Kategori: Topptur

Kategorier
Topptur Video

Den store stygge svanen

Storstygge-Svånåtinden er med sine 2209 moh den høyeste toppen utenfor Jotunheimen sett bort fra nærmeste nabo i nord-øst, Snøhettamassivet. Vi besteg dette vakre fjellet på Dovre i romjulen.

Helge Fonnum og jeg reiste fra Oslo mandag ettermiddag etter vel overstått julefeiring. Nå var det på tide å få av seg litt av ribbefettet. Turen til Dombås gikk smertefritt, men vi ble litt overrasket da det ble opplyst om at det var -19,5 grader ute. Vi hadde ikke forventet den type kulde, men spiste burgeren ferdig, fylte mer frostveske på bilen, trakk på skuldrene og reiste videre til Hjerkinn.

Militær brosten

Klokken var blitt nærmere 2400 da vi slo opp teltet i utkanten av militærleiren tilknyttet Hjerkinn Skytefelt. Ekstremt lite snø gjorde at vi måtte benytte oss av militær brosten for å sette opp teltet. Et lite telt og gode soveposer gjorde at vi sov meget godt den natta, og da klokka ringte 0600 var ingen av oss klare for å stå opp. Vi utsatte oppvåkningen en time.

Etter en kjapp nedpakking av telt reiste vi et par hundre meter til gamle ærverdige Hjerkinn stasjon, hvor venteværelset var varmt og opplyst. Her begynte vi med en storstilt nisteproduksjon. Kl 1030 var vi ferdige og satte avsted i bil innover den 13 km lange veien mot Snøheim som også var så godt som bar for snø.

Mot Snøheim

Planen var å sette av sekkene så nær Snøheim som mulig. Dessverre møtte vi for mye snø i en bakke etter ca 6 km. Vi satte likevel av sekkene og kjørte tilbake før vi begav oss innover på ski. Uansett slapp vi jo tunge sekker de kilometerne.

Mørket falt raskt på og vi gikk de siste timene etter et lys vi først trodde var Snøheim, men som viste seg å være en installasjon helt inne ved Snøhetta. Da vi hadde passert Snøheim fikk vi øye på lysene der og gjorde om kursen. Vi fant nødbua Larsbu som Hjerkinn Skytefelt lykkeligvis holder åpen og installerte oss der. Gradestokken viste -17 grader og vi valgte å definere oss selv som i nød. Vi fyrte både litt i vedovnen og på primusen og fikk det virkelig godt og varmt der inne.

Til topps

Vi sto opp kl 0430 neste morgen, pakket sekkene, spiste og dro ut i mørket kl 0700. Det var fortsatt meget kaldt, rundt -15 grader. Turen gikk rett vestover i stummende mørke og på vekslende snø- og stenunderlag. Turen er på ca. én mil en vei og tok oss vel 6 timer. Ulendt terreng og lite snø gjorde det hele litt mer tidkrevende enn antatt. Vi valgte å gå rundt fjellet for å bestige fjellet via vestryggen isteden for å gå den noe mer krevende østryggen som virket isete og bratt. Det ville nok ikke vært noe problem fordi vi hadde med oss isøkser og stegjern, men siden dagen var kort ønsket vi å lykkes på første forsøk.

Vi satte fra oss skiene ved innsteget på vestryggen og fortsatte til fots. Steinura oppover ga oss noe slit, snø og is gjorde det lett å skli og sette fast benene mellom stenene. Heldigvis ble ingen ben brukket og etterhvert som vi kom oss lenger opp ble ura ikke så bratt. I tillegg kom vi så høyt at sola nådde oss, noe som var behagelig selv om den ikke varmet merkbart. Ryggen virket uendelig lang, men vi kom da frem til varden og hadde en fantastisk utsikt utover hele Dovre.

Nødne

Men med mørket og kulden truende over oss kunne vi ikke bli lenge der oppe. Vi snudde og skyndte oss nedover, noe som gikk langt raskere enn opp. Vi fant skiene igjen og la avgårde nedover bandet mellom Svånåtinden og Skredahømassivet. Snart gikk vi på isen over Svånåvatnet igjen, forserte det bratte bandet ned til Fisketjønne, krysset dette og begynte oppstigningen mot Svånåkollen. Her falt mørket på igjen og vi tok på lyktene. Gradene krøp nedover til -21 grader før vi lykkelige kunne entre Larsbu kl 1730. Det bør vel ikke sies at det var deilig å få fyr på ovnen og primusen etter over 10 timer ute i nesten -20 grader. Ansiktet hovnet opp i varmen og trettheten seg innover oss.

