Fagernestoppen (Linken)

På tur ned

Tåken ligger lav og hvit som vispet krem over de bratte fjordsidene i Beisfjord ved Narvik. Etter uker med kaldt vær og regn er det endelig meldt klarere, men ikke varmere, vær utover fredag den 23. juli. Fjordsidene er som overflødighetshorn og står tette av grønn og frodig vegetasjon med gress, blåbærlyng, rogn, or, bjørk, gran og furu, bare avbrutt av mørke flekker med moseinnrammet sva. Kraftige kråker svever grasiøst på oppdriften, mens hvitpisket fløte renner i strie strømmer nedetter blankskurt fjell før det temmes i rør under Fjordveien, opphører og blir brakk i Beisfjorden. Vinden presser tåken lenger inn i Beisfjorddeltaet og opp i fjellene som danner en herlig grå og massiv kulisse for vår irrgrønne scene.

Mitt indre blikk er fortsatt fylt av dette prospektet, og sammen med smaken av morgenkaffe hengende igjen i munnhulen står jeg totalt avvæpnet og mottakelig for dette lille mennesket som sitter på potta foran meg og river i stykker toalettpapir, bare avbrutt av en lav innestengt trykkelyd, påfølgende stønn, stram mage og spente muskler i ben og armer, mens det vakre rødsprengte barneansiktet kikker opp på meg med store runde øyne og med en herlig mangel på blyghet for egen fysikk og kroppslige avfallsrutiner.

Å være født inn i en verden hun knapt forstår noe av og med en kropp hun nesten ikke kjenner eller har kontroll på synes å åpenbare en løs tråd i det strikketøyet vi kaller livet. Det er noe umiddelbart og inderlig ved disse morgenseansene som får meg til å føle som om jeg sitter ved livets alter og får innblikk i et av dets aller dypeste mysterier. Kroppen må kvitte seg med avfall. Den har fått puttet mat i seg, maten er forbrent til energi, og restene etter cellefesten må kroppen kvitte seg med for å overleve. Mer grunnleggende enn dette blir det ikke, og spesielt siden kroppens innehaver er mer eller mindre ute av stand til å reflektere over det som skjer og at det skjer. Men trykke gjør hun, og resultatet foreligger snart.

Willia Konstanse er etterhvert stelt, matet og smilende fornøyd med livet. Hun forlates for en stund i besteforeldrenes varetekt. Marianne og jeg pakker sekken og kjører inn til byen, tar av opp til høyre mellom Royal Hotell og Storsenteret og inn på Tøttaveien, følger denne til den går over i Snorresgate og Skistua, deretter Fjellheim, før vi tar av opp den uskiltede Fjellveien og stopper på parkeringsplasen foran bommen. Grusveien slynger seg videre oppetter fjellsiden. Til venstre ligger først gondolbanen, så skitrekket. Vi er på vei opp til Fagernestoppen på 1007 moh., populært kalt Linken, hvor en voldsom radio, tv- og telemast troner inne i tåken. Fagernesfjellet består av to andre topper i tillegg som ligger lenger øst, oppfinnsomt nok kalt Andretoppen og Tredjetoppen. (Det er verdt å nevne at hovedgatene i Narvik heter Gate 1 og Gate 2, blokkene oppe i åsen heter Tøtta 1 og Tøtta 2, og det finnes et utall vann som heter Førstevannet, Storvannet og Lillevannet i Narvikområdet. Heldigvis har de fleste stedene samiske navn som snarere kunne vært oversatt og tatt i bruk.)


Vi går i raskt tempo opp til der hvor grusveien slutter ved Øvre Fjellheisstasjon på 665 moh., før vi fortsetter videre opp stien mot Fagernestoppen (Linken). Vi tar på oss genser, jakke, lue og hansker i det sure været. Jeg har bare med pulsvanter og kjenner jeg blir kald på fingrene i den bitende vinden. Vi kommer frem til en liten hytte nær toppen som huser inngangen til kulverten som går i rør opp til bygningsmassen og masten på toppen. Kulverten er nok laget for å sikre tilgjengelighet opp til anlegget hele året, også når snøen ligger tykk og vinden hyler i storm styrke. Det ligger is på bygningen og det er snø som fyller sprekkene mellom steinene. Vi tar en matbit før vi fortsetter de siste meterne til topps langs kulverten. På toppen hyler vinden og is dekker bakken. Vi tar en beslutning om ikke å fortsette videre 1,7 km til Tredjetoppen (1272 moh.) på grunn av tåken som ligger tett, og går raskt nedover igjen tilbake til bilen. Turen er på 4,5 bratte kilometer og 750 høydemeter én vei. Både Willia Konstanse og vi er overlykkelig når vi kommer hjem igjen til Beisfjord.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar