Kategorier
Sykkeltur

Stryken – Slependen


En lenge intendert sykkeltur ble endelig realisert: å sykle gjennom hele Nordmarka fra Stryken til Slependen. Været kunne heller ikke vært bedre.

I et strålende høstvær med solen skinnende fra en skyfri himmel var det en lettelse endelig å sykle ut fra Stryken stasjon. Turen hadde til dels til da vært frustrerende. 200 kr for å fraktes noen få mil av NSB er en drøy pris. Måten syklister behandles på av NSB er heller ikke heldig tatt i betraktning prisen. Og med fare for å høres ut som en grinebiter er jeg vel heller ikke så lykkelig i en vogn full av gneldrende bikkjer og gråtende småbarn.

Svartengrana

Disse ble heldigvis kjapt tilbakelagt i bakkene oppover fra Stryken, og jeg følte meg fri i den kjølige høstluften. Litt orientering måtte til ved de fleste kryss, men det tok ikke lange tiden. Herlige nedoverbakker mot Sandungen, litt opp og ned langs vannet før jeg kom til Langlia og rundet Kringla. På veien møtte jeg et stort sykkelfølge på minst 15 mann som klarte bragden å sykle i full bredde i det jeg rundet en sving. Det var nær på kollisjon. Underlig tankeløst. Så gikk turen slakt oppover forbi Svarten hvor jeg tok i øyensyn den 38 meter høye og 197 år gamle Svartengrana.

Punktering

Deretter fulgte jeg langs Vesleflåtan og nesten frem til Storflåtan gård. Der tok jeg rett sydover mot Heggelia. På veien klarte jeg det kunststykket å punktere. Frem med lappesaker. Jeg satte på to lapper, den ene helt nødvendig, den andre på intuisjon. Samtidig spiste jeg et par skiver. Flere syklister lurte på om alt var i orden og noen sa tilogmed at de følte med meg, noe som varmet. Jeg kom meg etterhvert på sykkelen igjen og tråkket videre. Jeg merket jeg hadde mistet mye av rytmen og sleit litt den første tiden, men kom etterhvert inn i det igjen. Jeg hadde nok også blitt litt kald.

Gjensynsglede

Litt lenger inn langs Heggelivannet stakk jeg innom det stedet der Pia og jeg lå en natt i gapahuk tidlig på vårparten. Det var hyggelig å se igjen stedet vi koste oss på. Turen gikk videre langs Heggelivannet. Helt sør tok jeg av mot Kampen og hadde fantastiske nedoverbakker. Med en topphastighet på 57 km/t ble det kaldt på lårene. Jeg bestemte meg for å kle mer på meg etter ha nådd Kampen som jeg visste lå en god del høyere enn der jeg havnet når bakkene fra Heggedalsvannet var tilbakelagt.

Kampen

I stigningen opp mot Kampen kjente jeg at jeg begynte å bli sliten. Jeg trengte også litt mer mat. Men først ville jeg komme til topps på Kampen. På toppen gikk som ventet veien over til å bli gjørmete «trillesti» som det så fint stod på et skilt. Jeg trillet selvfølgelig ikke og fikk en morsom nedfart. Så var jeg øverst i Lommedalen og unnet meg litt mer klær og mat. Jeg visste at det herfra var mye nedover.

Lommedalen

Lommedalen er vakker og gikk kjapt unna. Jeg rotet litt for å finne frem ved Bærums Verk hvor merkingen av sykkelstiene er helt forferdelig. Deretter kom jeg inn på en flott gangsti oversådd med vakkert høstløv som jeg fulgte helt til Skui. Deretter var det enkel vei tilbake til Slependen.

Noen data

Turen ble tilslutt på hele 61 km mot ca 40 km som jeg regnet ut på forhånd. Tiden med aktiv sykling ble på 3 timer akkurat, noe som gir 20 km/t som snitthastighet. Sett utifra det meget kuperte terrenget og strekninger med gjørmete stier og ødelagte veier, så synes jeg ikke det er så verst. Dette må bli en årlig foreteelse.

Turen i korte trekk

Stryken – Sandungen – Langlia – Kringla – Storflåtan – Heggelia – Kampen – Tobonn – Lommedalen – Slependen.

Kategorier
Topptur

Kvitskardtinden


Kvitskardtinden ble tidligere regnet som den fjerde og nordligste Torfinnstinden, men fikk etterhvert navnet gitt av førstebestigeren fra 1911. Pia Lyche og jeg besteg den i vakkert høstvær.

Pia og jeg ankom Bygdin sent fredag kveld og slo opp teltet på parkeringsplassen litt nord for hotellet. Det var en stjerneklar frostnatt uten måne, og teltet var fullt av is da vi våknet tidlig lørdag morgen. Vi pakket sekkene og ventet på ferja Bitihorn som skulle ta oss inn til Torfinnsbu. Det var en helt utrolig vakker dag med sprakende blå himmel. Dette var nest siste dag for Bitihorn for i år, så det var en del mennesker ombord.

Basecamp

Fra Torfinnsbu tok vi oss nordover inn i Svartdalen. Et stykke inne i dalen slo vi opp teltet og pakket om sekkene. Tau, stegjern og hjelmer var med, for vi skulle bestige Kvitskardtinden (2193 moh) via breen som ligger i holet mellom Mesmogtinden og Kvitskardtinden. Vi kom avgårde så sent som ca kl 1300. Det skulle ikke være noen måne i natt heller, og solen skulle gå ned ca kl 2040, så vi merket klokelig av teltet på GPSen. Det skulle vise seg å være meget klokt.

Innover Svartdalen

Gode stier med steinete avbrekk førte oss innover dalen. Et fantastisk skue på alle kanter. Foran oss ligger det vakre avlange Svartdalsvatnet. På østsiden ligger Leirungstindane og Knutsholstindane, med Store Knutsholstind (2341 moh) som den absolutte dronningen. På vestsiden ligger Torfinnstindane, før Kvitskardtinden og Mesmogtind (2264 moh). Helt i nord brekker dalen ut i Gjende.

Mot breen

Rett nord for Svartdalsvatnet tar vi mot vest og bratt opp en sidemorene. Dette er turens mest utsatte sted, med glatte sva og mye løs stein både over og under oss. Vi tok på oss hjelmene og tråkket til, og etterhvert klarte vi å komme oss inn på breen. Den var ikke særlig oppsprukket, men den var for det meste snøløs slik at stegjernene kom godt med. Vi vasset opp i midten av breen, opp til bandet som knytter sammen Kvitskardtinden og Mesmogtind. Så skrådde vi sydvestover mot nordvestryggen på Kvitskardtinden.

Mot toppen

Vi la fra oss sekkene, merket de av på GPSen og fortsatte mot toppen. Noe snø og is gjorde noen steder litt skumle, men Pia viste mye styrke i forhold til høyderedselen sin og kom seg greit opp. Vi sto på toppen idet sola begynte å gli ned bak Slettmarkshø (2190 moh). Vi var nødt til å begynne nedstigningen kjapt fordi det var ikke lystige fremtidsutsikter å skulle gå ned sidemorenen og svaene i mørket. Selv med lys er det en skummel affære. Dermed rakk vi heller ikke å gå bortom Kvitskardoksle (2065 moh). som ligger like ved toppen.

Hjem i mørket

Vi kom oss ned breen og også ned sidemorenen før mørket falt på. Det kom mens vi var langs Svartdalsvatnet. Vi snublet oss fremover mens det ble mørkere og mørkere. Til slutt måtte vi frem med lyktene. Etterhvert så vi to lys på østsiden av dalen. De krysset ikke elven ved broen slik vi gjorde og fikk en lang tur over morener og sva tilbake til Torfinnsbu fikk vi senere høre. Det viste seg å være to kvinner og to barn som hadde gått over fjellet fra østsiden. Vi kom oss til teltet ca kl 2300, gode og slitne. Middag ble laget, og vi sovnet begge med et smil.

En ny dag

Natta var varmere enn den foregående, og vi sov ganske lenge. Vi sto opp, laget frokost, pakket sekkene og la i vei nedover igjen til Torfinnsbu på vonde knær. Der måtte vi vente i over to timer før Bitihorn kom kl 1340. Tiden ble tilbragt i godt selskap av andre fjellfolk. Været var mer ustabilt, men solen varmet godt de gangene den var fremme. Vi kom oss tilbake til bilen og kjørte raskt tilbake til Oslo. En herlig tur!

Kategorier
Seiltur

Tromsøya rundt


Tromsø var årets nordlige feriemål. Jeg ville vise Pia Lyche gamle tufter fra studietiden og hilse på gamle venner. Vi møtte Frode med familie, søte dyr, den høye himmel på Straumhella, og vi møtte Conrad Helgeland og Pi.

Conrad Helgeland, Birgit Hem, Pi og Bjørk – sistnevnte er skilsmissehund og ikke alltid tilstdede – bor i Tromsø. Birgit og Bjørk var en tur i Oslo, men Conrad og Pi – sistnevnte er altså hund – var å finne i det mørke høstværet Tromsø hadde å by på. Havseileren deres står på havna nordøst på Tromsøya litt stiv i smilet av alderdom, men definitivt sjødyktig og erfaren. Vi ble invitert ombord og disket opp med pølser og øl.

Til sjøs

Etter en hyggelig passiar om turer og annet, la vi til sjøs. Denne gangen ble det med nyervervet motor hele turen, men det passet bra på en regntung og vindstille kveld som denne. Vi tøffet ut fra kai med kurs nordover for å ta hele øya i øyensyn. Det er kaldt til sjøs, og denne kvelden var intet unntak. Pia gjorde det eneste riktige, gjorde seg til venns med den varmblodige og hvitblåøyde alaskian huskyen Pi for kos og varme. De var uadskillelige resten av turen.

Bro, bro, brille

Tromsøya er forbundet med omlandet via to bruer, én til Tromsdalen på fastlandet og én til Kvaløya. Kvaløya har en rekke legendariske fjelltopper, festet til papiret av blant andre filosofen Peter Wessel Zappfe. Vi rundet nordspissen av Tromsøya og kunne ta i øyensyn Hollenderne, Blåmann og alle de andre fantastiske toppene. Vi så skarver på sjømerkene, vi så den galloperende utbyggingen på vestsiden av øya, vi så de vakre gårdene langs Kvaløyas kyst. Og vi så broen over til Kvaløya, fra undersiden.

Sørover

Sørover bar det mot sydspissen. Vi tøffet forbi flystripa og de skumle grunnene utenfor, vi så øyas eneste friareale med kyststripe og vi så vakre funkishus. Vi rundet sydspissen og mørket falt på. Lysene fra byen kom imot oss. Vi så Tromsdalstind rage med skyhatt, vi så nybygg på nybygg langs øya, vi så båter og industribygg. Og vi så broen over til Tromsdalen med Ishavskatedralen i full skrud, fra undersiden.

Til land

Så var det meste gjort. Vi tøffet inn til kai etter fire magiske timer i augustnatten i Tromsø. Stedet hvor sommeren er altfor kort, hvor båtene snart legges i hi, hvor snøen alltid truer, og hvor Tromsøpalmenes regjeringstid er hektisk, men eneveldende. Vi kom oss i land etter å ha tjoret båten. Satte klampen i bånn og kjørte over til Tromsdalen og campingen for nok en natt i telt.

Kategorier
Topptur

De Fem Søstre (og de to andre)


De Syv Søstre er forbundet med sagnet om Hestmannens ville ferd etter Lekamøy og hans pil gjennom Torghatten. Det er også syv mektige fjell rundt 1000 moh som stiger rett opp av Vefsnfjorden.

Hva er mer naturlig etter å ha gått gjennom hullet Hestmannens pil laget i hatten til kongen av Sømnafjellene ved Brønnøysund – den som i dag går under navnet Torghatten – enn å oppsøke Sulitjelmakongens syv ville døtre, som i et forsøk på å lure Hestmannen med sin gunst fra å ta med makt deres oppasserske, den ærbare jomfru Lekamøy, ble forsteinet av solen på Alstensøya fra Sandnes til henimot Petter Dass sitt Alstahaug. Fra nord den yngste og slankeste Bottenkrona, så Grytefoten og Skjæringen, dernest begge Tvillingene, så Kvasstind og lengst i sør den korpulente eldste Breitind.

Vi tok sikte på å bestige fem av dem etter råd fra verten på Sandnessjøen Camping Steiro, og med startpunkt på Markvollen mellom Tvillingene og Skjæringen. Kl 1030 la vi i vei i et fantastisk vær, uthvilte etter en hviledag på campingen med bare et par timers sykkeltur til Sandnessjøen og en times tur langs stranden i kjipp-kjapper (som ikke anbefales) bak oss.

Opptur

Fra Markvollen er det en røff oppstigning gjennom småkratt på smale stier. Veien består av flere etasjer hvor det periodisk er litt flatere, før det igjen blir bratt. Ettersom meterne over havet tiltar blir det mer og mer svaberg og mindre og mindre vegetasjon. Det som hele tiden følger oss er vannet som renner i fine strømmer nedover fjelldalen, og danner små vakre oaser. Flere steder var det godt egnede teltplasser for fremtidige klatrebestigninger av de viltre søstrene.

Tvilling II

Første tuktede søster ble Tvilling II. T-merket sti opp til fortoppen som blir regnet som topp, trolig av sikkerhetshensyn. Selve toppen ligger nemlig litt utsatt til, skilt fra fortoppen med et betydelig søkk som gir et friskt innblikk i dalene på begge sider. Vi skrev oss inn i boken, stemplet registreringskortene våre og snudde rundt med retning Tvilling I. Pia ble noe kvalm av høydeskrekk, men klarte seg bra.

Tvilling I

Neste tvilling ble en større utsiktsmessig opplevelse. Pia opplevde den ikke så sterkt, der hun litt engstelig holdt seg fast i steinene rundt postkassen som inneholder besøksboken og orienteringsstempelet, og mente at hun tidsnok ville få se den på bilder. Jeg knipset i vei og koste meg med den dramatiske sikten rett ned i vannet mellom Tvilling I og Kvasstind. Sistnevnte ser rå og skarp ut herfra. Så bar det nedover bratte ura igjen.

Skjæringen

Vi passerte Tvilling II og opptråkkede stier. Vi snakket med andre toppsamlere, spurte og grov. Vi hadde tatt to topper og var klar for neste. Ferden gikk nordover mot Skjæringen. denne toppen kjennetegnes ved en lengre anmars og en rimelig bratt målstrek. En lavtliggende fortopp skjuler en vakker liten skjæring med snø. Vi møtte flere vandrere, også den ekle østerikske familien fra campingen. Toppen var vakker. Vi skrev oss inn, stemplet, satte GPS-koordinater, Pia holdt seg fast, og jeg tok bilder. Så gikk vi ned igjen. Neste stopp Grytefoten.

Grytefoten

Men først litt mat; brunost, polarbrød og kokesjokolade. Så begynte oppstigningen til Grytefoten. Landskapet ble villere. Vi var i en ny dal og kunne se Bottenkrona i nord. Det var goldere med mer snø, og vannet rant heftigere. Oppstigningen var den bratteste til nå. Pia krabbet frem til målet, hun er den tøffeste. Vi skrev oss inn, snakket med en nordnorsk familie som forsto høydeskrekk og skulle grille senere, og var på vei nedover. Familien mente at Bottenkrona var en langdryg affære, vi gjorde en rådslagning og valgte riktig. Videre!

Bottenkrona

Veien videre var mer heftig enn den foregående. Mer snø, mer stein. Vi rundet Grytefotens fortopp og gikk langs blankskurte fjell mot målet, den yngste og for oss siste av søstrene. Stien var så bratt at Turistforeningens T-er såvidt hang på fjellet. Utsikten var formidabel og Pias skrekk var formfullendt på samme måte som vårt raid blant disse viltre søstre. Vi stavret oss nedover, møtte en svensk familie og et par med tre armer. Hun fortalte oss at det var bratt som bare det nedover, ja, tilogmed tau måtte man bruke. Vi tenkte vårt og fortsatte.

Nedtur

Lenge var det ikke noe tilløp til tau, men bratt var det. Og som jeg alltid sier, det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige knær. Vi begynte å slite. Selv med lite oppakning hadde dette vært en meget lang tur. Pia stavret seg nedover og begynte såvidt å ynke seg litt. Vi møtte en snurrebartert mann og to kvinner. De mente vi var tøffe som hadde fått med oss fem topper og fortalte oss villig vekk om hva vi egentlig så rundt oss. Det var interessant og bekreftet vår egen kartlesning. Vi gikk videre. Over snø, knauser, lumske gjørmete stier. Det var langt og knærne bar oss nesten ikke lenger, men fortsatte gjorde vi. Vi slukte høydemetre som drops og beveget oss i sikksakk nedover som best vi kunne. Elven nedover var lagt i rør og vi gikk forbi stasjonene i vannets fall. Flere idylliske hytter med små vann. Langt ble lenge, men vi var på rett vei, og høydemeterne falt som de skulle. Snart lød mototsyklenes enerverende summing fra grustaket ennå mer enerverende og vi var lykkelige. Vi var nede! Et par kilometer langs denne vakre fjellgruppe brakte oss tilbake til bilen. Vi skiftet, hoppet inn, kjørte til Sandnessjøen sentrum og bestilte på stive ben en pizza ved navn Sult! Så gikk det flere dager før vi kunne gå skikkelig.

Turen i korte trekk

Markvollen – Tvilling II – Tvilling I – Skjæringen – Grytefoten – Bottenkrona – Markvollen.

Kategorier
Fjelltur

Det suser i sivet på Børgefjell


Nasjonalparken Børgefjell er blitt satt på kartet av Lars Monsen. Late dager med fiskestang og god tid i et fantastisk vilt fjellområde langt nord i landet er det inntrykket man satt igjen med.

Nå var det på tide å sjekke sannhetsverdien til dette glansbildet. Etter en natt på campingplass i Hattfjelldal med utsikt til den majestetiske toppen Hatten som har gitt dalen sitt navn, pakket vi sakene og dro innover Susendal til Kroken hvor vi parkerte rett ved elven Susna. Siden ingen veier går helt inn til Nasjonalparken var vi ennå utenfor, men hadde som mål å bevege oss i alle fall litt innenfor.

Susendalen

Vi valgte å gå innover en av de få stiene som er å finne her oppe, med Susenfjellet i nord og Tiplingelva i sør, inn mot vannene austre og vestre Tiplingen. Her er man så nær svenskegrensa at de fleste fjellene i øst er svenske, og så langt nord at snøflekkene er hyppige i fjellsidene, selv om de fleste toppene ikke er høyere enn 1000-1200 moh. Det mektige Kvigtindsmassivet i sørvest er et unntak og rager høyest med sine 1699 moh, og gav oss et vakkert snødekt skue hele turen.

Vi hadde oppakning og mat for tre dager, fiskekort og myggstift. Vi skulle leve ut villmarkslivet med fisking og bålkos. Dette skulle være selve tentamen for Pia på hennes vei til å bli Lars Monsen. Han har jo som kjent slitt ut mang en ulltrøye her oppe.

På tur

Vi kom oss ikke av gårde før ved 12-tiden, og gikk i noen timer til vi kom til austre Tiplingens nordvestlige hjørne. Der lette vi en god stund etter egnet teltplass, og fant det til slutt selv om natten for min del ble tilbragt i forsterstilling rundt en sten på min side av teltet. Vi bygget opp bålplass og dro frem fiskeutstyret. Nå skulle vi se om det var mulig å skaffe seg mat på gamlemåten.

Vi ville nok blitt sultne med fisk som eneste næringskilde, men vi fikk da en liten ørret hver som i alle fall gav oss den gode smaken av villmark. Pia var tøff i fangstøyeblikket, men noe unnvikende når det kom til selve sløyingen av fisken. En liten anmerkning der altså. Etter en runde med aluminiumsfolie nede i glørne smakte fisken fortreffelig.

En ny dag

Dag to opprant og vi pakket leieren etter en bedre frokost. Nå ønsket vi oss over mot vestre Tiplingen. Nok en gang var været med oss, denne gangen i storform. Ved det som kalles Ruffie deler stien seg, en sti går videre på nordsiden av vestre Tiplingen til Tiplinghaugen, mens en annen sti går rett sørover over Tiplingelva hvor den stopper (i alle fall på kartet). Vi valgte den siste. Da vi kom over broen visste vi at det var her vi ville slå leir. Et fantastisk sted på sørsiden av elven, på en liten høyde med behagelig teltplass og fiskemuligheter.

Herlige timer

Siden vi ankom så tidlig på dagen kunne vi kose oss i timesvis med fiskestanga, vi leste, laget bål, i det hele tatt, vi hadde det helt fortreffelig mens sola skinte fra en skyfri himmel. Stillheten ble bare unntaksvis brutt av noen forbipasserende og små skrik fra Pia når de største kleggene så sitt snitt til å ville ha litt jentekjøtt. Leiren vi lå i ligger rett innenfor grensen til Nasjonalparken, og vi var såre fornøyd med det.

Fornøyd var vi også med fisket, i alle fall jeg. Jeg fikk to fine ørreter, begge betydelig større enn gårsdagens, og den første var virkelig fin i størrelsen. Jeg har ikke peiling på vekt, men det ga oss i alle fall en velsmakende lunsj.

Frost

Men medaljen har en bakside. Natten ble svært kald, særlig for min del. Faktisk opplevde vi frost, og med min tynne sovepose som har komfortemperatur på ti grader måtte jeg kle på meg alle klærne for å holde varmen, pluss Pias boblevest rundt hofta. Det var grisekaldt, men det gikk, og nok en ny dag opprant med nesten like fint vær. Dette var dagen for hjemreise.

Hjemover

Vi pakket leiren og la i vei etter en bedre frokost tilbake over Tiplingelva, forbi krysset og over bro nummer to. Vi valgte derimot ikke å følge stien videre langs lia på Susenfjellet, men valgte å gå rett opp lia for å kunne følge fjellryggen tilbake. Det var et lykkelig valg, om enn noe slitsomt oppover i myggeldoradoet. Men det var vel verdt slitet. Susenfjellet er 1200 moh, med en kupert, steindekt rygg med spredte små vann. Vi la kursen over mot en varde på østspissen av fjellet på 1150 moh hvor nedstigningen begynte. Ganske bratt nedover, men helt problemfritt. Ganske kjørte i knærne fant vi tilslutt igjen stien akkurat der vegetasjonen blir tettere, og vi gikk kjapt nedover tilbake til bilen. Alt i alt hadde vi gått bare 25 km, men det hadde vært en fantastisk tur i et meget vakkert stykke av Norge.

Turen i korte trekk

Kroken – Austre Tiplingen – Ruffie – Vestre Tiplingen – Ruffie – Susenfjellet – Kroken.

Kategorier
Fottur

Helg i dyrets tegn


Med planer om overnatting i nyanskaffet lettvektstelt la Pia og jeg i vei innover Vestmarka fra Vestmarksetra lørdag kl 1230 med kurs for Svartvann 5,5 km unna. Det ble en vidunderlig helg.

Som nok et ledd i prosessen med å få Pia til å bli Lars Monsen, ville vi altså bruke også denne helgen på friluftsliv i vårt nærområde Vestmarka. Tanken var å gå til Svartvann for å overnatte der. Vi ruslet i vei med ikke alt for tunge sekker langs veien mot Grønland. Behagelig temperatur og overskyet vær. På Grønland møtte vi første store hindring: en stor flokk kuer, både kviger og okser. Pia hadde en litt nervøs start, men viste disse store, nysgjerrige og godmodige dyrene hvor skapet skulle stå – helt inne i hjørnet, stille. På veien fråtset vi i markjordbær og blåbær, en skikkelig kosetur.

Svartvann

Vi kom etterhvert til Mikkelsbonn, skiforeningens lille hytte. Der var det selvsagt stengt for sesongen, og vi gikk raskt forbi med kurs mot Svartvann. Et vakkert lite vann er det, men det ligger litt i bakevja med mye skog rundt, så det blir litt tett. Vi fant ikke helt stemningen der for overnatting, men spiste mat og kokte kaffe på primusen.

Vi bestemte oss for å gå videre. Dagen var ennå ung og vi ønsket å gå litt mer. Da fikk det heller være med overnatting. Noe bålkos var det også heller tvilsomt med av frykt for skogbrann. Vi gikk tilbake til Mikkelsbonn og tok av en sti rett sørover med den 450 moh høye toppen Gampen som mål.

Molter, Gampen og latin

På veien fant vi til vår store overraskelse moden molte. For oss som er vant til molte på Dagalifjell, så var dette spennende. Vi spiste rikelig og kunne krysse av en tredje type bær spist den dagen.

