Om å bygge klatrevegg til hjemmebruk

De aller fleste barn har en dragning mot å klatre. De klatrer på stoler, sofaer og bord. De henger i rekkverk og etter dørhåndtak. Så hvorfor ikke gi dem et godt alternativ som gjør at familien fortsatt kan hevde å bo i et møblert hjem? Hvorfor ikke bygge en klatrevegg hjemme? Og når du først er i gang, hvorfor ikke bygge den slik at du kan bruke den selv også? Her er oppskriften.

(En versjon av denne artikkelen er også gjengitt på UT.no – Bygg din egen klatrevegg.)

Avklaringer

Den første avklaringen som må gjøres er følgende: når jeg benytter meg av ordet «klatrevegg» i denne sammenhengen, så mener jeg strengt tatt en buldrevegg, dvs. et sted man kan klatre som er så lavt at man ikke behøver å sikre med tau for å forhindre et eventuelt fall. Det er forøvrig ingenting i veien for å benytte denne oppskriften til å lage en høy klatrevegg hvor man bør benytte tau og erverve seg sikringsmidler og -kunnskaper.

Den andre viktige avklaringen som må gjøres er følgende: klatring er en sportsgren som stadig egger utøveren til flere og vanskeligere utfordringer så snart én hindring er oversteget. Dette betyr at en klatrevegg bør være fleksibel, dvs. at man skal kunne «skru stadig nye problemer» som det heter på fagspråket.

Tips

Så et innledende tips: bygg i moduler. Det er nemlig ganske tungt å buksere en 14 mm tykk, 2 meter 44 cm lang, og 1 meter 22 cm bred kryssfinerplate på små flater i flere omganger. Ikke minst er det tungt å henge den opp på veggen – eller i taket – alene, når den er så stor. Del finerplaten i to, eller i moduler på 1 meters lengde, men fortsatt i full bredde, nemlig 1220 cm. Grunnen til at bredden bør beholdes er at en slik klatrevegg bør skrus i stenderne – reisverket – i veggen din, eller i takbjelkene i taket ditt, og avstanden fra stender til stender, eller takbjelke til takbjelke i de aller fleste hus fra siste halvdel av 1900-tallet og frem til vår tid, er 60 cm fra midt til midt på bjelkene. Kryssfinerplaten vil da ligge 1 cm over midten på hver side, noe som gjør det lettere å få festet klatreveggen på en forsvarlig måte når den er ferdig.

Men, man kan altså ikke bare skru en kryssfinerplate på veggen. Da vil man ikke oppnå å kunne skru stadig nye klatreruter, eller buldreproblemer. For å forstå dette må jeg si litt om klatretak først.

Klatretak

Det finnes grovt sett to typer klatretak å få kjøpt. Disse monteres på to forskjellige måter, og du vil få glede av å ha begge typene.

Den mest vanlige typen klatretak skrus fast med en 10 mm (M10) maskinbolt. En slik løsning fordrer at takene er av en viss størrelse, og at man har en mutter i klatreveggen disse maskinskruene passer i. Skal man ha mindre klatretak, såkalte chips (screw on), festes disse oftest med treskruer. Sistnevnte benyttes som fottak og små krimpetak. Disse er mindre mobile, men kan selvsagt flyttes. Man må regne med at klatreveggen blir noe herjet over tid og får behov for litt oppussing.

Festing av klatretak og rammeverk

Litt avhengig av tykkelsen på klatretakene, så vil både treskruene og maskinboltene trenge gjennom og forbi 14 mm kryssfiner. Det er derfor behov for å ha et hulrom bak platen. Dette ordnes enkelt ved å skru platen på en ramme av 3 x 4.8 cm lekter på høykant. Skruene og boltene vil da ha 4.8 cm å boltre seg på bak kryssfineren, noe som holder fint. Pass på å sette rammen helt i kant med platekanten. Kanten på klatreveggen kan nemlig også benyttes i klatreøyemed.

Mutrene som maskinboltene skal skrus inn i kalles klomutre eller innslagsmutre. De skal være i størrelsen M10.

