Stikkord: Alan Kåsin

Kategorier
Fjelltur Hardangervidda Topptur

Det gode lange livs far, Hallingskarvet

Den sørøstlige delen av Hallingskarvet.
Den sørøstlige delen av Hallingskarvet.

Hallingskarvet har i hele mitt liv lokket med sitt langstrakte blunk en solskinnsdag, sin blanke glassur en aprilkveld, eller fine hvite melisdryss en augustmorgen. Den monumentale fjellryggen strekker seg rundt 35 kilometer vestover fra Geilo i Hol kommune i Buskerud, til nord for Finse i Ulvik kommune i Hordaland, og rager så høyt som 1933 moh. på det høyeste. Så lenge jeg kan huske har jeg ønsket å gå Hallingskarvet på langs. Nå var endelig tiden her. Jeg satte av datoen tidlig på året, og fikk min far med på tanken. Siste helgen i august, 2017, var spikret. Vi har begge et livslangt forhold til dette fjellet, om enn for det meste på avstand. Jeg fortalte han at det nok kom til å bli en ganske lang tur, og ikke minst, bli en del stein. Han spurte om vi skulle ha én eller to biler.

Fortsett å lese «Det gode lange livs far, Hallingskarvet»
Kategorier
Fjelltur Fottur Hardangervidda Topptur

Den grå eminense, Hårteigen

På toppen av Hårteigen.
På toppen av Hårteigen.

Det er en stund siden sist far og sønn har vært på tur. Hardangervidda er det fjellområdet vi har felles, og midt oppe på det flate fjellplatået reiser det seg et monument over siste istids herjinger som gir et spektakulært rundsyn over dette sårbare og vakre landskapet. Hårteigen, Hardangerviddas grå eminense troner 1690 meter over havet. Vi, eller egentlig jeg, sønnen, bestemte at dit skulle vi reise. Jeg har passert Hårteigen på vei fra øst til vest flere ganger. Jeg har sett Hallingskarvet fra Gaustatoppen, og Gaustatoppen fra Hallingskarvet. Nå ville jeg se Gaustatoppen og Hallingskarvet fra Hårteigen, midt mellom i en fin triangulering mot øst. Og så var det det å stå på toppen av noe vi har sammen, nemlig Hardangervidda. Og ikke minst, dra på tur sammen igjen, det har en verdi det også. Far og sønn, med alt det innebærer av vekselvis glede og små irritasjoner, akkurat sånn det skal være.

Fortsett å lese «Den grå eminense, Hårteigen»
Kategorier
Skirenn Video

Skarverennet 2007

Nok en gang var det tid for Skarverennet. Denne gangen var været svært usikkert på forhånd, men værgudene lot uværet stoppe og slo til med et nydelig vintervær.

Min far Alan Kåsin, hans kamerat Jan Åge Brattås og jeg reiste tradisjonen tro til Dagalifjell fredag for å overnatte der før løpstart. Ingen av oss var særlig i form, noen forkjølet, andre utrente, men dette kunne jo ikke stoppe oss. Vi gjorde som vi alltid pleier fredagen før løpet, tok oss en øl og snakket om løst og fast før vi krøp tidlig til køys.

Klokkene ringer

Klokken 0415 ringte klokkene i Bjørkebo, og hektisk aktivitet resulterte i at vi fikk i oss frokost og var klare i bilen kl 0500. Så bar det til Geilohallen som vanlig for å hente startnummer. Der var vi kl 0530 – presis når det åpner. Vi fikk det vi var ute etter og la i vei til fots bort til togstasjonen. Der sto toget å ventet, så vi gikk ombord og døste på vei til Finse.

Finse i -15°C

Vi var på Finse et par minutter på sju, og la i vei innover fjellet kl 0703. De fire første kilometerne av dette løpet på 38 km er oppoverbakker. Føret var helt ufattelig trått på grunn av nysnø og -15°C, så det gikk tregt i starten. Vi skøytet alle tre og det lugget skikkelig i frasparkene. Men vi kom oss da fremover. Siden vi tok det første toget lå vi foran de fleste av de andre 12000 deltagerne.

I farta

Vi hadde på forhånd bestemt oss for å gå hver for oss, og det tok overraskende nok ikke lang tid før jeg hadde gått fra fatter og tok igjen Jan Åge. Han var ikke i slag den dagen og slet skikkelig. Sånn er det noen ganger. Første drikkestasjon kommer alltid litt tidlig synes jeg, men det var godt med drikke. Andre drikkestasjon er lenger unna, og det var godt med en matbit da jeg kom dit. Føret var fortsatt helt forferdelig, selv om været var helt nydelig. Jeg måtte stake ned bakkene for å få fart. Vanligvis er ikke dette noe problem fordi bakkene er skikkelig bratte.

Mot mål

Jeg jobbet meg over den lange sletta mot drikkestasjon nummer tre. Etter denne er det en meget lang og ganske slak bakke før det blir flatere og begynner å gå nedover mot Ustaoset. Da er løpet på det nærmeste over og man kan slippe seg litt løs. Jeg prøvde å trykke på, men forkjølelsen og føret gjorde forsøkene tafatte. Men til slutt var det bare å kjøre ned de siste bakkene og over mål på Ustaoset. Det var kanskje en 50-60 mennesker der nede som hadde kommet før meg. Jeg brukte 3 timer og 15 minutter på turen. Ca 40 minutter senere kom først fatter, så Jan Åge.

Hjem

Trass i litt dårlige resultater var alle fornøyde med dagen. Vi var heldige og fant en buss som kjørte oss tilbake til Geilo. Der var vi rundt kl. 1200. Vi kom oss i bilen og kjørte tilbake til Kongsberg. Jeg fortsatte videre til Slependen etter en dusj og dro mer eller mindre rett på fest. Nok et flott renn!

