Klokken 0920, tirsdag den 12. juli 2016, startet Marianne og jeg turen opp fra parkeringsplassen ved Nervannet i Håkvikdalen, med mål om å bestige en kjent fjellprofil som ses mot sør fra sentrum av Narvik, nemlig Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.). 3 timer og 20 minutter senere sto vi på toppen etter en herlig tur i et fantastisk vær.
Turen opp fra Nervannet på 221 moh. til Peppertuvvannet på 618 moh. gikk gjennom frodig bjørkeskog på sti i bratt lende. 200 meter før Peppertuvvannet gikk vi opp bratt til høyre og opp på den nordlige skulderen til Lilletind (1096 moh.). Defra fulgte vi T-merkene på vestsiden av Lilletind før vi rundet opp på bandet mellom Lilletind og Skjomtinden på ca 1000 moh. Skyen av fluer som hadde surret rundt hodene våre siden start, slapp sine plagede ofre ettersom vi kom opp i høyden. Vi fulgte ura opp mot Skjomtinden, med toppen ruvende fortsatt 500 bratte høydemeter over oss.
Etterhvert traverserte vi over på vestsiden av Skjomtinden, før vi på ca 1300 moh. brått tok østover opp den siste bratte ura opp til øyet på Dronninga, mellom panna til venstre i nord, og nesa til høyre i sør. Oppe i øyet lå det en bratt snøskavl utover dalen i øst. Vi ruslet det siste stykket opp til toppens høyeste punkt på nesetippen hvor det står en stor varde. På toppen var det like vindstille som det hadde vært hele dagen, og solen varmet svette kropper såpass at undertegnede kunne strippe fullstendig.
Vi skrev oss inn i gjesteboka på toppen, og ble imponerte over at en kar hadde klokket inn på toppen med tiden 1 time og 17 minutter et par dager før oss. Heftig!
Etter nesten en times pause på toppen var det på tide å rusle ned igjen. Et stykke nede i ura møtte vi det første av fire turlag på vei opp. Vi kom oss raskt tilbake til bandet mellom Skjomtinden og Lilletind, før vi etter kort tid toppet ut på Lilletind (1096 moh.). Opp dit var det lett klyving i fint fast fjell, en fin avveksling fra den løse og tildels gjørmete ura opp til Skjomtinden.
Etter å ha besteget Lilletind var vi førnøyde, og fant en vei ned på vestsiden og tilbake til stien vi hadde gått før på dagen. Vi er i ettertid blitt oppmerksomme på at stien til Lilletind går opp fra Peppertuvvannet på nordsiden, en side vi anså for bratt etter en kort rekognosering.
Resten av turen forløp uten dramatikk, bortsett fra at vi igjen fikk stifte bekjentskap med hver vår sverm av fluer som fulgte oss til bilen. Vi brukte 6 timer og 30 minutter på hele turen, iberegnet pauser.
Takk til Bjørn Forselv og hans bok «På tur i Narvik og omegn» fra 2008 for turbeskrivelsen vi benyttet oss av.
Ett svar til “Skjomtinden og Lilletind”
[…] Det var i alle fall noe Marianne og jeg tenkte da vi så toppen fra Den Sovende Dronning, eller Skjomtinden (1575 moh.) sommeren 2016. Når vi i år hadde stelt oss slik at vi dro på været nordover – og […]