Hjemover

Fornøyde la vi oss tidlig og sto opp tilsvarende tidlig, kl 0600. Vi pakket sakene og la i vei mot Hjerkinn i morgengryet. Vi fulgte veien så langt snøen tillot det og fikk bare ett fall grunnet overgang fra snø til grus. Kl 1130 var vi ved bilen og lykkeligvis startet den på andre forsøket. Nissan Sunny er virkelig meget driftsikre biler, selv om de har rundet 14 år. Men det blir nok en firhjulstrekker i fremtiden slik at vi neste gang kommer helt frem til Snøheim med sekkene.

Kategorier
Topptur

Kvitskardtinden


Kvitskardtinden ble tidligere regnet som den fjerde og nordligste Torfinnstinden, men fikk etterhvert navnet gitt av førstebestigeren fra 1911. Pia Lyche og jeg besteg den i vakkert høstvær.

Pia og jeg ankom Bygdin sent fredag kveld og slo opp teltet på parkeringsplassen litt nord for hotellet. Det var en stjerneklar frostnatt uten måne, og teltet var fullt av is da vi våknet tidlig lørdag morgen. Vi pakket sekkene og ventet på ferja Bitihorn som skulle ta oss inn til Torfinnsbu. Det var en helt utrolig vakker dag med sprakende blå himmel. Dette var nest siste dag for Bitihorn for i år, så det var en del mennesker ombord.

Basecamp

Fra Torfinnsbu tok vi oss nordover inn i Svartdalen. Et stykke inne i dalen slo vi opp teltet og pakket om sekkene. Tau, stegjern og hjelmer var med, for vi skulle bestige Kvitskardtinden (2193 moh) via breen som ligger i holet mellom Mesmogtinden og Kvitskardtinden. Vi kom avgårde så sent som ca kl 1300. Det skulle ikke være noen måne i natt heller, og solen skulle gå ned ca kl 2040, så vi merket klokelig av teltet på GPSen. Det skulle vise seg å være meget klokt.

Innover Svartdalen

Gode stier med steinete avbrekk førte oss innover dalen. Et fantastisk skue på alle kanter. Foran oss ligger det vakre avlange Svartdalsvatnet. På østsiden ligger Leirungstindane og Knutsholstindane, med Store Knutsholstind (2341 moh) som den absolutte dronningen. På vestsiden ligger Torfinnstindane, før Kvitskardtinden og Mesmogtind (2264 moh). Helt i nord brekker dalen ut i Gjende.

Mot breen

Rett nord for Svartdalsvatnet tar vi mot vest og bratt opp en sidemorene. Dette er turens mest utsatte sted, med glatte sva og mye løs stein både over og under oss. Vi tok på oss hjelmene og tråkket til, og etterhvert klarte vi å komme oss inn på breen. Den var ikke særlig oppsprukket, men den var for det meste snøløs slik at stegjernene kom godt med. Vi vasset opp i midten av breen, opp til bandet som knytter sammen Kvitskardtinden og Mesmogtind. Så skrådde vi sydvestover mot nordvestryggen på Kvitskardtinden.

Mot toppen

Vi la fra oss sekkene, merket de av på GPSen og fortsatte mot toppen. Noe snø og is gjorde noen steder litt skumle, men Pia viste mye styrke i forhold til høyderedselen sin og kom seg greit opp. Vi sto på toppen idet sola begynte å gli ned bak Slettmarkshø (2190 moh). Vi var nødt til å begynne nedstigningen kjapt fordi det var ikke lystige fremtidsutsikter å skulle gå ned sidemorenen og svaene i mørket. Selv med lys er det en skummel affære. Dermed rakk vi heller ikke å gå bortom Kvitskardoksle (2065 moh). som ligger like ved toppen.

Hjem i mørket

Vi kom oss ned breen og også ned sidemorenen før mørket falt på. Det kom mens vi var langs Svartdalsvatnet. Vi snublet oss fremover mens det ble mørkere og mørkere. Til slutt måtte vi frem med lyktene. Etterhvert så vi to lys på østsiden av dalen. De krysset ikke elven ved broen slik vi gjorde og fikk en lang tur over morener og sva tilbake til Torfinnsbu fikk vi senere høre. Det viste seg å være to kvinner og to barn som hadde gått over fjellet fra østsiden. Vi kom oss til teltet ca kl 2300, gode og slitne. Middag ble laget, og vi sovnet begge med et smil.

En ny dag

Natta var varmere enn den foregående, og vi sov ganske lenge. Vi sto opp, laget frokost, pakket sekkene og la i vei nedover igjen til Torfinnsbu på vonde knær. Der måtte vi vente i over to timer før Bitihorn kom kl 1340. Tiden ble tilbragt i godt selskap av andre fjellfolk. Været var mer ustabilt, men solen varmet godt de gangene den var fremme. Vi kom oss tilbake til bilen og kjørte raskt tilbake til Oslo. En herlig tur!

