Fra Jokkmokk til Sulitjelma (Sverige på tvers, del 2)

Når jeg nå sitter her, 20 måneder etter at Hans Jakob Rogstad og jeg fullførte andre og siste halvdel av vår krysning av Sverige på tvers langs polarsirkelen, og skal skrive en beretning om denne turen, så svikter minnet meg. Den vekselvis glisne og tette skogen, de myke åssidene, barfjellet og de endeløse vassdragene i dette øde terrenget langt nord, som i slutten av februar er isnende kaldt og dekket av is og snø, trass i at kontrastene er tilstede, har ingen tydelige merkelapper man kan hekte av og feste i hodet.

Fortsett å lese «Fra Jokkmokk til Sulitjelma (Sverige på tvers, del 2)»

Toppløst på Kljåen

Helge Kaasin titter håpefullt ut av vinduet.

Etter et halvt år med toppløse tilstander på den ene og den andre måten hjemme, var jeg svært innstilt på å få meg en topptur da Per Kristian Bø ringte meg og spurte om vi skulle finne på noe en helg. Etter litt grubling ble vi enige om å reise til Hemsedal, til den lite besøkte selvbetjente turistforeningshytta Kljåen i Kljådalen for å forsøke oss på en bestigning av Høgeloft. Høgeloft rager 1920 moh. og er ikke bare den høyeste toppen på fjellmassivet Jukleeggi, den er også Filefjells høyeste, samt Buskeruds nest høyeste fjell, bare slått av Folarskardnuten på Hallingskarvet på 1933 moh.

Fortsett å lese «Toppløst på Kljåen»

Rondane på langs

Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.

Fortsett å lese «Rondane på langs»

Pershusfjelltraversen. Tinderangling i Nordmarka

Marianne finner veien gjennom urskogen på Pershusfjell

«Opp fra Finnstad. Tredje året på rad at jeg går Pershusfjellet i mars. Anders Heger.» Noe sånt sto det skrevet i notatboka som ligger i postkassen på det antatte toppunktet av Pershusfjellet nordvest i Nordmarka. Pershusfjellet ligger nord-sør som en 4 km lang ruinvegg fra en kolossal prehistorisk bygning i det småkuperte og vannrike landskapet sør for Mylla, øst for Øyangen, vest for Gjerdingen og nord for Spålen. Traversen over eggen på Pershusfjellet er en god gammel klassiker i Nordmarka som gir en følelse av villmark og oversikt der det ruver 150 høydemeter over det omkringliggende landskapet.

Fortsett å lese «Pershusfjelltraversen. Tinderangling i Nordmarka»

Rekurrens: bilde i bilde

Utsikt fra tårnet på Oppkuven

På dagen ett år etter at vi for første gang møttes utenfor den binære sfære, var det en vakker lørdag i februar duket for repetisjon av den turen som førte til at Marianne og jeg nå har felles adresse. Den gangen var det torsdag kveld, og vi møttes i ly av mørket på parkeringsplassen på Skansebakken i Sørkedalen i Oslo. Jeg husker de vakre hendene og fingrene hennes, synlig i lyset fra hodelyktene våre, og at vi ikke kunne ha høflig fysisk kontakt fordi hun var innsmurt med klister. Ansiktet var bare en lyssvak skygge øverst på den slanke og veltrente kroppen. Men det var noe der, noe som skulle vise seg å bli så mye mer.

Fortsett å lese «Rekurrens: bilde i bilde»

Fra Sønstevatn til Rjukan i romjulen

Helge Kåsin på ski over Sønstevatn.

Det er ikke skikkelig jul for meg uten en før- eller romjulstur på Hardangervidda. Med telt og tilhørende herligheter i pulken, med ski på bena, og med lang vei hjem, la Marianne og jeg ut på tur – godt hjulpet av velvillige foreldre – fra Sønstevatn på Imingfjell helt øverst i Numedal, med et mål om å nå Rjukan tre og en halv dag senere. Det sparsommelige lyset som makter å kaste glans over snødekte vidder er vanvittig vakkert så tidlig på vinteren, og stillheten er nærmest øredøvende i fravær av liv, men på samme måte som savnet av en kjær person kan knytte én nærmere følelsesmessig, så kan fraværet av lyder fremmane en hel eufoni.

Fortsett å lese «Fra Sønstevatn til Rjukan i romjulen»

Halve Sverige på tvers langs polarsirkelen

Jeg skal være den første til å tilstå at jeg har vært naiv. Å skulle gå Sverige på tvers langs polarsirkelen på ski – fra Juoksengi på grensen til Finland, til Polarsirkelsenteret på Saltfjellet, via Jokkmokk, over 400 km i luftlinje på to avsatte korte uker – det var en plan uten realitet.

Jeg anvendte i mitt hode et skjema som benytter seg av høyfjellets åpne vidder med hardpakket snø som standard, og kunne basert på dette angi at vi ville kunne klare de nødvendige 30 km om dagen. Realiteten ble en noe annen.

Vi møtte en vegg av tett skog med meterdyp løs snø. På toppen av dette fikk vi ekstrem kulde avløst av snøvær med null grader og et vanvittig kladdeføre. Alt dette gjorde det umulig å rekke frem til Norge, og vi måtte avbryte forsøket halvveis i metropolen Jokkmokk. På tross av dette hadde vi en flott tur, Hans Jakob Rogstad og jeg. Utstyr, kropper og kameratskap fungerte optimalt i de 250 harde kilometerne vi tilbakelagte. Terrenget var for det meste absolutt ikke spektakulært, med vanvittig store hogstfelt av både eldre og nyere dato, men det var da noen uberørte perler innimellom, som for eksempel Granlandet naturreservat med sine vidstrakte myrer.

Når min naivitet nå er fastlagt må det sies at Hans Jakob med sin dype innsikt i kartlesning hadde en viss velbegrunnet og sunn skepsis til realiseringen av prosjektet. Allikevel tråkket han til med krum nakke og godt humør. Vi hadde flotte kvelder mellom primusene i teltet, over nok en kopp kaffe og litt avec. Alt i alt ble det derfor en minneverdig tur, men som nok allikevel for en god stund setter min besettelse rundt det å skulle følge polarsirkelen litt på vent. Det finnes en rekke områder i Sverige som er av langt høyere kvalitet når det kommer til naturopplevelser enn skogsbeltet i Norrbotten og sørlige Lappland. Nasjonalparkene Muddus, Sarek og Stora Sjöfallet er for eksempel slike.

Allikevel, som Johann Wolfgang von Goethe så godt sier det den 2. januar 1787 i sin bok Italiensk reise som jeg hadde med på turen:

Man kan si hva man vil til fordel for en skriftlig eller muntlig overlevering, i de færreste tilfeller er de tilstrekkelige, for en gjenstands egentlige karakter kan de jo ikke meddele oss, selv ikke når det gjelder åndelige ting. Men først når man har gransket selve gjenstanden nøye, kan man gjerne lese og høre om den, for dette slutter seg da til det levende inntrykket; nå kan man tenke og bedømme.

Johann Wolfgang von Goethe, Italiensk reise

Han har rett den gamle mester. Nå vet vi i alle fall hva halve Sverige ved polarsirkelen er for noe. Vi strevet oss hver meter over overflaten av dette skogdekte området, så spor etter elg, hare og kanskje ulv ved ett tilfelle. Vi så rev og reinsdyr skremmes av oss, og vi så storfugl kaste seg utfor trærne i flukt fra oss i det vi skubbet oss fremover. Vi møtte menneskene som spredt bor og sliter der oppe. Vi merket kulden og snøen, ja alle elementene fikk fritt herje med oss, og selv nå kjenner vi bare en brøkdel av dette området, men når vi siden leser om det eller ser bilder derfra, så kan vi nikke gjenkjennende på hodet og si: der har jeg vært med hele meg.

Goethes vise ord fanger ikke bare i seg turens formål som sådan, men knytter også an til mine preliminære studier av områdets historikk og da særlig sett i lys av nettopp polarsirkelen og geodesi (læren om jordens kurving bl.a.) generelt.

Nord-Sverige og Tornedalen – dalen som skiller Sverige og Finland nord for Bottenvika hvor Torneälven renner – var av interesse for opplysningstidens forskjellige vitenskapsmenn og reisende. I år 1663 kom den italienske presten Francesco Negri (1624-1698) til Tornedalen. Han forteller ordrikt i brevs form utgitt under navnet Viaggio settentrionale om livet på Nordkalotten, om finner, samer og dyrelivet, i hovedsak jerv og rein.

I år 1732 besøkte vitenskapsmannen Carl Linnæus (1707-1778), eller på latin Caroli Linnæi, mer kjent som Carl von Linné, Tornedalen. Linné skulle undersøke det nordlige Lappland, innbyggernes spesielle levemåte og deres helse. Hans ekspedisjon ble langvarig og han tilbrakte det meste av tiden i traktene rundt Kemi, Torneå og Kalix. Hans bok fra denne turen, på latin Iter Lapponicum, eller Lappländska resan fra 1732 er en merkelig bok å lese. Den gode Linné veksler blant annet mellom reiseskildringer, matoppskrifter, planter og medisinske råd. Boken er arkaisk og har så mange underlige latinske vendinger for den lærde leser at man blir lattermild. Boken er for å si det mildt en prøvelse å lese, men gir et inntrykk av folkeliv og kultur fra denne avsondrede verdenen.

På sommeren 1799 besøkte italieneren Guiseppe Acerbi og engelskmannen Edward D. Clarke Tornedalen. De har begge skrevet reiseskildringer fra sine forskningsreiser. I selskap med Acerbi reiste den svenske offiseren Anders Fredrik Skjöldebrand som er mest kjent for sine malerier av landskapet i Torndalen.

Ingen av de nevnte herrer gjorde noen særlig notis av polarsirkelen som naturlig nok var mitt fokale punkt i mine forstudier. På 1700-tallet var jordens form et brennhett tema og den endelige bekreftelse av Newtons matematiske prediksjon av at jorden snarere enn å være trykket sammen på sidene er flatklemt på polene var ikke bare et personlig anliggende for de involverte vitenskapsmenn, men et statlig anliggende. En innsats i så måte sto den franske matematikeren Pierre-Louis Moreau de Maupertuis for. Han ble sendt på en ett år lang ekspedisjon mellom 1738 og 1739 til den ville dalen Tornedalen langs Tornälven som renner langs den nåværende grensen til Finland og ut i Bottenvika. Nettopp ved det stedet vi la ut på vår ferd utførte altså denne underlige matematikeren sine strevsomme trianguleringer for å bedømme lengden på en breddegrad langs meridianen som ligger i dette området. Hans kamp mot kulde og dyp snø står i et merkelig tidløst broderskap med våre bestrebelser, og i en like underlig kontrast til Goethes dannede flukt til Italia nesten 50 år senere som kontrasten jeg gav lesningen av denne sistnevnte boken i et klamt lite telt med kun de aller mest basale gjøremål for opprettholdelse av liv og fremdrift i fokus.

Det sentrale punktet for Maupertuis trianguleringer var Aavasaksa. De andre målestedene var kirketårnet i Torneå, Kaakamavaara, Huitaperi, Nivavaara, Horilankero, Niemivaara, Pullinki, och Kittisvaara i Pello. Med andre ord holdt Maupertuis seg på finsk side av Tornälven, mens vi holdt oss på den svenske siden. Men slitet hadde vi felles. Her er et par utdrag fra hans bok The Figure of the Earth fra 1738, hentet fra boken The Man Who Flattened the Earth av Mary Terrall fra 2002 om Maupertuis liv.

We had to perform operations that would be difficult in most accommodating regions, in the wilderness of a nearly uninhabitable country, in that immense forest that stretches from Torneå up to the North Cape. There were only two ways of penetrating into that wilderness, and we had to use both of them: one by navigating a river full of cataracts, the other by crossing dense forests or profound swamps on foot.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 119

I will say nothing of the hardships nor of the perils of this operation; you may imagine what it is to walk in two feet of snow, carrying heavy measuring sticks, which must be continually set down in the snow and retrieved. All this in a cold so great that when we tried to drink eau de vie, the only drink that could be kept liquid, the tongue and lips froze instantly against the cup and could only be torn away bleeding. A cold so great that it froze the fingers of some of us, and continually threatened us with yet greater accidents.

Mary Terrall, The Man Who Flattened the Earth, s. 123

Reisen

Vi startet reisen til Juoksengi tidlig om morgenen lørdag 1. mars 2008. Vi ble kjørt til Oslo Sentralstasjon hvor vi fikk buksert våre kolli om bord på toget til Stockholm. Vår bagasje bestod av to pulker pakket i hverandre, to par ski og staver og fire store bagger. Vi var på forhånd nervøse for om det skulle bli noe pes rundt mengden bagasje siden vi ikke klarte å få noen bekreftelse på at det var greit verken fra norske eller svenske jernbanefolk, men det ordnet seg uten protester fra noe hold.