Vestmarka er en meget mystisk skog, med bregner og tett gran, furu og lauvskog. Tusser og troll lever fint her inne. Mystisk er også Latinersteinen ved Butterudbonn som etter sigende er satt opp av to latinerstudenter i 1928.

Vi la fra oss sekkene og tok oss en tur opp til utsiktspunktet på Gampen med utsikt mot Hørtekollen og Lierbygdene i vest, og Oslofjorden og Hurumlandet i sør.

Store Sandungen

Videre fulgte vi stien mot Haveråsen og etterhvert langs åsen. Vi nådde toppunktet på 437 moh med utsikt utover Oslofjorden. Så gikk vi nedover mot Store Sandungen. På veien snakket vi om elg, og rundt en sving støtte vi plutselig på to oksekalver. Pia trodde selvsagt at det var elg og skvatt til. Oksene skvatt også omtrent like mye, men vi omgikk hverandre som venner, og Pia lovte hun skulle være tøffere ved neste møte med kuer. Ved Store Sandungen fikk vi oss endelig litt vann, sjokolade og hvile. Masse sauer gikk rundt uten at vi klarte å stifte nærmere bekjentskap med dem. Vi vurderte å gå til Lille Sandungen for å slå leir der, men bestemte oss i steden for å gå hjem. Vi hadde hatt en deilig tur.

Hjemover

Som sagt, så gjort. Vi la i vei på de 3,5 km mot bilen og Vestmarksetra. Etter en stund møtte vi flere kuer og Pia var tøff som bare det. Vi var passe møre i bena da vi kom til bilen, etter 8 timer på farten og ca 20 km tilbakelagt.

Turen i korte trekk (dag 1)

Vestmarksetra – Grønland – Mikkelsbonn – Svartvann – Mikkelsbonn – Butterudbonn – Gampen – Haveråsen – Store Sandungen – Vestmarksetra.

Søndag, sauer og Sandungen

Etter en lang og bedre frokost satte vi oss på syklene fra Vestmarksetra ca kl 1230 søndag. Målet var først å sykle til Rustan leir og ned til Semsvannet, men vi forandret planene. Tidlig på turen fikk vi vårt første møte med kuene igjen som sto midt i veien. Vi syklet rett gjennom og Pia var tøffere enn noensinne. Vi syklet til Store Sandungen hvor vi valgte å følge vestsiden av vannet i steden for østsiden mot Rustan. Utrolig fin sykkelvei med grus rundt vannet. På sørsiden møtte vi to helt tamme sauer som villig lot seg klappe og Pia var i himmelen. De var veldig pågående, noe som ikke bedret seg etter at de fikk hver sin kjeks.

Lille Sandungen, Solli og ville svin

Veien gikk videre nedom Lille Sandungen. Vi var jo nødt til å se hvordan det så ut der. Og joda, der var det idyllisk. Vi syklet tilbake og tok av veien mot Solli. Utrolig fint med mye oppoverbakke på fin grus og jord oppover Kariåsen og mot Vestlia. Så nådde vi Solli, spiste kjeksen som var igjen og trillet kilometer på kilometer nedover mot Bergsmarka. På veien fikk vi nærkontakt med et gigantisk villsvin og ungene. Dermed kunne vi føye til ennå et dyr på listen over helgens møter. Senere så vi også hester og ekorn.

Skaugum, Sem og hjem

Så syklet vi videre mot Semsvannet, forbi Skaugum og nedover mot Holmen. Der tok vi oss en kjapp is før det begynte å regne tungt. Turen gikk til Billingstad hvor vi skilte lag, Pia tok av med retning hjem til Juterudåsen, jeg med retning mot Vestmarksetra for å hente bilen. Vi hadde vel tilbakelagt ca 40 km den dagen.

Det hadde vært en herlig helg som ble avsluttet med spasertur til Sandvika for en pils og kino (Sin City) før spasertur tilbake. Og Pia, hun er blitt litt mer lik Lars Monsen, bare utrolig mye penere.

Turen i korte trekk (dag 2)

Vestmarksetra – Store Sandungen – Lille Sandungen – Store Sandungen – Kariåsen – Vestlia – Solli – Bergsmarka – Semsvannet – Hvalstad – Holmen – Billingstad – Vestmarksetra.

Kategorier
Klatring

Varme sva på Vardåsen


Etter et langt opphold når det gjelder klatring for min del, fikk jeg lurt med meg Geir Evensen på en liten tur til Vardåsen i Heggedal.

Vardåsen er mitt nærområde når det gjelder klatremuligheter, og jeg har lenge ønsket å klatre der. Endelig skulle jeg få realisert det. Det var en ufattelig varm dag, så det ble ikke en særlig langvarig affære, men vi fikk da gått en tre taulengders rute. Vardåsen består av sva med god friksjon, men det er steder hvor det ikke er mye å henge fingrene i. Geir ledet ruten med meg på slep.

Vi gikk en kombinasjon av Hygger’n pygger’n og Fixe. Vi begynte på Fixe med graderinger 3, 4 og 3+ på første talengde, gikk videre på en felles taulengde med 4, før vi avsluttet med Hygger’n pygger’ns taulengde med gradering 5-. Ruten er boltet. Ikke særlig imponerende graderingsmessig, men tatt i betraktning min dårlige klatreform og vår manglende erfaring på sva, så gikk det greit. Vi returnerte med tre behagelige rapeller.

Vi avsluttet en hyggelig kveld med bading i et vann like ved Dikemark. Det var utrolig deilig å få skylt av seg klatresvetten.

Kategorier
Fottur

En vårnatt på Krokskogen


«Min oppskremte fantasi mante frem alle min barndoms eventyr, de levde i tusmørket omkring meg; hele skogen var full av troll og hulder og gjekkende dverger.»

Slik beskriver Peter Christen Asbjørnsen opplevelsen av Krokskogen en sommernatt for snart 200 år siden. Vi håpet på både tusser og troll, men så dessverre lite av det.

– Jeg vil bli Lars Monsen, sa Pia. – Javel, tenkte jeg, det skal bli. Dette var i påsken. Siden da har vi prøvd å få henne til å bli Lars Monsen. Vi er ikke helt i mål, men vi er på vei. Turen til Krokskogen denne kalde vårlørdagen tidlig i mai var nok et skritt på veien.

Vi kjørte mot Åsa og oppover til Damtjern etter en lang frokost. Dette skulle ikke være noen lang fottur, men mest leirliv og overnatting ute i det fri under en presenning fra Ikea. Vi parkerte ved Damtjern, betalte 15 kr og la i vei. Damtjern er oppdemmet og ser mer eller mindre ut som et krater på denne tiden av året. Storflåtan er bedre. Vi gikk langs begge før vi rundet Storflåtan og beveget oss mot Heggelivann. På veien spiste vi lunch, fyrte opp primusen og drakk te. Utrolig hyggelig, men rasten ble utført med luer og dunvester på.

Leirliv

I nordenden av Heggelivann fant vi en vakker leirplass og bestemte oss for å tilbringe natten der. Klokken var bare litt over fem, men vi hadde da gått ca én mil. Vi spente opp presenningen (som Lars Monsen har lært oss) og vi kom akkurat under da en skikkelig haglebyge kom over oss. Flaks! Etter at bygen var over satte vi igang med vedhogst. En rekke tørre grantrær lå i en haug ved leiren, så jobben ble enkel om enn litt slitsom med å kappe vedkubber. Vi ryddet faktisk hele leiren etter hvert. Det skulle jo se bedre ut da vi dro enn da vi kom (som Lars Monsen har lært oss).

Vi bygget opp bålet (som Lars Monsen har lært oss) med to lange kubber i en V-form og fliset opp en del kubber slik at de lettere kunne ta fyr (som Lars Monsen har lært oss). Tilslutt litt never hentet kun for hånd av bjørketrærne rundt leiren (som Lars Monsen har lært oss) slik at vi ikke videreførte det hærverket som med kniv har vært utøvet av andre i samme ærend på disse trærne. Flere av dem var allerede døde av denne dårlige behandlingen.

