Helge Fonnum og jeg dro til Hemsedal og tok Haugsfossen (IV 70m) og Indre Haugsfossen (V 60m).
Helge Fonnum og jeg tok en tur til Hemsedal for å klatre is. Vi fant Haugsfossen (IV 70m) og Indre Haugsfossen (V 60m) og greie forhold selv om isen var svært hard og porøs etter mange dager med streng kulde.
Som de turistene Pia Lyche og jeg var i sommer fant vi det meste av attraksjoner. På Måløy fant vi Kannesteinen, og jeg klarte ikke å la være…
Kannesteinen ligger på Måløy og er en meget besøkt attraksjon. Å komme seg opp er ikke noen stor bragd, men litt slitsomt, særlig barbeint.
Helge Fonnum, Pia Lyche og jeg tok en tur til Hauktjern. Vi klatret Hit og dit (6), Ingen heksekunst (6+) og Brownske bevegelser (6+).
Vi rotet lenge rundt før vi fant et ledig sted å klatre, men vi fikk da gått tre ruter på Veslefeltet.
Denne gangen tok jeg med meg Endre Før Gjermundsen og gikk hele brefallet. Det ble en enkel, men lang tur på 16,5 timer.
Endre Før Gjermundsen og jeg tok en tur til Nigardsbreen for å gå den helt opp og helt ned igjen. Det ble en tur uten den helt store dramatikk. På grunn av mye snø måtte vi gå i tau, noe som både sinket oss og gjorde turen litt mindre visuelt morsom. Vi lå i telt på parkeringsplassen og hadde en tidlig start på lørdag.
Vi tuslet oppover og klokken 1810 nådde vi toppunktet ved Steinmannen (1633 m.o.h) oppe på Jostedalsbreen. Der er det flere hytter som eies av NVE. Vi møtte noen derfra som kom fra andre siden av breen. Så gikk vi nedover igjen og tilbrakte natten i teltet før vi på søndag reiste hjem. En herlig tur!
Endelig var Per Kristian Bø og jeg tilbake på klippene på Hauktjern. Etter en noe nervøs start klarte jeg i alle fall å få med meg Kolibrien (6-) på led.
Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Hauktjern da vi måtte avlyse en helgetur til Jotunheiemn pga. dårlig vær. Dette var første gang på klippe i år og vi var litt spente. Jeg startet med å lede Speakers Corner (4+), PK fulgte etter og vi gjorde et par varianter av denne hver på topptau.
Så flyttet vi tauet litt til venstre og jeg topptauet Kolibrien (6-) mens jeg etablerte noen naturlige sikringer på forhånd. Så ledet jeg denne ruten (som er mix) med etablerte, men utrygge naturlige sikringer. Det gav et skikkelig adrenalinrush. PK topptauet en kombinert rute med Speakers Corner i starten før han traverserte over til Kolibrien i toppen. En flott tur i deilig vårvær.
Power Productions presenterer: Woodpicker II. Jeg klatrer trær med isøkser, igjen.
Christoffer Edmunds tok med sin kamerat Frode Paus for nok en gang å filme meg klatre i trær med isøkser.
Helge Fonnum, Per Kristian Bø og jeg tok en tur til Tyin og Urdanostinden i helgen. -20 grader og herlig sol.
Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg la i vei mot Tyin torsdag kveld. Ved ett-tiden på natten er vi i teltet ved Tyin. Det er minus 20 grader og tåke så teltet er helt nedrimet på morgenen. Vi står opp kl 5 etter en ganske kald natt, pakker tingene våre og er klar når den bestilte snøsccoteren kommer kvart over 7.
Etter en kald time på scooteren settes vi av ca tre timers gange fra Koldedalsvatnet. Vi går inn til vannet, etablerer teltleir og legger i vei mot Urdanostinden kl 12. Været er fantastisk, men vi er usikre på om vi rekker toppen før mørket faller på. Like før kl 18 står vi på Urdanostinden og solen går ned. Turen har vært fantastisk, men vi er slitne etter tung gange.