I Stockholm byttet vi tog og tok nattoget til Luleå. Derfra tok vi tidlig på formiddagen neste dag buss til Haparanda som er tvillingby til Torneå på finsk side. Derfra tok vi buss videre til Juoksengi hvor vi ca. kl 1500 kunne gå av ved en parkeringsplass med en rekke skilter som omhandler og markerer polarsirkelen.

Vi hadde under togturen mer og mer innsett at dette kom til å bli en tur preget av dyp snø og tett skog, så vi var svært lykkelige da vi kunne konstantere at det gikk en skuterlede 40 km vestover fra Juoksengi. Etter noen mil skulle det være mulig for oss å komme inn på en ny lede etter Härkmyran like før tettstedet Polcirkeln. Denne ville føre oss først til Murjek lenger sør, deretter Vuollerim ennå lenger sør, før leden går nordvestover mot Jokkmokk. Jeg tok et bilde av skiltet som grovt tegnet viste oss leden med mobiltelefonen. Dette bildet brukte vi som navigasjon videre på turen, da det underlig nok på kartene ikke er angitt hvor ledene går.

Dag 1 – søndag 2. mars

Klokken 1600 søndag den 2. mars kunne vi altså starte turen vestover fra Juoksengi mot Jokkmokk. Skuterleden slynget seg innover skogen i et noe ulendt terreng. Vi hadde en gryende følelse at dette kom til å ta tid, men vi klarte da å tilbakelegge 9,5 km før vi slo leir på en kolle. Effektivt i vestlig retning var dette bare 6,5 km, men vi var allikevel fornøyde. Snøen var løs og dyp og gradestokken viste -8 grader.

Dag 2 – mandag 3. mars

Vi våknet til fast tid klokken 0500 og det samme grå været som dagen før, og gradestokken viste -12 grader på morgenen og var steget til -10 grader da vi begynte å gå klokken 0730. Vi fortsatte på skuterleden i et ganske kupert landskap med endeløs skog. Vi møtte ingen bortsett fra ensom skiløper og et par tiur hele dagen. Været forandret ikke karakter, men terrenget åpnet seg noe opp på slutten av dagen da vi kom til det lille stedet Jänkesjärvi ved et vann med samme navn. Vi rundet dette da det skumret og slo leir like etterpå. Vi hadde da tilbakelagt 30,3 km – effektivt i vestlig retning 24 km – på 9,5 timer og var slitne. I tillegg til såre rumper hadde tverrstaget på pulken til Hans Jakob knekt i de harde utforkjøringene. Vi lappet den sammen med et strammebånd og den plaget han ikke mer på turen annet enn ved at staget ble noe mer føyelig. Dette var andre gang dette tverrstaget knakk, men denne gangen på den siden han ikke hadde sveiset tidligere. Ekspedisjonsstaget som jeg har er nok en del sterkere, men allikevel skal det ikke knekke. Fjellpulken burde kunne skilte med bedre kvalitet.

Dag 3 – tirsdag 4. mars

Det samme grå været møtte oss da vi slo teltduken til side, men temperaturen hadde sunket noe og gradestokken viste -15 grader. Temperaturen sank ytterligere utover dagen og viste -19 grader på kvelden. Etter å ha fulgt skuterleden i 7 km måtte vi forlate den for å bevege oss videre vestover. Terrenget var noe lettere, men fortsatt møtte vi koller, både ferske hogstflater og tett ny skog på eldre hogstflater. Gammel skog fant vi nesten ikke, og det var til tider et mareritt å komme seg gjennom krattskogen i den dype snøen. I skumringen gikk vi over vannet Rönsjärv og slo leir ikke lenge etter, bare noen kilometer unna den store Kalixälven. Da hadde vi gått 27 km den dagen – effektivt bare 16,5 km – etter 9,5 timers gange.

Dag 4 – onsdag 5. mars

Gradestokken viste -27 grader klokken 0500 og himmelen var og ble blå denne dagen. Selv solen varmet etter hvert, men det var kaldt da vi nådde fylkesvei 392 som i sør går gjennom Överkalix og i nord ender i Pajala. Veien går langs Kalixälven som vi var nødt til å krysse, og vi gikk et stykke langs veien for å finne et sted å komme oss over hvor det ikke var åpent vann. Det fant vi heldigvis etter en liten stund. Første store usikkerhetsfaktor var overvunnet, men det begynte allikevel å demre for oss at vi ikke ville komme til å nå helt til Norge på de to ukene vi hadde til rådighet.

Terrenget var noe kupert og som vanlig var det tett skog, men det var også noe avveksling med fine myrer. Vi så en del dyrespor og trolig spor etter ulv, men foruten at vi støkte en del storfugl var det stille i skogen. Vi krysset nok en elv, Ängesän, etter en del roting i skogen. Krysningen var uproblematisk sett bort i fra den bratte og svært skogskledde bakken opp til skogsbilveien på oversiden. Det ble betraktelig varmere utover kvelden og gradestokken viste -12 grader da vi slo leir på en høyde etter nok en svært strevsom oppstigning. Det var vel her at jeg etter hvert forstod at man som menneske på tur bare har to tilstander; klamkald og klamvarm. Disse veksler uten noen form for mellomtilstand. Under oppstigningen var vi klamvarme, mens vi raskt ble klamkalde da teltet skulle settes opp.

Rutinen med oppsett av telt hadde på dette tidspunktet blitt fastspikret. Vi hadde fra første dag vært enige om hvem som hadde hvilken inngang, og før vi gjorde noe annet tråkket vi teltplassen slik at den kunne herde mens vi kledde på oss dunjakke eller byttet undertøy. Teltet ble så satt opp før vi kastet inn alt vi skulle ha med oss inn. Jeg samlet snø og Hans Jakob monterte primuser. Med slike rutiner var vi godt nede i posen med varme i teltet under én time etter leirslagning. Denne dagen klarte vi 25 km på 9 timers gange.

Dag 5 – torsdag 6. mars

Vi våknet til en -15 grader grå morgen med snøvær. Dette vedvarte hele dagen. Vi kom etter en kort stund ned til det forlatte stedet Åmynnet hvor broen var borte og vi måtte krysse den mer eller mindre isfrie Langsån. Deretter fulgte vi en veistubb frem til europavei 10. Der tok vi raskt av på en vei sørvestover forbi det lille stedet Ertsjärv og et stort vann som heter Bönträsket. Vi gikk delvis skøytende langs den islagte veien i 16 km før vi kom frem til Risträsk hvor vi tok av på en etter hvert ubrøytet skogsvei nordvestover. Her var det dyp snø og vi gikk ikke mange kilometerne før vi slo leir like ved en kolle som skilte oss fra Granlandet naturreservat. Vi klarte 31 km den dagen, effektivt 23,5 km vestover, på 8,5 timer.

Dag 6 – fredag 7. mars

Denne dagen tok vi det ganske med ro etter en tøff start opp kollen i meget dyp snø. Det gikk uendelig sent. Det gikk faktisk så langt at vi spurte oss selv om vi skulle tørre å bevege oss videre langs denne ruta fordi vi nå kom inn i områder langt fra folk og veier, men vi fortsatte heldigvis. Det var også rimelig kaldt selv om solen varmet i det nydelige været. Etter hvert kunne vi bevege oss innover uberørt mark i Granlandet naturreservat. Men her gikk det også uendelig tregt, ca 2,5 km i timen i dyp snø på trått føre. Men for et fantastisk landskap! Utrolig store flate myrer bare adskilt av belter med tett granskog. Men i kulden var alle skapninger stille, det var som å gå i en forlatt eventyrverden med snøen hengende tung på trærne og solen som skinte i milliarder av krystaller. Vi byttet på å gå først i sporet, men ble allikevel dyktig slitne.

Etter å ha gått i 6,5 timer og tilbakelagt bare 13,2 km bestemte vi oss for å slå leir i solsteken på utsiden av naturreservatet. Endelig skulle vi få brent et skikkelig bål. De neste timene gikk med til å etablere bålplass. Vi hadde med oss både buesag og øks, så vi fikk ned en del grovt tømmer. Vi orket ikke grave oss et par meter ned i snøen for å lage bålgrop så vi tråkket bålplass etter oppskrift av Hans Jakob. Først tråkket vi snøen hard, deretter la vi et lag med granbar før vi igjen la snø, dette gjorde vi et par tre ganger. Deretter la vi to lag med fersk bjørkeved i kryss tett inntil hverandre. Så la vi på tørr granved og tente på. Mens dette pågikk gikk solen ned, det skumret og temperaturen falt med 13 grader på halvannen time. Vi ante at dette kom til å bli en kald natt.

Bålet, som i begynnelsen raget en halvmeter over snønivået begynte å brenne seg nedover etter hvert og vi satt på hver vår seng av hardtrampet snø og granbar hvor vi tørket klær og laget mat. Hans Jakob sørget for skikkelig grankrydret mat da han med en uheldig manøver veltet kjøttgryta på bakken. Allikevel smakte maten. Etter hvert som mørket omsluttet oss sank temperaturen til under -30 grader. Hvis man gikk vekk fra bålet kunne man høre at det begynte å knitre i klærne.

Etter noen runder med kaffe og konjakk gikk vi inn i teltet og la oss. Vi sov litt mindre enn vanlig, men det gikk greit selv om temperaturen viste -32 grader da jeg på morgenkvisten måtte på do.

Dag 7 – lørdag 8. mars

Denne morgenen var det tungt å komme seg ut av posen. Når det er så kaldt må man virkelig manne seg opp for å få fyr på primusen og komme seg i aktivitet. Hans Jakob tente som sedvanlig på primusene, og denne morgenen kunne vi fyre ekstra siden vi hadde brukt så lite parafin kvelden før. Det tok oss en stund å bryte leir. Innerstøvlene mine som jeg kvelden før hadde tørket på bålet og stappet ned i en pakksekk fordi jeg tenkte de var tørre, var helt frosne. Tidligere på turen hadde jeg hatt de nede i soveposen. Det fortsatte jeg med etter denne dagen. Jeg brukte to timer med intensiv bevegelse av tærne da vi var kommet oss på skiene for å bli varm. Vi beveget oss nok en gang innover det vakre Granlandet i dyp snø og enda tråere føre enn tidligere. Etter hvert som solen kom opp steg temperaturen til -10 grader, noe vi nå følte var svært mildt.

Det gikk sent, men etter noen timer på farten var vi kommet over det veldige myrlandskapet og inn i et kupert område avskåret på kryss og tvers av bekker og skog. Vel gjennom det kom vi ut på en vei og så rett inn i et mareritt; Härkmyran. 1960-tallets feilslåtte drenering av myrer for å skape dyrkbart land har laget et lite helvete for de av oss som av en eller annen grunn har en tendens til å gå på tvers. Med to meters mellomrom var det gravd dype grøfter som pulken satte seg fast i. Heldigvis varte ikke marerittet lenge. Myren tok slutt og vi gikk ledsaget av små lykkelige gledeshyl rett på skuterleden vi på bakgrunn av mobiltelefonbildet vi tok i Juoksengi hadde beregnet måtte være her. Hadde vi gått 200 meter lenger nord hadde vi gått forbi den. Vi giret opp og gikk noen kilometer før det skumret. Været ble dårlig utover ettermiddagen, og det hadde vært en svært tung dag, så vi var slitne etter 7,5 timers gange og bare 17,3 km.

Dag 8 – søndag 9. mars

Vi våknet til et trist grått skydekke med snøvær, noe som vedvarte hele dagen. Allikevel ble det en god dag i forhold til fremdrift. Vi gikk foran i skuterleden i én time hver ad gangen for å brøyte spor i det tynne nysnølaget. Slik gikk det i timevis, noe som resulterte i bestenotering i distanse på turen; 36,5 km på 8 timer. På slutten av dagen da vi begynte å bli dyktig slitne og snødekket ble noe dypere vekslet vi hver halvtime. Gradestokken viste -10 grader på morgenen, men temperaturen steg utover dagen og ettermiddagen og var oppe i 0 grader på kvelden.

Skuterleden kronglet seg gjennom myrer og tett skog, rett forbi det lille stedet Polcirkeln, før leden gikk sørvestover gjennom Murjek. Vi fortsatte derfra et lite stykke før vi slo leir.

Dag 9 – mandag 10. mars

Denne dagen snødde det også en del. Vi var nå ikke langt fra Vuollerim, og det tok oss bare tre timer mer eller mindre langs tungt grusede veier i nedoverbakke å komme oss dit. Vi krysset Store Luleälven over broen og kom inn i Vuollerim. Byen ligger i skjæringspunktet mellom Store og Lilla Luleälven, noe som har dannet livsgrunnlaget for mennesker der oppe i 6000 år. Per i dag er det vannkraft som er den ledende næringsveien for befolkningen.

