Reisen til Kjerringøy

Sjøstjerne (foto: Marianne Wahlstrøm)

Verden består av objekter i et utall størrelser og kombinasjoner, avhengig av perspektiv; det vil si sanseapparat og egen korporlig størrelse. Min kropp er entall for meg og de fleste av mine observatører, men sett i en annen målestokk er jeg et mylder av skapninger; flercellede og encellede organismer, inntrengere og forsvarere.

Flere av disse organismene består igjen av organismer, og lengst innerst, eller i alle fall så langt vi per i dag kan fatte, så svever det neutroner, protoner, kvarker og atomkjerner i et univers av tomhet. Rommet, og prinsipper som nærhet i tid og rom, bevegelse og noenlunde lik form over tid, bidrar til å gi oss en omverden bestående av objekter med tomhet mellom. (At også mellomrommene har en spennende historie å fortelle ble gjort meg bevisst på en kunstutstilling jeg engang besøkte, hvor kunstneren hadde tatt avstøpninger av nettopp dette ”imellom” tingene.)

Interiør fra ferje (foto: Marianne Wahlstrøm)

Språket hjelper oss med å holde objektene fast, og gjør oss i større grad i stand til utforske og grave oss dypere ned i omverdenen. Å navngi objekter, samlinger av objekter, prosesser og tendenser er en øvelse om avslører noe på samme tid som den tilslører noe annet, og gjennom denne fokusering hvor forgrunn og bakgrunn blir definert, så definerer vi oss selv som mennesker. Livet er, om ikke lykkeligere, så i alle fall rikere for de av oss som evner og ønsker å se etter skyggenes opphav i Platons huleliknelse.

Ser man stort på det er min kjære Marianne i ferd med å foreta en langsom og, ved forløsningen, smertefull celledeling. (Underlig er det at en sammensmelting av celler på et mikronivå skal forårsake celledeling både på micro- og makronivå.) Jeg har begynt å benevne henne i flertall. Samtidig har vi begge fått et forhold til den lille skapningen som nettopp ligger i fosterstilling i hennes midte. Den buklete magen viser muligens en liten rumpe her, et hode der, eller er det omvendt?

Det at Marianne både er én og to på samme tid kan synes paradoksalt, men det paradoksale næres kun av språkets bastanthet, på samme måte som Zenons paradoks om umuligheten av å komme seg fra A til B når man hele tiden må tilbakelegge halvparten av strekningen, halvparten av halvparten, halvparten av halvparten av halvparten, og så videre, ad infinitum. Igjen står hverdagen som en redningsplanke ut av det filosofiske; vi klarer å komme oss fra A til B i det daglige, på samme måte som den vesle jenta vår både er en del av Marianne og et objekt/subjekt i seg selv.

Løpsk hest gestikuleres til på Alstadhaug

Vi befinner oss i disse dager på Kjerringøy, bedagelig henslengte i finværet på gresset foran vår spartanske campinghytte på Kjerringøy camping (underlig nok beliggende over én kilometer fra havet som jo er en stor del av hva Kjerringøy har å by turister på), hvor vi lørdag skal bivåne nok en sammensmelting av to objekter/subjekter i ett felles begrep: ekteskap. Våre to venner, hvis ekteskapelige lovnad ble inngått for ett år siden på toppen av Mont Blanc, har valgt vakre Kjerringøy utenfor Bodø som åstedet for denne ikke-biologiske celleforening.

Vår reise nordover fra Bærum langs norskekysten, etter krysning fra øst til vest via Strynefjellet, tok til fra Geirangers suvenirbonanza, via Trollstigen og Åndalsnes, Molde, Kristiansund, via familiære forbindelser på innlandsidyllen Snåsa, Brønnøysund, Sandnessjøen og resten av det herlige Helgelandskysten (et land jeg burde kunne gjøre til mitt på bakgrunn av navn), før vi ankom Bodø og etter hvert Kjerringøy. Rekorden er fire ferjer på én dag, og da har vi tatt det ganske med ro. Bilkjøring avbrutt av ferjer er allikevel en ganske behagelig ferieform. Pausene gir seg selv, og man blir påvirket av den sveleaktige roen som ferjelivet anviser.

Forblåst

For oss fjellfanter, for tiden hemmet av/velsignet med forkjølelse og graviditet, er veien mellom vanvittige fjell både frustrerende og fascinerende. Livet er på vei inn i en ny æra, og fjellene kommer i annen rekke, i alle fall for en stund.

Da er det uansett fint å møte en studiekompis/turvennepar fra noen år tilbake tilfeldig på Kjerringøys nærkolonial, med to små barn på sykkelferie før turen for deres del går til sydligere strøk og et annet strandliv enn det Nord-Norge kan tilby. Ethvert av livets faser har sin sjarme; sett fra fjellenes perspektiv virker jo det hele så uendelig kort og ubetydelig lite uansett.

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar