Verden består av objekter i et utall størrelser og kombinasjoner, avhengig av perspektiv; det vil si sanseapparat og egen korporlig størrelse. Min kropp er entall for meg og de fleste av mine observatører, men sett i en annen målestokk er jeg et mylder av skapninger; flercellede og encellede organismer, inntrengere og forsvarere.
Selvfremstillingens kunsthåndverk er lett å observere på vei fra Hjerkinn til Mysuseter helgen før påskedagene. Nikkersadelen, tightsgrevskapet, anorakkbaroniet og teltleilendingene går mer eller mindre i samlet flokk med både påsken og vinden rett i mot på linje fra hytte til hytte i dette ville, fjellrike og snøfattige stykke høyfjellsnatur som kalles Rondane.
Det er mandag ettermiddag i Oslo. T-banen jobber på spreng for å frakte passasjerer til sine forskjellige destinasjoner rundt om i byen. Så også meg. Jeg setter meg ned på en ledig plass og trekker frem en av bøkene jeg leser for tiden. Passasjerer kommer og passasjerer går, mens jeg sitter fordypet i boken Wittgenstein’s Mistress av David Markson.
Hovedpersonen Kate – en noe forvirret middelaldrende kvinnelig kunstmaler som lever en omflakkende tilværelse alene på en dyre- og folketom jordklode – befinner seg kontemplerende i sitt nåværende tilholdssted, et strandhus, over et maleri av det selvsamme[*] huset. I dette avbildede huset (heter det nå egentlig i et avbildet hus og ikke på et avbildet hus?) så befinner det seg en person i et vindu i annen etasje, det samme vinduet som Kate selv – som altså ikke egentlig eier huset, men som bare bor der for øyeblikket – ser solnedgangene fra.
På vei hjem i bilen fra Haukelifjell hørte vi, min far og jeg, på radio. Et program om utopi og filosofen Ernst Bloch fanget min interesse straks. Det viste seg å være NRK P2-programmet Utopia ved programleder Håkon Olaussen. Jeg forstod med ett at denne far-og-sønn-fisketuren vi nå kjente etterdønningene av i bena var nok et forsøk på å oppfylle utopien om far og sønn på fisketur sammen; den gode nærheten, samholdet på tross av en hverdag adskilt fra hverandre, og følelsen av generasjon, det å kunne se sin far/sønn i fri dressur og holde dette bildet opp mot en selv i en slags rom-tidsreise. Samtidig var fisketuren en utopisk drøm om vakende fjellørret i frodige vann på Hardangervidda; med stekeos fra svidd fiskeskinn i stekepanna, konjakk og kokkaffe.
Etter en del kritikk av YR.nos predikabilitet i diverse konkurrerende nettmedier så jeg meg nødt til å gå drastisk til verks. Jeg sjanghaiet med meg selveste YR.no-redaktør Erik Bolstad for å kunne stille han til veggs oppe i Nordmarka utenfor Oslo hvis det ustabile været som var meldt i området i helgen ikke slo til, og da mener jeg på timen.
En annen, noe mer plausibel, grunn til at vi to og Marianne befant oss oppe i Nordmarka denne helgen var vel at vi hadde lyst til å gå en tur for god gammel arbeidskameratslig skyld. Fjerdemann på denne turen måtte melde pass pga. langt fremskreden pollen/slimhinne-inkompabilitet.
Rett skal være rett; vi fikk vær, og mye av det, men jammen slo ikke YR.no til også, og det på timen. Regnet kom da det skulle, og solen tittet frem innimellom slagene. Langt verre kan vi vel konkludere med at det står til med storbyen Oslos kollektivtilbud.
I det man plukker opp en rødgnistrende stein fra bunnen av en innsjø, og legger den i fascinasjon på stranden til tørk under solen, så forsvinner det gnistrende røde og erstattes av en livstrett matthet, som i sin enkle hverdagslighet er vakker, men uten sin skjønne fortidighets glans.
Slik kan man plukke frem minner og opplevelser fra sin barndoms innsjø, gjenoppleve dem i hverdagens harde og kalde lys, og brått er glansen falt av de mytiske bildene, og man sitter igjen med den grå massen av profan intetsigenhet som kleber seg til de øyeblikkene som senere skal sveve i en elektronsky oppe i hodene våre og varme hjertet.
Akkurat som det rommet som befinner seg mellom våre kjære eiendeler, så utgjør dette slagget som minnene kler av opplevelsen, alle de elementene som aldri nevnes i en roman, som aldri vises på film, og som aldri fortelles over kafébordet.
Det er mulig gradestokken ble sprengt da den nådde 4o kuldegrader. Faktum er i alle fall at gjengen i teltet på nordvest-Spitsbergen nå må gjette seg til temperaturen ute. I dag gjetter Helge på – 25.
Men verre enn kulde er tåka. Den umuliggjør skikkelig rekognosering av fjellet der steinprøvene skal hentes ut, og fører til at aktiviteten er konsentrert rundt teltet som stadig får flere levegger og mer luksuriøs kjøkkenbenk…
Hør Helge fortelle: Tirsdag 23. april
Jeg skal være snar, før jeg setter over til Gunnar Skribekk og noen av de linjene han åpner sitt filosofiske ungdomsverk ”Nihilisme? Eit ungt menneskes forsøk på å orientere seg” fra 1958 med, å si at det ikke er mitt bryllup det her er snakk om, men mine to gode venner Torill og Per Kristian sitt. De giftet seg lørdag i Sollihøgda kapell før festen tok til på Kleivstua ved porten til Krokskogen på Ringerike. Jeg var bedt, men fikk det for meg at jeg skulle gjøre min deltakelse med en vri, helt i tråd med det faktum at brudgommen er en god turkamerat.
”Vi kjenner alle vitsen om fjellklatraren som med livet på spel har sliti seg oppover steile bergveggen, i den tru at det ville vera litt av ein bragd å nå toppen, for så, når han endelig stikk nasen over kanten, å bli møtt av iskrem-mannen.»