Som svensker generelt har også de nordlige svenskene en fin tradisjon med å servere varm lunsj på egnede steder. Vi kom inn i byen klokken 1100 og fant raskt et vertshus som serverte Moussaka. Vi gled rett inn blant skjeggete og grovt kledde arbeidere fra Vattenfall og spiste oss nesten fordervet. Jeg ble skikkelig kvalm etterpå, men stappet selvsagt i meg godteri og en flaske brus utenfor butikken etterpå. Vi bunkret opp med mer mat i det snøen gikk over i regn, og klokken 1400 gikk vi videre langs skuterleden som skulle bringe oss til det som etter hvert var blitt vårt mål med turen; Jokkmokk.

Når det faller mellom fem og ti cm våt nysnø oppå halvannen meter med iskald snø så skjer det noe helt merkelig av typen langt fra vidunderlig. Vi fikk et kladdeføre jeg ikke har opplevd maken til noen gang. Da vi tok fatt på bakkene opp på Tumisberget vest for byen langs kraftlinjene, så kladdet det ti cm både under og oppå skiene, selv på blanke ski. Vi måtte en periode ta av oss skiene for i det hele tatt å ha fremdrift. Etter flere timers kamp hadde vi bare klart 6 km. Vi måtte le, det var et helt sykt føre. Vi slo leir, og hadde i løpet av dagen klart bare 19 km og var dyktig slitne i lårene etter å ha skjøvet tung våt snø foran oss så lenge.

Dag 10 – tirsdag 11. mars

Været var fortsatt grått, men det snødde ikke så mye, og solen stakk frem et par ganger i løpet av dagen. Allikevel var det varmt og snøen var forferdelig, om enn noe bedre enn dagen før. Vi fortsatte langs leden som for det meste kjedelig nok gikk sammen med de talløse og store kraftgatene i området sørvest for Lilla Luleälven. Vi gikk over Kåskatssjön, forbi Jokkmokk flyplass hvor militære jagerfly dundret over oss, og vi krysset talløse småveier som gikk innover til små bebodde plasser. Leden var fortsatt dekket av tung nysnø, men etter en stund kom fire unge snøskuterkjørere og gjorde livet noe lettere for oss. Vel oppe på en kolle med utsikt mot de flotte fjellene i nord og hvor vi så vidt kunne skimte lysene av Jokkmokk da mørket falt på, slo vi leir. Vi hadde da gått i 8 timer og tilbakelagt 24,5 km. Det var nå bare 11,3 km inn til Jokkmokk.

Dag 11 – onsdag 12. mars

Vi våknet til nok en dag med grått og vekslende vær. Noen snøfiller falt også ned over oss, men vi brydde oss ikke mye, snart var vi i havn i Jokkmokk. Vi fortsatte nedover før en ny kolle avløste den forrige og leden etter hvert slynget seg nær riksvei 97. Der møtte vi først en redd og nysgjerrig reinsdyrkalv, før vi etter hvert gikk på hele flokken. De gikk i sine egne spor i den dype snøen i et sakte, sørgmodig tempo uten å finne noe å spise. Trolig ble de foret.

Etter noen timer kunne vi skøyte inn i byen, forbi skrekkslagne jentunger og tøffe guttunger fra ungdomsskole og gymnas, før vi parkerte pulkene på det lokale turistkontoret. Der forhørte vi oss om hvor vi kunne bo og om det fantes noen vei derfra og hjem til Norge. Jeg var ganske fornøyd med åpningsreplikken min til kvinnen bak skranken med sterk knallblå eyeliner: – Du, hvordan kommer vi oss vekk herfra?

Etter å ha lyttet med mer eller mindre interesse til byens mange severdigheter gikk vi ut for å handle litt. Tanken var å bo en natt på vandrehjemmet, så vi kjøpte inn håndklær og såpe. Dette viste seg å være uten poeng, for da vi kom til vandrehjemmet åpnet det ikke før sent på ettermiddagen, og da vi gikk innom turistkontoret igjen for å forhøre oss om det var noen grunn til å vente på at det åpnet, så var turistkontoret stengt for dagen. Vi tok en kjapp avgjørelse og bestemte oss for å ta inn på hotell. Men først måtte vi finne ut hvordan og når vi skulle komme oss hjem. Vi gikk til reisebyrået som gav oss en del alternativer på hvordan dette skulle kunne la seg ordne. Som seg hør og bør gikk vi til nærmeste sted med mat og øl, og nøt sivilisasjonens gleder mens vi vurderte hjemreisealternativene. Valget falt snart på en rute som innebar buss til Älvsbyn, tog derfra til Stockholm og nattoget derfra til Oslo.

Vi dro deretter pulkene bort til Gästis Hotell. Der fikk vi et lite dobbeltrom, plasserte pulkene i gangen, hang opp alt utstyret til tørk, tok siste slurken av konjakkflasken og tok raskeste veien ned i hotellets badstue. Vi var fornøyde, rene og kokt.

Etter å ha renset oss gikk vi nok en gang ut i de stille gatene i Jokkmokk og inntok mer øl og middag nummer to den dagen. Det var ikke mye liv i Jokkmokk om kvelden heller, alle unge voksne bortsett fra de som har fått tidlig barn var trolig et annet sted for å studere, så bybildet besto av voksne, unger og gamle.

Neste dag, etter både frokost og lunsj på hotellet pakket vi sakene våre og begynte vår 23 timer lange hjemreise på kryss og tvers av Sverige.

Snart på tvers

Dette er dagen før dagen, D-dagen, dagen før ferden går til Juoksengi i Nord-Sverige, og turen Sverige på tvers langs polarsirkelen begynner. Tanker rundt utstyr og mat har selvsagt vært lang fremme i hodet, ikke helt fremme i frontallappene hvor følelsessenteret i hjernen ligger, men langt nok fremme til å oppta store deler av den analytiske tankevirksomheten min i ledige stunder.

Nå endelig ligger utstyret klart til pakking, og maten er klargjort. Fordelingen er grei mellom min turmakker og jeg; 4 middager hver frem til vi (forhåpentligvis) når Jokkmokk, halvveis på turen, hvor vi skal proviantere før vi legger i vei på de siste 200 km mot grensen til Norge og Polarsirkelsenteret på Saltfjellet. Der vil vi forhåpentligvis befinne oss om litt over to uker, på samme sted som vi startet turen Norge på tvers i fjor.

Fortsett å lese «Snart på tvers»

Tunhovd på kryss og tvers

– Dette er for lett, utbryter Hans Jakob Rogstad mens han er i ferd med å flytte eiendeler fra pulken inn i det nyoppslåtte teltet. Klokken er 2100 fredag kveld, og gradestokken viser -16 °C. Vi er på treningstur på Tunhovd før Sverige på tvers langs polarsirkelen om to uker.

Valget av Tunhovd i Buskerud fylke, mellom Numedal og Hallingdal, hadde bakgrunn i likheten i klima og vegetasjon med Nord-Sverige. Myrområder med spredte tettvokste furuer, belter av bjørkekjerr, stor granskog i åssidene, og trefattige høyfjellsområder.

Målet med turen var ikke annet enn å foreta noen finjusteringer på utstyrsfronten og rett og slett ha en fin tur. Vi var utstyrt for lange kvelder ved bålet, dvs. vi hadde med oss øks og kaffekjele.

Da jeg våknet ved 4-tiden om natten av full blære og kuldegysninger viste gradestokken -20 °C. Det var godt å smyge seg tilbake i soveposen, men gleden var kortvarig. Klokken 0630 ringte klokken og det var på tide å komme seg opp. Det var ennå mørkt og kaldt, men Hans Jakobs primus gjorde det etter hvert svært så levelig inne i teltet. Jeg fyrte opp min egen også, slik at vi mer effektivt kunne smelte snø til drikke. Med bare én primus tar dette veldig lang tid. Vi bør ha minst tre liter væske hver per dag, og rikelig til frokost.

Fortsett å lese «Tunhovd på kryss og tvers»

Førjulsstria: Hardangervidda fra øst til vest

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Mens folket haster rundt i førjulsstria og stressnivået øker i takt med forbruket, så kan noen heldige av oss, de uten mange hjemlige plikter, benytte sjansen til å rømme inn i en annen type julestri. Tonje Rønneberg Ruud og jeg valgte oss Hardangervidda.

Hardangervidda på tvers fra min families hytte på Dagali til Tyssedal var planen. Turen er på ca 14 mil i til tider kupert terreng, i alle fall i starten og på slutten. Som vanlig var snømengde og været de store usikkerhetsfaktorene. Vi visste at det skulle bli korte dager og en lang tur innenfor et begrenset antall dager. Jeg mente vi skulle kunne klare det på fire dager med 3 mil per dag. Men luftlinje og realitet er ikke helt det samme, så det gikk fem dager.

Avreise

Mandag ettermiddag etter jobb hentet jeg Tonje. Mens jeg sto utenfor og lastet om bord i bilen kom jeg i snakk med en gammel dame. Hun fortalte oppspilt om et helt liv på ski, med spennende turer i en forgangen tid, og ikke uten vemod. Det er bare å smi mens jernet er varmt tenkte jeg, mens kropp og sjel spiller på lag. Plutselig er man gammel og ute av stand til å lage mange nye minner. Tonje kom ned og hadde pakket seg ferdig. Vi kom oss ut av Oslo etter hvert, og siden vi ikke hadde sett hverandre siden mai var det hyggelig å friske opp vårt korte og svært turpregede vennskap. Vi ankom Dagalifjell etter noen timer på veien og kvelden forløp med pakking av (Paris-) pulker og litt mat før vi kom oss tidlig i seng.

Dag 1

Reveljen gikk klokken 0500. Vi laget oss mat, pakket de siste tingene og låst hytta før vi la i vei vestover i mørket. En vrang trinse fordret stavbytte for Tonje og vi ble noe forsinket, men snart var vi på god vei innover mot Syningan, ca 8 km unna. Der inne sto en elgku med en årsgammel kalv og forsynte seg av vegetasjonen som stakk opp av snøen. Føret var fint, men snøen var løs og ga lite hold i bakkene på baksiden av Syningan. Solen som kom opp gjorde det hele allikevel vel verdt slitet. Snart var vi oppe mellom Djupeskard og Skrivenuten, og Hardangervidda lå foran oss. Vi gikk forbi Falketind og kom oss ned på Tøddølvatnet. Der nede så vi nok en elg løpe grasiøst vekk fra oss mens den stadig kikket seg nysgjerrig tilbake.

Etter et lite intermesso langs det frosne elvefaret mellom Tøddølvatnet og Skarvsvatnet åpnet sistnevnte seg i sin fulle lengde på fire kilometer. Midtveis fant jeg til min overraskelse et felt med overvann og fikk iset ned skiene skikkelig, både bindinger og skifeller. Ergerlig, men vi kom oss rundt og fortsatte mot DNTs trekkfulle steinbu Ulvelilægret, før vi gikk videre langs Høljabrotet mot Ulvelihytta. Da var mørket kommet over oss. Klokken var blitt litt over 1600, og vi var i grunn slitne etter en kupert første dag. Det hadde vært en fantastisk dag med strålende skyfri himmel. Nå veltet stjernene frem og månen skinte med et halvveis glis.

Vi fikk opp teltet raskt og fikk etter hvert i oss hver vår pose med Real turmat med Tonjes hjemmelagde banankake og marsipan til dessert. Vi var langt inne i drømmeland før klokken 2100.

Dag 2

Vi sto opp klokken 0500, jeg fjernet rim på innerduken, tente opp primusen og fikk en gryte med snø på. Deretter var det for min del å smøre niste, før vi fylte vannflasker med nykokt vann. Vi måtte i alt lage tre fireliters gryter med vann før vi fikk nok. Tonje laget så havregrøt som vi spiste med mer eller mindre appetitt før oppvask, siste rest av aktiviteter knyttet til personlig hygiene ble utført, før vi fikk pakket oss ut av teltet. Etter tre og en halv time sto vi klare for å gå videre. Dette gjentok seg hver morgen.

Vi la i vei ned mot Skrykken. Vi bestemte oss for å kutte rett over mot DNTs hytte Rauhellern istedenfor å gå oppom brua over Lågen i enden av Langevatnet. Vi så folk med snøskuter ved hytta Jansbu i vestenden av vannet og vinket, før vi fortsatte langs elvefaret mot Fiskebuhytta og videre over Krossvatn, forbi hyttene Krossvassbu og Trønderbu, og over Reinavatnet. Vi møtte så en stigning før vi kunne se Rauhellern blinke ved roten av Midtnuten og den veldige Langesjøen strekke seg ut i hele sin 12 kilometers lengde. Veien mellom Hansbu øst ved vannet og Nilsbu vest ved vannet ble derfor lang og monoton. Vi slet begge med trykksmerter under føttene og noe laber motivasjon på slutten, men sola hang så vidt over fjellene på den skyfrie blå himmelen og gjorde det hele helt vidunderlig allikevel. Mot slutten av vannet kom mørket over oss og etter bare en kilometer eller så etter Nilsbu var det på tide å ta kvelden.