For å få den ønskede fleksibiliteten til å skru utallige buldreproblemer perforeres hele kryssfinerplaten med 12 mm hull, f.eks. med 15 eller 20 cm avstand, i et kvadratisk mønster. Det hele går ikke opp i bredden, så hullene langs kanten har litt mindre avstand, men det er viktig å ha hull langs kanten for å utnytte bredden. Husk å bore hullene fra forsiden og mot baksiden, da vil utflising rundt hullet ikke bli synlig.

Fra baksiden bankes det deretter inn én klomutter per hull. Bruk en hammer og rapp til slik at klomutrene ikke løsner. Det er ganske kjipt om du må skru ned klatreveggen fordi klomutrene ligger i en haug mellom veggen og kryssfinerplaten. Fortvil ikke om du ikke får banket dem helt inn, de vil bli strammet godt inntil når veggen kommer i bruk.

Pusse, pusse

Så skal du frem med pussepapiret. Alle skarpe kanter og ujevnheter skal pusses ned slik at man ikke kan skade seg på noe. Fingrene er delikate verktøy. Hvis du ønsker en enda mer avrundet kant, benytt en raspe – en grov fil – før du pusser med sandpapir. Jeg høvlet i tillegg kanten på klatreveggen – dvs. både ramme og platekant – med en håndholdt elektrisk høvel. Dette får vekk noe av trestrukturen i lektene og gjør overgangen mellom plate og lekte umerkelig.

Hvis du ikke bryr deg mye om estetikk, eller skal benytte klatreveggen i garasjen eller liknende, så er den ferdig. Hvis så ikke er tilfelle er det på tide å flikke på konstruksjonen med litt sparkelmasse slik at dype arr, skruehull etc. skjules. Deretter må det pusses igjen til overflaten er jevn og fin, for så å males.

Maling og siste finpuss

Så er det på tide å grunne klatreveggen. Er det mye kvister – som sakte men sikkert vil bli synlige gjennom malingen etter en stund – kan det lønne seg å benytte grunning med kvistlakk. Etter at grunningen har tørket reiser fibrene seg på lektene, og en liten runde med pussepapiret bør igjen foretas. Nå vil det også ha blitt synlig en del sprekker langs kantene mellom plate og lekter, i hjørnene der lektene er sammenføyet, eller små hull i endesidene på platen. Bruk litt akrylmasse (ikke silikon, den er ikke overmalbar) på disse stedene slik at hele konstruksjonen synes å være støpt i ett stykke. Glatt over med en fuktig fille.

Det er nå på tide med den siste finishen. Det finnes spesialmaling iblandet sand for klatrevegger, men dette er dyrt og vanskelig å få tak i. Jeg benytter meg av vanlig gulvmaling som er forholdsvis billig og enkelt å få tak i. Gulvmaling benyttes fordi den er mer slitesterk enn veggmaling. Bakdelen med den er at den renner lettere, så mal klatreveggen mens den ligger nede. Når første strøket akkurat er påført, og før det er tørt, strør du fugesand utover overflaten på klatreveggen med en kaffesil, slik at veggen gir litt friksjon. Det er viktig å benytte svært fin sand slik at man ikke riper seg opp og ødelegger huden på hender og knær. Når malingen er støvtørr støvsuger du veggen for å fjerne overflødig sand. Mal deretter to strøk til med gulvmaling.

Innfesting

Etter et par dagers tørketid er det på tide å henge opp klatreveggen, evt. modulene. Forsøk å måle deg ut slik at du finner midten av stenderne, eller takbjelkene hvis du skal feste klatreveggen i taket. Merk så av på klatreveggen hvor innfestingen skal være. Avstand på 60 cm – eller mindre der det er mulig – er anbefalt. På mine moduler på 1 x 1,22 m borer jeg hull for innfesting i hvert av hjørnene og i midten av alle fire sider – i alt åtte hull. Disse bores 1,5 cm fra kantene til midten av hullet.

