Påsken 2006 startet med et rykk i selen fra pulken bak meg. Klokken var litt over 21 på kvelden fredag 7. april. Per Kristian og jeg befant oss i måneskinnet ved Spiterstulen i Jotunheimen.
Fire dager blant 2000-metere lå foran oss. Værutsiktene var ikke de beste, men bestyrerinnen på Spiterstulen hadde på telefon forsikret oss om at selv om meldingen så dårlig ut var det utsikter for godt vær i Jotunheimen. Uansett var det dårlige værutsikter i alle aktuelle fjellområder. Vi kunne like godt ta sjansen.
Vi hadde sett oss ut Urdadalstinden som ett av flere mål. Utstyret lå fordelt i to pulker. Vi droppet bakkeskiene og kiten. Vinden var feil og det lå altfor lite snø på toppene. Vi hadde mat og drikke for flere dager, og ikke minst, pågangsmot. Vi ruslet innover Visdalen i ca 2 km. Noen hundre meter innenfor to telt med åtte personer, og litt mer opp i lia, satte vi opp teltet. En fin plass med utsikt rett mot Styggehø. Vi åpnet hver vår øl, før vi etterhvert gikk inn i drømmeland.
Dårlig vær
Dagen etter viste Jotunheimen seg fra en av sine dårligere sider. Vind, lavt skydekke og snø. Vi måtte bare vente, selv om vi så noen dristige personer karre seg oppover fjellsidene. De ville uansett ikke få noen positivt minnerik tur. Vinden var sterkere i høyden. Vi leste og ventet på bedre vær. Vi grov kuldegrop og latrine. Været var like kjipt. Dagene er uendelig lange for den som venter, og særlig den som venter i et telt.
Sent på ettermiddagen var været noe bedre, men ikke godt nok for en topptur besluttet vi. Vi pakket teltet og gikk nesten 5 km videre innover i dalen. Der satte vi opp teltet nok en gang, denne gang ved roten av Urdadalstind. Den så noe utsatt ut pga. svært lite snø. Vi la oss til å vente igjen. Været var noe bedre, og solen varmet litt. Vi laget middag, drakk øl, og leste.
Søndag var været ennå verre. Mer vind og sterkt snøfall. Vi mistet noe av motet. Jeg var ferdig med min bok og vi måtte dele opp Per Kristian sin. Dagen gikk uendelig tregt.
Endelig
Mandag opprant med et strålende vær. Men vi var psyket ut. Ingen av oss hadde troen på at været ville holde, og vi var humørløse og slappe i kroppen da vi besluttet å prøve oss på en topptur. Vi lot Urdadalstinden stå, og valgte en lavere topp som første mål. Denne kunne vi bruke som springbrett til andre topper vestover. Vi la igjen stegjern og glemte solkrem.
Bena fungerte oppover den bratte lia, og humøret kom tilbake. Været så ut til å forverre seg, men klarte seg allikevel akkurat. Vi savnet solkremen. Vi kom mot den bratteste delen av turen og måtte ta av oss skiene fordi det ble for hardt og bratt. Vi savnet stegjern og forbannet oss selv for at vi kunne være så naive å tro at nysnøen ville legge seg her. Det ble umulig å fortsette, vi var nødt til å snu.
Vi var nede ved teltet på et kvarter. Solen skinte igjen, men vi var lei hele greia, pakket teltet og pulker, og satte avgårde tilbake til sivilisasjonen. De 6,5 km tilbake til Spiterstulen var vakre. Flere telt og mye folk i løypene. Vi så spor blant annet oppover Styggehø, og mot Galdhøpiggen. Vi var ved bilen ved 1430-tiden. Pakket alt inn og kjørte litt oppløftet og litt skuffet mot Oslo. Jeg for min del skulle tilbringe resten av påsken på familiens hytte på Dagali, og nå ville jeg rekke å vaske klær og pakke ut alt siden vi kom en dag tidligere.