Dag 3

Neste dag fikk en tung start. Været var like fantastisk som før, men vi slet med navigeringen og brukte unødig lang tid på noen få kilometer. Brått kom det en uro i oss for om vi ville rekke å komme hjem til jul. Etter hvert kom vi allikevel på rett kjøl og tok ganske raskt de 11 kilometerne til Sandhaug. Der fortsatte vi ufortrødent og med ny energi videre rett over Nordmannslågen til Besså. Nå var vi på vannskillet. Øst var blitt vest, og elvene rant plutselig med oss. Mens vi slet oss oppover bakkene på sørvestsiden av Besså tenkte jeg på at denne turen over vidda ikke bare er en reise fra øst til vest, men det er også en reise fra ett kraftanlegg til et annet; fra Norefallene i øst til Tyssefaldene i vest.

Vannkraft

Det er ingen overlapp mellom nedslagsfeltene knyttet til Norefallene i øst og Tyssefaldene i vest, men historien og én mann knytter disse kraftanleggene sammen; begge utbyggingene kom som en direkte respons på konsesjonskampen i Stortinget og konsesjonslovene av 1906 som fastsetter at enhver annen enn Staten og norske kommuner trenger konsesjon for å erverve eiendomsrett eller bruksrett til større vannfall. Sam Eyde, grunnleggeren av Norsk Hydro og Det Norske Aktieselskab for Elektrokemisk Industri (ELKEM), stiftet allerede den 20. april 1906 Aktieselskabet Tyssefaldene i en konstituerende generalforsamling på ingeniørens kontor i Kristiania.

På halvannet år etter byggestart i september 1908, med 500 mann i arbeid, var første byggetrinn ferdigstilt med kraftstasjonen i Tyssedal, rørgate, tilførselstunnel, senkingstunnel i Ringedalsvann, provisorisk kraftstasjon, kai, taubaner, tjenesteboliger og den første overføringslinjen til Odda. Samtidig hadde agent S. Gulbrandsen, eller Fossegulbrandsen som han ble kalt, og konkurrent Nore Fossekompani kjøpt opp det vesentligste av fallet mellom Tunhovdfjorden og Sporan bru. Gulbrandsen var agent nettopp for Sam Eyde. Rettighetene ble i Norefallenes tilfelle – som en følge av konsesjonslovene – tilbudt Staten og proposisjonen om utbygging av Norefallene ble vedtatt i Stortinget den 29. mai 1907. Norefallene er en samlebetegnelse på alle fossefall og stryk i Lågen mellom Tunhovdfjorden og Norefjorden.

Den driftige Eyde klarte altså å komme Staten i forkjøpet med Tyssefaldene, mens det senere Norges Vassdrags- og Energivesen (NVE) fikk rettighetene til Norefallene. Selv i dag er Tyssefaldene et privat aksjeselskap med tre eiere. Sam Eyde trakk seg ut av A/S Tyssefaldene allerede i 1910 for å konsentrere seg om det nyopprettede A/S Hardanger Elektriske Jern- og Stålverk, som også lå i Tyssedal og var basert på Eydes selskap ELKEM.

Tonje og jeg rotet nå rundt i det småkuperte området sørvest for Bessevatnet. Vi prøvde så godt som råd var å følge kartets angivelse av vintertraseen, men det bød noen ganger på problemer. Tilslutt klarte vi allikevel å komme oss ned på Bismarvatnet, som selv uten ‘k’ ga meg assosiasjoner til krigens dager. Med ett knyttet min egen familiehistorie seg til historien om kraftanleggene på Hardangervidda.

Min farfar

I 1942 kom min farfar Egil Kaasin til Rødberg etter noen års anleggsarbeid på Sørlandsbanen hvor han var med å håndborre Kvinesheitunnelen. Tunnelen er 9065 meter lang og Norges 4. lengste jernbanetunnel. Den har en rettstrekning på 9020 meter og er dermed Norges lengste rettstrekning på jernbane, 5 meter lenger enn den i Romeriksporten. Kvinesheitunnelen går mellom Sandvatn stasjon i Kvinesdalen og Snartemo stasjon i Lyngdalen.

Året er altså 1942; den første anleggsperioden fra 1913 til 1928 er fullført og kraftstasjonen på Rødberg står ferdig. I 1937 vedtok Stortinget å bygge ut det andre av byggetrinnet av Norefallene. Den andre anleggsperioden var dermed i gang. Nore I skulle utvides og kraftstasjonen ved Norefjorden på Vrenne, Nore II, skulle bygges. Reguleringsdammen for Nore II skulle ligge på Rødberg og Sletta måtte legges under vann. Den 24. oktober 1946 ble lukene i den nybygde Rødbergdammen stengt og vannet strømte inn over området på Sletta.

Fra inntaksdammen skulle det bygges en 3,6 kilometer lang tunnel med tverrsnittflate på 42 kvadratmeter til fordelingsbassenget på Vrenne. Tunnelarbeidet ble satt i gang fra tre steder; ett på venstre side av Uvdalselva rett overfor kraftstasjonen på Nore I, ett innslag ved Vrenne, og ett innslag ved Mørkvålen. Min farfar arbeidet først ved innslaget på Mørkvålen som startet allerede i 1940.

Det ble arbeidet i to retninger; både mot inntaksdammen og mot kraftstasjonen på Vrenne. Arbeidet foregikk hele døgnet i tre skift. Nå var det tunge håndarbeidet med slegge og bor byttet ut med trykkluftbor spent fast mellom veggene i tunnelen. Etter sprengning ble steinmassen lastet på vaggene med lastestuffer, krafse og brett, og fraktet ut på tippen, i førstningen med hest, før lokomotiv overtok.

Min farfar kjørte etter hvert lokomotivet, og hadde slik sett en fin jobb. Kjøring til tippen ble bare gjort med lokomotiv ved Vrenne og ved inntaksdammen, så trolig jobbet han på ett av de stedene. Våren 1947 var Nore II i drift, og min farfar tok strøjobber ved jernbanen og noe veiarbeid på Rødberg. Så arbeidet han med linjearbeid et par, tre år frem til ca 1950 hvor han fikk fast jobb som maskinist i maskinsalen på Nore I. Dette jobbet han med til han tok kurs i kraftverksfag ved Inntrøndelag yrkesskole i Steinkjer i 1957-58, hvorpå han etter endt utdannelse arbeidet i kontrollrommet ved Nore I frem til han sluttet i 1986.

Etter å ha gått over Bismarvatnet og rundet knausen sør for Engelstjørn falt mørket på. Vi presset på videre vestover for å finne igjen vardene langs stien. Vi fant den etter hvert, men det var nå så mørkt at vi før den smale passasjen mellom Storahorgi i sør og Flautenuten i nord måtte gi opp. Vi var nå bare ca 6 kilometer fra DNTs hytte Litlos. Nok en herlig dag var over og stjernehimmelen la seg over oss i all sin prakt med en tiltagende full måne.

Dag 4

Vi våknet til en ny klar dag, og i det sola sto opp var vi forbi Litlos, på vei over Kollsvatnet og inn i Sledalen. Sakte men sikkert karet vi oss opp hundre høydemeter fordelt over to kilometer på skavlet snø. Etter noe kupert terreng og over Oddvyrevatnet kom vi ned på Nonsskorvatnet som vi fulgte et par kilometer før vi slet oss opp Selsbotnen ved krysset hvor stiene fra øst, vest og nord møtes. I nord kommer man etter noen timer til DNTs Torehytten. 6 kilometer mot vest befinner Tyssevassbu seg. Vi hadde et lønnlig håp om å nå dit før det ble for mørkt.

Vi fulgte Selsløken nordvestover helt til enden før vi gikk bakkene rett vestover. Her er det virkelig kupert og terrenget er fullt av dype furer og bratte gjel. Mørket falt på og vi måtte navigere utelukkende på GPS, noe som gjør at man sjelden finner den mest økonomiske ruten. Etter noen timers roting kunne vi oss stake oss ned mot Tyssevassbu. Klokken var over 1700, og månen skinte nesten full fra en skyfri himmel.

Vi innlosjerte oss i den store hytta, og hadde en flott kveld i varmen der inne. Det var ikke dumt å få tørket klær og soveposer.

Dag 5

Denne dagen kunne vi koste på oss litt ekstra søvn før vi igjen sto klar ved halv ni-tiden for siste del av turen ned mot Tyssedal. Vi kunne følge et snøskuterspor et stykke, men da det viste seg at dette førte oss på ville veier måtte vi ta kartet fatt igjen. Etter noen timer sto vi på Hattanuten og kunne se hyttegrenda Mågelitopp ovenfor Skjeggedal. Etter en bratt nedkjøring kunne vi rusle forbi folketomme hytter. Dette gjorde oss naturlig nok noe bekymret siden vi fortsatt hadde igjen å komme oss ned bratthenget på 400 høydemeter ned til Skjeggedal. Og da helst med trallebanen Mågelibanen. Etter en kjapp telefon til en kontakt jeg hadde fått ved Turistkontoret i Odda, kunne vi konstantere at vi hadde to reelle alternativer; enten å gå stien, eller gå skinnene ned Mågelibanen.

Mågelibanen

Mågelibanen ble bygget som anleggsbane for frakt av utstyr til anlegg på Hardangervidda av A/S Tyssefaldene. Den er 985 meter lang og går ca 400 meter tilværs oppover lia fra Mågeli Kraftstasjon i Skjeggedal til hyttefeltet Mågelitopp. På det bratteste er det 42 graders stigning. I 1950-årene ble banen tilrettelagt for persontrafikk. Den ble snart et populært transportmiddel for turgåere, som ved hjelp av banen raskt kom seg opp på Hardangervidda. Nå har banen vært stengt i ett år for turisme og det er per dags dato krangel om finansiering.

Stien som går ned ved siden av Mågelibanen er uhyre bratt, og med den lille mengden snø nedover henget hadde vi ikke noe valg; vi måtte gå ned banen. Heldigvis finnes det trappetrinn hele veien ned, og langs den ene siden er det en vire å holde seg fast i. Det er ikke noe problem å gå ned denne banen, men med en pulk på kanskje femti kilo blir det noe mer kronglete. Vi valgte å bruke en skrukarabin og bremsetauet til pulken som vi koblet på viren for å unngå stygge fall. Via ferrata beveget vi oss dermed sakte nedover med den tunge børen foran oss. Det var ikke fritt for at de glatte trinnene og helningen gjorde lårmusklene møre. Etter to timer var det blitt mørkt, vi var endelig nede og klare for siste etappe.

Skjeggedal-Tyssedal-Odda-Tyssedal-Odda-Kongsberg-Oslo

Vi gikk langs den for det meste snøløse veien til Tyssedal. Det er dermed bevist at Paris-pulkene går like strykende på snø, skinner og asfalt. Skjeggedal har en dramatisk natur. Voldsomt bratte fjellsider styrter ned i det som er igjen av elven. Vi skimtet denne storslåtte naturen mens vi hastet nedover de smale veiene mot sjøen. Månen skinte stor og rund i takt med myriader av stjerner. Etter et par timer var vi nede i Tyssedal. Vi ringte drosje og var snart på jakt etter et hotell i Odda. Vi valgte dette i stedet for Tyssedal for å være nærmere Haukeliekspressen som dagen etter skulle frakte oss hjem til jul.

Dessverre var ingen av hotellene åpne i Odda, og vi måtte returnere til hotellet i Tyssedal. Tonjes bemerkning om likheten med juleevangeliet var treffende, hvis man så til det faktum at vi møtte stengte dører på ethvert herberge vi søkte, men det var nok et par andre detaljer som ikke helt var treffende. Mangelen på Jesusbarnet og de tre vise menn var påtagelig også senere på kvelden da vi etter en herlig dusj fikk servert middag med øl og vin på Tyssedal hotell. Vi passet ikke helt inn i jentejulebordet som foregikk et par bord bortenfor der Tonje satt i fleecebukse med gule bivuakksokker til, og jeg skjeggete med svære skistøvler. Uansett la vi oss tidlig mens karaokeanlegget gikk varmt i første etasje.

Neste dag sto vi tidlig opp som vanlig, fikk oss frokost og tok Haukeliekspressen til julefeiring i Kongsberg og Oslo. En utrolig flott tur var ferdig og julefreden kunne senke seg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelihytta – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal


Center map
Traffic
Bicycling
Transit
Google MapsGet Directions

Norge på tvers

Ved omtrent 66°33’38» nordlig bredde går den nordlige polarsirkelen som strekker seg ca 17662 km rundt jorden. I Norge strekker linjen seg gjennom ca 120 km av av det barskeste fjellområdet i landet.