Etter tre timers gange i månelyset er vi tilbake i teltet og kan lage middag. Conrad og Birgit har satt opp telt like ved oss. De gikk over vannet samme dag. Alt vann vi henter fra bekken fryser på ett minutt, så vi må ha flaskene i soveposen sammen med mat og annet. Jeg fryser hele natten og sover dårlig. Vi bestemmer oss for å droppe Falketind siden det vil ta oss rundt 7 timer å gå tilbake over vannet. Ergo kan vi sove litt lenger og være opplagte nok til å komme oss hjem.
Det blir en vakker tur tilbake og vi er ved bilen kl 19. Månen har vært med oss hele tiden. Men Tyinvatnet er langt! Vi spiser en bedre middag på Filefjellstua og er utpakket og hjemme igjen ved halv tre-tiden natt til søndag. En fantastisk tur!
Helge Fonnum og jeg tok en tur til Rjukan for å klatre is. Vi tok vakre Nye Vemorksfoss på ca 150 m.
Etter å ha stått opp kl 0430 og kjørt fra Skien i et veldig snødrev på umåkede veier møtte jeg Helge Fonnum kl 0700 i Kongsberg før vi reiste videre i snødrevet til Rjukan. Etter mye om og men og snørydding av parkeringsplass kunne vi begynne nedstigningen til skaret etter elven rett ved Vemorksbroen.
I meterdyp snø bakset vi oss innover langs elven til vi fant Nye Vemorksfoss rett under og til høyre for den gamle kraftstasjonen på Vemork. Fossen ligger i et fantastisk miljø kantet med voldsomme fjellhammere. Alt lå til rette for en flott dag selv om snøværet ikke ga seg. Vi lot sekken stå igjen nede ved foten av fossen og bega oss oppover.
Isen var knallhard og knudrete og med mange 90-graders søyler ble klatringen hard og psykende. Vi ble nødt til å ha fire standplasser pga. dårlig med is på toppen, så det tok sin tid. Men til slutt var vi oppe og kunne følge veien fra kraftstasjonen over broen og tilbake til bilen.
Svenskene som hadde kommet likt med oss var i ferd med å reise mens vi lempet av utstyret vi hadde på oss og bega oss tilbake langs elveleiet. Vel fremme ved sekkene igjen falt mørket på og vi kunne endelig unne oss mat og en kopp varm te med tilhørende marsjmusikk av en Adolf H. fra Fonnums reiseradio. Og i den mørke desemberkvelden gikk vi tilbake til bilen langs elveleiet akkompagnert av marsjer og blåaktig diodelys. Det var vakkert og vi lo oss skakke etter en herlig slitsom dag.
Så var det bare å kjøre tilbake til Kongsberg i snødrevet på såpeglatte veier før jeg kronet dagen med en to timers måkeøkt i gården hjemme. Det hadde jo snødd 35 cm den dagen…
Helge Fonnum og jeg reiste til Rollag for å klatre is, men der må det må boltes. Vi klatret litt teknisk i Håvet.
Helge Fonnum og jeg tok en dagstur opp til Rollag i Numedal for å se på et isfall vi så oss ut i fjor. Vi kavet oss opp i lia med 30 kg sekker, så på stedet, fant at det ikke lot seg gjøre å klatre uten bolting, og gikk ned igjen. Så reiste vi til Håvet hvor Fonnum viste meg litt teknisk klatring.
Per Kristian Bø, Helge Fonnum og jeg hadde en flott tur på Nigardsbreen. Morsom og slitsom tur.
En meget vellykket tur til Nigardsbreen – et brefall tilhørende Jostedalsbreen – sammen med Per Kristian Bø og Helge Fonnum.
Vi var fremme ved 21-tiden fredag etter å ha kjørt siden kl. 1330 og karret oss oppover fra parkeringsplassen til brekanten i stummende mørke. Heldigvis har Fonnum fått helt dilla på dioder. Ved 22-tiden stod teltet klart bare 100 m fra brekanten. En herlig teltplass.