Med én fyrstikk

Så kom det spennende øyeblikket hvor bålet skulle tennes med én fyrstikk (som Lars Monsen har lært oss). Og det funket! Dette fikk meg til å tenke over hvorfor det er så viktig å tenne bålet med bare én fyrstikk. Dette er jo noe Lars Monsen har preket både i bøker og programmer på TV, og jeg må ærlig innrømme at det virket litt bråkjekt og unødvendig manne-aktig. Men jeg kom til den konklusjonen at ved å ha dette målet så tar man seg så god tid med bålet at man lykkes og slipper masse frustrasjon, nedplukking av bålet, blåsing og annen unødig herjing. Dette førte til at jeg også neste morgen tente bålet med én fyrstikk. Det er ikke verst, brenntid på 12-14 timer med bare to fyrstikker!

Vi koste oss veldig rundt dette bålet (som Lars Monsen har lært oss). Grillet pølser, kokte kaffe på svartkjele (som Lars Monsen har lært oss) og hadde det helt storartet. Været var skiftende, men overveiende fint, og vannet kunne by på vak fra ørret og våryre ender.

Kald natt

Vi la oss etter elleve, og det ble en lang, kald natt. Tynne liggeunderlag gjorde det ikke bedre. Men vi sov da noen timer, og selv om Pia ikke var helt fornøyd med natten, så var hun litt mer Lars Monsen både i egne og mine øyne den morgenen. Vi fyrte opp bålet, kokte oss kaffe og laget oss litt mat. Så pakket vi leiren og vandret hjemover. Først tilbake i våre egne spor, så tok vi av vestover mot Damtjern igjen. Været ga oss både regn og sludd. Etter 6 km var vi i bilen ved tolv-tiden.

Oppsummering

Har så Pia blitt mer Lars Monsen? Svaret er ubetinget ja. Hun har gått langt med sekk, sovet under åpen himmel ned mot null grader, kappet mye ved, hengt opp gapahuk, håndtert samekniv med den største selvfølge, tisset på egne bukseben uten nevneverdig oppstyr, observert en rekke dyr (både dyr som står beskrevet i bøkene og andre), og hun har hatt stort pågangsmot og humør under hele turen.

Turen i korte trekk

Damtjern – Storflåtan – Heggelivann – Damtjern.

Kategorier
Kiting

Jomfruelig kitetur


Noen vil nok hevde det er på grensen til galskap å kjøre over tre timer hver vei for tre timers moro i snø når løvet spretter hjemme, men ikke alle.

Jeg har for lenge siden innsett at livet dreier deg om forberedelser til nytelse, og at nytelsen som oftest er mer kortvarig enn forberedelsene. Man tilbereder et måltid i to timer og spiser det på en halvtime, man jobber dag ut og dag inn for å få penger til å leve, selv om man bruker det meste av tiden på nettopp arbeidet. Man sliter seg ut med plen og busker for noen skarve nytende timer i solen hver sommer. Siden det er slik er det viktig at forberedelsene er verdt det, og det er viktig å nyte hele prosessen. Man bør nyte matlagingen, jobben sin og hagearbeidet.

Med nyervervet kite, noen fete Iron Maiden-, Entombed- og Soulfly-skiver, samt noe spennende å se frem til var ikke timene fra Slependen til Fagerheim inne på Hardangervidda så tunge, snarere tvert imot. Og det hele var vel verdt det da kiten for første gang i mine hender fanget luft og steg til værs. På et blunk var jeg på full fart utover vannet og et gledeshyl kunne slippe over leppene mine. Jeg hadde vært ganske usikker med hensyn på egne ferdigheter. Kurset var allerede gammel historie, og frykten for å slepes etter kiten, samt generelt tap av kontroll var fortsatt levende, men alt gikk strålende!

Jeg kjørte frem og tilbake i nesten tre timer. Ikke mange krumspring og aldri en centimeter over bakken, men jeg fikk da såpass fart at jeg ble nervøs. Jeg må lære meg å svinge skikkelig og å komme litt opp i lufta. I tillegg må jeg kjøpe meg hjelm, klatrehjelm ser ikke bra ut!

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2005


Fatters fjortende og mitt andre Skarverenn ble en tro kopi av fjoråret; strålende sol, hardt føre og vindstille. Dermed ble det ikke så bra kitevær, men pytt.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Fatter skulle reise med Jan Åge Brattås til fjells, mens jeg tok egen bil fordi jeg tenkte å tilbringe hele helgen på hytta slik at jeg skulle få prøvd min nyervervede kite (Naish Element 7).

Klokken ringte 0500 og vi kom oss i klærne, spiste frokost og var allerede på vei til Geilohallen på Geilo kl 0610 for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt etter kl 0700.

Toget gikk kl 0740 og vi var på plass på Finse kl 0825 hvor jeg smurte skiene med Universalklister før vi la i vei kl 0835. Jeg kunne som i fjor droppet klisteret fordi det ble til at jeg skøytet hele veien allikevel. Føret var igjen ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Vi hadde flere løpere foran oss dette året fordi vi tok et senere tog, og det var en del som falt stygt i utforkjøringene. Traseen var på flere steder skrå, noe som gjorde det vanskelig å stoppe et fall siden all løssnø var skrapet vekk. Men det var fantastisk solskinn og helt vindstille hele turen. Bedre blir det ikke på fjellet!

Etter tre timer – kl 1136 – var vi i mål på Ustaoset. Hadde vi gått i konkurransen ville fatter kommet på 42. plass, mens jeg ville kommet på 54. plass i våre respektive klasser. Brattås kom ca 20 min før oss i mål. Vi ventet en time nede i målområdet hvor det var full fest, før vi tok buss tilbake til Geilohallen.

Jeg skiftet klær og dro innover mot Ustaoset igjen for å prøve kiten. Jeg kjørte videre forbi Haugastøl og Fagerheim til et vann på vestsiden. Det var totalt vindstille. Jeg satt i bilen, spiste matakken min og hørte på et hørespill om tungtvannsaksjonen på Rjukan på radio. En herlig stund. Jeg bestemte meg for å pakke ut kiten nede på vannet for å sjekke liner og teste om jeg kunne løpe den i gang. Men det var umulig.

Jeg reiste tilbake til hytta og slappet av hele kvelden. Det var ikke fritt for at jeg var trøtt. Morgenen etter var det nok en fantastisk, vindstille dag. Jeg ringte Haugastøl for å høre om det var noe vind der, men nei. Da pakket jeg sammen og reiste tilbake til Oslo hvor jeg etter litt utpakking kom meg ut på sykkelen og syklet min nå faste tur innover Vestmarka, forbi Rustan leir, ned til Semsvannet i Asker, ned til Holmen og hjem igjen til Slependen. En herlig avslutning på en fantastisk helg!

Kategorier
Skitur

Fagerheim til Sønstevatn


– Jeg legger nøklene til bilen min her i hanskerommet jeg fatter. – Den er grei Helge. Endelig var vi på vei. Klokka var 0920 og vi skulle gå over Hardangervidda til Sønstevatn.

Start

Min bil var parkert dagen før på Sønstevatn i et voldsomt snøvær, vi hadde tilbragt natten på hytta vår på Dagalifjell, og nå hadde vi endelig parkert fatters bil på Fagerheim. Vi skulle fullføre turen Fonnum og jeg startet på og måtte bryte pga mitt mageonde nettopp her på Fagerheim. Endelig skulle jeg få fullført i Børge Ouslands ånd og skispor.

Det var ikke før vi hadde gått ca halvannen mil i skiftende, men for det meste fint vær og vakre flate snøkledte vidder, og nærmet oss Heinseter at fatter spurte meg: – Du Helge, hvor er nøklene til din bil?

Nødløsning

Ting raste sammen i hodene våre. På Sønstevatn ville vi befinne oss over syv mil fra bilen på Fagerheim, og med den hyppigheten av passerende kollektivtrafikk og drosjer som Uvdal har å by på visste vi at vi var skikkelig ute å kjøre. Heldigvis hørte vi duren av en snøskuter rett bak oss. Vi stoppet denne, spurte mannen pent om han kunne hente nøklene for oss og beklaget oss vår stupiditet.

Han svarte at vi vel skulle innom Heinseter, så da kunne vi spørre han som drev det stedet om han kunne gjøre det. Vi forsto raskt at vi nå hadde med uvdølinger å gjøre. Disse er et sosialantropologisk studium eller ti verdt. Knapphet er deres natur, men i kontakt med det fremmede, noe de selvsagt skyr til det ikke er mulig å overse lenger, så utspilles deres knapphet seg ledsaget av et kroppsspråk svært lik en slanges pinsler i en maurtue. Dette kunne bli vanskelig.