Kategorier
Topptur

De Fem Søstre (og de to andre)


De Syv Søstre er forbundet med sagnet om Hestmannens ville ferd etter Lekamøy og hans pil gjennom Torghatten. Det er også syv mektige fjell rundt 1000 moh som stiger rett opp av Vefsnfjorden.

Hva er mer naturlig etter å ha gått gjennom hullet Hestmannens pil laget i hatten til kongen av Sømnafjellene ved Brønnøysund – den som i dag går under navnet Torghatten – enn å oppsøke Sulitjelmakongens syv ville døtre, som i et forsøk på å lure Hestmannen med sin gunst fra å ta med makt deres oppasserske, den ærbare jomfru Lekamøy, ble forsteinet av solen på Alstensøya fra Sandnes til henimot Petter Dass sitt Alstahaug. Fra nord den yngste og slankeste Bottenkrona, så Grytefoten og Skjæringen, dernest begge Tvillingene, så Kvasstind og lengst i sør den korpulente eldste Breitind.

Vi tok sikte på å bestige fem av dem etter råd fra verten på Sandnessjøen Camping Steiro, og med startpunkt på Markvollen mellom Tvillingene og Skjæringen. Kl 1030 la vi i vei i et fantastisk vær, uthvilte etter en hviledag på campingen med bare et par timers sykkeltur til Sandnessjøen og en times tur langs stranden i kjipp-kjapper (som ikke anbefales) bak oss.

Opptur

Fra Markvollen er det en røff oppstigning gjennom småkratt på smale stier. Veien består av flere etasjer hvor det periodisk er litt flatere, før det igjen blir bratt. Ettersom meterne over havet tiltar blir det mer og mer svaberg og mindre og mindre vegetasjon. Det som hele tiden følger oss er vannet som renner i fine strømmer nedover fjelldalen, og danner små vakre oaser. Flere steder var det godt egnede teltplasser for fremtidige klatrebestigninger av de viltre søstrene.

Tvilling II

Første tuktede søster ble Tvilling II. T-merket sti opp til fortoppen som blir regnet som topp, trolig av sikkerhetshensyn. Selve toppen ligger nemlig litt utsatt til, skilt fra fortoppen med et betydelig søkk som gir et friskt innblikk i dalene på begge sider. Vi skrev oss inn i boken, stemplet registreringskortene våre og snudde rundt med retning Tvilling I. Pia ble noe kvalm av høydeskrekk, men klarte seg bra.

Tvilling I

Neste tvilling ble en større utsiktsmessig opplevelse. Pia opplevde den ikke så sterkt, der hun litt engstelig holdt seg fast i steinene rundt postkassen som inneholder besøksboken og orienteringsstempelet, og mente at hun tidsnok ville få se den på bilder. Jeg knipset i vei og koste meg med den dramatiske sikten rett ned i vannet mellom Tvilling I og Kvasstind. Sistnevnte ser rå og skarp ut herfra. Så bar det nedover bratte ura igjen.

Skjæringen

Vi passerte Tvilling II og opptråkkede stier. Vi snakket med andre toppsamlere, spurte og grov. Vi hadde tatt to topper og var klar for neste. Ferden gikk nordover mot Skjæringen. denne toppen kjennetegnes ved en lengre anmars og en rimelig bratt målstrek. En lavtliggende fortopp skjuler en vakker liten skjæring med snø. Vi møtte flere vandrere, også den ekle østerikske familien fra campingen. Toppen var vakker. Vi skrev oss inn, stemplet, satte GPS-koordinater, Pia holdt seg fast, og jeg tok bilder. Så gikk vi ned igjen. Neste stopp Grytefoten.

Grytefoten

Men først litt mat; brunost, polarbrød og kokesjokolade. Så begynte oppstigningen til Grytefoten. Landskapet ble villere. Vi var i en ny dal og kunne se Bottenkrona i nord. Det var goldere med mer snø, og vannet rant heftigere. Oppstigningen var den bratteste til nå. Pia krabbet frem til målet, hun er den tøffeste. Vi skrev oss inn, snakket med en nordnorsk familie som forsto høydeskrekk og skulle grille senere, og var på vei nedover. Familien mente at Bottenkrona var en langdryg affære, vi gjorde en rådslagning og valgte riktig. Videre!

Bottenkrona

Veien videre var mer heftig enn den foregående. Mer snø, mer stein. Vi rundet Grytefotens fortopp og gikk langs blankskurte fjell mot målet, den yngste og for oss siste av søstrene. Stien var så bratt at Turistforeningens T-er såvidt hang på fjellet. Utsikten var formidabel og Pias skrekk var formfullendt på samme måte som vårt raid blant disse viltre søstre. Vi stavret oss nedover, møtte en svensk familie og et par med tre armer. Hun fortalte oss at det var bratt som bare det nedover, ja, tilogmed tau måtte man bruke. Vi tenkte vårt og fortsatte.