Lørdag stod vi opp kl 0600 og kl 0715 var vi på vei opp breen. Veldig fin tur oppover selv om det regnet litt hele tiden. Veldig kupert bre til tider, men også ganske slak. I toppen deler den seg i tre før den går over i Jostedalsbreen. Vi kom nesten til topps på den venstre armen (den mest krakelerte) før vi snudde kl 1400. Vi var redd for å bli overmannet av mørket på vei ned.
Vi gikk uten tau hele turen og det var episoder da et fall ville vært katastrofalt, men det gikk fint. Ved 1830-tiden var vi tilbake i teltet og klar for middag og varme i soveposen.
Søndag var vi på vei opp breen ved 9-tiden, og da kun for å leke oss med klatring. Det første vi gjorde var å fire oss ned i et veldig hull på ca 25 m som gikk rett ned i fjellet og elva under breen. En ganske adrenalinfremkallende opplevelse. Kl 1500 var vi tilbake i teltet, tok leiren ned og var i bilen kl 1600. Kl 0100 satte jeg nøkkelen i døren hjemme i Oslo. Puh..!
Power Productions presenterer: Woodpicker. Jeg klatrer trær med isøkser. Takk til Christoffer Edmunds for alt arbeide bak kamera.
Per Kristian Bø og jeg skulle gå Hardangerjøkulen på tvers. Været og forkjølelse ville det annerledes.
Turen var tenkt å skulle være over Hardangerjøkulen, men en kontinuerlig regn og tåke, pluss forkjølelse gjorde at vi skrinla det prosjektet. Vi kom oss nå i alle fall med tog til Finse og gikk innover i mørket til vi ikke fant stien lenger. Da slo vi opp teltet og det viste seg at vi hadde vært heldige med teltplassen. Fin utsikt til Blåisen.
Lørdag var det regn og vi lå i posene 4-5 timer lenger enn vi egentlig tenkte. Men vi kom oss opp og la i vei inn til Blåisen. Der koste vi oss i flere timer med klatring. Vi gikk til toppen, rundet til høyre og gikk ned igjen breen.
Søndag var det samme dritværet og jeg var nedsyltet av forkjølelse så vi reiste hjem igjen.
En Jotunheimentur alene som ikke gikk så bra. Det ble bare Kyrkja i snøvær, og ikke Visbretinden.
Turen var tenkt å skulle være opp på Visbretinden og tilbake igjen via Kyrkja. Været ville det aqnnerledes. Jeg reiste alene så tåke og meget glatte stener gjorde at jeg ikke tok noen sjanser. Jeg gikk en kjapp tur opp på Kyrkja hvor det snødde. Senere på lørdagen reiste jeg hjem igjen.
Det var tid for min far Alan Kåsin og meg sin årlige fjelltur. Turen i år gikk rundt Hardangerjøkulen.
Fin tur i vekslende fjellnatur rundt Hardangerjøkulen. Vi startet torsdag kveld på Finse og gikk en time slik at vi kom oss unna hytter og annen sivilisasjon og slo opp teltet.
Fredag opprant og en fin dagsetappe gjennom månelandskap og frodig fjellflora. Etappen tok ca 7 timer og brakte oss en time forbi Rembesdalsseter og ved foten av Rembesdalsskåki-brefallet. Vi var slitne etter mye steingrunn og opp og ned.
Lørdag begav vi oss videre inn i mer tradisjonelt Hardangervidda-terreng. Vi kom oss forbi Kjeldebu og et par timer på innsiden. Dette tok oss ca. 8 timer. Slitne la vi oss ved et vann der.
Søndag skulle vi rekke toget fra Haugastøl og la i vei innover mot Krækja. En kjapp stopp der og videre. Etter seks timer var vi fremme på Haugastøl i god tid. Faktisk to timer før toget gikk så vi tok drosje tilbake til Geilo. Hele turen er over fem mil lang og man skal være i ganske god form hvis man velger å ligge i telt isteden for å gå fra hytte til hytte.