Kategorier
Fjelltur

Skrim på langs

Skrim på langs
Skrim på langs

Skrim kan vel med rette kalles Norges minste fjellområde, i alle fall hvis man ser på mengde snaufjell. Men sjarmerende er stedet, og meget passende for en helgetur i strålende vær.

Noen mener at ordet «Skrim» kommer av det gammelnorske «skrim», som er et uttrykk for svakt lys, «skimte fra» eller «vise seg dunkel». Andre mener det stammer fra ordet «skriua». Lokalt het Skrim for «Skreia», som på dialekt ble «Skriua». Dette navnet kan ha sin bakgrunn i at det ofte gikk ras i liene ned mot Skrimsdalen.

Jeg er vokst opp på Raumyr i Kongsberg hvor man meget tydelig kan se Skrimfjellene i sør. Hverken min far eller jeg hadde noengang vært skikkelig oppe på snaufjellet der, og det var enkelt å ta beslutningen om at dette måtte være målet for høstens trolig siste tur til fots på fjellet.

Ravalsjø

Vi parkerte ved Ravalsjø og kom oss raskt over Ormetangen, fulgte vannet sørover før vi tok østover opp Skrimsdalen. Det var lørdag, i sekken var telt og annet som skulle gjøre kvelden og de to dagene behagelig. Været her opp var strålende, mens det nede i Kongsberg lå tykk lav tåke. Jeg måtte snart ta av meg Gore-Tex-buksa og trekke på meg den hvite vindtette underbuksa. En slags shorts med andre ord.

Beveren er tydeligvis aktiv i dette området. Mange demninger og boliger, samt regelrette stier fra skogen ned til vannet kunne vi se overalt. En utrolig flittig arbeider i skogen.

Skrimsætra

Vi kom snart til Skrimsvannet med den idylliske Skrimsætra. Der tok vi en liten rast og hvilte i sola. Helt utrolig vær for oktober å være. Vi fulgte stien videre nordover forbi Nedre, Midtre og Øvre Urdtjern, forbi Breidstulfjellet i vest for deretter å ta østover mot Styggemann (871 moh). Vi så denne nå med sin markante profil.

Styggemann

Det er et gammelt sagn som forteller at det bodde et troll i Styggemann. Trollet mislikte sterkt at folk rente ned hjemmet sitt, så det lå på toppen for å følge med. Hvis noen kom for nær, kastet den stein nedover mot Sørmyrsætra. Som andre troll var dette trollet også allergisk mot sollys, og da det engang ble overrasket av sol i alt gråværet ble det forstenet på toppen av fjellet. Sett fra sørøst på avstand kan man ennå den dag i dag se ansiktet tegne seg i fjellet.

På tross av dets beskjedne størrelse har det skjedd flere tragiske hendelser i Skrim-området. Både i 1894 og på begynnelsen av 1990-tallet forsvant det 6 år gamle gutter. Hans Torske ble ikke funnet før etter et år, mens Mads som var med sin far på fisketur ble funnet omkommet noen dager senere.

Andre tragiske hendelser kunne vi selv se levningene av da vi var på vei nedover igjen fra Styggemann etter en deilig avslappende rast der oppe. Rett ved Styggemannsnatten styrtet det den 1. august 1960 et jagerfly fra forsvaret og den 27 år gamle flygeren Finn Erik Andersen fra Oslo omkom. Vi fant rester av jetmotoren. Utrolig rart å se hvordan aluminium og rustfritt stål står imot tidens tann.

Oppe på Styggemann kom det etterhvert flere turgåere som hygget seg med utsikten både nordover til Kongsberg, vestover mot Telemark, sørover mot Vindfjell og østover mot Passebekk og Hvittingfoss.

Vi fulgte feilaktig rød skirute ned fra Styggemann og havnet en halv km for langt øst nedenfor Jotefjellet (765 moh) før vi fikk korrigert kursen og gjenfant den blåmerkede ruta som går mot Sørmyrsætra vest for Jotefjellet. Vi tok av østover før vi kom til sætra og kunne se målet for dagens tur: Store Kongstjern. Vi gikk til vi var på østsiden hvor vi fant en herlig plass for telt og bål.

Store Kongstjern

Etter litt opprydding av den velbrukte plassen, oppsett av telt og en enkel middag kunne vi sette på kaffekjelen, tenne bålet (med én fyrstikk selvsagt, vel om merke med medbrakt opptenningsbriketter) og virkelig slappe av mens sola gikk ned over Skrim. Det hadde vært en vidunderlig dag, riktignok utrolig gjørmete og myrete overalt, men været og området hadde vist seg fra sin beste side.

Bål, blues og Melkeveien

Akkompagnert av et sprakende bål, skinnet fra milliarder av stjerner og Geir Hovigs skurrende bluesakkompagnerte latter slurpet vi i oss kaffe og cognac. Kortbuksene hadde etter solnedgang måttet vike for dunjakke og langbukse, men for en avspenningsmetode! Kl 2200 la vi oss i teltet. Jeg våknet ved 0100-tiden og skrapte sammen glørne i bålet. Vi hadde laget et godt gammeldags V-bål med tykke tørre grankubber. Dette kunne vi nyte godt av morgene etter. Da var det bare å samle glørne litt og vips: morrabål!

En ny dag

Vi kom oss i klærne ved 0800-tiden, fikk bålet i stand, kokte oss kaffe og spiste frokost. Det hadde vært frost på natten og rimet dekket mye av omgivelsene våre. Men så snart sola fikk tak ble det borte. Selv den frosne gjørma på stiene måtte gi tapt for sola. Vi kom oss etterhvert avgårde øsover. Vi skulle holde oss på stien sør for Store Stølevann, men ikke så langt sør som Fantefjell.

Vi kom oss raskt til Stølesætra og videre til Svarttjern. Der tok vi lunsj i sola, før stien dreide sørøst og førte oss mot Omholtsetra. Her ble stien brutt av en voldsom utbygging. Magien var forsvunnet og vi kunne ta fatt på den siste kjedelige etappen inn i sivilisasjonen igjen. Vi kom oss etterhvert ned til parkeringsplassen og Skrim kapell, før vi gikk langs veien ned til veien som tar av fra Passebekk. Der ble vi hentet ca kl 1500 av en snill bror, lille Even og mor.

Kategorier
Fjelltur

Over Åsbøfjell

Åsbøfjell er et lite fjellområde i Nore som ligger mellom Breiset og Åsbøgrend, vest for Norefjorden som ligger som en lang tarm i øvre del av Numedal. Vi tok en tur dit.

Min mor er fra en liten gård som heter Sælebakke, langt oppe i Åsbøgrenda. Hun sa fra seg odelsretten og det ble min tante Gunhild og hennes mann Birger som skulle drive gården. Nå har deres sønn Ole Gunnar tatt over. Pia hadde ennå ikke vært å besøkt disse slektningene mine, så nå mente vi det var på tide.

Til fjells

Fredag reiste vi til hytta vår på Dagali, mine foreldre Alan og Ingrid, og Pia. Lørdag fikk vi i hus et anseelig mengde ved som har tørket ute etter den store vedhøsten i fjor. Det var et godt slit som ble behørlig feiret utover kvelden. Dagen etter, på søndag, pakket vi tingene våre og reiste nedover til Norefjord.

Mot Breiset

Vi parkerte en bil på Sælebakke før vi kjørte sørover igjen til Norefjord, passerte sentrum der og sørover mot Eidsstryken. Rett vestover går det der en vei mot hytteområdet Breiset. Vi kjørte på smale grusveier først vestover, så nordover inn til Breisetvannet som ligger på 858 moh. Vi parkerte bilen og la i vei østover mot et lite vann på 928 moh. Her inne ligger Selabaksetra som tidligere var i familiens eie.

Mot Sprengstjønna

Vi kom etterhvert inn på stien som går opp lia mot to små vann sør for Brennatten (1217 moh). Her hadde fatter overnattet for mange år siden og fått fin fisk. Vi fant utrolige mengder med blåbær og spiste oss lei på det. Litt molter fant vi også. Vi gikk videre mot Sprengstjønna (1110 moh). Det ene av disse vannene danner bandet mot en liten dal opp fra Åsbøgrend. Her spiste vi og kokte oss kaffe.

Mot Langevann

Fra Sprengstjønna gikk vi nå rett nordover mot Langevann (1107 moh). Vi fulgte vannet på østsiden et godt stykke før vi tok av mot Rosetvannet (1040 moh). Så var vi allerede på vei ned fra fjellet og gikk gjennom gammel granskog langs Rosetåi.

Sælebakke

Etter et godt stykke kom vi ned på veien som går rundt Åsbøgrand. Vi fulgte denne først nordover til Bakke før vi gikk sørover til Sælebakke. Der ventet det oss deilige vafler, is og kaffe. I tillegg til godt menneskelig selskap fikk vi oss stifte bekjentskap med bondegårdens store kjøttfe. Pia kan skrive under på at det var spennende.

Kategorier
Fjelltur

Vår på Holtefjell


Etter det som føltes som uker med regn og atter regn var det godt å våkne til en skinnende blank og kald vårdag i Kongsberg. Min far Alan Kåsin og jeg skulle se hva Holtefjell kunne by på.

Vi er begge nye til Holtefjell selv om avstanden ikke er lang fra Kongsberg. Holtefjell ligger i Flesberg og Øvre Eiker kommune og grenser på det nærmeste mot både Kongsberg og Hokksund. Vi planla kun en rundtur på en dag og startet ved Ulland i Lurdalen. Der parkerte vi bilen og tok oss frem med sykkel tre km til sørvestenden av Bjørvannet. Der låste vi syklene og tok bena fatt.

Vi gikk rett nordover mot Søndre Øyevannet over våte myrer. Vi fulgte vannene, fisket litt (fikk et par småfisk), spiste fisk, og ruslet videre. Turen ble en rundtur i de sentrale delene av Holtefjell. Utpå ettermiddagen fant vi igjen syklene og tråkket tilbake til bilen. På Raumyr stod grillen klar.

Kategorier
Skitur

Vårløsning


Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.

Turen gikk nok en gang til Fagerheim inne på Hardangervidda. Denne gangen var målet familiens hytte på Dagalifjell. Mellom oss og hytta var det ca. 6 mil med potensielt råtten snø og overvann.

Avmarsj

Min far Alan Kåsin og jeg ankom Fagerheim lørdag kl. 0930. Der sto det allerede ca. 120 bikkjer å hoppet i selene med sleder bak. 20 hundespann var klare til å gi turister opplevelsen av norsk fjellheim. Kl. 1000 la vi i vei foran de fleste av hundespannene. Det var nesten ikke mulig å snakke på grunn av hundeglammet. De tok oss selvsagt fort igjen, og vi ble gående nesten helt frem til Heinseter i bikkjemøkk. Men solen stekte, snøen var fin, klisteret satt som støpt og formen var ikke så ille som jeg først tenkte. Vi holdt god fart innover Veslekrækkja og etterhvert over øvre Hein. Her var isen blå av overvann, så det var bare å holde seg i løypa. Nesten over vannet kom hundespannene oss i møte igjen, og vel over var vi alene på vidda. Vi tok oss en rast på en barflekk. Herlig.

Geitsjøen

De første 12 km hadde gått fint og vi la med godt mot oppover de lange bakkene fra Heinseter. Etter ca. 4 km tok vi av vekk fra hovedløypa og fulgte noen gamle scooterspor mot Geitsjøen. Dette vannet er ganske stort og tanken var å komme seg rett over til Geitsjøhytta. Dette viste seg umulig pga. alt overvannet. Hele sjøen lyste blått mot oss da vi så den. Vi bestemte oss for å koke oss ertesuppe til lunsj, slik at vi etterpå kunne gå rundt vannet.

Vadeliv

Vi holdt oss langs den vestlige bredden av vannet. Der renner det vann inn i sjøen fra den noe høyereliggende Langsjøen hvor Rauhellern turisthytte ligger. Det var først her vi forsto at dette kunne etterhvert bli en fuktig og strabasiøs tur. Vi måtte nemlig vade over denne våryre bekken, noe som ikke er noe problem på sommeren, men som er noe helt annet når isen demmer opp vannet. Vi oppdaget i alle fall at klister har sine store fordeler når man skal vade bekker. Det gjør det mye lettere å stå på stenene. Pulkene oppførte seg også meget godt i vann, men siden de er åpne ble det en del vann som la seg under pakksekkene og gjorde sitt med noe utstyr.

Skrykken

Vi fulgte sommerstien sørøstover mot broen over Lågen. Nå var det langt på dag og snøen var blitt svært råtten. Derfor var det meget slitsomt oppover i lia. Men vi kom da tilslutt til broen. Like ved denne var det vi året før hadde slått leir. Nå ville vi utnytte lyset og gikk videre langs Hølen, Langevannet og Skrykken. Dette føles som den lengste strekningen på veien.

Ulvelilægret

I østenden av Skrykken fulgte vi løypa videre der den runder og går mot Ulvelilægret i nordøst. Vi passerte Ulvelihytta hvor vi året før så folk, og fikk etterhvert Skarvsvatnet i syne. Ved dette vannet hadde vi på sommeren 5 år før stått i den nordøstlige enden av etter en fin tur opp fra Solheimstulen. Nå måtte vi begynne å tenke på å slå leir. Klokka var blitt 2100, vi hadde gått 20 slitsomme km siden Heinseter og var gode og slitne etter 35 km og 11 timer på farten den dagen. Tanken streifet oss om å prøve om vi kom inn i Ulvelilægret-hytta, men siden det er Drammen og Oppland turistforening som eier den visste jeg ikke om DNT-nøkkelen ville fungere. Det hadde den nok gjort fordi DOT er en lokalforening av DNT. Uansett var det bedre å ligge i telt fordi Ulvelilægret ikke er noen godt utstyrt hytte. Kun fire doble brisker og en grue. Vi la teltet midt i løypa for å få best underlag, laget oss middag og kom oss i seng.

Skarvsvatnet

Vi våknet kl. 0700 neste dag. Jeg var mildt sagt ikke helt i form, hadde en ganske ille natt med hosting og tett nese. Men ting bedret seg i takt med gjøremål som frokostspising og pakking. Vi kom oss avgårde kl. 0830 og la i vei på harde løyper nedover mot og langs Skarvsvatnet. I nordøstenden av vannet tok vi av fra løypa og vår lengste etappe uten løyper begynte. Her var snøen om mulig ennå mer sparsom enn tidligere, og det var umulig å gå på vannene. Heldigvis var det så tidlig på dagen at snøen ikke var veldig råtten. Vi navigerte oss langs Tøddølvatnet og fant en vei over i østenden av dette lange vannet som går over i Tøddøla som renner ned i Tøddøldalen og ned mot Uvdal.

Falketind

Vi holdt oss oppe i lia og siktet mot Falketind (1241 moh) som nok har fått navnet sitt etter rovfuglene som hekker der. Vi så i alle fall en som tydelig hadde reir. Vi tok en rast før vi begynte på opp- og nedstigningene forbi Falketind og mot Skrivenuten (1227 moh) hvor vi ville få utsikt ned mot Syningan og områder hvor vi er lokalkjent. Snøen råtnet etterhvert mer og mer og det rant mer vann enn tidligere. Vi kom oss etterhvert ned i dalen hvor Damtjern ligger, et lite oppdemmet vann hvor jeg har vært på sommeren. I lia opp mot Skrivernuten så vi noe som fatter først mente var for stort til å være rev, ergo måtte det være ulv. Litt senere så vi sporene etter krabaten. Bildene kunne i etterkant avsløre at det var snakk om rev. På Skrivenuten så vi Dagalifjellet strekke seg utover med ennå mindre snø enn tidligere på turen.

Hjemtrakter

Vi kom oss ned lia fra Skrivernuten på et vis. Snøen var råtten og pulkene gikk egne veier. På Syningan rastet vi før vi la i vei den siste milen mot hytta. Flere bekker måtte forseres, og fatter plumpet endelig. Litt etter kl. 1600 sto vi ved hytta. Vi hadde gått over 22 km. den dagen, var slitne, solbrente og veldig fornøyde.

Turen i korte trekk

Fagerheim Øvre Hein – Heinseter – Geitsjøen – Skrykken – Ulvelilægret – Skarvsvatnet – Tøddølvatnet – Falketind – Skrivenuten – Syningan – Bjørkebo

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2006


For 33. gang var det duket for det tradisjonsrike Skarverennet fra Finse til Ustaoset. For 3. gang skulle jeg være med min far Alan Kåsin og hans kamerat Jan Åge Brattås, som begge er Skarverennsveteraner.