Velg riktig solide skruer, dvs. skruer som har en lengde hvor over halvparten av skruens lengde er i veggen eller taket på huset ditt. Du vil ikke falle i gulvet med klatreveggen over deg, minst av alt se ditt barn gjøre det samme. Husk at skruene skal sitte noenlunde løst i klatreveggen slik at den skrus inntil husveggen når skruen strammes. Om det er gjenger både i klatreveggen og husveggen vil klatreveggen ikke bli festet godt nok. En huskeregel er at det som skrus inntil noe skal forbores med bor hvis tykkelse er lik eller overstiger skruens ytterste gjengemål, dvs. fra topp til topp av gjengene. Det det skal festes til skal forbores med bor hvis tykkelse er lik skruens tykkelse målt fra rot til rot – eller dal til dal – av gjengene.

Husk å bore plass til skruehodet ned i klatreveggen med et tykkere bor først, før du borer med et tynnere bor for skruens kropp. For å skjule skruehodene benytter jeg dekkpropper i plast, slike som brukes i dørkarmer for å skjule karmskruene. Da har du mulighet til å ta ned klatreveggen for ettersyn eller oppfrisking. Hullet til skruehodet må dermed være tilpasset dekkproppene, dvs. 14 mm i diameter.

Når klatreveggen eller alle elementene er montert, er det klart for neste skritt, nemlig å skru buldreproblemer.

Hvordan skru buldreproblemer?

Først og fremst må problemene skrus til målgruppen. Er det barn som skal benytte seg av problemet må det skrus tilpasset barns rekkevidde. Voksne har et større bevegelsesregister og kan i større grad kompensere for rekkevidde enn barn kan, så skal du skru for barn, skru for ditt eller dine barn. Og den eneste – og definitivt hyggeligste og mest tilfredsstillende – måten å få dette til på er å ta med barna i prosessen med å skru.

For det andre; det er en stor fordel om man selv er klatrekyndig eller i det minste kjenner til grunnprinsippene ved klatring for å kunne skru gode buldreproblemer. Men, fortvil ikke, her er noen grunnleggende tips.

Beinbruk

Husk at man skal klatre med beina, og holde seg fast i veggen med hendene. Beina er langt sterkere enn armene, så press deg oppover eller sidelengs med beina, ikke trekk deg opp etter armene. Det som skiller gode klatrere fra nybegynnere er beinbruken. I klatring kan en liten justering av fotens posisjon utgjøre store forskjeller når det gjelder rekkevidde og balanse. Regelen er å se etter steder du kan plassere føttene dine før du ser etter grep til hendene dine. Det er ikke om å gjøre å se ut som en apekatt i klatreveggen, heller ikke for barna dine.

Kjøp klatresko til barna. Klatresko har en såle av gummi man kan smøre inntil små chips eller på selve veggen. Å stole på skoene er en viktig forutsetning for å kunne klatre godt. For å kunne stole på dem er du avhengig av å finne riktig plassering av foten på et klatretak, og holde trykket konstant gjennom bevegelsen.

Tenk på beinbruk når du skrur ruter. Det er først når barna forstår at man må bruke beina for å presse seg opp at du kan skru vanskeligere ruter.

Balanse

Det er mulig du lurte på om du ville få bruk for vektorregning da du gikk på skolen. Du vil det nå. Eller, ikke egentlig regningen, men det å tenke på vektorer. Klatretakens posisjon på veggen utfordrer kroppens balanse, og klatretakenes vinkel sier noe om hvilken vei trykket, dvs. vektoren, skal trekke for å få optimalt feste på veggen.

Når man skrur ruter er det dermed viktig å tenke på om det er mulig å holde kroppen i balanse til enhver tid under bevegelsene. Det er lov å skru ruter hvor man tidvis er i ubalanse og man må ty til dynamiske – i motsetning til statiske – flytt, men dette må gjøres bevisst. Dynamiske flytt passer ikke så godt for barn. Det enkleste når man skrur for barn er å tenke på at overkroppen bør kunne stå i lodd til enhver tid. Senere kan man utfordre med layback,  heel hooks o.l.

Skru klatretakene i riktig vinkel. Klatretakenes vinkel indikerer hvordan ruten er tenkt klatret. Er et klatretak vridd med den åpne delen mot høyre skal håndtaket benyttes av høyre hånd og man er avhengig av et fotfeste til høyre for å holde balansen, eller et klatretak for venstrehånden til venstre.