Syvende uvdøling i huset

Langt om lenge kom vi til Heinseter. Der var det et yrende liv. Barn, kvinner og menn fint fordelt over tradisjonelle kjønnsmønstre. Ingen enset oss. Vi måtte igjen henvende oss til han vi trodde kjørte skuteren om hvem det var som kunne hjelpe oss. Han svarte med et grynt at han var inne.

Akkurat da kom det en mann ut fra inngangsdøra på seteren. Det ante oss at det var sjefen i huset og vi spurte han om han kunne hente nøklene til oss, i bytte med penger selvsagt. Nei, det fikk vi høre med han andre om, for han ville ikke.

Litt lamslåtte henvendte vi oss til den første igjen og lurte på om han kunne hente nøklene for oss. Han dro lenge på det og har til dags dato ikke kommet med et skikkelig svar, men han tok da imot beskrivelser og formaninger, og hentet hjelm for å dra avgårde. Vi lurte på hvor mye dette ville koste oss. Nei, det visste han ikke, det måtte vi høre med nummer to om. Vi ga opp og lot oss bare flyte med i denne absurde verden. Snipp snapp snute.

Ventetid

Ventetiden brukte vi til å spise, drikke og fikse gnagsår. Hytta var egentlig stengt, men vi fikk da lov (tror vi) til å være innenfor. Det tok en time og et kvarter før nøklene igjen var i vår varetekt og 200 kr var betalt. Vi takket og bukket uten å få noe særlig svar tilbake og dro kjapt videre.

Mot Lågen

Vi fulgte kvistet løype oppover et stykke fra Heinseter før vi la om kursen og gikk mot Geitsjøen. Vi gikk over denne til Geitsjøhytta hvor vi måtte oppover et stykke med en del stein synlig over snøen frem til broen over Lågen som starter her oppe og renner sørover og lager flotte hvite strender på Hvittensand utenfor Larvik.

Leir

Ved 1800-tiden var vi såpass kjørte at vi slo leir for natta. Vi fant et bra sted rett etter broen hvor vi kunne se nedover mot Åan. Vinden ble noe sterkere utover kvelden og det kom noe snø, men det var ikke nevneverdig verst vær. Vi smeltet snø, laget middag, kjedet oss, pratet og holdt oss varme i posene. Natta gikk greit selv om det ofte er kronglete å sove første natta i telt på en tur.

En ny dag

Neste dag kom vi oss opp kl 0730, laget frokost, smeltet mer vann, pakket teltet og var på farten kl 1020. Nok en dag med skiftende vær, men denne dagen var det noe mer sol.

Vi fulgte på langs Hølen, Langevatnet og Skrykken. Det var på Skrykken Børge Ousland hadde sin andre teltleir. Lite vind og vekslende skydekke. En meget vakker strekning. Vi sleit en del med at skiene kladdet. Fuktig gammel snø i bunnen vætte opp den nye snøen på toppen og laget det umulig for oss å smøre skikkelig. Jeg valgte å fjerne all smørning, noe som gjorde skiene noe bakglatte, men med fatter foran i tauet var det ikke noe problem. Det var i alle fall bedre enn kladding. I tillegg bremset de brede skoene mine i hans spor. Gnagsårene begynnte også å kjennes, men slik skal det jo bare være.

Upløyd mark

Til da hadde vi fulgt de merkede løypene og hadde en stund gått nærmest rett østover. Ved Ulvelihytta festet vi igjen kursen sørøst og beveget oss utenfor de merkede løypene. Det er mye mer interessant og gir en god følelse å måtte finne kursen på egenhånd. Med GPS og et godt kart er jo dette ikke spesielt vanskelig. Terrenget gikk nå over i en mer steinete og kuppert type.

Vi fulgte nå en rekke småvann mot Halstjønn og Dragøytjønne. Vi så flere hytter med folk både på Halstjønnberget og lenger sør på Dragøylegeret. Vakkert terreng, men litt sur vind og snødrev minnet oss på at det fortsatt var vinter der oppe. Rett før Halstjønn var vi på turens høyeste punkt, 1227 moh. Hele turen beveget vi oss i overkant av 1100 moh.

Vidda tar slutt

Vi fikk en vakker tur over Smågefjorden. Vi rundet en odde helt øst på vannet og gikk nordøst et lite stykke. Elva Smågåe som renner ut fra Smågefjorden var åpen og vi fylte flaskene våre med deilig kaldt vann. Vi så utover Smågådalen og visste at det var slutt på vidda. Vi skulle ned på ca 1000 moh hvor våren hadde tatt et sterkere grep. Hundre høydemeter gikk fint nedover og vi passet oss for ikke å gå i elva. Rett før vi kom til Vikvatn så vi at isen var dårlig på vannet, og la sporet vårt til grusveien som går langs vannene østover. Det skulle vise seg at isen var dårlig pga. nedtapping også videre, slik at vi måtte følge veien helt frem til Imingfjell.

Veien var bar noen steder, men det var ikke verre enn at det gikk fint. Vi begynte å bli dyktig slitne, men bestemte oss for å prøve å komme helt frem til bilen den kvelden. Selv om teltlivet har sin sjarme, så er en hytteseng langt å foretrekke. Veien gjør en slynge nord på Sønstevatn hvor det største hyttefeltet er lagt, og det ble en omvei for oss. På slutten var det lite snø, slik at ski og pulk fikk kjørt seg. Borte ved demningen på Imingfjell salte vi av og gikk – eller snarere haltet – de siste meterne til bilen. Vinden hadde blitt mye verre og vi var glade både for at vi hadde nøklene til bilen og at vi ikke skulle sette opp teltet.

Hjemtur

Kl 2030 satte vi oss inn i bilen og kjørte til fjells igjen. Det var behagelig å vaske av seg salt og svette, og å få fikset gnagsår. Vi orket ikke lage middag, og tok en tidlig kveld. Vi var begge skikkelig brunebrente i ansiktet, og veldig fornøyde med turen som i alt ble på 60 km.

Nedtur

Mandag morgen fant vi ut via WAP at vi nok ikke kunne vente å få med oss bilen som stod på Fagerheim. Der oppe var det storm og kolonnekjøring kun for store kjøretøy. En kar på Haugastøl fortalte oss at det ikke var noe vits i å prøve å få ut bilen slik været var. Det kom fortsatt snø, og så sant det ikke ble til regn måtte vi reise hjem uten bilen. Vi sjekket værmeldingen for de neste dagene og så at det nok ikke ble noen bedring. Dermed tok vi beslutningen om å reise hjem uten bilen. Fjellet er uforutsigbart, og det gjør det jo ekstra forlokkende. Takk for en herlig tur!

Turen i korte trekk

Fagerheim fjellstue – Veslekrækkja – Heinungen – Øvre Hein – Heintjønne – Heinseter – Geitsjøen – Geitsjøhytta – Hølen – Langevatnet – Skrykken – Ulvelihytta – Halstjønn – Dragøytjønne – Smågefjorden – Smågådalen – Vikvatn – Mevatn – Sønstevatn – Imingfjell.

Kategorier
Kiting

Kickass Tour -05


Nok en gang skulle Nettkringkaster og Utviklingsavdelingen på NRK på tur. Denne gangen sto kitekurs på programmet med base på Haugastøl.

Geilo

Torsdag ettermiddag reiste Andreas, Christoffer, Marius og jeg til Haugastøl. Fredag morgen reiste vi til Geilo for å stå i bakkene der. Greit vær og OK føre gjorde dette til en flott tur. Jeg knakk selvsagt en stav, men ellers gikk ting smertefritt, ikke engang Christoffer fikk hjernerystelse. Headcam var med uten at vi helt fikk til de store filmatiske opplevelsene. Kvelden endte i et gedigent pokerlag og flere var ikke i seng før ved 3-4-tiden.

Kursstart

Fredag kveld var det en kjapp innføring i kitens hemmeligheter. Tilhørerne var nokså slitne etter middag med tilbehør, men det var allikevel nyttig. Lørdag morgen kom den store dagen og vi reiste ut med buss på vidda som viste seg fra sin beste side med fantastisk klart vær og sol. Dagen gikk fort uten at vi fikk ski under kiten denne dagen, men det var rått å kjenne kreftene. På ettermiddagen fikk jeg meg en liten skitur i området også, men løypene var ikke spesielt gode. Kvelden gikk selvsagt med til et nok et pokerlag.

