Rombaken er en fjordarm av Ofotfjorden. Den har innløp mellom Øyjordneset i nord og Narvik by i sør, og strekker seg omtrent 20 kilometer i øst-sørøstlig retning inn til fjordbunnen. Fjorden ligger mellom fjellene Dalstind i nord, og Rombakstøtta i sør. Nord og sør er bundet sammen av Rombaksbrua. De innerste ni kilometerne av fjorden kalles Rombaksbotn. Rombaksbotn er klemt inn mellom fjellene Haugfjell i nord, og Langryggen og Sildviktinden i sør. Rombakselva har utløp i det grøderike, flate elvedeltaet i fjordbunnen. Her inne, kun 8,2 km fra svenskegrensen, var det i gammel tid to gårdsbruk. Men mellom 1898 og 1903, i fem hektiske år, blomstret stedet opp mens utbyggingen av den 42 kilometer lange Ofotbanen, som frakter malm fra svenskegrensa til Narvik, pågikk. Anleggsbyen huset på det meste nesten 700 mennesker. Vi bestemte oss for å se restene av hustuftene og det vakre landskapet med egne øyne.
I tillegg til Marianne, ungene og jeg, var Mariannes foreldre Geir og Ellinor med, og Mariannes bror Lars og svigerinnen Anja, samt deres to barn.
Vi tok Ofotbanen fra Narvik stasjon en vakker lørdag i juli. Vi fulgte den ikke helt frem til svenskegrensen, men gikk av på Katterat stasjon, 27 kilometer og 330 høydemeter senere. Ofotbanen er spektakulær. Den liksom henger oppe i de bratte fjellsidene først langs Rombaken, deretter langs Norddalen, over Bjørnfjell og inn mot grensen, på over 500 moh. tilslutt.
På Katterat gikk vi av og ruslet nordvest og nedover mot havoverflaten på en behagelig kjerrevei. Solen stekte, og den ville, frodige og forrevne naturen viste seg fra sin beste side. Fosser kastet seg utover de loddrette fjellsidene og ut på ura i dalbunnen, før de forente seg med Rombakselva. Kjerreveien er enkel å gå, selv med små barn, og vi nøt turen.
Etter en stund kom vi ned i dalbunnen og kunne bevege oss ut på elvedeltaet og etterhvert beskue kulturlandskapet og igjen møte fjorden. Rombaken i all sin fordums prakt, møtte oss. Noen hustufter står, men det er lite som minner om det yrende livet som i en kort periode for over hundre år siden utspant seg her.
Her var det butikker, en kafe, bowlinghall, hoteller, et fengsel, bakerier, en brusfabrikk og horehus. Samt anleggsbrakker og bolighus. Alt en rallar trengte. Mye ble flyttet vekk, og mye brant ned i 1903. En rekke av hustuftene forsvant under storflommen i 1959. Denne ble utløst av at jernbanefyllingen i Sørdalen brast og oversvømte Rombakselva. Og så var anleggsbyen i Rombaksbotn historie.
Vi spiste, lekte og hygget oss. Etter en stund kom båten som skulle bringe oss tilbake til Narvik. Venner av Ellinor og Geir hadde sagt seg villig, mot betaling selvsagt, å kjøre oss i sin gamle fiskeskøyte døpt Ariadne.
Det ble en vakker tur på den stille fjorden. Vi kjørte forbi vraket av den 119 meter lange tyske jageren Georg Thiele som for egen tysk hånd ble kjørt rett i fjæresteinene i Sildvik, noen kilometer før Rombaksbrua. Jeg har skrevet om denne historien i artikkelen Operation Weserübung.
Vi kjørte under Rombaksbrua, og vi kjørte forbi de mektige brotårnene til Hålogalandsbrua som når den er ferdig vil strekke seg 1533 meter over Rombaken med et fritt spenn på 1145 meter, og blir med det Norges nest lengste hengebru etter Hardangerbrua.
Da kvelden kom rundet vi Framnesodden ved LKABs losseanlegg for jernmalm, Sila, et 650 meter langt anlegg som losser 68 jernbanevogner og 6800 tonn jernmalmprodukter på en halv time. Jernmalmen lagres i 60 meter dype lagringssiloer sprengt inn i fjellet, før den etterhvert lastes på store tankskip i LKABs bulkhavn. Herfra skipes det ut mellom 18–20 millioner tonn last i året.
Ved fortøyning på den litt roligere delen av havna var turen over, og vi kunne kjøre inn til Beisfjord med slitne og godt fornøyde barn og voksne.
Les gjerne NRKs artikkel om Rombaksbotn, og se tv-programmet om byen.