Nedtur

Lenge var det ikke noe tilløp til tau, men bratt var det. Og som jeg alltid sier, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær. Vi begynte å slite. Selv med lite oppakning hadde dette vært en meget lang tur. Pia stavret seg nedover og begynte såvidt å ynke seg litt. Vi møtte en snurrebartert mann og to kvinner. De mente vi var tøffe som hadde fått med oss fem topper og fortalte oss villig vekk om hva vi egentlig så rundt oss. Det var interessant og bekreftet vår egen kartlesning. Vi gikk videre. Over snø, knauser, lumske gjørmete stier. Det var langt og knærne bar oss nesten ikke lenger, men fortsatte gjorde vi. Vi slukte høydemetre som drops og beveget oss i sikksakk nedover som best vi kunne. Elven nedover var lagt i rør og vi gikk forbi stasjonene i vannets fall. Flere idylliske hytter med små vann. Langt ble lenge, men vi var på rett vei, og høydemeterne falt som de skulle. Snart lød mototsyklenes enerverende summing fra grustaket ennå mer enerverende og vi var lykkelige. Vi var nede! Et par kilometer langs denne vakre fjellgruppe brakte oss tilbake til bilen. Vi skiftet, hoppet inn, kjørte til Sandnessjøen sentrum og bestilte på stive ben en pizza ved navn Sult! Så gikk det flere dager før vi kunne gå skikkelig.

Turen i korte trekk

Markvollen – Tvilling II – Tvilling I – Skjæringen – Grytefoten – Bottenkrona – Markvollen.

Kategorier
Topptur

Tåke, kulde og krampe


Endelig skulle Helge Fonnum og jeg komme oss til fjells etter en noe tung høst. Dessverre har treningsmengden også blitt for liten.

Vi møttes på en parkeringsplass på Lom – Fonnum og jeg – etter en hesblesende biltur fra hver vår kant av landet etter jobb på fredag. Han fra Trondheim med 25 mil, og jeg fra Oslo med 29 mil. Vi kjørte etter hverandre til bommen hvor Fonnum parkerte sin sommerkledte bil og vi kjørte sammen et stykke oppover. Ingen snø på veien, så vi kunne kjørt to biler.

Vi slo oss ned i telt for natten på en parkeringsplass og sov vidunderlig godt, selv om det var kaldt. Dagen etter sto vi opp kl 0630, pakket sammen teltet og ryggsekkene våre før vi kjørte det siste stykket frem til Krossbu hvor vi parkerte bilen og la i vei kl 0815.

Det var snø i terrenget og veldig sleipt og tungt. Etter halvannen time med bla. kryssing av elver var vi oppe på breen som skulle bringe oss opp til Storebjørn (2222 moh). Vi hadde store planer og mente vi kunne klare Storebjørn samt Veslebjørn (2150 moh) og Veslebjørn N (2110 moh) eller Bjønnungen som den også kalles. Men den gang ei.

Vi gikk uten stegjern, men i tau oppover breen i noen timer. Det var tungt og etterhvert som vi kom høyere ble det kaldere. En isende vind gjorde det ikke bedre. Mine noe dårlig trente lår etter en lang periode med oppussing klarte ikke mer da klokken var blitt 1315. Vi var da nesten ved foten av Storebjørn, selv om vi ikke så noe i det hele tatt på grunn av tåke. Det var ikke annet enn å snu. Utrolig bittert. Jeg skulle nok ha hatt på meg litt mer klær under buksen, og ikke minst, trent mer.

På vei nedover lettet tåken noe og vi fikk se de utrolig flotte toppene vi hadde vært rundt hele tiden. Et herlig syn. Vi var tilbake i bilen kl 1430 og bestemte oss for at her var det ikke mer å gjøre og satte avsted hjemover. En burger på Lom avsluttet en tur som ikke ble helt som den skulle. Jeg var hjemme i Oslo kl 2100. Vi kommer tilbake!

Kategorier
Topptur Video

Urdanostinden i -20

Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.

Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg la i vei mot Tyin torsdag kveld. Ved ett-tiden på natten er vi i teltet ved Tyin. Det er minus 20 grader og tåke så teltet er helt nedrimet på morgenen. Vi står opp kl 5 etter en ganske kald natt, pakker tingene våre og er klar når den bestilte snøsccoteren kommer kvart over 7.

Etter en kald time på scooteren settes vi av ca tre timers gange fra Koldedalsvatnet. Vi går inn til vannet, etablerer teltleir og legger i vei mot Urdanostinden kl 12. Været er fantastisk, men vi er usikre på om vi rekker toppen før mørket faller på. Like før kl 18 står vi på Urdanostinden og solen går ned. Turen har vært fantastisk, men vi er slitne etter tung gange.

