Sisyfos-arbeid i Hurrungane

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Å tre inn i en fremmed verden er en spennende utfordring. Møtet mellom natur og menneske er absurd i sitt vesen ifølge den franske filosof Albert Camus. Å tre inn i en kjent natur med fremmede mennesker er absurd og fint.

Det hænder, at kulisserne styrter sammen. Stå op, tage sporvognen, fire timer på kontoret eller fabrikken, spise, sporvogn, fire timers arbejde, spise, sove, og mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag i samme rytme – denne rutine er for det meste let at følge. Men en skønne dag opstår spørgsmålet: hvorfor? – og dermed er processen begyndt, i en umådelig lede blandet med forundring.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 20

Camus treffer tommelen på neglen med den forutsigbare smerte som resultat. Allikevel, hadde det bare vært så vel at dette kulissestyrteriet kun hendte en gang i blant. Dessverre skjer det meg daglig. Det lykkelige er at jeg ikke er en ensom Sisyfos som alene er dømt «til uophørlig at trille en sten op på toppen af et bjerg, hvorfra den straks rullede ned igen ved sin egen vekt (Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 113.). Det er flere som meg. Det beste er at for å utøve dette Sisyfos-arbeidet, så behøver man ikke kjenne de man skal gjøre det sammen med på forhånd.

Møtet

Jeg møtte Karl George Johannesen og Tonje Ruud med et håndtrykk på veien mot Øvre Årdal, ikke langt fra Turtagrø og R55 lørdag morgen kl 1100. Natten og livet før dette møtet hadde vi tilbrakt adskilt, de kom fra en hytte på Beitostølen, jeg hadde ligget i telt ved bommen på østsiden av Sognefjellet som så mange ganger før. Vi ble enige om hva vi skulle bruke dagen på, og valget falt på Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh).

Karl er en virkelig ringrev i Jotunheimen med bare elleve topper igjen over 2000 meter i Norge denne dagen. Han går ikke etter listen jeg følger på 231 topper med en primærfaktor på 30 meter, men han går etter Eivind Røynes liste (Røynelista) på 300 topper med en primærfaktor på 10 meter. (En topps primærfaktor er altså høydeforskjellen fra toppen ned til det høyeste skar som fører til et høyere fjell og angir dermed hvor mange høydemetre man minst må gå ned for å komme til en høyere topp.) Tonje er en sterk jente som fint leder an oppover bratte skrenter i sterkt trass mot en snikende høyderedsel.

Nestnørdre Midtmaradalstinden

Nestnørdre Midtmaradalstinden (2062 moh) er som «Norge fjelltopper over 2000 meter (Morten og Julia Helgesen, Norske fjelltopper over 2000 meter 2005, s. 384); sier det: «en spennende forlengelse av Dyrhaugsryggen». De angir en vanskelighetsgrad på fire av fem stjerner, og mener den er mindre godt egnet på vinteren med bratt klyving/klatring fra nord. Karl hadde tidligere sett seg ut en renne opp i Berges skard mellom Søre Dyrhaugstinden (2072 moh) og Nørdre Midtmaradalstinden (2055 moh) som et mulig sted å komme seg opp fra Ringsbotnen. Nørdre Midtmaradalstinden er en fortopp til Nestnørdre, og det skal være lett fra denne fortoppen og opp. Men det er klatring av grad 2 fra Berges skard og opp til fortoppen.

Vi ga oss i vei innover Ringsbotn i overskyet vær. Klokken var blitt ca 1200. Det bratte partiet med sva i fjellsiden under Dyrhaugsryggen som er litt kronglete på sommeren, var langt lettere på ski, men tok litt tid. Både Tonje og jeg tok av oss skiene slik at vi slapp å skli utfor den 45 grader bratte bakken ned i Ringsbotn. Karl slet seg over med skiene på. Det var flere andre både foran og bak oss som tydeligvis hadde planer om å gå Store Ringstinden (2124 moh) denne dagen. Vel over begynte vi den bratte oppstigningen mot Berges skard. Været ble gradvis dårligere og da vi var oppe ved fjellsiden snødde og blåste det.

