kaasin.no

Norge på tvers

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 5. mars 2007
3 kommentarer til Norge på tvers

Ved omtrent 66°33’38» nordlig bredde går den nordlige polarsirkelen som strekker seg ca 17662 km rundt jorden. I Norge strekker linjen seg gjennom ca 120 km av av det barskeste fjellområdet i landet.

Helge Fonnum, Hans Jakob Rogstad og jeg hadde satt oss fore å gjennomføre en krysning av Norge fra øst til vest langs polarsirkelen over Saltfjellet og Svartisen i månedsskiftet februar/mars. Dette ville sikre oss solid vinterklima med lave temeperaturer, mye snø og et vakkert lys. Dato for avreise ble satt til fredag 23. februar, mens retur etter planen skulle være natt til søndag 4. mars.

Vi hadde før avreise flere utfordringer. For det første går det en rekke dype daler nord/sør i området. Alle disse må forseres ved en så rett linje som mulig i henhold til å skulle følge polarsirkelen. Fjellveggene er i mange tilfeller så bratte at både bestigning og nedfart byr på problemer, særlig med stor oppakning. Vi valgte av åpenbare årsaker derfor å fordele utstyret på tre lette plastpulker med taudrag. Dette ville kunne gjøre oss i stand til å kunne binde alt på ryggen for lettere å kunne forsere vanskelige områder, f.eks. bratt terreng eller åpne elver.

En annen viktig utfordring vi hadde var det faktum at vi skulle komme oss opp på Svartisens østre del, over den og ned igjen. Vi har lang erfaring med bre, men ønsket ikke trekke med oss masse ekstra utstyr for en eventuell redning fra en bresprekk. Vi valgte å ta med oss et tau på 28 meter og lagde en anordning ved hjelp av slynger festet til pulkselen slik at denne kunne fungere som klatresele. Siden vi var tre skulle vi alltids klare å trekke opp den uheldige uten noe mer utstyr enn en enkelt breøks. Uansett regnet vi det som sikkert at alle sprekker ville være fulle av snø, noe vi også fikk bekreftet.

Den tredje store utfordringen var logistikken rundt dette. Vi ønsket ikke bruke mye penger og måtte derfor ta NSB til hjelp. De var svært velvillige både med person- og utstyrsfrakt. Men, det er ikke alle stasjoner som det er mulig å stoppe på over Saltfjellet. Vi fant til slutt ut at vi måtte ta ettermiddagstoget fra Oslo til Trondheim og nattoget derfra til Lønsdal. Lønsdal ligger litt nord for polarsirkelen. Derfor måtte vi lage en avtale med en lokal drosjesjåfør om frakt tilbake de ca 22 km til Polarsirkelsenteret som var vårt startpunkt.

Polarsirkelsenteret ligger én mil fra svenskegrensen, og vi hadde forsøkt å få snøscooterfrakt inn til grensen for å slippe å starte turen med to mils litt meningsløs gange, noe som bortimot ville ta hele dagen. Jeg fikk velvillig hjelp per e-post av lederen i Rana Turistforening, Robert Bjugn, som foreslo at vi skulle ta kontakt enten med et par reinsdriftssamer der oppe, eller Statskog Fjelltjenesten om de hadde et ærend der inne som vi kunne henge oss på. Fjelltjenesten var svært avvisende, og ingen av samene tok telefonen etter gjentatte oppringninger, så vi valgte å se det hele an.

Avreise

Kl 0727 lørdag morgen den 24. februar ankom vi altså den lille forblåste stasjonen Lønsdal oppe på Saltfjellet. Været var strålende, med ca -10°C og litt vind. Vi fikk losset utstyret fra toget og inn i den ventende varevognen. Så kjørte vi spente opp til Polarsirkelsenteret. Kl 0830 hadde vi fått skiftet og pakket pulkene. Vi tok en kjapp avgjørelse og droppet turen inn til svenskegrensen. Tidsnød var hovedargumentet. Så begav vi oss oppover fjellsiden vestover.

Det gikk trått oppover bakkene mot den vakre gryta foran fjellet Bolna. Vi steg fra 660 moh til 1131 moh på 3 km. Vi gikk over kanten og så var vi inne i nasjonalparken. Foran oss lå verden vakker og hvit ned mot den lange Bjøllådalen og videre vestover. Rett fremfor oss tronet det bratte Raudfjellet som en vokter av herligheten. Vi skled ned over skavlete hardpakket snø som fikk pulkene til å velte hele tiden. Tilslutt var vi nede i Bjøllådalen på ca 420 moh, der elven Bjållåga renner dovent sørover. Denne går sammen med Ranaelva litt lenger sør i Dunderlandsdalen hvor E6 ligger.

Etter en kjapp rast med kakao bar det oppover igjen, denne gangen virkelig bratt. På under en km fikk vi en stigning på over 400 m til 838 moh oppe på Tespfjellet. Til tider var det så hard snø at vi fryktet å skli utfor med pulken som fin balast. Men etter mye slit kom vi da over kanten. Siden klokken var blitt 1700 og vi var slitne nok, bestemte vi oss for å komme oss i teltet. Som tenkt så gjort. Vi fant et flatt parti, noe som ikke bød på noe problem, og gjorde leir. Et par sekunder var det litt nervøs stemning fordi det viste seg at jeg har mistet den ene teltstangen til teltet mitt, men det gikk faktisk overraskende bra å bruke noen ekstra barduner. Vi fikk i oss kjøttdeiggryte til middag og sovnet lykkelige kl 2100. Vi tilbakela ca 16 km den dagen.

Bratt lende

Klokken ringte 0500 og vi begynte våre faste morgenrutiner: skrape teltduken for rim, spise frokost, smelte snø, pakke utstyret og komme oss ut. Med tre voksne menn i tremannsteltet mitt vinterstid med mye utstyr, så tar dette lang tid. Vi var ikke på skiene før kl 0815. Dagen var overskyet med noen sleik av sol i ny og ned. Temperaturen var bare ca -6°C og ikke noe særlig vind. Vi skled ned fra Tespfjellet og ut i den øverste delen av Tespdalen. Dermed var vi nede på 460 moh igjen. Vi krysset elven Tespa før det bar oppover igjen langs Kvitvasselva mellom Steinfjellet i nord og Bredekfjellet i sør.

Vi gikk det flotte Kvitvatnet (695 moh) på langs og forserte det bratte bandet innerst i den trange gryta før vi måtte opp nok en bratt li for å komme på Steinfjellet. Disse bratte liene ble opphavet til uttrykket «Fittepulk, fittepulk, fittepulk!». Pulken veltet ofte og var svært tung. Men selv dette slitet og gryende gnagsår klarte ikke helt å ta fra oss gleden over å være så inderlig langt inne på vidda, langt fra folk og med det vakre ettermiddagslyset over endeløse hvite fjell og vidder. Vi kom oss opp på 1160 moh igjen før det bar langsmed dalsiden ned mot Storstormdalen. Ruten vi hadde tenkt oss neste dag, rett opp på Stormdalsfjellet, forsto vi at vi ikke ville klare på grunn av bratt lende, så vi valgte å skli så langt sør som mulig ned i Storstormdalen, ikke langt unna der hvor den møter Litlstormdalen. Vel nede på 460 moh var klokken blitt 1700, det hadde vært en svært slitsom dag.

Vi var litt nervøse med hensyn til bensinforbruket på turen etter første kvelden, så vi prøvde å gjøre opp bål. Uten opptenning viste dette seg å være helt håpløst. Vi fikk fyr, men bålet sank ned i snøen og avstanden mellom glørne og veden på toppen ble for stor. Hadde vi gravd ned bålet ville det ikke blitt trekk nok til at det ville antenne. Derfor sparte vi på bensinen til matlagingen og snøsmelting ved å finne rennende vann i Storstormdalsåga. Å få tak i vann var ikke helt ufarlig. Hans Jakob var nær på å plumpe, Fonnum plumpet. Det skulle vise seg at nervøsiteten for for lite bensin var grunnløs, men man skal være forsiktig. Tross alt er vi helt avhengig av vann på en slik lang tur. Etter pølsegryte med bacon og potetmos og en skvett cognac sovnet vi kjapt. Vi hadde gått ca 17 km den dagen.

Whiteout over Stormdalsfjellet

Storstormdalen er en dal med bratte fjellsider og et nettverk av fine elvetråder som utgår fra Storstormdalsåga. Denne møter Litlstormsåga fra Litlstormdalen i syd. Disse igjen møter Stormdalsåga fra Stormdalen og blir Slåttåga lenger sydøst. Vegetasjonen i Storstormdalen bar preg av å ha vært angrepet av insekter, mye døde og halvdøde trær. Ellers var denne dalen stille og fin i det vi våknet opp til en ny dag i teltet med rim og mildere vær. Soveposene begynte å bli skikkelig fuktige, men vi holdt godt varmen så tett sammen som vi lå.

Vi var i gang kl 0830. Det var mandag, og Fonnum gikk på en skikkelig smell i det vi startet. Han staket på alt han hadde i det flate lyset og gikk rett utfor en skavl og ned i elveleiet. Det gikk heldigvis bra. Han slo heller ikke sin personlige rekord i hopp med pulk, så det var rimelig bortkastet. Vi gikk gjennom glissen bjørkeskog og skavlete elveleier på vestsiden av dalen før vi rundet den sørlige spissen av Stormdalsfjellet og beveget oss nordvest oppover Litlstormdalen. Her gikk vi et stykke oppe i lia og led under det med pulkvelt hver tiende meter. Men alternativet var elveleiet, og det var langt verre.

Litlstormdalen er skikkelig trang, og i det den nærmet seg slutten og det trangeste partiet, så gikk været fra flatt hvitt til whiteout. Vi merket punkter med GPSen og gikk kun på den. Vi hadde null sikt og kjente kun at vi var i ferd med å bevege oss oppover lia til 926 moh på det høyeste. Her oppe på Stormdalsfjellet var snøen så hard og skavlene så dype at vi følte vi var på vei til Nordpolen. Været var traurig med vind og tåke, men klarnet noe opp i det vi rundet toppunktet og beveget oss veldig bratt utover mot Blakkådalen. Etter utallige pulkvelt og slitne lårmuskler etter bremsing på hard snø kunne vi etterhvert se vårt store delmål på turen: Svartisen!

Rett i nordvest ligger den trange dalen som etter en krapp sving huser brefallet Lappbreen. Rett nord for denne, forbi Ismellomfjellet, ligger breen vi hadde sett oss ut som adgangsporten til Svartisen, nemlig Fingerbreen. Fingerbreen er ca 8 km lang og stiger fra ca 420 moh til nesten 1100 moh. Vi måtte skli nordøst langs Blakkådalens østlige dalside i nesten 5 km før vi kunne ta styring rett ned mot elven Blakkåga som ligger i bunnen av Blakkådalen. Nede på 432 moh kl 1730 kunne vi endelig koble fra pulken og få satt opp teltet. Hans Jakob laget rådyr-/elggryte med potetmos. Vi hadde gått 22 km denne dagen i meget kupert terreng, så vi var skrubbsultne og slitne, og maten smakte fortreffelig.

Opp Fingerbreen

Neste dag var vi i gang allerede kl 0745. Været var strålende, men noe varmt. Solen sto opp over Stormdalsfjellet mens vi sakte nærmet oss starten på Fingerbreen. Litt blåis stakk opp, men sett ut i fra snøforholdene var det aldri snakk om å måtte benytte tau mellom oss. Vi så ikke en sprekk. Fingerbreen er uendelig lang og jevnt bratt, men utrolig fin å gå. Grunntempoet satt som en påle, og vi beveget oss ganske raskt oppover mot selve Svartisen.

graph_26_27 — Stigningskurve fra 26. og 27. februar.

graph_28 — Stigningskurve fra 28. februar

Klokken var allerede blitt 1500, og vi ville ikke ta noen sjanser. Været kunne bli verre. Vi satte opp teltet og bygde en stor levegg. Vinden sto opp gjennom dalen fra sørvest og kom i voldsomme kast. Utpå kvelden var Fonnum ute for å bygge opp igjen den nedraste veggen, men ellers forløp teltlivet som før. Vi spiste, leste, og angret på at vi hadde drukket opp nesten all cognacen dagen før.

Ned Vesterdalen og Glomdalen

Neste dag var vinden løyet, det var langt mildere, men like flatt lys som tidligere. Vi begynte turen sørvestover langs bunnen av Vesterdalen kl 1000 etter nitidig utgraving av pulk og annet utstyr. Det hadde snødd en del den natten, og mye av det hadde samlet seg rundt teltet vårt. Dagen forløp i rolig tempo i det småkuperte elveleiet. Jeg gikk nesten gjennom isen en gang, men ellers var det bare de bratte bakkene ned langs Bjørnebekken og ned på Flatisvatnet (298 moh) som ga oss utfordringer. Turens hovedutfordringer mente vi nå var et tilbakelagt stadium, og det var bare å surfe dette i land trodde vi. Det skulle ikke bli så enkelt.

Etter ca 17 km kom vi til en hytte. Dette var første tegn på sivilisasjon vi hadde sett siden vi dro ut. Hytta var ikke låst, så vi gikk inn en tur og kikket oss rundt. Det viste seg å være Fjelltjenesten sin hytte. Vi lukket døren og gikk videre over elven Glomåga for å ta fatt på siste del av turen den dagen, en 350 høydemeters stigning opp mot noen lange elveaktige vann de kaller Tverråga opp på 611 moh. Det hadde snødd hele dagen, så det var et slit å karre seg alle de høydemeterne opp på bare 3 km. Klokken ble 1800 før vi var fremme etter å ha gått ca 20 km den dagen. Vi slo leir, spiste viltgryte til middag og sov inderlig godt i våre klamme soveposer.

Et sant mareritt

I løpet av kvelden og morgenen gjorde vi en del vurderinger i forhold til nedfarten. Vi var nå bare få km unna målet vårt, Melfjordbotn, men de siste høydemeterne ned til sjøen så stupbratte ut på kartet. På morgenen hadde det kommet mye snø og det var mildt, bare 0°C, så vi vurderte snøskredfaren til å være så stor at vi valgte en alternativ rute til sivilisasjonen. Dessverre innebar dette at vi de siste kilometerne ikke ville ha noe kart å følge. Men det fikk stå sin prøve.