Klokken ringte 0415 på Bjørkebo, Dagali. Vi kastet i oss mat, pakket og var på vei de 4 milene mot Geilo kl 0500. Kl 0530 var vi plass i Geilohallen for å hente startnummer og de vanlige reklameeffektene. Det tok sin tid med kranglete deltagere, men klare til dyst ruslet vi etter en stund mot togstasjonen. Der sto det første toget på plass, kl 0615, og vi fant plassene våre. Kl 0715 var vi på Finse, Alan Kåsin, Jan Åge Brattås og jeg.

Det var ca. -16°C på Finse, knallblå himmel og et meget trått føre da vi startet kl 0725. Vi skulle alle skøyte og det gikk tregt oppover de bratte bakkene i begynnelsen. Jan Åge dro tradisjon tro innover alene, mens fatter og jeg slo følge. Uansett kulden ble vi raskt varme og svette.

Løpet gikk som forventet, matstasjonene var på plass for hver mil vi gikk, vi kom oss foran de store massene, solen skinte, krampen i lårene kom i de bratte nedkjøringene, og vi sleit på det trå føret.

Og så, kl 1040 var vi mål, etter 3 timer og 15 minutter. Jan Åge var allerede kommet. Vi bestemte oss som vanlig for å komme oss raskt tilbake til Geilo og leide en minibuss sammen med noen andre. Vi stakk innom Skarverennsbutikken i Geilohallen før vi dro tilbake til hytta, pakket og reiste til Kongsberg. Nok ett herlig renn!

Kategorier
Skitur

Gjennom Nordmarka


Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.

Over Mylla

Lørdag morgen opprant med et litt lurvete vær og noen få minusgrader. Men på vei mot Mylla, lengst nord i Nordmarka og såvidt sørvest for Grua, klarnet det skikkelig opp og ble blank blå himmel. Min far og jeg pakket pulk og sekk, vinket farvel til Pia som kjørte oss og la i vei de 4,5 km over Mylla. Fine, om enn noe isete løyper skulle følge oss hele veien. Vi fortsatte de 3 km forbi Trantjern, langs vestsiden av Ölja og forbi Tverrsjøstallen og Tverrsjøen. Her var det mange skientusiaster som ville nyte dagen. De fikk også gleden av å se meg tape hælene litt mer etter de første tegn på gnagsår.

Mot Heggelivann

Så fulgte vi løypa på vestsiden av Sinderdalen de 4,5 km til Sinnerdammen. Deretter gikk turen øst for Spålsberget og vest for Spålen hvor jeg for mange år siden opplevde nattlige gaupeskrik to meter fra min ensomme majestet i teltet. Den lille øya var ikke stor nok for oss begge den gangen. Like etter Fagervannet 2 km senere tok vi mot øst og fulgte den 3 km lange løypa over Storflåtaflaka før vi gikk rett sørover og ned Langtjernbakken ned til Storflåtan. Her tok vi sørvestover de resterende 4 km mot nordenden av Heggelivannet hvor vi skulle slå leir. Her heter det visst Skamrek.

Leirliv

Klokken var blitt nesten 1700 og vi fant en fin plass på en odde like ved det stedet Pia og jeg våren i fjor hadde en vakker natt ved bålet og under gapahuken. Også denne gangen valgte vi gapahuk fremfor telt og satte opp vår knallgule presenning mellom to trær. Vi brukte tiden frem til mørkets utbrudd med å hogge ved til den store gullmedaljen, for her skulle det fyres! Faktisk var det da blitt ganske kaldt, ca. 7-8 minus kanskje, så det var deilig med litt varme. Snø behøvde vi ikke smelte, det var bare å stikke spaden ned og skuffe bort litt snø på vannet, så fylte snart overvannet hullet. Utrolig enkelt!

Middagen ble snart servert. Pølsene med bacon smakte utmerket, noe også den uthelte potetmosen gjorde. Takk fatter, for at du glapp potetmosen i bålet… hehe. Til dessert kom selvsagt svartkjelen på bålet og med en flaske sprit og sjokolade til hver var det himmelsk. Det må sies at flaskene kunne kommet fra Christian Rignes småflaskemuseeum.

En ny dag

Natten forløp uten nærkamp med hverken gauper eller annet utøy. Ikke veldig kaldt var det heller. Morgenen kom og vi fyrte bål og kokte kaffe før vi brøt leir og pakket sakene til nok en dag på ski. Vi fortsatte over vannet frem til broen hvor vi tok østover og fulgte etterhvert Oppkuvbekken sørøstover 6 km til vi kom til krysset ved Gopletjernsåsen. Her tok vi vestover mot den sørlige spissen av Heggelivannet. Og her begynte helvete.

Helvete

Brøytede, islagte bakker i 4,5 km ned til krysset i dumpa ved Storebekkhytta. Vi kjørte ned fra 500 moh til 260 moh, før det gikk opp igjen 2 km til 400 moh på Jonsrudkampen. Her har ting skjedd siden mitt kart var laget og det viste seg etter ca halvannen time med tunge sugende bakker at vi ikke kom til Kampen, fordi den var lagt ned, vi gikk forbi og måtte snu. Utrolig surt, særlig siden nedoverbakkene var like ille med isete dårlige løyper. Joda, Kampen var et passende navn. Så måtte vi følge uoppkjørte isete løyper i 1 km ned til veien ved Rognlivannet. Og her viste det seg at det ikke gikk noe mer skiløype og vi måtte gå til fots de resterende 2 km til Tobonn innerst i Lommedalen. Her var det i tillegg blank holke, bratte bakker og strødd, så det var et slit. Men vi kom da helskinnet frem, ringte Pia som hentet oss og dro hjem ved 15-tiden. Det ble en herlig tur på ca 4 mil tilslutt.

