Stikkord: Hans Jakob Rogstad

Ved omtrent 66°33’38» nordlig bredde går den nordlige polarsirkelen som strekker seg ca 17662 km rundt jorden. I Norge strekker linjen seg gjennom ca 120 km av av det barskeste fjellområdet i landet.

Helge Fonnum, Hans Jakob Rogstad og jeg hadde satt oss fore å gjennomføre en krysning av Norge fra øst til vest langs polarsirkelen over Saltfjellet og Svartisen i månedsskiftet februar/mars. Dette ville sikre oss solid vinterklima med lave temeperaturer, mye snø og et vakkert lys. Dato for avreise ble satt til fredag 23. februar, mens retur etter planen skulle være natt til søndag 4. mars.

Vi hadde før avreise flere utfordringer. For det første går det en rekke dype daler nord/sør i området. Alle disse må forseres ved en så rett linje som mulig i henhold til å skulle følge polarsirkelen. Fjellveggene er i mange tilfeller så bratte at både bestigning og nedfart byr på problemer, særlig med stor oppakning. Vi valgte av åpenbare årsaker derfor å fordele utstyret på tre lette plastpulker med taudrag. Dette ville kunne gjøre oss i stand til å kunne binde alt på ryggen for lettere å kunne forsere vanskelige områder, f.eks. bratt terreng eller åpne elver.

En annen viktig utfordring vi hadde var det faktum at vi skulle komme oss opp på Svartisens østre del, over den og ned igjen. Vi har lang erfaring med bre, men ønsket ikke trekke med oss masse ekstra utstyr for en eventuell redning fra en bresprekk. Vi valgte å ta med oss et tau på 28 meter og lagde en anordning ved hjelp av slynger festet til pulkselen slik at denne kunne fungere som klatresele. Siden vi var tre skulle vi alltids klare å trekke opp den uheldige uten noe mer utstyr enn en enkelt breøks. Uansett regnet vi det som sikkert at alle sprekker ville være fulle av snø, noe vi også fikk bekreftet.

Den tredje store utfordringen var logistikken rundt dette. Vi ønsket ikke bruke mye penger og måtte derfor ta NSB til hjelp. De var svært velvillige både med person- og utstyrsfrakt. Men, det er ikke alle stasjoner som det er mulig å stoppe på over Saltfjellet. Vi fant til slutt ut at vi måtte ta ettermiddagstoget fra Oslo til Trondheim og nattoget derfra til Lønsdal. Lønsdal ligger litt nord for polarsirkelen. Derfor måtte vi lage en avtale med en lokal drosjesjåfør om frakt tilbake de ca 22 km til Polarsirkelsenteret som var vårt startpunkt.

Polarsirkelsenteret ligger én mil fra svenskegrensen, og vi hadde forsøkt å få snøscooterfrakt inn til grensen for å slippe å starte turen med to mils litt meningsløs gange, noe som bortimot ville ta hele dagen. Jeg fikk velvillig hjelp per e-post av lederen i Rana Turistforening, Robert Bjugn, som foreslo at vi skulle ta kontakt enten med et par reinsdriftssamer der oppe, eller Statskog Fjelltjenesten om de hadde et ærend der inne som vi kunne henge oss på. Fjelltjenesten var svært avvisende, og ingen av samene tok telefonen etter gjentatte oppringninger, så vi valgte å se det hele an.

Avreise

Kl 0727 lørdag morgen den 24. februar ankom vi altså den lille forblåste stasjonen Lønsdal oppe på Saltfjellet. Været var strålende, med ca -10°C og litt vind. Vi fikk losset utstyret fra toget og inn i den ventende varevognen. Så kjørte vi spente opp til Polarsirkelsenteret. Kl 0830 hadde vi fått skiftet og pakket pulkene. Vi tok en kjapp avgjørelse og droppet turen inn til svenskegrensen. Tidsnød var hovedargumentet. Så begav vi oss oppover fjellsiden vestover.

Det gikk trått oppover bakkene mot den vakre gryta foran fjellet Bolna. Vi steg fra 660 moh til 1131 moh på 3 km. Vi gikk over kanten og så var vi inne i nasjonalparken. Foran oss lå verden vakker og hvit ned mot den lange Bjøllådalen og videre vestover. Rett fremfor oss tronet det bratte Raudfjellet som en vokter av herligheten. Vi skled ned over skavlete hardpakket snø som fikk pulkene til å velte hele tiden. Tilslutt var vi nede i Bjøllådalen på ca 420 moh, der elven Bjållåga renner dovent sørover. Denne går sammen med Ranaelva litt lenger sør i Dunderlandsdalen hvor E6 ligger.