Som sagt, så gjort. Etter avmars kl 0830 i 30 cm nysnø, kjørte vi noe som liknet telemark ned igjen alle høydemeterne vi gikk opp kvelden før – pudderalarm! Vi tok oss forbi hytta vi var innom og til hengebroen over Glomdalsåga. Denne forserte vi som en via ferrata med pulkdragene festet til vaierene med karabinkroker for at de ikke skulle falle utfor broen og trekke oss med ned i elven. Så begynte klatringen oppover i dypsnøen. Småkupert og bratt. Pulkene veltet hele tiden, snøen ga ikke noe feste hverken for ski eller sko. Vi slet i over tre timer med å komme oss 200 høydemeter opp og 2 km avgårde.Men tilslutt sto vi med utsikt ned på Glomdalsvatnet og det nedlagte gårdsbruket Glomdalen. Vi kastet oss utfor den stupbratte traseén. Spesielt Fonnum var et syn der han gjorde tapre telemarksvinger med pulken tvunnet rundt trær og stygge fall som resultat.

Vel nede i krattskogen lurte vi på hvorfor vi måtte krysse en elv som plutselig dukket opp ingensteds fra. Kartet ga som så ofte før svaret. Elven kom fra en grotte med det talende navnet Storbekkgrotta. Vi kom oss ut på Glomdalsvatnet og var lavere enn vi hadde vært på turen før, helt nede på 126 moh. Vi tok sikte på en sti som vi etter sigende burde komme inn på rett etter bekkeutløpet sør ved vannet. Vi så aldri noen antydning etter en sti, så vi gikk på måfå etter terrenget og himmelretningen. Igjen var vi på vei oppover i et småkupert skogsterreng hvor elgen hadde herjet barken på trærne, og hvor snøfiller fortsatt dalte ned fra himmelen.

Med ett fikk vi se et gjensnødd snøscooterspor. Det var stor glede! Hvis vi klarte å følge dette sporet ville vi sikkert komme ned til folk. Men sporet var svært utydelig etter snøfallet. Vi fant to tegn til som kunne lede oss: for det første var snøen hardere der sporet gikk, og for det andre var trærne rundt mer herjet av elg enn ellers. Elgen foretrekker jo også harde spor fremfor dyp snø. Faktisk så ble det sagt av lokalbefolkningen at de noen steder kjører opp spor for å få elgen vekk fra veier og tettbebygde strøk.

Vi følte oss frem langs sporet flere kilometer opp og ned gjennom trangt skogsterreng. Tilslutt nådde vi frem til strømlinjer og en vei. Vi så også flere hytter og noen gårder. Vi fulgte veien til vi kom til en gård hvor det så ut som det var folk. Der ringte vi på og snakket med en hyggelig kar som opprinnelig kom fra Melfjordbotn. Vi spurte etter veien og fikk et greit svar: følg veien videre. Som sagt så gjort. Vi fulgte veien nedover og kom tilslutt til avkjøringen mot Melfjordbotn. Der vurderte vi hva vi skulle gjøre, før vi valgte å gå videre oppover mot Melfjorden. Vi måtte nemlig opp flere hundre høydemetre igjen, fordi vi måtte krysse en fjellovergang før vi kunne slippe oss ned i Melfjordbotn. Vi gikk en times tid oppover på veien før vi kom til en brøytestasjon. Der stoppet veien. Vinterstengt. Klokken var blitt 1800, så vi tenkte gjennom hva vi burde gjøre. Enten kunne vi fortsette utover kvelden mot Melfjordbotn som lå litt over en mil der fremme, for neste dag å gå tilbake, ringe etter drosje og komme oss til Mo i Rana før togavgang. Eller vi kunne legge oss til i teltet der vi var og ta drosje neste morgen. Vi valgte det siste. Vi ønsket minst av alt å få en hektisk lørdag.

Stigningskurve fra 2. mars.

Stigningskurve fra 26. og 27. februar.

Stigningskurve fra 28. februar

Stikkord Hans Jakob Rogstad, Helge Fonnum, Saltfjellet og Svartisen, Tur

Skitur

Til Ustaoset i kuling

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 22. januar 2007
Ingen kommentarer til Til Ustaoset i kuling

– Vi har i alle fall vært heldige med været! Jeg kikket bort på Helge Fonnum og Hans Jakob Rogstad. De gliste med skjegget fullt av is. Vi var på vei fra Dagalifjell til Ustaoset i kuling.

Sent fredag kveld ankom Helge Fonnum og jeg familiens hytte på Dagali. Der satt mine foreldre i samtaler med Hans Jakob allerede. Vi drakk kaffe og bestemte oss ganske snart for ikke å legge den planlagte helgeturen over Hallingskarvet. Værmeldingen hadde plutselig slått over til å melde kuling i fjellet, og vi hadde ikke noe ønske om å blåse ned av Skarvet. Etter en del frem og tilbake bestemte vi oss for å legge i vei fra hytta rett vestover for etterhvert å dreie nordover og ned til Ustaoset. Mine foreldre tilbød seg å kjøre Hans Jakob sin bil ned til Ustaoset dagen etter slik at vi kunne komme oss tilbake.

Som sagt, så gjort. Vi pakket de tre Paris-akebrett-pulkene våre og la i vei ut i mørket og kulden. Gradestokken viste rundt -10 grader. Vi gikk ikke langt, kanskje 1,5-2 km før vi stoppet og satte opp teltet. Klokken var blitt mange og vi ønsket en tidlig start neste dag.

Lørdag opprant som ventet. Kuling og snødrev. Vi stod opp kl. 0700 og var i gang med å gå kl. 0900. Heldigvis hadde vi vinden for det meste i ryggen, så vi hadde et fint driv. Vi kom oss til Syningan, et kjent turmål for de fleste skiløpere på Dagalifjell, i alle fall ved påsketider. Nå så vi ingen. Det gjorde vi strengt tatt ikke på hele turen. I et lunt hjørne ved en av hytteveggene på Syningan tok vi lunsj.

Så bar det videre opp på selve Hardangerviddaplatået, forbi Skrivenuten (1227 moh) og etterhvert ned mot Tjønnegrøtjønnan hvor jeg har gode vår- og sommerminner. Vi fortsatte rett vestover inn Grotdalen hvor i alle fall jeg akte pulken med stort hell og mye moro. Jeg hadde muligheten til dette fordi jeg bare hadde påmontert kortfeller, mens de to andre hadde lange feller. Jeg kan innrømme å ha ropt «So long suckers!» på vei forbi…

Etter Grotdalen bar det nedover og nordvestover til vi ikke var langt fra broen over Numedalslågen. Kokken var blitt 1700 og vi hadde gått ca. 2,2 mil. Vi syntes det fikk holde og slo opp teltet. Snart lå vi bedagelig å ventet på at chef Fonnum skulle få ferdig maten. Mye kjøttdeig, spagettisaus og masse potetmos var dagens rett. Den smakte utmerket! En skvett whiskey til dessert var heller ikke å forakte. Allerede kl. 2100 gikk vi til sengs og sov knallgodt frem til klokken ringte 0630 neste morgen.

Vi skrapte en halv liter rim av innerteltet og fikk igang primusen. Nok en kald dag, men langt mindre vind. Fortsatt snødde det, og godværet lot vente på seg, helt til mandag faktisk, da vi var hjemme igjen… Vi kom oss i sælen, og kl. 0845 dro vi avgårde ned til broen over Numedalslågen. Deretter fulgte vi elvebredden noen hundre meter før vi gikk over Heinelvi. Så bar det rett vestover igjen et lite stykke før vi gikk nordvestover opp dalen mot Bjordalsvatnet. Det var et nydelig føre med lett pudder. Ved Bjordalsvatnet gikk vi et stykke vestover før vi tok rett nordvestover igjen øst for Kortenuten (1315 moh). Så var det strake veien nordover i ca. 5 km til Tuva turisthytte.

Tuva var grundig nedkjølt, og ikke et menneske å se. Fra Tuva fulgte vi de endeløse stikkede løypene nordøstover før vi etterhvert kunne ta av ned bakkene mot Ustevatn og følge veien rundt til hotellet på Ustaoset hvor bilen stod.

Turen i korte trekk: Fjellstua – Syningan – Tjønnegrøtjønnan – Grotdalen – Åan – Bjordalsvatnet – Tuva – Ustevatn – Ustaoset.

Stikkord Hans Jakob Rogstad, Hardangervidda, Helge Fonnum, Tur

Tekst

Det meningsløse

Det meningsløse kommer i mange varianter og kulører. Ikke før har man klart å karre til seg litt mening, så slenger noe meningsløst innom og krydrer med sin blasse og til tider bitre smak.

Å ha fri fra jobb er for mange julens beste egenskap. For meg også, men når troen og håpet ikke innfris er det lett å gå meningsløsheten friskt i møte. Og jeg snakker ikke om fred, frihet og julenissen, jeg snakker om noe langt viktigere, savnet av snø og is.

Per Augdahl beretter i Norsk Tindeklubbs jubileumsbok av 1933, «Norsk Fjellsport 1933», om han og vennene Asbjørn Gunneng og P. W. Zapffes klatretrening på Kolsås en tredje juledag som «sportslig sett ikke var meget vellykket» (Litt Kolsåsprat, s. 152-153). Grunnen til dette var tåke og barfrost som glasserte klippene på Kolsås.

Som betegnende for forholdene bør det dog nevnes at der under tilbaketoget fra Topås for fullt alvor blev reist spørsmål om å bruke tau til nedfiring på selve stien.

Per Augdahl, Litt Kolsåsprat, Norsk Fjellsport 1933, s. 154.

Da Augdahl og Gunneng senere i februar kom tilbake og «lekte issport», var de heldigere, men han bemerker at det «var der mindre is enn vi hadde ventet – på grunn av manglende nedbør» (Litt Kolsåsprat, s. 154).

Så var det altså ikke særlig mye hverken snø eller is på 30-tallet heller alltid. Løsrevet er jo ikke mangel på snø og is noe stort problem. Problemet oppstår først i naturens lite imøtekommenhet med menneskets konkrete plan og ønsker for bruk av nettopp snøen og isen. Det for være at, som P. W. Zapffe sier i før nevnte bok:

Tindesporten er meningsløs som selve livet.

Peter Wessel Zapffe, Hvad er tindesport?, Norsk Fjellsport 1933, s. 89

Men når også det meningsløse i sporten faller bort, dvs. selve livsgrunnlaget for det meningsløse svinner hen, da blir det dobbelt meningsløst i all sin meningsløshet.

Det meningsløse har selvsagt alltid vært betegnelsen på det som ingen mening eller hensikt har sett i forhold til anskaffelse av jordisk gods og gull. Stein P. Aasheim besvarer spørsmålet om hvorfor man klatrer etter å ha sett Arne Næss Jr. klyve forsøksvis på Puncac Jaya på Ny Guinea i boka «Fem fjell: Fem kontinenter. Fem uker»: «Fordi du er nysgjerrig» (Stein P. Aasheim og Ivar Tollefsen, Fem fjell: Fem kontinenter. Fem uker, 1992, s. 96) Og det nysgjerrige er selvsagt meningsløst. Like meningsløst som svaret Finn Alnæs i «Gemini» gir sitt eget spørsmål:

Hvorfor begynte du med tindebestigning? Jeg ble drevet av fallmuligheten.

Finn Alnæs, Gemini, 1968, s. 11.

Etterhvert blir det for hovedpersonen poesi å klatre:

en styrkelse av min kosmiske dødsbevissthet, en håndgripelig bevegelse ut av det selvfølgeliges trange sirkel, en irrasjonell fornemmelse av vekst og utsiktspunkt, en inspirasjon til å stige, ikke bare i fjellet – en ferd ut av det trivielle og over i det tragiske plan. Og på dette plan søker man ikke sin avslutning, men sin fortsettelse.

Finn Alnæs, Gemini, 1968, s. 12.

For meg er nok Alnæs nær svaret på mitt spørsmål. Det rommer både Aasheims nysgjerrighet og alle tings iboende meningsløshet jamfør Zapffe. Slik ser jeg nå tilbake på julen ’06 fra skrivebordet i mitt barndomshjem på Kongsberg. Slik samler de meningsløse trådene seg som så mange ganger før i kulørte meningsmettede linjer gjennom samtaler, gjøremål og lest litteratur. Når jeg nå går opp disse siste dagene i desember skinner det meningsløse med en inderlig sterk og lys glød.

Helge Fonnum og jeg reiste til Tenerife den tiende desember. Av all utferdstrang er vel pakketuren den trangeste, og snever er nedslagsfeltet for hva som er forventet av en pakketurist i syden. Vi valgte oss bort og brukte pakketuren som springbrett opp fra den trange sirkel inn i klatreveggen. Vi valgte også gåturen til topps på Teide, der det trange (og meningsfulle) alternativet er taubane. Etter hjemkomsten var planen klar for min del; jeg skulle krysse Hardangervidda på ski fra øst til vest, slik at jeg meningsløst nok kunne si å ha gjennomført turen til fots og på ski alene innenfor et halvårs tidsrom. Det var fra da av ting gikk fra meningsløst til dobbelt meningsløst.

Blant palmer, salamandre og svovelstinkende sand drømte jeg om herlige dager på ski, på et føre så gnistrende som aldri før over vidda. Korte dager i vakkert lys skulle avløses av lange kvelder med boka i lyset fra hodelykta, og lykken over å ha varm sovepose. Jeg skulle få testet nytt utstyr og gjort flere erfaringer hva lett mat vinterstid angår, slik at turen Norge på tvers langs polarsirkelen i februar/mars skal gå som smurt.

I høstsola over et grønt Bærum, vel vitende om dårlig værmelding (Hardangervidda stengt med kolonnekjøring) og lite snø på østvidda pakket jeg fire svære vesker og en sekk full av utstyr, deriblant to par ski og full isklatrerigg. Jeg ville trolig ikke rekke turen over vidda før jul allikevel, men jeg skulle da for faen finne på noe! Hva med en tur over Blefjell? Eller kanskje over Vegglifjell? Vel fremme i et grønt Kongsberg, med Skrim som gren mørkt imot meg, kom den neste nedslående nyhet etter en telefon til bestyreren på vintercampingen på Ble: det er ikke et snøfnugg på Blefjell. Selv da måtte jeg spørre to ganger om det kanskje ikke var litt snø allikevel?

Tro kan flytte fjell, også i dette tilfellet. Jeg flyttet turen til Dagalifjell. Der hadde jeg jo gått på ski allerede i år, og visste det var noe. Det måtte da ha kommet mer på de tre ukene som hadde gått? Dessverre kan ikke troen få det til å snø på fjellet. Det var et trist syn som møtte meg da jeg svingte inn på parkeringsplassen utenfor familiens hytte på Dagalifjell: mindre snø enn sist! Allikevel pakket jeg pulken og dro innover fjellet. Da kjente jeg brått at troen og motivasjonen sviktet; hva er det jeg egentlig driver med? Hva skal dette være godt for?

Vinden ulte, busker og lyng stakk over snøen og gjorde pulken til et drass. Is vekslet med litt tørr snø, og bekkene fløt som om våren. Hver en dump fra sommeren var nå forsterket med glassur. Jeg slet meg frem de siste to timene av dagslyset den dagen. Ikke mer enn fem-seks kilometer fra hytta fant jeg et litt lunere sted i en treklynge med rennende vann og litt dypere snø. Her satte jeg opp teltet. Hadde det ikke vært motvind tilbake igjen hadde jeg nok gått til hytta. Nå fikk jeg tilbringe kvelden med en god bok og medbrakt mat. Vinden dro i teltet hele natten, men jeg sov som en stein.

Neste dag kullkastet jeg planen om en rundtur på den østlige delen av Dagalifjell og Uvdalsfjellet. Vinden blåste kraftig, det var flere varmegrader og gråvær. Jeg pakket teltet og gikk fiskeben hjem i motvind. Jeg brukte nesten halvannen time på det som tar et kvarter i medvind og på gode ski. Jeg bannet og svor for hver gang pulken satte seg fast og for hver lille kul i terrenget med is. Meningsløsheten sto å lese i ansiktet mitt også da jeg satte meg i bilen igjen, fast bestemt på at nå var det faenmeg slutt og god jul.

Allerede i bilen nedover var jeg på skarp utkikk etter is å klatre.

Så hadde jeg altså flere dager før julaften å slå ihjel. Jeg leste, jeg hjalp til med å handle, jeg gjorde alskens meningsfullt trask. Ingenting hjalp mot lengten etter det meningsløse. Jeg fant føreren for klatreruter i Kongsberg. Jeg oppsøkte dem, både ved Bolkesjø og oppe i Håvet. Jeg drakk meg full på byen. Ingenting hjalp. Tilslutt, på selveste lille julaften klarte jeg å få lurt min far opp i Håvet. Tauene var i sekken, men klatreskoene var dessverre på en søppelfylling på Tenerife, så jeg måtte klare meg med tunge turstøvler. Jeg gikk Grøfta (4), Omgjengelige Laila (4+) og Innunder (5) på topptau. Slet meg opp etter bare fingerne. Så gikk jeg Hjørnet (6). Jeg hang i tauet og bante. Med sånne sko var det ingen lett oppgave.

Så dro vi hjem igjen. En liten smak av det dobbelt meningsløse hang igjen på tunga da det meningsfulle slo ut i full blomst og julen tikket inn på BBS sitt display. Den lille sirkelen av selvfølgelighet ble igjen slått rundt meg. Så opprant tredje juledag. Nå var min far også grundig sliten av sofa og kaker, og vi bestemte oss for å reise oppover Numedal til Landshølen, et sted litt før Rødberg, ikke langt fra der hvor Uvdalselva og Lågen møtes, hvor min far fisket mang en gang som barn og som jeg selv har fisket. Vi var utstyrt med full isrigg i tilfelle det skulle være is der inne i skyggen. Jeg hadde kjørt nedover dalen for noen dager siden og visste godt at det ikke kunne være is der. Ikke noe sted var det is å oppdrive. Men jeg sa ingenting. Bare jeg fikk gå med tung sekk på et ufremkommelig sted kunne det være det samme.

Så kjørte vi da i halvannen time til vi kom til Sporanbrua der elvene møtes. Tok på oss sekkene og kom oss over Lågen på iskledte steiner, før vi fulgte en gjengrodd tømmervei oppover elva. Etter noe over en time var vi fremme i Landshølen. Ikke noe is hadde vi sett, og såvidt bare litt snø på noen flekker. Men vi så da mye tråkk etter bever og gledet oss over sekkene. Så lagde vi oss bål der innerst i det trange gjelet, spiste mat og drakk kaffe. Vi hadde det inderlig meningsløst og godt. Så gikk vi den vanskeligste, bratteste og tyngste veien vi kunne finne tilbake til veien før vi kjørte halvannen time tilbake til Kongsberg.

Mye kan sies om det dobbelt meningsløse, men maten smaker i alle fall bedre!

Stikkord Buskerud, Tekst

Klatring

Cragrotter på Tenerife

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 18. desember 2006
Ingen kommentarer til Cragrotter på Tenerife

For rundt 3,5 millioner år siden, og etter tre store vulkanske utbrudd, var den største av Kanariøyene dannet. Helge Fonnum og jeg reiste nedover for å erobre Teide og klatre sportsruter.

Tenerife er bare 2034 m² stor, men består allikevel av en tørr og karrig sørside og en fuktig og grønn nordside. I tillegg har den altså Pico del Teide som er det høyste fjellet på noen atlanterhavsøy, det høyeste fjellet i Spania og den tredje største vulkanen i verden. Teide rager 3718 moh og ca. 7000 meter over sjøbunnen rundt øya.

Vi var interessert i å nå denne toppen som er en svært enkel affære, selv når man ikke benytter seg av taubanen opp, men vi var minst like interessert i å klatre på noen av de 25 klatrefeltene som befinner seg på øya. Tross alt er livet som sportsklatrer i Norge i desember begrenset for det meste til innendørs klatrehaller.

Pakketur

Vi valgte billigste løsning: én ukes pakketur til Los Gigantes på vestkysten, litt nord for Las Americas. Hotellet heter Tamaimo Tropical og var helt greit, i alle fall etter at vi fikk byttet rom fra første etasje hvor det var en del kakkerlakker. Los Gigantes er et rolig sted uten de helt store nattlige utskeielsene, noe som passet oss bra. Få restauranter er det også, noe som resulterte i at vi gikk for en enkel plan: vi spiser oss nedover gata. Dette fungerte helt ypperlig, selv om vi var på annen runde dagen før hjemreise.

Avreise

Ufattelig tidlig flyavgang gjorde at vi allerede var på veien til Gardermoen kl 0230 natt til søndag (alpin tid!). Jeg hadde for min del nesten snudd døgnet den foregående uken pga. mange julebord, så det gikk greit for min del. Fonnum var noe mer utilpass. Flyet skulle gå ved 06-tiden og ankomst lokal tid på Tenerife skulle være 1105. Det skjedde ikke. Vi ventet i over 11 timer på flyplassen før vi endelig kunne sette foten på vulkansk jord kl 2208. Da var selvsagt ikke folkene vi skulle leie bil av tilstede, så vi måtte avbestille den og leie en ny bil. Ved 01-tiden på natten hadde vi funnet hotellet.

Arico

Vi var tidlig oppe mandag allikevel. Etter den etter hvert daglige rutinen med en kopp kaffe, handling av mat (brød, skinke, ost, vann, øl og potetgull), frokost og lesing, pakket vi sekkene og la i vei mot det klatrefeltet som har flest ruter på Tenerife, nemlig Arico. Vi hadde anbefaling om dette stedet både fra en artikkel i Klatring 75 og fra den der mye negativt omtalte Rockfax-guiden. Rockfax-guiden viste seg for oss å fungere helt greit. Et par feil på gradering fant vi vel, men generelt viste den seg å være svært nyttig.

Arico ligger mot sørøst, ikke langt fra flyplassen (den sørlige). Viebeskrivelsen er enkel: ta motorveien TF-1, ta av på avkjøring (salida) 19, over broen over motorveien, første til høyre og til byen Arico. Ta til venstre ved telefonboksen inne i byen og følg veien oppover. Hold til høyre der veien deler seg. Tilslutt kommer man til en markert kløft. Parker der hvor det er en bro over kløften. Feltet består av øvre og nedre del, delt av denne broen. De hardere rutene ligger i den nedre delen. Vi valgte av naturlige årsaker den øvre delen.

Klatrefeltet Arico er som nevnt en kløft. Det er en del skygge nede i denne kløften og vi fikk god bruk for gode gensere og lue der nede. Men det finnes også en del ruter som er i solskinnet, og da særlig de som ligger på høyre side. Alle rutene på den øvre delen er under 20 meter høye og varierer i grad fra fire og fem til åtte. Rutene i Rockfax-guiden er merket med franske grader. Her vil jeg referere til norske grader med de franske i parentes.

Ruter

Fonnum er klart den mest rutinerte og beste klatreren av oss og ledet nesten alle rutene vi klatret. Men jeg fikk da også ledet en del ruter, noe som gjør godt for selvtilliten. Vi klatret ruter på flere av sektorene, men likte best rutene i Sector pena del lunes og Sector los pines. Sector sus villa er ikke så verst, og Sector corazon de metal er fin som oppvarming med flere femmerruter. Vi klatret følgende ruter.

Sector corazon de metal

Izquierda 5 (5), Centro 5 (5), Drecho 4 (4), ? 5 (5) og ? 5 (5).

Sector sus villa

? 5 (5), El terror de las chiquillas 5 (5), No hay collega sin taco 5 (5), Sus villa 6+ (6b) og Casca la basca a la lasca 6- (6a) som var en veldig fin rute og litt lenger enn de andre i denne sektoren, 12 meter.

Sector vivac

Noches de coral 6+ (6b), Peta de kilo 6- (6a) og Flipa flopa 6+ (6b) som var en ok rute.

Sector bosque

Maki navaja 6 (6a+) en flott rute på 16 meter med overheng som vel var min hardeste rute på led, selv om Rocomador i Sector pena del lunes ifølge føreren skulle være hardere, noe ikke vi tror.

Sector los pinos

Distortion total 5+ (5+), Papeo chachi (6b+) 7- som er en flott rute med en fin avslutning og en av Fonnums hardeste på led. Papeo chungo 6+ (6b).

Sector pena del lunes

Josellto 6- (6a), Little by little 6 (6a+), Espolon del rampa 6 (6a+), Pena del lunes 6+ (6b) som er en flott rute, Rocomador satt til 7- (6b+) men som vi mener er en 5+ eller 6-. Wirito santo tok kun Fonnum. Denne er satt til 7 (6c), men vi tror ikke den er vanskeligere enn 7- (6b+). El kallfa 6- (6a) som er forlenget en del i forhold til føreren, og en rute som ikke står i føreren som vi antar er en 5+ rute.

Såre fingre og byråkrati

Vi klatret mellom fem og seks timer hver dag i 5 dager. Skarpt fjell slet både på fingre og klatresko. Vår «hviledag» var onsdag hvor vi besteg Teide. Men veien dit var ikke så enkel. Man må nemlig ha godkjennelse fra staten for å komme seg helt til topps på Teide. Som kjent går det taubane opp til 3500 moh. De siste 200 meterne er bevoktet av sure vakter. Ca. 200 mennesker om dagen klarer å få tak i denne tillatelsen, men langt de fleste foretrekker å ta taubanen opp. Da er dette ikke noen hard tur. Vi brukte første del av tirsdagen til å reise inn til Santa Cruz for å få tillatelse. På en unnselig kontor ned ved sjøen i femte etasje fant vi tilslutt kontoret til Ministerio de Medio Ambiente. Der måtte vi fremvise pass og levere kopi av passet til turlederen (meg), samt bestemme oss for hvilken tid på døgnet vi hadde tenkt å være oppe i begrensede tidsluker på to timer. Dette siste var ikke lett siden vi hadde bestemt oss for å gå hele veien opp, men vi havnet på det lykkelige valget 1300 – 1500.

Pico del Teide

Turen opp mot Teide langs veien var fantastisk. Vi kjørte oppover ganske gode veier opp fra den golde sørkysten, gjennom fantastiske pinjeskoger og opp til et landskap uten noe særlig med vekster, og som ser uferdig og røft ut. Veien går helt opp til 2400 moh, altså nesten like høyt som de høyeste fjell i Norge. Utsikten mot Teide denne dagen var formidabel, men skyer samlet seg langs kysten og gjorde ikke sikten nedover mot sjøen så god som den kunne vært. Teide var dessverre uten snø, noe som ville gitt en god kontrast til varmen nede ved kysten.

Vi parkerte bilen på 2400 meters høyde, pakket sekkene med varme klær, mye vann (3 liter hver) og mat. Kl 1030 la vi i vei oppover en avstengt grusvei. Langs veien var det store felter dekket med is som skinte som diamanter i solen. Veien var lettgått og slutter like etter at man har passert de såkalte Teide-eggene som er store vulkanske steiner som har rullet nedover fjellsiden. Vi gikk rimelig fort og la bak oss all «konkurranse» oppover.

Veien går over i en røff og bratt sti som slynger seg gjennom forrevne steiner og grus. Jeg var spent på om jeg kom til å kjenne høyden etterhvert som vi kom over 3000 meter. Det gjorde jeg da også ved lett svimmelhet og tunge ben, men jeg fikk heldigvis ikke vondt i hodet på turen. Oppe ved taubanen møtte vi kjentfolk vi hadde tilbragt en dag med på Gardermoen, noe som var veldig hyggelig. Vi spiste lunsj og kikket på folk før vi hastet videre. Klokken var 1400 da vi leverte tillatelsen og 25 minutter senere var vi oppe på kraterkanten. Selve krateret på Teide er ikke så imponerende med sine 20 meter i diameter, men utsikten er fantastisk. Her ser man tydelig avtegningen av det gamle krateret hvis kratervegger har kollapset og som danner hele det som kalles en «caldera», et 15 ganger 10 km stort grusbasseng hvor Teide troner i midten. Lukten av svovel rev i nesen her oppe og varmedampen var synlig og veldig varm. Det var svært underlig å stå på en så høy topp og være varm.

Turen ned gikk lett hele veien, og to timer senere var vi nede på 2400 meters høyde ved bilen. Vi kjørte tilbake til hotellet og startet vår vanlige kveldsrutine med noen øl og potetgull, etterfulgt av middag på restaurant før den avsluttende ølen på en pub.

Wikipedia: Tenerife
Wikipedia Commons: Tenerife media
Wikipedia: Teide
Klatrefører: Rockfax
Klatring 75

Stikkord Helge Fonnum, Tenerife, Tur

Fjelltur

Skrim på langs

Skrim kan vel med rette kalles Norges minste fjellområde, i alle fall hvis man ser på mengde snaufjell. Men sjarmerende er stedet, og meget passende for en helgetur i strålende vær.

Noen mener at ordet «Skrim» kommer av det gammelnorske «skrim», som er et uttrykk for svakt lys, «skimte fra» eller «vise seg dunkel». Andre mener det stammer fra ordet «skriua». Lokalt het Skrim for «Skreia», som på dialekt ble «Skriua». Dette navnet kan ha sin bakgrunn i at det ofte gikk ras i liene ned mot Skrimsdalen.

Jeg er vokst opp på Raumyr i Kongsberg hvor man meget tydelig kan se Skrimfjellene i sør. Hverken min far eller jeg hadde noengang vært skikkelig oppe på snaufjellet der, og det var enkelt å ta beslutningen om at dette måtte være målet for høstens trolig siste tur til fots på fjellet.

Ravalsjø

Vi parkerte ved Ravalsjø og kom oss raskt over Ormetangen, fulgte vannet sørover før vi tok østover opp Skrimsdalen. Det var lørdag, i sekken var telt og annet som skulle gjøre kvelden og de to dagene behagelig. Været her opp var strålende, mens det nede i Kongsberg lå tykk lav tåke. Jeg måtte snart ta av meg Gore-Tex-buksa og trekke på meg den hvite vindtette underbuksa. En slags shorts med andre ord.

Beveren er tydeligvis aktiv i dette området. Mange demninger og boliger, samt regelrette stier fra skogen ned til vannet kunne vi se overalt. En utrolig flittig arbeider i skogen.

Skrimsætra

Vi kom snart til Skrimsvannet med den idylliske Skrimsætra. Der tok vi en liten rast og hvilte i sola. Helt utrolig vær for oktober å være. Vi fulgte stien videre nordover forbi Nedre, Midtre og Øvre Urdtjern, forbi Breidstulfjellet i vest for deretter å ta østover mot Styggemann (871 moh). Vi så denne nå med sin markante profil.

Styggemann

Det er et gammelt sagn som forteller at det bodde et troll i Styggemann. Trollet mislikte sterkt at folk rente ned hjemmet sitt, så det lå på toppen for å følge med. Hvis noen kom for nær, kastet den stein nedover mot Sørmyrsætra. Som andre troll var dette trollet også allergisk mot sollys, og da det engang ble overrasket av sol i alt gråværet ble det forstenet på toppen av fjellet. Sett fra sørøst på avstand kan man ennå den dag i dag se ansiktet tegne seg i fjellet.

På tross av dets beskjedne størrelse har det skjedd flere tragiske hendelser i Skrim-området. Både i 1894 og på begynnelsen av 1990-tallet forsvant det 6 år gamle gutter. Hans Torske ble ikke funnet før etter et år, mens Mads som var med sin far på fisketur ble funnet omkommet noen dager senere.

Andre tragiske hendelser kunne vi selv se levningene av da vi var på vei nedover igjen fra Styggemann etter en deilig avslappende rast der oppe. Rett ved Styggemannsnatten styrtet det den 1. august 1960 et jagerfly fra forsvaret og den 27 år gamle flygeren Finn Erik Andersen fra Oslo omkom. Vi fant rester av jetmotoren. Utrolig rart å se hvordan aluminium og rustfritt stål står imot tidens tann.

Oppe på Styggemann kom det etterhvert flere turgåere som hygget seg med utsikten både nordover til Kongsberg, vestover mot Telemark, sørover mot Vindfjell og østover mot Passebekk og Hvittingfoss.

Vi fulgte feilaktig rød skirute ned fra Styggemann og havnet en halv km for langt øst nedenfor Jotefjellet (765 moh) før vi fikk korrigert kursen og gjenfant den blåmerkede ruta som går mot Sørmyrsætra vest for Jotefjellet. Vi tok av østover før vi kom til sætra og kunne se målet for dagens tur: Store Kongstjern. Vi gikk til vi var på østsiden hvor vi fant en herlig plass for telt og bål.

Store Kongstjern

Etter litt opprydding av den velbrukte plassen, oppsett av telt og en enkel middag kunne vi sette på kaffekjelen, tenne bålet (med én fyrstikk selvsagt, vel om merke med medbrakt opptenningsbriketter) og virkelig slappe av mens sola gikk ned over Skrim. Det hadde vært en vidunderlig dag, riktignok utrolig gjørmete og myrete overalt, men været og området hadde vist seg fra sin beste side.

Bål, blues og Melkeveien

Akkompagnert av et sprakende bål, skinnet fra milliarder av stjerner og Geir Hovigs skurrende bluesakkompagnerte latter slurpet vi i oss kaffe og cognac. Kortbuksene hadde etter solnedgang måttet vike for dunjakke og langbukse, men for en avspenningsmetode! Kl 2200 la vi oss i teltet. Jeg våknet ved 0100-tiden og skrapte sammen glørne i bålet. Vi hadde laget et godt gammeldags V-bål med tykke tørre grankubber. Dette kunne vi nyte godt av morgene etter. Da var det bare å samle glørne litt og vips: morrabål!

En ny dag

Vi kom oss i klærne ved 0800-tiden, fikk bålet i stand, kokte oss kaffe og spiste frokost. Det hadde vært frost på natten og rimet dekket mye av omgivelsene våre. Men så snart sola fikk tak ble det borte. Selv den frosne gjørma på stiene måtte gi tapt for sola. Vi kom oss etterhvert avgårde øsover. Vi skulle holde oss på stien sør for Store Stølevann, men ikke så langt sør som Fantefjell.

Vi kom oss raskt til Stølesætra og videre til Svarttjern. Der tok vi lunsj i sola, før stien dreide sørøst og førte oss mot Omholtsetra. Her ble stien brutt av en voldsom utbygging. Magien var forsvunnet og vi kunne ta fatt på den siste kjedelige etappen inn i sivilisasjonen igjen. Vi kom oss etterhvert ned til parkeringsplassen og Skrim kapell, før vi gikk langs veien ned til veien som tar av fra Passebekk. Der ble vi hentet ca kl 1500 av en snill bror, lille Even og mor.

Stikkord Alan Kåsin, Skrimfjellet, Tur

Topptur

Ringstindane

– Satans sva! Helge Fonnum var klar i sin tale. Vi sto tett sammen på pinakkelen opp søreggen mot Søre Austabottind (2103 moh) og kikket bort på svaene og den massive hammeren før toppen.

Snøen drev, vinden ulte og tåka lå som en lett sommergardin over oss. – Vi er nødt til å snu, sa Fonnum, det er galskap å bevege seg ut på de svaene nå, det er altfor glatt og sleipt.

Retur

Vi tok den tunge avgjørelsen om å snu med fatning. Så sent på høsten var dette en sjanse å ta, og det hadde vært moro så lenge det varte. Vi kom oss over den meget smale og luftige eggen tilbake til Austbotntinden S2 (2020 moh) uten problemer og på løpende mellomforankring på samme måte som vi hadde kommet. Så labbet vi ned den lange steinura som var sleip av snø og regn, tilbake ned den lettgåtte lia og stien tilbake til bilen som sto langs veien mellom Årdal og Turtagrø, ca 500 meter fra bommen.

Vi kom sent kvelden før og sov godt i teltet ved veien frem til vi sto opp kl 0600. Det var kaldt og en del skyer når det lysnet. Nå var vi altså tilbake i bilen, og klokken var bare litt over 1400. Vi kjørte videre ned mot Turtagrø, men tok av til høyre innover Ringsdalen mot den lille jakthytta som står der inne. Der parkerte vi bilen, tok frem noen øl og slappet av utover kvelden. Kl 2000 gikk vi i soveposene og sov som guder frem til klokken slo alpin tid kl 0400 neste morgen.

Mot Ringstindane

Store Ringstinden rager med en fantastisk profil 2124 moh. En lang breleppe ender i et loddrett stup mot vest. Vi hadde i flere år siklet på denne toppen, og nå var tiden kommet. Været var dessverre ikke veldig bra, yr og tåke lå over teltet. Men vi trosset dette pluss mørket og kulden og kom oss opp. Vi hadde en lang dag foran oss og måtte komme igang. Planen var å ta alle de tre Ringstindane, Store, Midtre og Austre.

Kl 0730 sto vi noe rådville foran elven som renner innover Ringsdalen. Vi hadde leir på vestsiden mens stien går på østsiden. Vi orket ikke gå helt ned til demningen, så vi vasset etterhvert over uten å bli bløte. Vi gikk den tydelige og enkle stien innover Ringsbotnen med Midtre Ringstinden (2025 moh) rett imot. Denne så vi det meste av, mens Store var skjult av tåke. Etterhvert ble vegetasjonen erstattet av grovere stein, dekket av et lumsk moselag i det våte været. Vi karret oss over langs en spredt merket sti.

Tilslutt var vi inne ved bandet som skiller dalen fra fjellene. Her er det en bratt skrent som måtte klyves. Vi fant ikke normalruta opp her og måtte frem med tauet på de sleipe svaene. -Satans sva! sa Fonnum igjen, og jeg kunne ikke annet enn nikke. Allerede her var vi nervøse for tilbaketuren.

Vi kom oss opp med Fonnum i teten på løpende mellomforankring og Pampers Mountain. Vi ruslet fornøyde mot Ringsbreen, tok på stegjern og isøkser og tok korteste rute opp denne. Klokken var bare rundt 1000. Sprekkene var synlige så vi lot tauet ligge i sekken. Vi gikk diagonalt opp mot Gravdalsskard over bart fjell (fortsatt med stegjern) og ut i et deilig uføre av sprekker. Der fikk vi soloert noe før vi rotet oss inn i et sprekksystem og måtte gå en del tilbake og høyere opp på breen mot Midtre. Her er breen pepret av stein fra den bratte fjellsiden.

Store Ringstinden

Fra Gravdalsskard fortsatte vi oppover breen mot den fortsatt usynlige toppen. Vi gikk mer eller mindre i midten av breen, så i venstre kant forbi noen veldige sprekker, før vi gikk mot høyre før toppkneika. Denne så vi ikke før vi befant oss på 45 graders lett snødekket is 50 meter under toppen. Vi soloerte raskt opp disse meterne og kunne etter litt klyving på snødekket stein klappe toppvarden på hodet. I glimt forsvant tåken og vi kunne se rett ned på isbreen og dalen under oss. Endelig! Klokken var ennå ikke blitt ett, så vi hadde god tid.

Midtre Ringstinden

Vi rygget ned det bratte isfeltet og småløp ned breen tilbake til Gravdalsskard. Vel nede tok vi får første og eneste lengre pause på turen, spiste litt og så på forholdene nå som tåka lettet noe. Et vidunderlig landskap! Vi var klare for neste topp, Midtre Ringstinden (2025 moh). Vi fulgte vestryggen fra skardet oppover. Ca 2/3 oppe i fjellsiden må man klyve et godt stykke, grad 1-2, mot toppen. Vel oppe hadde vi en fantastisk utsikt mot Stølsmaradalsbreen rett under oss mot øst, snødekte Dyrhaugsryggen og Store Skagadalstind i øst, Stølsmaradalstinden (2026 moh) i sør, Ringsdalen i nord, og Store Ringstinden i vest. Vi undersøkte nøye mulighetene for å komme ned i øst, men det så uhyggelig bratt ut, med våte og mosedekte sva. Vi bet i oss traverstanken og gikk ned igjen samme vei som vi kom.

Austre Ringstinden

Vel nede tok vi igjen på oss stegjern og labbet rundt Midtre mot Austre Ringstinden (2002 moh). Vi angrep toppen rett sørfra og fant nok ikke den enkleste ruten opp, men fy for morsom klatring! Herlige bøttetak gjorde godt etter tidligere skuffelser med sva, og turen opp gikk lekende lett med grad 2 klatring. Tauet og noe annet utstyr lå igjen ved foten av fjellet. Etter en meget kort pause på toppen kom vi oss raskt ned igjen, klyvende, akende og småløpende på etterhvert tørre sva.

Hjemtur

Nede igjen samlet vi sammen utstyr og bega oss tilbake over breen. Vi kom oss over et felt med sprekker og begav oss ut på den bratte breleppa som ender på den flate delen av Ringsbreen vi kom inn på noen timer tidligere. Vi var dyktig slitne, og breen var tynn og oppsprukket, så soloeringen ned var ikke uten spenning. Konsekvensene ved eventuelle fall var også litt for store til å tenke på, med flere gapende sprekker under oss. Men vi kom oss da ned, ruslet over det flate partiet av breen, og sto snart overfor det vi hadde gruet oss til: returen ned fjellskrenten med sva. Heldigvis fant vi en slags sti ned, og alle tanker om rapell og annet tidkrevende slit kunne fare. Her var det enkel klyving nedover, om enn på våte sva. Klokken nærmet seg 1930 da vi begav oss de 4,5 km tilbake over ur og langs stier.

Like før vi var tilbake ved bilen valgte Fonnum en annen rute enn meg for å komme lettere over elven. Han gikk over noen grunner og langs vestsiden av elven. Jeg satset på å bli litt våt og vinne veddemålet om hvem som kom først tilbake. Det ble nok meg med noen få meter, men så vasset jeg også til skrittet i kaldt brevann.

Lykkelige la vi oss i teltet etter nesten 14 timer til fots og en deilig middag. Dagen etter brøt vi leiren og kjørte ned mot Turtagrø, hvor det store sjøslaget Fjellfilmfestivalen hadde gått av stabelen. Mange telt med fyllesyke fjellfolk i veldig riktige og rene antrekk. Vi var glad vi valgte toppturene!

Stikkord Helge Fonnum, Jotunheimen, Tur

Fisketur

Skitt fiske

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 25. august 2006
Ingen kommentarer til Skitt fiske

Øystein Sanne, Hallvard Lid og jeg trosset værutsiktene og bega oss onsdag etter jobb opp til Fagervannet i Nordmarka for å prøve fiskelykken.

Opptur

Vi parkerte bilen på Hønefoten parkeringsplass i nordenden av Maridalsvannet, slang på oss velfylte sekker og la i vei. Klokka var vel ca 1700. Stien mot Fagervannet er fin, og stigningen er upåklagelig. Svetten piplet fort frem i panna.

Nedtur

Så kom regnet. Det øste ned og vi ble gjennomvåte lenge før vi så vannet. Men etter litt over en times gange, og etter at terrenegte hadde flatet ut litt, viste det fagre vannet seg. Vi gikk på østsiden av vannet mot nordenden på gjørmete og våte stier. Tilslutt fant vi en godt brukt bål- og teltplass.

Opptur

Vi bakset i ca en time før vi hadde fått presenningen til å likne en brukbar gapahuk. Da sluttet det å regne selvsagt. Så pakket vi ut de tilsammen 6 fiskestengene våre og satte igang med matauk.

Nedtur

Vi så ikke ett skikkelig vak. Vi fikk ikke ett eneste napp. Vi så ikke snurten av noe som kunne likne fisk. Alt levende vi så var noen stokkender som så veldig forventningsfulle ut. Da vi ga de brød neste dag forsto vi hvorfor.

Opptur

Dermed fant vi ut at vi skulle lage oss kaffe. Primusen ble dratt frem og kaffen kokt. Fornøyde la vi kalde hender rundt varme kopper og lykken sto ikke til å styre da Øystein dro frem en halvflaske cognac.