Med ski

Søndag skulle vi endelig få ski på bena og det var spennende. For noen var det nok litt for spennende og langtrukne skrik om hjelp skar over vidda. Men de aller fleste fikk grep på det etterhvert selv om det ble noen småskader. To av oss røk sikkerhetslinen til kiten. Instruktørene gjorde en kjempejobb og det var en meget fornøyd gjeng som reiste hjem til Oslo med buss den kvelden. Noen med konkrete planer om å kjøpe seg kite, andre konkrete planer om aldri å ta i en kite igjen…

Kategorier
Skitur

Langrenn


Helge Fonnum og jeg la nok en gang ut på tur, denne gangen i Børge Ouslands fotefar over Hardangervidda.

Ventetid

Det er natt, midtvinters og minus 25 grader på Dovrefjell i 2001. Det spraker i peisen, men det er allikevel kaldt inne på Reinheim. Jeg ligger og venter på lyder som skal befri meg fra den krypende angsten for å ha mistet mine tre kamerater på turen over Snøhettatraversen. Jeg forlot de mange timer tidligere på toppen av Snøhetta da jeg forsto at å skulle tilbringe mer tid på dette barske stedet uten noen mulighet for å snu, så kald på bena som jeg var da, ville være idioti. Jeg angret selvsagt allerede på vei ned, men gjort var gjort. Nå var jeg glad for valget, jeg ønsket ikke dø der oppe.

Tidtrøyte

Ventetiden på det som viser seg å bli en lykkelig utgang utpå natten en gang, tilbringer jeg slik som så mange andre fjellvandrere før meg har gjort; ved å lese DNTs årbøker. Jeg leser meg gjennom bok etter bok, og det hele er trolsk og underlig uvirkelig, alene langt til fjells på et øde sted som dette. En artikkel av eventyreren Børge Ousland fanger min interesse og spiller oppunder følelsen jeg allerede innehar. Han og en polsk kollega går fra Finse til Tessungdalen første helgen i februar 1996. Turen er på rundt 10 mil, i noe kupert, men for det meste flatt landskap, akkurat slik vi kjenner Hardangervidda. Turen fascinerte meg og lå i bakhodet mitt noen år. Jeg klarte tilslutt å få tak i årboken fra 1998 slik at jeg kunne lese mer om denne turen og om mulig gjenta den.

Planer

Første helgen i februar 2005 er tiden endelig moden. Jeg overbeviser min turkamerat Helge Fonnum, som ikke forsvant den natten på Snøhetta, til å være med. Planen er ganske enkel. Av praktiske hensyn tenker vi å droppe turen ned til Tessungdalen og vil avslutte turen på Sønstevatn, der min far skal henter oss.

Start

Torsdag er avreisedag. Turen går til min families hytte på Dagalifjell, hvor vi skal tilbringe natten og pakke. Vi bestemmer oss for ikke å ta første tog fra Geilo til Finse som går ved 0300-tiden på natten, men venter til 1200-toget. Vi regner ikke med å være fremme ved Sønstevatn før mandag. Med pulk og sekk fullpakket ankommer vi Finse i et ganske dårlig vær. Det blåser flere sekundmeter vind og det snør lett, men det er ikke spesielt kaldt.

Mot Finsefetene

Vi legger i vei over Finsevatn og opp mot Finsefetene. Det blåser nordvesting og det er surt å gå, men heldigvis ikke motvind. Vi følger den avmerkede vinterløypa på kartet, selv om det er for tidlig på vinteren til at den er kvistet. Vi går over Brattefonnvatnet og ned til Midnutvatnet hvor vi kan se Finnsberget. Vinden løyer noe og vi har et fint driv, jeg med sekk og Fonnum med pulken. I bratte skrenter hjelper jeg til med pulken som nok veier sine 70-80 kilo.

Mørkets opplevelser

Etter Finnsvatnet er det en del stigning før vi kjører ned igjen mot Drageidfjorden. Da har mørket senket seg over oss, men vi fortsetter uten lykter. Det er en helt unik stemning, alt er mørkt og vi navigerer helt uten naturlige visuelle holdepunkter, kun etter er kart, kompass og GPS. Vinden har løyet helt, og noen stjerner kan skimtes selv om månen er fraværende. Mørket og vidda pakker oss inn og alt vi hører er lyden av skiene mot snøen. Det er magisk.

Verdensmester

Vi krysser tangen over mot Krækkjahytta som er dagens mål, fortsatt i stummende mørke. Fonnum staker på med pulken på slep, mens jeg er litt mer forsiktig nedover mot hytta. Plutselig setter han i et hyl og forsvinner under meg. Raskt får jeg på lykta og hører hvordan det har gått. Snart setter begge igang med en voldsom latter, uttrykket for en lykkerus bestående av frykt for hva som kunne gått galt og ikke gjorde det, og det komiske i situasjonen. Trolig har Fonnum dristet seg inn i en eller annen sær rekordbok med et hopp på seks meter med pulk. Men denne snøskavelen er ikke den eneste, et par meter til og en ny avgrunn åpenbarer seg. Vi har vært ytterst heldige, dette kunne gått skikkelig galt.

Øl og pose

Raskt beveger vi oss videre, nå er vi klar for soveposen og litt mat. Ved hjelp av GPSen finner vi raskt Krækkjahytta som er behørlig stengt og gjensnødd for vinteren. Vi finner oss en lun plass for teltet like ved inngangsdøren til hovedhuset, og pakker ut. Lite snø gjør det kronglete å feste teltet, men etter en stund får vi det behørig festet. En av de dyrebare ølboksene våre tålte ikke hoppet og har dynket en del av utstyret i en ikke helt behagelig eim av øl, men ellers ser alt i orden ut. Dessverre lar ikke neste uhell vente på seg.

Rompa bar

Allerede under teltbyggingen har jeg følt meg dårlig, og så snart vi har fatt alt inn er jeg sengeliggende av kvalme. Det går en time med sterke magesmerter mens Fonnum lager seg middag, før jeg løper ut og starter det som skal bli en svært lang natt med rompa bar. Heldigvis er det ikke mer enn et par minus, men med feber og smerter er det ikke spesielt behagelig. Det er ikke lett å komme seg ut av teltet heller, med dampende gryter og slitsom liggende skopåhaving.

Utmattelse

Jeg er skikkelig dårlig. Ikke bare klarer jeg å dekke en kvadratmeter med rennende avføring, jeg klarer også å lage en egen flekk med oppgulpet mageinnhold, i tillegg selvsagt til å spy inne i teltet. Det hele er en skikkelig rot. Jeg er sikkert ut og inn av teltet tyve ganger denne natten, og helt utmattet når morgenen kommer. Vi blir liggende en stund den morgenen. Det blir fort klart at jeg ikke er blitt noe særlig bedre. Vi har ikke tid til å bli liggende en dag i teltet, så vi bestemmer oss for å avbryte mens vi ennå er i nærheten av Riksvei 7, som vi uansett ville måtte krysset nede ved Fagerheim fjellstue.

Mot kveld

Etter mye slit for min del, og på tom mage, er telt og annet utstyr pakket ned og vi avrunder turen med en vakker times tur over Storekrækkja til Fagerheim. I det jeg kjører ned på veien blir jeg nesten påkjørt av min far som kommer for å hente oss. Perfekt timing! Slitet er selvsagt ikke over før utstyret er pakket ut og hengt til tørk mange timer senere på Slependen for min del, og halvannet døgn senere i Trondheim for min venn Fonnums del.

Vi prøver igjen

Det ble altså ingen fullstendig tur i fotsporene til polarhelten Børge denne gang. Det ble et par morsomme historier, flotte opplevelser, en ny uoffisiell verdensrekord i hopp med pulk, og et neddriti Krækkja i steden. Men pytt, jeg skal nok gå resten av turen!

Kategorier
Topptur

Tåke, kulde og krampe


Endelig skulle Helge Fonnum og jeg komme oss til fjells etter en noe tung høst. Dessverre har treningsmengden også blitt for liten.

Vi møttes på en parkeringsplass på Lom – Fonnum og jeg – etter en hesblesende biltur fra hver vår kant av landet etter jobb på fredag. Han fra Trondheim med 25 mil, og jeg fra Oslo med 29 mil. Vi kjørte etter hverandre til bommen hvor Fonnum parkerte sin sommerkledte bil og vi kjørte sammen et stykke oppover. Ingen snø på veien, så vi kunne kjørt to biler.