Etter tre timers gange i månelyset er vi tilbake i teltet og kan lage middag. Conrad og Birgit har satt opp telt like ved oss. De gikk over vannet samme dag. Alt vann vi henter fra bekken fryser på ett minutt, så vi må ha flaskene i soveposen sammen med mat og annet. Jeg fryser hele natten og sover dårlig. Vi bestemmer oss for å droppe Falketind siden det vil ta oss rundt 7 timer å gå tilbake over vannet. Ergo kan vi sove litt lenger og være opplagte nok til å komme oss hjem.

Det blir en vakker tur tilbake og vi er ved bilen kl 19. Månen har vært med oss hele tiden. Men Tyinvatnet er langt! Vi spiser en bedre middag på Filefjellstua og er utpakket og hjemme igjen ved halv tre-tiden natt til søndag. En fantastisk tur!

 

Kategorier
Topptur

Kyrkja – igjen


En Jotunheimentur alene som ikke gikk så bra. Det ble bare Kyrkja i snøvær, og ikke Visbretinden.

Turen var tenkt å skulle være opp på Visbretinden og tilbake igjen via Kyrkja. Været ville det aqnnerledes. Jeg reiste alene så tåke og meget glatte stener gjorde at jeg ikke tok noen sjanser. Jeg gikk en kjapp tur opp på Kyrkja hvor det snødde. Senere på lørdagen reiste jeg hjem igjen.

Kategorier
Bretur Topptur

Lodalskåpa via Bødalsbreen


Helge Fonnum og jeg reiste til Jostedalen for å bestige Lodalskåpa via brefallet Bødalsbreen.

Endelig skulle vi få tatt Lodalskåpa (2083 moh) etter at vi gikk forbi den tidligere i vår da vi gikk Jostedalsbreen på langs. Nok en gang er det Fonnum og jeg. Dette skulle være den siste turen i vår hektiske sommerferie og det ble en meget spennende og slitsom tur.

Vi sov første natten inne ved Bødalsbreen, stod tidlig opp neste morgen og gikk hele brefallet og frem til Ståleskaret ved foten av Lodalskåpa hvor vi slo opp teltet. Telt, kokeutstyr, klatreutstyr, etc. gjorde at vi hadde tunge sekker. Undertegnede hadde krampe i begge armene på slutten av brefallet.

Dagen etterpå gikk vi en kjapp tur opp på Lodalskåpa (det tok oss tre timer), ned igjen for å pakke sammen og la i vei nedover mot Bødalsseter igjen. Det ble en meget tung tur i bratt lende. Nøkkelord: ømme knær. Vel nede og i bilen kjørte vi til Kongsberg etter et kjapt bad i Loenvatnet.


Kategorier
Bretur Klatring Topptur

Skagastølstindane og Dyrhaugsryggen

Helge Fonnum og jeg tok en tur til Skagadalen for å klatre Skagastølstindene og Dyrhaugsryggen. Vi besteg Store Skagastølstind (2405 moh) to ganger, én gang via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. I tillegg tok vi Dyrhaugsryggtraversen fra sør. Det ble en hektisk sommeruke i Jotunheimen, med alt fra flott sol til hagl og sludd.

Fortsett å lese «Skagastølstindane og Dyrhaugsryggen»
Kategorier
Topptur

Romsdalen


Helge Fonnum, Birgit Hem, Conrad Helgeland og jeg hadde en regnfull tur til Romsdal. Vi slo leir innerst i Vengedalen, etter å ha ranet til oss noe ved på veien. Det ble bålkos, mat og øl, mye regn og lite klatring.

Fortsett å lese «Romsdalen»
Kategorier
Topptur

Tverråtindane og Eventyrisen


Helge Fonnum og jeg gikk Tverråtindtraversen og brefallet Eventyrisen. Deilig tur.

Helge Fonnum og jeg reiste til Spiterstølen fredag kveld. Ved 0130-tiden satt vi utenfor teltet på en høyde noen kilometer innenfor Spiterstulen, rett nedenfor Eventyrisen og Tverråtindan, turens mål. Ikke verst vær, men det skulle bli svært skiftende fra sol til snøstorm.

Lørdag tok vi Tverråtind-traversen i tåke, snø og sterk vind. Det ble to totusenmetere – Store Tverråtinden (2309 moh) og Midtre Tverråtinden (2302 moh) – med retur ned Svellnosbreen. Vi tenkte å ta Svellnosbrehesten som ligger rett øst for Store Tverråtinden (2309 moh), men vi så den aldri i tåka.