Nedtur

Så skulle vi lage bål. Vi fant ikke en eneste tørrgran eller noe annet dødt tre i mils omkrets. Skogen var ribbet for alt brennbart. Vi rasket sammen det vi klarte av levende og vått trevirke, fant litt våt never, saget og kløvet småkubber. Så kom det store øyeblikket. Etter uker med regn skulle veden brenne.

Opptur

Og vi klarte det! Med én fyrstikk slik Lars Monsen foreskriver. Vi klarte å holde bålet ved like i flere timer mens vi spiste pølser og drakk mer cognac. Det varmet aldri noe særlig, men gav oss lys i den mørke augustnatten uten måne. Ved midnatt la vi oss under gapahuken.

Nedtur

I løpet av natten regnet det så det sprutet, men om morgenen var det opphold. Vi spiste frokost, pakket sakene og la i vei nedover tilbake til bilen. Stien var ikke mindre gjørmete enn sist, og turen tok en time denne gangen også. Vel nede ved bilen gikk turen rett tilbake til Marienlyst, inn i dusjen og rett på jobb.

Stikkord Hallvard Lid, Nordmarka, Øystein Sanne, Tur

Fjelltur

Over Åsbøfjell

Åsbøfjell er et lite fjellområde i Nore som ligger mellom Breiset og Åsbøgrend, vest for Norefjorden som ligger som en lang tarm i øvre del av Numedal. Vi tok en tur dit.

Min mor er fra en liten gård som heter Sælebakke, langt oppe i Åsbøgrenda. Hun sa fra seg odelsretten og det ble min tante Gunhild og hennes mann Birger som skulle drive gården. Nå har deres sønn Ole Gunnar tatt over. Pia hadde ennå ikke vært å besøkt disse slektningene mine, så nå mente vi det var på tide.

Til fjells

Fredag reiste vi til hytta vår på Dagali, mine foreldre Alan og Ingrid, og Pia. Lørdag fikk vi i hus et anseelig mengde ved som har tørket ute etter den store vedhøsten i fjor. Det var et godt slit som ble behørlig feiret utover kvelden. Dagen etter, på søndag, pakket vi tingene våre og reiste nedover til Norefjord.

Mot Breiset

Vi parkerte en bil på Sælebakke før vi kjørte sørover igjen til Norefjord, passerte sentrum der og sørover mot Eidsstryken. Rett vestover går det der en vei mot hytteområdet Breiset. Vi kjørte på smale grusveier først vestover, så nordover inn til Breisetvannet som ligger på 858 moh. Vi parkerte bilen og la i vei østover mot et lite vann på 928 moh. Her inne ligger Selabaksetra som tidligere var i familiens eie.

Mot Sprengstjønna

Vi kom etterhvert inn på stien som går opp lia mot to små vann sør for Brennatten (1217 moh). Her hadde fatter overnattet for mange år siden og fått fin fisk. Vi fant utrolige mengder med blåbær og spiste oss lei på det. Litt molter fant vi også. Vi gikk videre mot Sprengstjønna (1110 moh). Det ene av disse vannene danner bandet mot en liten dal opp fra Åsbøgrend. Her spiste vi og kokte oss kaffe.

Mot Langevann

Fra Sprengstjønna gikk vi nå rett nordover mot Langevann (1107 moh). Vi fulgte vannet på østsiden et godt stykke før vi tok av mot Rosetvannet (1040 moh). Så var vi allerede på vei ned fra fjellet og gikk gjennom gammel granskog langs Rosetåi.

Sælebakke

Etter et godt stykke kom vi ned på veien som går rundt Åsbøgrand. Vi fulgte denne først nordover til Bakke før vi gikk sørover til Sælebakke. Der ventet det oss deilige vafler, is og kaffe. I tillegg til godt menneskelig selskap fikk vi oss stifte bekjentskap med bondegårdens store kjøttfe. Pia kan skrive under på at det var spennende.

Stikkord Alan Kåsin, Åsbøfjellet, Ingrid Kåsin, Tur

Topptur

Over Kalvehøgde

Endelig var Pia Lyche og jeg kommet oss opp til Jotunheimen. Været var nydelig og planen var klar: først opp til Rasletind, deretter så mange 2000-metere som vi orket.

Fredag

Vi tok tidlig helg kl 1400 og kjørte oppover forbi Fagernes og Beitostølen før vi landet 500 meter unna Valdresflya vandrerhjem på en rasteplass. Der satte vi opp teltet, tok frem et par kalde pils og koste oss kostelig utover kvelden. Vi hadde litt problemer med å finne godt vann rundt der så man bør huske å ta med vann.

Lørdag

Vi sto opp kl 0700 lørdag til et nydelig vær. Vi spiste frokost og pakket sekkene for tur. Vi skulle ta med telt og annet utstyr og etablere basecamp inne ved Raslet ved et vann som bare bærer navnet 1798, rett under Rasletinden. Vi rotet oss litt inn i Fisketjerni, men kom oss etterhvert opp i det som betegnende nok heter Steindalen. Stein og atter stein. Der så vi et par som valgte å gå rett opp fjellsiden mot Austre Rasletinden (2010 moh) til venstre for et umerket snøfelt. Denne ruten står beskrevet som en direkte variant i høyre kant av snøfeltet som er merket på kartet.

Vi kom etter en stund inn til 1798. Man bør holde hardt mot sør, noe vi ikke gjorde, for å unngå de verste steindyngene. Vi var ved vannet ca kl 1300, satte opp teltet på en liten flekk med småstein og lagde oss lunsj. Litt senere var vi på vei med kun en dagstursekk opp et snøfelt litt øst for skaret mellom Rasletinden og Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Vi hadde med et par staver og et par stegjern fordi vi fryktet snøfeltet mellom Mugna og Austre Kalvehøgde, noe som viste seg å være ikke helt ubegrunnet, ei heller så farlig.

Rasletinden

Så var vi plutselig oppe på Rasletinden (2105 moh). En helt utrolig enkel 2000-meter, men det var en god følelse med god utsikt å stå der oppe. Vi lot være å gå bort til Austre fordi vi ønsket andre topper mer, og ville ikke brenne kruttet for tidlig. Flere andre hadde tatt turen opp i det nydelige været. Det var nærmest vindstille, men noe dis. Toppen har en primærfaktor på over 50 m, og er dermed en skikkelig 2000-meter. GPS-koordinater: 0483950 – 6806850.

Kalvehøgde Øst 2

Vi ruslet ned igjen og bort til neste topp, Kalvehøgde Øst 2 (2088 moh). Denne har bare en primærfaktor på 15 m og er å regne som en liten knaus på veien bort til Mugna. GPS-koordinater: 0482450 – 6806200.

Mugna

Så kom turen til Mugna eller Kalvehøgde Øst 1 (2159 moh) med en primærfaktor på 25 m. Her unnlot vi av tidshensyn å ta turen bort til Munken (2105 moh). GPS-koordinater: 0481750 – 6806950.

Austre Kalvehøgde

Så kom turen til en skikkelig 2000-meter igjen, Austre Kalvehøgde (2178 moh). Toppen ble første gang besteget i 1820 av C. P. B. Boeck og B. M. Keilhau. Utsikten nordover begynte å ta seg skikkelig opp! GPS-koordinater: 0481150 – 6806450.

Midtre Kalvehøgde

Vi gikk videre langs ryggen og kom til Midtre Kalvehøgde (2122 moh) med en primærfaktor på 25 m. GPS-koordinater: 0480500 – 6806050.

Vestre Kalvehøgde

På Midtre måtte vi ta en avgjørelse. Vi kunne enten gå som planlagt sørover til Nørdre Kalveholotinden (2019 moh) som er en skikkelig 2000-meter, eller vi kunne gå videre langs ryggen bort til den langt høyere Vestre Kalvehøgde (2208 moh) som også er en skikkelig 2000-meter. Vi valgte sistnevnte. Høyt der oppe kunne vi skimte Torfinnsbu nede ved Bygdin og vi kunne se rett bort på Kvitskardstinden som vi besteg i fjor høst. En helt fantastisk utsikt også mot Torfinnstindane og nordover mot en helt utrolig mengde topper. GPS-koordinater: 0479725 – 6806650.

Nedover

Så var toppene i boks og vi begynte nedstigningen. Vi måtte følge ryggen tilbake helt til Kalvehøgde Øst 2 pga. et dypt søkk i fjellet som heter Kalve-holone som ligger rett øst for Nørdre Kalveholotinden. Der brukte vi flere snøfelt for å komme oss hurtigere ned til 1798 og teltet. Det var deilig å se det lille grønne krypinnet etter 12 timer på farten. Pia hadde vært tøff hele dagen, men nå var hun dyktig sliten og var glad for litt mat servert inne i teltet.

Søndag

Søndag opprant enda finere enn lørdag og vi tok oss god tid med frokost. Men etterhvert var vi pakket og klare for hjemturen. Denne gangen holdt vi oss klokelig etter forslag fra Pia lenger sør og nærmere en topp som heter 1854. Dette sparte oss mye tid fordi steinene er mindre der. Så tok vi etter denne toppen rett sørover ned langs et snøfelt nesten rett over Rasletjernet. Langt her oppe på dette store snøfeltet sto det en gruppe reinsdyr. Helt utrolg hvordan de klorte seg fast i bratta. På vei ned så vi flere etternølere som løp skremte i alle retninger.

Vel nede på sletta var det bare å følge draget og etterhvert stien til Valdresflya vandrerhjem. En helt fantastisk tur!

Stikkord Jotunheimen, Tur

Fjelltur

Grunnstoffet og meningen med livet

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 30. juli 2006
Ingen kommentarer til Grunnstoffet og meningen med livet

Hovden er et meget pent lite fjellområde øverst i Setesdalen som grenser mot Hardangervidda ikke langt fra Haukeligrend. Pia Lyche og jeg tok oss en tur dit i nydelig sommervær.

Onsdag

Om morgenen onsdag den 26. krabbet vi ut av teltet på campingplassen Hovden Fjellstoge til et nydelig vær. Vi pakket sekkene, kom oss i bilen og kjørte bort til Hovden Skisenter. Vi parkerte bilen, og tok skiheisen opp nesten til Storenos (1198 moh). I grunn herlig at vi hadde denne muligheten, så slapp vi å gå slepa oppover som er litt traurig. Ca 1130 sto vi altså på toppen og hadde hele lille Hovden foran oss. Vi valgte å følge en sti som etter sigende skulle være blåmerket innover mot Krossloskardet.

Vi gikk feil og havnet nede ved Fisketjønni. Der spiste vi lunsj, orienterte oss skikkelig og fant veien over Skyvasskardet som ligger i den lille fjellkjeden Veggine. Da begynte allerede dagen å komme på hell og vi fant oss en nydelig halvøy ute i Hellerstjønn som nattens fjellhotell. Der slappet vi av, fisket fånyttes og observerte sauenes underlige forflyttninger.

Torsdag

Neste dag opprant like vakker som den foregående og vi spiste frokost i frydefull fred og frihet. Så pakket vi sekkene og gikk én km rundt vannet og ned til stien mot turisthytten Sloaros. De 4 km gikk fort og vi var fremme til en tidlig lunsj. Vi kjøpte oss litt proviant og snakket med hyttevakta. Så gikk veien videre langs stien mot vest, langs Den lange tjønni og Fisketjønn.

I enden av Fisketjønn tok vi av på en meget sparsommelig merket sti innover mot Langvatns nordvestlige bredd. Der skulle det være såkalte molybdengruver fra forrige århundre. Vi aktet å slå leir der for natten. Stemningen var trolsk og historisk når vi kom ned mot de forlatte gruvene og huset like ved. Vi lot for øyeblikket gruver være gruver og fant oss en nydelig teltplass på en holme ute i Langvatn. Jeg fisket litt og fikk faktisk en liten ørret som jeg stekte og spiste med stor appetitt.

Fredag

Fredag sto nok en gang i solens tegn, og vi pakket sekkene etter en behagelig havregrøtsfrokost og la i vei bort til gruvene. Der rotet vi rundt, fant stener med spor av molybden og tok bilder. Molybden er et grunnstoff med atomnummer 42. Tankene førte meg raskt til bøkene «The Hitchikers Guide To The Galaxy» av Douglas Adams og de bevisste veseners søken etter meningen med livet, og det noe nedslående svaret etter millioner av år: 42.

Tross alt var det ikke svaret det var noe galt med, men spørsmålet. I dette tilfellet var det hverken noe galt med spørsmålet eller svaret. Vi hadde det herlig. Etter en tid tok vi sekkene på ryggen og gikk videre. Vi fulgte fortsatt stien vestover forbi det vestligste hjørnet av Langvatn under Storhellerhalsen (1215 moh), før vi fulgte vannet videre sørøstover mot Langevasskilen. Denne rundet vi på sørøstsiden og kom tilbake til Langvatn.

På veien fikk vi fisket litt og badet. Vannet var faktisk ikke så verst. Vi fant oss en fin vik ute på en odde hvor vi satte opp teltet. Vi fisket mer og jeg dro opp tre fine ørreter som havnet i steikepanna. Kvelden var nydelig.

Lørdag

Nok en herlig dag. Vi spiste havregrøt, brøt leir og gikk videre langs Langvatns sørlige bredd med sikte mot sørsiden av Juvshellerkollen (1147 moh) hvor stien mot Sloaros går. Vi traff på stien og la i vei nedover mot Hovden igjen. Det er ca. 12 km fra Juvshellerkollen til Hovden. Siste del av turen går over i en slepe fra Krossloskaret. Denne delen av turen er den minst morsomme, og vi var glade og slitne da vi så bilen igjen på parkeringsplassen nede ved skisenteret.

Vi tok turen ned til Hovden sentrum, kjøpte mat og drikke, og fant en campingplass sør for Haukeliseter hvor vi overnattet. Dagen etter kjørte vi tilbake til Oslo. En deilig tur, og definitivt meningen med livet!

Hytte: Sloaros
Wiki: Molybden

Stikkord Hovden, Tur

Fjelltur

Alene over vidda

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 20. juli 2006
Ingen kommentarer til Alene over vidda

Ferdselsveien over Hardangervidda fra øst til vest og vest til øst har en aura av eventyr og gammel tid. Men trass i den moderne tids vidunder står én ting fast: det er kortere å gå over enn rundt.

Dag 1

Hvorom allting er så befant jeg meg under kveldssola alene med tung sekk oppe i lia vestenfor familiens hytte mellom Torsetlia og Vasstulan på Dagalifjell. Dagalifjell ligger i randsonen av Hardangervidda øst, som en myk forlengelse av denne. I sørvest stikker Jønndalen med Solheimstulen seg inn i Hardangervidda.