Etter en kjapp rast med kakao bar det oppover igjen, denne gangen virkelig bratt. På under en km fikk vi en stigning på over 400 m til 838 moh oppe på Tespfjellet. Til tider var det så hard snø at vi fryktet å skli utfor med pulken som fin balast. Men etter mye slit kom vi da over kanten. Siden klokken var blitt 1700 og vi var slitne nok, bestemte vi oss for å komme oss i teltet. Som tenkt så gjort. Vi fant et flatt parti, noe som ikke bød på noe problem, og gjorde leir. Et par sekunder var det litt nervøs stemning fordi det viste seg at jeg har mistet den ene teltstangen til teltet mitt, men det gikk faktisk overraskende bra å bruke noen ekstra barduner. Vi fikk i oss kjøttdeiggryte til middag og sovnet lykkelige kl 2100. Vi tilbakela ca 16 km den dagen.

Bratt lende

Klokken ringte 0500 og vi begynte våre faste morgenrutiner: skrape teltduken for rim, spise frokost, smelte snø, pakke utstyret og komme oss ut. Med tre voksne menn i tremannsteltet mitt vinterstid med mye utstyr, så tar dette lang tid. Vi var ikke på skiene før kl 0815. Dagen var overskyet med noen sleik av sol i ny og ned. Temperaturen var bare ca -6°C og ikke noe særlig vind. Vi skled ned fra Tespfjellet og ut i den øverste delen av Tespdalen. Dermed var vi nede på 460 moh igjen. Vi krysset elven Tespa før det bar oppover igjen langs Kvitvasselva mellom Steinfjellet i nord og Bredekfjellet i sør.

Vi gikk det flotte Kvitvatnet (695 moh) på langs og forserte det bratte bandet innerst i den trange gryta før vi måtte opp nok en bratt li for å komme på Steinfjellet. Disse bratte liene ble opphavet til uttrykket «Fittepulk, fittepulk, fittepulk!». Pulken veltet ofte og var svært tung. Men selv dette slitet og gryende gnagsår klarte ikke helt å ta fra oss gleden over å være så inderlig langt inne på vidda, langt fra folk og med det vakre ettermiddagslyset over endeløse hvite fjell og vidder. Vi kom oss opp på 1160 moh igjen før det bar langsmed dalsiden ned mot Storstormdalen. Ruten vi hadde tenkt oss neste dag, rett opp på Stormdalsfjellet, forsto vi at vi ikke ville klare på grunn av bratt lende, så vi valgte å skli så langt sør som mulig ned i Storstormdalen, ikke langt unna der hvor den møter Litlstormdalen. Vel nede på 460 moh var klokken blitt 1700, det hadde vært en svært slitsom dag.

Vi var litt nervøse med hensyn til bensinforbruket på turen etter første kvelden, så vi prøvde å gjøre opp bål. Uten opptenning viste dette seg å være helt håpløst. Vi fikk fyr, men bålet sank ned i snøen og avstanden mellom glørne og veden på toppen ble for stor. Hadde vi gravd ned bålet ville det ikke blitt trekk nok til at det ville antenne. Derfor sparte vi på bensinen til matlagingen og snøsmelting ved å finne rennende vann i Storstormdalsåga. Å få tak i vann var ikke helt ufarlig. Hans Jakob var nær på å plumpe, Fonnum plumpet. Det skulle vise seg at nervøsiteten for for lite bensin var grunnløs, men man skal være forsiktig. Tross alt er vi helt avhengig av vann på en slik lang tur. Etter pølsegryte med bacon og potetmos og en skvett cognac sovnet vi kjapt. Vi hadde gått ca 17 km den dagen.

Whiteout over Stormdalsfjellet

Storstormdalen er en dal med bratte fjellsider og et nettverk av fine elvetråder som utgår fra Storstormdalsåga. Denne møter Litlstormsåga fra Litlstormdalen i syd. Disse igjen møter Stormdalsåga fra Stormdalen og blir Slåttåga lenger sydøst. Vegetasjonen i Storstormdalen bar preg av å ha vært angrepet av insekter, mye døde og halvdøde trær. Ellers var denne dalen stille og fin i det vi våknet opp til en ny dag i teltet med rim og mildere vær. Soveposene begynte å bli skikkelig fuktige, men vi holdt godt varmen så tett sammen som vi lå.