Turen i korte trekk

Mylla – Trantjern – Ölja – Tverrsjøstallen – Sinderdalen – Sinnerdammen – Spålsberget – Fagervannet – Storflåtaflaka – Langtjernbakken – Storflåtan – Skamrek – Oppkuvbekken – Gopletjernsåsen – Heggelivannet – Gråsæterhytta – Storebekkhytta – Jonsrudkampen – Rognlivannet – Tobonn

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2005


Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Fatter skulle reise med Jan Åge Brattås til fjells, mens jeg tok egen bil fordi jeg tenkte å tilbringe hele helgen på hytta slik at jeg skulle få prøvd min nyervervede kite (Naish Element 7).

Klokken ringte 0500 og vi kom oss i klærne, spiste frokost og var allerede på vei til Geilohallen på Geilo kl 0610 for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt etter kl 0700.

Toget gikk kl 0740 og vi var på plass på Finse kl 0825 hvor jeg smurte skiene med Universalklister før vi la i vei kl 0835. Jeg kunne som i fjor droppet klisteret fordi det ble til at jeg skøytet hele veien allikevel. Føret var igjen ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Vi hadde flere løpere foran oss dette året fordi vi tok et senere tog, og det var en del som falt stygt i utforkjøringene. Traseen var på flere steder skrå, noe som gjorde det vanskelig å stoppe et fall siden all løssnø var skrapet vekk. Men det var fantastisk solskinn og helt vindstille hele turen. Bedre blir det ikke på fjellet!

Etter tre timer – kl 1136 – var vi i mål på Ustaoset. Hadde vi gått i konkurransen ville fatter kommet på 42. plass, mens jeg ville kommet på 54. plass i våre respektive klasser. Brattås kom ca 20 min før oss i mål. Vi ventet en time nede i målområdet hvor det var full fest, før vi tok buss tilbake til Geilohallen.

Jeg skiftet klær og dro innover mot Ustaoset igjen for å prøve kiten. Jeg kjørte videre forbi Haugastøl og Fagerheim til et vann på vestsiden. Det var totalt vindstille. Jeg satt i bilen, spiste matakken min og hørte på et hørespill om tungtvannsaksjonen på Rjukan på radio. En herlig stund. Jeg bestemte meg for å pakke ut kiten nede på vannet for å sjekke liner og teste om jeg kunne løpe den i gang. Men det var umulig.

Jeg reiste tilbake til hytta og slappet av hele kvelden. Det var ikke fritt for at jeg var trøtt. Morgenen etter var det nok en fantastisk, vindstille dag. Jeg ringte Haugastøl for å høre om det var noe vind der, men nei. Da pakket jeg sammen og reiste tilbake til Oslo hvor jeg etter litt utpakking kom meg ut på sykkelen og syklet min nå faste tur innover Vestmarka, forbi Rustan leir, ned til Semsvannet i Asker, ned til Holmen og hjem igjen til Slependen. En herlig avslutning på en fantastisk helg!

Kategorier
Skitur

Fagerheim til Sønstevatn


– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.

Start

Min bil var parkert dagen før på Sønstevatn i et voldsomt snøvær, vi hadde tilbragt natten på hytta vår på Dagalifjell, og nå hadde vi endelig parkert fatters bil på Fagerheim. Vi skulle fullføre turen Fonnum og jeg startet på og måtte bryte pga mitt mageonde nettopp her på Fagerheim. Endelig skulle jeg få fullført i Børge Ouslands ånd og skispor.

Det var ikke før vi hadde gått ca halvannen mil i skiftende, men for det meste fint vær og vakre flate snøkledte vidder, og nærmet oss Heinseter at fatter spurte meg: – Du Helge, hvor er nøklene til din bil?

Nødløsning

Ting raste sammen i hodene våre. På Sønstevatn ville vi befinne oss over syv mil fra bilen på Fagerheim, og med den hyppigheten av passerende kollektivtrafikk og drosjer som Uvdal har å by på visste vi at vi var skikkelig ute å kjøre. Heldigvis hørte vi duren av en snøskuter rett bak oss. Vi stoppet denne, spurte mannen pent om han kunne hente nøklene for oss og beklaget oss vår stupiditet.

Han svarte at vi vel skulle innom Heinseter, så da kunne vi spørre han som drev det stedet om han kunne gjøre det. Vi forsto raskt at vi nå hadde med uvdølinger å gjøre. Disse er et sosialantropologisk studium eller ti verdt. Knapphet er deres natur, men i kontakt med det fremmede, noe de selvsagt skyr til det ikke er mulig å overse lenger, så utspilles deres knapphet seg ledsaget av et kroppsspråk svært lik en slanges pinsler i en maurtue. Dette kunne bli vanskelig.

Syvende uvdøling i huset

Langt om lenge kom vi til Heinseter. Der var det et yrende liv. Barn, kvinner og menn fint fordelt over tradisjonelle kjønnsmønstre. Ingen enset oss. Vi måtte igjen henvende oss til han vi trodde kjørte skuteren om hvem det var som kunne hjelpe oss. Han svarte med et grynt at han var inne.

Akkurat da kom det en mann ut fra inngangsdøra på seteren. Det ante oss at det var sjefen i huset og vi spurte han om han kunne hente nøklene til oss, i bytte med penger selvsagt. Nei, det fikk vi høre med han andre om, for han ville ikke.

Litt lamslåtte henvendte vi oss til den første igjen og lurte på om han kunne hente nøklene for oss. Han dro lenge på det og har til dags dato ikke kommet med et skikkelig svar, men han tok da imot beskrivelser og formaninger, og hentet hjelm for å dra avgårde. Vi lurte på hvor mye dette ville koste oss. Nei, det visste han ikke, det måtte vi høre med nummer to om. Vi ga opp og lot oss bare flyte med i denne absurde verden. Snipp snapp snute.

