Etter et halvt år med toppløse tilstander på den ene og den andre måten hjemme, var jeg svært innstilt på å få meg en topptur da Per Kristian Bø ringte meg og spurte om vi skulle finne på noe en helg. Etter litt grubling ble vi enige om å reise til Hemsedal, til den lite besøkte selvbetjente turistforeningshytta Kljåen i Kljådalen for å forsøke oss på en bestigning av Høgeloft. Høgeloft rager 1920 moh. og er ikke bare den høyeste toppen på fjellmassivet Jukleeggi, den er også Filefjells høyeste, samt Buskeruds nest høyeste fjell, bare slått av Folarskardnuten på Hallingskarvet på 1933 moh.
Vi entret Kljåen i skumringen fredag kveld. Ikke bare var mørket i ferd med å innhente oss, også vinden og snøfallet økte i takt med sekundviseren, og vi var glad for at vi kunne gå rett på den riktige hytta av fire mulige etter en rolig tur 5 km innover Mørekvamdalen fra parkeringen ved Mørekvamstølen. Siden vi ønsket å benytte oss av så brede ski som mulig valgte vi å henge en pulk bak undertegnede med ekstra støvler og ski, noe som selvsagt resulterte i både mer øl og mat enn strengt tatt planlagt. Snøen var rotten og umulig å gå på utenfor skuterløypa, og pulken vinglet fælt i den kuperte og svingete traseen. Egentlig strabasiøst ble det ikke før vi var rett under platået ved hytta og vi valgte en direkte adkomst. Forskjellen på pulk og ikke-pulk er proporsjonal; den blir større jo brattere terrenget er.
Vel inne kunne vi konstantere at det var en praktfull liten hytte, at det fantes både ved og proviant, og at uansett hvor mye vi fyrte utover kvelden så fikk vi aldri opp temperaturen under det himlingsløse åstaket på grunn av vinden som hylte utenfor. Men pytt, ølen smakte godt og vi sov som grever.
Lørdag ble en forventet rolig dag med avslapping, Maxi yatzy, noen øl, middag og lesning av gamle «Fjell og vidde». Vinden pisket opp både fallen og fallende snø utenfor, og det var liten grunn til å bevege seg utenfor hytta, men vi klarte å manne oss opp til en liten tur opp i lia øst for hytta, lia som ender i Buaknuppen på 1613 moh. Nedkjøringen ga en viss glede og ikke minst en god anledning for afterski.
Søndag opprant med to håpefulle ansikter tittende ut av de smårutete vinduene på Kljåen. Klokken 0600 var været som det hadde vært og vi krabbet gryntende tilbake til soveposene. Klokken 0730 var været noe bedre og vi øynet et lite håp. Dessverre svant dette håpet raskt. Snøfulle skyer veltet innover oss fra nord og vinden jaget fortsatt nede i dalen og heftigere på toppene. Vi kapitulerte, pakket, ryddet hytta og begav oss på hjemveien.
Turen tilbake til bilen forløp ikke helt uten dramatikk. Ved en elvekrysning var jeg litt sløv og pulken gikk rett frem på den rekkverkløse broen og ut i elven. Heldigvis ble den stående på høykant og vi klarte med en del møye å få trukket den opp på land igjen. Turens andre crescendo kom på bilturen tilbake på den ikke-brøytede grusveien nedover Mørekvamdalen og Grøndalen: et ikke ubetydelig snøfall og mye vind siden fredag gjorde at jeg ba Per Kristian gi jernet for å få oss hjem, og han adlød ordre. Gang på gang traff vi store ihopblåste fonner som skyllet over bilen og umuliggjorde enhver sikt. Slik fortsatte det noen kilometer til vi var kommet så langt ned i dalen at snøen hadde smeltet på veien. En herlig dramatisk avslutning på en toppløs helg i Hemsedal.