Søndag tilegnet vi til en kosetur opp Eventyrisen, et brefall til Svellnosbreen. En fin, udramatisk tur, men med en del morsom klatring, særlig siden vi oppsøkte slike steder istede for å unngå de.

Kategorier
Topptur

Nørdre Hellstugutinden og Leirhø


Conrad Helgeland, Birgit Hem og jeg tok Nørdre Hellstugutinden (2218 moh) og Leirhø (2330 moh).

Vi reiste opp til Spiterstulen fredag for å gå noen topper. Vi var ikke i teltet før ved 24-tiden etter å ha sneket oss gjennom bommen. Folkene på Spiterstulen hadde funnet ut at de skulle ha ferie og måtte derfor stenge veien 5 km fra Spiterstulen slik at de ikke tapte dyrebare kroner (svin!).

Lørdag morgen i et vidunderlig vær under frokosten kommer en sur gubbe med gneldrehund bort til oss (vi ligger ca 5-600 m innover dalen fra Spiterstulen) og forteller oss at vi har to timer på å flytte bilen til foran bommen fordi den skal være låst frem til 17. mai. Conrad drar avgårde mens Birgit og jeg går oss en tur mot Eventyrisen.

Conrad er kjapt tilbake fordi han ble kjørt opp igjen fra bommen og vi er klar for topptur. Kommer oss avgårde ca kl 1200 og er tilbake kl 2100 etter en fantastisk tur til Nørdre Hellstugutinden (2218 moh). Meget bratt gjorde at vi fikk bruk for stegjern og visse ferdigheter på vei ned igjen. Tidligere ras i området gjorde turen litt nervepirrende.

Søndag kom vi oss avgårde ca kl 1030 på vei mot Leirhøe (2330 moh). En flott topp og en flott dag. Jeg skadet kneet stygt på vei ned igjen da jeg lå dypt med det ene kneet i en telemarksving og traff en skjult stein med et smell. Ble veldig kvalm et par timer, men jeg kom meg ned til teltet med et etterhvert stort og dissende kne. Vi var fremme ved 17-18-tiden.

Så pakket vi teltet og bega oss nedover. Vi brukte snøen langs elva så lenge som mulig, men etter en km måtte vi gi opp og fylte sekkene så godt vi kunne slik at pulken nesten var tom og gikk på veien ned til bilen. Conrad og Birgit jogget opp igjen de fire km og hentet pulken. Kl. 0330 la jeg et meget trett hode på puta hjemme i Oslo.

Kategorier
Topptur

Styggehøe (2213 moh) solo


Jeg besteg Styggehøe alene på 2213 moh på tredje forsøket. Endelig!

En vellykket topptur! Endelig klarte jeg å bestige Styggehøe på 2213 moh (norges 55. høyeste) på tredje forsøket, og faktisk alene.

Første forsøket ble forhindret av at det var nysnø på isunderlag og vi ikke hadde stegjern, mens andre forsøket endte med at vi ikke engang kom inn til Spiterstulen pga. dårlig vær.

Det var nesten så denne turen også skulle gå i vasken fordi min makker Conrad måtte melde avbud, men jeg tenkte at nå fikk det faen meg være nok med Styggehøes forbannelse, så jeg reiste opp alene, var i teltet ca en km fra Spiterstulen ved 0130-tiden natt til lørdag.

Stod opp om morgenen og hadde en kjempefin tur mot toppen. Varmt og tidvis sol. Siste stykket opp mot toppen brukte jeg stegjern og måtte klatre litt over en snøskavel for å komme opp mot toppunktet. Ikke spesielt slitsom tur, men spennende når man er alene, særlig siden jeg tidvis gikk på isbre. Reiste hjem til Oslo samme kveld.

Kategorier
Topptur

Påsketur til Sarek i Sverige


Conrad Helgeland, Birgit Hem, Per Kristian Bø og jeg reiste til Sarek i Nord-Sverige uten å bestige noen topper.

Vi reiste til Sarek for å bestige 2000-meters topper. Det gikk ikke bra, men vi hadde ikke verst dager frem og tilbake til basecamp. Kjøreturen og basecamp-dagene var kjedelige derimot.

Dag 1 og 2 gikk med til kjøring, og først på kvelden dag 2 var vi på skiene, da hadde Birgit og jeg allerede hatt en natt i telt langs veien.

Humøret er på topp selv om bakkene slet på musklene, særlig med ca 70 kg i pulken. Vi var endelig på plass i basecamp, natt 3 etter starten på skituren, dvs. dag 4. Den voldsomme vinden stilnet akkurat i det vi hadde fått opp teltene… underlig.

Første dag i basecamp (dag 5 siden vi kjørte fra Oslo) var det skikkelig dritvær. Vi brukte tiden til å bygge levegger for vinden og var fortsatt optimistiske. Men det ble ikke bedre. Dagene i basecamp gikk med til å lage mat og tenke på neste måltid.