Klokka var nærmere 2000 og planen var å telte der jeg hadde teltet noen uker før, forbi Syningan, oppe ved Damvatn, ved det som heter Nedre Kroktjønne. Dit er det ca 12 km. Oppe i lia ser jeg en fantastisk vakker hjort med store horn trippe grasiøst over toppene. Med dens ensomhet og styrke velger jeg den som min talisman for turen.

Dag 2: Mot Ulveli

Neste dag opprant klinkende klar, men med ganske sterk vind. Jeg trasket forbi Falketind og sørover ned mot Tøddølsvatnet uten stier. Stien fra Torsetlia er nemlig en «blindvei» som ender på Grotbekk ved Ossjøen. Jeg går mot en slepe som slår seg sammen med slepa fra Solheimsstulen. Slepa starter ved Tøddølsvatnet og en liten demning der. Jeg ser et lavvotelt der, men ingen folk. Allerede nå angrer jeg på at jeg tok plaststøvlene på meg. Det gnager. Men gjort er gjort.

Over Dyregravshallii blåser det sterkt imot og det duskregner. Jeg går i shorts, hardshelljakke med hetta på og vanter. Skarsvatnet skummer hvitt. Dagen går fort, og med slik vind og tidlig på turen velger jeg å slå meg til ro på Ulvelilægret. Klokken er rundt 1500. Jeg har gått ca 18 km.

Ulvelilægret er en meget enkel steinbu i DNTs eie, uten forsyninger, men med ovn. Et par madrasser og et ullteppe finnes der. Vann er ikke så lett å finne, men er å få tak i sør nede på myra. Men ikke minst finnes boka «90 dager på loffen på Børgefjell» av Lars Monsen der. Jeg leste den med fryd og ble ytterligere inspirert. Det ble en kald kveld. Vinden ulte utenfor og steinhytta holdt på kulda.

Dag 3: Mot Rauhellern

Dagen etter var noe roligere hva vind angår, og med en herlig blå himmel. Jeg la ivei i retning Rauhellern, som etter sigende skulle befinne seg 6 timers gange unna. Trolig er disse tidsangivelsene fra Turistforeningens side noteringer av verdensrekorder. Forsåvidt motiverende, men også farlige. Det tok meg i alle fall ca 7,5 timer med én kort rast å komme til Rauhellern, og jeg er ikke akkurat pensjonist. Avstanden er på ca 23 km.

Rauhellern er et meget vakkert sted beliggende ved den store Langesjøen som dessverre er i privat eie med fiskeforbud fordi de som eier det fisker for føden. Jeg kom til Rauhelleren i middagstiden og kunne ikke motstå fristelsen. Der fant jeg blant aspargessuppe, kjøttgryte og sjokolademousse selskap av to par Fredrikstadborgere. En pils eller to med hyggelig passiar over kartene, så strøyk jeg på dør ut av sivilisasjonen for å finne en teltplass langs Flotatjønne eller Langesjøen. Jeg gikk et par km før jeg fant en liten odde som stikker ut i Langesjøen. Natta var kald og rimen dekket teltet i morgentimene Jeg ventet til det fikk smeltet og tørket, spiste min havregrøt, tapet bena, pakket og kom meg avgårde.

Dag 4: Mot Sandhaug

Turen mot Sandhaug var kanskje den vakreste på hele turen, i alle fall på østvidda. Et herlig vær, litt bris for å holde myggen unna, og et utrolig terreng. Noe kuppert i begynnelsen og på slutten, men mellom Nibbenuten og Reinsmyrtjørna var det VIDDE! Jeg spiste både lunsj og middag på turen, noe som innebar kokekar etc. frem to ganger siden jeg ikke hadde med annet enn tørrmat. Jeg møtte tre mennesker og en hund på veien. Det tok meg ca 9 timer å gå de ca 22 km til Sandhaug. Sandhaug var ok, det stinket litt utenfor der, og hadde campinggebyr, noe jeg ikke liker. Jeg slappet litt av inne, kjøpte noe sjokolade og gikk et par km videre for å telte. Der traff jeg turens store myggsverm, men sov godt i teltet. Endelig var jeg over på den siden av mitt Hardangerviddakart som dekker den vestlige delen!

Dag 5: Mot Besså og Litlos

De ca 7 km langs Nordmannslågen bort til Besså fra Sandhaug er gjort på 1,5 time slik det er angitt. Jeg ruslet helt ned til seteren og kjøpte 4 skiver grovt brød med brunost og en kopp kaffe. Solen skinte nok en gang og vertskapet satt ute på tunet Det ble en hyggelig passiar over herlig avveksling på matsiden. Så gikk turen videre mot Litlos. Landskapet var nok en gang meget vakkert. Litt mer kupért enn før, flere små vann. Også denne gangen laget jeg meg middag mot slutten av etappen. Det var en lang etappe på ca 20 km. På slutten, opp mot Holken var jeg rimelig sliten og lei. Klokka dro seg også mot 2100. Jeg møtte to mennesker på veien. Litlos overrasket meget positivt. En god del folk der, og unge folk som drev stedet. Jeg spiste en pose potetgull, kjøpte litt sjokolade, mer sportstape og fiskekort for to dager før jeg gikk 1 km videre langs osen mellom Litlosvatnet og Kollsvatnet. Der slo jeg opp teltet og sov som en sten.

Dag 6: Mot Tyssevassbu

Dette skulle bli den verste dagen på turen. Jeg våknet opp med rimet telt og et vekslende grått vær. Litt regn var i lufta og det blåste friskt. Jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake til Litlos og vente på været, men jeg lot meg ikke friste. Isteden pakket jeg teltet og la ivei. Så kom regnet. Jeg hadde sterkt motvind og regnet rett i trynet. For det meste duskregnet det, men det var også lange perioder med skikkelig regn. Jeg hadde pakket lett, noe som ikke innebar regntøy. Min etterhvert gamle GoreTex-jakke holdt ikke lenge, ei heller den tynne microfiberbuksa mi. Det ble bitterlig kaldt og vått. Tryggheten var selvsagt at jeg bar huset mitt på ryggen, og kunne trygt presse meg. Dette handlet mest om mentalitet.

Jeg slet mest nedover Sledalen. Der regnet det som verst og jeg måtte skifte innerklærne på overkroppen. Ved Oddvyrevatnet leste jeg en plakett om et fly med jegere som for mange år siden styrtet med bare én overlevende. Det hjalp ikke på mitt noe dystre sinn. Men da Nonskorvatnet kom i sikte skjønte jeg at jeg ville klare det. Jeg hadde nemlig et sterkt ønske om å kunne tørke klær inne på en hytte denne kvelden. Ved den lille bua langs bredden midt på vannet tok jeg på en ekstra underbukse i ull, stappet lua nedi til ekstra beskyttelse og gikk på videre. Jeg var i alle fall varm og tørr på føttene. Ved enden av vannet måtte jeg vade over innoset. Dette hadde jeg grudd meg noe til siden det regnet såpass mye og vannet steg. Men dette gikk smertefritt, og jeg var tørr på bena også etterpå. Her er det også at stien skiller seg mot Torehytten. Turen som etter sigende til nå skulle ha tatt 4 timer hadde nok tatt en time ekstra. Det skulle også vise seg at de siste 2 timene skulle bli flere. For det var nå det virkelig ble kupért.

Og ikke bare kupért, men også sleipt med mange store snøfelt som måtte krysses, litt klyving og ikke minst: nå kom også tåka. Heldigvis var det bra merket med varder, men sikten var ikke mange meterne. Terrenget ble mer og mer uhyggelig, mørkt fjell med lite vegetasjon. De siste meterne langs det vannet som ligger inntil Tyssevassbu var regelrett bratte og skremmende. Tanke på å falle utfor der var ikke hyggelig. Jeg hadde ikke møtt folk hele dagen og det lyste heller ikke fra hyttene, som jeg såvidt kunne se konturene av. Men jeg kom meg forbi og opp til hyttene. De sto begge tomme og jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvem av dem jeg skulle velge. Radioen på hovedhytta gjorde utslaget. Jeg hentet vann og hogg ved, kledde av meg det våte, satte på radioen og lagde meg kjøttkaker. Du store fryd, så deilig! Selv folkemusikktimen var fett å høre på! Jeg hadde gått 8 eller 9 timer gjennomvåt i ca 18 km. Jeg leste og lyttet på radioen sent den kvelden mens klærne tørket. Hyttene har jo også strøm siden de er overdratt fra kraftselskapet Tyssefallene. Skikkelig luksus.

Dag 7: Mot Tyssedal

Neste dag opprant med strålende sol! Jeg kunne ikke tro mine egne øyne. Jeg hadde faktisk regnet med å måtte tilbringe en dag ekstra der oppe. Men nå kunne jeg legge i vei på den siste etappen. Dette var også dagen for å prøve fiskelykken. Dette ble virkelig høydepunktet på turen. Et fantastisk vakkert og kupért landskap med massevis av små vann hvor snøfeltene stakk blå ned i. Etter noen km måtte jeg prøve stanga. Det tok ikke lang tid før det nappet og jeg dro en flott ørret opp. Jeg flyttet meg litt lenger langs vannet og dro opp en enda større ørret! Så gikk jeg litt videre før jeg ikke kunne dy meg igjen og måtte prøve et kast. Da dro jeg i land den største ørret jeg har fisket. En nydelig rugg. Dermed var middagen reddet.

På kartet står det at denne turen skal ta 2 timer ned og 7 timer opp. Dette er definitivt feil! Det skal nok være 6 timer. Jeg brukte nok ikke så mye mer i gangtid, men da er man bare nede ved Ringedalsvatnet og ikke helt nede i Tyssedal. Etter Storenuten, langs Trombeskarhøgdi og ned Grytenuten er det meget bratt, noe som verker godt i slitne knær. Oppe i lia der møtte jeg de første menneskene den dagen, to par på vei oppover. Så kommer man ned i et hyttefelt som ender i trallebanen Mågelibanen. Banen er 985 meter lang, og går ca. 400 meter rett til værs. Jeg visste ikke om jeg kunne gå ned banen til fots så jeg fant stien ned fjellsiden. Satan, så bratt! Klokken var vel blitt ca 1800 og jeg var dyktig sliten etter 18 bratte km. Da jeg endelig kom meg ned til Ringedalsdammen rant svetten. Så forsvant sola fra denne dype dalen og jeg hadde 6 km asfaltert vei ned til bygda. Jeg tenkte på å haike, men forbannet meg på at jeg skulle gå alle meterne til Tyssedal. Som sagt så gjort. Det tok meg et par timer, men jeg fant mye stor og fin markjordbær på veien, så det var ikke så verst. Vel nede i dalen fant jeg Tyssedal hotell, innlosjerte meg der, fikk mast meg til middag og la meg i deilige dyner. Himmelrik.

Dag 8: Hjemover

Etter frokost neste dag tok jeg buss til Odda, kjøpte meg en t-skjorte og nye sokker. Man kan si jeg stinket litt. Så tilbrakte jeg noen timer i sola over et par øl og pizza på Peppes Pizza like ved der Haukeliekspressen stopper. Kl 1515 er jeg på vei tilbake over fjellet, og kl 2230 kan jeg humpe inn døra hjemme etter en drosjetur fra Asker. For en tur! Anbefales på det varmeste. Særlig følelsen av å gå ut døra på hytta og etter noen dager befinne seg på vestlandet er minneverdig. Jeg hadde gått tilsammen ca 144 km på 7 dager. Ikke allverden, men jeg var alene og bar tungt. Sekken veide nok sine 20 kg.

Turen i korte trekk

Dagalifjell – Syningan – Ulvelilægret – Rauhellern – Sandhaug – Besså – Litlos – Tyssevassbu – Tyssedal

Hytte: Ulvelilægret
Hytte: Rauhelleren
Hytte: Sandhaug
Hytte: Besso
Hytte: Litlos
Hytte: Tyssevassbu
Tyssedal

Stikkord Hardangervidda, Tur

Fjelltur

Om å møte Veggen til fjells

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 19. juni 2006
Ingen kommentarer til Om å møte Veggen til fjells

Noen ganger treffer en roman meg med voldsom styrke. Livet er så lunefullt. Plutselig står man der med sitt eget liv partert og i slintrer istedenfor romanen man holdt i. Jeg dro altså til fjells.

Min sinnstilstand var ikke av de beste. Jeg trengte å komme bort fra alt det jeg egentlig burde forsonet meg med. Flukten ble da også vakrere enn strengt talt god. Jeg møtte nemlig Veggen. Mine deiligste møter med litteraturen har vært der jeg har hatt et inderlige ønske om svar på mine spørsmål. Denne gangen fikk jeg svar. Veggen er skrevet i 1962 av Marlen Haushofer. Dens ytre ramme omhandler en middelaldrende kvinne som reiser til en avsidesliggende jakthytte. Like etter innser hun at hun er fanget inne i dette vesle, ubefolkede området av en usynlig vegg. Det er umulig å komme seg ut. Hun prøver å tilpasse seg livet der alene, kun med selskap av en hund, en katt og en ku.

Nærhet

Jeg reiste til Dagalifjell i randen av mektige Hardangervidda med tung sekk og et ønske om å få være alene med mine tanker og naturen. Jeg så ikke ett menneske hele helgen, og resten av verden var som avskåret fra meg. I romanen var radioen stilnet. For meg var det ikke dekning på mobilen. Som hovedpersonen i boken kunne jeg fiske for å skaffe mat. Men i motsetning til henne kunne jeg reise tilbake.

Romanen handler om nærhet, ønsket om nærhet, og om fraværet av nærhet. Den handler om det egoistiske ved nærhet, om det krevende med nærhet, og om det moderne samfunnets redsel for nærhet. Den handler om livets prøvelser, livets faser, årstidene de fleste av oss ikke lenger bryr seg med. Den handler om savn, om utfordringer, om hjelpeløshet, om kjærlighet og om livets tomhet i fravær av andre levende vesener.

På reise

Romanens hovedperson får tid til å speile seg i kuas dype øyne, hun ser seg selv som den moren hun har vært i henne, hun ser sitt nye jeg i hundens hengivne naivitet, hun ser sin egen rastløshet og avsky for ansvar i kattens nattlige eskapader. Hun kommer så nær seg selv i all sin ulykke og transformeres. Hun er på en indre reise.

Jeg er også på reise, en reise som både foregår inne i meg og i et fjellområde jeg er meget glad i. Jeg reiste opp til familiens hytte på Dagalifjell fredag etter jobb. Omtrent kl 2200 la jeg i vei fra hytta og vestover mot Syningan, et kjent turmål for hytteeiere i området. Denne gamle seteren ligger ca. 8 km fra hytta vår. Kvelden var lys og været var nydelig. Jeg bestemte meg for å følge stien forbi Fyrtjønne og ta av mot Nedre Kroktjønne. Der tilbrakte jeg en vakker natt i teltet.