Helge Fonnum, Hans Jakob Rogstad og jeg hadde satt oss fore å gjennomføre en krysning av Norge fra øst til vest langs polarsirkelen over Saltfjellet og Svartisen i månedsskiftet februar/mars. Dette ville sikre oss solid vinterklima med lave temeperaturer, mye snø og et vakkert lys. Dato for avreise ble satt til fredag 23. februar, mens retur etter planen skulle være natt til søndag 4. mars.

Vi hadde før avreise flere utfordringer. For det første går det en rekke dype daler nord/sør i området. Alle disse må forseres ved en så rett linje som mulig i henhold til å skulle følge polarsirkelen. Fjellveggene er i mange tilfeller så bratte at både bestigning og nedfart byr på problemer, særlig med stor oppakning. Vi valgte av åpenbare årsaker derfor å fordele utstyret på tre lette plastpulker med taudrag. Dette ville kunne gjøre oss i stand til å kunne binde alt på ryggen for lettere å kunne forsere vanskelige områder, f.eks. bratt terreng eller åpne elver.

En annen viktig utfordring vi hadde var det faktum at vi skulle komme oss opp på Svartisens østre del, over den og ned igjen. Vi har lang erfaring med bre, men ønsket ikke trekke med oss masse ekstra utstyr for en eventuell redning fra en bresprekk. Vi valgte å ta med oss et tau på 28 meter og lagde en anordning ved hjelp av slynger festet til pulkselen slik at denne kunne fungere som klatresele. Siden vi var tre skulle vi alltids klare å trekke opp den uheldige uten noe mer utstyr enn en enkelt breøks. Uansett regnet vi det som sikkert at alle sprekker ville være fulle av snø, noe vi også fikk bekreftet.

Den tredje store utfordringen var logistikken rundt dette. Vi ønsket ikke bruke mye penger og måtte derfor ta NSB til hjelp. De var svært velvillige både med person- og utstyrsfrakt. Men, det er ikke alle stasjoner som det er mulig å stoppe på over Saltfjellet. Vi fant til slutt ut at vi måtte ta ettermiddagstoget fra Oslo til Trondheim og nattoget derfra til Lønsdal. Lønsdal ligger litt nord for polarsirkelen. Derfor måtte vi lage en avtale med en lokal drosjesjåfør om frakt tilbake de ca 22 km til Polarsirkelsenteret som var vårt startpunkt.

Polarsirkelsenteret ligger én mil fra svenskegrensen, og vi hadde forsøkt å få snøscooterfrakt inn til grensen for å slippe å starte turen med to mils litt meningsløs gange, noe som bortimot ville ta hele dagen. Jeg fikk velvillig hjelp per e-post av lederen i Rana Turistforening, Robert Bjugn, som foreslo at vi skulle ta kontakt enten med et par reinsdriftssamer der oppe, eller Statskog Fjelltjenesten om de hadde et ærend der inne som vi kunne henge oss på. Fjelltjenesten var svært avvisende, og ingen av samene tok telefonen etter gjentatte oppringninger, så vi valgte å se det hele an.

Avreise

Kl 0727 lørdag morgen den 24. februar ankom vi altså den lille forblåste stasjonen Lønsdal oppe på Saltfjellet. Været var strålende, med ca -10°C og litt vind. Vi fikk losset utstyret fra toget og inn i den ventende varevognen. Så kjørte vi spente opp til Polarsirkelsenteret. Kl 0830 hadde vi fått skiftet og pakket pulkene. Vi tok en kjapp avgjørelse og droppet turen inn til svenskegrensen. Tidsnød var hovedargumentet. Så begav vi oss oppover fjellsiden vestover.

Det gikk trått oppover bakkene mot den vakre gryta foran fjellet Bolna. Vi steg fra 660 moh til 1131 moh på 3 km. Vi gikk over kanten og så var vi inne i nasjonalparken. Foran oss lå verden vakker og hvit ned mot den lange Bjøllådalen og videre vestover. Rett fremfor oss tronet det bratte Raudfjellet som en vokter av herligheten. Vi skled ned over skavlete hardpakket snø som fikk pulkene til å velte hele tiden. Tilslutt var vi nede i Bjøllådalen på ca 420 moh, der elven Bjållåga renner dovent sørover. Denne går sammen med Ranaelva litt lenger sør i Dunderlandsdalen hvor E6 ligger.

Etter en kjapp rast med kakao bar det oppover igjen, denne gangen virkelig bratt. På under en km fikk vi en stigning på over 400 m til 838 moh oppe på Tespfjellet. Til tider var det så hard snø at vi fryktet å skli utfor med pulken som fin balast. Men etter mye slit kom vi da over kanten. Siden klokken var blitt 1700 og vi var slitne nok, bestemte vi oss for å komme oss i teltet. Som tenkt så gjort. Vi fant et flatt parti, noe som ikke bød på noe problem, og gjorde leir. Et par sekunder var det litt nervøs stemning fordi det viste seg at jeg har mistet den ene teltstangen til teltet mitt, men det gikk faktisk overraskende bra å bruke noen ekstra barduner. Vi fikk i oss kjøttdeiggryte til middag og sovnet lykkelige kl 2100. Vi tilbakela ca 16 km den dagen.

Bratt lende

Klokken ringte 0500 og vi begynte våre faste morgenrutiner: skrape teltduken for rim, spise frokost, smelte snø, pakke utstyret og komme oss ut. Med tre voksne menn i tremannsteltet mitt vinterstid med mye utstyr, så tar dette lang tid. Vi var ikke på skiene før kl 0815. Dagen var overskyet med noen sleik av sol i ny og ned. Temperaturen var bare ca -6°C og ikke noe særlig vind. Vi skled ned fra Tespfjellet og ut i den øverste delen av Tespdalen. Dermed var vi nede på 460 moh igjen. Vi krysset elven Tespa før det bar oppover igjen langs Kvitvasselva mellom Steinfjellet i nord og Bredekfjellet i sør.

Vi gikk det flotte Kvitvatnet (695 moh) på langs og forserte det bratte bandet innerst i den trange gryta før vi måtte opp nok en bratt li for å komme på Steinfjellet. Disse bratte liene ble opphavet til uttrykket «Fittepulk, fittepulk, fittepulk!». Pulken veltet ofte og var svært tung. Men selv dette slitet og gryende gnagsår klarte ikke helt å ta fra oss gleden over å være så inderlig langt inne på vidda, langt fra folk og med det vakre ettermiddagslyset over endeløse hvite fjell og vidder. Vi kom oss opp på 1160 moh igjen før det bar langsmed dalsiden ned mot Storstormdalen. Ruten vi hadde tenkt oss neste dag, rett opp på Stormdalsfjellet, forsto vi at vi ikke ville klare på grunn av bratt lende, så vi valgte å skli så langt sør som mulig ned i Storstormdalen, ikke langt unna der hvor den møter Litlstormdalen. Vel nede på 460 moh var klokken blitt 1700, det hadde vært en svært slitsom dag.

Vi var litt nervøse med hensyn til bensinforbruket på turen etter første kvelden, så vi prøvde å gjøre opp bål. Uten opptenning viste dette seg å være helt håpløst. Vi fikk fyr, men bålet sank ned i snøen og avstanden mellom glørne og veden på toppen ble for stor. Hadde vi gravd ned bålet ville det ikke blitt trekk nok til at det ville antenne. Derfor sparte vi på bensinen til matlagingen og snøsmelting ved å finne rennende vann i Storstormdalsåga. Å få tak i vann var ikke helt ufarlig. Hans Jakob var nær på å plumpe, Fonnum plumpet. Det skulle vise seg at nervøsiteten for for lite bensin var grunnløs, men man skal være forsiktig. Tross alt er vi helt avhengig av vann på en slik lang tur. Etter pølsegryte med bacon og potetmos og en skvett cognac sovnet vi kjapt. Vi hadde gått ca 17 km den dagen.

Whiteout over Stormdalsfjellet

Storstormdalen er en dal med bratte fjellsider og et nettverk av fine elvetråder som utgår fra Storstormdalsåga. Denne møter Litlstormsåga fra Litlstormdalen i syd. Disse igjen møter Stormdalsåga fra Stormdalen og blir Slåttåga lenger sydøst. Vegetasjonen i Storstormdalen bar preg av å ha vært angrepet av insekter, mye døde og halvdøde trær. Ellers var denne dalen stille og fin i det vi våknet opp til en ny dag i teltet med rim og mildere vær. Soveposene begynte å bli skikkelig fuktige, men vi holdt godt varmen så tett sammen som vi lå.

Vi var i gang kl 0830. Det var mandag, og Fonnum gikk på en skikkelig smell i det vi startet. Han staket på alt han hadde i det flate lyset og gikk rett utfor en skavl og ned i elveleiet. Det gikk heldigvis bra. Han slo heller ikke sin personlige rekord i hopp med pulk, så det var rimelig bortkastet. Vi gikk gjennom glissen bjørkeskog og skavlete elveleier på vestsiden av dalen før vi rundet den sørlige spissen av Stormdalsfjellet og beveget oss nordvest oppover Litlstormdalen. Her gikk vi et stykke oppe i lia og led under det med pulkvelt hver tiende meter. Men alternativet var elveleiet, og det var langt verre.

Litlstormdalen er skikkelig trang, og i det den nærmet seg slutten og det trangeste partiet, så gikk været fra flatt hvitt til whiteout. Vi merket punkter med GPSen og gikk kun på den. Vi hadde null sikt og kjente kun at vi var i ferd med å bevege oss oppover lia til 926 moh på det høyeste. Her oppe på Stormdalsfjellet var snøen så hard og skavlene så dype at vi følte vi var på vei til Nordpolen. Været var traurig med vind og tåke, men klarnet noe opp i det vi rundet toppunktet og beveget oss veldig bratt utover mot Blakkådalen. Etter utallige pulkvelt og slitne lårmuskler etter bremsing på hard snø kunne vi etterhvert se vårt store delmål på turen: Svartisen!

Rett i nordvest ligger den trange dalen som etter en krapp sving huser brefallet Lappbreen. Rett nord for denne, forbi Ismellomfjellet, ligger breen vi hadde sett oss ut som adgangsporten til Svartisen, nemlig Fingerbreen. Fingerbreen er ca 8 km lang og stiger fra ca 420 moh til nesten 1100 moh. Vi måtte skli nordøst langs Blakkådalens østlige dalside i nesten 5 km før vi kunne ta styring rett ned mot elven Blakkåga som ligger i bunnen av Blakkådalen. Nede på 432 moh kl 1730 kunne vi endelig koble fra pulken og få satt opp teltet. Hans Jakob laget rådyr-/elggryte med potetmos. Vi hadde gått 22 km denne dagen i meget kupert terreng, så vi var skrubbsultne og slitne, og maten smakte fortreffelig.

Opp Fingerbreen

Neste dag var vi i gang allerede kl 0745. Været var strålende, men noe varmt. Solen sto opp over Stormdalsfjellet mens vi sakte nærmet oss starten på Fingerbreen. Litt blåis stakk opp, men sett ut i fra snøforholdene var det aldri snakk om å måtte benytte tau mellom oss. Vi så ikke en sprekk. Fingerbreen er uendelig lang og jevnt bratt, men utrolig fin å gå. Grunntempoet satt som en påle, og vi beveget oss ganske raskt oppover mot selve Svartisen.

Stigningskurve fra 26. og 27. februar.
Stigningskurve fra 28. februar
Stigningskurve fra 2. mars.

Klokken var allerede blitt 1500, og vi ville ikke ta noen sjanser. Været kunne bli verre. Vi satte opp teltet og bygde en stor levegg. Vinden sto opp gjennom dalen fra sørvest og kom i voldsomme kast. Utpå kvelden var Fonnum ute for å bygge opp igjen den nedraste veggen, men ellers forløp teltlivet som før. Vi spiste, leste, og angret på at vi hadde drukket opp nesten all cognacen dagen før.

Ned Vesterdalen og Glomdalen

Neste dag var vinden løyet, det var langt mildere, men like flatt lys som tidligere. Vi begynte turen sørvestover langs bunnen av Vesterdalen kl 1000 etter nitidig utgraving av pulk og annet utstyr. Det hadde snødd en del den natten, og mye av det hadde samlet seg rundt teltet vårt. Dagen forløp i rolig tempo i det småkuperte elveleiet. Jeg gikk nesten gjennom isen en gang, men ellers var det bare de bratte bakkene ned langs Bjørnebekken og ned på Flatisvatnet (298 moh) som ga oss utfordringer. Turens hovedutfordringer mente vi nå var et tilbakelagt stadium, og det var bare å surfe dette i land trodde vi. Det skulle ikke bli så enkelt.