Opp til Berges skard

Ved fjellsiden med Søre Dyrhaugstinden til venstre og Nørdre Midtmaradalstinden til høyre hadde vi valget mellom to snørenner. Vi så oss først ut den til høyre, men da vi kom inntil bestemte vi oss over en matbit for å ta den til venstre fordi den ikke så så sinnsykt bratt ut. Karl gikk allikevel bort og sjekket, og mente jeg burde ta en kikk om det ikke allikevel lot seg gjøre. Jeg gikk et stykke oppover før jeg bestemte meg for at dette måtte da kunne gå og tråkket til. En utglidning ville resultert i en meget lang sklitur med en ubehagelig avslutning, så jeg tok det med ro og plantet både stegjern og isøkser godt ned i snøen. Tonje og Karl fulgte på.

Da jeg etter ca 25 meter nådde Berges skard fikk jeg meg en overraskelse: snøskavelen endte i en spiss som på andre siden var et flere hundre meters fall ned på Midtmaradalsbreen. Veien videre opp mot Nørdre så svært smal og utsatt ut. Jeg fortsatt allikevel konsentrert oppover med vissheten om at en utglidning her ikke ville falle heldig ut. Men selv om snøen var tidvis kjip, gikk det hele fint et godt stykke. Med toppen av Nørdre bare få meter unna stoppet det allikevel opp over et uhyre smalt stykke egg dekket av bare ti cm dårlig snø. Jeg satt overskrevs med undergangen på hver side av meg og tenkte at dette kan gå hvis jeg gutser over, men jeg kommer trolig ikke tilbake igjen.

[…] opdagelsen af, at verden er "uigennemtrængelig", den ubestemte fornemmelse af, i hvor høj grad en sten er os fremmed, uforklarlig, med hvilken intensitet naturen, et landskab kan fornægte os. Dybest i al skjønhed ligger der noget umenneskeligt: bakkerne, træerne, der tegner sig mod den rolige himmel, mister på et øjeblik den illusoriske betydning, vi har iklædt dem, og bliver mer uopnåelige end et tabt paradis. Verdens oprindelige fjendtlighed stiger op imod os gennem årtusinderne.

[…] denne uigennemtrængelighed, denne fremmedhed hos verden, er det absurde.

Albert Camus, Sisyfos-Myten, 2. utgave 1979, s. 21-22

Vendreis

Så der stoppet altså turen til Nestnørdre Midtmaradalstinden. Hverken Tonje eller Karl ønsket å prøve seg, så vi reverserte alle bevegelser og krøp ned igjen veien vi kom baklengs. Irriterende at vi ikke kom opp, men det hadde allikevel vært en utrolig fin og spennende opplevelse. Vel nede ved skiene kunne vi sette utfor den bratte bresiden. Karl hadde slalombriller og klarte å se nyanser i snøen, men jeg hadde ikke en sjanse i det flate lyset. Jeg knotet meg nedover med Tonje hakk i hæl bak. På veien tilbake langs Ringsbotnen snødde det ennå heftigere enn tidligere, og det var et veritabelt snøvær da vi endelig ved 1900-tiden kom tilbake til bilene. Så måtte vi selvsagt slå opp teltene og lage oss middag.