Hardangervidda

Tidlig neste morgen var været fortsatt ikke så verst. Jeg pakket sekken og beveget meg fra sørøstenden av vannet til vestsiden hvor det var en etablert bålplass. Der tente jeg bål og kokte meg kaffe. Frokosten smakte vidunderlig. Jeg fant etterhvert igjen stien og gikk raskt ned mot Syningan. der hadde jeg en kort rast før jeg beveget meg gjennom et lite fjellbjørkfelt innerst i Tøddøldalen, en liten dal som er en avstikker nordvestover fra den mer kjente Jønndalen hvor Solheimstulen befinner seg innerst i.

Så hadde jeg tråkket over grensen fra Dagalifjell til Hardangervidda. Jeg gikk stien over åsen ved Skrivenuten (1227 moh). For litt over en måned siden gikk jeg over her på ski med retning mot der jeg nå hadde kommet. Hele landskapet var forandret. Der hvor det før hadde vært vinter var det nå tidlig sommer i blomstring. Jeg gikk ned i dalen på baksiden av Skrivenuten, forbi et idyllisk lite vann, over der hvor vi så revespor i snøen, og forbi der fatter trodde han så ulv. Så kunne jeg se rett ned på Damtjønne. Dette vannet er demt opp i sørenden og har et hull i fjellet hvor vannet føres til kraftverk nede i Numedal. Litt nordvest for dette vannet ligger et nesten urørt vann som heter Tjønnegrøtjønnan. Det ligger et lite båtskur der. Dit gikk jeg.

Fjærmygg og ørret

Jeg slo opp teltet og suget inn naturen. For et herlig sted! Fjærmyggen surret og ga et riktig bakteppe for vakene ute på vannet og lyden av sluken som treffer vannskorpa. Jeg skulle nok hatt fluestang med, men ennå har jeg ikke fått kjøpt meg det. Det var ennå tidlig på dagen og jeg hadde all verdens tid. Jeg leste, fisket, spiste litt, slappet av. Høydepunktet var selvsagt da jeg dro opp en vakker ørret. Den smakte fortreffelig stekt i panna.

På ettermiddagen kom det regnet som var ventet. Jeg skyndte meg inn i teltet og leste videre. Regnet trommet på teltet. Etter et par timer ga det seg og sola skinte på et nyvasket høyfjell. Jeg tok meg en tur opp på Falketind (1241 moh) som ligger ennå mer mot vest, og rundt Damtjønne. Utsikten var fantastisk.

Over Veggen

Neste dag våknet jeg meget tidlig av regnet. Jeg trodde det var senere enn det var, men gadd ikke sjekke klokken før jeg hadde gått en stund hjemover etter at regnet holdt opp. Den viste 0800. Jeg hadde rukket å spise frokost, lese litt og pakke sekken. Turen hjem var enkel, og ved 1100-tiden kunne jeg slenge sekken på hyttegulvet. Det hadde vært en deilig tur, både for kropp og sjel. Jeg hadde kommet meg over Veggen.

Veggen

Stikkord Hardangervidda, Tur

Fjelltur

Vår på Holtefjell

Etter det som føltes som uker med regn og atter regn var det godt å våkne til en skinnende blank og kald vårdag i Kongsberg. Min far Alan Kåsin og jeg skulle se hva Holtefjell kunne by på.

Vi er begge nye til Holtefjell selv om avstanden ikke er lang fra Kongsberg. Holtefjell ligger i Flesberg og Øvre Eiker kommune og grenser på det nærmeste mot både Kongsberg og Hokksund. Vi planla kun en rundtur på en dag og startet ved Ulland i Lurdalen. Der parkerte vi bilen og tok oss frem med sykkel tre km til sørvestenden av Bjørvannet. Der låste vi syklene og tok bena fatt.

Vi gikk rett nordover mot Søndre Øyevannet over våte myrer. Vi fulgte vannene, fisket litt (fikk et par småfisk), spiste fisk, og ruslet videre. Turen ble en rundtur i de sentrale delene av Holtefjell. Utpå ettermiddagen fant vi igjen syklene og tråkket tilbake til bilen. På Raumyr stod grillen klar.

Stikkord Alan Kåsin, Holtefjell, Tur

Skitur

Vårløsning

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 8. mai 2006
Ingen kommentarer til Vårløsning

Selv med nesten én uke bak meg i sengen og fortsatt med influensa, kunne jeg ikke unngå å utnytte årets fineste helgeværmelding. Jeg måtte ut på ski.

Turen gikk nok en gang til Fagerheim inne på Hardangervidda. Denne gangen var målet familiens hytte på Dagalifjell. Mellom oss og hytta var det ca. 6 mil med potensielt råtten snø og overvann.

Avmarsj

Min far Alan Kåsin og jeg ankom Fagerheim lørdag kl. 0930. Der sto det allerede ca. 120 bikkjer å hoppet i selene med sleder bak. 20 hundespann var klare til å gi turister opplevelsen av norsk fjellheim. Kl. 1000 la vi i vei foran de fleste av hundespannene. Det var nesten ikke mulig å snakke på grunn av hundeglammet. De tok oss selvsagt fort igjen, og vi ble gående nesten helt frem til Heinseter i bikkjemøkk. Men solen stekte, snøen var fin, klisteret satt som støpt og formen var ikke så ille som jeg først tenkte. Vi holdt god fart innover Veslekrækkja og etterhvert over øvre Hein. Her var isen blå av overvann, så det var bare å holde seg i løypa. Nesten over vannet kom hundespannene oss i møte igjen, og vel over var vi alene på vidda. Vi tok oss en rast på en barflekk. Herlig.

Geitsjøen

De første 12 km hadde gått fint og vi la med godt mot oppover de lange bakkene fra Heinseter. Etter ca. 4 km tok vi av vekk fra hovedløypa og fulgte noen gamle scooterspor mot Geitsjøen. Dette vannet er ganske stort og tanken var å komme seg rett over til Geitsjøhytta. Dette viste seg umulig pga. alt overvannet. Hele sjøen lyste blått mot oss da vi så den. Vi bestemte oss for å koke oss ertesuppe til lunsj, slik at vi etterpå kunne gå rundt vannet.

Vadeliv

Vi holdt oss langs den vestlige bredden av vannet. Der renner det vann inn i sjøen fra den noe høyereliggende Langsjøen hvor Rauhellern turisthytte ligger. Det var først her vi forsto at dette kunne etterhvert bli en fuktig og strabasiøs tur. Vi måtte nemlig vade over denne våryre bekken, noe som ikke er noe problem på sommeren, men som er noe helt annet når isen demmer opp vannet. Vi oppdaget i alle fall at klister har sine store fordeler når man skal vade bekker. Det gjør det mye lettere å stå på stenene. Pulkene oppførte seg også meget godt i vann, men siden de er åpne ble det en del vann som la seg under pakksekkene og gjorde sitt med noe utstyr.

Skrykken

Vi fulgte sommerstien sørøstover mot broen over Lågen. Nå var det langt på dag og snøen var blitt svært råtten. Derfor var det meget slitsomt oppover i lia. Men vi kom da tilslutt til broen. Like ved denne var det vi året før hadde slått leir. Nå ville vi utnytte lyset og gikk videre langs Hølen, Langevannet og Skrykken. Dette føles som den lengste strekningen på veien.

Ulvelilægret

I østenden av Skrykken fulgte vi løypa videre der den runder og går mot Ulvelilægret i nordøst. Vi passerte Ulvelihytta hvor vi året før så folk, og fikk etterhvert Skarvsvatnet i syne. Ved dette vannet hadde vi på sommeren 5 år før stått i den nordøstlige enden av etter en fin tur opp fra Solheimstulen. Nå måtte vi begynne å tenke på å slå leir. Klokka var blitt 2100, vi hadde gått 20 slitsomme km siden Heinseter og var gode og slitne etter 35 km og 11 timer på farten den dagen. Tanken streifet oss om å prøve om vi kom inn i Ulvelilægret-hytta, men siden det er Drammen og Oppland turistforening som eier den visste jeg ikke om DNT-nøkkelen ville fungere. Det hadde den nok gjort fordi DOT er en lokalforening av DNT. Uansett var det bedre å ligge i telt fordi Ulvelilægret ikke er noen godt utstyrt hytte. Kun fire doble brisker og en grue. Vi la teltet midt i løypa for å få best underlag, laget oss middag og kom oss i seng.

Skarvsvatnet

Vi våknet kl. 0700 neste dag. Jeg var mildt sagt ikke helt i form, hadde en ganske ille natt med hosting og tett nese. Men ting bedret seg i takt med gjøremål som frokostspising og pakking. Vi kom oss avgårde kl. 0830 og la i vei på harde løyper nedover mot og langs Skarvsvatnet. I nordøstenden av vannet tok vi av fra løypa og vår lengste etappe uten løyper begynte. Her var snøen om mulig ennå mer sparsom enn tidligere, og det var umulig å gå på vannene. Heldigvis var det så tidlig på dagen at snøen ikke var veldig råtten. Vi navigerte oss langs Tøddølvatnet og fant en vei over i østenden av dette lange vannet som går over i Tøddøla som renner ned i Tøddøldalen og ned mot Uvdal.

Falketind

Vi holdt oss oppe i lia og siktet mot Falketind (1241 moh) som nok har fått navnet sitt etter rovfuglene som hekker der. Vi så i alle fall en som tydelig hadde reir. Vi tok en rast før vi begynte på opp- og nedstigningene forbi Falketind og mot Skrivenuten (1227 moh) hvor vi ville få utsikt ned mot Syningan og områder hvor vi er lokalkjent. Snøen råtnet etterhvert mer og mer og det rant mer vann enn tidligere. Vi kom oss etterhvert ned i dalen hvor Damtjern ligger, et lite oppdemmet vann hvor jeg har vært på sommeren. I lia opp mot Skrivernuten så vi noe som fatter først mente var for stort til å være rev, ergo måtte det være ulv. Litt senere så vi sporene etter krabaten. Bildene kunne i etterkant avsløre at det var snakk om rev. På Skrivenuten så vi Dagalifjellet strekke seg utover med ennå mindre snø enn tidligere på turen.

Hjemtrakter

Vi kom oss ned lia fra Skrivernuten på et vis. Snøen var råtten og pulkene gikk egne veier. På Syningan rastet vi før vi la i vei den siste milen mot hytta. Flere bekker måtte forseres, og fatter plumpet endelig. Litt etter kl. 1600 sto vi ved hytta. Vi hadde gått over 22 km. den dagen, var slitne, solbrente og veldig fornøyde.

Turen i korte trekk

Fagerheim Øvre Hein – Heinseter – Geitsjøen – Skrykken – Ulvelilægret – Skarvsvatnet – Tøddølvatnet – Falketind – Skrivenuten – Syningan – Bjørkebo

Stikkord Alan Kåsin, Hardangervidda, Tur

Skirenn

Skarverennet 2006

For 33. gang var det duket for det tradisjonsrike Skarverennet fra Finse til Ustaoset. For 3. gang skulle jeg være med min far Alan Kåsin og hans kamerat Jan Åge Brattås, som begge er Skarverennsveteraner.

Klokken ringte 0415 på Bjørkebo, Dagali. Vi kastet i oss mat, pakket og var på vei de 4 milene mot Geilo kl 0500. Kl 0530 var vi plass i Geilohallen for å hente startnummer og de vanlige reklameeffektene. Det tok sin tid med kranglete deltagere, men klare til dyst ruslet vi etter en stund mot togstasjonen. Der sto det første toget på plass, kl 0615, og vi fant plassene våre. Kl 0715 var vi på Finse, Alan Kåsin, Jan Åge Brattås og jeg.

Det var ca. -16°C på Finse, knallblå himmel og et meget trått føre da vi startet kl 0725. Vi skulle alle skøyte og det gikk tregt oppover de bratte bakkene i begynnelsen. Jan Åge dro tradisjon tro innover alene, mens fatter og jeg slo følge. Uansett kulden ble vi raskt varme og svette.

Løpet gikk som forventet, matstasjonene var på plass for hver mil vi gikk, vi kom oss foran de store massene, solen skinte, krampen i lårene kom i de bratte nedkjøringene, og vi sleit på det trå føret.

Og så, kl 1040 var vi mål, etter 3 timer og 15 minutter. Jan Åge var allerede kommet. Vi bestemte oss som vanlig for å komme oss raskt tilbake til Geilo og leide en minibuss sammen med noen andre. Vi stakk innom Skarverennsbutikken i Geilohallen før vi dro tilbake til hytta, pakket og reiste til Kongsberg. Nok ett herlig renn!

Stikkord Alan Kåsin, Hardangervidda, Jan Åge Brattås, Tur

Topptur

Teltliv

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 11. april 2006
Ingen kommentarer til Teltliv

Påsken 2006 startet med et rykk i selen fra pulken bak meg. Klokken var litt over 21 på kvelden fredag 7. april. Per Kristian og jeg befant oss i måneskinnet ved Spiterstulen i Jotunheimen.

Fire dager blant 2000-metere lå foran oss. Værutsiktene var ikke de beste, men bestyrerinnen på Spiterstulen hadde på telefon forsikret oss om at selv om meldingen så dårlig ut var det utsikter for godt vær i Jotunheimen. Uansett var det dårlige værutsikter i alle aktuelle fjellområder. Vi kunne like godt ta sjansen.

Vi hadde sett oss ut Urdadalstinden som ett av flere mål. Utstyret lå fordelt i to pulker. Vi droppet bakkeskiene og kiten. Vinden var feil og det lå altfor lite snø på toppene. Vi hadde mat og drikke for flere dager, og ikke minst, pågangsmot. Vi ruslet innover Visdalen i ca 2 km. Noen hundre meter innenfor to telt med åtte personer, og litt mer opp i lia, satte vi opp teltet. En fin plass med utsikt rett mot Styggehø. Vi åpnet hver vår øl, før vi etterhvert gikk inn i drømmeland.

Dårlig vær

Dagen etter viste Jotunheimen seg fra en av sine dårligere sider. Vind, lavt skydekke og snø. Vi måtte bare vente, selv om vi så noen dristige personer karre seg oppover fjellsidene. De ville uansett ikke få noen positivt minnerik tur. Vinden var sterkere i høyden. Vi leste og ventet på bedre vær. Vi grov kuldegrop og latrine. Været var like kjipt. Dagene er uendelig lange for den som venter, og særlig den som venter i et telt.