Etter ca 17 km kom vi til en hytte. Dette var første tegn på sivilisasjon vi hadde sett siden vi dro ut. Hytta var ikke låst, så vi gikk inn en tur og kikket oss rundt. Det viste seg å være Fjelltjenesten sin hytte. Vi lukket døren og gikk videre over elven Glomåga for å ta fatt på siste del av turen den dagen, en 350 høydemeters stigning opp mot noen lange elveaktige vann de kaller Tverråga opp på 611 moh. Det hadde snødd hele dagen, så det var et slit å karre seg alle de høydemeterne opp på bare 3 km. Klokken ble 1800 før vi var fremme etter å ha gått ca 20 km den dagen. Vi slo leir, spiste viltgryte til middag og sov inderlig godt i våre klamme soveposer.

Et sant mareritt

I løpet av kvelden og morgenen gjorde vi en del vurderinger i forhold til nedfarten. Vi var nå bare få km unna målet vårt, Melfjordbotn, men de siste høydemeterne ned til sjøen så stupbratte ut på kartet. På morgenen hadde det kommet mye snø og det var mildt, bare 0°C, så vi vurderte snøskredfaren til å være så stor at vi valgte en alternativ rute til sivilisasjonen. Dessverre innebar dette at vi de siste kilometerne ikke ville ha noe kart å følge. Men det fikk stå sin prøve.

Som sagt, så gjort. Etter avmars kl 0830 i 30 cm nysnø, kjørte vi noe som liknet telemark ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp kvelden før – pudderalarm! Vi tok oss forbi hytta vi var innom og til hengebroen over Glomdalsåga. Denne forserte vi som en via ferrata med pulkdragene festet til vaierene med karabinkroker for at de ikke skulle falle utfor broen og trekke oss med ned i elven. Så begynte klatringen oppover i dypsnøen. Småkupert og bratt. Pulkene veltet hele tiden, snøen ga ikke noe feste hverken for ski eller sko. Vi slet i over tre timer med å komme oss 200 høydemeter opp og 2 km avgårde.Men tilslutt sto vi med utsikt ned på Glomdalsvatnet og det nedlagte gårdsbruket Glomdalen. Vi kastet oss utfor den stupbratte traseén. Spesielt Fonnum var et syn der han gjorde tapre telemarksvinger med pulken tvunnet rundt trær og stygge fall som resultat.

Vel nede i krattskogen lurte vi på hvorfor vi måtte krysse en elv som plutselig dukket opp ingensteds fra. Kartet ga som så ofte før svaret. Elven kom fra en grotte med det talende navnet Storbekkgrotta. Vi kom oss ut på Glomdalsvatnet og var lavere enn vi hadde vært på turen før, helt nede på 126 moh. Vi tok sikte på en sti som vi etter sigende burde komme inn på rett etter bekkeutløpet sør ved vannet. Vi så aldri noen antydning etter en sti, så vi gikk på måfå etter terrenget og himmelretningen. Igjen var vi på vei oppover i et småkupert skogsterreng hvor elgen hadde herjet barken på trærne, og hvor snøfiller fortsatt dalte ned fra himmelen.

Med ett fikk vi se et gjensnødd snøscooterspor. Det var stor glede! Hvis vi klarte å følge dette sporet ville vi sikkert komme ned til folk. Men sporet var svært utydelig etter snøfallet. Vi fant to tegn til som kunne lede oss: for det første var snøen hardere der sporet gikk, og for det andre var trærne rundt mer herjet av elg enn ellers. Elgen foretrekker jo også harde spor fremfor dyp snø. Faktisk så ble det sagt av lokalbefolkningen at de noen steder kjører opp spor for å få elgen vekk fra veier og tettbebygde strøk.

Vi følte oss frem langs sporet flere kilometer opp og ned gjennom trangt skogsterreng. Tilslutt nådde vi frem til strømlinjer og en vei. Vi så også flere hytter og noen gårder. Vi fulgte veien til vi kom til en gård hvor det så ut som det var folk. Der ringte vi på og snakket med en hyggelig kar som opprinnelig kom fra Melfjordbotn. Vi spurte etter veien og fikk et greit svar: følg veien videre. Som sagt så gjort. Vi fulgte veien nedover og kom tilslutt til avkjøringen mot Melfjordbotn. Der vurderte vi hva vi skulle gjøre, før vi valgte å gå videre oppover mot Melfjorden. Vi måtte nemlig opp flere hundre høydemetre igjen, fordi vi måtte krysse en fjellovergang før vi kunne slippe oss ned i Melfjordbotn. Vi gikk en times tid oppover på veien før vi kom til en brøytestasjon. Der stoppet veien. Vinterstengt. Klokken var blitt 1800, så vi tenkte gjennom hva vi burde gjøre. Enten kunne vi fortsette utover kvelden mot Melfjordbotn som lå litt over en mil der fremme, for neste dag å gå tilbake, ringe etter drosje og komme oss til Mo i Rana før togavgang. Eller vi kunne legge oss til i teltet der vi var og ta drosje neste morgen. Vi valgte det siste. Vi ønsket minst av alt å få en hektisk lørdag.

Til Ustaoset i kuling

– Vi har i alle fall vært heldige med været! Jeg kikket bort på Helge Fonnum og Hans Jakob Rogstad. De gliste med skjegget fullt av is. Vi var på vei fra Dagalifjell til Ustaoset i kuling.

– Vi har i alle fall vært heldige med været! Jeg kikket bort på Helge Fonnum og Hans Jakob Rogstad. De gliste med skjegget fullt av is. Vi var på vei fra Dagalifjell til Ustaoset i kuling.

Sent fredag kveld ankom Helge Fonnum og jeg familiens hytte på Dagali. Der satt mine foreldre i samtaler med Hans Jakob allerede. Vi drakk kaffe og bestemte oss ganske snart for ikke å legge den planlagte helgeturen over Hallingskarvet. Værmeldingen hadde plutselig slått over til å melde kuling i fjellet, og vi hadde ikke noe ønske om å blåse ned av Skarvet. Etter en del frem og tilbake bestemte vi oss for å legge i vei fra hytta rett vestover for etterhvert å dreie nordover og ned til Ustaoset. Mine foreldre tilbød seg å kjøre Hans Jakob sin bil ned til Ustaoset dagen etter slik at vi kunne komme oss tilbake.

Som sagt, så gjort. Vi pakket de tre Paris-akebrett-pulkene våre og la i vei ut i mørket og kulden. Gradestokken viste rundt -10 grader. Vi gikk ikke langt, kanskje 1,5-2 km før vi stoppet og satte opp teltet. Klokken var blitt mange og vi ønsket en tidlig start neste dag.

Lørdag opprant som ventet. Kuling og snødrev. Vi stod opp kl. 0700 og var i gang med å gå kl. 0900. Heldigvis hadde vi vinden for det meste i ryggen, så vi hadde et fint driv. Vi kom oss til Syningan, et kjent turmål for de fleste skiløpere på Dagalifjell, i alle fall ved påsketider. Nå så vi ingen. Det gjorde vi strengt tatt ikke på hele turen. I et lunt hjørne ved en av hytteveggene på Syningan tok vi lunsj.

Så bar det videre opp på selve Hardangerviddaplatået, forbi Skrivenuten (1227 moh) og etterhvert ned mot Tjønnegrøtjønnan hvor jeg har gode vår- og sommerminner. Vi fortsatte rett vestover inn Grotdalen hvor i alle fall jeg akte pulken med stort hell og mye moro. Jeg hadde muligheten til dette fordi jeg bare hadde påmontert kortfeller, mens de to andre hadde lange feller. Jeg kan innrømme å ha ropt «So long suckers!» på vei forbi…

Etter Grotdalen bar det nedover og nordvestover til vi ikke var langt fra broen over Numedalslågen. Kokken var blitt 1700 og vi hadde gått ca. 2,2 mil. Vi syntes det fikk holde og slo opp teltet. Snart lå vi bedagelig å ventet på at chef Fonnum skulle få ferdig maten. Mye kjøttdeig, spagettisaus og masse potetmos var dagens rett. Den smakte utmerket! En skvett whiskey til dessert var heller ikke å forakte. Allerede kl. 2100 gikk vi til sengs og sov knallgodt frem til klokken ringte 0630 neste morgen.

Vi skrapte en halv liter rim av innerteltet og fikk igang primusen. Nok en kald dag, men langt mindre vind. Fortsatt snødde det, og godværet lot vente på seg, helt til mandag faktisk, da vi var hjemme igjen… Vi kom oss i sælen, og kl. 0845 dro vi avgårde ned til broen over Numedalslågen. Deretter fulgte vi elvebredden noen hundre meter før vi gikk over Heinelvi. Så bar det rett vestover igjen et lite stykke før vi gikk nordvestover opp dalen mot Bjordalsvatnet. Det var et nydelig føre med lett pudder. Ved Bjordalsvatnet gikk vi et stykke vestover før vi tok rett nordvestover igjen øst for Kortenuten (1315 moh). Så var det strake veien nordover i ca. 5 km til Tuva turisthytte.

Tuva var grundig nedkjølt, og ikke et menneske å se. Fra Tuva fulgte vi de endeløse stikkede løypene nordøstover før vi etterhvert kunne ta av ned bakkene mot Ustevatn og følge veien rundt til hotellet på Ustaoset hvor bilen stod.

Turen i korte trekk: Fjellstua – Syningan – Tjønnegrøtjønnan – Grotdalen – Åan – Bjordalsvatnet – Tuva – Ustevatn – Ustaoset.

Vårløsning

Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.


Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.

Turen gikk nok en gang til Fagerheim inne på Hardangervidda. Denne gangen var målet familiens hytte på Dagalifjell. Mellom oss og hytta var det ca. 6 mil med potensielt råtten snø og overvann.

Avmarsj

Min far Alan Kåsin og jeg ankom Fagerheim lørdag kl. 0930. Der sto det allerede ca. 120 bikkjer å hoppet i selene med sleder bak. 20 hundespann var klare til å gi turister opplevelsen av norsk fjellheim. Kl. 1000 la vi i vei foran de fleste av hundespannene. Det var nesten ikke mulig å snakke på grunn av hundeglammet. De tok oss selvsagt fort igjen, og vi ble gående nesten helt frem til Heinseter i bikkjemøkk. Men solen stekte, snøen var fin, klisteret satt som støpt og formen var ikke så ille som jeg først tenkte. Vi holdt god fart innover Veslekrækkja og etterhvert over øvre Hein. Her var isen blå av overvann, så det var bare å holde seg i løypa. Nesten over vannet kom hundespannene oss i møte igjen, og vel over var vi alene på vidda. Vi tok oss en rast på en barflekk. Herlig.

Geitsjøen

De første 12 km hadde gått fint og vi la med godt mot oppover de lange bakkene fra Heinseter. Etter ca. 4 km tok vi av vekk fra hovedløypa og fulgte noen gamle scooterspor mot Geitsjøen. Dette vannet er ganske stort og tanken var å komme seg rett over til Geitsjøhytta. Dette viste seg umulig pga. alt overvannet. Hele sjøen lyste blått mot oss da vi så den. Vi bestemte oss for å koke oss ertesuppe til lunsj, slik at vi etterpå kunne gå rundt vannet.

Vadeliv

Vi holdt oss langs den vestlige bredden av vannet. Der renner det vann inn i sjøen fra den noe høyereliggende Langsjøen hvor Rauhellern turisthytte ligger. Det var først her vi forsto at dette kunne etterhvert bli en fuktig og strabasiøs tur. Vi måtte nemlig vade over denne våryre bekken, noe som ikke er noe problem på sommeren, men som er noe helt annet når isen demmer opp vannet. Vi oppdaget i alle fall at klister har sine store fordeler når man skal vade bekker. Det gjør det mye lettere å stå på stenene. Pulkene oppførte seg også meget godt i vann, men siden de er åpne ble det en del vann som la seg under pakksekkene og gjorde sitt med noe utstyr.

Skrykken

Vi fulgte sommerstien sørøstover mot broen over Lågen. Nå var det langt på dag og snøen var blitt svært råtten. Derfor var det meget slitsomt oppover i lia. Men vi kom da tilslutt til broen. Like ved denne var det vi året før hadde slått leir. Nå ville vi utnytte lyset og gikk videre langs Hølen, Langevannet og Skrykken. Dette føles som den lengste strekningen på veien.

Ulvelilægret

I østenden av Skrykken fulgte vi løypa videre der den runder og går mot Ulvelilægret i nordøst. Vi passerte Ulvelihytta hvor vi året før så folk, og fikk etterhvert Skarvsvatnet i syne. Ved dette vannet hadde vi på sommeren 5 år før stått i den nordøstlige enden av etter en fin tur opp fra Solheimstulen. Nå måtte vi begynne å tenke på å slå leir. Klokka var blitt 2100, vi hadde gått 20 slitsomme km siden Heinseter og var gode og slitne etter 35 km og 11 timer på farten den dagen. Tanken streifet oss om å prøve om vi kom inn i Ulvelilægret-hytta, men siden det er Drammen og Oppland turistforening som eier den visste jeg ikke om DNT-nøkkelen ville fungere. Det hadde den nok gjort fordi DOT er en lokalforening av DNT. Uansett var det bedre å ligge i telt fordi Ulvelilægret ikke er noen godt utstyrt hytte. Kun fire doble brisker og en grue. Vi la teltet midt i løypa for å få best underlag, laget oss middag og kom oss i seng.

