Jeg har vært på Norges tredje høyeste fjell, Store Skagastølstind (2405 moh.) eller Storen som den kalles, to ganger tidligere. Den første gangen via førstebestigerruta, den andre gangen som en del av Skagastølsryggtraversen. Men jeg har aldri gått normalruta opp. Dette ble Helge Fonnum (som jeg gikk sammen med de to første gangene) og de to førstereisgutta Bård Greve og Michael Just Hansen, og undertegnede enige om å gjøre noe med, og vi satte av en helg i september 2014.
Skagadalshytta
I og med Helge Fonnums beleilige medlemskap i den ærverdige Norsk Tindeklub (stiftet i 1908), fikk vi tilbud om å overnatte i den sagnomsuste Skagadalshytta, eller Tindeklubbhytta som den kalles på folkemunne. Hytta sto ferdig til Norsk Tindeklubs 30 års-jubileum i 1938. Jeg har i mange år hatt en drøm om å få lov til å bo der inne for liksom å kjenne på den historiske atmosfæren, så vi takket selvsagt ja til tilbudet. Det ville spare oss for en del bry om vi skulle overnatte i telt, og en del penger om vi skulle overnatte på Turtagrø. Og ikke minst ville det spare oss nesten halvannen time på toppturdagen.
Vi kjørte den lange veien til Turtagrø på ettermiddagen fredag 5. september, og tumlet inn på Skagadalshytta godt utpå kvelden. Vi gikk raskt til ro, for en lang dag ventet oss neste morgen.
Les gjerne den interessante historien til Skagadalshytta på Norsk Tindeklubs artikkel om den.
Til topps
Lørdag morgen kom med fint vær, og vi sto tidlig opp fordi det var ventet dårligere vær utpå ettermiddagen. Turen opp til Skagastølsbu (1758 moh.), eller Hytta på Bandet som den populært kalles, over stor ur og Skagastølsbreen, gikk greit, og vi begynte etter en hurtig rast å klyve oppover de vekselvis løse og steinete partiene, og svaene på Hurrunganes dronning, Store Skagastølstind.
Vi nådde etterhvert Hjørnet. Hjørnet befinner seg ca. 100 høydemeter under toppen av Storen. Det er først her klyving går over i klatring på normalruta. Og det er først her man får opplevelsen av å skue ned på Slingsbybreen langt der nede. Veien videre går langs Galleriet i østveggen. Vi traverserte for det meste ca. en taulengde, før vi klatret opp et sva gradert 3. Så befant vi oss på en bred hylle under Heftyes renne – en kamin i fjellet oppkalt etter den som først benyttet denne opp til toppen, jurist og fjellklatrer Johannes Heftye som besteg Storen via denne kaminen i 1880.
Vi klatret de ca. 10 meterne rett opp renna med et litt kronglete opptak gradert 4, og deretter enklere med graderingen 3 til standplass 20 meter over kaminen. Fonnum gikk først, etablerte standplass og sikret oss andre opp.
Jeg var først oppe hos Fonnum, og klatret videre oppover (grad 2) uten tau til jeg kom opp på en liten fortopp som skilles fra selve toppen av et skar. Dette skaret gir en voldsom rutsjebane utfor fjellet om man er uheldig. Jeg hoppet over skaret og klatret svaet (grad 2) til topps. Og endelig, etter 12 år kunne jeg igjen stå på toppen av Store Skagastølstind. Klokken var blitt litt over tolv. Været var ruskete, og forverret seg så det ut til. Vinden hylte, og det var surt og kaldt. Tåka drev over meg og dekket for utsikten, men brått viste Midtmaradalen seg i all sin prakt. Da de andre gutta var kommet opp forsvant utsikten igjen dessverre.
Etter de sedvanlige toppbildene besluttet vi at dette ikke var noe blivende sted, så vi startet på returen. Igjen valgte vi standardruten og beveget oss ned mot der vi tenkte at rappellruta startet, ved den såkalte helikopterslynga. Tradisjonen tro måtte vi lete litt før vi fant den. Her er det nesten over 40 meter nærmest frirappell ned til Hjørnet. En etter en kom vi oss ned, og startet videre nedstigning.
Foruroligende møte
Rett nedenfor Hjørnet møtte vi tre unge menn som var på vei opp. Dette fant vi litt foruroligende, siden vi visste fra værmeldingen at det skulle komme regn på ettermiddagen, og skyene fortalte oss at den værmeldingen kom til å bli innfridd.
Vi kom oss ned svaene, men sikret oss et par steder, for det var blitt litt sleipt. I det vi entret bandet og gikk forbi hytta, kom det et lett regn, og tåken hyllet inn Storen fullt og helt. Jeg tenkte at det kom til å bli en lang natt for de gutta vi møtte da de var på vei opp og vi var på vei ned. Begge gangene tidligere hvor jeg har vært på Storen har jeg opplevd dramatiske ting. Den ene gangen var det en redningsaksjon med helikopter, og den andre gangen var det noen som måtte tilbringe natten der oppe. Storen er et flott, men litt skummelt sted man skal ha stor respekt for.
Vi var tilbake i Skagadalshytta nærmere 17.30. Der ventet kalde øl og vi laget oss mat. Jeg drakk ikke, for en plan hadde formet seg i hodet mitt om rett og slett å kjøre hjem til Slependen igjen samme kveld. Dette ville frigjøre tid med familien på søndag, noe jeg godt kunne tenke meg. Som sagt så gjort.
Etter litt sosial omgang pakket jeg sakene mine, sa farvel til de andre gutta, og tok turen tilbake til Turtagrø og bilen. Jeg var der nede klokken 20.00 og tok fatt på den lange bilturen hjem. Jeg kan ikke si annet enn at jeg ble vanvittig trøtt. De siste to timene satt jeg og skrek i bilen. Det var det eneste som holdt meg våken, da svartmetall hadde sluttet å virke etter Lillehammer. Nærmere klokken 03.00 søndag morgen var jeg hjemme.
Om ettermiddagen kom nyheten om hvordan de tre unge mennene hadde hatt det på Storen dagen før. De var ikke overraskende blitt overrasket av dårlig vær. De valgte å rapellere nedover, men ble etterhvert sittende fast på en fjellhylle fordi tauet enten hadde kilt seg eller frosset fast. Dermed måtte de tilbringe natten der oppe, og ble ikke hentet ned før søndag ettermiddag. Sånn kan det gå.