Vi var i gang kl 0830. Det var mandag, og Fonnum gikk på en skikkelig smell i det vi startet. Han staket på alt han hadde i det flate lyset og gikk rett utfor en skavl og ned i elveleiet. Det gikk heldigvis bra. Han slo heller ikke sin personlige rekord i hopp med pulk, så det var rimelig bortkastet. Vi gikk gjennom glissen bjørkeskog og skavlete elveleier på vestsiden av dalen før vi rundet den sørlige spissen av Stormdalsfjellet og beveget oss nordvest oppover Litlstormdalen. Her gikk vi et stykke oppe i lia og led under det med pulkvelt hver tiende meter. Men alternativet var elveleiet, og det var langt verre.

Litlstormdalen er skikkelig trang, og i det den nærmet seg slutten og det trangeste partiet, så gikk været fra flatt hvitt til whiteout. Vi merket punkter med GPSen og gikk kun på den. Vi hadde null sikt og kjente kun at vi var i ferd med å bevege oss oppover lia til 926 moh på det høyeste. Her oppe på Stormdalsfjellet var snøen så hard og skavlene så dype at vi følte vi var på vei til Nordpolen. Været var traurig med vind og tåke, men klarnet noe opp i det vi rundet toppunktet og beveget oss veldig bratt utover mot Blakkådalen. Etter utallige pulkvelt og slitne lårmuskler etter bremsing på hard snø kunne vi etterhvert se vårt store delmål på turen: Svartisen!

Rett i nordvest ligger den trange dalen som etter en krapp sving huser brefallet Lappbreen. Rett nord for denne, forbi Ismellomfjellet, ligger breen vi hadde sett oss ut som adgangsporten til Svartisen, nemlig Fingerbreen. Fingerbreen er ca 8 km lang og stiger fra ca 420 moh til nesten 1100 moh. Vi måtte skli nordøst langs Blakkådalens østlige dalside i nesten 5 km før vi kunne ta styring rett ned mot elven Blakkåga som ligger i bunnen av Blakkådalen. Nede på 432 moh kl 1730 kunne vi endelig koble fra pulken og få satt opp teltet. Hans Jakob laget rådyr-/elggryte med potetmos. Vi hadde gått 22 km denne dagen i meget kupert terreng, så vi var skrubbsultne og slitne, og maten smakte fortreffelig.

Opp Fingerbreen

Neste dag var vi i gang allerede kl 0745. Været var strålende, men noe varmt. Solen sto opp over Stormdalsfjellet mens vi sakte nærmet oss starten på Fingerbreen. Litt blåis stakk opp, men sett ut i fra snøforholdene var det aldri snakk om å måtte benytte tau mellom oss. Vi så ikke en sprekk. Fingerbreen er uendelig lang og jevnt bratt, men utrolig fin å gå. Grunntempoet satt som en påle, og vi beveget oss ganske raskt oppover mot selve Svartisen.

Klokken var allerede blitt 1500, og vi ville ikke ta noen sjanser. Været kunne bli verre. Vi satte opp teltet og bygde en stor levegg. Vinden sto opp gjennom dalen fra sørvest og kom i voldsomme kast. Utpå kvelden var Fonnum ute for å bygge opp igjen den nedraste veggen, men ellers forløp teltlivet som før. Vi spiste, leste, og angret på at vi hadde drukket opp nesten all cognacen dagen før.

Ned Vesterdalen og Glomdalen

Neste dag var vinden løyet, det var langt mildere, men like flatt lys som tidligere. Vi begynte turen sørvestover langs bunnen av Vesterdalen kl 1000 etter nitidig utgraving av pulk og annet utstyr. Det hadde snødd en del den natten, og mye av det hadde samlet seg rundt teltet vårt. Dagen forløp i rolig tempo i det småkuperte elveleiet. Jeg gikk nesten gjennom isen en gang, men ellers var det bare de bratte bakkene ned langs Bjørnebekken og ned på Flatisvatnet (298 moh) som ga oss utfordringer. Turens hovedutfordringer mente vi nå var et tilbakelagt stadium, og det var bare å surfe dette i land trodde vi. Det skulle ikke bli så enkelt.

Etter ca 17 km kom vi til en hytte. Dette var første tegn på sivilisasjon vi hadde sett siden vi dro ut. Hytta var ikke låst, så vi gikk inn en tur og kikket oss rundt. Det viste seg å være Fjelltjenesten sin hytte. Vi lukket døren og gikk videre over elven Glomåga for å ta fatt på siste del av turen den dagen, en 350 høydemeters stigning opp mot noen lange elveaktige vann de kaller Tverråga opp på 611 moh. Det hadde snødd hele dagen, så det var et slit å karre seg alle de høydemeterne opp på bare 3 km. Klokken ble 1800 før vi var fremme etter å ha gått ca 20 km den dagen. Vi slo leir, spiste viltgryte til middag og sov inderlig godt i våre klamme soveposer.

