Å komme seg opp på Aidarasčohkka eller Tredjetoppen (1272 m.o.h.) som den heter på norsk, på Fagernesfjellet, høyt over Narvik sentrum, er ingen bragd i seg selv. Når man i tillegg jukser og tar fjellheisen opp, så blir det tilsynelatende lite å skrive hjem om, men jeg gjør det allikevel. For trass i at sommerværet glimret med sitt fravær denne 15. juli, og tåka rant som skum oppover fjellsidene etter oss, så ble dette en veldig hyggelig tur med svoger Lars Andreas Moe.
Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.
Turbeskrivelsen finner du her:
Fire kilometer i luftlinje og 1448 høydemeter unna skuer fjellet Beisfjordtøtta utover fjorden og stedet innerst i fjorden som har gitt henne første leddet i sitt navn. Andre ledd, «tøtte» betyr «stor kvinne» og Beisfjordtøtta er ifølge sagnet ei gyger – den kvinnelige representanten for jotnene i norrøn mytologi – som er blitt til stein. Og for en stein! Hun rager massivt opp på nordsiden av Beisfjorden med en sørøstvendt nærmest loddrett blankskurt fjellside som henger over en botnbre 250 høydemeter lenger nede og over det isdekte Isvatnet (som det finnes ett til av litt lenger nord), mens foten av fjellet runder parabolsk av nedover i det grønne vegetasjonsbeltet som strekker seg 600 høydemeter opp fra fjorden slik fjell formet av bre gjør. Kanskje har hun et godt øye til trollkarlen Beisfjordgubben – en eiendommelig fjellformasjon som ser ut som ansiktet til en rise – på andre siden, sørsiden av fjorden. Øst for begge disse, innerst i elvedeltaet Beisfjord har Marianne mang en gang fra stuevinduet tittet opp på Beisfjordtøtta og tenkt at hun skulle bestiges, og endelig var dagen kommet.