Ventetid

Ventetiden brukte vi til å spise, drikke og fikse gnagsår. Hytta var egentlig stengt, men vi fikk da lov (tror vi) til å være innenfor. Det tok en time og et kvarter før nøklene igjen var i vår varetekt og 200 kr var betalt. Vi takket og bukket uten å få noe særlig svar tilbake og dro kjapt videre.

Mot Lågen

Vi fulgte kvistet løype oppover et stykke fra Heinseter før vi la om kursen og gikk mot Geitsjøen. Vi gikk over denne til Geitsjøhytta hvor vi måtte oppover et stykke med en del stein synlig over snøen frem til broen over Lågen som starter her oppe og renner sørover og lager flotte hvite strender på Hvittensand utenfor Larvik.

Leir

Ved 1800-tiden var vi såpass kjørte at vi slo leir for natta. Vi fant et bra sted rett etter broen hvor vi kunne se nedover mot Åan. Vinden ble noe sterkere utover kvelden og det kom noe snø, men det var ikke nevneverdig verst vær. Vi smeltet snø, laget middag, kjedet oss, pratet og holdt oss varme i posene. Natta gikk greit selv om det ofte er kronglete å sove første natta i telt på en tur.

En ny dag

Neste dag kom vi oss opp kl 0730, laget frokost, smeltet mer vann, pakket teltet og var på farten kl 1020. Nok en dag med skiftende vær, men denne dagen var det noe mer sol.

Vi fulgte på langs Hølen, Langevatnet og Skrykken. Det var på Skrykken Børge Ousland hadde sin andre teltleir. Lite vind og vekslende skydekke. En meget vakker strekning. Vi sleit en del med at skiene kladdet. Fuktig gammel snø i bunnen vætte opp den nye snøen på toppen og laget det umulig for oss å smøre skikkelig. Jeg valgte å fjerne all smørning, noe som gjorde skiene noe bakglatte, men med fatter foran i tauet var det ikke noe problem. Det var i alle fall bedre enn kladding. I tillegg bremset de brede skoene mine i hans spor. Gnagsårene begynnte også å kjennes, men slik skal det jo bare være.

Upløyd mark

Til da hadde vi fulgt de merkede løypene og hadde en stund gått nærmest rett østover. Ved Ulvelihytta festet vi igjen kursen sørøst og beveget oss utenfor de merkede løypene. Det er mye mer interessant og gir en god følelse å måtte finne kursen på egenhånd. Med GPS og et godt kart er jo dette ikke spesielt vanskelig. Terrenget gikk nå over i en mer steinete og kuppert type.

Vi fulgte nå en rekke småvann mot Halstjønn og Dragøytjønne. Vi så flere hytter med folk både på Halstjønnberget og lenger sør på Dragøylegeret. Vakkert terreng, men litt sur vind og snødrev minnet oss på at det fortsatt var vinter der oppe. Rett før Halstjønn var vi på turens høyeste punkt, 1227 moh. Hele turen beveget vi oss i overkant av 1100 moh.

Vidda tar slutt

Vi fikk en vakker tur over Smågefjorden. Vi rundet en odde helt øst på vannet og gikk nordøst et lite stykke. Elva Smågåe som renner ut fra Smågefjorden var åpen og vi fylte flaskene våre med deilig kaldt vann. Vi så utover Smågådalen og visste at det var slutt på vidda. Vi skulle ned på ca 1000 moh hvor våren hadde tatt et sterkere grep. Hundre høydemeter gikk fint nedover og vi passet oss for ikke å gå i elva. Rett før vi kom til Vikvatn så vi at isen var dårlig på vannet, og la sporet vårt til grusveien som går langs vannene østover. Det skulle vise seg at isen var dårlig pga. nedtapping også videre, slik at vi måtte følge veien helt frem til Imingfjell.

Veien var bar noen steder, men det var ikke verre enn at det gikk fint. Vi begynte å bli dyktig slitne, men bestemte oss for å prøve å komme helt frem til bilen den kvelden. Selv om teltlivet har sin sjarme, så er en hytteseng langt å foretrekke. Veien gjør en slynge nord på Sønstevatn hvor det største hyttefeltet er lagt, og det ble en omvei for oss. På slutten var det lite snø, slik at ski og pulk fikk kjørt seg. Borte ved demningen på Imingfjell salte vi av og gikk – eller snarere haltet – de siste meterne til bilen. Vinden hadde blitt mye verre og vi var glade både for at vi hadde nøklene til bilen og at vi ikke skulle sette opp teltet.

Hjemtur

Kl 2030 satte vi oss inn i bilen og kjørte til fjells igjen. Det var behagelig å vaske av seg salt og svette, og å få fikset gnagsår. Vi orket ikke lage middag, og tok en tidlig kveld. Vi var begge skikkelig brunebrente i ansiktet, og veldig fornøyde med turen som i alt ble på 60 km.

Nedtur

Mandag morgen fant vi ut via WAP at vi nok ikke kunne vente å få med oss bilen som stod på Fagerheim. Der oppe var det storm og kolonnekjøring kun for store kjøretøy. En kar på Haugastøl fortalte oss at det ikke var noe vits i å prøve å få ut bilen slik været var. Det kom fortsatt snø, og så sant det ikke ble til regn måtte vi reise hjem uten bilen. Vi sjekket værmeldingen for de neste dagene og så at det nok ikke ble noen bedring. Dermed tok vi beslutningen om å reise hjem uten bilen. Fjellet er uforutsigbart, og det gjør det jo ekstra forlokkende. Takk for en herlig tur!