Vi slo oss ned i telt for natten på en parkeringsplass og sov vidunderlig godt, selv om det var kaldt. Dagen etter sto vi opp kl 0630, pakket sammen teltet og ryggsekkene våre før vi kjørte det siste stykket frem til Krossbu hvor vi parkerte bilen og la i vei kl 0815.

Det var snø i terrenget og veldig sleipt og tungt. Etter halvannen time med bla. kryssing av elver var vi oppe på breen som skulle bringe oss opp til Storebjørn (2222 moh). Vi hadde store planer og mente vi kunne klare Storebjørn samt Veslebjørn (2150 moh) og Veslebjørn N (2110 moh) eller Bjønnungen som den også kalles. Men den gang ei.

Vi gikk uten stegjern, men i tau oppover breen i noen timer. Det var tungt og etterhvert som vi kom høyere ble det kaldere. En isende vind gjorde det ikke bedre. Mine noe dårlig trente lår etter en lang periode med oppussing klarte ikke mer da klokken var blitt 1315. Vi var da nesten ved foten av Storebjørn, selv om vi ikke så noe i det hele tatt på grunn av tåke. Det var ikke annet enn å snu. Utrolig bittert. Jeg skulle nok ha hatt på meg litt mer klær under buksen, og ikke minst, trent mer.

På vei nedover lettet tåken noe og vi fikk se de utrolig flotte toppene vi hadde vært rundt hele tiden. Et herlig syn. Vi var tilbake i bilen kl 1430 og bestemte oss for at her var det ikke mer å gjøre og satte avsted hjemover. En burger på Lom avsluttet en tur som ikke ble helt som den skulle. Jeg var hjemme i Oslo kl 2100. Vi kommer tilbake!

Kategorier
Klatring

Liten klatreferie i Vestfold


Litt skiftende vær, men Pia Lyche og jeg kom fint i havn med skjærgårdsklatring på Verdens Ende. Ikke all verdens høye klipper, men utfordringer nok i bruk av naturlige sikringer og standplass.

Med fine vårdager fremfor oss dro vi nedover mot Sandefjord for å sjekke ut muligheter for klatring der nede.

Fører var skrevet ut fra nettet og den guidet oss gjennom kratt, urskog og innvoller fra rådyr på jakt etter det perfekte craget.

Etter en intens oversiktsrekognosering på torsdag la vi oss til på Vøra camping på kvelden. Grilling og et par pils i teltet var deilig etter en lang dag.

Fredag dro vi til Folehaven og klatret litt der – Down, Up & Down (4) – men ga oss ganske tidlig på grunn av at været slo over til noe kaldere med hagleskurer. En kald, men hyggelig kveld i teltet fulgte.

Lørdag morgen våknet vi til dårlig vær, regn og grått, og vi pakket teltet i hui og hast før vi dro avgårde. Vi kjørte nesten hele dagen rundt i Sandefjordsområdet, samt Holmestrand, Horten etc. I Horten spiste vi pizza før vi reiste til Tjøme og Verdens Ende.

På Verdens Ende innlosjerte vi oss på en liten campinghytte i havgapet. Deilig å ligge i seng igjen. En vifteovn gjorde det ikke så verst varmt inne mens vinden ulte utenfor. Litt tidlig på sesongen, men det gir et annet inntrykk enn midt i turistsesongen.

Søndag våknet vi til strålende vær, spiste en deilig frokost, vasket ut og reiste til turistmagneten Verdens Ende. Vi hadde dagen før sett oss ut to klipper som passende for klatring. Vi gikk tre ruter på den første klippen som er ca 5 meter høy med moderat lett klatring, 3+ til 4.

Den andre klippen er ca 7-8 meter høy og har merker etter klatring (en borrebolt uten henger) og er mer utfordrende. Jeg gikk en rute, ca 5-. Alle rutene ble gått på naturlige sikringer. Solen stekte fra en skyfri himmel hele dagen og vi var ganske møre da vi gikk tilbake til bilen på ettermiddagen.

På vei hjem kjørte vi småveier til Svelvik og Drammen, og vi grillet på veien. En deilig tur!

Kategorier
Klatring

17. mai på Hauktjern


Pia Lyche og jeg feiret 17. mai på vår egen måte med en tur til Hauktjern for å klatre. Rutene var tøffe for Pia og gav meg en utfordring når det gjaldt sikring på naturlig måte.

Vi klatret Zappfes smørbrød (4-) på naturlige sikringer, noe Pia klarte veldig bra. Deretter klatret jeg Alléen (4) og Speakers Corner (4+). Tilslutt grillet vi. En deilig måte å feire nasjonaldagen på.

Kategorier
Skirenn

Skarverennet 2004

Tre timer i fantastisk solskinn og knallhardt føre ble en herlig start på noe som forhåpentligvis blir en tradisjon. Jeg er jo nødt til å ta opp arven etter fatter som gikk sitt trettende Skarverenn i helgen.

Jeg reiste rett fra jobb i Oslo til Kongsberg fredag ettermiddag. Derfra reiste fatter og jeg til hytta på Dagalifjell hvor vi innlosjerte oss for natten.

Klokken ringte 0430 og vi kom oss i klærne og spiste frokost noe omtåket av tretthet. Allerede kl 0500 var vi ute av hytta på vei mot Geilohallen på Geilo for å hente startnummer. Det gikk greit, vi parkerte og gikk opp til togstasjonen litt før kl 0600.

Toget gikk kl 0615 og vi var på plass på Finse kl 0655 hvor vi smurte skiene med Universalklister. Det kunne vi droppet, føret var ekstremt skarpt og løypene var som støpt. Sporene etter tråkkemaskinen gjorde det ganske skummelt i nedoverbakkene og det ble en del ploging dessverre, men alternativet var fare for heftige fall på smale ski.

Det var et herlig solskinn og helt vindstille hele turen. Fantastisk! Dessverre var ikke arrangørene helt våkne så vi da vi kom tørste til første matstasjon var det ikke noe drikke å få. Meget irriterende og helt unødvendig. Men de andre stasjonene var i alle fall åpne.

Etter tre timer og fem minutter – kl 1010 – var vi i mål på Ustaoset, hvor arrangørene var i ferd med å rigge opp i målområdet. Jeg ser av tidene at fatter og jeg ville kommet på henholdsvis ca 39 plass og ca 43 plass i våre respektive klasser på 55-59 år og 30-34 år.

Bussene gikk ikke ennå så vi tok drosje tilbake til Geilo med fire andre. Så var det tilbake til hytta for å pakke før vi reiste ned til Kongsberg. Der benyttet jeg sjansen til å bytte til sommerdekk på bilen og fikse litt annet før jeg reiste innover til Oslo igjen. Dette må gjentas til neste år!

Kategorier
Skitur

Påsken 2004


Nok en deilig påske på Dagalifjell er feiret. Ikke så verst vær var det heller. Vi fikk da gått en del på langrenn, stått i bakker, ligget en natt i telt og spist og drukket godt.

Alan Kåsin, Ingrid Kåsin, Pia Lyche og Helge Kaasin kom til hytta fredag med ti deilige påskedager foran seg. Været varierte fra ekstremt fint til ganske dårlig. Påsken ble tilbrakt dels inne i hytta og dels utenfor med skiaktiviteter av ymse slag. Pia debuterte også i telt vinterstid, noe som gikk veldig fint. På slutten kom også Terje, Hilde og Martine oppover. En herlig påske.

Kategorier
Isklatring Video

Isklatring i Golsjuvet

Helge Fonnum og jeg la i vei fredag 6. februar til Ål for å klatre Storesvullen. Grunnet mye snø måtte vi oppgi dette og endte på søndag i Golsjuvet hvor vi fant herlige isklatremuligheter.

Golsjuvet er et eldorado for isklatring med høye tildels frittståene vanrette søyler, gardiner og miksklatring med bolter. Men det kan være en våt affære fordi det renner en del vann.

Kategorier
Isklatring Video

Bomtur til Stryken

Helge Fonnum og jeg tenkte oss til Stryken for å klatre is. Vi fant aldri isen pga. mørket, men vi fikk da klatret litt i alpin stil.

Meterhøy snø og mørke gjorde denne turen til en morsom utfordring.