Bjørk holdt ut i verdens største seng, men så fikk det også være inne i teltet når vi drakk cognac og kaffe (4 voksne mennesker pluss hund i et 3-manns Helsport telt. Dagene gikk i alle fall, men de var helt like. Vi lå to dager værfast. Den tredje med dårlig vær forlot vi Sarek.

Skituren tilbake klarte vi på en dag, det sier vel noe om stigningen og pulktyngden. (Alle foto: Birgit Hverven Hem)

Kategorier
Topptur

Dovrefjell i -25 grader


Helge Fonnum, Endre Før Gjermundsen, Sivert Jonassen og jeg la i vei for å gjøre en tur over Snøhettatraversen midtvinters. Det ble en kald og tildels mislykket affære for min del dessverre.

Fortsett å lese «Dovrefjell i -25 grader»
Kategorier
Topptur

Førjulsstrev til Kyrkja


Det ble en hard og kald tur til Kyrkja. Veien inn til Leirvassbu er selvsagt stengt.

Dag 1

Avreise til Jotunheimen. Vi parkerte bilen ved 23-tiden ved veisperringen over Sognefjellet, ca 3 km fra avkjørselen til Leirdalen. En fin natt, men mange kalde grader.

Dag 2

Ved 0900-tiden er vi i gang. Etter tre meter kjennes sekkene ut som de veier 70 kg (mens de egentlig bare veier 35 kg). Vi følger veien oppover og oppover til vi tar av til Leirdalen. Derfra er det 13 km til Leirvassbu som er målet vårt. Men dit når vi ikke denne dagen, sekkene er for tunge til det, og det er blitt helt mørkt før vi setter opp teltet ved Sletthamn, ca. 5 km fra Leirvassbu. Vi hadde gått 11 km og var dyktig slitne.

Dag 3

Stod tidlig opp etter en kald natt. -20 er kaldt når soveposens ekstremtemperatur er -13. Vi går mot Leirvasbu og Kyrkja (2032 moh). Musklene verker etter gårsdagen, men vi labber da oppover i jevnt driv. Det er herlig å komme ut ved Leirvassbu, Leirvatnet og Kyrkja som ligger helt fritt i det fantastiske landskapet. Etter Leirvatnet, ved roten av Kyrkja setter vi fra oss sekkene som også i dag var tunge. Været er fint men solen når aldri lenger ned enn til toppene, og vi når akkurat sola på toppen av Kyrkja før solen går ned.

Siste biten måtte vi ta av oss skiene og spenne på oss stegjern. Isøkser var poengløst å ha med seg for det er lett klatring opp. Endelig er vi på toppen. Vi setter oss ned i 2 minutter før vi kjapper oss ned igjen, for nå kommer mørket. Vi treffer igjen våre sekker, spiser litt (det er godt med Real Turmat etter å ha spist helt frosne brødskiver lenge) og drikker isvann. Vi hadde store problemer med å holde vannet isfritt og brødskivene myke. Slitne kommer vi tilbake til teltet for en ny kald natt. Men før det er det middag og fyring med primusen. Kos. Målet er nådd og vi er ganske slitne.

Dag 4

Vi våkner stive og støle og bestemmer oss for å gå tilbake til bilen istede for å slite oss ut med flere topper. Vi pakker teltet som nå veier et par kilo mer pga. frosset kondens, og starter tilbaketuren. Denne går greit, men sekkene er ikke blitt merkbart lettere. Vi når bilen ved 1600-tiden og et kvarter senere er vi på veien. Lykkelige.

Kategorier
Topptur

Gaustatoppen


Etter å ha sett Gaustatoppen fra Hallingskarvet helgen før måtte jeg ta en tur opp det dette mektige landemerket som reiser seg over Rjukan.

Jeg gikk ikke opp den vanlige stien og kom ikke inn på den før halvveis. Det var deilig for det var mange mennesker ute denne helgen. Turen gikk i småløpende tempo både opp og ned. Eggen fra cafeen mot toppen var ganske rå. Herlig å hoppe fra sten til sten med Rjukan under seg. Fin utsikt og jeg så Hallingskarvet.


Kategorier
Topptur

Turtagrø

Conrad Helgeland, hunden Bjørk og jeg reiste til Jotunheimen for en tredagers tur; parkerte bilen ved Turtagrø som er et trist syn etter brannen, og beveget oss innover fjellet.