Helge Fonnum og jeg reiste til Jostedalen for å bestige Lodalskåpa via brefallet Bødalsbreen.
Endelig skulle vi få tatt Lodalskåpa (2083 moh) etter at vi gikk forbi den tidligere i vår da vi gikk Jostedalsbreen på langs. Nok en gang er det Fonnum og jeg. Dette skulle være den siste turen i vår hektiske sommerferie og det ble en meget spennende og slitsom tur.
Vi sov første natten inne ved Bødalsbreen, stod tidlig opp neste morgen og gikk hele brefallet og frem til Ståleskaret ved foten av Lodalskåpa hvor vi slo opp teltet. Telt, kokeutstyr, klatreutstyr, etc. gjorde at vi hadde tunge sekker. Undertegnede hadde krampe i begge armene på slutten av brefallet.
Dagen etterpå gikk vi en kjapp tur opp på Lodalskåpa (det tok oss tre timer), ned igjen for å pakke sammen og la i vei nedover mot Bødalsseter igjen. Det ble en meget tung tur i bratt lende. Nøkkelord: ømme knær. Vel nede og i bilen kjørte vi til Kongsberg etter et kjapt bad i Loenvatnet.
Helge Fonnum og jeg skulle endelig få besteget Romsdalshorn etter et tidligere mislykket forsøk.
Endelig skulle vi få tatt Romsdalshorn (1550 moh) etter et tidligere mislykket forsøk pga. regn. Men nå gikk det smertefritt. Turen tok lang tid, men det var mest fordi vi ikke var kjente. Et par steder klatret vi mens vi etterpå så en sti ved siden av. Og selvsagt tilbragte vi en stund på toppen i finværet. Kosetur.
Helge Fonnum og jeg tok en avstikker for å grotte på Skrim ved Kongsberg.
Skrimfjellet ved Kongsberg har et par fine grotter laget av elvevann. Helge Fonnum og jeg måtte selvsagt sjekke dette ut. Vi kom ca. 150 meter inn og ned i fjellet. Ganske spennende.
Helge Fonnum og jeg tok en tur til Skagadalen for å klatre Skagastølstindene og Dyrhaugsryggen. Vi besteg Store Skagastølstind (2405 moh) to ganger, én gang via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. I tillegg tok vi Dyrhaugsryggtraversen fra sør. Det ble en hektisk sommeruke i Jotunheimen, med alt fra flott sol til hagl og sludd.
Helge Fonnum, Birgit Hem, Conrad Helgeland og jeg hadde en regnfull tur til Romsdal. Vi slo leir innerst i Vengedalen, etter å ha ranet til oss noe ved på veien. Det ble bålkos, mat og øl, mye regn og lite klatring.
Helge Fonnum og jeg gikk Tverråtindtraversen og brefallet Eventyrisen. Deilig tur.
Helge Fonnum og jeg reiste til Spiterstølen fredag kveld. Ved 0130-tiden satt vi utenfor teltet på en høyde noen kilometer innenfor Spiterstulen, rett nedenfor Eventyrisen og Tverråtindan, turens mål. Ikke verst vær, men det skulle bli svært skiftende fra sol til snøstorm.
Lørdag tok vi Tverråtind-traversen i tåke, snø og sterk vind. Det ble to totusenmetere – Store Tverråtinden (2309 moh) og Midtre Tverråtinden (2302 moh) – med retur ned Svellnosbreen. Vi tenkte å ta Svellnosbrehesten som ligger rett øst for Store Tverråtinden (2309 moh), men vi så den aldri i tåka.
Søndag tilegnet vi til en kosetur opp Eventyrisen, et brefall til Svellnosbreen. En fin, udramatisk tur, men med en del morsom klatring, særlig siden vi oppsøkte slike steder istede for å unngå de.