Et sant mareritt

I løpet av kvelden og morgenen gjorde vi en del vurderinger i forhold til nedfarten. Vi var nå bare få km unna målet vårt, Melfjordbotn, men de siste høydemeterne ned til sjøen så stupbratte ut på kartet. På morgenen hadde det kommet mye snø og det var mildt, bare 0°C, så vi vurderte snøskredfaren til å være så stor at vi valgte en alternativ rute til sivilisasjonen. Dessverre innebar dette at vi de siste kilometerne ikke ville ha noe kart å følge. Men det fikk stå sin prøve.

Som sagt, så gjort. Etter avmars kl 0830 i 30 cm nysnø, kjørte vi noe som liknet telemark ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp kvelden før – pudderalarm! Vi tok oss forbi hytta vi var innom og til hengebroen over Glomdalsåga. Denne forserte vi som en via ferrata med pulkdragene festet til vaierene med karabinkroker for at de ikke skulle falle utfor broen og trekke oss med ned i elven. Så begynte klatringen oppover i dypsnøen. Småkupert og bratt. Pulkene veltet hele tiden, snøen ga ikke noe feste hverken for ski eller sko. Vi slet i over tre timer med å komme oss 200 høydemeter opp og 2 km avgårde.Men tilslutt sto vi med utsikt ned på Glomdalsvatnet og det nedlagte gårdsbruket Glomdalen. Vi kastet oss utfor den stupbratte traseén. Spesielt Fonnum var et syn der han gjorde tapre telemarksvinger med pulken tvunnet rundt trær og stygge fall som resultat.

Vel nede i krattskogen lurte vi på hvorfor vi måtte krysse en elv som plutselig dukket opp ingensteds fra. Kartet ga som så ofte før svaret. Elven kom fra en grotte med det talende navnet Storbekkgrotta. Vi kom oss ut på Glomdalsvatnet og var lavere enn vi hadde vært på turen før, helt nede på 126 moh. Vi tok sikte på en sti som vi etter sigende burde komme inn på rett etter bekkeutløpet sør ved vannet. Vi så aldri noen antydning etter en sti, så vi gikk på måfå etter terrenget og himmelretningen. Igjen var vi på vei oppover i et småkupert skogsterreng hvor elgen hadde herjet barken på trærne, og hvor snøfiller fortsatt dalte ned fra himmelen.

Med ett fikk vi se et gjensnødd snøscooterspor. Det var stor glede! Hvis vi klarte å følge dette sporet ville vi sikkert komme ned til folk. Men sporet var svært utydelig etter snøfallet. Vi fant to tegn til som kunne lede oss: for det første var snøen hardere der sporet gikk, og for det andre var trærne rundt mer herjet av elg enn ellers. Elgen foretrekker jo også harde spor fremfor dyp snø. Faktisk så ble det sagt av lokalbefolkningen at de noen steder kjører opp spor for å få elgen vekk fra veier og tettbebygde strøk.

Vi følte oss frem langs sporet flere kilometer opp og ned gjennom trangt skogsterreng. Tilslutt nådde vi frem til strømlinjer og en vei. Vi så også flere hytter og noen gårder. Vi fulgte veien til vi kom til en gård hvor det så ut som det var folk. Der ringte vi på og snakket med en hyggelig kar som opprinnelig kom fra Melfjordbotn. Vi spurte etter veien og fikk et greit svar: følg veien videre. Som sagt så gjort. Vi fulgte veien nedover og kom tilslutt til avkjøringen mot Melfjordbotn. Der vurderte vi hva vi skulle gjøre, før vi valgte å gå videre oppover mot Melfjorden. Vi måtte nemlig opp flere hundre høydemetre igjen, fordi vi måtte krysse en fjellovergang før vi kunne slippe oss ned i Melfjordbotn. Vi gikk en times tid oppover på veien før vi kom til en brøytestasjon. Der stoppet veien. Vinterstengt. Klokken var blitt 1800, så vi tenkte gjennom hva vi burde gjøre. Enten kunne vi fortsette utover kvelden mot Melfjordbotn som lå litt over en mil der fremme, for neste dag å gå tilbake, ringe etter drosje og komme oss til Mo i Rana før togavgang. Eller vi kunne legge oss til i teltet der vi var og ta drosje neste morgen. Vi valgte det siste. Vi ønsket minst av alt å få en hektisk lørdag.