperlene og gnir de dermed ut slik at de sakte forsvinner i heten fra min kropp og den varme sommerdagen. Jeg venter stille på at Marianne skal ta seg av henne igjen slik at jeg får meg et bad fra bryggekanten.
Holmer, skjær, små øyer, seilbåter, fugler og mennesker; mangt er det som bryter havoverflaten fra der hvor forfatterens øyne befinner seg, skuende inn mot det svenske fastlandet fra en av disse øyene som bryter havoverflaten som en grå hval, slipt og nedkjempet av elementer og mennesker som har stukket flaggstenger og pæler ned i dens arrete rygg i århundrer. Pinnö er en sommerdrops utenfor turist- og sommerbyen Grebbestad som bare må suges på. Mens Grebbestads tilstedeværelse kommer som en overraskelse på den uforvarende landeveisfarende som har pløyet seg vei gjennom det svenske bondelandet etter Svinesunds handelsgalopp, så ligger Pinnö som en naturlig fortsettelse av den svenske skjærgårdsidyllen som eskalerer jo lenger ut i havgapet du kommer, helt til havet i vest tar over på baksiden av øya.
Spede regndråper krydrer det blanke skogstjernet. Vannliljebladene duver såvidt i ringene etter nok et vak. Tjernet er som et opprevet sår i myra som sakte er i ferd med å gro igjen. Det eneste synlige arret når den tid kommer vil være navnet: Spikertjern. Litt inne på land langs de gresskledte breddene står lauvtrærne tett; bjørk, or og rogn, og iblant en gran eller ei furu. Bak der igjen står furuveggen rank og lysebrun.
Der trikken nå med en ulende lyd pløyer seg forbi Bekkestua sentrum i Bærum gikk det en bekk i gamle dager. Ved denne bekken lå det en fattig husmannsplass med et to etasjers tømmerhus. Denne plassen het Bekkestua og skulle i 1924 gi navnet til en holdeplass på Bærumsbanen – banen som senere ble kalt Kolsåsbanen – og ennå senere til den småbypregede Bekkestua i utkanten av Stabekk. Navnet «Stabekk» på sin side er sammensatt av «stadr» som betyr stille og «bekk», og er antatt å skulle bety den krokete, stilleflytende bekken.
55 barn og voksne samlet seg lørdag 24. april i gapahuken på Sæteren gård i Bærum for å feire navnefest for min kjære datter Willia Konstanse Wahlstrøm Kaasin. Med fantastisk hjelp fra Willia Konstanses besteforeldre Ellinor og Geir blant andre fikk vi fraktet inn alt som trengtes de to km med gange inn til gården, samt kaffekoking, kakebaking, grilling, servering med mer. Arrangementet gikk strålende og gjestene hygget seg med alkoholfritt øl, brus, pølser, kaffe og kaker i aprilsolen utenfor gapahuken. Alle fikk utdelt velkomstdrink med påskrevet navn og livslang læringsoppgave til Willia Konstanse. Hovedpersonen selv syntes det ble mye oppstyr og sov seg gjennom store deler av tilstelningen. Takk til alle sporty gjester for at dere gjorde denne dagen så fin for oss!
Etter et halvt år med toppløse tilstander på den ene og den andre måten hjemme, var jeg svært innstilt på å få meg en topptur da Per Kristian Bø ringte meg og spurte om vi skulle finne på noe en helg. Etter litt grubling ble vi enige om å reise til Hemsedal, til den lite besøkte selvbetjente turistforeningshytta Kljåen i Kljådalen for å forsøke oss på en bestigning av Høgeloft. Høgeloft rager 1920 moh. og er ikke bare den høyeste toppen på fjellmassivet Jukleeggi, den er også Filefjells høyeste, samt Buskeruds nest høyeste fjell, bare slått av Folarskardnuten på Hallingskarvet på 1933 moh.
Antall mulige «første gang» blir færre med årene. For et nyfødt menneske er det vanvittig mange muligheter for handlinger og situasjoner, og alle har et mer eller mindre forlokkende «første gang» ved seg. Verken første skoledag eller første gang hos tannlegen står veldig sterkt som attråverdige «første ganger» hos de fleste, mens den første kjærligheten, det første kyss, eller den første utenlandsferien derimot, vanligvis står frem som positive opplevelser.