Arm- og kroppsteknikk

Riktig fot– og kroppsteknikk gjør at armene må jobbe mindre. Men også riktig armteknikk kan spare mye krefter. Regel nummer én er å henge med strake armer. Jo mer du holder armene bøyd, jo mer krefter bruker du, og mindre blod pumpes vekk fra underarmene dine. Snart kjennes underarmene dine ut som tømmerstokker, og du har fått det klatrere kaller pump.

For å slippe å bøye armene mer enn nødvendig når du skal oppover i klatreveggen kan du vri hoften mot den lavest hengende armen, f.eks. den venstre. Da vil du nå lenger opp med din høyre arm.

Det finnes selvsagt et uttall av klatreteknikker å lære for den som ønsker det. Jeg har bare nevnt noen få grunnleggende. YouTube er et bra sted å begynne for å lære mer.

Utnytt veggen

Du har trolig en begrenset størrelse på klatreveggen du har bygget. Da er det viktg å utnytte den. Skru ruter som går diagonalt i tillegg til noen som går i noenlunde rett linje oppover. Skru også brede ruter som går i sikk-sakk oppover.

Siden klatreveggen er forholdsvis lav, kan du lage ruter som starter sittende, såkalt «sit start». Overkroppen og rumpa befinner seg gjerne langt ut fra veggen ved sit start, så det krever litt større håndtak for å få startet. Gjør starten vanskeligere etterhvert med mindre håndtak og f.eks. kun ett.

Når du skrur ruten, la barna teste rekkeveidden slik at du kan plassere det neste håndtaket presist. Husk at man nesten alltid kan nå lenger enn du tror, så skru taket nesten ute av rekkevidden for barnet.

En av de store utfordringene er å påse at man ikke bare kan hoppe over noen tak på ruta. Hvis det skjer, fjern de overflødige klatretakene.

Husk at du hele tiden kan justere rutene.

Merking av ruter

Du bør merke rutene i klatreveggen med lerretsteip slik at man kan skille rutene fra hverandre.

Det er vanlig å merke buldreruter med teip ifølge et fargesystem:

• Hvitt – enkelt
• Grønt – greit
• Blått – litt vanskelig
• Gult –vanskelig
• Rødt – hardt
• Svart – veldig hardt
• Sølv – knallhardt

Lerretsteip av den smale typen som brukes oftest koster nesten en hundrelapp per rull, så det kan være at man kommer greit ut av det med et par ruller som skiller seg fra hverandre, og bruker en tusj til å variere rutene med, som f.eks. bølgeborder, stjerner e.l.

Start- og sluttakene på en rute merkes med teip i en V eller U. Husk at fottak også skal merkes på lik linje med håndtakene, men bare med en enkel remse teip.

Selvsagt bør rutene ha navn, og de kan ungene finne på. Det gir dem en  utfordring og et eierskap til rutene. Navnet skrives på rutens startmerker og gjerne på slutten.

Husk at de samme klatretakene kan benyttes for et utall av ruter. Merk dem bare med teip ved siden av hverandre.

Ungene vil sikkert ikke benytte seg av bare rutene du har laget, men med utgangspunkt i en rekke ruter på veggen vil de ha mange klatretak de kan benytte seg av når det rett og slett bare klatrer rundt på veggen. Og da er jo mye gjort, ikke sant?

Sikkerhet

Den dyreste delen av klatreveggen din ved siden av klatretakene blir sikkerhetsforanstaltninger. Man kan finne en leverandør av tjukkaser – store, tykke fallmadrasser – men det blir som oftest en dyr affære. Det finnes noen på Finn.no, men de blir fort revet vekk.

Hvis du har ambisjoner for deg selv eller poden om å komme deg ut for å buldre en fin sommerkveld, så bør du som meg satse på crashpads. Du trenger uansett et par stykker om du skal buldre ute, så gå til innkjøp av slike. Kjøp noen tykke og store, de finnes i forskjellig tykkelse, størrelse og utforming.

Du bør etablere noen strenge og tydelige regler når det gjelder sikkerthet så snart som mulig. F.eks. er det ikke lov å befinne seg under en som klatrer. Og det er bare lov med en person av gangen i veggen.

Lykke til!