Skarvsvatnet

Vi våknet kl. 0700 neste dag. Jeg var mildt sagt ikke helt i form, hadde en ganske ille natt med hosting og tett nese. Men ting bedret seg i takt med gjøremål som frokostspising og pakking. Vi kom oss avgårde kl. 0830 og la i vei på harde løyper nedover mot og langs Skarvsvatnet. I nordøstenden av vannet tok vi av fra løypa og vår lengste etappe uten løyper begynte. Her var snøen om mulig ennå mer sparsom enn tidligere, og det var umulig å gå på vannene. Heldigvis var det så tidlig på dagen at snøen ikke var veldig råtten. Vi navigerte oss langs Tøddølvatnet og fant en vei over i østenden av dette lange vannet som går over i Tøddøla som renner ned i Tøddøldalen og ned mot Uvdal.

Falketind

Vi holdt oss oppe i lia og siktet mot Falketind (1241 moh) som nok har fått navnet sitt etter rovfuglene som hekker der. Vi så i alle fall en som tydelig hadde reir. Vi tok en rast før vi begynte på opp- og nedstigningene forbi Falketind og mot Skrivenuten (1227 moh) hvor vi ville få utsikt ned mot Syningan og områder hvor vi er lokalkjent. Snøen råtnet etterhvert mer og mer og det rant mer vann enn tidligere. Vi kom oss etterhvert ned i dalen hvor Damtjern ligger, et lite oppdemmet vann hvor jeg har vært på sommeren. I lia opp mot Skrivernuten så vi noe som fatter først mente var for stort til å være rev, ergo måtte det være ulv. Litt senere så vi sporene etter krabaten. Bildene kunne i etterkant avsløre at det var snakk om rev. På Skrivenuten så vi Dagalifjellet strekke seg utover med ennå mindre snø enn tidligere på turen.

Hjemtrakter

Vi kom oss ned lia fra Skrivernuten på et vis. Snøen var råtten og pulkene gikk egne veier. På Syningan rastet vi før vi la i vei den siste milen mot hytta. Flere bekker måtte forseres, og fatter plumpet endelig. Litt etter kl. 1600 sto vi ved hytta. Vi hadde gått over 22 km. den dagen, var slitne, solbrente og veldig fornøyde.

Turen i korte trekk

Fagerheim Øvre Hein – Heinseter – Geitsjøen – Skrykken – Ulvelilægret – Skarvsvatnet – Tøddølvatnet – Falketind – Skrivenuten – Syningan – Bjørkebo

Gjennom Nordmarka

Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.


Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.

Over Mylla

Lørdag morgen opprant med et litt lurvete vær og noen få minusgrader. Men på vei mot Mylla, lengst nord i Nordmarka og såvidt sørvest for Grua, klarnet det skikkelig opp og ble blank blå himmel. Min far og jeg pakket pulk og sekk, vinket farvel til Pia som kjørte oss og la i vei de 4,5 km over Mylla. Fine, om enn noe isete løyper skulle følge oss hele veien. Vi fortsatte de 3 km forbi Trantjern, langs vestsiden av Ölja og forbi Tverrsjøstallen og Tverrsjøen. Her var det mange skientusiaster som ville nyte dagen. De fikk også gleden av å se meg tape hælene litt mer etter de første tegn på gnagsår.

Mot Heggelivann

Så fulgte vi løypa på vestsiden av Sinderdalen de 4,5 km til Sinnerdammen. Deretter gikk turen øst for Spålsberget og vest for Spålen hvor jeg for mange år siden opplevde nattlige gaupeskrik to meter fra min ensomme majestet i teltet. Den lille øya var ikke stor nok for oss begge den gangen. Like etter Fagervannet 2 km senere tok vi mot øst og fulgte den 3 km lange løypa over Storflåtaflaka før vi gikk rett sørover og ned Langtjernbakken ned til Storflåtan. Her tok vi sørvestover de resterende 4 km mot nordenden av Heggelivannet hvor vi skulle slå leir. Her heter det visst Skamrek.

Leirliv

Klokken var blitt nesten 1700 og vi fant en fin plass på en odde like ved det stedet Pia og jeg våren i fjor hadde en vakker natt ved bålet og under gapahuken. Også denne gangen valgte vi gapahuk fremfor telt og satte opp vår knallgule presenning mellom to trær. Vi brukte tiden frem til mørkets utbrudd med å hogge ved til den store gullmedaljen, for her skulle det fyres! Faktisk var det da blitt ganske kaldt, ca. 7-8 minus kanskje, så det var deilig med litt varme. Snø behøvde vi ikke smelte, det var bare å stikke spaden ned og skuffe bort litt snø på vannet, så fylte snart overvannet hullet. Utrolig enkelt!

Middagen ble snart servert. Pølsene med bacon smakte utmerket, noe også den uthelte potetmosen gjorde. Takk fatter, for at du glapp potetmosen i bålet… hehe. Til dessert kom selvsagt svartkjelen på bålet og med en flaske sprit og sjokolade til hver var det himmelsk. Det må sies at flaskene kunne kommet fra Christian Rignes småflaskemuseeum.

En ny dag

Natten forløp uten nærkamp med hverken gauper eller annet utøy. Ikke veldig kaldt var det heller. Morgenen kom og vi fyrte bål og kokte kaffe før vi brøt leir og pakket sakene til nok en dag på ski. Vi fortsatte over vannet frem til broen hvor vi tok østover og fulgte etterhvert Oppkuvbekken sørøstover 6 km til vi kom til krysset ved Gopletjernsåsen. Her tok vi vestover mot den sørlige spissen av Heggelivannet. Og her begynte helvete.

Helvete

Brøytede, islagte bakker i 4,5 km ned til krysset i dumpa ved Storebekkhytta. Vi kjørte ned fra 500 moh til 260 moh, før det gikk opp igjen 2 km til 400 moh på Jonsrudkampen. Her har ting skjedd siden mitt kart var laget og det viste seg etter ca halvannen time med tunge sugende bakker at vi ikke kom til Kampen, fordi den var lagt ned, vi gikk forbi og måtte snu. Utrolig surt, særlig siden nedoverbakkene var like ille med isete dårlige løyper. Joda, Kampen var et passende navn. Så måtte vi følge uoppkjørte isete løyper i 1 km ned til veien ved Rognlivannet. Og her viste det seg at det ikke gikk noe mer skiløype og vi måtte gå til fots de resterende 2 km til Tobonn innerst i Lommedalen. Her var det i tillegg blank holke, bratte bakker og strødd, så det var et slit. Men vi kom da helskinnet frem, ringte Pia som hentet oss og dro hjem ved 15-tiden. Det ble en herlig tur på ca 4 mil tilslutt.

Turen i korte trekk

Mylla – Trantjern – Ölja – Tverrsjøstallen – Sinderdalen – Sinnerdammen – Spålsberget – Fagervannet – Storflåtaflaka – Langtjernbakken – Storflåtan – Skamrek – Oppkuvbekken – Gopletjernsåsen – Heggelivannet – Gråsæterhytta – Storebekkhytta – Jonsrudkampen – Rognlivannet – Tobonn

Fagerheim til Sønstevatn

– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.


– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.

Start

Min bil var parkert dagen før på Sønstevatn i et voldsomt snøvær, vi hadde tilbragt natten på hytta vår på Dagalifjell, og nå hadde vi endelig parkert fatters bil på Fagerheim. Vi skulle fullføre turen Fonnum og jeg startet på og måtte bryte pga mitt mageonde nettopp her på Fagerheim. Endelig skulle jeg få fullført i Børge Ouslands ånd og skispor.

Det var ikke før vi hadde gått ca halvannen mil i skiftende, men for det meste fint vær og vakre flate snøkledte vidder, og nærmet oss Heinseter at fatter spurte meg: – Du Helge, hvor er nøklene til din bil?

Nødløsning

Ting raste sammen i hodene våre. På Sønstevatn ville vi befinne oss over syv mil fra bilen på Fagerheim, og med den hyppigheten av passerende kollektivtrafikk og drosjer som Uvdal har å by på visste vi at vi var skikkelig ute å kjøre. Heldigvis hørte vi duren av en snøskuter rett bak oss. Vi stoppet denne, spurte mannen pent om han kunne hente nøklene for oss og beklaget oss vår stupiditet.

Han svarte at vi vel skulle innom Heinseter, så da kunne vi spørre han som drev det stedet om han kunne gjøre det. Vi forsto raskt at vi nå hadde med uvdølinger å gjøre. Disse er et sosialantropologisk studium eller ti verdt. Knapphet er deres natur, men i kontakt med det fremmede, noe de selvsagt skyr til det ikke er mulig å overse lenger, så utspilles deres knapphet seg ledsaget av et kroppsspråk svært lik en slanges pinsler i en maurtue. Dette kunne bli vanskelig.

Syvende uvdøling i huset

Langt om lenge kom vi til Heinseter. Der var det et yrende liv. Barn, kvinner og menn fint fordelt over tradisjonelle kjønnsmønstre. Ingen enset oss. Vi måtte igjen henvende oss til han vi trodde kjørte skuteren om hvem det var som kunne hjelpe oss. Han svarte med et grynt at han var inne.

Akkurat da kom det en mann ut fra inngangsdøra på seteren. Det ante oss at det var sjefen i huset og vi spurte han om han kunne hente nøklene til oss, i bytte med penger selvsagt. Nei, det fikk vi høre med han andre om, for han ville ikke.

Litt lamslåtte henvendte vi oss til den første igjen og lurte på om han kunne hente nøklene for oss. Han dro lenge på det og har til dags dato ikke kommet med et skikkelig svar, men han tok da imot beskrivelser og formaninger, og hentet hjelm for å dra avgårde. Vi lurte på hvor mye dette ville koste oss. Nei, det visste han ikke, det måtte vi høre med nummer to om. Vi ga opp og lot oss bare flyte med i denne absurde verden. Snipp snapp snute.

Ventetid

Ventetiden brukte vi til å spise, drikke og fikse gnagsår. Hytta var egentlig stengt, men vi fikk da lov (tror vi) til å være innenfor. Det tok en time og et kvarter før nøklene igjen var i vår varetekt og 200 kr var betalt. Vi takket og bukket uten å få noe særlig svar tilbake og dro kjapt videre.

Mot Lågen

Vi fulgte kvistet løype oppover et stykke fra Heinseter før vi la om kursen og gikk mot Geitsjøen. Vi gikk over denne til Geitsjøhytta hvor vi måtte oppover et stykke med en del stein synlig over snøen frem til broen over Lågen som starter her oppe og renner sørover og lager flotte hvite strender på Hvittensand utenfor Larvik.

Leir

Ved 1800-tiden var vi såpass kjørte at vi slo leir for natta. Vi fant et bra sted rett etter broen hvor vi kunne se nedover mot Åan. Vinden ble noe sterkere utover kvelden og det kom noe snø, men det var ikke nevneverdig verst vær. Vi smeltet snø, laget middag, kjedet oss, pratet og holdt oss varme i posene. Natta gikk greit selv om det ofte er kronglete å sove første natta i telt på en tur.

En ny dag

Neste dag kom vi oss opp kl 0730, laget frokost, smeltet mer vann, pakket teltet og var på farten kl 1020. Nok en dag med skiftende vær, men denne dagen var det noe mer sol.

Vi fulgte på langs Hølen, Langevatnet og Skrykken. Det var på Skrykken Børge Ousland hadde sin andre teltleir. Lite vind og vekslende skydekke. En meget vakker strekning. Vi sleit en del med at skiene kladdet. Fuktig gammel snø i bunnen vætte opp den nye snøen på toppen og laget det umulig for oss å smøre skikkelig. Jeg valgte å fjerne all smørning, noe som gjorde skiene noe bakglatte, men med fatter foran i tauet var det ikke noe problem. Det var i alle fall bedre enn kladding. I tillegg bremset de brede skoene mine i hans spor. Gnagsårene begynnte også å kjennes, men slik skal det jo bare være.

Upløyd mark

Til da hadde vi fulgt de merkede løypene og hadde en stund gått nærmest rett østover. Ved Ulvelihytta festet vi igjen kursen sørøst og beveget oss utenfor de merkede løypene. Det er mye mer interessant og gir en god følelse å måtte finne kursen på egenhånd. Med GPS og et godt kart er jo dette ikke spesielt vanskelig. Terrenget gikk nå over i en mer steinete og kuppert type.