Bård kjører inn på bussholdeplassen og parkerer i enden av denne. Jeg parkerer rett bak. Fonnum åpner døren og skritter ut før han henter sekken i baksetet og går over den noe trafikkerte veien. Borte ved isveggen er tre klatrere i aktivitet i mørket. Merkelig nok uten hodelykter. Jeg roter rundt i baggen i baksetet og finner frem isøkser og klatrestøvler. Bård sitter i passasjersetet og knyter på seg skoene. Fonnum er kommet tilbake etter første tur over veien og leter frem ting i bagasjerommet. I det jeg skal sette på stegjern når lyden av Fonnums bensinaggregat meg og snart etter er klatreveggen flombelyst.
Det er fredag kveld oppunder Skrim ved Kongsberg. Snøen ligger som et tykt, men lett teppe over den furukledte åsen som ruver foran oss i mørket, med en svakt skinnende måne hengende over, bak skydekket. Skiene spennes på og sekkene bestiger kneisende sine undersåtter. Hans Jakob og jeg starter den tunge oppstigningen. Foran oss ligger et par timers slit i dyp snø. Jeg kan ikke si annet enn at jeg stortrives med oppgaven, hvis mål er en kveld foran et knitrende tyribål og en natt under åpen himmel.
24 minutter lang dokumentar fra feltarbeid på Nordvest-Spitsbergen. Sendt på NRK2 i desember 2009 i forbindelse med «En naturlig helaften».
Dokumentaren er også sendt tre ganger på SVT1 i august 2011.
Filmfotograf: Helge Kaasin.
Grip dagen heter det, og man skal leve i nået, men nået synes å unndra seg en rik opplevelse. Det synes som om timene og dagene våre løper av sted uten at vi liksom klarer å stikke fingrene skikkelige ned i den rike og saftige mulden som gir livet fylde. Hva er det med nået, eller våre forventninger til nået, som gjør det så uoppnåelig? Hvordan skal vi egentlig gripe nået an?
At den dagen skulle komme da jeg skulle ha dyrehoder på stake i stua, smurfeklær tytende ut av skap og skuffer og hengende på tørkestativet, små leker fylt med kattemynte, stellebord og bleier, og ikke minst to nesten like store merkelige skapninger krabbende på gulvet, den ene med pels, den andre nesten hårløs, hadde jeg ikke trodd for noen år siden, og det hele er kommet som en snikende, herlig glede på meg.
Willia Konstanse er datter av Helge Kaasin og Marianne Wahlstrøm. Hun er født 3. oktober 2009.
Månen henger stor og perlemorshvit over Bærums bebyggelse. Bare en jevn motordur bryter stillheten. Jeg sitter i bilen på vei hjem fra Bærum Sykehus etter en lang natt fulgt av en lang dag. Det er fortsatt 3. oktober, og det er fortsatt min datters fødselsdag, den dagen hun kom til omverdenen etter ni måneder innomhus i mors liv.
En gang i løpet av 1955 brant den en gang så ærverdige Grosethkollen Sportscafé ned til grunnen i et inferno av flammer. Det 200 kvadratmeter store overnattingsstedet ble oppført i 1937 av Lars Tjernslie for å huse 30 overnattingsgjester oppe på den gamle husmannsplassen Grosetplassen, like ved Skaugumsåsen og bare en snau kilometer fra bebyggelsen på Hvalstad i Asker. Etter nedleggelsen av stedet som kafé allerede i 1942, huset stedet blant andre funksjonærer tilhørende Ingwald Nielsen før Norsk Speiderpikeforbund overtok på begynnelsen av 1950-tallet. Om brannen var resultat av en uforsiktig speiderpikes lemfeldige omgang med ild vites ikke, men stedet ble aldri bygget opp igjen, og bare grunnmurene står igjen som et minne om denne svunne tiden.
Etter at sommeren har forløpt stille og rolig for min del med noen fine nærturer til fots og enkelte flotte sykkelturer i Vestmarka, så har høsten nå kommet med all sin prakt. Tro mot meg selv og årstidenes gang fant jeg igjen frem mitt gamle sett med bildekk. Dragsele til pulk, tynt statisk tau, staver og to sammenkoblede bildekk er alt du trenger, pluss litt guts og mange gode svar til forbipasserendes spørsmål om hvilken pol du har tenkt deg på tur til; jada, mange spør.
Jeg har to helger på rad drevet utstrakt undergravende virksomhet til fjells. Dette er verken så radikalt eller ulovlig som det ved første øyekast kan synes. Det dreier seg verken om illegale løpeblader mot den sittende regjering eller virksomhet à la gutta på skauen, men snarere om noe så profant og legalt som å skifte ut fundamentet på vår elskede bihytte Uglebu på Dagalifjellet. Arbeidets karakter og deilig harde kroppsarbeid med redskaper som slegge, krafse, brett, spett og spade avdekket noen nærliggende grunntanker, næret av god lesning og fjelluft.