Sent på ettermiddagen var været noe bedre, men ikke godt nok for en topptur besluttet vi. Vi pakket teltet og gikk nesten 5 km videre innover i dalen. Der satte vi opp teltet nok en gang, denne gang ved roten av Urdadalstind. Den så noe utsatt ut pga. svært lite snø. Vi la oss til å vente igjen. Været var noe bedre, og solen varmet litt. Vi laget middag, drakk øl, og leste.

Søndag var været ennå verre. Mer vind og sterkt snøfall. Vi mistet noe av motet. Jeg var ferdig med min bok og vi måtte dele opp Per Kristian sin. Dagen gikk uendelig tregt.

Endelig

Mandag opprant med et strålende vær. Men vi var psyket ut. Ingen av oss hadde troen på at været ville holde, og vi var humørløse og slappe i kroppen da vi besluttet å prøve oss på en topptur. Vi lot Urdadalstinden stå, og valgte en lavere topp som første mål. Denne kunne vi bruke som springbrett til andre topper vestover. Vi la igjen stegjern og glemte solkrem.

Bena fungerte oppover den bratte lia, og humøret kom tilbake. Været så ut til å forverre seg, men klarte seg allikevel akkurat. Vi savnet solkremen. Vi kom mot den bratteste delen av turen og måtte ta av oss skiene fordi det ble for hardt og bratt. Vi savnet stegjern og forbannet oss selv for at vi kunne være så naive å tro at nysnøen ville legge seg her. Det ble umulig å fortsette, vi var nødt til å snu.

Vi var nede ved teltet på et kvarter. Solen skinte igjen, men vi var lei hele greia, pakket teltet og pulker, og satte avgårde tilbake til sivilisasjonen. De 6,5 km tilbake til Spiterstulen var vakre. Flere telt og mye folk i løypene. Vi så spor blant annet oppover Styggehø, og mot Galdhøpiggen. Vi var ved bilen ved 1430-tiden. Pakket alt inn og kjørte litt oppløftet og litt skuffet mot Oslo. Jeg for min del skulle tilbringe resten av påsken på familiens hytte på Dagali, og nå ville jeg rekke å vaske klær og pakke ut alt siden vi kom en dag tidligere.

Stikkord Jotunheimen, Per Kristian Bø, Tur

Topptur

Skogshorn i Hemsedal

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 20. mars 2006
Ingen kommentarer til Skogshorn i Hemsedal

Endelig skulle vi på tur igjen, Per Kristian og jeg. Vi ønsket oss en enkel topptur ikke langt fra Oslo for å friske opp gammel toppturform. Valget falt på Skogshorn i Hemsedal.

Vi kom sent av gårde fredag kveld og var ikke ferdig rigget for avmarsj under snøfattige Skogshorn før klokken var 2330. Vi gikk en time i oppoverbakke før vi gjorde leir. Lykkefølelsen bruste i kroppen; pulk bak, vindstille, fullmåne og ca -8 grader. Det blir ikke bedre. Vi satte opp teltet like over tregrensa, fant frem potetgull og øl, og koste oss skikkelig. Kl 0200 la vi oss og sov som steiner.

Vind o’hoi

Morgenen gikk som sedvanlig etter en tøff oppvåkning kl 0800. Vi spiste frokost, kokte vann, og pakket lette sekker. Teltet bardunerte vi ekstra med bambus fra løypa ikke langt unna for å forsterke det vi allerede hadde plantet av brøytestikker kvelden før. Snøplugger hadde vi nemlig glemt. Vi hadde en kort prat med tre svensker i full bakkerigg før vi la i vei oppover mot Skogshorn. Ikke veldog langt under toppen måtte vi gi opp for sterk vind. Vi ble nesten blåst overende. Vi snudde, fant det ikke veldig spennende å gå hvileløst rundt i vinden, gikk til teltet, pakket det sammen og la i vei tilbake til bilen.

Til Dagali

Vi bestemte oss for å reise til hytta mi på Dagalifjell for å slappe av. Uansett var det meldt dårlig vær dagen etter. Vi var der kl 1500, fyrte opp og slappet av med noen pils resten av kvelden.

Sol

Morgenen etter var det et strålende vær! Vi gikk en liten tur opp til Djupegrønut på 1237 moh. Fortsatt var det en del vind og de som var så smarte å ta med kite hadde en skikkelig herlig helg. Vi reiste tidlig tilbake til Oslo. Tross alt ble det en OK helg.

Stikkord Hemsedalsfjella, Per Kristian Bø, Tur

Skitur

Gjennom Nordmarka

Nordmarka står nok for mange utenfor Oslo som en Ole Brumsk hundremeterskog hvor fine Frognerfruer paraderer og pudrer nesen bak velfriserte graner. Nordmarka er mye, mye mer enn det.

Over Mylla

Lørdag morgen opprant med et litt lurvete vær og noen få minusgrader. Men på vei mot Mylla, lengst nord i Nordmarka og såvidt sørvest for Grua, klarnet det skikkelig opp og ble blank blå himmel. Min far og jeg pakket pulk og sekk, vinket farvel til Pia som kjørte oss og la i vei de 4,5 km over Mylla. Fine, om enn noe isete løyper skulle følge oss hele veien. Vi fortsatte de 3 km forbi Trantjern, langs vestsiden av Ölja og forbi Tverrsjøstallen og Tverrsjøen. Her var det mange skientusiaster som ville nyte dagen. De fikk også gleden av å se meg tape hælene litt mer etter de første tegn på gnagsår.

Mot Heggelivann

Så fulgte vi løypa på vestsiden av Sinderdalen de 4,5 km til Sinnerdammen. Deretter gikk turen øst for Spålsberget og vest for Spålen hvor jeg for mange år siden opplevde nattlige gaupeskrik to meter fra min ensomme majestet i teltet. Den lille øya var ikke stor nok for oss begge den gangen. Like etter Fagervannet 2 km senere tok vi mot øst og fulgte den 3 km lange løypa over Storflåtaflaka før vi gikk rett sørover og ned Langtjernbakken ned til Storflåtan. Her tok vi sørvestover de resterende 4 km mot nordenden av Heggelivannet hvor vi skulle slå leir. Her heter det visst Skamrek.

Leirliv

Klokken var blitt nesten 1700 og vi fant en fin plass på en odde like ved det stedet Pia og jeg våren i fjor hadde en vakker natt ved bålet og under gapahuken. Også denne gangen valgte vi gapahuk fremfor telt og satte opp vår knallgule presenning mellom to trær. Vi brukte tiden frem til mørkets utbrudd med å hogge ved til den store gullmedaljen, for her skulle det fyres! Faktisk var det da blitt ganske kaldt, ca. 7-8 minus kanskje, så det var deilig med litt varme. Snø behøvde vi ikke smelte, det var bare å stikke spaden ned og skuffe bort litt snø på vannet, så fylte snart overvannet hullet. Utrolig enkelt!

Middagen ble snart servert. Pølsene med bacon smakte utmerket, noe også den uthelte potetmosen gjorde. Takk fatter, for at du glapp potetmosen i bålet… hehe. Til dessert kom selvsagt svartkjelen på bålet og med en flaske sprit og sjokolade til hver var det himmelsk. Det må sies at flaskene kunne kommet fra Christian Rignes småflaskemuseeum.

En ny dag

Natten forløp uten nærkamp med hverken gauper eller annet utøy. Ikke veldig kaldt var det heller. Morgenen kom og vi fyrte bål og kokte kaffe før vi brøt leir og pakket sakene til nok en dag på ski. Vi fortsatte over vannet frem til broen hvor vi tok østover og fulgte etterhvert Oppkuvbekken sørøstover 6 km til vi kom til krysset ved Gopletjernsåsen. Her tok vi vestover mot den sørlige spissen av Heggelivannet. Og her begynte helvete.

Helvete

Brøytede, islagte bakker i 4,5 km ned til krysset i dumpa ved Storebekkhytta. Vi kjørte ned fra 500 moh til 260 moh, før det gikk opp igjen 2 km til 400 moh på Jonsrudkampen. Her har ting skjedd siden mitt kart var laget og det viste seg etter ca halvannen time med tunge sugende bakker at vi ikke kom til Kampen, fordi den var lagt ned, vi gikk forbi og måtte snu. Utrolig surt, særlig siden nedoverbakkene var like ille med isete dårlige løyper. Joda, Kampen var et passende navn. Så måtte vi følge uoppkjørte isete løyper i 1 km ned til veien ved Rognlivannet. Og her viste det seg at det ikke gikk noe mer skiløype og vi måtte gå til fots de resterende 2 km til Tobonn innerst i Lommedalen. Her var det i tillegg blank holke, bratte bakker og strødd, så det var et slit. Men vi kom da helskinnet frem, ringte Pia som hentet oss og dro hjem ved 15-tiden. Det ble en herlig tur på ca 4 mil tilslutt.

Turen i korte trekk

Mylla – Trantjern – Ölja – Tverrsjøstallen – Sinderdalen – Sinnerdammen – Spålsberget – Fagervannet – Storflåtaflaka – Langtjernbakken – Storflåtan – Skamrek – Oppkuvbekken – Gopletjernsåsen – Heggelivannet – Gråsæterhytta – Storebekkhytta – Jonsrudkampen – Rognlivannet – Tobonn

Stikkord Alan Kåsin, Nordmarka, Tur

Fjelltur

To januarhelger på Dagali

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 30. januar 2006
Ingen kommentarer til To januarhelger på Dagali

Rolige helger på Dagalifjell vinterstid med lite snø. Sitte inne, gå en tur ut, kite. Det blir ikke bedre.

Stikkord Dagalifjell, Ferie

Topptur Video

Den store stygge svanen

Innleggsforfatter Av Helge Kaasin
Publiseringsdato 30. desember 2005
Ingen kommentarer til Den store stygge svanen

Storstygge-Svånåtinden er med sine 2209 moh den høyeste toppen utenfor Jotunheimen sett bort fra nærmeste nabo i nord-øst, Snøhettamassivet. Vi besteg dette vakre fjellet på Dovre i romjulen.

Helge Fonnum og jeg reiste fra Oslo mandag ettermiddag etter vel overstått julefeiring. Nå var det på tide å få av seg litt av ribbefettet. Turen til Dombås gikk smertefritt, men vi ble litt overrasket da det ble opplyst om at det var -19,5 grader ute. Vi hadde ikke forventet den type kulde, men spiste burgeren ferdig, fylte mer frostveske på bilen, trakk på skuldrene og reiste videre til Hjerkinn.

Militær brosten

Klokken var blitt nærmere 2400 da vi slo opp teltet i utkanten av militærleiren tilknyttet Hjerkinn Skytefelt. Ekstremt lite snø gjorde at vi måtte benytte oss av militær brosten for å sette opp teltet. Et lite telt og gode soveposer gjorde at vi sov meget godt den natta, og da klokka ringte 0600 var ingen av oss klare for å stå opp. Vi utsatte oppvåkningen en time.

Etter en kjapp nedpakking av telt reiste vi et par hundre meter til gamle ærverdige Hjerkinn stasjon, hvor venteværelset var varmt og opplyst. Her begynte vi med en storstilt nisteproduksjon. Kl 1030 var vi ferdige og satte avsted i bil innover den 13 km lange veien mot Snøheim som også var så godt som bar for snø.

Mot Snøheim

Planen var å sette av sekkene så nær Snøheim som mulig. Dessverre møtte vi for mye snø i en bakke etter ca 6 km. Vi satte likevel av sekkene og kjørte tilbake før vi begav oss innover på ski. Uansett slapp vi jo tunge sekker de kilometerne.

Mørket falt raskt på og vi gikk de siste timene etter et lys vi først trodde var Snøheim, men som viste seg å være en installasjon helt inne ved Snøhetta. Da vi hadde passert Snøheim fikk vi øye på lysene der og gjorde om kursen. Vi fant nødbua Larsbu som Hjerkinn Skytefelt lykkeligvis holder åpen og installerte oss der. Gradestokken viste -17 grader og vi valgte å definere oss selv som i nød. Vi fyrte både litt i vedovnen og på primusen og fikk det virkelig godt og varmt der inne.

Til topps

Vi sto opp kl 0430 neste morgen, pakket sekkene, spiste og dro ut i mørket kl 0700. Det var fortsatt meget kaldt, rundt -15 grader. Turen gikk rett vestover i stummende mørke og på vekslende snø- og stenunderlag. Turen er på ca. én mil en vei og tok oss vel 6 timer. Ulendt terreng og lite snø gjorde det hele litt mer tidkrevende enn antatt. Vi valgte å gå rundt fjellet for å bestige fjellet via vestryggen isteden for å gå den noe mer krevende østryggen som virket isete og bratt. Det ville nok ikke vært noe problem fordi vi hadde med oss isøkser og stegjern, men siden dagen var kort ønsket vi å lykkes på første forsøk.

Vi satte fra oss skiene ved innsteget på vestryggen og fortsatte til fots. Steinura oppover ga oss noe slit, snø og is gjorde det lett å skli og sette fast benene mellom stenene. Heldigvis ble ingen ben brukket og etterhvert som vi kom oss lenger opp ble ura ikke så bratt. I tillegg kom vi så høyt at sola nådde oss, noe som var behagelig selv om den ikke varmet merkbart. Ryggen virket uendelig lang, men vi kom da frem til varden og hadde en fantastisk utsikt utover hele Dovre.

Nødne

Men med mørket og kulden truende over oss kunne vi ikke bli lenge der oppe. Vi snudde og skyndte oss nedover, noe som gikk langt raskere enn opp. Vi fant skiene igjen og la avgårde nedover bandet mellom Svånåtinden og Skredahømassivet. Snart gikk vi på isen over Svånåvatnet igjen, forserte det bratte bandet ned til Fisketjønne, krysset dette og begynte oppstigningen mot Svånåkollen. Her falt mørket på igjen og vi tok på lyktene. Gradene krøp nedover til -21 grader før vi lykkelige kunne entre Larsbu kl 1730. Det bør vel ikke sies at det var deilig å få fyr på ovnen og primusen etter over 10 timer ute i nesten -20 grader. Ansiktet hovnet opp i varmen og trettheten seg innover oss.

Hjemover

Fornøyde la vi oss tidlig og sto opp tilsvarende tidlig, kl 0600. Vi pakket sakene og la i vei mot Hjerkinn i morgengryet. Vi fulgte veien så langt snøen tillot det og fikk bare ett fall grunnet overgang fra snø til grus. Kl 1130 var vi ved bilen og lykkeligvis startet den på andre forsøket. Nissan Sunny er virkelig meget driftsikre biler, selv om de har rundet 14 år. Men det blir nok en firhjulstrekker i fremtiden slik at vi neste gang kommer helt frem til Snøheim med sekkene.

Stikkord Dovrefjell, Helge Fonnum, Tur