En ny dag

Søndag begynte litt tregt. Det snødde ikke lenger, men skyene hang fortsatt tungt innover Ringsbotnen. Motivasjonen var ikke på topp hverken i det røde eller det grønne teltet. Men da vi endelig la i vei innover dalen kl 0930 var himmelen blitt helt skyfri og blå og dette lå an til å bli den herlige dagen den blonde bimboen på Storm Weather Center – ifølge Karl – hadde meldt. Dagens mål var Midtre (2025 moh) og Store Ringstinden (2124 moh). Jeg hadde året før vært på begge disse to, men ikke på snø. Hverken Tonje eller Karl hadde besteget disse. For Karl sin del hadde han tenkt å spare dem til slutt, men med et slikt vær var han heltent. Vi sneglet oss innover Ringsbotnen i følge med flere andre. Vi kom oss fint over det bratte henget under Dyrhaugsryggen, Tonje til fots mens Karl og jeg laget en ny løype noen meter under den vanlige som ikke var fullt så bratt. 20 cm nysnø som allerede var noe kram gjorde det enklere, men Karl for nesten utfor ved ett tilfelle allikevel.

Midtre Ringstinden

Vi gikk den nedre traséen over Ringsbreen under Midtre Ringstinden mot Gravdalsskard. Vi hadde flere foran oss i løypa mot Store Ringstinden, så vi ble enige – etter påtrykk fra Karl – om å ta Midtre først, slik at vi kunne trå i urørt snø i alle fall der. Midtre Ringstinden er en bratt topp med klyving/klatring grad 1-2 i noen partier, med lange skliturer ned i Gravdalsskard som resultat ved eventuelle feiltrinn. Vi vekslet på å gå først, men Tonje ledet an store deler av turen opp. En veldig fin klyving i god snø, selv om det kladdet godt under stegjernene. Utsikten fra toppen av Midtre er formidabel, med Store Skagastølstinden (2405 moh) ragende i øst over Nestnørdre Midtmaradalstinden og Store Ringstinden i vest med mange menneskekryp som kjempet seg oppover den bratte Ringsbreen. På vei ned kladdet stegjernene veldig, og både Karl og Tonje valgte å skli det siste slakeste partiet ned til Gravdalsskard. Snøen var blitt så kram etterhvert at dette var uproblematisk.

Store Ringstinden

Vel nede ved skiene tok vi oss en matbit før vi begynte den bratte oppstigningen mot Store Ringstinden. Av flere allerede oppgåtte veivalg valgte vi den mest direkte og bratteste ruten selvsagt. Tonje slet etterhvert med sine fjellski med smale feller, men det gikk utrolig greit å komme seg opp til toppkneika. Denne er bratt, ca. 45 grader og omlag 50 meter høy. Tonje og jeg valgte å la skiene stå, mens Karl gikk opp med en intensjon om å kjøre ned igjen. På toppeggen var det folksomt. Klokken var blitt 1630, og vi var de sist oppe den dagen. En etter en kastet folk seg utfor, også Karl. Han var mildest talt veldig fornøyd etterpå nede under toppkneika. Så kjørte vi alle ned tilbake til Gravdalsskard.

Hjemover

Nede i Gravdalsskard vurderte vi om vi skulle ta Stølsmaradalstinden (2026 moh) også, men da jeg bare hadde tre kjeks igjen til mat var jeg ikke spesielt lysten på dette. Karl og Tonje hadde i grunn også fått nok, så vi bestemte oss for å dra tilbake til teltene. Et par lystige skikjøringstimer senere kunne vi putte ølen til kjøling i snøen og lage oss middag ute. Så satt vi der da mens solen krabbet ned mot fjellene i vest og drakk øl og hvitvin. Planen neste dag var å gå Steindalsnosi (2025 moh) og ta en tidlig hjemreise. Disse planene ble korrumpert av et øsende regnvær. Vi orket ikke en dag i regn og tåke, så vi vendte nesen hjemover. En herlig tur og et flott nytt bekjentskap! Og det absurde? Joda, det ligger alltid på lur for den som har øyne og ører med seg. Og om det er verdt det? Å ja!

Forfatter: Helge Kaasin

Helge Kaasin er utdannet filosof og arbeider som gruppe- og fagleder i Medieutvikling i NRK. Han har drevet kaasin.no siden 2000.

Legg inn en kommentar