Vi slo leir i Ringsbotnen like ved en jakthytte. Ikke langt fra oss var en annen gjeng med toppturentusiaster. Været var mildt med tåke ved ankomst og den første dagen, men det ble flott andre dagen, i alle fall først på dagen. Vi forsøkte oss på Nordre Dyrhaugstind, men dessverre ble det ingen 2000-metere å notere etter denne turen, delvis på grunn av været, men mest på grunn av at jeg fikk feber og sterke magesmerter, så det var veldig tungt å gå. Det var fint å ha med Bjørk på tur. Hun nektet å ligge inne i teltet og lå istede ute i kald vind hele natten, sammenkrøllet med snø i pelsen.


Kategorier
Topptur

Glittertind og Galdhøpiggen med mer

Helge Fonnum og jeg reiste ut for en ukes tid lørdag 10. mars med Spiterstulen som mål for å bestige i alle fall Norges to høyeste topper: Glittertind og Galdhøpiggen. Vi klarte flere 2000-metere. Dårlig vær med tåke og navigering etter kompass de første fem dager, men den sjette dagen opprant som vinterens vakreste. Vi hadde herlige dager.

Lørdag

Vi gikk opp lia østover fra Spiterstulen i Visdalen, ca 400 m stigning på 1 km. Tunge sekker, frem mot første camp.

Søndag

Vi gikk til Glittertind (2465 moh) opp Glitterhole. Vi så ingen ting og måtte navigere utelukkende på kart og kompass. Turen tok 6 timer.

Mandag

Vi gikk til Skauthøe (1993 moh), fortsatt med samme basecamp. Sørøst til en topp på 1942 moh, så sørvest til 2009 moh. Så mer sørvest til Spiterhøe (2033 moh). En slitsom tur i veldig tåke. Vi så ingenting. Tok 6-7 timer.

Tirsdag

Våkner i camp nummer to. Denne campen ble opprettet sent mandag kveld etter en slitsom nedfart mot Spiterstulen. Dro innom Spiterstulen etter at teltet kom opp og mørket var falt på. Der fikk vi middag (du himmelske fryd), tørket noen klær og tok oss en lettøl (man kan nemlig ikke selge øl når man har leirskole, koko!). Vi gikk tur mot Styggehøe (2200 moh) denne dagen, men vi klarte ikke nå toppen fordi ruta vi valgte var for bratt. Istede fulgte vi Visdalen langs Grønbakkan slik at vi så Kyrkja (2032 moh) og Tverrbytthornet. Eventyrisen (Svelnosbreen) var pen.

Onsdag

Vi gikk til Galdhøpiggen (2469 moh). Veldig bratt og veldig tåkete. På vei oppover er vi innom Svellnose (2272 moh) og Keilhaus topp (2355 moh). Kikkerten der oppe var helt ubrukelig pga. tåke og frost. Vi fikk herlige utforkjøringer ned til Visdalen og fikk prøvd telemarkskunnskapene. Turen tok 7-8 timer.

Torsdag

Det er et herlig vær. Vi våknet skikkelig kalde etter en natt hvor temperaturen sank fra et par minus til bortimot -20. -15 grader var det da vi ganske tidlig på morgenen la i vei. Støvlene var frosne, klærne likeså, og morgentoalettet ikke til å snakke om, men for en himmel! Vi la i vei mot Store Memurutinden (2364 moh). Det er slitsomt å gå på kanten av dalen med flere hundre meter ned. En meget bratt oppstigning før vi kom opp mot platået. Her var det så bratt at jeg tilslutt måtte ta skiene av fordi jeg ikke lenger klarte snu i fiskebeinstilling. Faren for å skli flere hundre meter nedover på det harde underlaget var overhengende. Utsikten fra toppen var fantastisk. Man ser nesten hele vest-Jotunheimen, med blant annet Galdhøpiggen og hele øst-Jotunheimen og Glittertind. Vi var sent hjemme. Turen tok 8-9 timer. Da rev vi ned teltet, pakket og slepte oss til bilen på Spiterstølen og reiste hjemover. Var hjemme i Kongsberg kl. 0300 fredag.

Dritarbjørka

Ho stend der i syningom
dritarbjørka
Ho er rund ovantil
og brun nedantil, og med
ein kvit rull på ei grein
To gutar har grisa henne til
kvar morgon i ei veke no
Ei bjørk grin ikkje på nasen, nei!
På lang avstand tykkjast ho deg
ei bjørk som alle dei
andre, men er du
djerv og nærmar deg
henne, vil du sjå
små gule flekkar og
brune klattar attmed
rota hennar
Og er du enno tuffare og
er det tidleg morgon,
vil du kanskje sjå det
ange av den sterke
kosten, som nett no for
siste gong har vorte
servert henne,
sitjandes på huk
Far vel no!
Om eit år eller anna
ser eg deg vel att
Då er du anten dubbelt
så høg, og har klara
brasene slik som vi
Ja elles så er du, faen
ta meg også dau!
O, du mi kjære, kjære
Dritarbjørk!

Helge Fonnum