Turen i korte trekk

Fagerheim fjellstue – Veslekrækkja – Heinungen – Øvre Hein – Heintjønne – Heinseter – Geitsjøen – Geitsjøhytta – Hølen – Langevatnet – Skrykken – Ulvelihytta – Halstjønn – Dragøytjønne – Smågefjorden – Smågådalen – Vikvatn – Mevatn – Sønstevatn – Imingfjell.

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2004

Tre timer i fantastisk solskinn og knallhardt føre ble en herlig start på noe som forhåpentligvis blir en tradisjon. Jeg er jo nødt til å ta opp arven etter fatter som gikk sitt trettende Skarverenn i helgen.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Derfra reiste fatter og jeg til hytta på Dagalifjell hvor vi innlosjerte oss for natten.

Klokken ringte 0430 og vi kom oss i klærne og spiste frokost noe omtåket av tretthet. Allerede kl 0500 var vi ute av hytta på vei mot Geilohallen på Geilo for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt før kl 0600.

Toget gikk kl 0615 og vi var på plass på Finse kl 0655 hvor vi smurte skiene med Universalklister. Det kunne vi droppet, føret var ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Sporene etter tråkkemaskinen gjorde det ganske skummelt i nedoverbakkene og det ble en del ploging dessverre, men alternativet var fare for heftige fall på smale ski.

Det var et herlig solskinn og helt vindstille hele turen. Fantastisk! Dessverre var ikke arrangørene helt våkne så vi da vi kom tørste til første matstasjon var det ikke noe drikke å få. Meget irriterende og helt unødvendig. Men de andre stasjonene var i alle fall åpne.

Etter tre timer og fem minutter – kl 1010 – var vi i mål på Ustaoset, hvor arrangørene var i ferd med å rigge opp i målområdet. Jeg ser av tidene at fatter og jeg ville kommet på henholdsvis ca 39 plass og ca 43 plass i våre respektive klasser på 55-59 år og 30-34 år.

Bussene gikk ikke ennå så vi tok drosje tilbake til Geilo med fire andre. Så var det tilbake til hytta for å pakke før vi reiste ned til Kongsberg. Der benyttet jeg sjansen til å bytte til sommerdekk på bilen og fikse litt annet før jeg reiste innover til Oslo igjen. Dette må gjentas til neste år!

Kategorier
Skitur

Påsken 2004


Nok en deilig påske på Dagalifjell er feiret. Ikke så verst vær var det heller. Vi fikk da gått en del på langrenn, stått i bakker, ligget en natt i telt og spist og drukket godt.

Alan Kåsin, Ingrid Kåsin, Pia Lyche og Helge Kaasin kom til hytta fredag med ti deilige påskedager foran seg. Været varierte fra ekstremt fint til ganske dårlig. Påsken ble tilbrakt dels inne i hytta og dels utenfor med skiaktiviteter av ymse slag. Pia debuterte også i telt vinterstid, noe som gikk veldig fint. På slutten kom også Terje, Hilde og Martine oppover. En herlig påske.

Kategorier
Fjelltur

Rundt Hardangerjøkulen


Det var tid for min far Alan Kåsin og meg sin årlige fjelltur. Turen i år gikk rundt Hardangerjøkulen.

Fin tur i vekslende fjellnatur rundt Hardangerjøkulen. Vi startet torsdag kveld på Finse og gikk en time slik at vi kom oss unna hytter og annen sivilisasjon og slo opp teltet.

Fredag opprant og en fin dagsetappe gjennom månelandskap og frodig fjellflora. Etappen tok ca 7 timer og brakte oss en time forbi Rembesdalsseter og ved foten av Rembesdalsskåki-brefallet. Vi var slitne etter mye steingrunn og opp og ned.

Lørdag begav vi oss videre inn i mer tradisjonelt Hardangervidda-terreng. Vi kom oss forbi Kjeldebu og et par timer på innsiden. Dette tok oss ca. 8 timer. Slitne la vi oss ved et vann der.

Søndag skulle vi rekke toget fra Haugastøl og la i vei innover mot Krækja. En kjapp stopp der og videre. Etter seks timer var vi fremme på Haugastøl i god tid. Faktisk to timer før toget gikk så vi tok drosje tilbake til Geilo. Hele turen er over fem mil lang og man skal være i ganske god form hvis man velger å ligge i telt isteden for å gå fra hytte til hytte.

Kategorier
Fjelltur

Molteturer på Dagali


Jeg foretok 3 molteturer denne høsten. Først en tur med fatter, så en tur med både mutter og fatter, og så til slutt en alene.

På disse turene klarte vi å hamstre ca 50 kg molter. En herlig moltehøst!

Kategorier
Fjelltur

Sønstevatn til Åan

Fredag morgen kjørte vi to biler inn til Åan ved Numedalslågens vugge, og satte igjen én bil. Så kjørte vi den andre bilen til Sønstevann på Imingfjell, parkerte og startet oppstigningen med retning nordvest mot Åan.

Ikke lenge etter at vi var kommet opp på fjellet slo vi leir. En deilig kveld i fint vær fulgte. Vi spiste og ladet opp for neste dag.

Til lunch andre dagen, lørdag, var vi nedom Solheimsstulen og fikk oss en velfortjent øl og is før det bar opp igjen på flatfjellet. Vi fant leirplass ganske tidlig på kvelden og koste oss rundt bålet. Det ble tilogmed bading, noe som ikke var en særlig varm opplevelse.

På ettermiddagen søndag var vi fremme ved Åan, gode og slitne. Så var det å kjøre til Sønstevann for å hente den andre bilen. Fint vær hele turen.