Vi fulgte nå en rekke småvann mot Halstjønn og Dragøytjønne. Vi så flere hytter med folk både på Halstjønnberget og lenger sør på Dragøylegeret. Vakkert terreng, men litt sur vind og snødrev minnet oss på at det fortsatt var vinter der oppe. Rett før Halstjønn var vi på turens høyeste punkt, 1227 moh. Hele turen beveget vi oss i overkant av 1100 moh.

Vidda tar slutt

Vi fikk en vakker tur over Smågefjorden. Vi rundet en odde helt øst på vannet og gikk nordøst et lite stykke. Elva Smågåe som renner ut fra Smågefjorden var åpen og vi fylte flaskene våre med deilig kaldt vann. Vi så utover Smågådalen og visste at det var slutt på vidda. Vi skulle ned på ca 1000 moh hvor våren hadde tatt et sterkere grep. Hundre høydemeter gikk fint nedover og vi passet oss for ikke å gå i elva. Rett før vi kom til Vikvatn så vi at isen var dårlig på vannet, og la sporet vårt til grusveien som går langs vannene østover. Det skulle vise seg at isen var dårlig pga. nedtapping også videre, slik at vi måtte følge veien helt frem til Imingfjell.

Veien var bar noen steder, men det var ikke verre enn at det gikk fint. Vi begynte å bli dyktig slitne, men bestemte oss for å prøve å komme helt frem til bilen den kvelden. Selv om teltlivet har sin sjarme, så er en hytteseng langt å foretrekke. Veien gjør en slynge nord på Sønstevatn hvor det største hyttefeltet er lagt, og det ble en omvei for oss. På slutten var det lite snø, slik at ski og pulk fikk kjørt seg. Borte ved demningen på Imingfjell salte vi av og gikk – eller snarere haltet – de siste meterne til bilen. Vinden hadde blitt mye verre og vi var glade både for at vi hadde nøklene til bilen og at vi ikke skulle sette opp teltet.

Hjemtur

Kl 2030 satte vi oss inn i bilen og kjørte til fjells igjen. Det var behagelig å vaske av seg salt og svette, og å få fikset gnagsår. Vi orket ikke lage middag, og tok en tidlig kveld. Vi var begge skikkelig brunebrente i ansiktet, og veldig fornøyde med turen som i alt ble på 60 km.

Nedtur

Mandag morgen fant vi ut via WAP at vi nok ikke kunne vente å få med oss bilen som stod på Fagerheim. Der oppe var det storm og kolonnekjøring kun for store kjøretøy. En kar på Haugastøl fortalte oss at det ikke var noe vits i å prøve å få ut bilen slik været var. Det kom fortsatt snø, og så sant det ikke ble til regn måtte vi reise hjem uten bilen. Vi sjekket værmeldingen for de neste dagene og så at det nok ikke ble noen bedring. Dermed tok vi beslutningen om å reise hjem uten bilen. Fjellet er uforutsigbart, og det gjør det jo ekstra forlokkende. Takk for en herlig tur!

Turen i korte trekk

Fagerheim fjellstue – Veslekrækkja – Heinungen – Øvre Hein – Heintjønne – Heinseter – Geitsjøen – Geitsjøhytta – Hølen – Langevatnet – Skrykken – Ulvelihytta – Halstjønn – Dragøytjønne – Smågefjorden – Smågådalen – Vikvatn – Mevatn – Sønstevatn – Imingfjell.

Langrenn

Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.


Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.

Ventetid

Det er natt, midtvinters og minus 25 grader på Dovrefjell i 2001. Det spraker i peisen, men det er allikevel kaldt inne på Reinheim. Jeg ligger og venter på lyder som skal befri meg fra den krypende angsten for å ha mistet mine tre kamerater på turen over Snøhettatraversen. Jeg forlot de mange timer tidligere på toppen av Snøhetta da jeg forsto at å skulle tilbringe mer tid på dette barske stedet uten noen mulighet for å snu, så kald på bena som jeg var da, ville være idioti. Jeg angret selvsagt allerede på vei ned, men gjort var gjort. Nå var jeg glad for valget, jeg ønsket ikke dø der oppe.

Tidtrøyte

Ventetiden på det som viser seg å bli en lykkelig utgang utpå natten en gang, tilbringer jeg slik som så mange andre fjellvandrere før meg har gjort; ved å lese DNTs årbøker. Jeg leser meg gjennom bok etter bok, og det hele er trolsk og underlig uvirkelig, alene langt til fjells på et øde sted som dette. En artikkel av eventyreren Børge Ousland fanger min interesse og spiller oppunder følelsen jeg allerede innehar. Han og en polsk kollega går fra Finse til Tessungdalen første helgen i februar 1996. Turen er på rundt 10 mil, i noe kupert, men for det meste flatt landskap, akkurat slik vi kjenner Hardangervidda. Turen fascinerte meg og lå i bakhodet mitt noen år. Jeg klarte tilslutt å få tak i årboken fra 1998 slik at jeg kunne lese mer om denne turen og om mulig gjenta den.

Planer

Første helgen i februar 2005 er tiden endelig moden. Jeg overbeviser min turkamerat Helge Fonnum, som ikke forsvant den natten på Snøhetta, til å være med. Planen er ganske enkel. Av praktiske hensyn tenker vi å droppe turen ned til Tessungdalen og vil avslutte turen på Sønstevatn, der min far skal henter oss.

Start

Torsdag er avreisedag. Turen går til min families hytte på Dagalifjell, hvor vi skal tilbringe natten og pakke. Vi bestemmer oss for ikke å ta første tog fra Geilo til Finse som går ved 0300-tiden på natten, men venter til 1200-toget. Vi regner ikke med å være fremme ved Sønstevatn før mandag. Med pulk og sekk fullpakket ankommer vi Finse i et ganske dårlig vær. Det blåser flere sekundmeter vind og det snør lett, men det er ikke spesielt kaldt.

Mot Finsefetene

Vi legger i vei over Finsevatn og opp mot Finsefetene. Det blåser nordvesting og det er surt å gå, men heldigvis ikke motvind. Vi følger den avmerkede vinterløypa på kartet, selv om det er for tidlig på vinteren til at den er kvistet. Vi går over Brattefonnvatnet og ned til Midnutvatnet hvor vi kan se Finnsberget. Vinden løyer noe og vi har et fint driv, jeg med sekk og Fonnum med pulken. I bratte skrenter hjelper jeg til med pulken som nok veier sine 70-80 kilo.

Mørkets opplevelser

Etter Finnsvatnet er det en del stigning før vi kjører ned igjen mot Drageidfjorden. Da har mørket senket seg over oss, men vi fortsetter uten lykter. Det er en helt unik stemning, alt er mørkt og vi navigerer helt uten naturlige visuelle holdepunkter, kun etter er kart, kompass og GPS. Vinden har løyet helt, og noen stjerner kan skimtes selv om månen er fraværende. Mørket og vidda pakker oss inn og alt vi hører er lyden av skiene mot snøen. Det er magisk.

Verdensmester

Vi krysser tangen over mot Krækkjahytta som er dagens mål, fortsatt i stummende mørke. Fonnum staker på med pulken på slep, mens jeg er litt mer forsiktig nedover mot hytta. Plutselig setter han i et hyl og forsvinner under meg. Raskt får jeg på lykta og hører hvordan det har gått. Snart setter begge igang med en voldsom latter, uttrykket for en lykkerus bestående av frykt for hva som kunne gått galt og ikke gjorde det, og det komiske i situasjonen. Trolig har Fonnum dristet seg inn i en eller annen sær rekordbok med et hopp på seks meter med pulk. Men denne snøskavelen er ikke den eneste, et par meter til og en ny avgrunn åpenbarer seg. Vi har vært ytterst heldige, dette kunne gått skikkelig galt.

Øl og pose

Raskt beveger vi oss videre, nå er vi klar for soveposen og litt mat. Ved hjelp av GPSen finner vi raskt Krækkjahytta som er behørlig stengt og gjensnødd for vinteren. Vi finner oss en lun plass for teltet like ved inngangsdøren til hovedhuset, og pakker ut. Lite snø gjør det kronglete å feste teltet, men etter en stund får vi det behørig festet. En av de dyrebare ølboksene våre tålte ikke hoppet og har dynket en del av utstyret i en ikke helt behagelig eim av øl, men ellers ser alt i orden ut. Dessverre lar ikke neste uhell vente på seg.

Rompa bar

Allerede under teltbyggingen har jeg følt meg dårlig, og så snart vi har fatt alt inn er jeg sengeliggende av kvalme. Det går en time med sterke magesmerter mens Fonnum lager seg middag, før jeg løper ut og starter det som skal bli en svært lang natt med rompa bar. Heldigvis er det ikke mer enn et par minus, men med feber og smerter er det ikke spesielt behagelig. Det er ikke lett å komme seg ut av teltet heller, med dampende gryter og slitsom liggende skopåhaving.

Utmattelse

Jeg er skikkelig dårlig. Ikke bare klarer jeg å dekke en kvadratmeter med rennende avføring, jeg klarer også å lage en egen flekk med oppgulpet mageinnhold, i tillegg selvsagt til å spy inne i teltet. Det hele er en skikkelig rot. Jeg er sikkert ut og inn av teltet tyve ganger denne natten, og helt utmattet når morgenen kommer. Vi blir liggende en stund den morgenen. Det blir fort klart at jeg ikke er blitt noe særlig bedre. Vi har ikke tid til å bli liggende en dag i teltet, så vi bestemmer oss for å avbryte mens vi ennå er i nærheten av Riksvei 7, som vi uansett ville måtte krysset nede ved Fagerheim fjellstue.

Mot kveld

Etter mye slit for min del, og på tom mage, er telt og annet utstyr pakket ned og vi avrunder turen med en vakker times tur over Storekrækkja til Fagerheim. I det jeg kjører ned på veien blir jeg nesten påkjørt av min far som kommer for å hente oss. Perfekt timing! Slitet er selvsagt ikke over før utstyret er pakket ut og hengt til tørk mange timer senere på Slependen for min del, og halvannet døgn senere i Trondheim for min venn Fonnums del.

Vi prøver igjen

Det ble altså ingen fullstendig tur i fotsporene til polarhelten Børge denne gang. Det ble et par morsomme historier, flotte opplevelser, en ny uoffisiell verdensrekord i hopp med pulk, og et neddriti Krækkja i steden. Men pytt, jeg skal nok gå resten av turen!

Påsken 2004

Nok en deilig påske på Dagalifjell er feiret. Ikke så verst vær var det heller. Vi fikk da gått en del på langrenn, stått i bakker, ligget en natt i telt og spist og drukket godt.


Nok en deilig påske på Dagalifjell er feiret. Ikke så verst vær var det heller. Vi fikk da gått en del på langrenn, stått i bakker, ligget en natt i telt og spist og drukket godt.

Alan Kåsin, Ingrid Kåsin, Pia Lyche og Helge Kaasin kom til hytta fredag med ti deilige påskedager foran seg. Været varierte fra ekstremt fint til ganske dårlig. Påsken ble tilbrakt dels inne i hytta og dels utenfor med skiaktiviteter av ymse slag. Pia debuterte også i telt vinterstid, noe som gikk veldig fint. På slutten kom også Terje, Hilde og Martine oppover. En herlig påske.

Skarveredet på Hallingskarvet

Helge Fonnum og jeg bestemte oss for å overnatte i Arne Næss gamle hytte Skarveredet som han bygget helt på kanten av Hallingskarvet rett overfor sin egentlige hytte Tvergastein i 1942.


Helge Fonnum og jeg bestemte oss for å overnatte i Arne Næss gamle hytte Skarveredet som han bygget helt på kanten av Hallingskarvet rett overfor sin egentlige hytte Tvergastein i 1942.

Nå er den opprinnelige hytta revet og erstattet med en ny (1995) av Geilo Klatreklubb. Vi reiste opp til min families hytte på Dagali fredag 4. januar, ble kvelden over der og reiste på morgenen til Geilo for å plukke opp nøkkel til «Redet».

Det ble tunge sekker denne gang også fordi vi tenkte å klatre en av rutene opp til Redet, noe som dessverre ikke ble noe av pga. kraftig vind. Det tok oss noe under 5 timer å komme til Redet. Vi gikk opp renne nr. 2 til høyre for Redet. På toppen hadde vi kraftig vind og det hadde skyet på etter en flott klar dag. Vi sleit litt med høye sekker med ski på, men vi kom oss bort til hytta, fikk måket frem døra og kommet oss inn. Redet ligger fabelaktig til en meter fra kanten og et stup på 150 meter.

Vi hadde en fin kveld med god mat, men det var noe klamt. Neste dag dro vi oss lenge, helt til solen kom og utsikten ble fabelaktig. Vi kom oss etterhvert nedover til Ustaoset igjen, noe vi brukte litt over 2 timer på. Ved 15-tiden var vi tilbake på Dagali og klare for en pils eller to. Fin tur.